Mario Bunges filosofiske metanevropsykologi

Innledning:

Den avgjørende siden ved nevropsykologiens utvikling er den empiriske korrespondering av hjerne-kunnskap og atferdsmessig og psykologisk kunnskap. Dette satte fart etter siste verdenskrig. Denne doble strategien var særlig produktiv når det gjelder å finne løsninger på mange av de ‘tunge’ problemstillingene innenfor de psykologiske disipline­ne. Mange av nevro­psykologiens pionerer hadde klart for seg fagets strategiske plassering i forhold til kropp-sjel problemet, viljes-problemet, bevissthetens problem, osv.. Det er altså ikke uten solide grunner at  Lashley, Halstead, Hebb, Pribram, Penfield, Eccles, Sperry plasserte drøftingen av de mer filosofisk-begrepsmessige spørsmålene helt inn i selve sentrum av nevropsykologiens forskning.

Men samtidig gjør en annen tendens seg sterkt gjeldende i moderne nevro­psykologi. Selve forskningssystemet har egenskaper som synes å fremme en ateoretisk ’empiristisk’ holdning der sammenhengen mellom omfatten­de produksjon av empiri og utviklingen av adekvate begreper løses opp stadig mer. Man produserer et massivt volum av punktuelle empiriske ‘funn’. Det oppstår en viten som i sin uoversiktlighet og begrepsløshet lett får karakter av van-viten fordi den ikke øker vår evne til å tenke gjennom og forholde oss til vesentlige spørsmål av teoretisk eller praktisk art.

Videre utvikling av nevropsykologien som et sentralt integrasjonsfag mellom livsvitenskap og humanvitenskap  synes dermed avhengig av at det bedrives systematisk ‘meta-nevro­psykologiske’ drøftinger og analyser. ‘Nevrofilosofen’ M. Bunges bidrag ligger på dette området.

Mario Bunge

Bunge (1980, 1985a og b) fremstiller nevropsykologien som en distinkt tilnærming innenfor psykologien. Med dette mener han at nevropsykologien oppfatter og behandler problemer på en spesiell måte som adskiller seg på vesentlige punkter fra det en ser innenfor hovedretningene psykodynamisk/kog­nitiv psykologi og atferdspsykologi. Han skjelner mellom fire ulike elementer i det han kaller et fags ’tilnærming’.

Nevropsykologien skiller seg fra sine nabo- og konkurrent-disipliner gjennom spesielle egenskaper når det gjelder :

– begrepsmessig referanseramme

– problematikk eller  problemsystem

– settet av mål eller hensikter

– metodikk eller  settet av metoder

Nevropsykologien utgjør en egen tilnærming som skiller seg fra de to andre hovedtilnærmingene i moderne psykologi. De to nabo og konkurrent-tilnærminge­ne kaller Bunge:

‘mentalisme’ og ‘behaviorisme’.

Mye av den konvensjonelle psykologien som er forbundet med disse to tilnærmingene er ifølge Bunge både ikke-vitenskapelig og/eller proto-viten­skapelig. Disse tilnærmingene samsvarer på viktige områder for dårlig eller lite med velbegrun­nete teoreti­ske synsmåter  og metodekrav i annen vitenskapelig virksomhet.

Bunge hevder at den behavioristiske tilnærmingens svake punkt er at den særlig utelater atferdens nevrale substrat eller korrelat. Be­haviorismen er fundert på en umoden realistisk epistemologi nettopp fordi den på en ensidig måte fokuserer på bestemte sider av virkelighet­en mens andre sees bort fra eller neglisjeres. Behaviorismen representerer i denne forstand en god men snever og halvveis viten­skapelighet; den greier seg med sin primitive epistemologi fordi og bare så lenge den  unngår dypere ikke-fenomenolo­giske (transfaktuelle ) hypoteser og teorier.

Bunge hevder at behaviorismens ontologiske og epistemologiske sneverhet har medført at den har stagnert siden midten av 50-årene.

«I et historisk perspektiv kan behaviorismen betraktes som den viten­skapelige psykologiens mor. Men den er en ugift mor som har avslått å gifte seg med faren, nemlig nevro­biologien.» (Bunge, 1985, s. 121)

Bunge synes å ha enda sterkere innvendinger mot mentalistisk psykologi. Mentalismen er en tilnærming som retter oppmerksomheten mot mentale eller psykologiske fenomener som sådanne. Disse betraktes som en egen og uavhengig realitet. Man forsøker å forklare mentale fenomener såvel som atferden gjennom forbindelsen til andre mentale fenomener. Den gamle tradisjonelle mentalis­men så bort fra psykens materie­lle underlag uten spesifikk legitimering av dette utover tesen om en egen psykisk virkelighet. Den moderne ‘kogitivistiske’ mentalismen  hevder at psyken er et sett av programmer for informasjonsbehandling, en struktur eller organisering av informasjonsbehandlingsprosessen i organismen. Man trenger ikke gå nærmere inn på de ulike typene av materielle prosesser og mønstre i hjernen som kan være bærer av slike informasjons-strukturer. Den gamle mentalismen var sub­stansialistisk, mens den moderne varianten er funk­sjonalistisk.

Denne moderne funksjonalistiske mentalis­men hevder at den er nøytral med hensyn til forholdet mellom materialisme og spiritualisme. (Fodor) Men det finnes også funksjonal­ister som hevder å være materialister,( Pylyshyn ) og andre som åpent erklærer seg som mentalister. ( McKay)

Bunge mener at det som er interessant er ikke hva ulike representanter for denne tenkemåten hevder å stå for, men om den faktisk representerer en  mentalistisk ontologi og epistemologi.

Ifølge Bunge er funksjonalismen i virkeligheten bare god gammel mentalisme i ny kledning . Den hevder at formen eller organiseringen er alt, mens stoffet eller materien bare er et passivt eller nøytralt underlag. Psyken kan derfor betraktes uavhengig av  realsystemet som utfører den psykiske fungeringen. For funksjonalistene er det or­ganiseringen av infor­masjonstilstander i forhold til input ooutput som er det eneste som er av betydning. Som en av dem har sagt det, vi kunne vært laget av sveitser-ost uten at det spilte noen rolle så lenge informasjonsstruk­turene forløper som de skal. En psykologisk teori er bare et program for en Turing-maskin, sier Fodor. Studiet av hjernen er stort sett overflødig for å forstå menneskets psykologi og mentale liv. Psykologien kan ikke lære vesentli­ge ting gjennom samarbeidet med nevrofagene, og en kan i allefall ikke håpe på noen som helst form for teoretisk gjennombrudd ved et slikt samarbeid.

For Bunge ( 1985 ) har den psykologiske funksjonalismen et innsnevret begrep om informasjons­behandlingen i nervesystemet og hjernen. Hjer­nesystemene ikke bare bærer og overfører informas­jonstilstander, men genererer, danner og forvrenger infor­masjonsstrukturene som kjenneteg­ner menneskers mentale liv. Hjernen kan derfor ikke bare betraktes som rent nøytralt underlag for informasjonsbehand­lingen, men bidrar til og preger dennes utforming og organisasjon. Hjernens spesifikke egenskaper preger infor­masjonsbehandlingsprosessene på signifikante måter; det materielle systemet og dets strukturelle og funksjonelle egenskaper er derfor svært infor­masjons-relevant.

Hjernen og dens systemer besitter en rekke funksjons-egenskaper som f.eks. spontan nevral aktivitet, lateralitet, regulerings-hierarki, selvreferanse, parallel prossering , osv.. som gjør at nevral informasjonsbehandling ikke kan betraktes som analog med informasjonsbehandlingen i datamas­kiner. Selv McCulloch’s modeller av nevron-nettverk som informasjonssystemer abstraherer fra viktige egenskaper ved nevrobiologisk basert informasjonsbehandling. McCullochs logiske nevroner er nettopp ‘forenklete nevroner’, og pretenderer ikke å simulere reelle nevronnettverks fungering.

Nevropsykologien og nevrofagene trekker derfor begrepet om informa­sjonsbe­handling ned på jorden, så og si. Begrepet om informasjonsbehandling av­mekaniseres og knyttes på en innvendig måte til nevrobiologiske systemer. Det er nødvendig å forstå de særskilte egenskapene ved den generering, omdanning og overføring av nevral informasjon som foregår i ulike typer av normale og unormale nervesystem hos mennesker og andre organismer. Hjernens fungering kan ikke forklares i generelle informasjonsteoretiske vendinger og begreper; den er et spesielt infor­masjonsbehandlende system med særlige mekanismer og prosesser som gir den menneske­hjerne-baserte informasjonsbehandlingen en enestående utforming. Den menneskelige mentalitet og atferd kan derfor ikke utforskes som en uavhengig realitet, men må oppfattes som en hjerne-psykologi.

På dette viktige punktet samstemmer Bunges oppfatninger godt med den såkalte ‘nevrokomputasjonelle perspektivet’ i moderne nevrofag. (P. Churcland 1986, Paul Churcland 1989, osv. ) Med Bunge mener også disse ‘nevrokomputasjonelle’ forskerne at:

«Det følger at computer-vitenskap kan gjøre fremskritt forutsatt at den lærer fra nevrovitenskap, mens nev­rovitenskap vil stagnere dersom den blir kjøkkenhjelpen til computervitenskapen. Computere imiterer hjernen, ikke omvendt.»  ( Bunge, 1985, s.124)

De funksjonal­istiske mentalistene representerer en moderne revitalisering av før-behavioristisk psykologi i form av det en kaller ‘kognitivisme’. De er kritiske overfor behavioris­men som mener å kunne neglisjere indre mentale tilstander, eller omtolke slike til ‘skjult’ eller ‘implisitt’ atferd.

Bunge (1985) mener at behaviorismen og mentalismen på et avgjørende punkt er komplementære tenkemåter. De både forutsetter hverandre, og frembringer gjennom sin ensidighet sin motpart. De er begge anti- eller a-nev­rologiske, og mener at det materielle grunnlaget for mentale proses­ser/infor­masjonsbehandling eller atferds-pros­esser/for­sterknings-kontingenser spiller liten rolle for utforsk­ningen av mentalitet eller atferd.

Turings kriterium for å skjelne mellom en computer og et menneske er behavioristisk – dersom atferden er lik er systemet likt. Bunge (1985) peker på at dette kriteriet ikke holder: Teorien om maskin-systemer omfatter et teorem som sier at mens atferd kan avledes fra struktur, så gjelder det motsatte ikke. Likhet i indre struktur innebærer likhet i atferd. Likhet i atferd innebærer ikke likhet i indre struktur.

Bunge mener at den mentalistiske ontologien om frittsvevende program­mer og psykisk virkelighet gjør psykologien til en anomalisk forskningsfelt blant vitenskapene. Psykologien er det eneste feltet der tilstander ikke er tilstander til konkrete ting, og der hendelser ikke er endringer i tilstander hos konkrete ting.

Mentalismens sterke side er ifølge Bunge at den ivaretar i fullt omfang psykologiens problematikk – derfor dens popular­itet i dag. Den besitter høy intuitiv validitet i folkepsykologisk sammenheng. Dens tilnærming er imidlertid ikke vitenskapelig, fordi den hevder å kunne gjøre rede for mentale tilstander og prosesser uten at disse sees som bundet til konkrete tings av tilblivelse og væren.  Mentalismens metodikk er ifølge Bunge uvitenskapelig. Det bedrives utstrakt modell-bygging uten forankring i reellt eksisterende størrelser, realitets-tilknytnin­gen sikres via henvisninger til at ‘psyken er som et computer-program’. Dvs. at empirisk realitetstilknytning til hjernen er overflødig for psykologisk utforskning. Moderne mentalistisk psykologi er i virkeligheten bare en gjenoppliving av filosofisk psykologi, med noe mer sofistikerte og fasjonable metoder og referanserammer.

Den nevro­psykologiske tilnærmingen karakteriseres som en problemløs­nings­strategi som har som særtrekk at den er basert på at mentale fenomener forsøkes idenfisert med hjerne-fenomener. Det finnes ifølge den nevro­psykologiske tilnærmin­gen ingen psykologiske mekanismer som ikke er hjerne-mekanis­mer. Bunge skriver at;

«nevropsykologien er ikke en ren logisk konsekvens av nevrofysiologi. Men den resulterer av at nevrofysiologi berikes med nye hypoteser om atferd og mentalitet betraktet på en biologisk måte. Reduksjonen er partiell og svak heller enn total og sterk ,(-).» ( 1985, s. 132)

Han ser imidlertid at drøftingen av menneskets fungering ikke kan isoleres til en diskusjon om forholdet mellom hjernefag og psykologi alene. Også andre fag må trekkes inn i en drøfting av menneskelig hjernepsykologi:

«nevropsykologien identifiserer mentale fenomener med nevrale fenomener, men den er ikke en gren av nev­rofysiologien. Den er heller en sammensmeltning av nev­rovitenskap og psykologi med en klype av sosiologi. Denne syntesen har, som andre synteser, egne egenska­per som ikke finnes i dens komponenter tatt isolert. Hoved-egenska­pen ved den nye syntesen er at den er istand til å tackle det mest formidable av alle vitenskapelig-filosofiske problemer, nemlig det alderstegne kropp-sjel problemet, istedenfor enten å ignorere det eller overlate det i teologiens eller i den tradis­jonelle filosofiens hender. Og hoved-fordelen ved den nye syntesen er at den overvinner fragmenteringen av disiplinene som beksjeftiger seg med atferd og mentalitet, en mangel på sammenheng som ofte har blitt beklaget og noen ganger sett på som uungåelig. (-) Grensene mellom ulike vitenskaper om atferd og mentalitet er kunstige og vil med nødven­dighet bli utvisket.»  (1985, s. 132)

Bunge legger faktisk stor vekt på nevropsykologiens nødvendi­ge tilknyting til ‘en klype sosiologi’. Han understreker at det finnes hjerne-funksjoner som bare kan forståes innenfor en sosial setting, som f.eks. språkbruk:

» Men dette viser bare at i tillegg til å studere den individuelle hjernen så bår vi studere interaksjonen mellom hjerner gjennom verbale ytringer og handlinger.»  (1985, s. 155)

Det kan se ut som om skrittet fra Bunges ‘klype av sosiologi’ og ‘interaksjonen mellom hjerner’ til Vygostky-Luria skolens sosiocerebrale hjernepsykologi ikke er særlig langt. Det er i allefall ganske usedvanlig innenfor vestlig nevropsykologi å finne formuleringer som vektlegger et samfunnsperspektiv på menneskelig hjernefungering.

Det nevrobiologiske synet på psyken finner ifølge Bunge støtte i evidens fra nevrofyiologisk, utviklingsmessig og evolusjonær psykologi. Nevropsykologiens ( eller bio­psykologi eller psykobiologi ) sentrale tese er ifølge Bunge at psyken er en kolleksjon av hjerne-funksjoner. Dette nevrobiologiske synet på psyken inngår i en naturalistisk og materialistisk oppfatning av virkeligheten (ontologi) og omformer psykens mysterium til et problemsystem som kan utforskes viten­skapelig. Det mentales autonomi og psykolo­giens uavhengighet blir begge avvist. Psykologien blir en gren av biologien og nevrofagene. Psykologien er den grenen av nevrovitenskapen som utforsker de spesifikke funksjoner eller aktiviteter til nevron-assemblier som vi i om­gangspråket kaller persepsjon, fø­lelser, tenkning, vilje, evaluering, resonnering, osv.. Nevropsykologien beholder behaviorismens metodologiske nøyaktighet og mentalismens problem-bredde; men innenfor en annen og mer fullstendig tilnærming.

Nevropsykologien fremsetter en helhetlig teori om atferd og mentalitet som tjener som støpeskje for konstruksjonen av partielle teorier og modeller som beskjeftiger seg med særlige former for atferd eller mentale prosesser. Den generelle nevropsykologiske referanserammen er basis og retningslin­je for utformingen av spesielle, partielle teori-utkast. Ner­vesystemet er et multinivå-system, og nevro­psykologien trenger teorier på flere nivåer og teorier som relaterer de ulike nivåene.

Bunge skjelner mellom tre stil-typer ved konstruksjonen av nevro­psykologisk teori. Han mener at den siste ikke har de alvorlige manglene som lett oppstår hos de to andre, og at den derfor har størst potensiale for å løse viktige problemer i hjerne-psyke problematikken.

Holistisk hel-hjerne teori som forklarer systemets fungering gjennom  ’emergente’ egenskaper.

Topp-ned mikro-reduksjons teori der en reduserer til mik­rokomponenter.

Nedenfra-opp strategien der en syntetiserer fra mikrokom­ponenter og forsøker å rekonstruere systemet fra dets komponenter og interaksjonen mellom dem såvel som med omgivelsene.

Bunge skjelner også mellom to ulike forskningstrategier i nevro­psykologien. Den viktigste er den sentrifugale stra­tegien der en ved utforskningen av atferd går fra nervesys­temet til åpen atferd. Hjernen fungerer her som uavhengig variabel ( Bakker 1983) og atferd og psykolo­gisk fungering som avhengig variabel. I motsetning til denne finnes det en sentripetal strategi der en forsøker å ‘avlese’ hjerne­prosesser fra atferd. Hjernen er her avhenig variabel og omgivelser og atferd er uavhenig variabel .

Denne sentripetale strategien fra atferd til ner­vesystem vil sannsynligvis ikke bære frukt, mener Bunge, fordi det samme atferdsmønstret kan produseres av mange alternative nevrale mekanismer.

Nevropsykologiens epistemologi er i motsetning til det en finner hos mentalismen og behaviorismen realistisk og moden. Den tar sikte på å forklare de reelle mekanismene og pro­sessene som ligger tilgrunn for opplevelsesmessige og atferdsmessige fenomener i sin helhet, ikke bare å beskrive slike og deres overflate-regulariteter. Nevropsykologiens problematikk er helheten av atferd og mentalitet uten avvisning av noen problemer i utgangspunktet. Produksjonen av relevante data er selvsagt uomgjengelig, men Bunge betoner nødvendigheten av teoretisk forskning. Vitenskapelig for­klaring av atferd og mentalitet krever realistiske teorier og modeller som avdekker hvorledes empiriske fenomener frem­bringes gjennom transfaktuelle mekanismer og prosesser, ikke bare des­kriptive teorier som summerer og generaliserer data til overflatiske empiriske regulariteter.

Nevropsykologien sikter på å forklare det som den autono­miserte psykologien på det beste var i stand til å beskrive.

«Nevropsykologiens fødsel i de siste tiårene utgjør en vitenskapelig revolusjon, for den (nevropsykologien) adop­terer en ny tilnærming til en gammel proble­matikk; den fremkaller en eksplosiv ekspansjon av dette problemsystemet; den er nødt til å lykkes der de alternative tilnærmingene misklyktes; og den fremmer sammensmeltning av tidligere adskilte disipliner, fra nevrofysiologi, nevro­endokrinologi, og nevrologi til psykologi, ethologi, og psykiatri.» (1985, s.129)

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s