Stikkordarkiv: The Tree of Gnosis: Gnostic Mythology from Early Christianity to Modern Nihilism

Om ‘gnostisisme’: Hva slags rolle kan gnostisisme og gnostiske tankefigurer spille i moderne menneskers tenkning og livsinnstilling?

«Gnostisisme er en dypt orginal tenkning, en mutant tenkning.» (Lacarriere, Jaques; ‘Gnostikerne’, 1973)  

«‘Fienden’ er ikke en person eller personer, eller en eller annen form for ondskap. Det er åndelig uvitenhet (agnosis) og mangel på bevissthet (agnoia).» (Peter Wilberg)

«Et av de sentrale begreper i  menneskelig religiøs opplevelse er ideen om gnosis. Gnosis er gresk og betyr ‘kunnskap’, men det er kunnskap av et spesielt slag, hverken ‘å vite om’ eller ‘vite hvordan’.  Det er heller noe mer direkte, mer umiddelbart….(-) Gnosis gjør oss ikke bare i stand til å oppleve høyere virkeligheter, men også å se dypere inn i den ordinære virkeligheten. Hva som er mer, den transformerer oss, endrer vår essensielle natur slik som gjær endrer mel til brød.» (Richard Smoley, Jay Kinney;   Hidden Wisdom: A Guide to the Western Inner Traditions, 2006)

 

«Den virkelige Gnosis er følgelig mystisk kunnskap og erfaring som transcenderer tingenes tilsynelatende fremtoning og det som vanlige mennesker godtar som den eneste «virkelighet». (William Kingsley)

 

«Ikke bare var Gnosis gnostisk, men de katolske forfatterne var gnostikere, neoplatonistene også, reformasjonen var gnostisk, kommunismen var gnostisk, nazismen var gnostisk, liberalisme,eksistensialisme og psykoanalyse var gnostiske også, moderne biologi var gnostisk, Blake, Yeats, Kafka, Rilke, Proust,Joyce, Musil, Hessen og Thomas Mann var gnostiske. Fra svært autoritative fortolkere av Gnosis, lærte jeg videre at vitenskap er gnostisk og overtro er gnostiske … Hegel er gnostisk og Marx er gnostisk, Freud er gnostisk og Jung er gnostisk, alle ting og deres motsetning er like gnostiske.» (Ioan Culianu, som klager over det faktum at alle er gnostisk i henhold til noen.)

Innledning: Gnostikerne, en religiøs strømning og kjetterbevegelse som ble fordømt og forfulgt under den tidlige kristendommens dannelse opptar på nytt igjen lekfolk, forfattere, filosofer, religionsforskere, psykologer, sosiologer og politiske tenkere. Religiøst søkende personer i vår moderne tid synes å oppdage særegne og verdifulle elementer og tankegang i gnostisk religiøsitet som utfyller det som andre religiøse tradisjoner representerer.

For å gjøre akkurat dette klart allerede fra begynnelsen, diskusjonen om gnostisismen er ikke bare en diskusjon om dens historiske betydning. Denne diskusjonen går fortsatt for fullt fordi gnostisisme også handler om vår moderne tilværelse. Oppfatningene er mange, man er langt fra noen enighet om hvordan man skal bestemme og forstå gnostisismen som historisk og intellektuelt fenomen.

 

Det som ikke kan bortforklares er at vi fortsatt lar oss fascinere av gnosis, av gnostisisme. Hva består denne tiltrekningskraften i som gnostisismen åpenbart har på oss?

 

For å forstå hvorfor en tankeretning og religiøs bevegelse fra oldtidssamfunnet på nytt kan bre seg og vinne aktualitet i våre dager, hvordan og hvorfor den eldgamle gnostiske religiøsiteten og tankeuniverset kan inspirere så mange i vår moderne virkelighet, må vi granske nøye tiden vi lever i og de moderne omgivelsene vi selv blir konfrontert med og må forholde oss til. Det er faktisk mulig at den moderne interesse for gnostikerne og gnostisisme har noe med oss selv og vår egen situasjon å gjøre.

 

Oldtidens gnostiske mennesker oppfattet seg som fremmede i den verden han eller hun levde i, gnostikerne betraktet verden og menneskeheten som et mørkt sted befolket av onde skapninger, alt frembrakt av en ond og fiendtlig skaper. Mennesket kan derfor aldri på en enkel og umiddelbar måte bare falle til ro og forsone seg med verden og hverandre som skikkelser av denne verden, vi føler oss ikke ordentlig hjemme hverken i verden eller i selskap med andre mennesker, vi er dømt til å kjenne oss som fremmede i tilværelsen.

 

Den tyske religionsfilosofen Hans Jonas gir oss følgende klargørende overblikk over noen hovedtrekk i den fascinerende gnostiske kosmologien:

 
«Det guddommelige lysriket, som er adskilt i seg selv og fjernt, motsvares av sin motsetning Kosmos, som er mørkets rike. Denne verden er verket til lavere krefter som ikke kjenner den sanne Gud og som hindrer kunnskap om Ham i Kosmos som de hersker over ….universet er som et stort fengsel hvis innerste fangehullet er jorden, scenen for Menneskets liv … så fremmed som den transcendente Gud er for ‘denne verden’ er også det sjelelige selvet som befinner seg midt i den. Målet for den gnostiske streben er frisettingen av det ‘indre mennesket fra denne verdens bindinger og dets tilbakevending til lysriket som det opprinnelig kom fra. En nødvendig forutsetning for dette er at man har viten om den utenomjordiske Gud og om seg selv, det vil si om sin gudommelige opprinnelse såvel som sin nåværende situasjon.»
 

Hva slags relevans kan en slikt virkelighetsoppfatning ha for de utfordringene som mennesker opplever og blir utsatt for i moderne virkeligheten?

Kanskje har vi ikke noe større valg, men mange moderne mennesker kjenner seg heller ikke helt vel hverken med den moderne virkeligheten, med overlevert institusjonalisert religion eller med vitenskapelig og saklig psykologi. Psykologi er ikke lenger et uskyldig hjelpemiddel for oss, den er blitt allestedsnærværende for moderne mennesker; den omgir oss hele tiden og overalt med sine empiriske årsaks- og sannsynlighetsforklaringer; psykologi er kanskje like mye et dårlig sammenhengende fagkompleks enn et enhetlig fag. Psykologi utgjør en gruppe empiriske vitenskapsdisipliner som har opparbeidet et omfattende om enn oppsplittet tilfang av erfaringsbasert kunnskap om menneskets mentale utrustning og plager. Psykologifagets forskere og utøvere nærmer seg menneskets psyke og mentale liv som et ‘avmystifisert’ empirisk virkelighetsområde blant andre slike; dette kan utforskes på linje med andre vitenskapelige emner og objektet. Psykologi blir i denne forstand uunngåelig et ‘objektiverende’ fag. Dvs. faget frembringer noe så paradoksalt som tredjeperson-kunnskap om det subjektivt konstituerte mentale liv hos personer, dvs. at psykologiske fenomener betraktes som underlagt og bestemt av virkelige årsaksforhold. Samtidig oppfatter hver enkelt av oss seg også som den subjektive kilde og opprinnelse til egen opplevde virkelighet og egen atferd, vi medvirker i å frembringe vår egen levde mentale verden, og som omsluttet og innvevd i en nesten ubeskrivelig kompleks og flytende indre for det meste irrasjonelt ordnet verden gjennomsyret av forestillingsbilder, myter og visjoner; en verden som hver og en av oss må komme overens med og finne måter å forholde seg til. Den saklige og rasjonelle psykologien er tilbøyelig til å redusere vår fantastiske indre opplevelsesvirkeligheten til nevrologiske og ubevisste biologiske krefter, med røtter i hjernens nevrokjemiske og genetiske organiserte prosesser. Religiøse, visjonære, imaginale og mytiske fenomeners egen verdi og virkemåte forsvinner ut av synsfeltet til en slik objektiverende psykologisk forståelse, som betrakter den som uttrykk for og forårsaket av underliggende hjerneprosesser.

 

Den eminente sveitsiske sjeleforskeren og psykologen Carl Jung erkjente for snart 100 år siden at en ensidig objektiverende oppfatning av menneskepsyken er utilstrekkelig og at både et subjektivt og et symbolsk- moralsk-religøst perspektivt er avgjørende for å kunne forstå og forholde oss til vår indre psykologiske opplevelsesverden. Under disse bestrebelsene gjenoppdaget han den gamle religiøse tradisjonen som gikk under navnet gnostisme; han erkjente at denne tradisjonen rommet avgjørende psykologiske innsikter som kan opparbeides på nytt i vår moderne tidsalder. Det er ikke uten grunn at gnostisisme har vært omtalt som ‘sinnets religion’.

I boken ‘Skjult visdom’ (2006) forklarer forfatterne Richard Smoley og Jay Kinney på følgende måte gnostismens spesielle stilling mellom religion og psykologi, mellom religiøsitet og mentalt liv:

 

«Gnostisismen inntar en merkelig region mellom religion og det som i dag er kjent som psykologi – en region hvor sjel og ånd møtesog hvor drøm og visjon blir omdannet til frigjørende erfaring. De Gnostiske mytene, med sine kraftfulle symboler og metaforer, tar uunngåelig del i både metafysisk og psykologisk mening. Ofte kan de virke som en slags endeløse løkker hvori den psykologiske meningen viser til en metafysisk mening som fører oss tilbake til den individuell psyken. Kosmologi og psykologi,guddommer og arketyper, metamorfoserer – noen ganger  viser de til hverandre, andre ganger smelter de sammen bare for å adskilles igjen.» (s.x)

 

Spenningen mellom religiøsitet og rasjonalitet

Vi lever i en epoke da mange mennesker opplever både religion og vitenskap, hver for seg og i sitt inbyrdes forhold, som problematiske. Diskusjonen om religion bidrar til eller hemmer menneskelig fremskritt er allerede gammel. Denne diskusjonen engasjerer nesten alle mennesker; vi innser at religion og religiøsitet er for alvorlig for samfunnet og for oss som enkeltmennesker til at disse fenomene kan overlates til ensidig og snevert antireligiøse kretser eller bokstavtro og institusjonsforankrete religionsforkjempere. Disse siste gjør religiøsitet til noe ekskluderende og setter ofte religion opp som konkurrent til vitenskap og realistisk-pragmatisk viten og praksis.

Men samtidig som forholdet til overlevert religion så utvilsomt utgjør en utfordring for moderne mennesker, så gjør også vårt forhold til den hegemoniske vitenskapelige tenkningen det på en annen men kanskje like avgjørende måte.

Forskerne Richard Smoley og Jay Kinney skriver om dette i boken Hidden Wisdom: A Guide to the Western Inner Traditions:

«Ved å snakke som om den allerede har løst spørsmålene knyttet til tingenes ytterste mening, når den ikke har det, fremstår vitenskap – eller heller scientisme, som er vitenskap ikledd religionens gevanter – ofte like uærlig og reaksjonær som fundamentalistisk religion.»

En av vår tids viktige oppgaver er å komme frem til en annen og bedre forståelse hva religiøsitet er, hvilken rolle den spiller og kan spille i menneskers liv og samfunnslivet, og hvordan vi kan unngå at religiøsitet øker konfliktpotensialet som finnes mellom mennesker.

En av kildene til en slik bedre forståelse er gnostisisme og gnostisk religiøsitet. Jeg skal i denne teksten diskutere gnostisime og gjenopplivelsen av en eldgammel religion og religiøsitet som var opptatt av en helt annen symbolsk, imaginativ og poetisk-mytisk erkjennelse enn vi er i dag. Jeg vil undersøke hvilke implikasjoner gnostisk religiøsitet har i vår tid.

I en epoke som lenge blindt har dyrket sekularisering, ateisme og ikke-religiøsitet som den finale religion har moderne mennesker blitt tvunget til å åpne seg opp for og akseptere den iboende religiøsiteten hos mennesker. Rasjonalitet og religiøsitet er ikke på noen naiv eller enkel måte mostandere eller motsetninger. Vi har sett at vår religiøsitet ikke løser seg opp og forsvinner i møtet med fornuftens og vitenskapens kalde og knivskarpe lys, samme hvor vakkert og sublimt dette hevdes å være av Dawkins og hans likesinnete. Religiøsitet overlever møtet med vitenskapen og ser heller ut til å utgjøre en enda sterkere kraft i menneskelige forhold. Slutningen og lærdommen vi kan trekke er nærliggende. Vi må lære oss hva som i vår menneskelige tilværelse er grensene for analytisk, kvantifiserende, diskursiv og begrepsmessig-logisk tenkning satt opp mot magisk, symbolsk, mytisk, intuitiv, poetisk og imaginal tenkning. Ikke minst må vår forståelse av det menneskelige og fag som psykologi og antropologi besinne seg på dette innebygde spenningsforholdet i vår tenkning. For en vitenskapsforledet psykologi som har underkastet seg en innsnevret  rasjonell og diskursiv dramaturgi for både forskere, terapeuter og pasienter vil dette bli som å våkne opp fra en beklemmende mardrøm.

«Den som besitter gnosis … er som en person som etter å ha vært beruset, på ny blir edru igjen, og i det han kommer til seg selv, bekrefter han en gang til det som er vesentlig hans eget.» (Sannhetens Evangelium)

Gnostisisme -  den tapte esoteriske kjettertradisjonen med røtter tilbake til oldtidens egypt, Persia og Zoroaster, klassiske Aten og Alexandria og den tidlige kristendommen er inne i en moderne renessanse:

«Det finnes utvilsomt gnostiske strømninger innenfor den vestlige kristne kulturen, og disse strømningen kan kartlegges mer presist.» (Dermot Moran, 2002)

Hva skal vår tids rasjonelle kunnskapsmettede mennesker med gnostisisme? Hva har arkane visdomstradisjoner knyttet til en religiøs gruppering som ble fordømt som kjettere i den tidlige kristne kirken å by på for moderne mennesker, i konkurranse med statsreligionens trygge favn, vitenskapelig kunnskap og moderne psykologisk menneskeforståelse?

Det virker som om det er noe ved Gnostisismen som tiltrekker og fenger det moderne sinn: Vi må spørre oss hva det kan være? På den ene siden henger nok den nyvakte interessen for ‘gnostisisme’ sammen med viktige endringer i moderne menneskers forhold til religion og religiøs og åndelig erfaring.

I sin bok om gnostisisme og kristendom fra 1937 skriver William Kingsland:

«Dette arbeidet er hovedsakelig skrevet for en klasse av lesere og studenter som befinner seg fullstendig ute av kontakt med  ‘kristendommen’ i dens nåværende læremessige eller prakstiserte former, men som tross for dette i større eller mindre grad erkjenner at det bak disse ytre formene, og i den kristne skriften selv, ligger en dypt åndelig sannhet, en ekte Gnosis (gr. kunnskap) omkring menneskets opprinnelse, natur, og skjebne som  rett og slett har blitt gjort til noe utvendig av Kirken i den tradisjonelle tolkningen av disse skriftene basert på en bokstavelig akseptering av dem.» 
 

Den moderne skepsisen til  kristnes ‘religiøse eksklusivitet’ og intoleranse overfor andre religioner; og den ledsagende økte åpenhet overfor ulike åndelige og religiøse tradisjoner er nok en faktor bak oppblomstring av interessen for gnostikerne. Gnostisismens syn på veien til frelse gir rom for at ulike religiøse tradisjoner og Guder kan romme de ‘innsiktene’ og den kunnskapen som kan føre oss dit.

Men det er mulig at tiltrekningskraften som den gnostiske religiøsiteten og åndeligheten har treffer et bredere nedslagsfelt som rekker utenfor ordinære religiøse og åndelige sammenhenger.

 

Moderne menneskers dilemma ligger i at vi både når det gjelder ytre handling, opplevelse og selvoppfatning domineres nesten fullstendig av vitenskapelige oppfatninger og et uopphørlig krav om ytre effektivitet og funksjonalitet. Til tross for materiell velferd uten sidestykke i historien opplever vi ofte den moderne livsførselen som forflatende og redusjonistisk, midt oppe i velferden plages vi uopphørlig av følelser av tomhet og isolasjon; som om vi lever som tilskuere og observatører, adskilt fra oss selv og den naturlige levende verden. Man har trodd at menneskets tilværelse kan forbedres gjennom målrettet søking etter fremgang når det gjelder materielle, tekniske og organisatoriske forhold i samfunnet. Dette er for en stor del tilfelle; men samtidig oppdager vi at fremgangen ledsages av nye plager og lidelser som synes å springe ut av en dyp utilfredshet og fortvilelse over oss selv som mennesker. Vi opplever en bred samfunnsmessig tvang i retning av å forme og underkaste vårt vesen, hele oss selv og bredden i vår indre erfaring ut fra ytre imperativer, vi presses til å instrumentalisere hele vårt levende vesen for å nå dagliglivets begrensete ytre mål. Vi gjør oss selv og alle våre livskrefter til en slags effektivt redskap for det daglige ytre livet. For å kunne svømme kan vi selvsagt for en stund gjøre vår mentalitet og kroppen til et svømmeredskap, for å kunne løpe kan vi for en stund omdanne vår psyke og kroppsfungering til et løperedskap. Men vi kan ikke slik det skjer i det moderne livsmønstret gjennom en massiv sosialisering bli redusert og redusere oss selv til et redskap og instrument for fungering i det ytre samfunnet uten å gjøre skade på vår indre opplevelse og menneskelige natur. Til og med psykologien som skulle bistå oss i utformingen av et best mulig menneskelig liv glemmer sin sanne oppgave og blir paradoksalt nok bare ennå et ledd i den samfunnsmessige instrumentalisering og deformering av vår mentale og personlige fungering og dermed i vår fremmedgjøring fra oss selv.

Vi kan altså ikke uten skadevirkninger forme og gjøre hele vårt vesen til et redskap eller instrument i et utvendige liv. Noe i vårt indre yter motstand, noe i oss vegrer seg og protesterer mot å gå opp i omgivelser og det ytre livet. Den sinnstilstanden som oppstår som en følge av det moderne livsmønstret kan faktisk være skadelig og farlig for oss; stadig flere mennesker unge og gamle plages av en intens følelse av uro og utilstrekkelighet, av å være falske og fremmede for seg selv og andre; noe som gjør at de faller gjennom eller orker ikke mer, dropper ut og vender ryggen til det de opplever som et meningsløst jag, vi plages av intense ønsker om å finne utveier og flykte fra en trykkende flat og bare halv tilværelse.

Samtidig er vi levende vesener som har et rikt indre og ‘besjelet’ forhold til tilværelsen. Dete gjør at vi aldri barekan leve våre liv som om det er en slags utvendig prestasjonsøvelse løsrevet fra vårt eget følelsesmessige forhold til oss selv og verden. Vi lengter hele tiden etter det eventyrlige og vidunderlige, vi trenger å overskride og utdype det hverdagslige og rutinemessige; vi trenger å oppleve både lys og mørke, glede og fortvilelse uten at dette helt ut kan forklares gjennom ytre og praktiske forhold.

Vi trenger hjelp til å forsone motsetninger, vi trenger redskaper for å kunne stå imot og forsvare oss mot sider ved den moderne tilværelsen som reduserer oss til redskap for et utvendiggjort liv kretsende om konsum, konkurranse og prestasjoner og jakt på materielle goder og nytelser i alle fasonger. Alt dette er i begrenset utgave nødvendig og ikke til å forakte, men det er ikke tilstrekkelig for et fullverdig menneskelig liv.

For å kunne leve et mest mulig harmonisk og tilfredstillende liv må vi utvikle evne til å forholde oss til og se verden på to grunnleggende måter, så å si med to blikk. Et indre og et ytre, et dypere og et overflatisk, et fornuftig-praktisk og et eventyrlig-åndelig, et lyst og optmistisk og et mørkt og pessimistisk. Alt dette på samme tid. Hvordan kan vi makte dette? Det her vi har noe å lære av den gamle åndelige tradisjonen som omtales som gnostisisme.

Dersom vi bruker et historisk blikk og ser oss tilbake i tiden, så kan noen av røttene til vår nåværende frtemmedgjøring finnes i den tidlige kristne periodens konflikt mellom gnostikerne og de som kom til å representere den institusjonelle ortodoksi. De gnostiske strømningene sto for det som kom til å bli betraktet som esoteriske, skjulte eller hemmelige øndelige praksiser eller veier som åpner ens bevissthet mot direkte opplevelsen av lys eller Enhet. Den institusjonelle kristne strømningen kjempet gjennom  det som kom til å bli kjent som eksoteriske synsmåter og var opptatt med å bygge institusjonelle strukturer og sentralisere kirkelig makt. Utviklingen av en sekulær modernitet og dens vitenskapelig rasjonalisme som avviser alt som ikke kan sanses og oppfattes empirisk (uten å innse at måten man orienterer seg i verden er avgjørende for hva man kan sanse og oppleve). Denne måten å forholde seg til vår bevisste menneskelige forhold til oss selv og verden er så dominerende i dag at vår plass i universet er redusert til fragmenterte og meningsløse tilfeldigheter; alt dette kan forstås som en ytterligere progresjon av tendensen vekk fra direkte religiøs gnosis, snarere enn som et brudd med all religiøsitet og tro.

 
 
Gnostisismens renessanse: Noen kritiske røster
 
 
 
Finnes det ‘politisk gnostisisme’? Om Voegelins ‘anti-gnostisisme’

 

Vi skylder den tysk-amerikanske politiske tenkeren Eric Voegelin å ha gjort oss oppmerksom på at viktige moderne politiske og intellektuelle tankestrømninger som Marxisme, Heliganisme, progressivisme, positivisme, såvel som viktige filosofer som Nietzsche og Heidegger, alle kan betraktes som varianter av gnostisisme eller som viderebærere av viktige elementer fra gnositisk tenkning.

Voegelin hevder at påvirkningen fra gnostisisme i viktige moderne tankeretninger gjør det vanskeligere for oss å finne rasjonelle løsninger på presserende samfunnsmessige og politiske spørsmål.

I to essay med tittelen ‘Vitenskap, politikk og gnostisisme’ hevder Voegelin at -
 

«The attempt to come to grips with the problems of personal and social order when it is disrupted by Gnosticisms, however, has not been very successful, because the philosophical knowledge that would be required for the purpose has itself been destroyed by the prevailing intellectual climate. The struggle against the consequences of Gnosticism is being conducted in the very language of Gnosticism.» (Modernity without Restraint: The Political Religions, the New Science of Politics, and Science, Politics, and Gnosticism, av Manfred Henningsen; Eric Voegelin, 2000, s.248)

Voegelin hevder at gnostikernes mål alltid er ødeleggelse av den gamle verden og overgangen til en ny, og at gnosis er midlet for å komme seg ut av denne verden. Voegelin advarer oss om at gnostisismen fører med seg nedbryting av den sosiale orden og påfølgende sosialt kaos: 

«self-salvation through knowledge has its own magic, and this magic is not harmless. The structure of the order of being will not change because one finds it defective and runs away from it. The attempt at world destruction will not destroy the world, but will only increase the disorder in society.«

Hva er gnostisisme og den gnostiske teorien (‘gnostike theoria’)?’

» Mange som har hørt om gnostisismen kjenner den som bare en obskur gammel  kristen kjetterretning som døde ut for tusenvis av år siden og som bare er av interesse for forskere. Gnostisismen bør imidlertid betraktes på en mye bredere måte. Selv i den antikke verden var den mer enn et kristent kjetteri. Det fantes jødiske og hedenske og kristne gnostikerne. Gnostisismen oppsto sannsynlig både før kristendommen og påvirken den. Snarere enn å bli degradert til en variant av andre religioner, kan gnostisismen betraktes som en religion i seg selv.» (Singer, Stein & Segal, 1995)

 
 

‘Gnostisisme’ er altså ofte brukt som en løs betegnelse som viser til flere ulike ting; det er både snakk om en egen tidligkristen sekt eller bevegelse og en bredere ‘mysteriosofisk’ strømning som gjorde og gjør seg gjeldende i ulike religioner og i ulike historiske epoker.

 
 
I sin bok om ‘Gnosis eller gammel kunnskap i Kristendommens skrifter‘ (1937) skiver William Kingsland: 
 
 
«Jeg bruker ikke begrepet Gnosis som noe som omfatter oppfatningene til bestemte gnostiske sekter som vi har mer eller mindre informasjon om fra de tidlige århundrene av den kristne æra, men jeg bruker det i forbindelse med en bestemt super-kunnskap som kan spores tilbake til de fjerneste tidsaldre og de eldste skriftene som er nedtegnet og som ble undervist av innviede, lærde og mestre i den gamle visdommen i de indre sirkler til disse mysteriene og mysteriekultene  som vi vet har eksistert i Egypt og andre steder, selv i de fjerneste tider. Det er den forstand som betegnelsen opprinnelig ble forstått. Det er den mystiske kunnskap som resulterer i regenerasjon, i gjenfødelse med den fulle bevisstheten om ens guddommelige natur og krefter som en ‘Guds Sønn.’»
 
 

Gnostisisme har altså en bredere og dypere betydning og handler altså om svært gamle religiøse og spirituelle tradisjoner, men har fått ny aktualitet og vises stor interesse både av forskere og av åndelig-religiøst interesserte i våre dager. Jo mer den offisielle kristendommen oppleves som utdatert og stivnet i rigide og erfaringsfjerne former jo sterkere er søkingen etter å gjenfinne den skjulte og glemte esoteriske og opplevelsesnære arven i tidlige tradisjoner og religøse strømninger. Man bruke gjerne betegnelsen ‘nygnostisisme’ og dette fenomenet; og neognostisistiske strømninger preges ofte av en bredere orientering mot både asisatiske og andre religøse tradisjoner.

 

Det hevdes at det fortsatt finnes levende religioner i våre dager som går tilbake til den antikke gnostisismen. Antti Marjanen, som er professor i Gnostisisme og tidlig kristen litteratur ved universitetet i Helsinki, mener at religionen til Mandaeanerne (som trolig kommer fra ‘Manda’ som betyr ‘kunnskap’) er den eneste gnostiske bevegelsensom har bevart sine tradisjoner og religiøse praksiser fram til i dag.Tilhengere av denne religionen finnes i det sørlige Irak og Khuzestan regionen i Iran. I 1980 ble det anslått at Mandeaismen hadde omlag 14 000 tilhengere.

 
 
 
Gnosis og gammel åndelig visdom
Betegnelsen ‘Gnosis’ kommer opprinnelig fra gnostikos,som på gresk betyr «lærd»  (γνῶσις gnosis=kunnskapeller spesiell viten.) Nøkkelelementet i Gnostisisme er læren om ‘Gnosis’ som omhandler at vi kommer fram til transcenderende kunnskap eller dypere viten via indre og intuitive erfaringsmåter. Gnosis er transformativ kunnskap som kan frembringe  forvandling hos dem som mottar den. Det er kunnskap som er i stand til intet mindre enn å få mennesket til å våkne opp og som kan befri ham fra det fengselet han befinner seg i sin normale bevissthetstilstand.
 
For de som søkte den dypere eller høyere kunnskapen i form av Gnosis, var det ikke slik at han kunne oppnå denne gjennom å ta imot og lære gjennom en slags kommunisert instruksjon. Han blir ikke formet utenfra, men blir til gjennom en indre prosess. Han må kjenne sannheten i den kommunisert undervisningen ut fra egne faktiske åndelige erfaringer. Det som ble nedtegnet skriftlig var aldri mer enn den eksoteriske og ytre formen som kunnskapen kunne anta.
 
Kilden til ‘gnosis’ er dypere personlig religiøs erfaring, men samtidig er det ikke slik at all personlig-religiøs erfaringer resulterer i gnostisk erkjennelse.  Det er riktigere å si at gnostisisme handler om bestemte religiøse-åndelige opplevelser som det er vanskelig å uttrykke i vanlig teologisk eller filosoisk termiologi og som bedre kan formidles og uttrykkes gjennom myter og mytiske fortellinger. Gnostiske skrifter består gjerne av myter som derfor ikke betyr «fortellinger som ikke er sanne» men snarere at de sannheter som er innfelt i disse mytene er av en annen orden enn religøse dogmer teologi og filosofiske utsagn.
 
Gnostisisme er også den religionsvitenskapelige betegnelsen på en samling av av religiøse trosforestillinger og religiøse eller åndelige praksiser som finnes i deler av den tidlige kristendommen, den hellenistiske jødedommen, gresk-romersk mysteriereligion, persisk Zoroastrianisme (spesielt Zurvanisme), og Nyplatonisme.
 
Gnostikerne slik de fremsto som en kjettersk strømning i tidlig kristendom hadde bevart dype forbindelser til gamle mysteriereligioner, Pythagoreanisme, hinduisme og andre eldgamle trosretninger.
Et fellestrekk for disse åndelige strømningene er at esotetisk viten i form av Gnosis utgjør sjelens vei til frelse og befrielse fra den mørke, lidelsesfulle og materielle verden. Den materielle virkeligheten blir skapt av et mellomliggende skapende vesen eller en demiurg heller enn av Gud selv. Den materielle virkeligheten og dens skaper sees på som et onde eller noe fremmed og ufullkommet som det er den enkeltes livsoppgave å befri sin sjel fra.
 
Gjennom ‘gnosis’ kan den enkelte sette i gang en forvandlingsprosess i sin indre opplevde virkelighet og finne fram til det «indre sentrum» som i den gnostiske læren er det virkelige selvet; det evige, udødelige, guddommelige selvet som er ett med det universelle Selvet som vanligvis kalles Gud. Den grunnleggende innsikten i  den gamle visdomslæren har til alle tider vært menneskets guddommelige natur. Det ble undervist i mysteriereligionenes skole om denne indre veien til frelse, og fremgangsmåtene og metoden for å oppnå denne kunnskapen på en praktisk måte, det vil si oppnåelse av gud-lignende egenskaper og krefter. Hvert menneske er potensielt et gudlignende vesen, uavhengig hvor svak og utilstrekkelig som han eller hun kan fremstå her og nå. I sin grunn er hvert menneske Gud.
 
 
 
 
 
Diskusjonen om ‘gnostisisme’ som begrep
Det er liten tvil om at det finnes ulike religiøse grupperinger og strømninger i hundreårene etter Kristus som har en rekke fellestrekk og som skiller seg fra den tidlige kristendommen. Om det er meningsfyllt å bruke betegnelsen gnostisisme for å definere det som karakteriserer disse gruppene og strømningene er det mer tvil om. For mange kristne representerer gnostisismen det som den ble bekjempet for i den tidlige kirkehistorien, et kjetteri og et avvik som fortsatt må bekjempes som ‘usann kristendom’.
 
Andre forskere har et mer radikalt syn der det er kristendommen som er problemet og ikke gnostisismen, slik som f.eks. William Kingsley sier det:
 
«Den virkelige faktum er derfor ikke at gnostisismen var et
«kjetteri,» et avvik fra den sanne «kristendom», men
nettopp det motsatte,. dvs. at kristendommen i sin dogmatiske og kirkelige utvikling ble til en parodi av den opprinnelige Gnostiske lære.»/»Kirken må vende tilbake til Gnosis, og dermed bringe sine grunnleggende læresetninger
i overensstemmelse med vår moderne kunnskap før den kan  gjenerobre den moderne verden.»
 
 
 
 
 

 

Gnostisismens historie og utvikling etter den tidlige kristne perioden 

 

Carl Jungs analytiske psykologi og dens forhold til gnostisismen

Det er antagelig Carl Jung som har gjort den viktigste intellektuelle innsatsen som gjør det mulig å se relevansen som gnostisisme har for menneskets psykologi. June Singer, Murray Stein og Robert A. Segal skriver i boken ‘Gnostisismens tiltrekningskraft. Den gnostiske Erfaring i Jungs psykologi og Samtidstidens kultur’ følgende og Jungs syn på Gnostisimen:

«Jung mente egentlig at kjennskap til gnostiske bilder og gnostiske erfaringer kan hjelpe det rotløse moderne mennesket til å løse sine psykiske problemer.» 

 

«Det utvilsomt mest innflytelsesrike blikk på gnostisismen gjennom samtidige øyne har vært CG Jungs. Jung sammenligner den psykologiske tilstanden hos mange av pasientene sine med tilstanden hos de gamle gnostikerne og finner hos begge lengselen etter det skjulte selvet, hvis oppdagelse og kultivering er det som gir den dypeste menneskelige oppfyllelse. Jung blir jevnlig omtalt som en gnostiker.» (June Singer, Murray Stein, and Robert A. Segal, eds., The Allure of Gnosticism: The Gnostic Experience in Jungian Psychology and Contemporary Culture (Chicago: Open Court, 1995),s.3) 

Jungiansk psykologi hjelper oss til å forstå at gnostiske forestillingsbilder ikke er noe meningsløst og fjernt mystisk, og heller ikke en rent historisk fenomen. De er uttrykk for noe dypere som er stadig tilbakevendende i historien; i Manikeismen, i middelalderens Katharisme, i den mystiske tenkningen til Jacob Boehme og i diktningen og bildene til William Blake, dette fordi de er dypt forankret i menneskets sjel. Kjernen i Gnosis er religiøst eller spirituelt  preget viten og opplevelse som overskrider den hverdagslige opplevelsessammenhengen og åpner en vei ut av menneskets søvngjengeriske tilværelse, en vei til en annen opplevelse som er inspirert av levende og dype følelser om og innsikter i dype psykologiske sannheter. Gnosis er det mytiske uttrykket som menneskets sjelelige eller psykologiske selverfaring kan anta. Det er i Jungs ‘Codex’ at vi finner hans fortolkninger av gnostisk symbolikk som mytiske uttrykk for den forståelsen som ligger i hans arketypiske psykologi og hans teori om selvet og individuell vekst og selvrealisering. Når vi som mennesker i psykologisk forstand utvikler oss i riktig retning undergår vi ofte mystiske opplevelser som i virkeligheten er manifestasjoner fra det dypeste Selvet, selve sentrum i personligheten vår; slik utvikling er altså ikke mulig uten tilgang til indre erfaringer preget av religiøsitet. Uten at vår ytre hverdagslige opplevelse av virkeligheten gjennomtrenges av dyp mening fra den indre kilden i vår personlighet, opplever vi oss selv som mer og mer desorientert og virkeligheten selv mer og mer som forflatet og meningstom mekanisk verden.

Jung betraktet gnostisismen, sammen med alkymien, som forløpere til hans egen psykologiske tenkning og derfor som en bekreftelse på eksistensen av det kollektive ubevisste. Han forsøkte å vise at de gamle gnostikerne beskjeftiget seg med de samme psykologiske utfordringene som vi gjør i dag. Med behovet for å utvide egobevisstheten til det ubevisste og integrere de to til dannelsen av en sammenhengende og integrert psyke eller selv. Gnostisisme sikter mot forsoning heller enn strid mellom motsetninger. Mennesker må alle harmonisere ulike deler av sin mangesidige og potensielt motsetningsfyllte naturen deres, derfor kan gnostisismen spille en vesentlig rolle for personer selv i dag.

Dualisme og det dualistiske prinsipp

Dualisme er en grunnleggende og viktig tankegang som sier at «alt er tosidig»; «alt har to poler»; «alt består av et par av motsetninger».
 
Slike formuleringer har en lang historie og går tilbake til gamle aksiomer i gresk og egyptisk tenkning.
 
Dualismen formulerer grunnleggende paradokser, som lett virker forvirrende for i vår logiske tidsalder:
 
«Tese og antitese er av natur identiske, men samtidig gradsforskjellige»
«Motsetninger er de samme, men gradsforskjellige»
«Parne i en motsetning kan forsones med hverandre»
» Ytterligheter møtes «,
» alt er og er ikke, på samme tid «
» alle sannheter er bare halvsannheter «
» alle sannheter er halvveis false «
» det er to sider ved alle ting»
 
 
 
 
 
Gnostisisme og filosofisk antropologi
William Kingsley ser den dypere filosofiske betydningen til gnostisismen som et indirekte forsøk på å begripe virkeligheten. Dette gjør at man kan finne gnostiske tankelementer som sentrale bestandeler i moderne filosofiske systemer. Kant, Hegel, Schopnehauer, Bergson, Bradley, eksistensialismen, Heidegger; alle som en av disse filosofene har sterk affinitet til sentrale gnostiske tankefigurer.
 
Når vi snakker om den moderne gnostisisme, er det av betydning å skille mellom tenkere og forfattere som direkte følge det sentrale prinsippet hos de gamle gnostikerne om den transcendente Gud uten forbindelse med verden og skjult for menneskene, og de som erstatte denne transcendent Gud med vekt på at det guddommelige finnes innenfor selvet hos det enkelte mennesket.
 
 
Gnostiske tendenser i moderne litteratur
Simone Weil
Herman Hesse
herman Melville
William Faulkner
Gustave Flaubert
Cormac McCarthy
Thomas Mann
 
 
Kingsley skriver:
 
«Denne gamle Gnosis (-) er faktisk blir reformulert i dag i mange retninger utenfor kirken, og før eller senere må kirken komme på høyde med den – ellers så vil den etterhvert dø ut som institusjon. Denne gamle Gnosis kan vi definere som kunnskap om menneskets natur og om dets plass i Universet som overskrider tingene slik de fremtrer for sansene og intellektet, og som søker kontakt med Virkeligheten innenfor den rene Sannhetens område. Begynnelsen av denne kunnskapen er derfor erkjennelsen av at ting ikke er slik de synes for oss, og ingen som
er en hard realist- slik som ortodokse kristne er det både i forhold av den fysiske verden og til sine egne skrifter - kan nærme seg denne super-kunnskap.»/Det er en av de grunnleggende lærene i den Gamle Visdommen at intellekt må overskrides før kontakt med Virkeligheten kan oppnåes, for intellekt kan bare forholde seg til tingenes fremtoning for oss.»
 
 
 
Schopenhauer og gnostisismen
Det er liten tvil om at Schopenhauer kan omtales som gnostiker.
Det finnes trekk i Schopenhauers filosofi som han ha felles med Schelling.
Det er en sterk gnostiker tendens i Schellings tenkning såvel som i Romatikkens tenkning generelt.

 

Gnostisisme og moderne psykologi og psykologisk behandling

 

Litteratur og referanser

Baur, Ferdinand Christian: Die christliche Gnosis oder die christliche Religionsphilosophie in ihrer geschichtlichen Entwicklung, Tübingen 1835

Cohn, Norman 1957 The Pursuit of the Millennium, Paladin, Granada, London.

Crossan, John Dominic 1991 The Historical Jesus, The Life of a Mediterranean Jewish Peasant, T&T Clark, Edinburgh.

Ioan P. Couliano, The Tree of Gnosis: Gnostic Mythology from Early Christianity to Modern Nihilism. San Francisco: Harper,1990.

Giovanni Filoramo, A History of Gnosticism (Oxford and Cambridge, Mass.: Basil Blackwell, 1990).

Stephan A. Hoeller, Gnosticism: New Light on the Ancient Tradition of Inner Knowing.Quest Books, 2002 

Stuart Holroyd, The Elements of Gnosticism, (Shaftesbury, Dorset, England and Rockport, MA: Element Books, 1994).

Hans Jonas, The Gnostic Religion. Boston: Beacon, 1963

Lerner, Robert 1972 The Heresy of the Free Spirit in the Later Middle Ages, University of California Press, Berkeley

Kurt Rudolph, Gnosis: The Nature and History of Gnosticism. San Francisco, Harper & Row, 1983.

June Singer, Murray Stein, og Robert A. Segal, eds., The Allure of Gnosticism: The Gnostic Experience in Jungian Psychology and Contemporary Culture. Chicago: Open Court, 1995

O’Regan, Cyril, Gnostic Return in Modernity, State University of New York Press, 2001
O’Regan, Cyril, Gnostic Apocalypse. Jacob Boehme’s Haunted Narrative, State University of New York Press, 2002

Herwig, Hedda J., Psychologie als Gnosis: C. G. Jung, i: Taubes, Jacob [Hrsg.]: Gnosis und Politik, München 1984

Sloterdijk, Peter [Hrsg.]: Weltrevolution der Seele : ein Lese- und Arbeitsbuch der Gnosis von der Spätantike bis zur Gegenwart, Zürich1993

Voegelin, Erich: Wissenschaft, Politik und Gnosis, München 1959

Michael A. Sells,Mystical Languages of Unsaying. Chicago: University of Chicago Press, 1994

Pagels, Elaine 1979 The Gnostic Gospels, Random House, N.Y.

Robinson, James ed. 1990 The Nag Hammadi Library, Harper, S.F.

Walker, Benjamin 1983 Gnosticism: Its History and Influence, The Aquarian Press, Wellingsborough UK. 

Zweig, Paul 1968 The Heresy of Self-Love: A Study of Subversive Individualism, Princeton University Press, Princeton.

 

 

Noen viktige nettsteder om gnostisisme:

http://www.gnosis.org/readlist.htm