Notat om Prefrontale systemer og mental fungering: Studier av virkninger av prefrontale affeksjoner på mental og atferdsmessig funksjon

Ulike typer av påførte skader og genetisk betingete utviklingsmessige svikt i prefrontale hjernesystemer hos mennesker kan resultere i et mangfold av dysfunksjoner som omfatter sosiale og emosjonelle forstyrrelser, motoriske og praktiske forstyrrelser, språklige forstyrrelser, sviktende evne til problemløsning, og vansker i hukommelse og læring.

En rekke kjente forskere har forsøkt å summere opp de heterogene sviktbildene ved prefrontale affeksjoner i form av enhetlige tilstander: Baddeley (1986) og Denckla (1993), dyseksekutivt syndrom, Luria (1966) ; inhibitorisk kontrollsvikt-syndrom. Comings (1991); generalisert disinhibisjonssyndrom.

Frontallappsaffeksjoner og generell kognitiv fungering eller ‘intelligens’
Forskningfunn som går tilbake til etterkrigsårene har vist at pasienter med frontale lesjoner ofte ikke skiller seg fra kontroll-subjekter når det gjelder prestasjoner på tradisjonelle intelligens-tester. Shimamura et.als. (1991) undersøker 7 frontallapps-pasienter som alle har normal fullskala-IQ på WAIS-R.

Resutatene på tre spesifikke subtester er imidlertid svakere enn forventet: SM, BS, TM. En finner ofte vansker forbundet med initierings- og perseversjons- svikt hos slike pasienter (Shimamura et.als. 1991)

Prefrontale systemer og oppmerksomhet

Stuss (1991) peker på at med få unntak har forskningen på virkningene av frontallappsskade hos mennesker ikke kartlagt disse vanskene gjennom oppmerksomhetsbegreper.

Delt oppmerksomhet

Fokusert oppmerksomhet

Vedvarende oppmerksomhet

Arbeidsminne

Et vanlig funn hos frontallappspasienter er ‘Oppmerksomhetsmessig inkonsistens’: Stuss’ studier av frontal-effekter ved traumatiske hodeskader indikerer at frontal-pasienter kan oppnå adekvat oppmerksomhetsfungering gjennom ‘top-down’ kontroll, men dette koster pasienten så mye at presteringen vil bli variabel og ujevn.

Robert Knight (1991) gjennomgår i en oversiktsartikkel forskning på ERP (‘evoked potentials’ i hjernebarken under informasjonsbehandling) som demonstrerer prefrontale systemers viktige rolle i oppmerksomhets-fungering hos mennesker. Han peker på at distraherbarhet er et fremtredende trekk ved prefrontale lesjoner både hos dyr og mennesker. Distraherbarheten synes å skyldes de skadde frontalsystemenes manglende evne til å hemme posteriore oppmerksomhetsreaksjoner på irrelevante stimuli i indre og ytre omgivelser. De prefrontale systemene synes å utøve en modalitetsspesifikk sensorisk-perseptuell modulering og filtrering av input, dvs. at de fungerer som et filter eller en port for hva slags input organismens oppmerksomhet skal rettes mot. Denne mangelfulle perseptuelle input-moduleringen oppstår som følge av dorsolateral kontrollsvikt, og resulterer i typiske oppmerksomhetsforstyrrelser i form av økt distraherbarhet. Mens normal fokusert oppmerksomhet preges av seleksjon av input, så ser man en vedvarende disinhibisjon av pasientens reaksjoner på sensorisk-perseptuelt input ved prefrontale lesjoner med kronisk lekkasje av irrelevante sensoriske stimuli. Forskningen synes særlig å peke ut høyre-prefrontale systemer som dominante i denne formen for oppmerksomhets-regulering.

Prefrontale systemer og språk

Novoa og Ardila (1987) Alexander, Benson og Stuss (1989) Stuss og Benson (1989)

Prefrontale systemer og planlegging

Prefrontale systemer og hukommelse

Frontallappenes rolle i normal hukommelses-prestering – frontallappenes bidrag til hukommelsesforstyrrelser. Frontallappenes betydning for hukommelses-funksjoner har vært et ganske kontroversielt spørsmål. Man har hevdet at hukommelsesfungeringen i og for seg ikke er forstyrret ved forntale lesjoner, men at svak prestering på hukommelsestester er sekundært til andre forstyrrelser. Andre har på sin side hevdet at frontalsystemene utfører en spesielle rolle i hukommelsesfungering i form av at de medierer utsatt respondering, assosiativ læring, temporal integrasjon. Shimamura mener at en ser distinkte former for hukommelses-forstyrrelser ved frontale affeksjoner, som er forsjellig fra de man ser ved posteriore hukommelsesvansker.

Korttidshukommelse: Det foreligger evidens for at frontallappene bidrar til denne formen for hukommelse. Svakhet på tallminne-testen på Wais-R. Stuss (1991): Økte sensitivitet for interferens-effekter er en fremtredende svikt i hukommelses-fungeringen hos pasienter med frontale lesjoner. Han mener imidlertid at interferens-begrepet er altfor upresist, og at fortolkning ut fra oppmerksomhets-begreper virker mere riktige for å forstå svak hukommelsesprestering hos frontalpasienter. Tidlige studier viste mangler i evne til utsatt respondering hos aper – ‘tap av umiddelbart minne’ –

Fuster: Frontal-systemene beskytter mot interferens fra både innsiden og utsiden av organismen, ved frontale lesjoner er korttidsminne-fungeringen forstyrret som følge av svekket interferens-kontroll av konkurrerende stimuli -svikt i evne til å opprettholde konsistent målrettet oppmerksomhet over tid pga. økt sårbarhet for interferens – svikt i den normale evnen til å undertrykke.

Evne til å klare å opprettholde intensjoner og oppgave-innstillinger. Kontroll av reaksjoner på distraherende stimuli. Arnold (1960): interferens ved verdsetting av handling

Temporal hukommelse

Bedømmelse av og hukommelse for tids-aspekter ved erfaringer: forstyrret ved frontale affeksjoner – temporal rekkefølge hukommelse: å huske når ting har skjedd – faktasekvensering

Kilde-/kontekstuell/episodisk hukommelse: Kilde-amnesi; hvor informasjonen er fra? – denne synes å være signifikant svekket ved frontale lesjoner.

Hukommelse for spatial-temporal kontekst – kan du fortelle meg hvor du lærte svaret ?/Når hørte du om dette siste gangen ?

Kontekstuell hukommelse

Frontalsystemene bidrar spesifikt til kontekstuell hukommelse.

Metahukommelse:

metahukommelses-forstyrrelser , ens viten om hva en husker og vet noe om og ikke – ‘følelsen av å vite noe’ – Shallice og Evans studium av kognitiv estimering (1978) Økt assosiativ interferens – økt variabilitet i lærings-resultater

Nylæring: Pasienter med frontale lesjoner viser ikke signifikante svikt på de fleste tester av nylæring (Shimamura et.als. 1991).

Prospektiv hukommelse: Shimamura (1990,1991) mener at frontal-affeksjoner resulterer i prospektive hukommelses-forstyrrelser; dvs. svikt i prosesser og strategier som man husker for å utføre og monitorere fremtidige handlinger – å huske å gjøre avtaler, ta medisiner, osv.. Prospektivt eller fremtidsrettet minnefungering er å kunne manipulere og organisere hukommelsesatferden sin: den er egentlig et arbeidsminne-system eller eksekutivt minne-system som har funksjonen å koordinere ulike kognitive og hukommelses-prosesser som det er behov for å anvende under handlingsutforming.

Prefrontale systemer og sosial-emosjonell fungering

Pasient EVR (Eslinger og Damasio,1985, Damasio, Tranel og Damasio 1992): utviklet abnormale personlighets-kjennetegn etter ventromedial frontal-lesjon. Mangelfull evne til hverdagslig planlegging, finansiell planlegging, valg-atferd, person-vurdering. Vanskene EVR hadde samsvarer med mange av kriteriene for sosiopatisk atferd- man har derfor omtalt dette bildet som ‘ervervet sosiopati’; en tilstand som er mest skadelig for personen selv, versus utviklingsmessig sosiopati som er mer antisosial på en måte som er skadelig for andre mennesker. Det hevdes at EVR har en selektiv hukommelsessvikt for sosioemosjonell kunnskap, læring av sosial kunnskap er forstyrret fordi han lærer ikke av sine feil og fortsetter å nytte responsmåter som medfører negative konsekvenser. Manglende i sosioemosjonell representasjon medfører sviktende evne til beslutningstaking og planlegging – han greier ikke lenger å finne frem til og å gjøre gode atferdsmessige beslutninger i sosiale situasjoner. Respons-seleksjoner som er egnet for beslutningstaking i sosial fungering krever at subjektet har evne til on line holding og synkronisert aktivering av heterogene representasjoner og kognitive elementer som skal sammenfattes når valg gjøres. EVR svikter i seleksjonene av en god eller fordelaktig respons blant andre mindre gode responsmuligheter. Denne responsseleksjons-forstyrrelsen ser ifølge Damsio-gruppen ut til å kunne skyldes en defekt i den samtidige aktiveringen av somatiske markører eller signaler som ledsager den indre og automatiske prosesseringen av mulige respons-alternativer. Svikt i det ventromediale systemet synes å resultere i en sosioemosjonell atferdsforstyrrelse fordi personens aktivering av representasjoner ikke omfatter den samtidige aktivering av emosjonelle ‘verdsetting’ , dvs. det er snakk om en vikt i emosjonell hukommelse. Utviklingsmessig svikt eller ervervet skade i det nervale nettverket der det ventromediale systemet inngår kan medføre at det er for høye terskler for aktivering av somatiske markørtilstander ved sosial kognisjon og prosessering, slik at personens evne til å velge egnet atferdsmessig løsning i ulike situasjoner blir skadelidende.

Damasio-gruppen mener at OCD kan bero på for lave terskler i det samme nevrale systemet for aktivering av emosjonell hukommelse eller somatiske markør-tilstander, slik at trivielle og irrelevante stimuli får for stor betydning og umuliggjør egnet og rask beslutningstaking : man kunne beskrive dette som ‘tvile-syke’ som er en følge av somatisk-emosjonell overmarkering av trivielle, rutinepregete og irrelevante handlingsalternativer slik at disse ikke lar seg utføre automatisk og ureflektert, men må gjøres valg over.

Nevropsykologiske tester som er sensitive for prefrontale forstyrrelser

Det er viktig å søke etter konvergerende evidens fra ulike tester som alle er knyttet til det samme nevrale systemet i større eller mindra grad. Svakhet og god prestering på en test kan skyldes ulike årsaker, og konvergerende evidens fra mange tester er mer overbevisende enn enkeltstående testfunn. Konvergerende testresultater teller tyngre jo mer ulike oppgavene er (Diamond 1991). Den klassiske og tradisjonelle testen for prefrontal fungering: WCST – modell-oppgave, hos dyr er det ‘utsatt respondering’.

Dersom man fjerner distraksjoner og stiller klare krav til samarbeid og oppgave-atferd så kan undersøkeren virke som en slags ytre frontallapper for klienten som blir testet (Stuss 1991).

Testenes stuktur: Wisconsin Kort Sortering Test (WCST): Trail-B: Reitan (1958) hevdet at del B av Trail-making testen er særlig følsom er skader i frontallappene. Undersøkelser er ikke klare her, men frontal-pasienter er noe langsommere på Trail-B (Stuss 1991).

Tower of London (TOL):

Stroop testen: Stroop (1935) Perret (1974) raporterer at Stroop er sensitiv for effekter av fokal frontallapps-skade.

Kontinuerlig Presterings-Test (CPT)

Estimerings/vurderings-tester: Shallice og Evans (1978) Smith og Milner (1984): estimering av hva som er rimelig pris på ulike gjenstander og varer.

Verbal fluens

Nonverbal fluens

Supermarkeds-fluens testen: Subjektet blir bedt om å navngi så mange ting som de kan komme på som kan kjøpes på et supermarked.

Binets Søke-plan Test Denne testen inngår i BADS.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s