Kulturhistorisk nevropsykologi: En presentasjon av Julian Jaynes

Historie og menneskehjerne: Julian Jaynes’ teori om høyere mentale funksjoners historiske opprinnelse

 

Julian Jaynes (February 27, 1920 – November 21, 1997) er en amerikansk psykolog som formulerte en omdiskutert teori om den menneskelige bevissthetens og mentalitetens hjernehistoriske opprinnelse. Denne teorien er antagelig  fram til idag det mest spennende synspunkt utviklet med bakgrunn i moderne hjernekunnskaper på den menneskelige bevissthetens forankring i historiske betingelser. Foruten den Sovjetiske kulturhistopriske nevropsykologien finnes det ikke formuleringer som forsøker å formulere en helhetlig forklaring på det nesten selvinnlysende: Hvorledes menneskehjernen preges og koples opp av historiske og samfunnsmessige påvirkninger og krefter.

Den dominerende vestlige nevrobiologiens oppfatninger på dette punktet kan sammenfattes kort: Med den herskende dualismen foreligger der ingen systematiske teorier om hvorledes menneskets høyere hjernefungering henger sammen med samfunnsmessige og historisk skapte betingelser. Vel er en klar over at f.eks. lese-funksjonen og skriftspråksferdighet er historisk skapte ferdigheter som medieres av historisk fremskapte funksjonelle systemer i menneskehjernen. Det finnes ikke nevrobiologiske moduler eller systemer i menneskehjernen fra naturens side for disse ferdighetene. Noen menneskers hjerner synes også å være innrettet slik at de ikke greier her har lett for å tilegne seg eller installere disse historisk skapete ferdighetssystemene. I vestlig nevropsykologi ser en stort sett på denne problematikken ut fra et individualistisk perspektiv som berører enkeltindividets innlæring og opptrening i mestring av slike ferdighetssystemer. En er ikke i stand til å forklare hva som skjer i menneskehjernens høyere funksjonssammenhenger av reorganisering når disse ferdighetssystemene utvikles historisk, og hvorledes menneskehjernen er utrustet til forskjell fra primathjernen slik at den er åpen for slik historisk-samfunnsmessig fer dighetssystem-utvikling.

Her skiller altså Julian Jaynes dristige bok om bevissthetens nevrohistoriske genese seg ut. ‘Bevissthetens opprinnelse i sammenbruddet til den bikamerale hjernen’ skapte voldsomme diskusjoner da den kom ut i 1976. Reaksjonene var alt i fra blind akseptering til hoderisting og latterliggjøring. Etterhvert kom det forskning som forsøkte å kaste lys over de hypotesene han utviklet i boken.

Jaynes’ viktige bidrag er hans sammentenkning av hjerneteori med menneske psykens evolusjonsteori og samfunnshistorie. Hans store triumf er at han som den eneste har greidd å fastholde alle disse tre perspek tivene på samme tid. Dette i motsetning til f.eks. Elster (79) som skiller mellom evolusjonsteoretiske og nevrofysiologiske problemstillinger. Et slikt skille er knapt fruktbart om en skal forstå den fantastiske plastisisteten som nettopp på et eller annet vis preger menneskets høyere nevrofysiologiske fungering.

Utgangspunktet til Jaynes er bevissth etens problem .Hvordan kan vi forstå den menneskelige bevissthetens plass i naturen. Han peker på at på tross av århundrer med drøftinger og eksperimentering så sliter vi ennå med både å forstå hva bevissthet er og hvordan den er mulig. Det er noe ved dette kropp/sjel-problemet og måtene vi har håndtert det på som får det til å dukke frem igjen, im munt mot alle kjente forsøk på å finne løsning:  » Men siden evolus jonsteorien så har (problem et) omdannet seg til et mer vitenskapelig spørsmål. Det har blitt til problemet om psykens opprinnel se, eller mer spesifikt, om bevissthet ens opprinnelse i evolus jonen.» (s.39)

Mennesket har vært seg bevisst om bevissthetens problem helt siden bevisstheten begynte. Og det er et like stort problem, om ikke større i vitenskapens tidsalder. Hvordan har den subjektive erfaring som vi intro spekterer på, dette introkosmos, denne innadvendtheten ha utviklet seg som resultat av materielle’proses ser ?

Jaynes tar for seg en rekke ulike typer av forståelse av bevissthetens problem i moderne mennes kevitenskap og filosofisk psykologi:

Bevissthet som egenskap ved mate rien

Bevissthet som egenskap ved protopl asmaet

Bevissthet som læring

Bevissthet som en metafysisk im posisjon

Bevissthet som hjelpesløs tilskuer

Emergent evolusjon

Bevissthet som evolusjonært emer gent fenomen: Morgans teoretiske gjen nombrudd i 1923:

når ?

hvilken art ?

hva slags nervesystem ?

Bevissthet som RAS

som et resultat av hjernemekanismer

bevisstheten må befinne seg i hjer nen

hvilke deler er ansvarlig for denne bevisstheten

Descartes kongle-kjertel

Men Jaynes peker på at et evolus jonært perspektiv på RAS ikke er opp muntrende for denne teorien:  «Det lille som vi for tiden vet om evolusjonen av retikulærsubstansen synes ikke å indikere at problemet om bevisstheten og dens opprinnelse vil bli løst ved et slikt studium.» (s.18)

Jaynes er skeptisk til vår tendens til direkte å oversette dårlig kjente psykologiske fenomener til nev roanatomi og nevrokjemi:  » Vi kan bare erkjenne i nervesys temet det som vi har erkjent i atferd først. (-) Først må vi starte fra top pen, fra en oppfatning av hva beviss thet er, fra hva vår introspeksjon er. Vi må være sikker på det, før vi kan gå inn i nervesystemet og snakke om dets nevrologi.» (s.18)

Jaynes tar et oppgjør med Darwins kontinuitets-teori om bevisst heten/menneskepsyken:han avdekker og demonstrerer  den åpenbare diskontinuiteten mellom menneskelig sisvilisasjon og de høyere pattedyrenes livsformer.

Hvordan kan bevissthet forklares ut fra vitenskapelig tenkning alene.

Atferdsteoriens bidrag: opprøret mot bevisstheten – » Det er en interessant øvelse å settes seg ned og forsøke å bli seg bevisst hva det betyr å si at bevisstheten ikke eksisterer.» (s.13)  Behaviorismen ga psykologien en full opprenskning.Nå er tiden inne for å undersøke bevissthetens problem der på ny. Utenom den trykte side, var behaviorismen bare en vegring mot å snakke om bevisstheten. Behaviorismen var en papirteori. Denne doktrinen om bevissthetens ikke-eksistens har hatt en enorm innflytelse på psykologisk tenkning og praksis i vårt århundre. Ingen trodde i virkeligheten at en ikke er bevisst. Behaviorismen var ingen teori, men en metode som bl.a. drev ut gamle spøkelser:

Hva er bevisstheten, og hva er den ikke ?

Jaynes peker altså på at man kan ikke bare gå inn i hjernen og så finne de funksjonene det her er snakk om. Først må en vite hva en leter etter, hva slags menneskelige atferdssystemer man ønsker å forklare. Jaynes perspektiv synes her å falle sammen med Lurias nevropsykologiske tenkning der han først analyserer den indre strukturen i en psykologisk funksjon eller ferdighet før han drøfter dens sammenheng med hjernens organisering og de funksjonelle systemene som medierer funksjonen i hejrnen. Men Jaynes har altså større ambisjoner enn luria noengang har hatt – han ønsker å nytte denne nevropsykologiske metoden til å avdekke den menneskelige bevissthetens hjerne-mediering.  » Vi er også ganske bevisste på at hele dette vidunderlige settet av operasjoner og innhold som vi kaller bevissthet er lokalisert et eller annet sted i hodet.» (s.21) Men hvorledes vet vi ikke.

kostymer som bevisstheten maskeraderer i

metaforer om bevisstheten

dens kontinuitet

strømmen av innadvendt opplevelse

Ifølge Jaynes analyse fungerer menneskene alltid ut fra metaforer. Derfor må også bevisstheten analyseres og forståes som metafor, et leksikalsk felt hvis termer er metaforer eller analoger for atferd i den fysiske verden. Bevisstheten er resultat av arbeidet til leksikalske metaforer, den har en generert struktur. Den opererer på vår reaktivitet, trekker ut relevante aspekter av denne, narratiserer dem og forenliggjør eller kompatibiliserer dem til et metaforisk introkosmos som danner vår psykiske bevissthet. Bevisstheten er en metafor-generert modell av verden, en analog-verden generert på grunnlag av språklige metaforer og paralellisering med atferdsverdenen. Frenbruddet av denne typen mentalitet kan vi følge ifra den greske epoken. Vi projiserer synteser av assosiasjoner på en forestilt skjerm i våre hoder. bevisstheten forholder seg som kartet til terrenget. Bevissthet er en høyre-venstre hemisfærisk syntese med 5 kjenntegn: Denne typen mentalitet forholder seg til erfaringsstrømmen ved :

Spatialisering

Ekserpsjon

Dannelse av analogene ‘jeg ‘og ikke minst ‘meg’:autoskopiske bilder.

Narratisering

Forenliggjøring

Gjennom denne prosesseringen av den pågående erfaringsstrømmen sier jaynes at det dannes et metaforisk psykisk rom. Gjennom disse organiseringsprinsippene åpnes det både opp og så får vi adgang til en art indre og overveiende mentale atferder i et sinnsrom.

NEVROHISTORISK PERSPEKTIV:  Jaynes grunnleggende spørsmål er: Hvordan må hjernen være organisert slik at en bikameral mentalitet kan være mulig ?

Vi har sett at Jaynes ikke finner biologiske bevissthets-forklaringer gode nok. Hans perspektiv er historisk-samfunnsmessig, også når det gjelder menneskets hjernefunksjoner. Han fremsetter et nytt syn på menneskehjernen plastisitet i motsetning til primat-hjernen: Menneskehjernens høyere funksjoner er samfun­nshistorisk organisert. Den tradisjonelle hjerne-tenkningen har et altfor rigid biologisk konsept. Når vi analyserer menneskets psykologiske funksjon ser vi at disse høyere funksjonene må ha en ‘annen’ nevrologi enn de lavere funksjonene. Bevissthetens nevrologi er annerledes enn håndbevegelsens nevrologi. Han viser til det vi allerede vet om menneskets hjerne idag gjennom begrper som multippel kontroll, redundant representasjon,  re-representasjonen, dis tribuerte funksjonelle systemer,osv.. og konkluderer at  «hjernen er mer istand til å bli organisert av omgivelsene enn vi hittil har antatt.» (s.106) og «det er mulig for hjernen å bli reorganisert av omgivelsesmessige forandringer.»  (s.117)  Corticale funksjoner er foranderlige gjennom menneskehjernens plastisitet. Mennesket er: «en organisme hvor den tidlige utviklingsmessige historien til individet kan gjøre en stor forskjell når det gjelder hvordan hjernen er organisert.» (s.124)

For Jaynes  er det naturlig å tenke seg at vi har kanskje alle en noe ulik organisering av våre hjerner. (s.113)

aptiske strukturer

aptiske paradigmer

limbisk beredskaps-komponent

struksjoner:produserer ideer

Jaynes anvender så sin samfunnshistoriske oppfatning av menneskehjernens organisering på analysen av bevissthetens opprinnelse. Menneskets moderne form for mentalitet er uttrykk for en annen organisering av våre funksjonelle hjernesystemer enn i andre historiske mentaliteter. Han forsøker så å demonstre re hvorledes vi kan tenke oss den bikamerale mentalitetetn er organisert hjernefunksjonelt.  » Kan det tenkes at de stille ‘språklige’ områdene i høyre hemisfære hadde en funksjon i et tidligere stadium av menneskets historie som de ikke har idag ? »  (s.103)

DET ‘BIKAMERALE’ MENNESKET:

Hva er det bikamerale mennesket, hvorledes fungerer dets sinn ?

Hvorfor oppstår den bikamerale psyken ?

Hvorfor eksisterer Gud, hva er opprinnelsen til Gudommelige ting ?

Hjernens organisering i den bikamerale epoken: den bikamerale psyken er en form for sosial kontroll, det er den samfunnsmes sige utviklingsdynamikken som driver frem endringene i menneskets psykiske fungering:  » Det bikamerale sinnet med dets kontrollerende Guder ble utviklet som et endelig stadium gjennom språkets evolusjon. Og i denne utviklingen ligger sivilisasjonens opprinnelse.»  (s.126)  I den bikamerale epoken fantes det en annen orkestrering av våre hjer nefunksjoner. Balanseringen av hjerne-modulene og hjernesystemene i forhold til hverandre var annerledes organisert gjennom den sosialiseringen som foregikk i disse tidlige sivilisasjonene. Jaynes peker på at overgangen til storsamfunn basert på matproduksjon og politiske strukturer hadde like følger for menneskets psykiske organisering over hele verden. De teokratiske samfunnene skapte det han kaller bikameralt organiserte mennesker, dvs. Gud-programmerte mennesker som fulgte auditive kommandoer via det ‘hallusinatoriske’ hjerneområdet. Bikamerale individer opptrådte ikke som ‘bevisste aktører’ i vår forstand. Menneskenes aktivitet ble preget av at de psykisk sett  var delt i to mellom en styrende gude-del og en følger kalt mennesket. Ingen av disse delene var bevisste. Menneskene var nesten å ligne med sosiale roboter. Samfunnets Gude-konger virket gjennom  de bikamerale stemmene, dvs. individene ble styrt gjennom programmerte kommandoer i form av auditive hallusinasjoner.

Kulturelle forskjeller i hallusinering: Jaynes peker på at hallusinering er en konstant mulighet, selv om tersklene for slike mentale fenomener varierer fra individ til individ og fra kultur til kultur. De gamle førskriftspråklige teokratiene hadde lavere terskler for slike mentale prosesser fordi de organiserte menneskets hjernesystemer på en annen måte enn i våre viljestyringskulturer. Når det gjelder tilbøyelighet til hallusinering viser Jaynes til at dette forekommer hos:

8 %  av mennene –

12 % av kvinnene-

Hyppigere i 20-29 årsgruppen enn i andre aldersgrupper-

Selv døve mennesker hallusinerer auditivt. Det må ifølge Jaynes finnes en hallusinatorisk mekanisme som virker som en en senter for  ‘nevrologisk kommando’ i våre hoder:  » hallusinasjoner  ha en eller annen medfødt struktur i nervesystemet som underligger dem.» (s.91)

Med utgangspunkt i en historisk analyse  – med en analyse av Homers aktører i Illiaden og Odysseen finner Jaynes om disse menneskene at  » de har ingen bevisste sinn slik som vi sier vi har det, og ganske bestemt ingen introspeksjoner. Det er umulig for oss med vår subjektivitet å erkjenne hvorledes det var.» (s.72)

Jaynes analyserer  handlingsforløp og språkbruk i Homers to hovedskrifter og finner altså følgende: Homers mennesker manglet et mentalt eller psykologisk språk i vår forstand. Hos disse tekstuelle aktørene ser det ut som om Gudene tok bevissthetens sted. Det de foretar seg, deres handlingsinitiering skjedde via gudene. For Jaynes er det liten tvil om at Gudene var organisasjoner i nervesystemet, de var halkusinasjoner. Homers mennesker hadde en spesiell, eldre form for mentalitet som Jaynes døper ‘bikameral’.  Skapelsen av det bevisste selvet bryter frem senere i historien med sivilisasjonen videre utvikling og er et kulturhistorisk produkt. Med den moderne hjerneor ganiseringen av mentalt liv blir vi i en forstand og i en viss grad våre egne Guder. Jaynes utformer altså hva vi kan kalle en ‘sosiocerebral teori’ om ulike historiske metaliteter og hvordan menneskelig bevissthet handling og tenkning ikke er et direkte resultat av vår bio-nevrologi men er generert historisk gjennom en form for ‘sosio-nevrologi’.

Avsluttende bemerkninger om Jaynes’ aktualitet:

Reflections on the Dawn of Consciousness: Julian Jaynes’s Bicameral Mind Theory Revisited; Edited by Marcel Kuijsten, Julian Jaynes Society, 448 pp.


Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s