DEN ‘AMERIKANSKE SKOLEN’ I NEVROPSYKOLOGIEN: Ward Halstead og fremveksten av klinisk nevropsykologi

Den moderne nevropsykologiens utvikling henger kronologisk og faglig nært sammen med to viktige og avgjørende publikasjoner som kom ut i tidsrommet like etter andre verdenskrig.
I 1949 kom canadiske Donald Hebbs banebrytende bok med tittelen ‘ Atferdens organisering. En nevropsykologisk teori’. I dette arbeidet kuliminerer den fysiologiske psykologien i form av et forsøk på en helhetlig nevropsykologisk teori. Hebbs tilnærming representerer den eksperimentelle nevropsykologien.
To år tidligere, i 1947, kom Ward Halsteds viktige arbeid om ‘Hjerne og intelligens’. Boken hadde undertittelen ‘Et kvantitativt studium av frontallappene’. Halsteads arbeid gir det støtet som skulle til for å sette igang utviklingen av den kliniske nevropsykologien, en anvendt nevrofaglig disiplin som beskjeftiger seg med praktiske problemer hos hjerneskadete mennesker.
Disse to arbeidene, Hebbs nevropsykologiske teori-utkast og Halsteds grunnlagsarbeid for utformingen av et objektivt instrumentarium av atferdstester for å undersøke hjernens tilstand ved atferdsutformingen, har altså blitt stående som skjellsettende bidrag til utviklingen av den nevropsykologisk vitenskapen i dens eksperimentelle og kliniske retninger.

Det man ofte kaller ‘den amerikanske skolen’ i den kliniske nevropsykologien har altså vokst fram av arbeidet som Ward Halstead satte i gang. Hans arbeid initierer et spesifikt forsksningsprogram eller paradigme i moderne klinisk nevropsykologi.
Halsteads hovedarbeide omhandler i hovedsak den forskningen som han og hans kolleger påbegynte i 1935 ved Sprague Memorial instituttet og den psykiatriske avdelingen ved Universitetet i Chicago. Halstead tar først og fremst for seg studiet av cortex i forhold til intelligent fungering, og særlig frontallappenes rolle.
Halstead tok sin PhD-grad i fysiologisk psykologi ved Northwestern Universitetet i 1935. Hans doktorgradsarbeid omhandlet cerebellare lesjoners innvirkning på post-rotasjonell atferd hos duer.
Men Halstead hadde allerede oppdaget at hans hovedinteresse var undersøkelsen av hjerne-atferds sammenhengener hos mennesker. Han fikk stipend for å arbeide på dette fagområdet ved Chicago Universitetet, der han også kom i kontakt med de kjente nevrokirurgene Bailey og Bucy. De støttet Halsteads interesse for å studere atferd hos nevrologiske pasienter ved hjelp av objektive og kvantitative psykometriske metoder.
Resultatet ble at Halstead utformet og etablerte i 1935 det første fulltids laboratorium for undersøkelse av hjerne-atferds sammenhenger hos mennesker.
Halstead tok samtidig til med å arbeide med utviklingen av tester som kunne identifisere pasienter som virket normale ved konvensjonell nevrologisk undersøkelse og viste tilnærmet normal psykometrisk intelligens, til tross for massive frontallappslesjoner. Han innså tidlig at hjerneskadete pasienter hadde et stort spekter av mangeartede forstyrrelser, og at derfor det hadde lite for seg å forsøke å lage en eneste organisitetstest som kan diagnostisere hjerneskade hos pasientene. Den dominerende strømningen i den tidens kliniske psykologi var å utvikle en slik test som kunne skille ut pasienter med hjerneskade fra den psykia¬triske populasjonen i sykehusene. Halstead betraktet nevro¬psykologiske forstyrrelser som ‘multi-dimensjonale’, noe som vil kreve en ‘batteri-tilnærming’ for å evaluere dem.
Halsteads prosjekt omfattet utprøvningen av et stort antall sensorimototiske og kognitive tester, hvorav mange avvik mye fra den tidens vanlige testprosedyrer.
Tilslutt hadde han i 1947 lyktes med å konstruere et testbatteri som i sin originale form besto av en serie på 10 tester. Han beskrev dem detaljert og de dannet det operas¬jonelle grunnlaget for hans begrep om ‘biologisk intel¬ligens’. Halsteads eget synspunkt var at test-serien representerte et frontallapps-batteri, fordi hans funn tilsa at de mest uttalte forstyrrelsene fremkom ved testingen av pasient¬er med frontale amputasjoner. Testserien viste seg på en effektiv måte å kunne diskriminere mellom pasienter med frontale lesjoner og de som hadde non-frontale lesjoner. (Halstead 47)
Halsteads 10 tester var følgende:

Kategori
Kritisk Flicker-frekvens
Taktuell prstering
Seashores Rytme-test
Språklydspersepsjon
Finger-tapping
Tidssans-testen

Halsteads arbeid er altså begynnelsen til utviklingen av den moderne kliniske nevropsykologien. Denne disiplinen har bakgrunn i studier som forsøker å replikere den diagnostiske delen av resultatene fra medisinsk utredning i et forsøk på å oppnå troverdighet på det klinisk-nevrologiske området. Kravet til klinisk akseptering sto ifølge Crockett et als. i sentrum for pionerenes innsats:

» Slike studier har fokusert på det å gjøre differensial-diagnoser for å vise at resultatene fra nevropsykologiske tester på en nøyaktig måte kunne samstemme med diagnoser gjort av nevrologer og/eller psykiatre. (-) Nevropsykologiske tester har blitt veletablert i denne funksjonen.»(1981.s.2)

Halsteads bidrag går først og fremst ut på at han initierte det som etterhver hviste seg å bli et meget frukbart og produktivt forskningspro¬gram for klinisk nevropsykologi. Han utviklet en metode som ble anvendt for hver eneste pasient som ble undersøkt i laboratoriet. Kort sagt var planen å samle inn et pre¬determinert og standardisert sett av data spm avspeiler atferdsmessig fungering hos de hjerne-affiserte subjektene, samt kontroll-subjekter. Samme data-sett ble innsamlet uavhengig av bakgrunn og problemstillinger. Den grunnleggende planen var å bruke dette data-settet, som representerte de avhengige variablene i forsknings-designet, for å predikere den uavhengige variabelen, som ble represent¬ert av hele bredden av informasjoner som helt uavhengig ble satt opp på grunnlag av nevrologisk evaluering som beskrev pasient-hjernens biologiske tilstand. Metoden man brukte var basert på å gjøre målinger av individuelle subjekter og gjøre prediksjoner om hjernen hos disse subjektene på grunnlag av test-dataene. Forskeren kan underveis bedømme hva slags supplerende målinger som er nødvendig for at han skal kunne gjøre de prediksjonene som er aktuelle om subjektets hjerne. Han vil også kunne utforske interrelasjonene mellom de enkelte målene i data-settet med henblikk på hvorvidt de kan tjene til å styrke prediksjonsgrunnlaget for bestemte formål.
Tilnærmingen retter også søkelyset mot hvilke slutnings-metoder med hensyn til hjerne-atferds sammenhenger som er tilgjengelig, og deres potensiale sett i sammenheng med hverandre.
Halsteads metode går bevisst inn for å avstå fra å bruke annen informa¬sjon enn den som er pre-determinert gjennom test-batteriet som de avhengige variablene som grunnlag for å predikere ( diagnostisere) de uavhengig determinerte nevrologiske funnene. En slik metode vil være godt egnet til å avdekke begrensninger og utilstrekkeligheter i målingene i forhold til kriterie-informa¬sjonen, dersom en ikke evnet å gjøre gyldige prediksjoner om individuelle subjekters hjernetilstand.
Reitan og Davidson skriver om betydningen av det forsknings¬programmet som Halstead initierte, og Reitan selv videreførte:

» Utviklingen i klinisk nevropsykologi avventet interaksjonen mellom psykologer og klinisk nevrologiske forskere. Denne interaksjonen har resultert i en betydelig vekst av faglig kunnskap i løpet av de siste 30 årene.»(74, s.xi)

Reitan (90) mener at man var utrolig heldig som greidde å organisere det omfattende samarbeidet mellom faggrupper som var påkrevd for utviklin¬gen av HRB. Han tviler på om det vil kunne la seg gjøre å få til noe slikt en gang til. Batteri-validiteringen var basert på en paralellt forløpende prosess der nevrologer, nevrokirurger og nevropatologer på den ene siden gir en fullstendig evaluering og beskrivelse av hjernens biologiske tilstand hos tusenvis av pasienter, mens en i det nevropsykologiske laboratoriet kjører et større antall ‘test-eksperimenter’ helt uavhengig på de samme pasientene og evaluerer deres atferdsmessige fungering på en komprehensiv og standardisert måte. Tilslutt samkjøres disse to data-settene gjennom kompliserte analyser:

» På denne måten var det mulig å avgjøre akkurat hvordan resultatene på Halstead-Reitan Batteriet er relatert til nevrologiske funn, og derigjennom legge et solid grunnalg for begge aspektene av hybrid-ordet; nevropsykologi.»(s.18, 1990)

Halsteads nevropsykologiske teori
Som flere av de andre pionerene i nevropsykologiens etableringsfase, hadde også Halstead store forventninger til denne disiplinens muligheter:

«Det finnes mer enn nok hjerneskadete mennesker i den moderne verden til å tillate løsningen av alle grunnleggende spørsmål vedrørende menneskesinnet, dersom dette materia¬let kunne bli gjort til gjenstand for adekvate studier.»(s.v)

For Halstead er nevropsykologiens siktemål å belyse normalpsykologisk fungering, å yte et nevrobiologisk syn på menneskesinnet. Han tar for seg både Freuds ego-psykologi og intelligenspsykologien etter Binet og påpeker at de begge mangler fundament i menneskets nevrobiologi. Han ser fram til

» en nevropsykologisk beskrivelse av egoet», (s.3)

og tar også for seg spørsmålet om lokalisering av egoets funksjoner i hjernen.
Også når det gjelder vår forståelse av intelligent fungering mener Halstead at psykologien har utformet et begrepsapparat som er løsrevet for ethvert realistisk grunnlag i menneskehjernens fungering. Halstead ønsker å avdekke og analysere den menneskelige intelligensens biologiske struktur, samt dens lokalisering i hjernen.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s