Fra normalitet til ‘normopati»: En alvorlig forstyrrelse hos tilsynelatende velfungerende mennesker?’

“Vår form for sivilisasjon er ikke gammel, og enda gammel nok til at vi må verge oss mot resultatene av den. (-) Ett av resultatene er ødeleggelsen av vår egen menneskelige natur, den er (-) full av allfarveier, så full at mange har vanskelig for å bryte ut av dem; de virker som indre baner, støpt i betong.” (Johan Borgen, 1964)

 

Innledning om Psyke og normalitet

La dette ene være sagt med en gang; normalitet er en gave. Å føle seg normal er antagelig en distinkt opplevelse som vi kanskje tar for gitt når vi eier den, men som etterlater seg et gapende skrekkinngytende hull i livet dersom den skulle bli borte. I boken «Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve» av den svenske forfatteren Ann Heberlein beskrives dette slik:

«Jeg blir så redd når jeg forstår at alle andre er normale. Når jeg forstår at alle andre greier det jeg ikke greier. Det er som om resten av verden snakker et språk jeg ikke forstår. Jeg savner noe.»

Mange har en tendens til å romantisere avvik av ulike typer; men det er egentlig normaliteten som burde sees på med en slikt blikk. Nettopp fordi det å være normal lett oppfattes som selvsagt og noe som kommer av seg selv, undervurderer vi ofte hva slags prestasjon det i virkeligheten er.

I en inspirerende artikkel om psykiske lidelser og individer som må forsøke å manøvrere seg gjennom de mørkere delene av sjelen, skriver nevrologen og nevroantropologen Oliver sacks at vi trenger påminning om –

» hva slags smal hylle av normalitet vi alle lever på, med avgrunner av mani og depresjon som gaper mot oss på begge sider.»

 våre dager oppfatter vi på den ene side gjerne psykologisk normalitet som noe som er gitt og uproblematisk, ikke minst fordi psykopatologi på den annen side tilsynelatende er klart definert gjennom et panorama av ulike psykiske idelser i DSM ig ICD-systemene.

Slik har det ikke alltid vært; skillet mellom det normale og det patologiske i psykologien er i virkeligheten i mange tilfeller uklart. Den amerikanske psykologen Abraham Maslow (1968, s. 71-72) skriver f.eks. et sted at:

«Det vi kaller normalitet i psykologien er virkelighen en gjennomsnittsmenneskets psykopatologi, og den er så udramatisk og så vidt utbredt at vi ikke engang
merker den.»

Personer som utmerket seg gjennom sin normalitet uten at de velger å gå utover denne, omtalte Maslow (1971) som personer som virkeliggjør seg på en ‘ikke-overskridende’ måte.

Walsh og Vaughan (1993) refererer til normalitet som  «en form for stagnert utvikling», der personens utviklingsprosess stopper opp på et for tidlig nivå preget av ufullstendigheter.

Psykologien om det ubevisste og dybdepsykologien viser oss at det aldri kan være noen enkel oppgave og skille mellom normalt og unormalt i menneskesinnet og i menneskelig oppførsel. Slik mennesketsinnet fungerer og er innrettet er normalitet aldri bare et spørsmål om at vår ytre atferd og fasade fremstår som tilpasset og i orden.

I boken ‘Omsorg for sjelen‘ (1992, norsk utgave 1994) skriver Thomas Moore at:

» vi bør være mistenksomme overfor normaliteten. En fasade av normalitet kan skjule et mangfold av avvik, og dessuten er det nokså enkelt å kjenne igjen sjelløshetn i standardiseringen av erfaringer’. (s.34)

‘Normopati: den skjulte og tildekkete patologien i det å være normal

Er det å være ‘normal’ alltid noe ønskverdig og en fordel? Kan det å være eller oppfatte seg som ‘normal’ bety at man er utelukket fra viktige erfaringer og opplevelser? Hvorfor bærer ofte ‘normale’ folk på godt skjulte drømmer og lengsler om et helt annerledes og friere eller rikere liv, og ofte også nag og sterke fordommer mot andre ikke-normale folk?

Litteratur og henvisninger

Amundson, R. (2000). Against normal functioning. Studies in History
and Philosophy of Science Part C: Biological and Biomedical
Sciences, 31, 33–53

Davis, P. V. and Bradley, J. G. (1996) ‘The Meaning of Normal’, Perspectives in Biology and Medicine 40, 68–77

Hacking, I., “Making up People,” in T.C. Heller, M. Sosna, and D. E. Wellbery (Eds.), Reconstructing Individualism (Stanford: Stanford University Press, 1986).

Lewontin, R. C. (1995) Human Diversity (New York: W.H. Freeman).

Marks, J. B. (1995) Human Biodiversity: Genes, Race, and History (New York: Aldine de Gruyter).

Silvers, A. (1998) ‘A Fatal Attraction to Normalizing’, in Erik Parens (ed.), Enhancing Human Traits: Ethical and Social Implications (Washington, DC: Georgetown University Press), pp. 95–123.

VÁCHA, Jiří. The problem of so-called normality in anthropological sciences. Studies in Anthropology, Palaeonthology and Quarternary Geology. 1982, vol. 22, pp. 73-85.

Wachbroit, R. (1994a) ‘Normality as a Biological Concept’, Philosophy of Science 61, 579–591

 

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s