Stikkordarkiv: Ian hacking+making up people

‘Amerikaniseringen’ av mentale lidelser. DSM-revolusjonen som ledd i den vestlige medisinsk-psykiatriske kulturens kolonisering av psykiske lidelser

«A whole mythology is deposited in our language.» ( Ludwig Wittgenstein, 1971, GB 35)

«Vi kan forestille oss at kulturen rommer et ‘symptomrepertoar’ – et spekter av fysiske symptomer som er tilgjengelige for det ubevisste sinn som fysiske uttrykk for psykologisk konflikt.» (E. Shorter)

«Vi burde bekymre oss over tapet av mangfoldet i verdens ulike oppfatninger av behandlinger for psykiske lidelser på samme måte som vi bekymrer oss over tapet av biologisk mangfold i naturen»./»Det å tilby de nyeste vestlige mentalhelseteorier, behandlinger og kategorier i et forsøk på å gjøre noe for å mildne psykologisk stress utløst av modernisering og globalisering er ikke en løsning, det er kanskje en del av problemet. Når vi undergraver lokale oppfatninger om selvet og om måter som helberedelse kan foregå på, kan det være at vi haster avgårde i samme retning som de desorienterende forandringene som er selve kjernen i mye av de psykiske plagene i verden.» (Ethan Watters)

«Many psychologists acquire their knowledge of the history of psychology from one or more of the glossy American textbooks on the subject. (-) The reason American textbooks are so widely used is due partly to the sheer size of the population of the United States and partly to the sheer size of its psychology “industry.”(Adrian C. Brock, ed., Internationalizing the History of Psychology. New York: New York University Press, 2006, s.1)

 

Innledning: Spørsmålet om ‘amerikanisering’ av vår tids psykologi og psykiatri og skadevirkningene som dette fører med seg, har kommet på agendaen både i fagmiljøene og i offentligheten de siste årene. Selv om psykologi og psykiatri som fagdisipliner også har forankringer i forskjellige nasjonale miljøer og utvilsomt preges derigjennom, så er det allikevel enkelt å se at tilknytningen til den amerikanske kulturen dominerer disse fagenes historie fram til våre dager. Adrian C. Brock skriver f.eks. i artikkelen ‘internasjonaliseringe av psykologiens historie»: 

«Many psychologists acquire their knowledge of the history of psychology from one or more of the glossy American textbooks on the subject. This is especially true of the vast majority of psychologists who do not go on to become specialists in the area. The textbooks not only are read and studied by Americans but also are widely used in other English-speaking countries, such as Canada, Ireland, the United Kingdom, South Africa, and Australia. The works are also very often translated into other languages, such as Spanish, for use in non-English-speaking countries. The ramifications of this topic, therefore, go well beyond the United States.« (Adrian C. Brock, «Internationalizing the History of Psychology,» in Internationalizing the History of Psychology, ed. Adrian C. Brock (New York: New York University Press, 2006, 1)

Den voksende skepsisen både mot amerikansk kommersielt, finansielt, kulturelt og militært nærvær på forskjellige deler av kloden og mot den amerikanske kulturelle hegemoniet generelt har åpnet opp for et mer kritiske syn på amerikansk psykologien og psykiatrien.

Avisen New York Times hadde i januar i 2010 en artikkel av journalisten og forfatteren Ethan Watters som skriver:

«Det finnes mange grunner til anklager som vi retter mot oss selv, men det gjenstår fortsatt å ta opp en av de bemerkelsesverdige virkningene av amerikansk-ledet globalisering. Vi har i mange år vært travelt engasjert i et storslått prosjekt med Amerikanisering av verdens forståelse av psykisk helse og sykdom. Vi kan faktisk allerede ha kommet langt når det gjelder å homogenisere måten verden blir gal på.»

Den amerikanske psyken eksporteres til alle land og kulturer: hvilke følger har det for menneskelivet på vår klode?

I boken ‘Globalisering av den amerikanske psyken‘ formulerer Watters en kritisk sosiokulturell synsmåte på virkemåten til moderne vestlig psykiatri. Watters peker på at -

«mental sykdom er en sykdom i sinnet og kan ikke forstås uten å forstå ideer, vaner og predisposisjoner - de idiosynkratiske kulturelle utsmykningene –  i det sinnet som er mentalt sykt.»

I globaliseringens krevende tidsalder er det lett å innse at Watters poeng er viktig. Dessverre har det lenge blitt oversett også blant kritikerne av moderne vestlig og amerikansk-ledet psykiatrifaglig utvikling. Stadig flere ser hvordan psykiatriens sterke tilknytning til amerikanske sosiokulturelle tendenser kan virke til å begrense en helhetlig forståelse av menneskers mentale fungering. Et eksempel er forskerne Yueh-Ting Lee, Clark R. McCauley, og Juris G. Draguns som i boken ‘Personality and Person Perception across Cultures‘ (Mahwah, NJ: Lawrence Erlbaum Associates, 1999,s. 3)

«En svakhet ved dagens forskning på personlighet og kultur er at den er dominert av nordamerikanske sprørsmålsstillinger og forskere.»

Menneskesinnet er utvilsomt sosiokulturelt preget og innrettet, og følgelig må også psykiatriens forståelse av sinnets forstyrrelser knytte an til den sosiokulturelle sammenhenger de oppstår innenfor. Watters og andres sosiokulturelle tilnærming til  et kritisk syn på psykiatrien bringer kritikken ned på jorda, så å si; psykiatri er ikke en frittsvevende vitenskap og praksisområde men innvevd i konkrete sosiokulturelle og verdimessige kontekster. Vi kan ikke lenger betrakte psykiske plager løsrevet fra den historiske og sosiale sammenhengen de oppleves gjennom og preges av. I et opprop til den amerikanske psykiatriforeningen og prosjektgruppen som utarbeider DSM–5 har en rekke internasjonale og nasjonale organisasjoner tatt opp en rekke kritikkverdige forhold ved DSM-diagnosesystemet.

De skriver:

«Vi stiller spørsmålstegn ved foreslåtte endringer i definisjonen (e) av psykisk lidelse som nedtoner sosiokulturelle variasjoner mens de legger mer vekt på biologisk teori. I lys av økende empiriske evidens for at nevrobiologi ikke fullt ut kan forklare fremveksten av psykiske plager, samt nye longitudinelle studier som avdekker langsiktige faremomenter ved standard nevrobiologisk (psykotrop) behandling, mener vi at disse endringene utgjør betydelige risikoer for pasientene /klienter, utøvere, og mentalhelseprofesjoner generelt.»

Oppropet har vunnet gjenklang langt inn i psykiatriens egne rekker. Den kjente amerikanske psykiateren Allen Frances har sagt om de foreslåtte endringene i DSM V:

«Jeg ble overrasket over at forslagene kunne være mye verre enn selv mine mest pessimistiske forventninger.»

Frances frykter at endringene i DSM V kan utløse epidemi er av nye mentale lidelser. Utover de 357 ulike diagnosene som finnes i den nåværende DSMutgaven er en rekke nye foreslått (psykose-risiko syndrom, hyperseksuell forstyrrelse, humørdysreguleringsforstyrrelse med dysfori, atferdsmessige avhengigheter, osv..) sammen med lavere terskler for diagnosering.Dermed er det stor fare for at et økende antall barn, unge og voksne pasienter utsettes for potensielt skadelig medisinering.

Frances som har en sentral figur i arbeidet med DSM IV viser til det kjente fenomenet at når en psykiatrisk diagnose først er kommet ut av flasken, så det sprer den seg som ild i tørt gress på måter man aldri kunne ha forestillt seg.

Herb Kutchins and Stuart Kirk, forfatterne bak boken ‘Making Us Crazy; DSM: The Psychiatric Bible and the Creation of Mental Disorders‘  peker på at diagnosesystemet utover å spesifisere kriteriene for psykiske lidelser også har innvirkning  på hvordan vi oppfatter og forholder oss til oss selv og måtene vi fungerer på på ulike områder. DSM har en rekke uintenterte eller utilsiktede samfunnsmessige og kulturelle følger og effekter og blant annet har de frembrakt noe i retning av en psykiatrisk epidemi i form av bipolare lidelser hos barn.  Bipolare forstyrrelser obseverte fagfolk  svært sjeldent for noen tiår siden, mange forestilte seg at de ikke var mulighos barn. Den amerikanske psykiatriforeningen APA  ser ut til å erkjenne at den har skapt en slik kategori; og Kirk mener at de innser at -

”mange barn plasseres unødvendig i den, slik at de nå prøver å finne ut hvor ellers disse barna bør gå, som om de trenger å gå et sted. (-), de prøver å rette opp ett område av dumhet ved å finne ut om de kan omfordele atferdene til en annen forstyrrelse.”

Mange har pekt på fremgangsmåten som den amerikanske psykiatrien nytter for å gjøre stadig større deler av befolkningen til pasienter med psykiske lidelser ved å omdefinere normal variabilitet i atferd og mental fungering til sykdommer.

Psykologen Frank Farley som er tidligere leder av den amerikanske psykologforeningen hevder at det amerikanske systemet bak diagnoseutviklingen der en oppnevnt gruppe bestående av 160 mentalhelse-forskere og eksperter jobber sammen for å frembringe konsensus-diagnoser fører til en ‘sykeliggjøring av samfunnet‘.

Han forklarer det slik:

«Vi ser altfor mange (-) ‘lidelser’ som bare sniker seg inn via området for ekstreme former for atferd. Vi ser en eller annen ekstrem atferd og bestemmer oss for at det er en «lidelse», at det er er noe som er i uorden, at det ikke er normalt. Skal vi tvinge menneskelig atferd inn i en slags ‘normalkategori’ som, la oss innse det, er dårlig definert? Hva er ‘normalt’ når det gjelder menneskelig oppførsel? Det er startstreken. Det er jobben vår, først å definere klart hva som er normalt, før man begynner å si hva som er unormalt.»
 
 
 
 Å avgjøre og trekke opp grenser for hvilke atferder som er normale og unormale og hvem som er syk og hvem som er normal kan aldri være en sak som et samfunn overlater til psykiatere og mentalehelse-profesjonene alene. Det er en omfattende sosiokulturell oppgave som må løses som en felles oppgave av hele samfunnets representanter og interessenter. Vi kan ikke overlate dette til snevre profesjons- og kommersielle krefter som skaffer seg inntekter og profitt gjennom at mest mulig av variabiliteten i atferd og fungering defineres som lidelser og sykdommer som skal håndteres av profesjonelle.
Det å reformulere menneskelig variabilitet som forstyrrelser og psykiatriske tilstander har virkninger på menneskers oppfatning av seg selv. I sitt berømte essay med tittelen ‘Making up people’ hevder den fremtredende filosofen Ian Hacking (1986) at det å definere nye begrepsmessige plasser eller rom for å plassere og summere opp mennesker, f.eks pervers, suicidal, emosjonelt ustabil, den heteroseksuelle eller homoseksuelle person, osv.; kan påvirke og endre individenes selvoppfatning eller deres oppfatninger om hvordan andre oppfatter dem, og dermed deres oppførsel overfor seg selv og andre.
Hacking hevder at en klassifisering vil påvirke folk den klassifiserer på en måte som forandrer personens egenskaper. Hacking forklarer den påvirkningen det å innføre en etikett kan ha på folk den klassifiserer. Ved å navngi en lidelse vil hvordan folk med lidelsen opplever seg selv og hvordan de samhandler med andre forandrer seg. Det er antagelig også riktig å si at innføringen av en klassifisering også endrer hvordan andre samhandler med folk som blir klassifisert.

Tilnærmingen til depresjon er et vel utforsket område når det gjelder ‘amerikaniseringen’ av psykiske plager: Ulike kulturer har f.eks. konstruert og fremstil melankoli og depresjon på måter som noen ganger er så forskjellige at tilstanden nesten er ugjenkjennelig. Selv i dag er depresjon fremdeles innvevd i en dynamisk historisk kontekst, i den forstand at den «nye» formen for biomedisinsk depresjon som ble definert i løpet av 80-årene behandlet av nye medikamenter som f.eks. Prozac/Fontex, er under fortløpende kritkk fra forståelser som avviser den biomedisinske modellens monopolisering og formulerer en mer humanistisk preget synsmåte på det å være nedstemt og deprimert som kanskje minner om eldre måter å forstå slike stemningsmessige variasjoner og plager på.

Det moderne psykiatrisk-medisinske synet på psykiske plager og psykiatriske lidelser som et eget biologisk forankret panorama eller landskap av adskilte kriterie-definerte sykdommer som distinkte tilstander som oppstår i individene som følge av sårbarheter, disposisjoner og genetiske og nevropsykologiske eller nevrokjemiske feilfungeringer er selve kjernen i ‘den amerikanske utgaven’ av våre psykiske plager. Et viktig kjennetegn ved amerikaniseringen av psykiske lidelser er dens ‘kontekst-blindhet’; dette innebærer at diagnosemodellen  og sykdomsforståelsen løsriver folks plager fra den sosiokulturelle og eksistensielle livssammenhengen de lever og lider i og gjennom. Sosiologisk og sosialantroplogiske studier viser derimot at mentale lidelser aldri er det samme i verdens land og kulturer men hele at vår måte å lide og plages på preges av tid og sted.

‘Amerikaniseringen’ av psykiske plager er samtidig en slags koloniseringsprosess som drives fram av en samfunnsutvikling der et interesse-kompleks bestående av psykiatrisk-farmakologisk-statlige institusjoner og bedrifter. De avgjørende kreftene bak ‘amerikaniseringen’ er av økonomisk og prefesjonsmessig art, mens de synlige utrykksformene innenfor vitenskapelig forskning og i mentalehelsesystemet er sekundære utrykk.

Den diagnostiske kulturens rolle i det moderne livsmønstret

Den britiske sosiologen Frank Furedi skriver i sin psykiatrikritiske og samfunnskritiske bok om ”Terapi-kulturen” (2004) at:

”det er virkelig en trist tingenes tilstand at så mange av oss søker fortrøsting og bekreftelse gjennom en diagnose. Omforminga av sykdom til en identitet er potensielt et alvorlig problem for det offentlige helsevesen. Men viktigst av alt er at det indikerer at et regime med sjølv-begrensning har blitt institusjonalisert”. (s.203)

Furedis hypotese er at den korte veien til og det etter kvart selvsagte i medisinsk-psykiatrisk diagnostisering av menneskelige særegenheter, problemer og plager innebærer at vi som sosiale aktører opplever et endret forhold mellom til ens selv, opplevelse, atferd og samfunnet vi lever i. Resultatet er et mere passivt  og selvoppgivende, sårbart og svakt selv.

Det psykiatriske diagnosespråket har siden begynnelsen av 80-tallet og DSM/ICD-revolusjonen gradvis blitt mer og mer enerådende og utbredt når det gjelder klassifisering av problematiske forskjeller mellom mennesker. Det hersker liten tvil om at teknisk sett representerer den nye standardiserte diagnose-systematikken viktige fremskritt når det gjelder å utvikle et felles språk for mentale lidelser, og diagnosesystemene fører til betydelig forbedret reliabilitet eller pålitelighet i diagnosesettingen (Horowitz 2002, ).

Hva oppnåes ved hjelp av psykiatrisk diagnostisering?

Diagnose i medisin og medisinsk psykiatri her tre distinkte funksjoner (se Panksepp 1998):

1.   Å sikre at praktikerne snakker om den same tingen.

2. Å få til en rask og effektiv fremgangsmåte når man skal avgjøre hva slags tiltak og behandling som skal foreskrives og brukes.

3.   På det høyeste nivå av vitenskapelig utvikling gir diagnosene en forkortet måte å kommunisere vår forståelse av etiologien til ulike forstyrrelser

Noen uheldige sider ved diagnosesystemene

Diagnosespråket fører samtidig med seg tendens til todelt tankegang der man betrakter avvik, forstyrrelse og sykdom som noe som er kategorialt forskjellig fra og avgrenset fra normale variasjoner i menneskelig atferd og fungering. Mennesker med forstyrrete eller avvikende måter å være på omtales gjennom bruk av kategoriale betegnelser som er diskontinuerlige med de hverdagsspråklige kategoriene som nyttes i omtale av ordinære og normale forskjeller mellom mennesker.

Skadelig dysfunksjon

Wakefield formulerte i 1992 første gang begrepet om skadelig dysfunksjon for å komme nærmere en brukbar definisjon av det viktige begrepet ’mental forstyrrelse/lidelse’ i diagnosesystemet DSM.

Wakefield sier det slik:

«En lidelse foreligger når en svikt i personens indre mekanisme for å kunne fungere påvirker personens velvære slik denne blir definert av sosiale verdier og betydninger. Den orden som blir forstyrret er dermed samtidig biologisk og sosial, og en av dem alene er ikke nok for å rettferdiggjøre betegnelsen forstyrrelse».(s.373)

En mental forstyrrelse eller lidelse foreligger ifølge Wakefield når den avvikende atferd eller fungering skyldes en skadelig dysfunksjon inne i individet som innvirker på individets velvære på skadelige måter. Sosialt avvikende og utfordrende atferd som folk i personens omgivelser reagerer på er derfor ikke i og for seg en mental lidelse eller uttrykk for en slik, men kun dersom det kan demonstreres at den springer ut av dysfungering i indre mekanismer hos individet.

Spørsmålet som kan reises her er: Kan f.eks. ADHD-tilstander som jo representerer problematisk fungering hos et individ for deres omgivelser og for dem selv alltid oppfattes som uttrykk for en bestemt type skadelig dysfunksjon i indre mekanismer hos individet ?

Wakefield begrep om skadelig dysfunksjon, og det resonnementet han har utviklet for for forklare dets betydning har fått en sentral plass i den psykiatriske diskusjonen om DSM-klassifiseringen av diagnostiserbare forstyrrelser.

En mangel i Wakefields ‘skadelig dysfunksjons’-resonnement?

Det har i løpet av den omfattende diskusjonen om ‘skadelig dysfunksjons-perspektivet blitt pekt på at resonnementet kan ha en viktig mangel. Wakefield tar ikke i betraktning og drøfter ikke den naturlige variabiliteten i de indre mekanismene som definerer mentale lidelser.

Det er ganske klart i lys av nevropsykologisk forskning og differensialpsykologi at eventuelle indre mentale mekanismer som inngår i mentale funksjoner som oppmerksomhet, hukommelse, forestillingsevne, selvkontroll, osv.. ikke finnes i en standard og universell utgave, som er like for alle mennesker.

En mekanisme X og dens funksjonsmåte X² kan være eller ikke være involvert i avvikende og dysfunksjonelle atferder avhengig av den øvrige trekk- eller egenskapskonteksten som mekanismen inngår i eller samfungerer med hos en person. Dersom denne er gunstig og kompletterende, støttende eller utfyllende kan X²mekanismen/funksjonstilstanden bidra til positiv eller plussfungering i noen sammenhenger – mens X² i andre kontekster kan være ‘mngelfull’ eller sviktpreget og dermed være involvert i fremkomst av problematisk og forstyrret atferd som svekker personens velferd og dermed kvalifiserer for en diagnose.

1. Egenskapskonteksten: X² bidrar sammen med andre evner og egenskaper i personens mentale liv F¹ og Y¹ til positiv fungering og atferd, men sammen med andre egenskaper F³ og Y³ til problematisk og utfordrende atferd.

Altså kan man ikke ganske enkelt definere svikt i indre mekanismer uavhengig av funksjonstilstanden i andre samfungerende mekanismer hos personen; den samme funksjonstilstanden i en mekanisme som sammen med noen mekanismer gir opphav til forstyrret fungering, vil samen med andre mekanismer kunne ha positive funksjonseffekter. Det er velkjent i psykiatridiskusjonen at de fleste psykiatriske tilstander hos noen pasienter eller tilfeller synes å representere betydelige fordeler som kan gi opphav til høypresterende innsats ( se Nettle om forestillingsprosesser og psykose/vrangforestilingner, Chadwick om ‘den schizofrene kreditten’, temperamentsmodeller av ADHD.)

En annen kritikk av skadelig dysfunksjon er at det ikke nødvendigvis er noen enkel og direkte sammenheng mellom funksjonstilstanden i ulike hjernemekanismer og bestemte atferder. (se for eksempel Bock og Goode, 2003)

2. Situasjonskonteksten: Funksjontilstanden i hjernemekanismen X1 kan  ved eksponering for egnet miljø ’A+B’ medføre normal, positiv eller plussatferd, mens den i andre uegnete settinger og livsmiljøer som ’M+N’ er involvert i fremkomst av problematferder eller krevende atferdsstrategier hos et individ. Denne tankegangen er en del av det som kalles kontekstuell kritikkav diagnosesystemet; at diagnosene formuleres og eventuellt settes uavhengig av den sosiale konteksten som personen befinner seg i.

Panksepp og andres kritiske ADHD-syn er f.eks. relatert til mangelen på sosialiseringssettinger for grovmotorisk leikpreget utfoldelse i skolen tilsvarer dette. Ved siden av at diagnosesystemet patologiserer og sykeliggjør deler av naturlig menneskelig variasjon som mangler tilgang til adaptive miljøer og settinger der den kunne fremstå som uproblematisk eller på positivemåter, bryter den også opp viktige sammenhenger med ordinære og normale menneskelige egenskaper, væremåter og tilstander. De egenskapene som man mener ligger tilgrunn for et forstyrret og problematisk fungering er i virkeligheten like normale som andre og del av menneskers naturlige utrustning; det er tilgangen til egnete fungeringskontekster som gjør at egenskapene inngår i problematisk og negativt vurderte atferder. En lite påaktet men ganske avgjørende konsekvens av dette er at problematisk og eventuelt forstyrret atferd hos en person som kan skyldes uegnete livskontekster blir oppfattet som mer og sykelig forskjellig fra normal og vanlig fungering enn det som faktisk er tilfelle. Dette kan faktisk ha en rekke ugunstige følger både for personene som blir utsatt for diagnostisering og blir betraktet som psykiatrisk syke eller forstyrret, og for andre mennesker som skal forholde seg til dem. En slik klassifisering og forståelse av menneskelige forskjeller kan faktisk vanskeliggjøre utsatte og sårbare felleskapsdannende prosesser mellom ulike mennesker i moderne vestlige samfunn.

I et samfunnspsykiatrisk perspektiv er vil nettopp styrkingen av slike felleskapsdannende dialogiserende prosesser (se Nylund 2002) være avgjørende for vår praktiske og hverdagsnære evne til å bistå mennesker med problematisk og utfordrende fungering.

Den kontekstuelle synsmåten og kritikken viser kompeksiteten og mangedimensjonaliteten i diagnostisering av mentale forstyrrelser som ADHD; og at et ensidig og isolert patologiserende perspektiv ikkje kan dekke opp for denne kompeksiteten. Et og same fenomen, på atferdsnivå, psykologisk, nevropsykologisk, nevrobiologisk nivå kan innebære ganske forskjellige utfall alt etter den indre og ytre konteksten som fenomenet inngår i. Her ligger selvsagt nøkkelen til salutogenese og styrkebaserte tilnærminger, som nettopp arbeider gjennom å rekruttere egnete og støttende kontekster somk virker ressursskapende og styrke-mobiliserende for barnet eller den unge.

Når en diagnose først er markedsført, bor det en egen slags dynamikk i den. Diagnosens eksistens fører gjerne til en enøyd og ensidig jakt på svikt og korrelater til svikten hos personene som kvalifiserer for diagnostisering.  Forskningslitteraturen blir på en uheldig måte preget av tilsynelatende patologi-støttende funn mens et annet perspektiv som ser fordeler og eventuelt det relative i personens mangler i forhold til person-kontekst og livskontekst.

Bock og Goode demonstrerer denne tilnærmingen ganske tydelig:

“We are faced with the puzzle of Asperger’s syndrome. Here we have a disorder in which affected individuals can show quite abnormal use of language in an absence of a history of language delay and the semantic and syntactic problems that are sometimes seen in individuals with autism. It is striking that there have been no brain imaging studies of language function in Asperger’s syndrome. It is widely assumed that their normal intelligence and apparently normal language skills represent intact functioning of the relevant brain systems; but this is an assumption. One has to be somewhat cautious about equating normal behavioural performance with an intact biological mechanism.“(Bock & Goode, 2003, p. 36)

 

Psykiske plager artikuleres gjennom kontekster: Sosiokulturelle nisjer for psykiske plager og deres behandling

Historikeren Edward Shorter hevder at kulturer besitter hver sine ‘symptom-repertoarer’ som er en slags symptomatisk vokabular eller ordforråd som personer kjenner til og bruker for å finne uttrykk for og artikulering av sine psykiske påkjenninger og plager. Det er tenkelig at disse kulturspesifikke symptomrepertoarene også har forankring i noen grunnleggende biologisk påvirkete symptomuttrykk forbundet med de ulike formene som psykiske plager kan anta.

For å gjenvinne en annerledes og mere sosiokulturell forankret måte å se våre psykiske plager på må vi også stille noen andre spørsmål:

Hvordan vil en definert psykisk lidelse eller sykdom påvirke oppførselen til dem som lider av den?

Mer generelt, hvordan vil systemer av kunnskap om typer av mennesker samvirke med de personene som kunnskapen handler om? Hva gjør kunnskapssystemene med personene og måtene de opplever og lever sine psykiske plager på?

I boken ‘Mad Travelers: Reflections on the Reality of Transient Mental Illnesses’ forsøker filosofen Ian Hacking å utforme en måte å betrakte psykiske lidelser på som plasserer dem inn i en sosiokulturelle og konteksutell sammenheng. Hacking presenterer en begrepsmessig ramme for å tenke og forstå hvordan det går for seg at galskap og mentale plager mer generelt kommer til uttrykk på måter som er spesifikke for en gitt tid og et bestemt sted. Hackings sentrale bidrag her er kanskje begrepet en «økologisk nisje», en metafor han hevder har mer for seg når det gjelder å tenke om den soiokulturelle forankringen til bestemte psykiske lidelser enn for eksempel vanlig sosial konstruktivisme. Han betrakter sin egen drøfting av den soiokulturelle konteksten for historisk kjente plager som en innledning til en slik forståelse og som kan utvides til en nøye kontekstuell underøkelse av våre dagers  diagnostiske landskap.

Han spør:

«Kanskje vil alle våre problemer gå over av seg selv når vi har oppnådd nok objektiv vitenskapelig kunnskap. Jeg ser det på en annen måte. Vi har en grenseløst reservoar av uvitenhet, men vi har også begrepsmessige uklarheter som  ny kunnskap sjelden hjelper til å lindre. Det finnes en rekke grunner for dette, men jeg er spesielt opptatt av måten som vitenskapelig kunnskap om oss selv - selve systemet av oppfatninger – endrer hvordan vi tenker om oss selv, hvilke muligheter som ligger åpne for oss, hva slags typer av mennesker som vi tar oss selv og våre medmennesker for å være . Kunnskap samvirker med oss og med en større sammenheng av praksis og vanlig liv. Dette genererer sosialt tillatte kombinasjoner av symptomer og sykdom enheter.»(s. 10)
 
 
Han fortsetter:
 
«Jeg tror at de fleste viktige begrepsmessige problemer heller er motstandsdyktige overfor innsats for å klargjøre dem. Dette kommer av at de er resultat av en eller annen fundamental mangel på sammenheng i den underliggende organiseringen av våre ideer - ideer som vi ikke vil gi opp delvis fordi de er vesentlige for hvordan vi tenker. (-) Ingen innsats med analyse vil kunne få vår dype forvirring til å fordampe … men det er ting vi kan gjøre. Det ene er å undersøke i detalj et nærliggende eksempel hvor mange av ingrediensene i forvirringen er tydelig tilstede. (-) Ta fuge- epidemien på 1890-tallet.» (s. 11-12)
 
 
 
 
 
 
 
 
Litteratur og henvisninger
 
Album D. Nære fremmede: pasientkulturen i sykehus. Oslo: Tano, 1996.
 
Abbey, S.E. og Garfinkel,P.E.; Neurasthenia and chronic fatigue syndrome: The role of culture in the making of a diagnosis,American Journal of Psychiatry 148,1991
 

Bäärnhielm, S. & Scarpinati Rosso, M. (2009). The Cultural Formulation
– a Model to Combine Nosology and Patients´ Life Context in Psychiatric
Diagnostic practice. Transcultural Psychiatry, 46 (3), 406–428.

Barber, T.X., Spanos, N.P.; og Chaves, J.F.;  Hypnosis, Imagination, and Human Potentialities. New York: Pergamon Press, 1974
 
Carr, J.E.; Ethno-behaviorism and the culture-bound syndromes: The case of amok. Culture, Medicine and Psychiatry 2 (1978)
 

Cushman, P. (1990). Why the self is empty. American Psychologist, 45, 599–611.

Cushman, P. (1991). Ideology obscured. American Psychologist, 46, 206–219.

Cushman, P. (1995). Constructing the self, constructing America: A cultural history of psychotherapy.Reading, MA: Addison-Wesley.

 
Dawes RM. House of cards. Psychology and psychotherapy built on myth. New York: Free Press, 1994.
 
Drinka, G.G.; The Birth of Neurosis: Myth, Malady and the Victorians. New York: Simon and Schuster, 1984.
 
Gross, Martin L.; The psychological society. New York: Touchstone, 1978.

Hacking, I., “Making up People,” in T.C. Heller, M. Sosna, and D. E. Wellbery (Eds.), Reconstructing Individualism (Stanford: Stanford University Press, 1986).

Kirmayer, L.J. (2001). Cultural variations in the clinical presentation of depression and anxiety: implications for diagnosis and treatment. Journal of Clinical Psychiatry, 62 (suppl. 13), 22–30.

Kirmayer, L.J. & Minas, H. (2000). The future of Cultural Psychiatry: an international perspective. Canadian Journal of Psychiatry, 45, 438–446.

Kleinman, A; Social Origins of Distress and Disease: Depression, Neurasthenia, and Pain in Modern China (New Haven: Yale University Press, 1986)

Kleinman, A; The Illness Narratives: Suffering, Healing, and the Human Condition (New York: Basic Books, 1988).

Kleinman, A. (1996). « How is Culture important for DSM-IV?» I J. Mezzich,
A. Kleinman, H. Fabrega & D. Parron (Red.), Culture & Psychiatric Diagnosis. A DSM-IV Perspective (s. 15–25). Washington: American Psychiatric Press.

Kleinman, A. & Benson, P. (2006). Anthropology in the clinic: the problem of
cultural competency and how to fix it. Public Library of Science-Medicine, 3 (10), 1673–1676.

Lewis, M.; Ecstatic Religion: A Study of Shamanisn and Spirit Possession, 2nd ed. New York: Routledge, 1989

Lewis-Fernández, R. (1996). Cultural formulation of psychiatric diagnosis.
Culture, Medicine and Psychiatry, 20 (2), 132–144.

Løchen Y. Idealer og realiteter i et psykiatrisk sykehus. Oslo: Universitetsforlaget, 1965.

Måseide P. Possible abusive, often benign, and always necessary. On power and domination in medical practice. Sociol Health Illn 1991; 13: 545 – 61.

Shorter,E.; A History of Psychiatry: From the Era of the Asylum to the Age of Prozac. New York: Wiley, 1997.

Synder,M.; Public Appearance/Private Realities (New York: W. H. Freeman, 1987).

Tseng, W.-S. (2001). Handbook of Cultural Psychiatry. San Diego: Academic Press.

Wenegrat,B.;  Theater of Disorder: Patients, Doctors, and the Construction of Illness. New York: Oxford University Press, 2001

Wack, M.F.; Lovesickness in the Middle Ages: The Viaticum and Its Commentaries. Philadelphia: University of Pennsylvania Press, 1990.