”Normaliteten tvinges i kne, og ut av ruinene oppstår det menneskelig variasjon”

En bokanmeldelse:

P. Solvang: Annerledes. Uten variasjon, ingen sivilisasjon.

202 s. Oslo: Aschehoug, 2002. Pris NOK 259 ISBN 82-03-22784-8

Per Solvang, forfatteren av boken ’Annerledes’ er forsker på helse, rehabilitering og – funksjonshemninger; mens han skrev boken amanuensis ved sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen.

Han er i siden 2005 professor i rehabilitering ved Avdeling for helsefag, Høgskolen i Oslo

Han har skrevet en fengslende bok som omhandler ’annerledeshet’, avvik og funksjonshemning både som sosiologisk og personlig fenomen. Forfatterens tilnærming inngår i en strømning i fag- og skjønnlitteratur, med oppvurdering av og entusiasme for individuelt særpreg, forskjellighet og mangfold. Solvang trekker i sin bok opp konturene til en konsekvent samfunnsteoretisk og konstruksjonistisk forståelse av avvik og alle former for funksjonshemning, om det som kan kalles menneskelig variasjon i samfunnet:

”Hva som er avvikende og annerledes, er det som til enhver tid blir definert som avvik. Det betyr at en må gå nærmere inn i det sosiale livet for å finne ut hva som er uvanlig, og hvordan det blir det” (s.7-8)

Fokus i boken rettes mot en ny dynamikk i spenningsfeltet mellom avvik og normalitet i postmoderne samfunn, et fokus som man også finner hos andre samfunnsforskere. Moderne samfunn preges av ’sosial frisetting’, en prosess der individet er blitt en grunnleggende enhet i samfunnet. Hos Anthony Giddens omtales dette som dis-embedding og re-embedding – sosial integrasjon i en ny sosial orden der den enkelte må velge identitet, regissere eget livsløp, konstruere sin egen biografi. Et annet nærliggende eksempel er den tyske sosiologen Ulrich Beck som hevder at den positive vurderingen av individualitet og det individuelle er et moderne fenomen. Gjennom hele historien har individualitet blitt likestilt med avvik, tåpelighet, syndig – og blitt forstått på en nedsettende måte. I kjølvannet av endringer i samfunnsforholdene endres også individualiteten. Beck beskriver dette slik:

’stilt overfor de nye føringene, må man derimot selv gjøre noe, bli aktiv, oppfinnsom og smart, utvikle ideer, være raskere,smidigere,mer kreativ, for å vinne fram i konkurransen – og det ikke bare en gang, men hele tiden, hver dag. Alle og enhver blir aktører, konstruktører, sjonglører, iscenesettere av sin biografi, sin identitet, men også av sine sosiale bånd og nettverk’.

Individualitet og særpreg blir slik sett en tvang, noe man må leve opp til og som ikke alle mestrer – men også en potensiell ressurs både for den enkelte og for samfunnet. Det er dette synet på det mangfoldige, individuelle og forskjellige som potensielle ressurser for oss alle og  som ikke minst kan gjøres bedre tilgjengelig for funksjonshemmedes og avvikeres forsøk på livsutforming som avspeiler seg i Solvangs bok.

Solvangs bok er preget av en dobbelt fremstilling, den er både personlig-privat og sosiologisk-saklig.

Bakgrunnen for det personlige perspektivet er at forfatteren har en hårtapslidelse med betegnelsen alopecia universalis, som fører med seg totalt tap av alt hår på kroppen. Solvang tar oss med inn i sin egen situasjon som annerledes. Vi får ta del i forfatterens utviklings- og livshistorie innenfor et bestemt lokalt sosiokulturelt miljø med de rollemuligheter og identifiseringsrepertoarer som finnes der. Han artikulerer og uttrykker seg gjennom å bli en aktiv og til dels markert bygdepunker fra Saltdal i bandet ’Svartedauen’, med tilhørighet og identifiseringer i den internasjonale punkrock-bevegelsen. Dette blir et kulturelt og uttrykksmessig hovedmedium og hovedinnhold i hans selvkonstruksjon. Det skal her i forbifarten nevnes at noen personer med utviklingsdiagnoser som ADHD og Tourette syndrom også synes å ha en tendens til å søke mot ekstreme sosiale tilhørigheter og uttrykksformer i sin selvkonstruksjon av identitet.

Vi hører videre om hans oppdagelse og utforskning av individuelle egenskaper og annerledeshet, deres utforming og validering i samspill med omgivelsene i familien og nærsamfunnet – en kompleks biografi-konstruerende prosess som foregår på flere nivåer samtidig. I Solvangs fremstilling er det på samme tid snakk om en liten biografi, psykobiografi, sosiografi, og kanskje også en autopatografi. Han får godt frem hvorledes hans selvfremstilling som annerledes er innvevd i og formidles gjennom sosiokulturelle påvirkninger og settinger som klesmoter, sminke og musikksmak, osv.. Solvang gir oss konkrete eksempler på den enkeltes møte med det uvanlige, hva det betyr å skille seg ut fra det gjennomsnittlige, problemer forbundet med løsrivelse fra sosiale roller og rolledistansering, å bli satt utenfor, disiplinering, uniformering og standardisering.

Solvang viser oss hvorledes man iscenesetter av seg selv, markerer avstand og identitet, bruker tilgjengelige sosiale distinksjoner, finner frem til personlige stiluttrykk, og egnete sosiale arenaer for å oppdage, uttrykke og validere sitt individuelle særpreg. Solvang drøfter også problematikk knyttet til sykeliggjøring, og ulike konstruksjoner av normalitet hos funksjonshemmete og avvikere. Boken får frem betydningen av å konstruere seg selv og sin egen historie, den enkelte funksjonshemmedes mangesidige identitetssøking, personlighetsutforming, differensiering og markering slik dette er mulige innen en gitt sosiokulturell sammenheng.

I forfatterens selvfremstilling får vi vite ting om hårtapslidelsen og detaljerte miljømessige og samfunnsmessige påvirkninger, men så og si ingenting om hans egne individuelle egenskaper som konkret person og den rolle de spiller for de retningene hans livshistorie og utveksling med livsmiljøet tar. En kunne ha skrevet en ’idio/variografi’ som viser oss hans individuelle selvkonstruering i lys av den nye atferdsgenetiske utviklingsforståelse med bakenforliggende genetiske påvirkninger på den individuelle særpregsutviklingen (se Hamer og Copeland 1998, Gallagher 1996). Den livshistoriske konstruksjonsprosessen som forfatteren gjenomgår er i et slikt perspektiv på samme tid deterministisk og konstruksjonistisk, naturpåvirket og kreativt konstruerende. Dette siste er kanskje det aller viktigste i vår deterministiske tidsalder; forfatteren demonstrer at den enkelte ikke bare er en følge av genetiske og sosiale omgivelsesmessige påvirkninger men kanskje mest av alt ‘selvskapende‘. Det faglige uttrykket for selvskaping er autopoesis (Varela); den enkelte lager faktisk selv lovene for sin eksistens for hvordan vi kan forstå han eller henne. Selvskapende systemer kan ikke forståes ut fra allmenne regler og lover, men må alltid også forståes innenfra. Selv om en åpner opp for påvirkninger som har genetiske og biologisk forankring, så betyr ikke dette at en lukker igjen for biografisk konstruksjon og åpenhet (se Ludwig, 1997)

Solvang virker samtidig lite kjent med den dialogiserende og narrative kritikken av tradisjonell medisinsk og psykiatrisk kasusbeskrivelse og diagnostisering der den som diagnostiseres inngår i en aktiv dialog og medbeslutning omkring hva man feiler og hvordan det skal artikuleres og utttrykkes (mer om disse perspektivene; se Oliver Sacks 1999 og Hunsaker Hawkins 1993)

Dette er en betimelig og viktig bok. Solvang har en visjon om at våre begreper om normalitet og om funksjonshemning og avvik er i ferd med å bli forandret, og jeg lar meg selvfølgelig henrykke av dette flotte uttrykket:

ut av ruinene oppstår det menneskelig variasjon” (s.9)

Han ønsker med boken sin åpenbart aktivt å bidra til at dette skal skje. Boken er ikke minst etterlengtet i en situasjon der avvik og forskjellighet både i fagmiljøene og mediaoffentligheten i stadig større utstrekning defineres i medisinsk-psykiatriske syndromer og kategorier som ’ADHD’, ’Asperger syndrom’ ’sammensatte lærevansker’, osv.. Solvangs konsekvente samfunnsfaglige perspektiv på personlig identitet og funksjonshemning griper rett inn i den aktuelle debatten om patologisering og sykeliggjøring av barn og unge, og kan utgjøre et viktig korrektiv til den dominerende og ensidige ’medikaliseringen’ av stadig flere lidelser og forstyrrelser.

Det skal samtidig sies at det konsekvente samfunnsfaglige perspektivets begrensninger etter hvert viser seg tydelig utover i denne boken. I analysen av ADHD og hyperaktivitet opererer Solvang ut fra den tradisjonelle og enkle motstillingen av biologiske og samfunnsmessige forklarings- og tiltaks-modeller. Han mangler her nesten fullstendig referanser til alternative genetisk og nevrobiologisk forankrete perspektiv på ADHD og andre utviklingsforstyrrelser som verken trenger å være intrinsikalt patologiserende eller i motsetning til samfunnsteoretiske tilnærminger (se for eksempel Daniel Nettle 2001 om forskjellsbiologisk tilnærming til alvorlige psykiatriske lidelser, Chadwick 1997 og Horrobin 2001 om variasjonsbiologiske syn på schizofreni). Hos Solvang er det kun referansen til Zygmunt Baumans begrep om ’naturlig diversitet’ som peker i denne retningen.

Bokens mangel som forståelsesramme for avvik og funksjonhemning ligger antagelig også her, at den ikke går inn på den variasjonsbiologiske forankringen til menneskelig annerledeshet, forskjeller og avvikende fungering. Og at denne variasjonstenkningen utgjør en mer grunnleggende referanseramme for forståelse og diagnostisering av avvik og forstyrrelser enn den i dag dominerende patologiserende og defektorientert forståelsen. Det er også tvilsom at et rent sosiologiserende perspektiv er tilstrekkelig for å fange hele bredden i problemene forbundet med funksjonshemninger, atferdsavvik og personlighetsavvik, og utviklingsforstyrrelser som Asperger og ADHD. Overfor slike fenomener blir forfatterens rent samfunnsfaglig perspektiv til dels villedende, selv om det er tankevekkende, morsomt og av og til ganske innsiktsfullt.

Mange vil nok ha vanskelig for å følge Solvang i hans postmoderne visjon om ’vive la difference’ og likeverdig menneskelig mangfold og forskjellighet (se for eksempel Fugelli i hans anmeldelse ’Ordnung muss sein’ (sic!) i Tidskrift for Nosk Lægeforening, 2002). I medisinsk-psykiatriske kretser vil man ennå lenge tenke ut fra et langt mer bastant skille mellom normalitet og patologisk-avvikende enn det Solvang slår til lyd for, der legens opptrer som medisinsk ordensmann, grensevakt og portvokter mellom normalt og patologisk. Dette selv om man i dagens fagmiljø er mer ydmyke og selvkritiske enn tidligere, og er innforstått med at ’omslagspunktet’ (Fugelli) mellom normalt og patologisk er bestemt av kulturelle, økonomiske og politiske prosesser. Men man overser da lett at en tilsvarende kritikk mot tankegrunnlaget for moderne diagnostisering også reises innenfra det medisinsk-psykiatriske miljøet. Det foreligger allerede viktige bidrag til et menneskelig variasjons- eller forskjellsperspektiv på lidelser som ADHD, autisme-Asperger, schizofreni, osv.. debatten er i gang (se for eksempel Spesialpedagogikk nr. 7 og 8 2001, nr. 5 2002).

Relevant litteratur:

Solvangs bok kommer til å stimulere og styrke denne viktige debatten i tiden fremover. For å bidra litt til dette skal vi til sist nevne noen bøker som med utbytte kan leses samtidig med Per Solvangs ”Annerledes”:

  1. Oliver Sacks: Antropolog fra Mars. 1999
  2. Ulrich Beck: Risiko og frihet. Fagbokforlaget,1997
  3. Arnold Ludwig: How do we know who we are? Oxford University Press, 1997
  4. Marianne Egeland: Hvem bestemmer over livet. Biografien som historisk og litterær genre. Universitetsforlaget, 2000
  5. Anne Hunsaker Hawkins, Reconstructing Illness: Studies in Pathography West Lafayette, Ind.: Purdue University Press, 1993.
  6. Winifred Gallagher: Just the way you are. How heredity and experience create the individual. N.Y.: Random House, 1996
  7. Dean Hamer og Peter Copeland: Living with you genes. Why they matter more than you think. N.Y.: Doubleday,1998
  8. Tom Lotherington: Wildenwey- et dikterliv. Aschehoug 1993
  9. Colin Wilson: The Outsider. Indigo, 1997 (først utkommet I 1956)
  10. Daniel Nettle; Strong  imagination. Madness, creativity and human nature. Oxford, 2001
  11. Peter Chadwick: Schizofrenia:The positive perspective. Routledge, London, 1997
  12. David Horrobin: The madness of Adam+Eve. How schizophrenia shaped humanity. Corgi Books, 2001

Adresser på nett:

http://doksenter.custompublish.com/undersoeker-konflikter-i-rehabiliteringsfeltet-.376098-46077.html

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s