Kategorisering og diagnosesetting som kolonisering av det kreative selvet og individualiteten

“The first and most important thing an individual can do is to become an individual again, decontrol himself, train himself as to what is going on and win back as much independent ground for himself as possible”  (William S. Burroughs)

 

Utforskning og understøtting av folks selvbevissthet, identitetssøking og individualitet er en kompleks oppgave. Mye av vår faglige tilnærming foregår gjennom kunnskap og begreper som er ‘objektiverende’ og som abstraherer bort det individuelle, slik vi ser det i den psykiatriske sykdomstenkningen. Faglige tilnærminger til mennesker har i seg en sterk tendens til å neglisjere selvdefinering og individuell selvbevissthet, og skaper bak en kategoriserende maskering en form for selvløshet hos de personene vi skal utforske og bistå. De ’selvdrevne’og krative aspektene ved personens liv og identitetssøking, at den enkelte også fungerer selvskapende og som en ’forfatter’ av sin egen livsutforming, forsvinner lett ut av vårt synsfelt.

Den britiske sosialantropologen Anthony Cohen (1994) hevder at individualitet og individuell identitet, og samfunnsmessige relasjoner og strukturer ikke kan betraktes som to adskilte størrelser. De kan bare forståes i lys av hverandre. Samfunnet konstitueres gjennom aktivitetene til selvbevisste individer, hvis forskjeller fra hverandre må løses og forenes i en grad som tillater gruppen og kollektivene å samfungere. Men forholdet mellom samfunn og individualitet er spennings- og motsetningsfylt;

the contradiction which we commonly experience between our sociality and our individuality, a contradiction which, far from being taken for granted, frequently causes us anguish, stress and perplexity. The state and other powerful social agencies compel us to compromise our individuality in our dealings with them by squeezing us into categories. The effect of this constraint is that we belong to society as members of collective entities (whether categories or groups) rather than as individuals.” (Cohen, 1994, p. 12)

Cohen ønsker å rehabilitere det individuelle, selvbevisste og identitetssøkende selvet. Han understreker den avgjørende betydningen som vår selvbevissthet og identitetssøking har og må ha i all forståelse av menneskelig forhold og samfunnsliv. Individuell bevissthet og sosiale relasjoner befinner seg alltid i et dynamisk spenningsforhold. Kollektive og ’massifiserende’ sosiale roller, stereotypier, masker, former, stiler og kategorier virker standardiserende og uniformerende og homogeniserende.

Samfunnet forsøker å okkupere, erstatte, kolonisere og invadere det enestående og selvbevisste og potensielt kaotiske individet som søker og skaper sin egen identitet gjennom å påføre det og underkaste det kategoriserende masker og roller. Den skotske antropologen Victor Turner omtalte det som skjer på liminale steder og aktiviteter som ‘antistruktur’, nettopp fordi individene her kan nullstille og løse opp i sin sin oppnådde og aktuelle samfunnsmessige bestemthet og standardisering og igjen finne tilbake til sine kreative og selvdannende livsmuligheter.

Cohen understreker at folks forhold til det samfunnsmessige områdets roller og kategorier alltid er formidlet gjennom individuell personlig erfaring og identitetsavklaring; dette er noe vi vet om oss selv og det er en viten som vi må forsøke å inkorporere i vår forståelse av andre.

Han skriver om dette:

“My objection to the kind of generalisation in which we indulged is that it has little or no authenticity in our own experience. Therefore, I do not see how we can be content with it as an account of other people. Most of us will occasionally have felt ill-served, even outraged, by having had attitudes imputed to us because we are categorised in certain ways. We feel these impressions of ourselves to be inadequate or inaccurate expressions of the people we believe ourselves to be. Statements of these general kinds are made about ‘students’, ‘Brits’, ‘Yids’, ‘Prods’, ‘Blacks’, ‘intellectuals’, ‘tourists’ and so forth, labels which we may well regard as inappropriate descriptions of ourselves, even if we belong to these categories. Our disenchantment with them may even extend to a feeling of injustice: we take seriously the importance of representing ourselves precisely, and anything less is misleading, and may be demeaning.“(Cohen, 1994, p. 16)

Cohen ser selvsagt med de begrensningene han tar opp at slike kategoriseringer er viktige både i samfunnet og i vår utforskning og forståelse av sosiale forhold. Men vi må være oppmerksomme på grensene for kategoriserende forståelse, og ta i betraktning hvordan kategorier innvirker på individene og deres selvbevissthet og selvdefinering. Og ikke bare nøye oss med å skvise individualiteten inn i homogeniserende størrelser slik at vi kan ignorere deres selvdrevne livsutforming og identitetssøking, og forsøke å omskape det særegne individet i vårt eget faglige bilde.Folk bruker gjerne foreliggende og tilgjengelige uniformerende relasjoner og kategorier for å søke og hevde sin identitet; men en må ikke forveksle dette med at man derigjennom oppløser sin selvbevissthet og identitet i kategoriene, formene, relasjonene.

Individuell identitet kan ifølge Cohen betraktes som en ’rett’ den enkelte har. Når vi neglisjerer å ta i betraktning den enkeltes individuelle selvbevissthet og identitetssøking så støtter vi opp om neglisjeringen av identitet som en menneskelig rett. ’Retten til identitet’ er en sensitiv, subtil og kompleks sak; som lett blir oversett i vitenskapelige tilnærminger mens romanforfattere håndterer utfordringen bedre. Når man behandler individer som underordnet sine sosiale relasjoner og bestemmelser – eller andre kategoriseringer slik som i den diagnostiske psykiatrien – og dermed neglisjerer selvbevissthet og individuell selvdefinering, så gjør vi oss selv medskyldige i prosesser med homogenisering og standardisering der sosiale krefter triumferer over og degraderer individet. Ofte lykkes man så godt at den enkelte medvirker ved å degradere sitt eget selv. Cohen forklarer at individuell selvbevissthet og selvdefinerende identitetssøking er nært forbundet med det kan kaller forskjellens primat:

Kravet om å rette oppmerksomheten mot individets rett til identitet gjør det også påtrengende for oss å ta i betraktning individers opplevelse av å være forskjellig fra andre.”(1994, s.179)

Forskjeller er ikke en marginal og eksentrisk sak, som fremkommer gjennom offisiell anerkjennelse og lisensering; den er forankret i selvbevissthet og identitetssøking hos den enkelte. Alternativet er å nytte en overflatisk orientering overfor individualiteten som gjør at vi blir blindet for betydningen til personlig identitet, noe som kan føre inn i samfunnsmessige og behandlingsmessig blindgater som vi ikke ønsker oss, og som underminerer den enkeltes kreative evne til å være selvdefinerende og selvdrevet.

”We must make deliberate efforts to acknowledge the subtleties, inflections and varieties of individual consciousness which are concealed by the categorical masks which we have invented so adeptly. Otherwise, we will continue to deny to people the right to be themselves, deny their right to their own identities.” (Cohen, 1994, p. 180)

Men Cohen understreker samtidig hvor resilient det individuelle selvet er, overfor slike kategoriserende og degraderende krefter i samfunnet og dets institusjoner – det finnes alltid åpninger for å bidra til å avkolonisere og avmaskere selvbevissthet og selvdefinering.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s