Temperament: Menneskelig variasjonsperspektiv som bakgrunn for å forstå barn og unges problemer

Drøfting av temperamentsfaktorers faglige betydning for pedagogisk-psykologisk og barne- og ungdomspsykiatrisk praksis: Innledning

I over 30 år har omfattende forskningsresultater og psykologisk faglitteratur gitt økende støtte til ideen om at temperament spiller en viktig rolle både når det gjelder barns utvikling og for livsutformingen og atferdsmønster hos voksne mennesker. Men selv om temperamentsperspektivet mer og mer blir tatt med i betraktning i praktiske pedagogiske, psykologiske og psykiatriske arbeidssammenhenger, så skjer dette på en lite gjennomtenkt og systematisk måte. Temperamentsforståelsen blir underordnet den patalogiserende kategoriale modellen som lenge har dominert diagnostisering og behandling for folk med psykiske plager. En rekke forskere er sterkt kritisk til denne tendensen, og mener at man dermed riskerer å se patologi og sykdom der normalvariasjon og normale forskjeller kan medføre problematisk fungering.

Gjennombruddet for den nye flerfaglige temperamentsforståelsen som integrerer atferdsforskning, evolusjonstekning, nevrobiologi og sosiokulturelle omgivelser er kanskje først og fremst forbundet med Jerome Kagans forskningsinnsats og teoretiske bidrag over flere tiår (Kagan 1989,1994).

De siste årene har temperamentsmodeller blitt nyttet på produktive måter i analysen av atferdsproblemer, hyperaktivitet og antisosiale forstyrrelser, depresjon og suicid, anoreksi og spiseforstyrrelser, sosial unngåelse og angstforstyrrelser, og lærevansker (se f.eks. særlig Rutter og Rutter 1993, Gilbert 1989 og 1992, Thompson 1993, Lykken 1995, Chess og Thomas 1987, Cohen 1994, Seligman 1994, McLeary 1995). Samtidig har man utviklet en rekke nye prosedyrer og teknikker for systematiske og mer holdbare beskrivelser av temperamentsegenskaper og -mønstre hos enkeltindivider (Martin 1994,McKeogh 1989). Man har skissert spennende nye anvendelsesmåter for temperamentskunnskap i utforming av tiltaksordninger og behandlingsmetodikk for barn og voksne som trenger spesielle former for støtte og hjelp (se f.eks. Kindler 1994, Kettermann 1994, Lykken 1995, Gilbert 1992).

Hva er temperament ?

Observasjon av nyfødte barn på en fødeavdeling viser helt fra begynnelsen markante og stabile forskjeller mellom barna. Barna viser ulike rytmer ved at noen er våkne lenge og ofte, mens andre er rolige og sover mye. Noen gråter lett og virker lett irritable, andre er mere balanserte og viser mindre intensitet i reaksjonene på påvirkninger de utsettes for.

Hvor kommer slike forskjeller fra ? Det synes rimelig å anta at så tidlige forskjeller ikke kan stamme fra omgivelsesmessige påvirkninger av barna, men må tilskrives medfødte og biologisk forankrete atferdsmessige tendenser hos barna. Begrepet om temperament forsøker å forklare denne typen av tidlig eksponertere ‘stil’-egenskaper hos barn. Temperamentstrekk forbindes altså med det man kan kalle ulike former for ‘stilistiske’ eller form-kjennetegn ved atferd (atferdens ‘hvordan’) , i motsetning til innhold (atferdens ‘hva’).

Temperament har opprinnelse i det lantinske ordet ‘temperare’ som betyr å blande sammen ting – her: balansering av egenskaper.

Det har vist seg å være vanskelig å definere det moderne begrepet temperament på en utvetydig måte. I faglitteraturen hersker det ennå forholdsvis stor uenighet om hvordan kan skal forstå temperamentsbegrepet. Temperament representerer en abstraksjon eller et konstrukt i den forstand at temperament som sådan er ikke kan observeres direkte, men kan avleses i spesielle aspekter ved atferdsutformingen hos individet. En bestemmelse av individets temperamentsmønster må så og si ‘destilleres’ frem gjennom bruk av systematisert atferdsmessig observasjon over flere situasjoner. Heller enn å tenke temperament som et sett av uforanderlige størrelser som er tilstede i personen, så er det antagelig bedre å tenke om temperament som et sett av variabler som man kan måle ved å aggregere mange typer av individuelle responser over et sett av ulike situasjoner. Det er nettopp det at atferdene viser fellestrekk over flere ulike situasjoner som gjør at man kan anta at det eksisterer et mønster av individuelt forankrete egenskaper.

 

Temperament: fra atferd til biologi og tilbake igjen

Tradisjonelt har temperamentskontruktet vært definert og operasjonalisert gjennom et sett av atferdsmessige kategorier (Thomas og Chess 1987). Men selv disse atferdsorienterte definisjonenene av temperament henviser allikevel til medfødte og biologisk forankrete disposisjoner eller tendenser til å reagere på en bestemt måte overfor et sett av bestemte stimuli eller situasjonspåvirkninger. (Lewis 1989) Forskningsutviklingen har etterhvert underminert den rent atferdsmessige definisjonen av temperament – det er et altfor bredt konstrukt til å kunne anvendes vitenskapelig (Lewis 1989). Tilnærminger med utgangspunkt i atferdsmessige kategorier må suppleres med utviklingsmessige og ikke minst fysiologiske/nevrologiske tilnærminger for at man skal oppnå tilstrekkelig spesifisitet i forståelsen av temperamentsbestemte aspekter ved individets fungering (se Kagan 1994 for en nærmere drøfting av denne problematikken).

Spesifikke temperaments-dimensjoner har i økende grad blitt forsøkt relaterert til ulike aspekter ved sentralnervesystemets og hjernens funksjonelle og strukturelle egenskaper (Rotbarth 1989): arousalfungering (Eysenck), limbisk reaktivitet, nevrotransmittro-systemene (dopamin-systemer, serotonin-systemer, norepinefrin-systemer), det septohippocampale ‘BIS’ eller hemningssystemet (Gray, Lykken), BAS/BFS-systemet (det atferdsmessige aktiverings- og engasjerings-systemet: Gray, Lykken), reaktivitetsterskler for emosjonelle og motivasjonelt signifikante stimuli i amygdala (Kagan), anteriore (prefrontale) og posteriore oppmerksomhetsnettverk (Posner og Rotbarth), osv..

I forskningslitteraturen kan man helt klart se økende samordning mellom den nye ‘nevroaffektive’ forskningen og den mere tradisjonelle atferdsmessig temperamentstilnærming. Begrepssystemene som omhandler atferdsmessige temperamentstrekk og følelsesmessig nevrofysiologi kommer stadig nærmere hverandre og blir mere forenlige.

Kagan (1994) er kanskje den fremste representanten for den avanserte faglige integrasjonen i temperaments-forskningen som forsøker å formulere en balansert flerfaktortilnærming. Han betrakter temperament en nedarvet nevrokjemisk og fysiologisk profil som på komplekse måter er forbundet med emosjonalitet og atferd, en nedarvet profil av affekt og fysiologi. Man kan avdekke og forstå individets temperamentsprofil gjennom direkte å observere barnets psykologiske og biologiske reaksjoner på spesifikke insentiver, og kartlegge hvordan de tidlige kjennetegnene fører til ulike atferdsmessige mønstre og følelser som er forholdsvis stabile utover i barndommen og ungdomsårene. Han foreslår en organsering av vår kunnskap om individuell variasjon i temperament ut fra følgende tre hovedfaktorer:

1) biologisk basis

2) forbindelse til psykopatologi

3) sosialt ønskverdig atferd.

Den bredeste definisjonen av temperament omfatter tradisjonelt tre hovedtrekk (se f.eks. Thomas og Chess 1977):

1) Individuelle forskjeller som kan konstateres ved fødselen, og som bunner i genetiske/biologiske faktorer

2) Den underliggende strukturen og atferdene hos individet er betinget av faktorer forbundet med emsjonalitet og motivasjonelle forhold, og fremkommer ikke som en følge av intellektuelle og kognitive forhold

3) Selv om de individuelle forskjellene i utgangspunktet er genetisk bestemt, så vil de ulike responsstilene være åpen for ulike erfaringspåvirkninger og modifiserende innflytelser utover i livsforløpet.

Rotbarth og Ahadi formulerer en enkel definisjon som oppsummerer disse hovedpunktene – den lyder som følger: ‘Vi definerer temperament som konstitusjonelt baserte individuelle forskjeller i reaktivitet og selvregulering, som påvirkes over tid av arv, modning og erfaring’. (1994, s.55)

Temperamentssynet innebærer at det skal finnes en viss konsistens mellom reaksjonsmåter hos et individ på ulike alderstrinn. Man forventer altså en viss grad av stabilitet i målte temperamentsegenskaper hos en person. Man trenger deriomt ikke å anta at denne konsistensen er svært stor, at den viser seg i atferder som på overflaten er like, eller at den er direkte observerbar i åpen atferd.

Temperamentsmodellens vekt på interaksjon mellom biologiske, omgivelsesmessige og individuelle påvirkninger tillater at erfaringer, påvirkninger og individets egne valg av omgivleser virker til å modifisere de tidlige biologiske gitte reaksjonstendensene. Denne interaktive tilnærmingen er den beste modellen når det gjelder å forklare utviklingen i individuelle egenskaper. Scarr og McCartney (1983) har formulert det viktige poenget om at barn skaper sine egne omgivelser, og at de derigjennom påvirker sin egen utvikling. Dette er en modell av gene-temperament-omgivelsesmessige effekter der også barnets effektive omgivelser er et prodikt av natur-forankrete egenskaper hos barnet. Slike effektive omgivlser som korrelerer med og er et uttrykk for barnets egen selektive atferd kalles for ‘den utvidete fenotypen’. Denne tenkemåten representerer et viktig brudd med tradisjonelle syn på hvorledes foreldre, familie og omgivelser påvirker barns utvikling (se f.eks. Rowe 1994).

Dersom det er snakk om å forutsi et barns status på et bestemt tidspunkt (t2) så er dette avhengig av barnets utviklingsmessige status på et gitt utgangstidspunkt (t1) og de forholdene som eksisterer i barnets omgivelser:

Status til barnet (t2) = f (status til barnet (t1) x omgivelsene til barnet (t1)

Temperamentsbegrepet er i dette flerfaglige perspektivet forankret på flere nivåer samtidig. Det henviser samtidig til fysiologiske, atferdsmessig-sosiale og personrelaterte-viljesmessige komponenter som samvirker i individets utviklingsmessig prosess. Det er denne forståelsen som fanger opp kompleksiteten i en helhetlig interaksjonell modell av temperamentsmessig fungering og utvikling. Temperamentsmønstret fremkommer ifølge interaksjonsmodellen gjennom en vekselvirkning mellom barnets genetisk bestemte og spesifikke fysiologi og nevrobiologi, spesifikke mønstre av utviklingsmessige påvirkninger og omgivelsesmessige forhold, og individets egen aktive rolle i dannelsen av de ‘effektive’ omgivelsene.

Temperamentsvariasjoner

Temperament og genetisk påvirkning

Den amerikanske forskeren Jerome Kagan (1994) har siden 60-tallet vært sterkt overbevist om betydningen til nedarvete tendenser i barns utvikling. Temperament har blitt den foretrukne betegnelsen for et sett av initiale nedarvete biologiske profiler som utvikler seg som ulike psykologiske mønstre. Det er imidlertid et langt sprang fra det genetiske nivået til de observerte temperamentsmessige fenotyper. Det finnes ingen områder av temperamentsfungering der estimert arvelighet ligger nær 0 eller 100 %. Arvelighetsestimater fra større utvalg viser vanligvis moderat arvelighet og faller i området fra 30 til 70 % for ulike temperaments-egenskaper (se f.eks. Goldsmith 1989). Man antar at temperaments-variabiliteten hos mennesker skyldes polygeniske systemer.

Utforskningen av temperamentsutviklingen hos barn antyder at genetiske effekter synes å bli mere tydelige etterhvert som barnet blir eldre. Det tar tid før komplekse atferdsmessig og fysiologiske systemer som regulerer barnets atferdsmønster etablerer seg og faller på plass, og dette kan være grunnen til den utviklingsmessige effekten av genetiske faktorer. Forskningen tyder f.eks. på eneggete tvillinger blir økende like når det gjelder emosjonell tone mellom fra fødselen og frem til de er 2-3 år gamle. Det kan se ut som at genetiske faktorer er viktige når det gjelder dynamikken i den utviklingsmessige profilen i temperamentsutviklingen hos barn, dvs. når ulike egenskaper fremtrer og etablerer seg eller forsvinner eller får en minskende rolle..

Kagans forståelse av hvordan temperament påvirker menneskelig fungering er imidlertid ikke deterministisk. Barnets temperament gjør noen atferdsmessige resultater svært sannsynlige, noen moderat sannsynlige, og noen usannsynlige – selv om de ikke er umulige – avhengig av hvilke erfaringer barnet gjør under sin utvikling (1991). Dette feltet trenger mer spesifikke teorier om omgivelsesmessig innflytelse på ulike temperaments-områder. Goldsmith (1989) mener at det er behov for økt teoretisk forståelse som kan bidra til å klargjøre hvilke særskilte omgivelsesmessige faktorer som påvirker utviklingen av særskilte temperaments-egenskaper. Hvilke aspekter av omgivelsene innfluerer aktivitetsnivå, hva påvirker negativ emosjonalitet, hvilke påvirker dominans og submissive atferder ?

 

Temperament og personlighet

Hvor mange temperamentstyper finnes det ?

Kagan (1994) hevder at antallet kjente temperamentstyper vil vise sterk økning i tiden fremover. Man vil organsere temperaments-typologien både ut fra biologisk basis, forbindelse til psykopatologi, og sammenhenger med sosialt ønskverdig atferd. Noen temperamentstyper vil være ekstremt sjeldne – noen barn kan vise helt unike utviklingsmessige profiler. Det finnes også temperamentstyper som ikke blir oppdaget pga. lav hyppighet, statistisk sjeldne profiler. Sjeldne temperamentsmønstre må defineres ut fra nøyaktige, direkte observasjoner kombinert med innsiktsfulle gjentninger om psykologiske og fysiologiske egenskaper ved særskilte temperamentsprofiler. Kagan mener at det kreves dypere kunnskaper om atferd, nevrokjemi og fysiologi for å oppdage sjeldnere typer av temperamentsprofiler hos barn.

Kagan hevder at de fleste temperamentstypene vil være forbundet med nedarvete forskjeller i nevrokjemi, men noen kan være produkt av en distinkt nevroanatomi, noen vil være en følge av prenatale hendelser som påvirker hjernens vekst og utvikling. Han foreslår at man kan skjelene mellom –

nevrokjemisk forankrete temperamenter

anatomisk forankrete temperamenter

prenatale temperamenter

temperamenter grunnet i sjeldnere genetiske anomalier

Eksemplifisering av temperamentstypologisk tenkemåte

Temperamentsmodellens grunnleggende typologi er en grovinndeling i enkle/lette, vanlige eller standard og vanskelige barn. Det er begrepet om ‘vanskelig temperament’ som sammen med lignende begreper som ‘ekstremt temperament’ eller ‘ekstreme temperaments-egenskaper’ som har hatt størst anvendelse i tilnærmingen til praktiske problemer i barneoppdragelse, og i forståelsen av hvordan atferdsproblemer utvikler seg. Barn med vanskelig temperament er i og for seg helt normale barn som har medfødte psykobiologisk forankrete kjennetegn som preger deres naturlige affektivitet på måter som gjør at de kan oppleves som særlig vanskelige å oppdra og sosialisere. Thomas og Chess finner i sin forskning at ca. 10 % av barna kan sies å ha et vanskelig temperament, mens på den andre siden barn med lettere eller enkelt temperament utgjør ca. 40 % av utvalget. En rekke studier har påvist sammenhenger mellom ulike temperaments-relaterte egenskaper og atferder som vi oppfatter som ‘vanskelige’; som f.eks. følelsesmessig intensitet og sårbarhet, raserianfall, utpreget skyhet, osv.. og senere tilpasningsproblemer, og en rekke studier antyder også at slik temperamentsrelaterte atferder i større eller mindre grad kan være direkte involvert i fremkomsten og utviklingen av tilstander som hyperaktivitet, atferdsproblemer, antisosialitet, anoreksi, fedme, depresjon, tvangsforstyrrelser, osv.; eller de kan i det minste være viktige faktorer som preger hvorledes slike forstyrrelser utvikler seg og kan behandles. Den utviklingsmessige og samfunnsmessig karriere er ofte mer problematisk for vanskelige barn, med økt risiko for atferdsmessige forstyrrelser.

Sky-engstelige barn: 15 -20 %av nyfødte har har slike egenskaper; begynner å fremtre tydeligere omkring 7-12 mnd’ers alder, (Kagan) som minsker til 2-3 % av individene i voksen alder. Den sosial karrieren har særpreg hos forsiktige og engstelige mennesker; bl.a. er de senere ute med yrkesmessige og andre sosiale roller enn mere standard mennesker.

Aggressive barn: 5 % – dette er en gruppe som viser økt forekomst av antisosial karriere, psykopati-sosiopati – selv om de aller fleste barn med aggressivt temperament utvikler seg normalt (>85 %). Problematiske utviklingsmessige temaer hos slike barn er lydighet og ulydighet, dominans og underkastelse. Hvordan går det med naturlig agressive mennesker ? De oppviser ulike typer av karrierer – positive og negative – avhengig av hvorledes de lykkes i å moderere sin grunnleggende affektive legning. Et viktig spørsmål i dag er hvordan vi best skal sosialisere, oppdra og undervise barn (gutter og jenter) med slike atferdsmessig legning ? (viktige forskere: Dan Olweus her til lands. Ellers er D.Lykken og R.Hare svært sentrale).

Sosiale utadvendte, nysgjerrige, uhemmete og urolige barn: Utgjør ca 15-20 % av små barn, de fleste er normalvarianter, men ytterpunkt-fungering i slike egenskaper gir ofte opphav til mistanke om hyperaktivitet = 2-7 % av barna totalt sies å vise hyperaktive atferdsmønstre, mange av disse vil nok være det man kunne kalle ‘temperamentsmessig hyperaktive barn’, ca. 50-80 % av hyperaktive vil fremdeles ha en hyperaktivt preget opptreden som voksne. mennesker Longitudinelle undersøkelser av hyperaktive barn ofte opplever en livskarriere kjennetegnet av ‘sosial deklassering’ forhold til sine normale søsken. Denne gruppen av barn viser også økt rekruttering til sosial og psykologisk patologi – ca. ¼ sies f.eks. å utvikle antisosiale atferdsforstyrrelser.

Barn med høynet kreativitet , sansmessig følsomhet og oppfinnsomhet: barn med kunsterisk temperament kan ofte disponert for humørforstyrrelser og ledsagende atferdsmessige vansker. Kreativitet synes å være forbundet med en ‘ekstravert oppmerksomhetstilstand’ – en oppmerksomhetsmodus som er her-og-nå sentrert, holistisk, og som habituerer lett ved repetisjon og gjentakelse. Den kognitive fungeringen ved slik oppmerksomhetsfungering preges av holistiske-kreative tankeprosesser og assosiative mønsytre, og en løsere og mer diffus informasjonsbehandling som åpner opp for å oppdage og se andre og nye sammenhenger i ting.

Barn med svak intensitet i moralske følelser som skyld, skam, sosial angs, liten grad av samvittighetsfølelse og pliktoppfyllenhet: synes å være involvert både i prososiale og i antisosiale karrierer. Variasjon i moralske følelser hos barn viser seg tidlig – evne til å oppleve skyld varierer hos mennesker, forventninger om straff-ubehag-kritikk – som oppleves som spesielt aversivt ved noen temperamenter, intensiteten i moralske følelser er ulik – og synes å være av betydning for evne til å hemme uttrykk for antisosiale atferder. Den kontinuerlige overvåkingen i sosialiseringsperioden i tradisjonelle tette og oversiktlige samfunn reduserte antagelig feilutvikling hos slike barn. Økt frihet sammen med krav til internalisering av kontroll og selvovervåking i åpne frie samfunn – krever nøye tilrettelegging av en moderne sosialiseringsprosess.

Tvangsmessig-pedantiske-ritualiserende barn: 40 % av befolkningen har slike tvangsmessige trekk i sin atferd og væremåte, men det får et mer patologisk preg bare hos 1 % av barna og 2 % hos voksne. Velfungerende tvangstyper har vært omtalt som de supernormale perfeksjonistene (Rapaports forskning).

Barn med svak intensitet i sosiale behov, som viser nedsatt sosialt orientering mot, åpenhet til og søking mot andre mennesker: Slike vansker forbundet med sosial likegyldighet og indifferens synes å opptre oftere hos barn med nonverbale lærevansker, schizoid temperament, scizotypale forstyrrelser. Aspergers Forstyrrelse/Syndrom har i faglitteraturen vært omtalt som temperamentsvariant – dvs. Autistisk pregete individer som fungerer på et høyt kognitivt nivå og som greier seg godt skolemessig (se f.eks. Frith 1991).

Temperamentssystemers utviklingsmessige kurs eller forløp: fra naturlig reaktivitet til atferdsregulering

Personens temperamentsorganisering på et gitt tidspunkt danner grunnlag for atferdsmessige reaksjoner på aktuelle omgivelsesmessige situasjoner og emosjonelle utfordringer. Tidlig temperament utgjør et substrat inne i personen som senere personlighetsutviklig starter fra. Mønstret av temperamentsegenskaper som etableres under barnets utviklingsforløp vil i stor grad prege barnets videre valg av og relatering til folk, aktiviteter og omgivelser. Dvs. at barnet i en viss forstand skaper sin egen utvikling. En fullgod forståelse av det enkelte barnets temperament krever at man blir klar over hva det søker og foretrekker – og hvorfor; temperamentskjennetegn og stilegenskaper uttrykkes ofte gjennom slike ‘selekterende’ sider ved individets atferdsmessige tilpasning.

Forskningen har demonstrert at spesifikke temperamentskjennetegn hos et individ kan fungere som predisposisjoner til utvikling av atferdsmessige forstyrrelser. Dvs. at de er forbundet med økt sårbarhet for utviklingen av ulike typer av atferdsmessige og psykologiske forstyrrelser,og eventuelt læreforstyrrelser. Barns temperamentsegenskaper preger andre menneskers responser på dem. Barn med uvanlige og ekstreme kjennetegn av ulike slag synes å fremkalle negative reaksjoner fra andre mennesker. Temperamentstrekk kan altså legge grunnen for utviklingen av atferdsmessige og psykososiale forstyrrelser, eller tvert imot beskytte barn mot stress-situasjoner gjennom barnets egne valg og preferanser. De erfaringene barnet får i samspillet med omgivelsene kan både virke til å utligne og dempe, eller styrke og aksentuere dets temperamentskjennetegn.

Utgangspunktet for barns temperamentsutvikling er medfødte og nevrobiologisk forankrete egenskaper. Men i lys av moderne utviklingstenkning kan ikke temperamentsutviklingen bare betraktes som en naturlig utfoldelse av slike egenskaper Omgivelsene spiller en økende rolle i pregingen av barnets temperamentsmønster med økende alder, og individet selv spiller en aktiv rolle i det utviklingsmessige forløpet gjennom kontroll-mekanismer og styringsevner. De temperamentsmessige kontroll-mekanismene undergår en egen utvikling: temperamentsmessig fungering og uttrykksformer preges i utviklingen av økende evne til inhibisjon og modulering av tilnærming og emosjonell ekspressivitet i samsvar med situasjonskrav og instruksjoner fra voksne, utvikling av frykt-kontroll, og viljesstyrt inhibitorisk kontroll. Denne generelle utviklingen av barnets evne til regulering av dets egen reaktivitet og emosjonelle atferd fører til nye former for tilpasningsmønstre til situasjoner som er like viktig som selve den grunnleggende reaktivitets-stilen. Rotbart og Ahadi (1995) hevder at utviklingen av slike temperamentsmessige kontroll- og reguleringsmekanismer er relatert til utviklingsprosesser i de anteriore ‘eksekutive’ oppmerksomhetssystemene i hjernens prefrontale områder.

Vanskelig temperament

‘Vanskelig temperament’ er et viktig begrep i Thomas-Chess tradisjonen som først blir drøftet på en fremtredende måte hos Thomas, Chess og Birch (1968. Se ellers Bates 1980) Det er dette temperamentsbegrepet som sammen med lignende begreper som ‘ekstremt temperament’ eller ‘ekstreme temperaments-egenskaper’ har hatt størst anvendelse i tilnærmingen til praktiske problemer i barneoppdragelse, og i forståelsen av hvordan atferdsproblemer utvikler seg. Barn med vanskelig temperament er normale barn med medfødte psykobiologisk forankrete egenskaper som gjør at de kan være vanskelige å oppdra og sosialisere. Denne tenkningen hviler på en bred normalitetsoppfatning der barn betraktes som svært ulike i viktige egenskaper, og der gjennomsnittlighet i egenskaper ikke er et kriterium for normalitet. (Tuckeri 1989) Hos Thomas og Chess finner man at ca. 10 % av barna har vanskelig temperament, mens barn med lett eller enkelt temperament utgjør ca. 40 % av utvalget. Selve definisjonen av hva som omfattes av begrepet ‘vanskelig temperament’ varierer ganske mye fra forsker til forsker, og omfatter ganske betydelige uklarheter. Selve begrepet henviser strikt sett i virkeligheten ikke til kjennetegn ved barnet, men til omsorgsgiverens persepsjoner av barnet som vanskelig.

Vanskelig temperament er et begrep som er nært beslektet med begrepet om temperamentsmessige risikofaktorer (se Carey 1992). Cameron videreutviklet en temperamentsmessig risiko-skåre med utgangspunkt i Thomas og Chess’ konstrukt om vanskelig temperament. Temperamentsmessige risikofaktorer defineres som ulike typer av atferdsmessig stil som gjør at barnet blir utsatt for å komme i dårlig samsvar (goodness of fit) med omgivelsene (temperament-omgivelse dissonans: Carey 1992), for høyt nivå av samspillstress og konfikt med omsorgsgivere og voksne/andre barn, og sekundære kliniske problemer når det gjelder helse, utvikling og atferd.

Begrepet er fundert på konstaterte empiriske sammenhenger mellom vanskelige temperamentsegenskaper og avvikende utviklingsmessige prosesser hos barn som går tilbake til Thomas og Chess’ studier i NYLS for snart 30 år siden. (1968) I motsetning til dette man hevdet at det finnes andre typer av temperamentsegenskaper som kjennetegner såkalte ‘resiliente barn’ som er lite utsatte for å utvikle atferdsmessige forstyrrelser, til tross for at de lever i omgivelser med et høyt antall stressorer. En rekke studier har påvist sammenhenger mellom ulike temperaments-relaterte egenskaper og atferder som raserianfall, skyhet, osv.. og senere tilpasningsproblemer, og en rekke studier antyder også at temperamentsfaktorer i større eller mindre grad kan være direkte involvert i fremkomsten og utviklingen av tilstander som hyperaktivitet, atferdsproblemer, antisosialitet, anoreksi, fedme, depresjon, tvangsforstyrrelser, osv.; eller være viktige faktorer som preger hvorledes slike forstyrrelser utvikler seg og kan behandles. Den betydningsfulle temperamentsforskeren Martin hevder (1994) at forskningen ennå ikke har gått grundig nok inn på en klargjøring av hva slags mekanismer som gjør at ulike temperamentsmessige disposisjoner resulterer i lære- og atferdsvansker i skoleomgivelsene og ellers.

Thomas og Chess’ definisjon

Bates (1980) definisjon: dette begrepet henviser til barnets negative emosjonelle responsivitet slik denne oppfattes av foreldre, og omfatter derfor kvaliteter forbundet med barnet, foreldrene, og forholdet dem imellom.

Faktorer som kan være relatert til opplevelsen av et barn som vanskelig

Nevrotransmittor-forskjeller: lavt nivå av DBH

Umodenhet hos barnet

Psykiatriske forstyrrelser hos foreldrene

Beskrivelse av viktige egenskaper som bidrar til vanskelig temperament

Etter Turecki 1988
Temperaments-messige egenskaper
Beskrivelse av vanskelige atferder
Aktivitetsnivå
Svært aktiv, rastløs og urolig, plukker på ting, gjør andre slitne, blir lett overstimulert, blir fort opptrekt, impulsiv, mister kontroll, misliker sterkt å bli begrenset i utfoldelse, kan opptre aggressivt.
Distraherbarhet
Vanskelig for å samle seg om ting og være oppmerksom, særlig når de ikke er interesserte, hører ikke etter, kobler ut, dagdrømmer og glemmer beskjeder.
Intensitet
Bråkete og voldsom ved sinne, glede eller fortvilelse.
Irregularitet
Uforutsigbar, vet ikke når de er sultmne eller trøtte, konflikter rundt måltider og leggetider, våkner om natta, hmørskiftninger, gode/dårlige dager uten klare grunner.
Egenrådighet
Stahet, vil ikke gi seg, fortsetter med klaging, kjefting, skriking, og diskutering, pågående og vil ikke gi opp, henger seg opp i ting, kan ha varige raserianfall.
Sensorisk følsomhet
‘Følsom’ og inntrykksvar, svært oppmerksom på farger, lys, fremtoning, sammensetning, lyder, lukter, smak, temperaturer, -kan være ‘kreativ’ men med sterke og uvanlige preferanser som kan være plagsomme for andre, blir plaget og overstimulert av støy og skarpe lys, nekter å kle seg varmt når det er kulde, problemer med påkledning, kresen i matveien, liker ikke maten pga. utseende, lukt, smak, osv..
Forsiktighet
Skyhet og reseverthet i nye situasjoner, med nye folk, misliker lett nye situasjoner, protesterer med vanskelige affekter, gråting og klynging, kan få raserianfall ved press.
Tilpasningsevne
Svak mestring av overganger og forandringer av aktiviteter eller rutiner, lite fleksibel, svært særegen, reagerer på midre endringer, blir vant til ting og vil ikke gi dem opp, vanskelig for å tilpasse seg ukjente og uvante ting, vil ha de samme klærne, lik mat hele tiden.
Negativ affektivitet
Svært alvorlig, sur og grinete, viser lite glede og tilfredshet, pessimistisk og negative forventninger, ser ikke det positive.

Foreldres håndtering av barn med vanskelig temperament Kunnskap om et barns særskilte temperament og hvordan det samsvarer med familien og de sosiale omgivelsene ellers kan være nyttig i kliniske og pedagogiske settinger for å finne løsninger og fremgangsmåter som kan bidra til å redusere konflikter mellom familiemedlemmer og andre i barnets omgivelser (Prior 1992, Martin 1994, Carey 1992). Foreldre og voksne kan selvsagt reagere på svært ulike måter på et barn med vanskelige egenskaper og temperament; og dette betyr at det ligger et stort behandlingspotensiale i den kunnskapen som finnes på dette området.

Temperament i skolesammenhengen og i pedagogisk-psykologisk virksomhet

Hva er den faglige stillingen/statusen til temperamentsmodellen idag, hvordan står det til når det gjelder faglig innarbeidingen av temperamentsforståelsen i menneskebehandlingsfagene, og særlig i PP-faglig arbeid ? Selve realiteten av temperamentsforskjeller hos mennesker er det i dag lite faglig uenighet om i de fagene som danner basis for PP-faglig tenkning. Rutter og Rutter (1993) skriver f.eks. at ingen i dag stiller i fullt alvor spørsmålstegn ved realiteten til grunnleggende forskjeller i individuell atferdsmessig stil; de kan lett påvises på alle alderstrinn helt tilbake i spebarnalderen. Den faglige diskusjonen går om hvordan slike forskjeller i temperamentstrekk skal forståes, hvilke biologiske og omgivelsesmessige faktorer som de er forankret i, og hvilke innvirkninger de har på læringskarriere, atferdsutforming og deltakelse i sosialt samspill. Temperamentsmodellen representerer basis i en ny integrert bio-psyko-sosial forståelse av barns utvikling. Den medvirker bl.a. til at man kan bevege seg bort fra den eksklusive og ensidige opptattheten av omgivelsesmessige påvirkninger som lenge har preget psykologisk og pedagogisk forståelse (Kagan 1994, Lykken 1995, Wrong 1961: ‘den oversosialiserte menneskeoppfatningen’, Kemper 1989).

Temperaments-perspektivet er i dag bare i liten grad innarbeidet i det faglige repertoaret til norsk PP-personell. Det vil antagelig også ennå møte nokså mye skepsis. Tradisjonelle tenkemåter og faglige holdninger blant pedagoger og psykologer kan gjøre det vanskelig å akseptere det mere ‘naturalistiske synet’ på forskjeller mellom mennesker og problemtilstander som ligger i bunnen av temperamentsbegrepet.

Den PP-faglige utredningen av barn med skolefaglige og skolerelaterte vansker lider nok ennå av en kognitiv og intellektuell skjevhet, der man i forholdsvis liten grad tar systematisk i betraktning emosjonelle og motivasjonelle egenskapers rolle for læring og tilpasning i skolemiljøet. Innenfor nyere modeller for analyse og fortolkning av barns testresultater legges det vekt på at emosjonelle og motivasjonelle sider ved barnets fungering kan bidra sterkt til prestasjonene på kognitive og intellektuelle tester (se f.eks. Kaufmann 1994).

Martin (1994) legger vekt på at temperamentsperspektivet kan utgjøre et viktig redskap som kan gi bredere utviklingsmessige forklaringer på elevens skoleproblemer. Han argumenterer derfor for at PP-tjenesten bør utføre mer utredninger av bakenforliggende temperamentsfaktorer hos problemelevene. Vanligvis siktes utredningen for ensidig inn på intellektuelle evner og prestasjoner, og atferdsmessige problemer betraktet isolert. Når man bare utreder barnets sosial-emosjonelle atferd på problematiske områder, så kan man ikke forstå særlig mye av barnets mer helhetlige temperamentsmessige fungering. Vurdering av avgrensete atferdsmessige problemer kan ikke erstatte en helhetlig vurdering av temperament. Forskningen viser ifølge Martin at barnets temperamentskjennetegn kan ha viktige følger for barnets utviklingsmessige forløp, uavhengig av kognitivt evnenivå og mønster, prestasjoner og aktuelle atferdsmessige problemer. Ved utredning av barnets temperament kan man gjøre mer fornuftige antagelser om barnets videre atferd, og hva som vil bidra til best mulig samsvar mellom barnet og dets skolemessige omgivelser. Det viktigste resultatet er at omgivelsene kan utformes slik at de samsvarer og passer med barnets temperamentsrelaterte behov. Et velfundert ‘forståelseskart’ som også omfatter en spesifisering og beskrivelse av barnets temperamentsmessige fungering og egenskaper gir ‘validert informasjon’ om barnets fungering, noe som ofte kan virke befriende for lærer, elev og foreldre.

Thomas og Chess (1987, s.209) hevder at temperamentsfaktorer kan spille en viktig rolle både for barns skolefaglige og atferdsmessige tilpasning i skolesituasjonen. De hevder at som i andre livssituasjoner, så er det vanligvis ytterpunktene i temperamentsmessige egenskaper eller mønster som, selv om de i og for seg er normale, mest sannsynlig vil kunne bli en vesentlig faktor som medfører for mye stress for barnet i skolen og klasserommet. Temperamentsegenskaper og -mønster vil bestemme det individuelle barnets reaksjon på en de nye og krevende intellektuelle og sosiale oppgavene i skolen. Thomas og Chess skiller mellom to hovedsider ved den påvirkningen som temperament kan ha på barns skolemessige fungering – 1) den direkte innvirkningen av barnets temperament på skolefaglig og sosial prestering, 2) virkningen av barnets temperament på lærerens vurderinger og holdninger til barnet

Temperamentsvariabler er altså implisert i barnets læreprosesser og tilpasning på flere måter. Den effektive opplevelsen av en læringssituasjon er selvsagt ikke lik for alle elever; den er på ulike spesifiserbare måter også relatert til barnets temperamentsegenskaper. Temperamentsbaserte reaksjonsmåter vil påvirke hvilke begreper barn utvikler når det gjelder egne evner, de forventningene de har om de vil lykkes eller mislykkes med oppgaver og utfordringer, hvilke handlinger som er passende i ulike situasjoner, og om de oppfatter ulike emner og hendelser som truende, trygge eller gode.

Temperament innvirker på barnets øvre og nedre grenser for hva som er passende stimulering: individer med lave terskler for ubehag vil forsøke å holde stimulerings-konteksten rolig og dempet, mens individer som krever høye nivåer av stimulering vil forsøke å øke denne. ‘Mismatch’ mellom individer når det gjelder situasjonelle krav til ro og behagelighet kan føre til problemer i kommunisering og samarbeid. Elever som har egenskaper som samsvarer dårlig med aktuelle sosiale og fysiske omgivelser kan oppleve stress og ubehag. Temperamentsulikheter mellom individer som samspiller tett vil oftere føre med seg spenninger og misforståelser, og fremkomst av problemtilstander som kan være vanskelig å definere for de involverte personene uten forståelse for bakenforliggende temperaments-‘mismatch’.

Chess og Thomas hevder f.eks. at barn med tilbaketreknings- eller unngåelsesatferd i nye situasjoner og overfor nye personer, som oftest vil oppleve den første skoletiden som stressende, enten dette kommer til uttrykk på en stillferdig måte eller høylydt måte. I de fleste tilfelle vil slike former for oppstart-stress ikke resultere i uttalte skoleproblemer hos barn med engstelig temperament. Men hos noen barn kan et forsiktig og engstelig temperamentsmønster lett lede til en atferdsmessig karriere preget mer og mer av vegring, unngåelse, forsiktighet og emosjonell overreagering på nye personer og situasjoner.

Til tross for økende forståelse for temperamentsfaktorenes bidrag til skolefaglig læring og atferdsmessig tilpasning i skolen i fagmiljøene gjenstår det ennå mye før slike tenkemåter kan innta en balansert plass i PP-tjenestens faglige repertoar. Det er faktisk svært sjelden at man overhodet ser konkrete henvisninger til barnets temperamentsmønster i vanlige PP-utredninger. Holdninger som kan hemme aksept og bruk av temperamentssynet blant fagpersoner i norsk PPT kan være:

1) Man mener at variasjon i elevenes fungering først og fremst er en følge av omgivelsesmessige hendelser og læringspåvirkninger.

2) Man bruker på en ensidig måte en medisinske inspirert modell av avvik og problematisk fungering som lett fører med seg at man ensidig betrakter menneskelige forskjeller som noe som kan deles opp i normalt og sykelig/patologisk/forstyrret. En slik todelt tenkemåte gjør at man ikke greier å forholde seg til viktige normale variasjoner i normalfungering som grunnlag for tenkning om forskjeller i atferd og læring og det man gjør for å assistere mennesker med avvikende eller problematisk fungering.

3) Moderne temperamentsmessig forståelse innebærer at man forsøker å utvikle mer komplekse modeller for å forstå variasjoner i barns fungering og utvikling. Dette er modeller som det kan være vanskelig å forstå når man har lært å foretrekke enten-eller modeller og tradisjonelle enklere forklaringer ut fra enkeltstående kilder til atferdsmessig fungering. Det er langt mere komplisert når man må erkjenne at normale variasjoner i atferdsmessig fungering hos barn og normale situasjoner kan samvirke på ugunstige måter for enkeltindivider og frembringe problemer som krever tiltak og behandling.

Temperament og tiltakstenkning

Temperaments-forskningen har frembrakt omfattende ny viten om temperamentsbegrepet og spektret av forskjeller i temperamentsegenskaper hos barn og voksne. En ser idag økende interesse for å dra nytte av denne forskningen også i pedagogiske sammenhenger i skole og hjem for å fremme en mer realistisk tilnærming til læringsmessig og atferdsmessig variasjon i elevpopulasjonen. Psykoterapeutiske tilnærminger basert på systematisk bruk av temperamentsmodeller er beskrevet hos Kindler (1994).

De nye temperaments-baserte perspektivene synes samlet betraktet å kunne være til stor nytte som kunnskapsbase for PPT-faglig virksomhet og skolens håndtering av atypiske elever på følgende områder:

1) Temperamentstilnærmingen kan og bør spille en sentral rolle innenfor rammene av en generell PP-faglig informasjonsstrategi i form av opplæring av og veiledning til skolens pedagoger og omsorgsgivere – dvs. til grupper som trenger å øke sin forståelse av at barn med særlige behov i ulike aldre viser atferdsmessige forskjeller og egenskaper som også har en viktig biologisk forankring. En slik informasjonstilnærming kan bl.a. dekke hvilke typer temperamenter og temperamentsegenskaper som finnes, hvilke følger temperamentsegenskaper kan ha på læringsfungering og sosial atferd, og hva som kan være det best mulige miljø å fungere i for den enkelte temperaments-typen, hva slags avvikspotensiale (‘patologisk potensiale’) som ligger i enkelte temperaments-profiler, osv..

2) Direkte konkret og metodisk hjelp til å beskrive og identifisere den særlige temperaments-profilen som kjennetegner individuelle barn; noe som kan gi bedre og mer realistisk forståelse av barnet og hvodan det adskiller seg fra andre barn. Dette er særlig viktig når barn synes å være uvanlige vanskelige, når forhold og samspill blir preget av stress som resultat av ekstreme eller uvanlige temperamentsegenskaper hos et barn, og når det er snakk om uforenlighet i temperamentsfungering mellom bestemte voksne og et barn.

3) Direkte bruk av temperaments-perspektivet i pedagogisk tilrettelegging og tiltaksutforming:

a) Beskrivelse av barnets temperaments-egenskaper og -mønster gjennom systematisk og kontrollert kartlegging, og hvorledes atferd, læring og tilpasning blir preget av ulike sider ved barnets temperament.

b) Bearbeiding og modifisering av foreldrenes og læreres forståelse av og håndtering av barnet :

– gjennom veiledningsopplegg som tilfører nye informasjoner om barnets måte å lære og fungere på og hva denne kan bunne i,

– gjennom mer spesifikke tilrådinger om hva som kan være den beste håndteringen av det enkelte barnet og dets atferder i skolen og hjemme.

c) Avlastning eller spesifikke omgivelsesmessige støttetiltak for å assistere og avlaste foreldrene og lærere til barn med uvanlige og ekstreme temperamentsegenskaper og når voksne finner det for vanskelig å fungere forenlig med slike barn. Etablering av støtte- og avlastende ordninger som bedrer samsvaret (‘Goodness of fit’) mellom barnet og dets helhetlige omgivelser.

d) Henvisning til faglige instanser ved mer alvorlige, sammensatte eller kroniske reaktive vansker hos barnet – men ikke alene eller bare i sjeldnere tilfeller med særlig vanskelig fungering på grunnlag av barnets ekstreme eller ytterligående temperaments-mønster og -egenskaper. Det kan også tenkes at noen barn kan oppvise et såpass komplisert og ‘patogent’ mønster av temperamentsegenskaper at barnet bør henvises videre til mer intensiv og spesialiserte former for assistanse.

4) Å klargjøre og avmystifisere for barnets selv og dets nærmeste hva slags temperamentsegenskaper det har, og hvorledes disse innvirker på dets opplevelse og mestring av konkrete situasjoner i skolehverdagen, og hvordan han eller hun kan opptre for å oppleve færre problemer og greie kravene som det møter best mulig.

Eks.: Metodisk temperamentsbeskrivelse for skoleelev med lærevansker: Oversikt over viktige temperamentsgegenskaper som kan bidra til en elevs (10 år) tilpasning i skolen

Temperamentsmessige egenskaper
Beskrivelse av elevens fungering

Aktivtetsnivå
Lobby kan være noe mer aktiv og rastløs enn standard barn, men en ser det helst i trygge omgivelser med kjente personer, der han kan bli øsen og overstimulert, ganske blir fort opptrekt, er litt impulsiv og er umoden i sin atferdsmessige kontroll, hjemme misliker han å bli begrenset i sin utfoldelse. Noe kort utholdenhet på kognitive oppgaver, skifter fort aktiviteter. Ledbar.

Distraherbarhet og konsentrasjon
Kan ha litt vanskelig for å samle seg om ting og være oppmerksom, særlig når han ikke er interessert, hører da ikke etter, kobler ut, dagdrømmer og glemmer beskjeder. Intese fantasier.

Intensitet i reaksjoner og følelser
Ganske vanlig på dette punktet, en mild og neddempet gutt i reaksjoner og væremåte.

Irregularitet og uforutsigbarhet
Som andre mer standard barn – faktisk kanskje noe mere regulær enn vanlige unger i hans alder.

Egenrådighet og dominans
Som andre barn, – kanskje en mildere tendens til noe dominans og herskesyk opptreden i kjente og trygge omstendigheter, særlig i heimen overfor moren og søsteren.

Sensorisk følsomhet og

terskler for inntrykk
Lobby er mer ‘følsom’ og inntrykksvar enn gjennomsnittsbarnet, han er oppmerksom på farger, lys, folks fremtoning, tings sammensetning, lyder, lukter, smak, temperaturer, og reagerer på dem – han kan være ‘kreativ’ men med sterke og uvanlige preferanser som kan være litt påfallende for andre, blir plaget og overstimulert av støy, skarpe lyder og lys.

Moralsk følelse, sans for rett/galt og

regelfølging
Mild svakhet her, ser gjerne til egne fordeler i situasjoner, er uttalt opptatt av penger og gevinster, – kan nok lett ledes til små overtredelser (som tyverier) særlig ved vedvarende dårlig voksent ettersyn. Trenger aktiv og vennlig betont regel/rett-galt opplæring i nåværende periode.

Forsiktighet og engstelighet
Lobby viser mild grad av skyhet og reserverthet i nye situasjoner, med nye folk, misliker lett nye situasjoner, er engstelig for nye ting og kan få panikklignende anfall ved press. Trygghet og voksen støtte svært viktig for Lobby.

Sosial orientering
Lobby er en svært sosial gutt som aktivt søker til og trives med kamerater og andre barn, kanskje noe mer enn det man seg hos andre i hans alder. Aktiv i samspillslek.

Innadvendthet/

utadvendthet
Mild innadvendhet. Kan mislike å få folk for tett og sterkt innpå seg – ‘lærerne skryter for mye av meg’, sier han f.eks.

Tilpasningsevne
Noe svakere enn gjennomsnittlig mestring av overganger og forandringer av aktiviteter eller rutiner, virker lite tålsom og fleksibel her, kan reagere på mindre endringer han ikke er forberedt på, blir noe vant med ting og vil ikke gi dem opp, noe vanskeligere enn vanlig for å tilpasse seg ukjente og uvante ting.

Negativ affektivitet
Normalt humørnivå; svært glad for ros, belønninger og støtte, blomstrer opp og blir mye tryggere når han får det slik.

Flegmatisk/energisk-vital
Blir tidlig sliten, tung og trøtt, -virker ganske oppbrukt etter skoletid. En noe tung og treg stil, men virker kvikkere og mere aktivert under handlingspregete oppgaver, foretrekker også selv slike aktiviteter. Sliter med å ha energi til å gjøre lekser.

Selvregulering
Ujevn fungering, men har stort sett godt utviklet evne til å modulere egne reaksjoner og til aktivt å søke/foretrekke det som passer for hans egne reaksjonsmåter, han beskytter seg og skjermer seg mot det han opplever passer dårligere eller er stressende, men han forsøker helst å gjøre det beste ut av situasjoner selv om han opplever dem som vanskelige.

Avsluttende bemerkninger

Historisk sett inntar temperamentsbegrepet en sentral rolle i variasjonstenkningen om mennesker. Det er antagelig et av de eldste perspektivene man har nyttet for å forstå menneskelige forskjeller og deres virkninger. Sheldon (1942) betrakter i sin ‘konstitusjonelle psykologi’ temperament som en elementær eller primær komponent i menneskelig variasjon.

Det er en økende bevissthet både blant legfolk og fagfolk om menneskelig variasjon i personlige egenskaper og temperamentsmønster – at viktige aspekter av menneskenaturen varierer mellom individer og at det finnes personlig viktig og samfunnsmessig signifikant variabilitet i menneskelige kognitive, emosjonelle og atferdsmessig kjennetegn. Den økende bruken av temperamentsmodellene blir vanligvis betraktet som en avgrenset faglig trend uten større implikasjoner for menneskefaglig tenkning i bredere forstand. Dersom man ser grundigere på noen av de faglige understrømmene i temperamentslitteraturen fra de siste årene så finner man at temperamentsperspektivet kan sees som et aspekt av en større faglig omveltning kalt ‘den nye naturalismen’ innenfor menneskefagene (se f.eks. Konner 1981 og 1994, Sagan og Duryan 1993, Kagan 1994, Lykken 1995, Gilbert 1993). Innenfor denne omveltningen bidrar det ‘naturalistiske’ temperamentsperspektivet til en ny tenkning om ‘menneskelig variasjon’ som vil ha omfattende innvirkning på våre perspektiver både på normalfungerende og avvikende/dysfungerende mennesker (se f.eks. Monk 1990 om filosofen L. Wittgenstein, Arnett 1991 om Winston Churchill, og Lykken 1995 om samfunnets forhold til mennesker med antisosialt temperament. Se ellers Hansson 1982, og Sivertsen 1995 om Henry Rinnan). Denne nye variasjonstenkningen om mennesker uttrykkes på en perspektivskapende måte i følgende formulering: ‘Vi møter menneskelig forskjeller hele tiden. Selv om det er mange fordeler i det at vi lever i en forholdsvis ensartet verden av folk som er noenlunde lik oss selv, så blir vi hele tiden utfordret, konfrontert med og endog angrepet av hverandres forskjeller, – forskjeller i stil, perspektiver, ideer, følelser, for å sette navn på noen få områder. Det er klart at våre individuelle anstrengelser bare vil kunne føre fram i den grad at vi ikke bare kan forstå disse forskjellene, men faktisk verdsette og bygge på dem. På arbeidsplassen, i hjemmet, og i våre lokale samfunn er våre muligheter til å leve et tilfredsstillende liv i økende grad knyttet til våre evner til å bygge forhold til et stort mangfold av folk, ikke bare med de som har det samme perspektivet som vi selv har.’ (Kroeger og Thuesen 1988)

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s