RALPH M. REITAN: HALSTEADS FORSKNINGSPROGRAM SOM NEVROPSYKOLOGISK PARADIGME

Ralph M.Reitan, som er Halsteads best kjente student, videreutviklet på systematiske måter utover i 50- og 60-årene Halsteads tilnærming og forskningsprogram. Han åpnet sitt eget Nevropsykologiske Laboratorium ved Indiana Universitets Medisinske Senter i 1951. Her førte han videre og utvidet Halsteads test-batteri, og en rekke nye tester og prosedyrer ble prøvd ut utover det man hadde gjort i Halsteads Laborato¬rium.
Det er faktisk for en stor grad hans fortjeneste at dagens HR-batteri har fått det enorme nedslagsfeltet som det har i dag.
Han innså at de ti opp¬rinnelige testene måtte validiteres grundig mot hjerneskade-kriterier. Dette arbeidet førte til at han sjaltet ut tre av Halsteads opprinnelige tester, samtidig som han forsterket batteriet gjennom en omfattende gruppe av tilleggs-prosedyrer som samlet sett syntes å ha stort klinisk anvendelsespotensiale i form av et batteri. Bl.a. oppdaget Reitan at man ved å inkludere Wechslers testsystem kunne oppnå viktige utredningsgevinster ved en mer representativ og adekvat evaluering av generell intelligens og ulike komponenter av intellektuell fungering. Halstead hadde til samme formål nyttet en langt mindre egnet test; Henmon-Nelson Intelligens Test.
Han gjennomførte sammen med sine medar¬beidere et omfattende forskningarbeid for å komponere og validitere testbatteriet som altså etterhvert utover i 70-80 årene fikk navnet Halstead-Reitan batteriet. Ennå ved publikasjonen av Davidson-Reitans 74-bok anvendes ikke denne betegnelsen for Halsteads batteri.
I samarbeid med nordmannen Hallgrim Kløve introduserte han en serie av sensorisk-perseptuelle prøver der en brukte taktil, auditiv og visuelle modaliteter. Disse nye testene hadde to hovedformål: Å avklare om subjektet viste persepsjons-feil som sjelden forekommer ved normal fungering, og å sammenligne presteringen fra kroppens to sider for å bedømme hemisfærenes integritet.

Wechsler-testene
Afasi-screening
Sensorisk-perseptuellt batteri
Trail Making
Dynamometer

Reitan bestemte seg tidlig for å utvikle et tilsvarende testbatteri for barn. Han prøvde ut voksen-testene på eldre barn og merket seg hva slags vansker de hadde med å greie disse testene. På dette grunnlaget kunne han modifisere voksen-testene som ble endret for bedre å passe for barn i alderen 9 til 14 år. Dette modifiserte voksenbatteriet kalles i dag Halstead-Reitan Nevropsykologisk Test-Batteri for Eldre Barn.
Han ønsket imidlertid også å utvide det opprinnelige forskningsprogrammet og test-batteriet til utforskning av og klinisk bruk overfor mindre barn. Den opprinnelige test-serien var riktignok for en stor del for komplisert til å kunne brukes på yngre barn. Han fant det påkrevd å utvikle flere nye tester etter tilsvarende prinsipper som voksen-testene til testing av barn fra 5 til 8 år. Det test-bat¬teriet som ble utviklet for denne aldersgruppen blir betegnet som Reitan-Indiana Nevropsykologisk Test Batteri. Manualen for ad¬ministrering og skåring av barnetestene forelå fra Inidiana-laboratoriet i 1964.

Testprogrammet for barn: I 1974 summerer Reitan opp resultatene oppnådd fra omfattende studier av barn i 5-8 års alderen med kjente cerebrale lesjoner og sammenlignet med normalfungerende barn på samme alder:

» resultatene tilsier at atferdsmessige målinger kan gi oss informasjon som kan nyttes til evaluering av virkningene av hjerneskade på en betraktelig mer sensitiv måte enn den som vanligvis er tilgjengelig gjennom nevrologisk evaluering. Videre, informasjon fra anamnestiske kilder er hyppig vanskelig å evaluere, og en eller annen type av obvidens er nødvendig for å trekke slutninger når det gjelder den mulige rollen som hjerneskade spiller ved atferdsmessige vansker hos individuelle barn. Det synes som om nevropsykologisk testing, orientert mot evaluering av et bredt spekter av evner og oppfattet innenfor en sammenheng med de ulike slutningsmetoder som er tilgjengelig for å dra konklusjoner om hjerne-atferds sammenhenger, kan gi oss slik objektiv evidens.» (Reitan 1974, s.89)

Reitan avviser at det finnes noen reell kontrovers mellom tilnærminger som bruker ‘fastlagte’ og standardiserte batterier og det en kaller fleksible og individualiserte batterier i nevropsykologisk utredning. Han mener bruken av disse termene er villedende for hva som faktisk foregår på dette feltet. Fastlagte batterier er etter hans oppfatning batterier som har blitt validitert for sine formål gjennom grundig forskning og utprøvning på enkelt-subjekter, mens fleksible batterier komponeres mer eller mindre tilfeldig av den enkelte nevropsykologen uten validitering gjennom empirisk forskning eller konsensuell validitering via andre psykologer. Han mener at standardiserte batterier burde betegnes som ‘validiterte batterier’, mens fleksible bat¬terier burde betegnes som ’tilfeldig komponerte’ batterier. Selve motsetningen er altså etter hans vurdering både kunstig og overflødig:

«Den første tilnærmingen ved klinisk evaluering av mennes¬kelige hjerne-atferds sammenhenger skulle være å bruke et standard batteri som en har demnonstrert kan utrede alle nevropsykologiske aspekter av hjernefunksjoner (-), etterfulgt av supplerende tester som ut fra den enkelte nevro¬psykologens kliniske vurdering er påkrevd som følge av pasientens historie, svikt, eller henvisnings-problemene». (90, s. 7)

Reitan advarer mot at en faller tilbake på de foreldete tenkemåtene forbundet med klassifisering av subjekter i to kategorier av de med hjerneskade og de uten. I sitt ønske om å forenkle problemene synes mange psykologer om søke til forenklete prosedyrer som tillater kun slike klassifikasjoner av pasientene.
Han peker på at det er riktig å bruke klassifiserende betegnelser bare dersom dette har noen praktisk mening i forhold til pasientene. Betegnelsen ‘hjerneskade’ har liten spesifikk mening i denne forstand, når man tar i betraktning den store variasjonen mellom pasienter som faller i denne kategorien. Slike grove klassifikasjoner er mer skadelige enn de er av nytte, mener Reitan, og peker på at:

» Klinisk utredning må være orientert mot å utvikle en forståelse av individet heller enn bare å utvikle en evne til å sette merkelapper «. (1986,s. 13)

Den nevropsykologiske utredningen bør være lagt opp slik at den gir informasjon om de unike aspektene ved individets evnestruktur som er relatert til hjernens biologiske status på en valid måte.
Reitan argumenterer altså for at et fastlagt og standardisert komprehensivt batteri som HRB er nødevendig for at en skal oppnå både en slik individualisert og en balansert beskrivelse og fortolkning av hjerne-atferds sammenhenger hos subjektet, der en anvender en testserie som er blitt validitert som et batteri for fortolkning av resultater for det enkelte subjektet. Det er ofte mulig ut fra HRB testresultatene alene å avgjøre at cerebral affeksjon foreligger, å ta stilling til hvilke systemer og lokaliteter i hjernen som er mest involvert, og om tilstanden er av nyere dato eller om hjernen har hatt anledning til å stabilisere seg :

» Etter å ha fullført en grunnleggende oversikt over hjerne-atferds sammenhenger ved å anvende Halstead-Reitan Batteriet, så vil i mange tilfeller den enkelte nevropsykologen velge å bruke suppleren¬de nevropsykologiske tester for å avdekke mer detaljert informasjon om et subjekts særlige sterke og svake sider.» (1990,s. 19)

Reitan koker spørsmålet om fastlagt standardisert test-batteri versus fleksiblet individualisert tilnærming ned til dette spørsmålet:

» Foretrekker vi en personlig og impresjonistisk tilnærming, eller en vitenskapelig tilnærming i klinisk nevropsykologi ? Ønsker vi å basere vår disiplin på vitenskap eller kunst ? « (s.29, 1990)

og videre –

» Man må reise spørsmålet om den framtidige aksepterbarheten til en klinisk nevropsykologi som valid disiplin dersom dens praktikere fortsetter å trekke konklusjoner om menneskelige hjerne-atferds sammenhenger på grunnlag av sine impresjonis¬tiske funn heller enn ut fra hard vitenskapelig evidens.» (s.29,1990)

Reitan er altså ganske skarp på dette punktet. Han reiser spørsmålet om : Hva ville du mene om en psykolog som trekker konklusjoner om et individs hjerne på grunnlag av resultater fra tester som man aldri har påvist eier noen validitet eller relevans i forhold til noens hjerne ? (1990, s.2)
HRB-testene er rettet mot evaluering av grunnleggende biologiske aspekter ved menneskelig hjerne-fungering, og de ble utviklet med dette formålet spesielt for øyet.Slike tester som avspeiler biologisk fungering påvirkes forholdsvis lite av omgivelsesmessige og kulturelle forhold. Testene i HRB utsetter hjernen for ulike utfordringer og stress i forbindelse med konkrete oppgaver, og avdekker derfor hvorledes hjernen greier å møte slik stress og utfordring:

» Det grunnleggende poenget her er at hjerner er hjerner, uavhengig om de eksisterte for hundre år siden sammenlignet med nåtiden, og uavhengig om de eksisterer i en omgivelses¬messig sammenheng og geografisk lokalisering eller en annen.» (1990, s.15)

Halsteads opprinnelige begrep gikk ut på å måle menneskelig ‘biologisk intelligens’ i motsetning til konvensjonelle intelligens-testers måling av ‘psyko¬metrisk intelligens’, og danner bakgrunnen for det Reitan forsøker å si her. HRB-testresultatene er lite kultur-påvirket og henger nærmere sammen med hjernefunksjonenes biologiske integritet enn av individets status med hensyn til kunnskapsnivå og kulturell informasjons-tilgang.

 

OM TESTBATTERIET
Reitan legger stor vekt på en ‘blind’ utrednings-tilnærming, der en fortolker testresultatene fra HR-B uten å ha kjennskap til klientens bakgrunnshistorie og nevrologiske tilstand.
Testene er utformet for å avspeile, så langt det er mulig, den fulle bredden av psykologiske forstyrrelser som er forbundet med hjerne-affeksjoner, og de gjør det mulig å predikere cerebrale dysfunksjoner hos klientene. (1974, s. 201)

» Validiteten til nevropsykologisk utredning (..) avhenger av den validiteten man rår over med hensyn til å dra slutninger om hjernen. Videre, slik validitets-evidens kan ikke bli referert til mht. statistiske sannsynlighetsnivåer for gruppe-forskjeller, men må være valid for det aktuelle individuelle subjektet. Den beste måten å samle sammen evidens for at validitets-standarder av denne typen kan imøtekommes er å utsette nevropsykologiske data for testing gjennom individuell prediksjon i form av ‘blind utredning’.»

Reitan ser at bruken av HRB lett svikter når det gjelder den enkelte nevro¬psykologens tekniske og teoretiske kompetanse:

«Mine personlige skuffelser stammer fra tilfeller hvor sammenbrudd i metoden skjer ved sluttpunktet – fortolkningen av data av den enkelte nevropsykologen. Det er fremdeles for mange tilfeller hvor nevropsykologer ikke makter å forstå rikheten og kompleksiteten i hjerne-atferds sammenhenger; dette begrenser på en betydningsfull måte den potensielle kompetan¬sen som kunne oppnåes.» (s.25, 1986)

Den omfattende forskningen omkring ulike varablers betydning for ulike gruppers og tilstanders HRB-prestering er ifølge Reitan en uomgjengelig bak¬grunnskunnskap for å kunne gjøre valide kliniske fortolkninger av individuelle testprotokoller.
Ved drøftingen av batteriets motoriske del sier Reitan at:

«Tatt i betraktning kompleksiteten som kjennetegner sammenhengen mellom atferd og hjernefunksjoner, er det min oppfatning at de ulike funksjoner som er beskrevet overfor ikke blir så grundig utredet gjennom vårt batteri som det ville vært ønskelig.» (86,s. 11)

Han anbefaler derfor at batteriet utvides under særlige forhold, f.eks. ved utredning av Parkinson-pasienter, med f.eks. Kløve-Matthews Motoriske Stødighets-batteri.

Hukommelse: « Vårt testbatteri er antagelig ikke så spesifikt representert når det gjelder hukommelses-faktorer som det burde være, og i individuelle tilfeller kan det være av verdi å inkludere supplementære tester av hukommelse for klinisk evaulering.» (1986,s. 10)

HRB-MODELLENS STATUS I MODERNE NEVROPSYKOLOGI
Halsteads første hovedfags-student, Ralph M. Reitan, kom altså gjennom sin videreføring av det Halstead startet opp, til å bli kanskje den mest fremtredende og ledende skikkelse i utviklingen av en moderne klinisk nevro¬psykologi. Både praktisk og teore¬tisk har han hatt en omfattende betydning for utviklingen av denne faglige hybrid-disiplinen. Mattews (1981) gjennomgår arbeidsmåtene ved fire kjente nevropsykologiske laboratorier i USA mot slutten av 70-tallet, og finner at hos alle står HRB-tilnærmingen ganske sentralt. Han mener at dette faktum delvis avspeiler:

» den enorme innvirkningen Reitan har hatt på klinisk nevropsykologi i dette landet og andre steder «. (s.646)

Det kan være liten tvil om den sentrale betydningen som Halstead-tradisjonen har hatt for fremveksten av en anvendt klinisk nevropsykologi.
Hartlidge og DeFillippis (1983) gjennomførte en spørreskjema-undersøkelse blant alle nevropsykologer i Det nasjonale akademi for Nevropsykologer, og APA’s avdeling for klinisk nevropsykologi i 1980.
56% av respondentene oppga at de brukte deler av HR-bat¬teriet, mens 38 % brukte hele batteriet. 31 % brukte Goldens Luria-Nebraska Batteri. 89 % brukte Wechsler-testene, og 49 % brukte Bender-testen ved nevropsykologiske utredninger.
Ved spørsmål om hvilke fagfolk som har vært mest innflytel¬sesrike i Amerikansk nevropsykologi siden 1959, oppga 71 % Reitan, 42 % nevnte Halstead, og 31 % nevnte Benton, med en rekke andre navn på omkring 10 %.
Graig fant at blant psykologene som tilbød nevropsykologiske tjenester i offentlige psykiatriske sykehus så hadde 28% ikke hatt noen spesialisert utdanning i nevropsykologi. Blant de som hadde slik trening, så oppga majoritet¬en på 52 % at de hadde deltatt på Reitans workshops som primær utdan¬ningsbasis.

Hva med forholdet mellom nevromedisinske diagnostiske metoder og HRB ?
Hynd summerer opp:

» Skjønt slike batterier som Halstead-Reitan Nevropsykologisk Test Batteri ser ut for å være like nøyaktisk diagnostisk som luftencephalogram og arteriogram¬mer, og endog bedre enn EEG og hodeskalle-røntgen (-), den nyere fremveksten av computerisert axial-tomografi (-) har på en markert måte endret rollen til utredning i klinisk nevropsykologi. (-) Selv om noen kanskje føler at denne diagnostiske prosedyren vil gjøre nevropsykologiske batterier ‘foreldete’ (-), så er en mer moderat tilnærming at det nevropsykologiske testbatteriet og axiale tomografiske teknikker kan utfylle hverandre.(-) Dette synes å være særlig tilfelle ved formulering av rehabiliteringsplaner hvor utredningen av kognitive ferdigheter pg forstyrrelser er viktigst. Det er faktisk økende betoning av rollen til den kliniske nevropsykologen i rehabiliteringsplanlegging og i remedieringen av lærevansker .» (1981 a, s.383)

Mye av den nåværende aksepten som HRB har opparbeidet i fagmiljøer over hele verden er antagelig først og fremst basert på forbløffende validiterings-forskning der han møysommelig og med stor metodisk kløkt og oppfinnsomhet har klarlagt et større antall av sammenhenger mellom hjerne-affeksjoner og ulike sider ved adaptiv atferd. Positive validiteringsrapporter foreligger i et stort antall, Reitan slev nevner i 1986 mer enn 30 slike positive studier i en partiell oversikt.
Davidson (1974) uttaler om Reitans fenomenale innsats:

«Ingen andre har akkumulert en slik rikdom av data karak¬terisert av mangfold av typer og antall subjekter, mangfold og bredde når det gjelder atferdsmessige mål, og replikasjon av de samme målene på alle subjektene.» (s.5)

Meier (1985) gjennomgår HR-batteriets status i midten av 80-årene, og summerer opp:

«Batteriet har kanskje hatt mer omfattende innflytelse enn noen andre tilnærminger i klinisk nevropsykologi. Det synes rimelig å hevde at i første halvdel av perioden siden andre verdenskrig, da nevropsykologien ekspanderte så bemerkelses¬verdig, så var denne tilnærmingen den primære kraften i å stimulere fram klinisk forskning og anvendelse i dette landet.»
I andre tradisjoner har man vist noe større tilbakeholdenhet når det gjelder å omfavne HRB som nevropsykologisk redskap. Chadwick og Rutter (1984) mener f.eks. at det ennå gjenstår å avklare om slike batterier som HRB kan brukes som individuelle diagnostiske instrumenter. De hevder at påstandene som fremføres av de mer entusiastiske representante for batteriene går utover det man har av empirisk evidens for batterienes effektivitet og anvendbarhet. Forfatterne finner at mange viktige funksjoner ikke tappes på en god nok måte av batteriene, og at det derfor er uklokt dersom man begrenser nevropsykologisk utredning til bruk av de batteriene som er tilgjengelige i dag. De summerer sin vurdering av batteriet opp med at:

» vi kan konkludere med at så langt har man ikke kunnet vise at Halstead-Reitan Batteriet utgjør et tilstrekkelig følsomt eller nøyaktig redskap for å avdekke hjerneskade til at man kan anbefale at det anvendes til individuell diagnostisering.» (s.192)

Etter å ha drøftet relevant forskning reiser forfatterne et avgjørende spørsmål om at :

» dersom grupper av hjerneskadete og nevrologisk normale barn utlignes mht. IQ, så er det sannsynlig at ganske få forskjeller vil bli avdekket på de mer spesialiserte og spesifikke testene på Halstead-Reitan Batteriet.» (s.192)

Bolter og Long peker på at:

«testene i Halstead-Reitan batteriene for barn er ikke psykometrisk adekvate som følge av det faktum at de ikke er blitt stadardisert tilstrekkelig.» (1986, s. 50)

HRB-TEORIEN: FINNES DEN ?
Det er liten tvil om betydningen av Reitans innsats når det gjelder design og gjennomføring av forskning på Batteriets optimale sammensetning og dets brede validitering i forhold til ulike hjerne-tilstander. Det som er mer kontroversielt, er hele denne tilnærmingens rolle i nevropsykologien når det gjelder teoretisk nevropsykologi og utviklingen av egenete begreper som gir økt forståelse av hjerne-atferd sammenhenger. Reitan selv er klar over at utrednings-teknologien slett ikke kan adskilles fra denne proble¬matikken:

» Det er åpenbart nødvendig at endog et generelt batteri av tester som brukes til å evaluere hjerne-atferd sammenhenger må være utformet for å forsøke å utvikle en forståelse av de atferdsmessige korrelatene til hjerne-funksjoner, uavhengig av om hjernen er alvorlig skadet, mildt skadet, eller innen normal-området.» (1986, s. 13)

Luria på sin side uttaler om Reitans innsats at den i stor utstrekning er a-teoretisk, men dette er en vurdering ikke alle er enig om. I en kjent artikkel drøfter han og Majovski dette spørsmålet, og de hevder at:

» batteriet mangler fundering i en teoretisk formulering av hjernens funksjonelle organisering som styrende for psykolog¬iske prosesser som innvirker på atferd..» (s.963 ,1977)

Luria mener at moderne nevrodiagnostiske teknikker langt på vei overflødiggjør HR-B’s raison d’etre, og konfronterer det med spørsmålet om hvorledes en kan ga frem i det systematiske studiet av ulike former for atferd involvert i hjerne-atferds forstyrrelser uten en arbeids-teori eller et begreps-skjema for hjernens funksjonelle organisering.
Boston-gruppen, med E. Kaplan i spissen, har sterke innvendinger mot svakhetene i HRB-tradisjonens psykometriske nevropsykologi. De synes i all hovedsak også å mene at teorigrunnlaget mangler, og at reitan-gruppen ikke har noen adekvat teoretisk forståelse av hvordan testresulta¬tene fremkommer gjennom individets bruk av sine hjernesystemisk forankrete prosesser for å mestre og løse oppgaver.
Man har imidlertid fra noen hold pekt på at HRB-testene og tilnærmingen ble utviklet for over 30-40 år siden, og at de ble laget før de mer moderne konseptueliseringene av mennes¬kelige hjerne-atferds sammenhenger var utformet. Reitan avviser at dette er relevante innvendinger mot HRB. Han viser til at ‘moderne konseptualiseringer’ ennå ikke av seg selv har maktet å utforme et annet komprehensivt nevropsykologisk batteri for helhetlig måling av hjerne¬funksjonenes at¬ferdsmessige utrykk. HRB-prosedyren vil kunne generere vesentlige data om forstyrret høyere nivå nevropsykologisk fungering uavhengig av den teoretiske referanserammen man står for. Reitan-Wolfson modellen av nevropsykologisk fungering og deres sammenheng med hjernefungeringen iden¬tifiserer hovedområdene av høyere-nivå prosesser, og er integrert med testene som måler evnene på disse aktuelle områdene. For Reitan er akkurat dette et svært sentralt poeng. Dersom en teoretisk konseptualisering eller modell av hjerne-atferd sammenhenger skal ha praktisk betydning, så må den åpenbart være forbundet på en integral måte med operas¬jonene som er nødvendige for å implementere den. Reitan mener at HRB makter dette forholdsvis bra, særlig sammenlignet med andre tilnærminger:

» et nevropsykologisk test-batteri er ikke bare en serie av tester, gitt en etter en for å dekke et område av funksjoner; det må i stedet avspeile individets hjerne-relaterte ev¬nestruktur slik at hver test tilføres ekstra betydning gjennom dens forhold til andre test-resultater.» (s.18, 1990)

Jeg skal her forsøke å ekstrahere Reitans tenkning om hjerne-psyke forholdet fra hans sentrale arbeider de siste årene. Reitans modell er basert på prinsippet om uavhengig iden¬tifisert nevrolo¬gisk beskrivelse av pasientens hjerne (1985,s.v). Reitan og Wolfson legger vekt på at nevro¬psykologiske metoder gir konstruktive bidrag til forståel¬sen av hjerne¬relaterte forstyrrelser innenfor det nevro¬psykologiske området, i motsetning til det nevrologiske området. Forfatterne omtaler spesifikke evner mht motoriske og sensoriske funksjoner som ‘nevrologisk’. De høyere mentale prosesser som nevropsykologiske. Men i sitt skade-paradigme for tilnærmingen til hjerne¬perspektivet på menneskelig fungering legger de avgjørende vekt på at:

» utredningsprosedyrene er relatert til hjernens underliggende biologiske tilstand (les: nevro-
pathologi) på en valid og realistisk måte «. (s.vi)

For å kunne kvalifiseres som nevro-psykologisk må slike kunnskaper validiteres i forhold til uavhengig nevrologisk derivert informasjon. Forfatteren peker med en kritisk pekefinger på at

» det har vært en økende tendens i nevropsykologien til å anta at enhver type av måling må være
en manifestasjon av hjernefunksjon og dermed kandidat for innlemmelse i nevropsykologiens
område, uten hensyn til hva slags prosedyre eller instru ment som brukes, innholdet i atferden,
eller den evidens som kan forbinde atferden med hjerne funksjoner. Denne tendensen visker ut
identiteten til nevropsykologien som adskilt disiplin innenfor psykologien «. (1985,s.vii)

Forfatterne omtaler denne fremgangsmåten som en ‘lettvint’ antagelse.
Særlig når det gjelder nevropsykologiske modeller av lære¬vansker har Reitan gåttsterkt ut mot slike ‘lettvinte’ presumpsjoner. (1984) Han mener at grunnlaget for bruk av en nevropsykologisk referanseramme er svakt fordi en mangler støtte via uavhengig nevrologisk forskning som kan gi uavhengige kriterier som de atferdfsbaserte testresultatene kan validiteres mot. Reitan hevder at

» dette synes å være et kritisk problem når man bruker en nevropsykologisk referanseramme for
å forklare og forstå de typene av atferdsmessige mangler som vises av barn med lærevansker. I
virkeligheten er korrelasjonen med uavhengig nevrologisk kriterie-informasjon så svak at
en kan stille spørsmål om denne forskningen fortjener å bli beskrevet som ‘nevropsykologisk’
i sin natur. Forskningen beskjeftiger seg med barn som har læringsproblemer og forskernes slutninger med hensyn til nevropsykologiske grunnlag er bare billige presumpsjoner
heller enn konklusjoner basert på fakta «. (s.14)

Men her trekker Reitan selv opp grunntrekkene ved de to kolliderende paradigmene i den moderne hybrid-vitenskapen som den kliniske nevro¬psykologien er. Den klassiske nevrologiens lokalisasjonistiske skade-paradigme ligger til grunn for hans egen forskning. Og han ser med den største skepsis særlig på ‘Windsor-gruppen’ og B. Rourkes nye ‘dynamiske nevrop¬sykologi’ som disse kaller nevropsykologiens andre fase. Reitan bemerker at denne fasen har neglisjert ‘nevro’-aspektet i nevro¬psykologiens ligning.
Meier (74) setter nettopp fingeren på den paradigme-stiftende betydningen som Halstead og Reitans innsats kom til å få for nevropsykologien:

» Moderne klinisk nevropsykologi brukte den unitære or¬ganisitets-modellen bare som et utgangspunkt, og erstattet den gradvis med lokaliseringsmodellen som rådet innenfor den nevrologiske settingen. I en spesifikk betydning ga Hal¬stead’s batteri (-), som det ble utvidet og anvendt av Reitan, støtet til denne frigjøringen fra organisitets-modellen.» (s.291)
Men samtidig kan Reitan hevde at nevropsykologisk evaluering represen¬terer et enormt viktig aspekt ved utredningen av forstyrrete –
» så vel som normale hjernefunksjoner » (s.iv,85)

Hvordan normale hjernefunksjoner kan relateres på en valid og realistisk måte til hjernens biologiske tilstand sies ikke noe om ! Det er jo akkurat på dette punktet at den nye dynamiske nevropsykologien har skilt lag med det klassiske skade-paradigmet.
Hjerneforskeren Youngs formulering samstemmer godt med Lurias vekt på nevrofagenes rolle for psykologien, når han hevder at nevrofagene også må sikte mot å forstå –

«hvordan hjernen opererer mens vi lever våre hverdagsliv.» (s.8)

Og med utgangspunkt i utforkningen av den skadete hjernen, og med kravet om at alle henvisninger til hjernefungering hos subjektene skal være basert på uavhengig kunnskap om test/af¬eksjons-sammenhenger, så har en små muligheter til å lage en slik psykologisk hverdagsnevrofaglig forståelse som både Young og Reitan her snakker om.
For Reitan er forholdet mellom psykologi, nevropsykologi og nevrologi skåret over en helt tradisjonell lest:

» Forholdet mellom nevropsykologi og psykologi
berører graden av vektlegging av atferdens
hjernerelaterte manifestasjoner «. (s.vi)

Forfatterne skriver at psykologien studerer atferden som sådan uten å beskjeftige seg direkte med dens biologiske grunnlag. Utredningsprosedyrene i nevro¬psykologien har et dokumentert forhold til og avhengighet av hjernefunksjoner. Sier reitan, men han mener hjerne-lesjoner/skader. I Reitans tilnærming oppnås nevrostatusen utelukkende via validitering i forhold til uavhengig beskrevne skade-tilstander.
Skade-paradigmet i dets moderne versjon strukturerer det vi kunne kalle Halstead/Reitan-tilnærmingen til nevropsykologien og representerer i virkelig¬heten fullføringen av den klas¬siske nevrologiens ambisjoner. Halstead startet denne utviklingen i 35 ,og den nådde sin fullføring i 60-70 årene omtrent samtidig med at moderne nevrodiagnostisk teknologi gjorde nevropsykologisk lokalisering av skadetilstander nesten helt overflødig. Med B. Rourkes ord representerer Reitans arbeid sluttføringen av ‘den første fasen i nevro¬psykologisk teoretisering’.
Det sentrale i denne tradisjonen har hele tiden vært nevro¬psykologiens kontakt med atferdens nevrologiske basis i skade-tilstander. En har manglet et alternativt paradigme for å forstå nervesystemet mediering av normal atferdsutforming og atferdsutvikling i ontogenesen.
Mens Reitans studerer skade-determinerte aspekter ved atferden, er det nye para¬digmet opptatt av hjernens mediering av atferd. Satz og Fletcher setter fingeren på det kritiske punktet når de nærmest i forbifarten skriver at :_

» All atferd er hjerne-avhengig i den forstand at hjernen er en mediator for atferd. Vi tilskriver normalr kausal betydning til hjernen bare når forstyrrelser av dens medierende evner oppstår.» (81, s. 859)

Reitan-gruppen har i siit forskningsdesign hele tiden lagt avgjørende vekt på å skjelne mellom atferd som påvirkes av indre hjernerelaterte variabler som for dem er hjerneskadens parametre, og atferd som påvirkes av andre eksterne variabler:

» vi må (-) identifisere hvilke aspekter av psykologiske testresultater som er
relatert spesifikt til hjernens biologiske tilstand «. (s.3)

Metodisk sett har en gjort dette ved å predikere ‘nevrologisk status’ med utgangspunkt i en nøye undersøkelse av individets nevropsykologiske testdata, og skille ut variabler som bidrar til effektiv prediksjon av hjernens biologiske tilstand (skade ).
Reitan-gruppens tilnærming til nevropsykologisk utredning har konsen¬trert seg å identifisere hjernerelaterte variabler (les: Skade-relaterte) som kontrast til atferds¬messige uttrykk somi hovedsak er avhengig av andre typer av innflytelser eller variabler. Individets normale psykologiske prestering bestemmes i denne tilnærmingen av en rekke andre variabler enn de hjernerelaterte.
Hjernekunnskap er derfor irrelevant for forståelsen av normal atferdsutforming når en tenker ut fra dette skade-paradigmet.
I det vi kaller ‘medierings-paradigmet’ for moderne nevropsykologisk forskning og teori er ikke dette tilfelle. Her represent¬erer hjernebasert forståelse en generell tilnærming til forståelsen av all atferd og ut¬vikling. Og da på grunnlag av en helt ny metodologi enn den Reitans forskning er basert på.
Reitan har antagelig vært nokså klar over at hele hans nevropsykologiske tilnærming har hatt en slagsside mot den rene data-innsamling, og at teori-delen har vært for svakt utviklet. Mot midten og slutten av 80-årene kan en se en endring i Reitans tenkning der han åpenbart er i gang med å utdype sine teoretiske synspunkter.
Sentralt står her utviklingen av den såkalte Reitan-Wolfson teorien eller modellen for hjerne-atferds sammen¬henger. Denne teorien har følgende komponenter:

1) På dette helt elementære nivået overføres informasjon gjennom de sensoriske banene til hjernen.

2) Det første nivået av informasjonsbehandling i nervesys¬temet re¬presenteres av systemer for registrering av innkommende materiale og integrasjon av dette materialet med individets tidligere erfaringer (hukommelse). Dette første sentrale prosesseringsnivået omfatter våkenhet, oppmerksomhet, registrering av innkom¬mende informasjon, vedvarende konsentrasjon, sjekking av innkom¬mende informasjon i forhold til tidligere erfaringer (umid¬delbar, mellomlig¬gende og fjernere hukommelse)
Hvor god hjernen er til å registrere innkommende informa¬sjon bestemmer nyttigheten
av informasjonen for den videre informasjonsbehandlingen i CNS. Dette nivået av
grunnleg¬gende våkenhets- og konsentrasjons-evner motstår vanligvis hjerneforstyrrelser
bedre enn de høyere nivå-funksjonene som etterfølger.

3) Det andre nivået for sentral informasjonsbehandling avhenger hovedsakelig av innholdet i det innkomne materialet og er organiset ut fra de cerebrale hemisfærenes lateralise¬rte funksjoner.

4) Dette tredje stadiet av den sentrale informas¬jonsbehandlingen berører mere komplekse
og vanskelige oppgaver og avspeiler dermed de høyere sidene ved mennes¬kelig
hjernefungering som begrepsdannel¬se, resonnering, og logisk analyse.

5) Nivået for respons-mekanismer som er styrt på en måte som passer med analysen som hjernen utfører.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s