Stikkordarkiv: Hvem er Anders Behring Breivik

«Norsk psyko»? En granskning av tilblivelsen av terroraktøren og massedrapsmannen Anders Behring Breivik, født 13.02.1979 i Oslo, død……

«….så har  forbrytelsen i dag en tendens til ikke å være noe mer enn den hendelsen som signaliserer tilstedeværelsen av et farlig element – dvs. som er mer eller mindre farlig - i det sosiale legemet.” (Foucault; ‘Det farlige individet’)

«Verden har aldri sett en aktør som Anders Behring Breivik før.» (Filosof Lars Svendsen)

«Det er en verden av forskjell mellom unike personlighetstrekk som kan være sære, irriterende, eller sjarmerende, og faktisk tegn på patologi.» (Judith Warner)

“Et helt avgjørende, men fortsatt undervurdert og neglisjert skille i forståelsen av menneskelige fenomener er om og i hvilken grad hver enkelt av oss spiller en aktiv og villet formende og endog skapende rolle i vår egen indre og ytre personlige livsprosess. Kan et menneske så å si være kilde til seg selv og sin egen utvikling, altså selvbestemmende? I Breiviksaken, både under rettsaken og i den offentlige debatten etterpå er det nesten forbløffende at journalister og eksperter, psykologer og psykiatere og alsken andre kommentatorer i sine så forskjelligartede forklaringer hopper over bidraget til terrorprosjektet som så åpenbart stammer fra Breivik selv; der er som om han som handlingssubjekt egentlig ikke finnes eller skal finnes. Eller som om selve tankegangen som alle som en beherskes av ikke gir plass til denne subjektive selvbestemmende faktoren som jo nettopp gjør handlinger til menneskelige handlinger og våre egne prosjekter. I ettertiden dukker begreper’ selvradikalisering’ og ‘selvstendige terrorister’ opp nesten som for å kompensere for den tilgrunnliggende objektiverende tankegangen. Men slike begreper går ikke i dybden, men nøyer seg med observasjonen av at Breivik og andre postmoderne terrorister ikke trenger tilhøre eller å handle ut fra et miljø eller en organisert sammenheng; ‘selvradikalisering’  gir ikke noe rom for selvskaping men betyr egentlig bare mediapåvirket eller fjernpåvirket i ensomhet foran pc’er og gjennom sosiale media.» (Fernando Persa: ‘Breivik og avsiviliseringen av moderne vestlige samfunn.» 2011)

‘enkelte mennesker kan bli ekstremister uten å ha deltatt på treningsleirer eller å ha tilhørt hjernevask-kulturer.» (Anders Giæver, VG, 6.8.2013)

«Det er nesten uforståelig at fagfolk fortsatt ikke evner å ta et oppgjør med den objektiverende forklaringsmåten som ikke har rom for at vi selv er kilden til våre handlinger gjennom ‘selvskaping’ og ‘selvforming’ men forklarer våre handlinger som en følge av andre og ytre årsaker som påvirker oss. Denne måten å forklare menneskelige handlinger på er selvsagt en alvorlig mangel, et slags intellektuelt og epistemologisk symptom som forteller ganske mye om noe som har gått galt i våre samfunn og som det uhyggelige Breivikfenomenet selv delvis kan være et uttrykk for. Besitter vi en vel nok begrenset men en reell og dynamisk evne til å ‘eie’ oss selv, til å være ‘herre i eget hus’ selv om dette kanskje til og med er en slags halvmyndighet som er lånt eller delegert oss gjennom at vi tar del i og gjør bruk av sosiokulturelle praksiser; eller er vi bare et offer for og en følge og funksjon av fremmede og anonyme ‘subpersonlige’ og ‘utenfor-personlige’ krefter eller årsaksforhold som er virksomme i vår biologi, atferdsmessige utvikling eller ytre samfunnsmessige livsbetingelser?» (Fernando Persa; ‘Kritisk notat om subjektet Anders Behring Breivik og forklaringsmodellene i den norske terrorsaken’, 2013)

«…….our human civilization is like the crust of the lava discharged from a volcano. It looks stable, but when you put your foot on it, you feel the fire……» (J.G Ballard, 2005)

«Så kan man jo spørre seg selv, hvorfor noen i et land som er kåret til verdens beste land å bo i, hvorfor er det så mange som har så mye hat til det?” (AUF-leder i Møre og Romsdal, i TV2)

Så å si hver eneste dag siden skrekkens og sorgens dagen-derpå lørdag 23.7 2011 har jeg -som mange andre både her i landet og ellers –  beskjeftiget meg med å prøve å forstå to ting som ikke kan betraktes uavhengig av hverandre:

Hvordan kan en forholdsvis upåfallende ung mann fra Oslos vestkant bli den største massemorder i vårt lands historie: Hva slags sosiale, personlige og mentale krefter, hvilke påvirkninger og egne valg ligger til grunn for Anders Behring Breiviks metamorfose til massemorder og terroraktør?

Det andre spørsmålet: Hvordan kan det ha seg at ledende fagfolk i norsk psykiatri under vurderingen av Anders Behring Breiviks mentale tilstand og psyke kommer frem til fullstendig sprikende vurderinger og diagnoser, mot slutten av rettsaken kommer det enda flere slik at Breivik etterhvert har fått bortimot hele spektret av psykiatriske diagnoser. Etter avslutningen av rettsaken har en serie av artikkel og bokskrivere fortsatt det merkelige leiken med å gi sprikende diagnoser på gjerningsmannen, hans nære omgivelser, utvikling og livsforløp. Dette selv om ekspertene og de sakkyndige og andr etterhvert har hatt maksimal tilgang til all den informasjonen og de  observasjonsmulighetene en kan fremskaffe for å gjøre rede for et menneske? Og nesten like merkelig; hva er det i vår diskuterende offentlighet som gjør at presumtptivt velskolerte intelligente kommentatorer i fagmiljøer og media nesten servilt la seg forføre av påvisbart mangelfulle psykiatriske forklaringsmodeller og ledagende vurderinger av gjerningsmannen?

En aktør som verden tidligere ikke har sett?

Hva er vendepunktene, skiftene, nøkkelvalgene og bruddene i Breiviks livsløp som fører til at han kan bli en aktør som verden ikke tidligere har sett (filosof Lars Svendsen) og et ‘et farlig individ‘ (Foucault) ? Vel og merke, dette er noe annet enn den famøse ‘funksjonsknekken‘ som de to første sakkyndige psykiaterne projiserer inn i gjerningsmannens livsforløp

Som professor Svein Østerud sier i en kronikk 24. april i Dagbladet, det er nå

på tide med analyse.’

Snart et år etter 22.7 2011 preges reaksjonene på terrorangrepet av de berørte og de etterlattes sorg og sterke følelser av raseri mot en tilsynelatende uberørt gjerningsmann som hverken viser anger eller normale følelser og som i retten endog kommer med upassende smil når det passer minst. 

Som de fleste andre i vårt forholdsvis fredsommelige samfunn var jeg i sjokktilstand og full forvirring denne forferdelige dagen derpå. En merkelig kvalmende følelse festet seg i mageregionen sammen med sorg og medfølelse med foreldre og pårørende; det som hadde skjedd var totalt umulig å håndtere. Etterhvert som grufullhetene gikk opp for meg i deres fulle mening, bestemte jeg meg allerede 23.7 for å ta del i oppgjøret med gjerningsmannen gjennom egne undersøkelser og analyser. Som mange andre rundt omkring i landet vårt som er Breivik-aktive på nettsteder og blogger har jeg valgt å granske hele dette som nå kalles Breiviksaken så grundig som krefter og kompetanse tillater meg å gjøre det. Etter at rettsprossesen mot Breivik startet  16.april bestemte jeg meg for å fortsette prosjektet og gjennomføre mitt eget paralelle personlige rettslige oppgjør med forbryteren, som om jeg skulle sitte i juryen eller vært sakkyndig vitne.

Jeg er av profesjon psykologspesialist og har altså noen av de riktige faglige forutsetningene for noe slikt. I mine unge år var jeg en periode med i den kjente revolusjonære m-l bevegelsen som hadde programfestet ‘væpna revolusjon’. Jeg og de fleste av mine likesinnete var såvidt jeg vet den gangen – tross mange normale personlige mangler – hverken paranoid, psykotisk eller alvorlig personlighetsforstyrret.

Samtidig kan min fagbakgrunn være et hinder; professor Østerud advarer mot begrensningene i et ensidige terapeutisk og psykiatrisk blikk i bearbeidelsen av Breiviksaken. Sannheten er at jeg egentlig mener at disse fagmiljøene med støtte fra rettetn og deler av media overspiller sin egen faglige ekspertises forrang i slike saker. Jeg har etterhvert pådratt meg en dyp skepsis til mitt eget fags ensidige tendenser til objektiverende tenkemåter og sykeliggjøring av menneskelige fenomener - ikke minst evnen til å glemme at i den sosiale virkeligheten utenfor begrensete årsaksforklarende modeller er vi sosiale aktører som gjennom egne valg og vurderinger former våre livsprosjekter -  noe som mange ganger hindrer en fullgod forståelse menneskelige skjebner og våre egne handlinger.

Man kan faktisk nå ganske langt ved hjelp av normalt og sunt borgervett  – fordi dette bremser den halvblinde psykologiseringen og psykiatriseringen som ellers får for stort spillerom – og litt ekstra tålmodighet og grundighet i granskingen av Breiviksaken. En følge av psykiaternes faglige og profesjonelle overmot er at det ble begått lett påvisbare faglige feil i de sakkyndige rapportene om Breiviks mentale fungering. Forskning de siste par tiårene har f.eks. klart demonstrert at psykotiske mentale fenomer, vrangforestillingsfenomener og paranoid mentalitet er kontinuerlige fenomener som er vidt utbredt i normalbefolkningen og og i det normale sinn. De finnes altså i det vi kan kalle ‘normale’ utgaver forenlig med psykiatrisk sett uforstyrrete liv. Dette faktum har store implikasjoner som psykiatrien fortsatt ikke har tatt ordentlig innover seg; det betyr f.eks. at det å konstatere slike ‘forstyrrelser’ hos et individ ikke i og for seg betyr at vedkommende er ‘psykotisk’ eller utilregnelig. For å fastslå om en person er ‘utilregnelig’ som følge av sine psykotiske mentale prosesser må alltid andre kontekstuelle vurderinger og undersøkelser både i forhold til den mentale og den sosiale sammenhengen taes i betraktning. En konklusjon om psykose uten at disse andre sammenhengene er trukket inn i vurderingene risikerer å bli en sirkelslutning, slik det helt åpenbart blir det i den første sakkyndige rapporten. Dersom dette inntreffer – at en påvisbart feilaktig konklusjon basert på en sirkelslutning skal danne grunnlaget for ‘berettiget tvil’ om gjeningsmannens tilregnelighet og dermed en feilaktig dom, da kommer det til å kunne få uheldige og alvorlige følger for det norske samfunnet i lang tid framover. En påvisbar feilaktig psykiatrisk konklusjon må aldri kunne danne grunnlaget for ‘berettiget tvil’ og gjerningsmannens tilregnelighet; vi vet i dag tilstrekkelig til å kunne fastslå sikkert at Breivik aldri har vært ‘psykotisk’ i ordets rette psykiatriske mening, samme hvor ‘syk’ og ‘gal’ og vanvittig vi synes han og hans uhyggelige terrorprosjekt har vært.

Viktigere enn alt annet i Breiviksaken og oppgjøret med gjerningsmannen er at man bevarer evnen til å ikke la seg styre av markedsplassens og teatrets ‘idoler’ eller andre av de tankemessige feilkildene  som filosofen Francis Bacon advarte oss mot for flere hundreår siden.  Med denne artikkelen legger jeg fram en helhetlig gjennomgang av det jeg oppfatter som forutsetningene for og tilblivelsen til Anders Behring Breivik som massemorder og ‘terror-utøver’ samt et forsøk på å avklare hvorfor den psykiatriske vurderingen av gjerningsmannen kunne komme så galt avsted..

Mitt syn på Breiviksaken og Breiviks psyke skiller seg på vesentlige punkter fra den vanlige forståelsen som særlig i kjølvannet av psykiatrirapportene har festnet seg i offentligheten så langt. Etter to av de grundigste psykiatriske utredningene som noen person noen gang har undergått, er Breiviks psyke og personlighet fortsatt mye en gåte.Det går nesten ikke en dag uten at det kommer opp nye ‘objektiverende’ og forklarende syn på Breiviks oppvekst, evner, mentalitet, følelsesliv, bruk av kroppsbyggende og stimulerende medikamenter, osv.. Breiviksaken bør etter mange eksperters oppfatning ikke oppfattes som en ren ‘terrorist-sak’ i snever betydning slik noen har en tendens til å omtale den. Vi er nødt til å se terrorangrepet i sammenheng med vårt eget samfunn, dets institusjoner og ideologier. Selvsagt ikke for å finne såkalte ‘feil ved systemet’ som årsak til terroren. Hendelsene er i allefall på en avgjørende måte knyttet til en konkret nordmanns eksepsjonelle og skremmende livsvalg og holdninger som både har årsaker og røtter i, representerer et personlig prosjekt i og er en reaksjon på dypere sider ved den norske samfunnstilværelsen. For meg er det av stor betydning både under rettsaken og for vårt hardt rammete samfunn at vi kan forstå hvordan et en ung mann som vokser opp under forholdsvis normale norske livsbetingelser og som betraktet fra utsiden fungerer tilsynelatende normalt, allikevel blir et såkalt ‘farlig individ‘.
 
Jeg har som mange andre etter to rettspsykiatriske rapporter og en omfattende psykiatrisering av gjerningsmannen fortsatt liten sympati for ‘psykiatrisporet‘. Dette er uavhengig av ulikheten i rettspsykiatriske vurderinger og konklusjoner om massemorderens mentale tilstand, fungeringsmåte og tilregnelighet i rettslig forstand. Begge to har etter min oppfatning noe av den samme alvorlige mangel når det gjelder hvorledes vi best kan forstå Breiviks tilblivelse som terroraktør.
Verre er det faktum at ulike fagfolk har delt ut så å si alle de diagnosene som er mulig å sette på Breivik: Diagnosene har haglet i månedene etterangrepet. De går over hele spektert fra alvorlig psykotisk med paranoid schizofreni, vrangforestillingsforstyrrelse, utviklingsforstyrrelse med Asperger syndrom og funksjonelt sterkt reduserte empati-evner, et sett av alvorlige og sammensatte personlighetsforstyrrelser med trekk av narsissisme, dyssosialitet, schizotypi, paranoid, sadistisk, borderline eller emosjonelt ustabil personlighet, og muligens også schizoid personlighetsfungering. Han fremstår som en slags selvlagd gallionsfigur, påfallende oppblåst, pompøs, forfengelig, status, kles-, kropps- og utseende-fiksert.

Breiviks psyke og person er altså til tross for eller snarere som følge av alle diagnoseforslagene fremdeles mye av en gåte i psykiatrisk forstand. Aldri har en person fått så mange sprikende diagnoser av så mange eksperter som  er fullstendig uenige med hverandre. For psykiaterne og psykologer er det avgjørende å oppdage en eller annen form for mental sykdom eller psykopatologi hos gjerningsmannen. Istedenfor metodestyrt og replikerbar avdekking av en eller flere faktisk foreliggende  forstyrrelser hos gjerningsmannen projiserer psykiaterne fremdeles i stor grad mange av føringene og spenningene i den aktuelle samfunnsmessige konteksten på Breiviks psykiske tilstand og personlige fungering. Fortsatt snakker man om Breiviks hat, raseri og agresjon mot samfunn og grupper; det som heller er tilfelle er at han synes å ha opptrådt som en fullstendig kaldt, rasjonell og ‘avemosjonalisert’ enmannsarme’ både før, under og etter angrepet. 

Det er her på sin plass å nevne at heller ikke ‘det sosiologiske sporet‘ så langt maktet å komme opp med en forståelse som kan ta opp i seg alle subjektive førsteperson og objektive  og tredjeperson fakta i Breiviksaken. Et eksempel på de manglene en slik sosiologisk tilnærming har finner man i en artikkel av VG’s debattredaktør Elisabeth Skarsbø Moen der hun først skriver følgende:

«Det virker som om sykdommen hans så til de grader er utviklet i et samspill med samfunnet omkring, at diskusjonen om hva vi kan lære av Breivik-saken må komme uansett.»

 
Inn i selve rettsaken formulerer hun deretter en enkel sosiologisk forklaring på Breiviks angrep på det norske samfunnet. Skarsbø hevder at det skyldes eller springer ut av hans sosiale nederlag. Dvs. at mannen rett og slett er en ‘taper’ og hun fortsetter med at hun: -

“sitter igjen med et bilde av en mann som gang på gang mislykkes i sin relasjon til samfunnet han lever i.”

 
Hun tror videre ikke at:

“Anders Behring Breivik hater Arbeiderpartiet, journalister og hele det norske samfunnet på grunn av innvandring og multikulturalisme. Jeg tror han først og fremst ble forbanna fordi han ikke lyktes med å bli rik.”

 
Utrolig nok glemmer VG-redaktøren å  forklare hvorfor ikke alle andre tapere og ikke-rike unge menn i Norge blir terrorister.
 
En utbredt forståelse av Breiviks utvikling til terrorist og massedrapsmann hevder at den er resultat av en ‘dårlig’ barndom. I artikkelen ‘Å vanne en ørken’ på nettsetdet document.no sier forfatteren Christian skaug dette slik:
 
«Det synes etterhvert nokså klart at grunnlaget for sykdomsutviklingen ble lagt tidlig. Man kommer derfor heller ikke utenom en refleksjon over det første samfunnet Breivik var omgitt av, nemlig familien, siden også nabolagene og skolen. Vekselvirkningen mellom Breivik og omgivelsene resulterte altså i et lite velfungerende individ.»

Dette er hva vi kan kalle for ‘omsorgssvikt-sporet’ som hevder at mangelfull omsorg har gitt opphav til sykelige følelsesmessige eller personlige tilbøyeligheter og psykiske defekter hos Breivik som under de omstendighetene han møter i livsløpet fører til at han blir massedrapsmann. En slik forklaringsmåte har en viss støtte i fakta som synes å vise at Breivik allerede som barn var preget av alvorlige følelsesmessige forstyrrelser som man vet kan gi opphav til dyssosialitet og andre personlighetsmessige skjevheter. Breivik selv bestrider dette bildet av sin oppvekst og familie sterkt og hevder at han opplevde en god barndom. Andre observasjoner av han som barn og ungdom bekrefter heller ikke dette bildet på noen entydig måte.

Jeg er videre av den oppfatning at heller ikke det høyreekstreme ideologi-sporet utgjør en bred nok og tilfredstillende forståelse av alle de vesentlige forholdene som ligger til grunn for tilblivelsen av den norske terroristen. Det kan allikevel ikke være noe tvil om at den ekstreme ideologien til Breivik spiller en viktig rolle for at terrorangrepet ble en realitet, sammen med andre forhold. Spørsmålet er hvordan man skal forstå disse, og sette de ulike faktorene sammen til noe som ligner på et helhetsperspektiv.

Forståelsesmodellen som jeg her legger frem er fortsatt ikke utarbeidet fullstendig i alle detaljer. Alle de viktige bestandelene er allikevel innarbeidet i skisseform. Jeg legger ikke fram en slags fullstendig faktaoversikt, men skisserer en teoretisk basert forklaringsmodell som gjør rede for kjente fakta i Breiviksaken.
 
Hovedtesen i artikkelen kan formuleres  ganske enkelt: Anders Behring Breivik ‘skapte seg selv‘. I ‘selvskapings-modellen’ vil alle de andre forklaringsskissene kunne spille en underordnet rolle, dersom kan kan påvise faktiske eller subjektive forhold hos Breivik som tilsier en slik rolle. Formuleringen er enkelt; men den innholder svært kompliserte forutsetninger og resonnementer. I den grad slike ting som oppvekst, sosiale påvirkninger, personlige egenskaper og ideologiske oppfatninger spiller en rolle utgjør de heller kilder til og råstoffet for hans egen selvskapende aktivitet der han ender opp som ‘terrorutøver’ og drapsmann. I sin stegvise selvskaping slik denne både er dokumentert og delvis fremskrevet av ‘Manifestet’ finner Breivik fram til og monterer sammen en rekke andre elementer og bestanddeler som tilsammen danner terrorprosjektet hans.
 
Selvskapingsmodellen har teoribakgrunn i biologisk systemteori og begrepet ‘autopoiesis‘: Jeg har konstruert den autopoietiske formelen slik:

En person som blir til genererer selv lovene for sin tilblivelse’

Denne formuleringen oppsummerer viktige sider ved det som ligger i den selvskapende prosessen. Maturana og Varela formulerer i 1972 begrepet om ‘autopoietiske systemer’, systemer som altså skaper og organiserer seg selv gjennom pågående dialog og samhandling med sine omgivelser. De skriver følgende:
 

“Rommet som defineres av et autopoietisk system er bestemt gjennom seg selv og kan ikke beskrives ved hjelp av dimensjoner som definerer et annet rom.”

Men forklaringsmodellen låner og artikulerer også teori-elementer fra Nietzsche og spesielt Foucaults begrep om ‘selv-teknologier‘ og det ‘å skrive seg selv’. Foucault forklarer selvteknologiene slik: 

«Selvteknologiene tillater individer å gjennomføre ved sine egne midler eller ved hjelp av andres et bestemt antall operasjoner rettet mot deres egen kropper og sjel, tanker, adferd og måte å opptre på, slik at de kan omforme eller forvandle seg selv for å  oppnå en viss tilstand av lykke, renhet, visdom, perfeksjon, eller udødelighet.»

Hver av disse selvteknologiene impliserer bestemte måter å trene og modifisere individer, ikke bare når det gjelder å tilegne seg ferdigheter men også når det gjelder å tilegne seg holdninger. Foucault tar utgangspunkt i at personers handlinger og mentalitet er subjektivt og sosialt konstituert, dvs. vt vi må kunne forstå hvorledes hver av oss gjennom samfunnsmessige praksiser og teknikker medvirker i innrettingen og formingen av oss selv. En forståelse av terroraksjonen som også innarbeider Breiviks eget førstepersonsperspektiv krever bruk av slike subejtivt baserte begreper som selvteknologier eksemplifiserer.

Sist men ikke minst henter jeg innsikter fra Peter Sloterdijks posthumanistiske antropotekniske teori slik han fremstiller den i boken ‘Du må endre ditt liv. Om antropoteknikk‘ (2009). Sloterdijks omfattende bok omhandler hvorledes et Foucaltianske selvteknologi-begrep kan opplyse hele vår tenkning om viktige menneskelige sammenhenger.

Denne måten å forstå Breiviks tilblivelse på er for mange uvant, preget som vi er av arv/miljø-tenkning og psykiatriens og psykologiens sykeliggjørende og objektiverende forklaringsmodeller.

Hvert individ, uavhengig av eventuell godhet eller ondskap, har både en ytre og en indre biografi. Den ytre ‘tredje-person’ biografien består av fakta, datoer og hendelser og forhold til andre mennesker, samt personens tilknytninger til sosiale, politiske og intellektuelle strømninger. Den indre ‘første person’ biografien består av personlige tanker, innsikter, preferanser og valg, og det indre sinnets refleksjoner som reagerer, sorterer og tolker sine omgivelser og den virkeligheten man står overfor. I ‘Manifestet’ som er det nærmeste vi kommer gjerningsmannens indre biografi nyttet Breivik den velkjente selvformende teknikken med ‘å skrive seg selv’, noe som er mer enn godt dokumentert gjennom 1518 sider der han tydelig viser hvorledes det som blir dobbeltangrepet 22.7 tilrettelegges skritt for skritt. Følgende bestanddeler legger mye av rammene for de selvteknologiene som Breivik i løpet av flere år nytter seg av i sin metamorfose til terroraktør:

Eurabia-teorien: Islamisering av Europa og Norge, borgerkrigsoppfatningen av samfunnsituasjonen, utpeking av kulturmarxistene og venstresiden som angrepsmål og hovedfiende:
Terror-modeller: Breivik setter sammen og lærer av trekk fra en rekke terroristiske aksjonstyper og massedrapshandlinger som vi har fått eksemplifisert og demonstrert de siste to-tre tiårene fra ulike grupper, enkeltpersoner og ulike land. Bl.a. har han latt seg inspirere av al-Qaida.
 
Martyr-modellen/Selvmordsaksjoner: Ideen om å ofre seg selv, sin person og framtid for en større sak gjennom voldelige angrep:tankegangen er både knyttet til kristne martyrer men også fra muslimske selvmordsaksjoner. I politiavhørene sies det slik: «Siktede svarer at han har ofret seg selv og ikke har noe liv etter dette. Livet hans er over i dag, og det var et offer han var villig å gjøre. Han kan godt lide og bli torturert resten av livet.»
 
Data-simulering/dataspill: Krigsforestillingen om samfunnets aktuelle tilstand, ‘war making’, skytetrening, henrettelsesøving:
 
Elitesoldat-figuren og den profesjonelle krigeren som idealskikkelse: det nye glitrende (amerikanske) bildet av ‘evangelisk krigføring’, krigsfiksjonalisering i amerikanske filmer som Top gun/Hurt locker, krigsmyter og krigsmetafysikk, militærdyrkelse, krigsnormalisering, den ‘humane’ og begrensete krig, romantisering av det militære, heroiske enmannsaksjoner:
 
Elitetrening (idrettsmodellen): Spissprestasjoner, ener-dyrking, atferds- og mental trening, prestasjonsfremmende midler, målfokusering, avemosjonalisering og følelsesmessig avskjerming/skjold:
Individualisering av ansvar i demokratiene: En total plikt til å følge sin egen samvittighet og det man oppfatter som sant, medansvar dersom man ikke motsetter seg det man oppfatter er overgrep og feilaktig politikk:
Kamp mot politisk korrekthet, sensurering av avvikende oppfatninger og elitedominans: Både Breivik og andre med mindre ekstreme standpunkter og ideer opplever seg sensurert og hengt ut av ‘multikulturalistene” og ‘kulturmarxistene’ når de forsøker å uttrykke og hevde sine oppfatninger. Fjordmans anonyme blogging stammer antagelig like mye fra denne prosessen i vårt samfunn som Breiviks tragiske voldelige angrep:
Psykoteknikker: Teknikker og fremgangsmåter for instrumentalisering, mestring, overvinning og demping av egne intense og handlingshemmende følelser: ‘avemosjonalisering, emosjonelle skjold, emosjonell avledning:
‘Selvskriving’; årelang skriving som selvskaping og selv-teknologi: Prosessen med å sette sammen og skrive sitt eget ‘Manifest’, langvarig refleksjon over og gjennomtenkning av seg selv, utforming av egne idealer og normer for handling og opptreden, selvkontroll gjennom asketiske fremgangsmåter:
Oppvekst og erfaring i et multikulturelt Oslomiljø: Ustabile psykososiale livssammenhenger, verdimessig tomrom/vakuum og fravær av emosjonelt forankrete normer, noe som åpner opp et rom for ideologisk påvirkning:

Med bakgrunn i de nevnte autopoietiske teori-elementene kan vi forklare hvorledes Breivik over flere år sakte men sikkert omskapte seg selv. Han oppdaget og satte sammen og brukte velkjente atferdsteknikker, øvelsesmetoder, treningsopplegg og fremgangsmåter slik at han tilslutt fremstår i skikkelsen til en slags moderne og selvdannet ‘Frankenstein-monster. Gjennom denne selvformete og selvregissert figuren eller skikkelsen utfører han terrorangrepet og drapene, det er slik vi møter han i rettsalen dag etter dag. Hans psyke har altså lite eller ingenting med hans kriminelle handlinger å gjøre, den er heller et redskap han selv har tilpasset og justert for å bære oppe angrepet.

Oppskriftene og metodene for denne skremmende personlige metamorfosen lånte han altså ved siden av den ideologisk-politiske litteraturen og bloggsammenhengen fra kilder som datasimulert skytetrening og henrettelse, martyr-ideen, opptrening av spisspresterende utøvere i moderne idrett, militær opptrening av elitesoldater i hardførhet og mot, revolusjonsteori, målrettet bruk av psykoaktive substanser for å påvirke mental tilstand, osv.. Motivasjon, inspirasjon og målene for de brutale angrepene hentet han selvsagt hovedsakelig fra tankemønstrene i terrorbevegelser og nyere høyereekstrem samfunnsideologi og kjente oppfatninger om den norske politiske og samfunnsmessige virkeligheten. Men utøveren av terroren og massdrapene, Anders Behring Breiviks som agerende person, er først og fremst en skremmende eksempel på et moderne samfunnsmessig fenomen: Han skapte seg selv om til ‘et farlig individ’.

Hele Breivik saken reiser dermed et annet og svært alvorlig spørsmål: Er Anders Behring Breivik bare et tidlig eksempel på hvor risikofyllte sosialiseringsprosessene som individene gjennomgår er i ferd med å bli i våre moderne samfunn?

Norge etter 22.7.2011: Om Anders Behring Breivik og den posthumanistiske epoken

«Det er enda ikke mørkt,  men det er like før.»  (Bob Dylan)

 

22.7.2011; klokken er 15.25.22: Vendepunktet inntreffer.

Øyeblikket for det den tyske historiefilosofen Hegel betegner som ‘omslaget’.

22. juli, den sorte fredagen kom brått på oss. Det er den siste dagen i en epoke som er over – etterpå erindrer de fleste av oss at vi i vantroen, sorgen og sjokket kjente en merkelig følelse av lørdag 23. juli som den første dagen – innledningen til noe annet og ukjent som er i gang med å artikulere seg. Et perspektivskifte har inntruffet. En samfunnsmessig resentrering. I ettertid går det langsomt og litt etter litt opp for oss hvilken sosial orden og hvilke verdier som står på spill som og som nå kan gå tapt i det norske samfunnet. Et samfunn reproduserer seg og videreføres ved at den samlete befolkningen i hovedsak frivillig og av seg selv gjør tingene slik det blir foreskrivet av myndigheter og styrende organer og gjerne slik man hele tiden har gjort; etter terrorangrepet er det ikke lenger sikkert at dette kommer til å skje fremover. En ond og uberegnelig uro har meldt seg og satt seg fast i samfunnets kropp. Vi kan fortsette å håpe på noe annet, noe bedre. Som mer åpenhet og mer demokrati. Det vi kommer til å få er antagelig noe annet enn det vi håper. Vi observerer at verden som vanlig etter katastrofer samler seg og går videre; at vi kommer til å få enda mer av det vi allerede har mer enn nok av, samtidig som noen ting kan vise seg å bli mye verre.

Det skjebnesvangre øyeblikket da en hjemmelagd og helnorsk terrorbombe går av i regjeringskvartalet. Etter en uhyggelig målrettet bilreise som et årvåkent politi antagelig kunne ha avbrutt blir det innledende bombeangrepet som krevde 7 menneskeliv etterfulgt av et planmessig gjennomført massemord uten sidestykke i vårt land. En etter en skytes 69 unge politisk engasjerte mennesker til døde på en idyllisk øy.

De tekniske og praktiske forberedelsene til en omfattende rettsak går mot sitt klimaks; det direkte og langvarige rettslige oppgjøret med gjerningsmannen starter i hovedstaden 16 april 2012. Det vil også innevarsle et skifte, eller kanskje heller et skifte innenfor det skiftet som ble innledet 22.juli i fjor. I møte med en slik forbrytelse, med en forbryter av en annen type enn alle andre vi kjenner og har kjent, må vi starte fra scratch. En ny rettsal er bygd for å huse den største rettssak noensinne her i landet. Opp mot 1000 som er berørt av selve misgjerningene, over 200 redaksjoner og omkring 1500 journalister og mediafolk står klar når dørene åpnes.

For denne ene forbryteren strekker ikke gamle ordninger og fasiliteter til lenger, vi har måtte lage særskilte psykiatriske etablissementer, eget soningsopplegg og antagelig kommer det viktige endringer i rettspsykiatri og lovgivning i kjølvannet av Breiviksaken.

Den gåtefulle tilblivelsen av ‘det farlige individ’ 

«Han er ikke noe annet enn en idiot!» (AUF’er om gjerningsmannen i en nyhetssending om Breiviksaken)
«Vi aldri kan vite hva slags onde som kan være nødvendig for å produsere det gode, ved enantiodromia, og hva slags goder som rommer muligheten til å føre til det onde.» (Carl Jung)

Store deler av den norske befolkningen er berørt av 22.7, alle har forskjellige ståsteder som preger hvorledes vi oppfatter gjerningsmannen og det som har skjedd. Ofre, pårørende, jurister, psykiatere og ikke minst journalister og alminnelige Ola Nordmann og Oda Nordkvinne; vi preges uungåelig av vårt eget ståsted. Vi glemmer lett at pårørende kjenner tap og sorg, juristene skal følge rettensregler og finne riktig straff, journalistene skal lage oppdaterte reportasjoner, osv. Ingenting av dette er det samme som en fullgod og sammenhengende forståelse av det som har skjedd og hvorfor en slik terrorhandling kunne forekomme her i landet.

Nesten et år senere bor det fremdeles en rest av noe gåtefullt i det som inntreffer den tragiske juliettermiddagen. Terrorhendelsen utløser enorme og langvarige bølgemønstre på det norske samfunnets overflate. Alle gransker alle. Nå stemmer det, det som den italienske filosofen skrev for noen år siden men som da virket mer fascinerende sagt enn realistisk tenkt:

“I myndighetenes øyne er det ingenting som ser mer ut som en terrorist enn et vanlig menneske.” (Giorgio Agamben, 2007)

For denne gjerningsmannen dukket opp fra innsiden av det normale samfunn. Tross iherdige forsøk på statusstripping, marginalisering og utstøtning, sykeliggjøring og psykiatrisering, vi kommer allikevel ikke utenom den grunnleggende kjennsgjerningen. Gjerningsmannen og massemorderen er en norsk Oslogutt, han er av oss, han hører til blant oss, han er en av våre egne, han ligner på en vanlig mann i gata. Han tilhørte ikke noen merket gruppe. Han gikk aldri omkring med et Kainsmerke i sin panne. Diskusjonen går om Breiviks ugjerninger skyldes alvorlig psykiatrisk sykdom, ekstrem ideologi og/eller er en farlig personlig mutasjon ernært av ‘grusomhetsinduserende’ sosialiseringsbetingelser i det norske samfunnet. Det er å håpe på at den kommende rettsaken vil kunne klargøre den fullstendige bakgrunnen for og årsaksammenhengene til bombeanslaget i Oslo sentrum og skytemassakeren på Utøya 22.juli 2011.

Spørsmåleme er mange og kommer fra ulike ståsteder: Hvordan kunne det da skje? hvem bærer ansvaret?, hvem begikk de avgjørende feilene? Hva med mor og far, barnevernet, barne-og ungdomspsykiatrien, skolen, familien og vennene, ideologisk og politisk likesinnete; hvorfor forsto ikke noen av de som var i berøring med han hva han planla? Og sist men ikke minst, hvorfor ble ikke angrepet avverget allerede mens Breivik gjorde sine langvarige terrorforberedelser?, under bilturen fra Oslo?, tidligere ute på Utøya? Alle som en vasker sine hender; Breiviks valg og handlinger har utelukkende opprinnelse i han selv. Det virker som om mannen har skapt seg selv, han er  selvsakpt? Ingen kan vedkjenne seg noen som helst relasjon eller forbindelse til så uhyrlige valg og så monstrøse handlinger.

Typisk er reaksjonen til ‘Fjordman‘ – Breiviks ideologiske forbilde:

«Det er absurd å beskylde islamkritikere for å være delaktig i at en voldelig psykopat, som skytteren på Utøya helt opplagt må være, skyter på sitt eget folk, attpåtil ikke-muslimer.»(‘Fjordman‘/Peder Nøstvold Jensen)

Bølgene etter angrepet forsetter hele tiden å spre seg utover til nye områder; hva som egentlig utspiller seg foran våre øyne og i dypet av vår felles samfunnsmessige tilværelse vet vi fortsatt ikke sikkert. Noen få dager etter angrepene skrev den kjente høyreradikale danske bloggeren ’Snaphanen’ i en kommentar (26.7.2011):

”Jeg er pessimist. Når man har så meget at miste, som vi har, er pessismisme den fornuftige grundstemning. Jeg frygter at Norge efter denne rædselsgerning, kommer ud som et mere splittet og polariseret land, end det var inden i fredags. Jeg frygter også, at Breivik kun er et skridt af mange imod en erosion af det norske samfund, som ingen længere kan stoppe. Skylden ligger hos politiske aktører og beslutningstagere, ikke hos dem der beskriver dem.” 

Breiviksakens fakta og mysterium

Etterhvert kjenner vi mer enn godt nok alle fakta. Her hverken tillates eller finnes rom for  mysterier. De tørre og nøkterne saksforholdene rulles opp ett etter ett til de ligger der, de legges ut som et forførende faktuelt landskapskart som gir oss den komplette og endelige oversikten over Breiviksaken. En spontant oppstått hær av profesjonelle etterforskere og journalister fremskaffer disse tingene. De brettes detaljert ut i avhørsrapporter og dokumenterende artikler og fjernsynsreportasjer. Men fakta og saksforhold i Breiviksaken gjør oss underlig nok bare enda mer sultne, vi kjenner at vi er bare mer utilfredse med det de synes å fortelle oss. De hjelper oss bare et stykke på vei med en forståelse av det som har skjedd. Vi skjønner på en eller annen måte at dette er ikke tilstrekkelig, dette er ikke hele forklaringen. Den Østerriske forfatteren og essayisten Robert Musil skrev en gang:

«……sansen for det mulige lar seg definere som evnen til å tenke alt som like gjerne kunne være, og ikke å betrakte det som er som viktigere enn det som ikke er.» 

Verden er altså både alt dette faktiske som er tilfelle. På samme tid er også det som er i ferd med å bli til og det som går tapt og forsvinner. Den er alt det andre som er lett å overse fordi det er mindre synlig, dette som er i ferd med å bli til, enten fordi mennesker bærer forestillinger om eller endog som kulturkritikeren Karl Krauss skrev om første verdenskrig, at den inntraff fordi folk IKKE evnet å forestille seg den.

Den resten som gjenstår, gåten og mysteriet som ikke lar seg løse opp gjennom fakta alene og som gjemmer seg i de innfløkte forbindelsene mellom virkelighet og forestillinger, er vårt samfunns forhold til drapsmannen, Anders Behring Breivik selv. Den franske filosofen Foucault har formulert det paradokset som vi står overfor i Breiviksaken slik:

“Lovgivere, forfatterne av den legale koden på slutten av det 18. og tidlig 19. århundre, kunne ikke ha drømt om en klarere situasjon. Og likevel skjer det at maskineriet går i stå, girene henger seg opp. Hvorfor? Fordi den tiltalte forblir taus. Forblir taus om hva? Om fakta? Om omstendighetene? Om måten de foregikk på? Om den umiddelbare årsaken til hendelsene? Ikke i det hele tatt. Den tiltalte avviser et spørsmål som er essensielt i øynene til en moderne domstol, men som ville ha hørt merkelig ut for 150 år siden: “Hvem er du?”
Og den dialogen som jeg akkurat har gjengitt demonstrerer at det ikke er tilstrekkelig  for den anklagete å si som svar på spørsmålet: ’Jeg er opphavsmannen til forbrytelsene som dere har foran dere, punktum. Døm meg siden dere må det, fordøm meg hvis dere vil.’ Mye mer forventes av den anklagete. Utover innrømmelse av skyld, må det forteligge tilståelse, selvransakelse, forklaring av seg selv, avsløring av den man er. Straffesystemet kan ikke lenger fungerer bare med en lov, et lovbrudd og en ansvarlig part. Den trenger noe annet, et supplerende materiale. Dommerne og jurymedlemmene, advokater og statsadvokatens kontor kan egentlig ikke spille rollene sine med mindre de blir utstyrt med en annen type diskurs, den som den tiltalte kommer med om seg selv, eller som han gjør det mulig for andre å komme med gjennom sine tilståelser, minner, intime avsløringer, osv. Hvis det inntreffer at denne diskursen mangler, er rettens formann ustoppelig og juryen opprørt. De kommer med krav til og setter den anklagete under press fordi han ikke spiller spillet. (-) Dagens rettssystem har like mye å gjøre med forbrytere som med forbrytelser. Eller mer presist, mens den kriminelle over en lang periode ikke var mer enn den personen som en forbrytelse kunne tilskrives og som kan derfor kunne bli straffet, så har i dag forbrytelsen en tendens til ikke å være noe mer enn den hendelsen som signaliserer tilstedeværelsen av et farlig element – dvs. som er mer eller mindre farlig - i det sosiale legemet.” (Foucault; ‘Det farlige individet’)

Spørsmålene i Breivik-saken

For å forstå hva som har inntruffet i det norske samfunnet med Breiviksaken må vi ha evne til å stille og formulere de riktige og nødvendige nøkkelspørsmålene. Det er tre slike nøkkelspørsmål som er nødvendig for å opplyse saken på en fullstendig måte.

Av de tre hovedspørsmålene som må reises for å fatte den norske terrortragedien i dens fulle samfunnsmessige og menneskelige betydning og omfang har vi hittil merkelig nok bare maktet å stille to. Det forteller noe om våre mangler, om begrensninger vi har vanskelig å se hos oss selv. Kanskje kan det sies best ved hjelp av noen lånte ord fra den tyske filosofen Heidegger:

«Det som er mest tankevekkende i vår tankevekkende tid er det at vi fremdeles ikke tenker.»

Det første spørsmålet handler selvfølgelig om hva som er galt med gjerningsmannen Breivik. Om hvilke påvirkninger og forsømmelser han har blitt utsatt for i sin familie og oppvekst og eventuelle personlige og psykiatriske defekter som dette kan ha påført han. Dette spørsmålet ender opp i det såkalte psykiatrisporet og er grunnlaget for de velkjente problemstillingene om Breiviks tilregnelighet i rettspsykiatrisk forstand.

Det andre spørsmålet handler om Breiviks ekstreme ideologi i alle dens nyanser og avskygninger slik han selv har presentert dem i sitt ‘Manifest’. Dette spørsmålet leder oss til den tilknytningen han har hatt til høyreekstreme tankemønstre og den politisk-ideologiske bevegelsen hvor disse blir er formulert, hvorledes denne tankegangen motiverte og drev frem hans handlinger, og hva som er galt og farlig med denne ideologien. Et av de sentrale problemene i denne sammenhengen er selvsagt den rollen som bloggeren Fjordman samt hans likesinnete her i landet og internasjonalt spilte i Breiviks ideologiske utvikling og for dannelsen av et motivasjonsunderlag for terrorhandlingene.

Det tredje spørsmålet – som for det meste fortsatt ikke blir stilt eller kan stilles –  er det det hovedsakelig handler om i denne teksten.

“Når et menneske stiller seg foran sine dommere med intet annet enn sine forbrytelser, når han ikke har noe annet å si enn ”dette er hva jeg har gjort,” når han har ingenting å si om seg selv, når han ikke gjør domstolen en tjeneste ved å betro dem hemmeligheten bak sitt eget vesen, så opphører det rettslige maskineriet å fungere.” (Foucault)

En av de vedvarende gåtene så langt i den norske terrorsaken er hvorfor det tredje spørsmålet ikke blir stilt eller kan stilles. Er man så fokusert på de to første spørsmålene at man overser det tredje og like avgjørnde? Eller har det noe med vår egen norske mentalitet å gjøre. Siv Jensen, den fremragende lederen av Fremskrittspartiet, uttalte nylig i en TV-debatt at hun ikke med sin beste vilje og forstand evnet å forstå radikaliseringen av Islamske innvandrere som lever i det frie og fredelige norske velferdssamfunnet. Det er nesten som en kan høre et underliggende spørsmålet inne i hodet hennes: Hvordan kan det onde oppstå i vårt gode samfunn? Hvilke forutsetninger har partilederen da for å skjønne den farlige radikaliseringen av noen av landets egne borgere som Anders Behring Breivik er et eksempel på? Det kan bare komme av sykdom og defekter inne i mannens hode; ingen normale borgere som lever under ordinære norske livsbetingelser kan tenke ut og velge å utføre slike handlinger som i Breiviksaken. Men vi kan selvsagt ikke la Siv Jensens kognitive begrensninger bestemme hvor langt vi makter å forstå Breivik og hans handlinger.

Akkurat det er nå en presserende utfordring for våre kloke hoder; å forstå hvordan massemorderen ble til ikke minst gjennom det at han selv utformet et liv og et ondsinnet livsverk, en serie og en kjede av valg gjort ut fra erfaringer og i tett dialog med med norske samfunnet og med noen ideologiske stemmer i dette samfunnet? For som hos andre, ble ikke Breivik ‘bestemt’ av omgivelsesmessige påvirkninger i sin oppvekst og familie, heller ikke av kausale psykotiske prosesser i sin hjerne. En ekstrem anti-Islamsk og antiliberal ideologi gir mange av forutsetningene for og grunnene til prosjektet, men den forklarer heller ikke på noen fullgod måte utformingen av et i norsk sammenheng og for en nordmann enestående terrorprosjekt rettet mot det norske samfunnet. Vi har mer enn nok av begrensete deterministiske synsmåter i Breiviksaken. Selve det tomrommet som oppstår ved at det tredje spørsmålet ikke blir reist og fulgt opp på en fullgod måte forteller kanskje like mye om Breiviksakens forbindelse med mangler og begrensninger den norske samfunnsmessige virkeligheten enn de hittil kjente svarene i Breiviksaken tilsammen.

Breiviks metamorfose eller hvorledes selvskape en terrorist?

Den noske bloggeren Fjordman produserte over en årrekke en imponerede serie av velskrevne bloggartikler som gjorde han til en kjendis innenfor det internasjonale Anti-Islamske miljøet, en status han fortsatt innehar trass en noe lavere profil i månedene etter tvillingangrepet i Oslo.

En av dem som lot seg mest imponere av Fjordman var Breivik selv. Han var full av beundring for Fjordmans skriverier og henviser til dem 111 ganger i ‘Manifestet’. Oppdagelsen av Fjordman ble et veiskille for den kommende terror-utøveren: han skriver selv om dette:

«Til min store overraskelse fant jeg ut at Fjordman hadde skrevet om mange av de samme temaene jeg skrev om. Den eneste forskjellen er at han var en profesjonell essayskribent og jeg var det ikke. Våre synspunkter er ganske like bortsett fra at jeg er en virkelig væpnet motstandkjemper. Jeg hadde tidligere gransket hundrevis av forfattere, mange av dem er gode. Men jeg følte en virkelig forbindelse til Fjordmans essays. Han er mest sannsynlig den mest talentfulle blant høyresidens essayskribenter i Europa.»

Det kan ikke være noen tvil om at de akademisk pregete Fjordmanbloggene gjorde høyreekstreme synsmåter mer stuerene og dermed påvirket mange som ellers er lite mottakelige for mer vulgære utgaver av høyrekstrem tankegang.  Breivik var over en  årrekke sterkt preget av Fjordmanbloggene; vi må stille oss spørsmål om hva slags plass Fjordmanbloggingen hadde i Breiviks uttenking, planlegging og gjennomføring av dobbeltangrepet.

I en diskusjon med Fjordman på det Islamkritiske nettstedet ‘Gates of Vienna‘ i oktober 2006 tegner hans diskusjonspartner og kompanjong under dekknavnet  Baron Bodissey med en nesten skremmende forutanelse opp det som vil komme til å hende: det er lett å tenke seg at her må noen ha snakket sammen:

«Europa kan våkne opp nå, eller så vil hun bli brutalt revet ut av slummeren senere av at det banker på døren. På utsiden venter en væpnet mann i uniform, en mann med en fast målsetting; han har ingen betenkeligheter eller noen som helst skrupler. Han er klar til å handle på et øyeblikks varsel, og med absolutt hensynsløshet.»

Breivik har ganske sikkert selv lest disse illevarslende ordene i 2006 eller senere under skrivingen av sitt Manifest. Man kan faktisk ha gode grunner til å tvile på om Anders Behring Breivik hadde hatt forutsetninger for å gjennomføre  angrepet på det norske samfunnet uten å hente inspirasjon i den idelogiske tilretteleggingen til til ‘Fjordman’/ Peder Østvold Jensen og det bloggnettverk hans skriverier var og fremdeles etter terroren er en aktiv del av.

Dersom man betrakter Breiks utvikling i dens fulle bredde går det opp for en hvilket spesielt tilfelle det er snakk om. Det virker åpenbart utilfredstillende når man kommer trekkende med typiske og psykologiserende forklaringer basert på forsømt barndom og omsorgssvikt eller deterministiske psykiske defekter. Også en ‘forklaring’ av Breiviks tilblivelse ut fra høyreekstrem ideologi er bare en delforklaring.

Det som er avgjørende er å greie å se hvorledes Breivik skapte seg selv som norsk terrorforbryter. Egentlig er terror-utøver en bredre ord for det Breivik gjorde med seg selv, nettopp fordi det minner om den sammenhengen som moderne elite-utøvere innenfor idretten fremkommer av. Selv om rettsvesenet, terroreksperter og psykiatriens banale forståsegpåere ikke evner å skifte perspektiv for å se hvordan Breivik skapte seg selv som terrorutøver, er Breivik selv fullstendig klar over at han har frembrakt og skapt seg selv. Han er sitt eget produkt og bærer selv det fulle og hele ansvaret for det angrepet han iverksatte. Mye av det man fra ulike hold bærer frem som forklaringer på hvorfor han ble som han ble brukte han faktisk som råstoff og forutsetninger for sin selvskaping. Til og med personlige egenskaper og manger hos seg selv illemmet han og tok han i bruk for å produsere seg selv som terroraktør.

Breivik brukte over flere år ikke minst mye av tiden opp mot terrorangrepet til det som den franske filosofen omtaler som ‘å skrive seg selv’. Monteringen og skrivingen av Manifestet fungerer for Breivik ganske åpenbart som noe som ligner på en ‘selv-teknologi’ (Foucault) han tar i bruk for å produsere seg selv i en terrorist-versjon. En av de intellektuelt utfordrende sidene ved det å forklare fremkomsten av den norske terroren er nettopp å forstå hvordan og ved hjelp av hvilke metoder og kilder Anders Behring Breivik skaper seg selv om til en veltrent nådeløst massemorder.

Breivik er dermed i en uhyggelig forstand et fullstendig moderne menneske; som god elev og lærling av Nietzsche og Foucault går han i gang med å omskape seg selv gjennom å ta i bruk selv-teknologier, treningsopplegg, datasimuleringsteknologi, psykoaktive substanser og ideologisk selvmotivering på linje med eliteutøvere innenfor moderne idrett til en Ramboaktig skikkelse. Breivik er terrorbransjens svar på Northug og Alexander Dale Oen der han omskaper seg selv planmessig og systematisk til en slags selvlaget Frankenstein-monster som han til slutt slipper løs på det norske samfunnet.

Norge som synkende skip?

Det at vi bare makter å stille to av tre avgjørende hovedspørsmål kortslutter både forståelsen og kanskje mest av alt handlingsevnen som trenges for å reparere på og rette opp forhold og omstendigheter i vårt samfunn som utgjør forutsetningene for den norske terrorhandlingen. Det medfører at vi fram til rettsaken mot gjerningsmannen fortsatt mangler en grundigere og mer fullstendig forståelse for hva som har skjedd, hvorfor det skjedde og hvilke følger det vil få for oss. Både selve det rettslige oppgjøret med Breivik og de samfunnsmessige virkningene av det vil bli sterkt skadelidende av vår mangelfulle forståelse av hva som ligger bak tilblivelsen av aktøren Breivik og hans tragiske terrorprosjekt.

Etter at Titanic blindt hadde gått i isfjellet ute i den mørke Nordatlanteren og det iskalde vannet fosset inn gjennom et ødelagt skrog, fortsatte dansen og musikken ubesværet oppe på de øverste dekkene mens skipet allerede var i ferd med å synke. Til alle tider har mennesker hatt en hang til å holde seg med alle slags illusjoner; vi kan til og med holde fast på illusjonen om at et skip ikke kan synke mens det er i ferd med å synke.

Et utbrudd i det norske samfunnslandskapet

Omtrent kl. 15.17 forlot gjerningsmannen Anders Behring Breivik Grubbegata i Oslo og kjørte en VW Crafter varebil med registreringsnummer BR 99834 inn i Regjeringskvartalet og parkerte den utenfor inngangen til Høyblokka. Justisministerens og statsministerens kontorer ligger her. Det oppholdt seg omtrent 250 personer i Høyblokka og departementskontorene i nærheten, og ca. 75 andre personer i området like utenfor. I bilen hadde Breivik klargjort en egenprodusert bombe på ca. 950 kg; ved selvstudier hadde han tilegnet seg nødvendig teknisk kunnskap og lagd dødsbomben av kunstgjødsel, diesel og aluminium. Han tente en lunte med ca. syv minutter brenntid før han i selvlagd uniform og med et ladd våpen i hånden forlot stedet til fots og kjørte videregjennom Oslos gater i en utplassert fluktbil av typen Fiat Duplo med registreringsnummer VH 24605. Målet for gjerningsmannens videre reise var Utøya og AUF’s ungdomsleir.

Noen minutter etter at bilen var ute av sentrum smalt bomben; en epoke er over og et moderne norsk folkemareritt er i gang. Fra nå av vil den norske terroristen og hans misgjerninger prege alt som skjer i landet. Det skrives tusenvis av artikler i aviser og andre magasiner; hendelsene preger nyhetene i radio og TV så å si hver eneste dag i måned etter måned. Før rettsaken starter i april 2012 er omkring 15 bøker skrevet eller på trappene om den norske terroren.

Over tid vil det innenfrakommende antisosiale utbruddet bevirke en langsom erodering av viktige sider ved det vi kjenner som vårt harmoniske og robuste norske samfunn. Som en ukjent syrevæske har hendelsen en merkelig kraft til å bryte ned og svekke samfunnets opparbeidete samhold og integrasjon og løser sakte men sikkert opp den etablerte stabilitet og orden. Tross alle tiltak og forholdsregler av samfunnsbevarende karakter, etter hvert kommer også en serie med hoderullinger, avganger og beklagelser. Det endelige resultatet av den pågående prosessen kommer antagelig til å være noe helt annet enn det sosiale livet vi er vant til, et annet samfunnsmessig landskap vil vokse fram i kjølvannet av hendelsen og dens langvarige bølgevirkninger.

En ekte norsk bombe, produsert av en stort sett autodidakt antiIslamsk Oslogutt. På et leid gardsbruk ute på landsbygden noen titalls kilometer nord for hovedsstaden legger han grunnlaget for sitt terroranslag mot det han oppfatter forrædere mot sitt eget samfunn. I selve gjennomføringen opptrer han som soloterrorist, under foreberedelsen av seg selv som terrorist og massedrapsmann søker han nær tilknytning til politisk-ideologiske strømninger. Det finnes mer enn bare en liten tendens til å diskutere Anders Breivik som om han er en enstøing og taper som har opptrådt helt og holdent på egen hånd. Kanskje fremstår han som en ensom ulv, uten forbindelser til andre, oss andre. Som vi vet, er dette inntrykket eller denne oppfatningen feil. Breivik omskapte seg selv til norges største terrorist; nesten som en eliteidrettsmann formet han over en årrekke seg selv gjennom systematiske forberedelser og et like systematisk dobbeltliv bestemt av de uhyggelige målene han hadde satt for seg selv. Anders Breivik, den monsteraktige massemorderen, er en ektefødt østlandsgutt som skolerte seg selv opp og hentet inspirasjonen til sitt brutale terrorangrep på sitt eget land og sine egne landsmenn hovedsakelig fra en annen ukjent men ekte nordmann, en Ålesundgutt som også har gått sine egne veier og blitt internasjonal bloggkjendis ute på nettet på siden av den norske virkeligheten. Det kan se ut som om de ikke gikk særlig godt overens på et personlig plan, men ideologien og tankesettet delte de fullt ut. Den offentlige diskusjonen og de rettslige forberedelsene har i en viss utstrekning blitt blindet av to tyngdepunkt; om ABB er alvorlig psykiatrisk forstyrret og eller motivert av en høyreekstrem antiIslamsk ideologi. Hans eventuelle psykiatriske tilstand har man samtidig knyttet til omsorgssvikt og følelsesmessige forsømmelser i familien. Man har altså gjennomgående oversett å undersøke de avgjørende sammenhengene som finnes mellom Breiviks livsforløp og ideologisk-sosiale utvikling og trekk ved det norske samfunnet selv. Breiviks tragiske utvikling kan best forståes om en ser hans målrettete og langt på vei selvskapte antisosialitet og samfunnshat som del av kompliserte strømninger i det norske samfunnet, ikke minst satt opp mot dens motsetning i kreftene som understøtter såkalt ‘politisk korrekthet’. Den større strømningen som ABB gjennom sin aksjon gir spesifikt uttrykk for og er en del av fanges opp i denne formuleringen

«Det er en økende forekomst av sosiopatisk antisosial atferd …koblet sammen med med en holdning av moralsk apati.»(Benjamin B. Wolman i boken ‘Antisocial Behavior: Personality Disorders from Hostility to Homicide’)

Norge er på et vis en del av men har aldri gått ‘med’ i Europa. Noen ganger kan man faktisk lure på om Norge i en forstand befinner seg utenfor hele verden. En Oslogutt produserer over uker og måneder en kraftfull fullgjødselsbombe som kunne ha gjort mer nytte for seg som spetakulært fyrverkeri-innslag ved åpningsseremonien  under de olympiske vinterlekene på Lillehammer i 1994. Smellet innleder en ny og bisarr epoke i vårt land. Det innleder slutten på en epoke med norsk selvgodhet, rett-troenhet og politisk korrekthet. Det betyr ikke at forkjemperne for det selvgode Norge gir seg uten kamp, i kjølvannet av angrepet forsøker norgesvennene med alle disponible midler å bringe Norge tilbake til der det var før smellet. Men noen av oss andre, vi nøler når vi stilles overfor krav om å være rett-troende og politiskkorrekte, vi skjønner at noe annet står på spill i dette landet. Dvs. om vi har resolutt mot til å ta dypere lærdom av den grusomme hendelsen.

Vi må ha mot til å se at en ny tid har inntruffet når røykskyen og reaksjonsskyen etter eksplosjonen sakte men sikkert legger seg. Det er uunngåelig å si akkurat dette; jeg vet at det er en uhyrlighet men jeg våger meg på å kalle den tiden vi er inne i for

Norge i ‘Anders Behring Breiviks epoke’.

Vi kan se oss forsiktig om for å stille spørsmålet: Når har en norsk borger tidligere gjennom en avgrenset aksjon maktet å sette hele landet i bevegelse, bevirket et samfunnsmessig jordskjelv av tilsvarende dimensjoner? Det som hendte i Norge 22.7. 2011 kom fullstendig uventet på oss. Det kunne ha inntruffet i alle andre land stappet fulle av politiske og idelogiske spenninger og opprørsbevegelser, men absolutt ikke i vårt kjære fredelige Norge. I vårt land er ingen radikalt uenige eller opptrer i tydelig motsetning til samfunnets ideer om selv selv. Ingen vanlige og velsosialiserte nordmenn gjør lenger ting på ureglementerte måter; bortsett fra noen unntak (som polarventyreren Andhøy) søker alle nordmenn som kjent om godkjenning og finansiering fra myndigheter og offentlige organser før vi foretar oss noe. Det gjorde ikke Breivik.

Denne atypiske og litt unorske nordmannen Breivik gjorde det hele på egen hånd, han ble ikke nominert eller valgt til det i et kommunevalg eller stortingsvalg eller fulgte et standard NKS-kurs. Han hadde ingen formelle kvalifikasjoner fra utdanning eller skolegang, han var heller ikke deltaker i Grand Prix eller Idol eller i ungdommens idrettsmesterskap. Breivik skolerte seg selv, stort sett via nettet; han talte til og med opp antall timer han brukte på sin egen høyere idelogiske  – som en annen toppidrettsmann formet han over en årrekke sin egen person og sine mentale og kroppslige evner til et morderisk terrorredskap, han gjorde dette det på egen hånd, som en unorsk nordmann tok han saken i egne hender og satte utrolig nok ut i livet en terrorhandling rettet mot sitt eget land. Ser vi et øyeblik bort fra det alvorlige og tragiske som Breivik gjorde på terrordagen, er det liten tvil om at vi nordmenn ikke liker at folk går utenom de opplagde sporene. Vi liker ikke amatører og dilletanter og andre villstyringer som lar være å sende inn søknader og som går sine egne veier uten godkjenninger.

Breivik og hans aksjon kom derfor overraskende på oss; et samfunnsmessig jordskjelv, en brutal norsk sjokkbølge. Andre land opplever tragiske terroranslag nesten daglig; for Norge ble den samfunnsmessige uskylden brutt på flere måter samtidig. Følgene av den første store norske terrorhandlingen er fortsatt under utvikling. Samfunnets politiske ledere og viktige etater og institusjoner forsøker å opprettholde og styrke den nødvendige offentlige orden og konsensusstøttende prosesser. Tragedie og sorg, en rettsprosess med lange ninger ut til alle avkroker i vårt samfunn; alle tiltak til tross; sirkus Anders Behring Breivik er over oss. Etterhvert blir det mer og mer  klart at den norske terrorsaken utenom det tragiske massedrapet og ødeleggelser mest av alt handler om de dramatiske skadevirkningene av politisk korrekthet og norsk rettroenhet.

Sirkus Breivik

«Subjektive faktorer har alltid spilt en viktig rolle i historiens løp.  Men det ser ut som at med den globale spredningen av massemedia begynner de å spille en dominerende rolle.» (Guattari, ‘Kaosmosis’, 1992)

En soloterrorist går til angrep på sitt eget samfunn; en ung tilsynelatende nordmann som på egen hånd skaper seg selv som terror-utøver. Som selv beskriver metamorfosen i et svært ‘Manifest’. Det norske samfunnet ble hardt rystet. Etterskjelvene pågår stadig, nesten hver eneste dag kan vi merke små rysteleser i det norske samfunnslegemet. Normaliteten og den sunne fornuftens tallsmenn og -kvinner går i sirkler og spiraler rundt seg selv, ingen som uttaler seg unngår å bli motsagt, de fleste motsier før eller senere seg selv, stabile meninger og oppfatninger rystes i filler. Breiviksaken flytter hele tiden grenser, reparasjonsprosessene medfører at stadig nye sprekker åpner seg i det tilsynelatende solide norske terrenget.

Vi har i historien sett at det finnes spesielle og signifikante sosiale hendelser som kan frisette og slippe løs samfunnskrefter som i samfunnets normale tilstand holdes i sjakk eller er under kontroll. Skuddet i Sarajevo, Berlinmurens fall, den arabiske våren handler alle om slike ombrytende hendelser.

Breiviksaken og det sirkuset den er i ferd med å bli ser ut til å kunne utgjøre en slik ombrytende hendelse i det norske samfunnet. Lekkasjer, tillitsbrudd, sviktende beredskap, overeksponering i media, vitner som ikke kan si det de har å si fordi de ikke lenger stoler på politi og rettsystem, faglig slurv av sakkyndige eksperter. Psykiatrien, juristene, politiet og terrorberedskapen; media,; alle områder av vårt samfunn som kommer i berøring med Breiviksaken slår sprekker under trykket av noe som aldri før har skjedd i vårt land. For hver måned som går kommer nye ting til som setter samfunnet under økende press; en lærervikar skriver sarkastiske meldinger på facebook som kan oppfattes som støtte til Breivik og mister naturligvis jobben. Han mener han har rett til å komme med slike ytringer selv om de utfordrer den norske rett-troenheten og korrektheten. En omdiskutert norsk filmskaper planlegger film om den norske terroren; begrunnelsen er at den internasjonale interessen for terrorsaken er så enorm.

Vi lever i et velordnet rettssamfunn, det innebærer at en fullstendig hensynsløs høyreekstrem massemorder behandles etter nøye utformete regler og prosedyrer i rettssystemet og i vel regisserte fengslingsmøter.

Et halvt år etter terrordagen er tiden inne; Anders Behring Breivik trer ut i det offentlige rom igjen etter å ha vært holdt innesperret og i skjul i måned etter måned. Gjerningsmannen viser seg fram for oss, tydelig preget av den voldsomme oppmerksomheten han møtes med. En kraftig ung mann, velkledd og høflig møter oss med en provoserende høyreekstrem hilsen hemmet av håndjernene; han lar seg ikke avspore, mannen er fast bestemt på og sterk nok til å fortsette løpet ut fra de premissene han la før dobbeltangrepet og i sitt ideologisk-politiske ‘Manifest’.

Både hans måte å opptre på og det han sier møtes med stum vantro og forbauselse, noen ler og andre gråter; ofre og foresatte, advokater, journalister, politikere og alle andre pliktoppfyllende nordmenn kan høre at Anders Behring Breivik uten å blinke og i et anstendig tonefall  og med pene manerer mener at han kan forsvare sine handlinger og at det han har gjort er riktig og ærefullt.

Menneskesinnet er lagd av et flyktig stoff. Det går opp i, det fortaper seg lett i tingene og samfunnet og trykket omkring seg og fjerner seg dermed fra seg selv og sin indre frihet. Det normale menneskesinnet er et nødt til å være et overlevelsesorientert sinn og av den grunn tvunget til å godta mye hykleri. Noen har hevdet at den normale sunnfornuftige bevisstheten er den feige bevisstheten.

Det er mye vi som normale borgere ikke våger å fortelle hverandre. Det er like mye og kanskje mer vi ikke kan tillate oss å tenke. Derfor tør jeg nesten ikke hevde det følgende som jeg mener er grunn til å ta alvorlig: Trass i den avskyen og den sorgen jeg føler etter Breiviks ugjerninger og den medfølelsen jeg har med ofre og pårørende kan jeg ikke la være å tenke at vi og det norske samfunn gjennom Breivik og hans ugjerninger har fått en skremmende lærdom; på en uhyggelig måte får vi som samfunn det vi fortjener. Jeg aner ikke om vi er modne nok til å ta inn over oss dette skrekkelige og forsøke å lære det vi må av det som har skjedd. Når jeg hører våre politikere uttale seg tviler jeg. Medias ukritiske bruk av unge AUF’ere som en slags kombinerte ofre og refleksjonsinstans i Breivikssaken gjør bare vondt verre.

Startpunktet for en skikkelig kritisk refleksjoner er enkelt nok: Denne massemorderen har vokst frem fra og i vårt eget samfunn, i Oslos skoler og gater, han har hentet næringen til sine ideer og holdninger og handlinger derfra. Breivik er ikke en fremmed og utenforstående samme hvor sterkt vi forsøker å strippe han naken og støte han ut, i det ytterste mørket.

Hva betyr dette for oss og vårt samfunn? Ja jeg vet at mange reagerer på en slik tilnærming; de vil tilbake til status quo og tingene slik de var før skrekkhendingene rammet. Glem ikke, nettopp denne tilstanden frembrakte Breivik!

Hvem er jeg som kan si noe slikt og hvordan kan jeg tillate meg å si noe slikt? Kan jeg virkelig granske og si og skrive alt det jeg selv finner ut er riktig og viktig i Breiviksaken? Det er dette denne artikkelen handler om og forsøker å utforske. Bare dette ene spørsmålet som det har tatt meg måneder med granskning og ettertanke før jeg plutselig skjønte var akkurat det vi må stille: det er et kontrafaktisk spørsmål vi må våge å formulere og stille til oss selv som tenknende individer i et demokratisk samfunn dersom vi skal komme til bunns i Breiviksaken og i det den gjør med oss og vårt samfunn. For å kunne gjennomføre en reell rettsak og et rettslig oppgjør med Breivik og hans misgjerninger må vi ha mot til å formulere også dette spørsmålet:

‘Hva om Anders Behring Breivik har rett?’

Gjerningsmannen skjuler ingenting, forsvarerne legger ned påstand om frifinnelse!

Er dette spørsmålet mulig å stille etter det brutale terrorangrepet og massemord? Dvs., er det mulig å tenke seg en begrunnelsessammenheng og sosial kontekst der hans handlinger eller kanskje heller tilsvarende handlinger kunne ha blitt oppfattet som i alle fall ikke utelukkende antisosiale og onde?

Det får ikke hjelpe at det for mange, kanskje flertallet av nordmenn, er et uhyrlig spørsmål. Vi kan ønske å la være å stille spørsmålet, men samtidig skjuler det seg en dypere logikk i Breiviksaken som krever at vi stiller det. ‘Her er stedet, her skal du danse’. Dersom det skal være noen som helst mening i det pågående rettslige oppgjøret, dersom dette ikke bare er en farsepreget skuespill i rettstatens navn må vi våge å stille dette uhyrlige spørsmålet. Hva er i det hele tatt poenget med en langvarig rettsak dersom den anklagete ikke gies full anledning til å forklarte seg og sine motiver, der det ikke finnes den minste mulighet for at den anklagete kan ha rett eller kan ha motiver som gjør hans handlinger forståelige eller der straffeutmåling blir påvirket?

Grusomheter og ofre

Midt oppe i sjokket og sorgen kan det være nyttig å besinne seg; løfte blikket løsrive seg fra de klebrige festepunktene i virkeligheten og se at vi alle befinner oss et bestemt sted, et bestemt øyeblikk i menneskets virkelige historie. Her-og-nå, vi befinner oss i en usynlig portal som forbinder en uendelig fortid med en uendelig fremtid. Vi går hele tiden gjennom denne portalen, den er ankerfeste for vårt individuelle og unike perspektiv på verden; hvert eneste lite minutt eller sekund har den plass for iverksettelse av en massakre og en bombeeksplosjon. Det skal bare et menneske til; et menneske med en bestemt motivasjon, våpen og en bombe. Og valg; så flyter det blod, så smeller det. Små og store smell. Enorme smell:

Klokken var akkurat 43 sekunder etter 8:15 en stille og fredelig morgen 6.august i 1945. Øyeblikket da historiens første atombombe med det forræderisk vennlige kodenavnet ‘Lillegutt’ gikk av i luftrommet 580 m. over Hiroshima. Historiens første atomdrapsvåpen var ladet med 60 kg.uran, nok til at store deler av byen ble utslettet. Aldri hverken før eller senere har et våpen lagd av menensker drept flere mennesker. Mellom   70 og 90 000 mennesker ble sendt over i det hinsidige i det ‘Lillegutt’ smalt; tilsammen døde antagelig et sted mellom 150 000 og 200 000 mennesker som følge av stråling og skader. Ofrene etter bomben fikke et eget navn; ‘hibakusha’ betyr ‘det folket som ble berørt av eksplosjonen.’ Nå har Norge fått sitt ‘hibakusha’, folket som ble berørt av terroraksjonene 22.7.

I dag har ‘fredsbyen’ Hiroshima som den kalles mer enn 1 og en halv million mennesker.

Oberst Paul Tibbett som selv ble 92 år gammel var pilot på bombeflyet Enola Gay som slapp bomben over Hisoshima. I utgangspunktet var Tibbets ukjent med begrepet om en atombombe; han ble i 1946 sitert i avisartikkel i The New Yorker der han sa: «Jeg vil gå bare så langt som å si at jeg visste hva et atom var.»  I forbindelse med et 50års-jubileum for atombomben som ville presentere ødeleggelsene den føre med seg uttalte Tibett at det var en «damn big insult..»

Hva om Paul Tibett eller misjonskommandøren Parsons hadde innsett de grusomme følgene og tenkt seg om en gang til for så å nekte å slippe ‘Lillegutt’ i siste øyeblikk? Hva hadde blitt deres personlige skjebne om de hadde gjort et slikt avgjørende valg for så mange levende mennesker? 

President Truman uttalte tre dager etter massedrapet:

«I realize the tragic significance of the atomic bomb… It is an awful responsibility which has come to us… We thank God that it has come to us, instead of to our enemies; and we pray that He may guide us to use it in His ways and for His purposes.»

Livet etter terrorhandlingene

Tilværelsen her og nå utgjør rammen om og forankingen for våre liv og våre løpende valg. Vi og våre beslutninger er alle omsluttet av og innvevd i en historisk og konkret situasjon. Dette jordnære og konkrete er livets ubønnhørlige stoff. Alt det andre er pynt og jag etter vind. Jeg er akkurat ferdig på jobb. Endelig; tre lange arbeidsdager er over. Der er en mørk og stille ettermiddag i begynnelsen av desember i menneskeåret 2011. Ingen andre naturlige og sosiale vesener har år slik vi mennesker har det.

Egentlig er det ikke 2011 og snart 2012; det er 22.7. året og deretter kommer det første året etter terroren. En slags år 1. Her i landet preger en uforståelig grusom massakre hele dette året mens resten av Europa og verden ellers kanskje mest preges av en alvorlig pågående økonomisk krise. Jeg stopper bilen i veikanten ovenfor favorittstedet mitt; så stikker jeg ned til fjorden og svaberget for å slappe av en stund mens jeg nyter å skue utover den store og dype Sognefjorden. Denne svære fjorden som strekker seg over 200 km’eter inn i fjellandet rommer alt som mitt indre kan romme og enda mye mer. Jeg trenger bare en kort og stille stund her nede i fjordkanten for å koble meg løs fra alle de klebrige pasientinntrykkene som hodet mitt ellers lett blir hengende fast i gjennom de kommende fridagene. Den blankstille mørke vannflaten der ute er som et enormt speil; det vekker samtidig andre ubehagelige minner; den nesten sorte flaten med gjenskinn fra en rødlig kveldshimmel fremkaller uutslettelige bilder av desperate og gråtende og ihjelblødende ungdommer som forsøker å svømme vekk fra massemorderens skudd ute på Utøya.

En bombe, mange drepende skudd. 77 døde, omtrent 60 skadde. Når slutter slike hendelser? De slutter antagelig ikke av seg selv, det er vi som må finne ut av det og lage en slags slutt på dem som vi kan leve med. Snart 5 måneder har gått siden det skrekkelige hendte; hendelsen fortsetter å bre seg som uopphørlige bølger i en vannflate; det er som om tiden har hektet seg opp eller satt seg fast i noe og ikke lenger kommer av gårde på den normale måten. Luften nede ved fjorden er fremdeles merkelig mild til å være en vinterettermiddag i desember. Det nytter selvsagt ikke å narre seg selv; vinteren ligger selvsikker på lur like oppe i de snødekte liene. Om noen dager kommer den nedover for å kaste seg over oss for fullt, etter det våre vakre værdamer kan melde. Jeg vil gjerne beholde mildværet så lenge som mulig, det har mange fordeler. Andre bilder og personer ønsker jeg utelukkende å bli kvitt.

Som de fleste andre der ute i vårt lille land begynner jeg etterhvert å kjenne meg ganske ‘Breivik-mettet’. Mange er ‘Breiviktrøtte’; skal vi aldri bli ferdig med denne massemorderen? Er handlingene hans umulig å legge bak seg; kanskje er vi fanget i det psykoanalysen kaller ‘gjentakelsestvangen’, handlingene har ødelagt noe av  hverdagsnormalitetens sunne evne til å glemme ting, til å legge ting bak seg; det gjør at vi ser og hører og føler han hvor vi enn snur oss. Et eller annet har gått i stå i inne i nukleus accumbens fremme i hjernen et sted på en flokk med nordmenn samtidig; dermed fanges vi i våre egne sirkler og floker med fokus på en massemorder. Og gjentakelsestvangen blir hele tiden verre og verre; den brer seg ut i alle samfunnets små og store systemer og avkroker. Hva kan og må et helt samfunn gjøre for å komme seg ut av stadig nye floker og spiraler som minner om gjentakelsestvang. Hvor lenge og hvor mye skal han få fortsette å spøke for oss gjennom den kommende vinteren og våren og sommeren? 22.7 kommer tilbake hvert eneste år, det er til å godta; vi har seremonier for slike ting. Et minutts stillhet 22.07.2012, klokken 15.26?

Men vi har ikke seremonier for hver eneste dag i året kl. 15 26. Et minutts stillhet hver dag på samme tidspunkt? Vi kan ikke kalle alle gater og plasser 22.7-gaten eller 22.7 plassen eller ‘Forsvar demokratiet-plassen’.

Kanskje har vi noe å lære av det vi vet om sorgarbeid; kanskje må vi i de kommende månedene slik filosofen Richard Kearney sier det i boken Strangers, Gods, and Monsters: Interpreting Otherness’ (2003) erkjenne og godta at -

«det som er tapt er virkelig gått tapt, og den eneste kuren ligger i ekte sorg, ved at vi innstiller oss på å slippe taket i den Andre som vi fastholder som fange på innsiden eller som syndebukk på utsiden. Nøkkelen er å la den Andre være en Annen slik at vårt selv kan bli seg selv igjen. Jeg mener at et av de beste hjelpemidlene i denne oppgaven er narrativ forståelse; en gjennomarbeiding av tap og frykt ved hjelp av rensende forestillingsevne og ettertenksom erkjennelse.»

Dette sorgarbeidet omfatter å la et utfordrende rettsoppgjør med gjerningsmannen forløpe på en ansvarsfyllt og ordnet måte, vi må etter de reglene som gjelder for en slik prosess foreta en balansert avklaring av om han var og er syk eller motivert av en politisk-ideologisk tankegang og samfunnsforståelse og til sist ikke minst forsøke å forstå hvordan Breivik som den nordmannen han er og derfor som en av oss kunne spire og vokse fram av det norske samfunnet vi er en del av og bryr oss om. Vi må altså utforme fortellingen (e) som kan utgjøre en forståelse av ‘hvordan dette kunne skje på norsk jord’. Utfordringen for oss er  - samtidig som alle hensyn taes til de som er rammet direkte og som sørger over tapene – å bearbeide og tenke gjennom forskjellen mellom det vi midt oppe i alle forskjellene mellom oss står for og dette andre som Breivik er og representerer, uten å sette opp sperrelinjer og skiller som fører til at ingen forbindelse og sammenheng i det hele tatt er mulig. Dette er vanskelig fordi vi har en tendens til å eksternalisere alt som har med Breivik og hans likesinnete å gøre slik at enhver kontakt eller forbindelse med den han er og det han står for smaker av svik eller en slags forurensning. Forsøket på å bygge hermeneutiske broer mellom oss og «den andre» bør ikke stemples som holdninger som sympatiserer med eller selv representerer holdninger på grensen til vold. For dette avskjærer til slutt noen form for dialogisk mellomværende mellom oss og Breivik som den andre. Den andre blir en absolutt utenforstående og for alltid en fremmed for oss.

Avisene kan altså ikke fortsette å skrive om Breiviksaken hver eneste dag, på hver eneste side, slik de gjør i dag. De må begynne å besinne seg og forøke å forholde seg til og ikke kortslutte eller utnytte og parasittere på den samfunnsmessige sorgprosessen som er så nødvendig men som samtidig må hjelpes fram. Nyhetssendingene kan altså ikke ha nye reportasjer om massemorderen bortimot hver bidige dag uten at media er seg bevisst det sammenhengen dette foregår innenfor.

Jeg leser fortsatt alt jeg makter å komme over om ABB; mange synes nok det er for mye av det gode når man fremdeles med iver kaster seg over rubb og rake av hovedstadsavisene og alt annet som kan spores opp ute på nettet om en massemorder. Ingenting er for lite eller ubetydelig for meg; hver eneste liten bit av informasjon eller synspunkter forsøker jeg å få med meg. Terrorsaken og massemorderen selv har blitt til et slags puslespill for meg, nesten tvangsmessig forsøker jeg å finne alle de små og de større bitene slik at det en dag kan gå opp. Det er et merkelig puslespill; på ett vis er alt så enkelt og åpenbart; gjerningsmannen har jo selv skrevet detaljert dagbok om forberedelsene helt fram til selve terrordagen. Hvorfor denne diskusjonen, denne grublingen? Alt ligger der, et menneske gjorde sine valg, planla og forberedte og forklarte sine handlinger ned til den minste detalj. Kan det bli klarere; ingenting ligger i mørket?

På en annen måte er 22.7-hendelsen allikevel innbegrepet på hvor gåtefulle og uforklarlige og ytterliggående noen menneskelige handlinger kan være. Vi vet nesten alt som er å vite; men vi kommer hele tiden tilbake til de samme spørsmålene:

Hvorfor i Norge? Hva skjedde egentlig? Kunne han ha blitt stoppet tidligere? hvorfor reagerte ikke PST slik de skulle ha gjort, slik det er deres jobb å gjøre? Hvem påvirket massemorderen? Hva med det merkelige ‘Manifestet’, med klipp-og-lim fra antimuslimske bloggere og ‘forskere’, ‘Hjernevask’-like resonnementer om feminisme og intelligensforskjeller, og ordrett plagiat-avskrift av Una-bomberen? Hvor ‘skyldig’ er Fjordman og det miljøet han hang med som ideologi.leverandører? Hvordan er slike massedrapshandlinger mulige i et ‘fredelig samfunn’? Hva er dette ‘Norge’ for noe bak de offisielle fasadene?

Så; for noen dager siden tok jeg meg endelig sammen. Det lå i kortene. Jeg har tenkt på det lenge. Endelig fikk jeg skrevet ut det svære nesten halvmeterhøye (som papirstabel) manifestet hans og tok til å lese det på nytt siste uken. Sant nok, allerede dagen etter terroren hentet jeg det fram på nettet og kikket gjennom det, litt tilfeldig frem og tilbake for å finne noe av interesse. Jeg oppfattet det da mest som et pubertalt klippe-og-lime produkt uten større interesse. Nå er jeg ikke lenger så sikker på at det er hele sannheten; (i tillegg kan jeg innrømme at jeg allerede er over fasen med rituell devaluering av alt massemorderen sto og står for)  - man kan kanskje lære noe om denne skrekkelige saken ved å studere massemorderens skriverier grundigere enn mange orker eller ønsker? Det er enkelt å se at Breiviks manifest ligner på et kvasireligiøst testamente laget i nettalderen, han oppfatter seg selv som heroisk ridder i og misjonær for den antiIslamske ‘Fjordman-religionen’. Ideologien er ‘kortreist’, den er til og med norsklaget i Oslo; den også ved hjelp av utenlandske forbilder. Ideologiutformeren med navnet ‘Fjordmann’ ønsker som rimelig er ikke vedkjenne seg sin uhyggelige og overivrige riddermisjonær; han kunne naturligvis ikke forutse hvilke demoniske krefter som idelogi-religionen kunne understøtte og utløse i menneskesinnet og slippe løs på samfunnet.

Den norske psykiatrien går i baret og henger seg i sitt eget reip

«Hadde jeg fått satt en sprøyte………» (Thor Kvakkestad, ‘spesialist’ i psykiatri)

» Han har frem til det aktuelle vært mest inne på sitt eget rom.»

Er det ikke det ene, så er det det ofte noe annet. Nå er det de psykiatrisk sakkyndige og deres konklusjon. Også her har tingene stoppet opp etter at de leverte sin 243 sider lange rapport 29. november etter å ha gjennomført 13 samtaler på totalt 36 timer med Breivik. De har ikke det minste lille grann tvil om at gjerningsmannen er utilregnelig som følge av alvorlig psykiatrisk sykdomstilstand og beskriver noe som skal være sykdomsforløpet hans som om de har hentet formuleringene sine direkte fra en tekstbok om det schizofrene sykdomsforløpet:

«Observanden trakk seg tilbake fra sosial kontakt med venner, og har frem til det aktuelle vært mest inne på sitt eget rom. Hans mor sørget for vask av hus og klær, og handlet og laget mat for ham (…) Det er de sakkyndiges vurdering at observanden i perioden 2002 til 2006 hadde en tiltagende isolasjonstendens med gradvis sviktende funksjonsevne.»

Man kan bare spørre seg; hvordan skal man forholde seg til en så tendensiøs og ensidig tolking av Breiviks livssituasjon de siste årene? Det er jo åpenbart bare en av flere mulige tolkninger; problemer er psykiaterne er så enøyde at de bare ser sin egen tolkning og ingen andre. I en såpass alvorlig sak der deres vurderinger har så store  - kanskje heller enorme implikasjoner utover det rent rettspsykiatriske og rettslige –  er dette en hårreisende og graverende feil. Et par måneder etter de leverte sin rapport ser vi de beklagelige konsekvensene av de sakkyndiges enøyde rapport og hvordan ansvarlige instanser gjør alt som er mulig for å rette opp i det som kan rettes opp samtidig som de forsøker å unngå å svekke tillitten til rettsapparatet vårt. Så må en stakkar tilskuer fra fjerne norske fjordstrøk tåle at vemmelige versjoner av norsk politisk korrekthet slesker seg i nyhetsbildet og tildels tar over og preger den offentlige diskusjonen omkring psykiatrirapporten. Høflighet og hensynstaken, selvsagt; men skjønner man virkelig ikke hvor skadelig tilbedelsen av politisk korrekthet kan være i denne tragiske og ømtålelige saken?

En hel serie med kjente og velrennomerte fagfolk innenfor psykologi, psykiatri og terror- og ideologi-ekspertise går ut med skarp kritikk mot den psykiatriske vurderingen av massemorderen. Flere psykiatere og psykologer har kontaktet Breiviks forsvarere for å tilby nye vurderinger.

Riksadvokaten ser først rett inn i kamera og omtaler kritikerne av de skakkyndige og deres konklusion som  forståsegpåere som burde ha tidd stille; de har aldri møtt gjerningsmannen og heller ikke lest politiavhørene av han. Kunne de ikke heller vise tilbakeholdenhet i alle fall fram til rettsaken 16.april? Etter at Oslo tingretten oppnevner nye sakkyndige med en grundig begrunnelse kommer han heller ikke tilbake til utspillet sitt.

I psykiatrien er det etterhvert lange tradisjoner for å sette diskvalifiserende diagnoser på folk uten at man har møtt dem; Hitler, Hamsun, Wittgenstein, Churchill, osv.. er bare noen av de kjente ofrene for psykiatrisk fjerndiagnostisering. Vår famøse psykiater Retterstør har produsert en hel bok der han fornøyer seg med å fjerndiagnostisere kjente personer uten å å sett snurten av dem. Hvorfor er det eventuelt bra at eminente fagfolk som f.eks. psykologprofessor Sven Torgersen, psykiatrispesialist Arne Thorvik, to av nestorene i norsk rettspsykiatri, Steinar Hauge og Pål Abrahamsen, førsteamanuensis Anne-Kari Torgalsbøen ved psykologisk institutt i Olso, den norske nestoren i rettspsykiatri Randi Rosenqvist, den danske spesiallegen i psykiatri Henrik Day Poulsen; kjente navn som alle går ut i offentligheten med sine kritiske synspunkter på de sakkyndiges synspunkter i rapporten? Tvilende, besynderlig, forundret, rystet, osv.. er ord som går igjen i deres reaksjoner. Gjerningsmannen Anders Behring Breivik skal først ha blitt fornærmet over å ha fått diagnosen paranoid schizofren; han mener at 80 prosent av samtalene og innholdet i samtalene som de sakkyndige mener har funnet sted ikke har funnet sted etter hans oppfatning. Senere skal Breivik ha endret mening og er tilfreds med diagnosen. Han ser fordeler ved situasjonen og ønsker selv ingen ny sakkyndig vurdering.

Det er kjent at psykiatrisk og psykologisk sakkyndighet, til tross for at den er nødvendig, ikke bare er til velsignelse i moderne rettspleie. Noen ganger lager den mer problemer enn den bidrar til å løse. Det har vært demonstrert flere ganger; tross sin saklige og vitenskapelige fasade lider dessverre moderne psykiatri av flere former for kontekstblindhet på en gang. Ofte går det allikevel sånn noenlunde, andre ganger er følgene alvorlige. Den mest uheldige blindheten for kontekst er i vår sammenheng kanskje det systematiske fraværet av refleksjon over hvordan ens vurdering av en massemorder påvirkes av ens egen posisjon og de sammenhengene en befinner seg i, hvordan sterke bakenforliggende perspektiver og føringer preger ens egen tankegang. Det trenger ikke gjøre så mye skade dersom man er seg fullt bevisst mulige forvrengninger og forskyvninger. Den britiske filosofen Elizabeth Anscombe har skrevet at det ligger en fare i å lage beretninger om andre mennesker, ved at man kommer til å trekke emnet man skriver om ned til sitt eget nivå (ens egne moralske, kulturelle og intellektuelle begrensninger og fordommer overføres på motivet). Når det gjelder den psykiatriske vurderingen av Breiviks liv, person og psyke har dette utvilsomt skjedd; tross tilstrekkelig omfang og sidetall avslører rapporten en forbløffende kontekstblindhet og de sakkyndiges egne faglige og menneskelige begrensninger.

Som avisene og journalistene undervurderer de psykiatrisk sakkyndige i utgangspunktet Anders Behring Breivik – det er på forhånd avgjort en gang for alle at denne monstrøse gjerningsmannen er det motsatte av alt vi liker. De sakkyndige kaster seg på prosessen med seremonipreget degradering og ‘statusstrippping’ som mediene har bedrevet dag ut og dag inn siden den mørke fredagen. Anders Behring Breivik fremstilles ofte på forbausende grove måter som et null og en taper som ikke har noe å fare med. Han har selvsagt ingen ordentlig eller normal barndom, ingen vanlig omsorgsfyllt familie eller mor og far som oss andre; han har egentlige ikke venner, ingen kjærester, ingen normal skolegang eller sosial omgangskrets. Han har ikke følelser og mangler empati. Mannen har ikke penger, han har ikke jobb, han har aldri fått noe til eller brydd seg om alt det vi bryr oss om. I det norske samfunnet og blant skikkelige nordmenn er han en absolutt fiasko. Et slikt monster hører ikke med eller til blant oss i vår verden, han spiller ikke på vårt norske vinnerlag.

Tenk om Breivik hadde spredt bilder av seg selv på nettet kledd til fest i valdresbunad? Med 17.mai sløyfe? På Ullevål I Drillo-drakt? Med ski på bena mens han heier på våre gullvinnere Northug og Therese Johaug under VM i Holmenkollen? Velkledd på litteraturhuset i en debatt om arbeidsløs ungdom?

Føringene er sterke og klare. Slik skal og må konklusjonen til de sakkyndige også være. Slik blir den dessverre. Morderen strippes for alt som kunne gjøre han til en av oss, for alt det som hører sammen med normalitet. Breivik blir kledd av, han er naken, han er sinnsyk og følgelig utilregnelig. Gjennom en prosess som kan minne om ‘kombinatorisk paranoia’, uten å drøfte alternativer og legge opp til falsifisering av egne hypoteser, setter rapporten systematisk sammen alle store og små biter og brikker som passer inn i et forhåndsbestemte bilde; det som foregår er ikke psykiatrisk diagnostisering men mer en sosial prosess med statusstripping.

De sakkyndige demonstrerer tydelig sine premisser når de som mange andre med typisk ekspertisebetinget blindhet nærmest totalt overser og  setter tilside Breiviks pretensiøse ‘Manifest’. De tillater seg å gjøre denne feilen – (blant mange andre som f.eks. å overse hvilken effekt det har at hans groteske handlinger er så ekstreme og enestående) med en helt utilstrekkelig og dårlig begrunnelse. Jeg skal naturligvis ta dette problematiske manifestet til Breivik grundigere for meg senere; uten tvil er det den groteske terrorhandlingen som gjør at det er påkrevd å granske ‘Manifestet’ nøye. Uten ugjerningene som motivasjonskontekst er manifestet alene ved sitt sidetall bortimot uoverkommelig lesestoff for de fleste av oss. Men det betyr altså ikke at man i en psykiatrisk vurderingsprosess kan hoppe over det!

Kaoskreftene er løs: De lange skyggene fra 22.7
22. juli-tragedien kaster lange skygger. Skyggene blir lengre og lengre etterhvert som tiden går. Mer lys lager bare dypere skygger. Man kan ikke lyse opp alt og overalt. Bare mørket kan fjerne skyggene. En fengslet og isolert, utstøtt, devaluert og utskjelt massemorder nekter å bli usynlig, taus, borte; han forfølger oss uopphørlig. Vi ribber han for alt som er tillatt, fratar han alt av menneskelig verdi som vi kan ta fra han; som et slags Kainsmerket spøkelse dukker det forhatte ansiktet hans allikevel opp på forsidene og i en strøm av nyhetsoppslag, artikler, bøker, radio- og tv- og programmer hver bidige dag. Han er antagelig den første av sitt slag i fredstid i Norge; ondskapen inkarnert. Som en djevelmagnet har denne mannen trukket til seg alt det onde og halvonde som svever spredt omkring ute i samfunnet, så har han destillert og konsentrert det i sin person og i sine handlinger gjennom et hensynsløst  angrep på alt han hater og misliker. Vi vet ikke hva det han har gjort vil medføre, det som utspiller seg foran øynene våre står i forvirringens tegn. Alle våre vanlige målestokker og fremgangsmåter for å håndtere menneskeskapte utfordringer settes på prøve. Etter tragedien begynte debatten, nå raser debatten om debatten.

Den skyldige meldte seg selv og har aldri lagt skjul på noe; nå drøfter vi om det finnes andre skyldige og medskyldige og indirekte skyldige. Kanskje er vi alle litt skyldige? Med en så enorm ugjerning kjennes det lett som om det er enormt mye skyld å fordele; apparatet for skyldfordeling går på høygir: Hva med foreldrene? stefaren? stemoren? Barnevernet? Barne-og ungsdomspsykiatrien? Kanskje er jakten på skyldige fånyttes? Vi aner fortsatt ikke om gjerningsmannen er syk eller skyldig eller gal. ‘Paranoid schizofren’? Anders Breivik lever ikke i vår felles normale virkelighet der man kjenner et snev av skyldfølelse om man  bryter ut i ‘dæven han steike!’; drapsmannen befinner seg i en boble av sykelige ‘delusjoner’ og vrangforestillinger; han vet egentlig ikke hva han har gjort, han er utilregnelig, han har ikke skyldevne? De sakkyndige har avgitt en omfattende uttalelse om disse tingene; men vi kan ikke slå oss til ro. I kjølvannet av uttalelsen uttaler andre som kjenner seg like sakkyndige seg skeptisk om de sakkyndige. Vi aner ikke om de to psykiatrisk sakkyndige som sier at de ikke har et gram av tvil om noe som helst har levert en usedvanlig grundig utredning eller et kontekststyrt makkverk av forhåndsbestilte feil og vilkårlige konklusjoner. Noen synes å være fornøyd med at den psykiatriske utredningen rent seremonielt og formelt er utført prikkfritt; alt er i sin skjønneste orden. ‘Normalitetsstripping’? Det er slik det foregår i norsk psykiatri; sosiologene Garfinkel og ikke minst Goffmann fant for mange tiår siden at psykiatriens vurderinger og prosedyrer mest av alt minnet om ‘degraderingsseremonier’.

Vi kan ikke la det kompliserte spillet rundt gjerningsmannen overskygge at poenget og hele formålet med utredningen er å avdekke virkelige saksforhold, dvs. hva som er tilfelle med gjerningsmannens psyke. Sannheten og faktiske saksforhold sier man gjerne.

Hva skal vi og kan vi gjøre med en slik gjerningsmann? Tilgi, straffe, utstøte, tie han i hjel, gjøre han unsynlig? Vi har ikke dødsstraff i dette landet, folk aksepterer ikke dødsstraff; vi er imot å ta andres liv men allikevel; alle som tør si slike ting tar bladet fra munnen og ønsker dette umenneskets død. Forvirring rår over alt. Hvor vi enn snur og vender oss; det finnes ingen utveier, ingen steder finner vi den befriende avstanden vi ønsker oss, vi vet ikke lenger å unnslippe det som har inntruffet. Vi trodde, vi hadde en stund et lite håp om at når bare sjokket og harmen og sorgen hadde hatt sin tiltrengte tid, så ville også denne vonde saken langsomt falle til ro.

Det skjedde ikke. Det ser ikke ut til å komme til å skje.

22.7-hendelsene har resultert i en slags nasjonal kvikksand, jo mer vi strever for å komme oss løs, jo dypere sitter vi fast. Man kaller det et nasjonalt traume; sett utenfra, fra andre land, fremstår det mer og mer som et norsk traume. En uhyrlig voldsgjerning har rammet det fredelige vinterlandet der oppe i Europas nordlige utkant; det begynner å bli noe umiskjennelig ‘norskt’ over den etterprosessen vi er inne i.

Nå må vi, den lamslåtte befolkningen i dette lille selvhenførte landet, leve midt oppe i noe utålelig og nesten skampreget, som allikevel henger ved oss, som er forever irreversibelt; det som hendte den sorte fredagen må ha rommet et overtrykk som viderefører ulykken i månedsvis i form av etterskjelv og nye utbrudd, det må ha være ladet med en slags ulykksalig høyspenning som får hendelsen til å  fortsette å spre bølger og kaste skygge i det uendelige. Vi kjenner det som et voksende ubehag og harme over at denne saken ikke vil roe seg ned og  ta slutt, vi finner ikke ut av den eller blir skjønner hvordan vi kan gjøre oss ‘ferdig’ med den.

Rettsoppgjøret, selve rettsaken er riktignok tidfestet til 16.april 2012; men et annet og dunklere oppgjør som involverer mange ulike krefter i landet vårt og som vi ikke vet hva handler om, pågår hele tiden siden terroren traff oss. Hver ny ting og hendelse som dukker opp i kjølvannet av Breiviksaken forsterker det ubehaget og den forvirringen som hersker; dette som har rammet oss vil ikke ta slutt. Det finnes ingen enkle utveier. Selv riktige og gode beslutninger viser seg som i et gresk skjebnedrama i neste omgang å gjøre vondt verre. Det er ikke det at sårene ikke vil gro; forsøkene på å reparere og helbrede dem fører til at nye sår kommer frem, sår vi hadde glemt eller skjøvet til side. Det er enkelt å forstå at vi trenger tid og ettertanke for å fordøye og forstå skikkelig hva som har skjedd med oss, med vårt samfunn og våre ønsker om å leve et menneskelig og ordnet liv. Vi mobiliserer alle våre gode ordenskrefter; vårt samfunns ordnende instanser går på høygir for å bringe samfunnslivet tilbake til en slags normal og balansert og forutsigbar tilstand; hele det politiske apparatet, politiet og fengselsvesenet, sikkerhetsapparatet og PST, rettsvesenet, psykiatrien og hjelpeapparatet, massemedia. Det er som om 22. juli har sluppet mørke kaoskrefter løs, den monstrøse gjerningsmannen har ikke bare sprengt og myrdet for fote; han har med sine uhyrlige handlinger på en eller annen måte rammet vårt samfunns ømmeste og mest sårbare punkter. Hele vårt sosiale liv har gått seg fast i et eksistensielt veikryss der noen har rotet til veiskiltene som skal vise oss riktig kurs og retning; vi finner ikke lenger ut av forskjellene mellom ondskap og galskap, sinnsforvirring og mental sunnhet, sykdom og normalitet, frihet og kontroll, psykotiske vrangforestillinger og politiske villfarelser. Hele samfunnet involveres i en desperat kaoskamp for å finne frem til og gjenetablere orden og sammenheng. Opp til samfunnets overflate velter en bølge av kritikk, mistro, skepsis, antagonisme og uenighet: folk med vidt forskjellige agendaer drar nytte av terrorhendelsene for sine egne formål. Dermed skjer det som skjer mellom mennesker i slike tider; når krybben er tom…..de første hodene begynner å rullle. Maktfigurer som har sittet trygge og selvsikre på sine taburetter og posisjoner vikler seg inn i blindgater og taper ansikt; vår sympatiske justisminister ser tidlig nok hva som vil komme og går av, PST-sjefen derimot oppfatter for sent hvor alvorlig den nasjonale situasjonen er og vakler nå videre fra dag til dag. Til slutt er hun den eneste som ikke fatter hvor det bærer hen. Beredskapstroppen latterlige Donald Duck-aktige båtreise til drapsøya blir et symbol på at noe gikk fullstendig galt.

Vel kvalifiserte psykiatriske sakkyndige følger fagets normale fremgangsmåter og blir til sin store overraskelse ikke mottatt som faglige helteskikkelser men kledd av for åpen scene og står nakne igjen som i fortellingen om keiserens nye klær. Vi vet alle at psykatri naturligvis ikke er noen eksakt vitenskap men en sammensatt menneskekunst som må utøves nennsomt i forhold til sosiale kontekster (kanskje skulle vi ha minnet hverandre på om dette før vi satte i gang sakkyndighetsarbeidet i denne alvorlige saken); men hva er det vi har rotet oss opp i nå?

Det aner meg at hoderullingen dessverre kommer til å fortsette. PST fikk signaler og meldinger og kunne fælgelig ha fanget opp Breivik mye tidligere, men de rotet det til i likegyldighetens navn. Det er jo ikke så farlig; slike ting skjer jo aldri i Norge. Beredskapen var uforsvarlig mangelfull på flere avgjørende punkter.

Det psykiatriske sakkyndighetsarbeidet er utført så slett og kontekstblindt at det knapt kan brukes til det den skal brukes til og i neste omgang skaper nye problemer både for faglige kolleger som i sannhetens navn er nødt til å møte en sakkyndig rapport med adekvat kritikk, og ikke minst for andre psykiatriske pasienter.

Og så; i tillegg kommer alle disse nesten instinktive reaksjonene; avsky, usynliggjøring, devaluering, bestialisering, utstøting, redusering, umenneskeliggjøring. Brevik strippes for alle ting og tilknytninger som symboliserer status og normalitet og og menneskelighet, han er utelukkende monster og taper. En dyp og arkaisk følelsesmessig reaksjon på det uhyrlige setter og sprer en samfunnsmessig stemning og tone som vi  alle er preget og merkes av, samme hva man ut fra fornuften ønsker å gjøre.

Forsøkene på å gjøre massemorderen til helt noe annet enn det vi er, samme hva dette andre er. Han er det motsatte av et ordnet samfunn; et kaosmonster. Noen kunne eller ville ikke ta massemorderens navn i sin munn. Noen krevde forbud mot at hans navn blir nevnt i det offentlige rom. Mange lot være å ta hans navn på sine lepper; det holdt med drapsmannen, terroristen, os.. Man skal ikke skrive om han eller ha bilder av han i avisene. Andre ønsker å hindre alle bilder av drapsmannen. utstøtingen er unison og total. Et helt samfunn av lamslåtte mennesker ønsker å viske han ut, glemme han, å bli kvitt han – og så handler nesten alt om han. Massemorderen forfølger oss, møter oss hver gang vi åpner øynene. Man kan spørre; lever vi paradoksalt nok i ‘Anders Behring Breiviks epoke’? Vi ønsker ikke å gi dette villfarne og fortapte mennesket et minste gram av innflytelse; men allikevel skjer det vi minst ønsker oss.

Terrorhandlingene rammet det norske samfunnet som et hammerslag fra en annen verden, et utbrudd av ukjente og glemte krefter; naturkrefter?, krefter fra en hominoid underverden?,sykdomskrefter?, sosiale krefter?, ideologiske og politiske krefter? Fortsatt aner vi ikke helt hva som har rammet oss. Eller hva det har gjort med oss. Og ikke minst, hva det kommer til å gjøre med oss. Men vi diskuterer og proklamerer uavbrutt; den gode og stolte statsminister Stoltenberg som har et slags odelsgrep om den politiske ordleggingskunsten innser hva slags scene han befinner seg på; han stirrer rett inn i kamera og lover oss mere demokrati og mere åpenhet som svar på volden og misgjerningen. Vi tok imot disse ordene til vår statsminister med norsk stolthet; men samtidig visste de fleste av oss det så altfor godt: virkeligheten vi befinner oss i skapes ikke av en statsministers kosmetiserende ord.

Breiviks terrorbombe var sterkt nok til å rasere store deler av regjeringsbygningen og kvartalet rundt. Bygningene slo sprekker som kan repareres; i ettertid går det langsomt opp for oss at det er den bunnsolide og nesten mystiske norske konsensusen som har fått det kraftigste smellet og som nå er i ferd med å slå sprekker.

Den norske konsensus som er vårt samfunnsmessige og personlige sisteforsvar; som både Stoltenberg og opposisjonen pleier og ivaretar til siste sukk – en slags samfunnsmessig overlevelsesdrakt for oss alle – den åpner seg og begynner å falle fra hverandre. Vi ser sprekker åpne seg overalt i det norske post-terror landskapet; i rettssystemet, sikkerhetstjenestene, psykiatrien, media, den politiske offentligheten. den normale konsensusen faller fra hverandre i fragmenter. Disse sprekkene i det norske sosiale landskapet og konsensusen som limer det sammen etter Breiviks bombe og massakre er det ikke like enkelt å reparere som raserte bygninger.

Vi kan ikke lenger legge dette uhyrlige vekk, vi må fortsette å diskutere hendelsene fra alle mulige innfallsvinkler og posisjoner; alle ofrene og de som har mistet noen, advokatene, den politiske eliten, mediafolkene, de samfunnsengasjerte og politisk engasjerte, terrorekspertene, de som mener de forstår seg på mennesker og deres psyke, de som deler massemorderens syn, og så alle tilskuerne ‘der ute’ - alle sammen har vi en egen agenda som bakgrunn for de fortellingene vi forsøker å konstruere ut av det som hendte 22.7. 2011 og etterpå. Mest av alt, vi ønsker oss og søker alle en metafortelling, en felles superfortelling som kan forene alle de sprikende personbundne og perspektivstyrte beretningene som nå har begynte å splitte og skille oss mer enn de kan forene oss.

Fra 2006 til 2009, og i de siste månedene og ukene før han utfører terrorhandlingene, skriver Breivik sitt 2083-Manifest («2083, A European Declaration of Independence») som han sender ut på nettet til flere tusen mottakere 22.juli. Verket hans er på hele 1518 sider, og overgår dermed med flere hundre sider det nest største norske verket som så dagens lys i det skriveglade året 2011; Knausgårds 6.bind i ‘Min kamp’-serien. 2011 er åpenbart året da folk som utkjemper livkamper trenger mer 1000 sider for å berett om og dokumentere kampen sin.  Mot det samme årets slutt nåes for tredje gang rekordstore sidetall; denne gangen i en helt annen sjanger og nærmest som et antiklimaks. Det er noe så ekspertpreget som den 245siders sakkyndighetsrapporten som blir presentert på pressekonferansen 29.11. om massemorderens personlighet, sinn (sjel hans har de oversett) og sosiale tilværelse. De sakkyndiges skriverier og synspunkter utløser en storm av vantro og mistro; dette vil ikke ‘folket’ være med på:

‘Vi tror ikke på dere! Breivik var aldri psykotisk, han hadde skrudde ideer og vrangforestillinger som vi kjenner igjen som ideologi og ikke galskap. Massedrapsmannen Breivik er slettes ikke utilregnelig eller psykotisk forstyrret; dere har latt dere rive med av utstøtningsmekanismene som preger reaksjonene etter drapene. Alt han gjorde var en følge av bevisste valg, han valgte å la være å skyte noen mens han hadde ønsker å skyte andre. Han valgte å gi seg når mange nok var drept, forsøkte til og med å gjøre det over telefonen. ABB  var fullt ut tilregnelig under aksjonen, og han var det også under den niditge og krevende planleggingen og forberedelsene. Alt han gjorde stammer jo med beinhard logikk fra en høyreekstrem ideologi, hvert eneste lite skritt. han var aldri forvirret eller gjorde noe skrudd eller påfallende: Hva trenger man egentlig galskapen til? Som oss andre er dere eksperter altfor sterkt påvirket av udåden og myrderiene; fasiten var gitt, han kan ikke få lov til å være ‘normal’ som oss andre. Men husk nå bare - stemoren som traff han på et av Oslos utesteder i mars 2011 opplevde et hyggelig møte med han og kunne ikke merke noe galt med han! Ifølge psykiaterne var mannen psykotisk på dette tidspunktet. Ingen av de som uttalte seg om han i tiden frem til rapporten kom bemerket noe som helst som tydet på at han har vært alvorlig og funksjonsnedsettende (han fungerte ikke i det hele tatt, han hadde til og med redusert ‘boevne’) psykiatrisk syk siden 2006′.

Psykiatri-sporet og andre villspor

«Fornuften er en av de tingene - som vår sunne forstand - som alle antas å kjenne betydningen av. Allerede som barn blir vi fortalt at vi må være fornuftige, noe som i hovedsak betyr å gjøre det andre ønsker at vi skal gjøre. Vi er alle ment å ha en klar idé om hva fornuft er. Men det er ingen som har. Jo nærmere du ser på det jo vagere blir det. Og jo nøyere du kikker på folk som hevder å være de som er mest rasjonelle, jo mer irrasjonelle viser de seg å være. . .» (Peter Kingsley)

Jeg vil med en gang innrømme at jeg er mer enn bare litt skeptisk til det vi kan omtale som psykiatri-sporet. Det er en skepsis som åpenbart deles av mange i dette landet. Psykiatriske vurderinger som er løsrevet fra sosiale og andre kontekster produserer forbausende lett både falske positiver og falske negativer; det har vi lært nok om av Rosenhans berømte innleggelsesstudier på 90-tallet. 7 av de 8 normale psykologene (om slike finnes?) som la seg frivillig inn og fortalte at de hadde en stemme i hodet som sa ‘Thud’ fikk diagnosen ‘paranoid schizofreni’ eller lignende; de fikk store problemer med å bli utskrevet og friskmeldt til tross for at de altså ikke feilte noe.

Men jeg er egentlig like skeptisk til en altfor ensidig fokusering på Breiviks høyreekstreme politisk-ideologiske tilknytning. Det er lett å stirre seg blind på de to alternativene psykiatrisk sykdom versus politisk ideologi. Denne finnes naturligvis og har hatt sin store betydning for gjerningsmannens motivasjon og lange planlegging og gjennomføring av ugjerningene. Men i formingen av Breiviks subjektive virkelighet og oppfatning av verden og seg selv finnes det også andre påvirkninger og modeller, som nettopp ikke er knyttet til ekstreme ideologier og som beklemmende nok for vårt samfunn utgjør mer aksepterte sider ved normalsamfunnet og den vanlige borgers virkelighetsoppfatning. Vi er nødt til å grave fram de lite synlige mønstrene av normale sosiale forhold i våre vestlige samfunn som bidrar til å danne ‘psykologisk farlighet’ hos våre medborgere og kanskje også hos oss selv. Et viktig arbeid ligger foran oss, vi må vinne tilbake forståelsen av de dype sammenhengene som finnes mellom personer og deres psyke og det samfunnslivet vi alle er en del av. Det trenger dessverre ikke bare være en hyggelig oppgave; vi må ha mot til å se ting hos massemorderen som kanskje henger sammen med forhold i vårt eget norske sosiale og kulturelle landskap. Vi trenger nye forståelsesmåter som kan gjøre klart for oss på hvilken måte ABB og hans systematisk planlagte terrorhandlinger er formet gjennom hans liv i det norske samfunnet.

«Slik blir ytre samfunnsmessige uoverensstemmelser og inkongrutiteter internalisert over en bred skala i form av farlig intrapsykisk disharmoni. Dette fører til vidt utbredt personlig demoralisering. I tillegg, hvis vi bryr oss med å se etter, kan vi også finne tegn til en tilbakedannelse av disse personlige psykiske problemene til omfattende sosio-politisk-økonomiske problemer.» (William K. Shrader, Media Blight and the Dehumanizing of America (New York: Praeger Publishers, 1992), xxiii)

22.7 2011: Innledningen  til det ‘nye’ Norge?

I ukene og månedene som har gått siden 22.7 blir det bare tydeligere og tydeligere at dette som traff oss og som fortsetter å ramme oss ikke helt ligner på det man kan omtale som ‘normale hendelser’. Det som har hendt skjedde ikke bare denne ene dagen og så var det slutt; nei det er snakk om en annen slags hendelse som varer mye lengre og som utfolder seg på mange nivåer og langs mange dimensjoner samtidig. Normale hendelser- også ekstreme –  er noe vi forstår og kan assimilere til ting vi kjenner og er fortrolige med. Det som har inntruffet har andre dimensjoner og proporsjoner; som har påført selve det normale livet, den normale forståelsesmåten med dens støttende rasjonelle fagligheter og sakkyndigheter og til og med den sunne fornuften som sådan alvorlige sprekker. Som Furet sier det, også det moderne livet har sine gåter eller ‘enigmaer’. Sprekker i normaliteten, sprekker i den godtatte virkelighetsoppfatningen og den livsviktige norske konsensusen. 22.7-hendelsen er blitt til en 22.7-prosess som pågår fortsatt; som en usynlig giftig og oppløsende gass brer den seg utover og invaderer stadig nye områder av vårt felles liv. Utbruddet er ingen engangsforeteelse men nå mest av alt en fortløpende krise for normaliteten og det normale samfunn som ingen lenger kan overskue konsekvensene av.

Enten vi er det bevisst eller ei; alle spår vi oss selv: Hva slags post-terror virkelighet har vi våknet opp til? Hva slags orden kan vi gjenskape etter dette uhyrlige som har rammet oss? Var det som utspilte seg denne sorte fredagen mest av alt noe i retning av et ‘utbrudd’ av dypere samfunnsmessige og menneskelige understrømmer; på overflaten en side ved en pågående idemessige reformulering og dannelse av en samfunnsmessig oppdatert og mer stueren høyreekstrem bevegelse? Kan vi samle oss og skape orden ved rett og slett å sette inn det klinisk-psykiatriske blikket som utvilsomt vil greie å redusere det hele til en mundan psykiatrisk lidelse som har fått tragiske følger?

Er denne gjerningsmannen ‘en av oss’, er han som oss? Eller er det heller vi og vår moderne livsform som skremmende nok er beslektet med han og har en menneskelighet som ingen kunne forutse eller ønske seg? Har vi fått vår hjemmeavlede ‘norske psyko’? Er gjerningsmannen noe så uforståelig som en ondartet psykososial-politisk mutasjon som artikulerer og avspeiler kompliserte sosialiseringseffekter som gjør seg gjeldende i den erkenorske tilværelsen?

Maktutøvelsens forankring i moderne demokratiske samfunn gir rom for individuell artikulering av motmakt; men den skaper også i seg selv en fristende åpning for andre og mørkere krefter; for den demokratiske makten forutsetter det som De La Boetie (1548) kalte ‘servitude volontaire’ eller ‘frivillig underkastelse’. Dersom potensielt antisosiale sosialiserende krefter og strømninger i vårt samfunn flettes inn i og sammen med hverandre til overbevisende handlingsoppfordringer,  ligger den farlige fristelsen der hele tiden. Avstanden til vondskapens tekniske hjelpemidler og ødeleggelsesredskaper er allerede kort, og den blir kortere for hver ny dag som går – gummihansker, Finnlandshette, giftigestoffer, eksplosiver, skytevåpen………..

Måneder har gått siden tragedien inntraff; en dårlig sommer og en vakker høst ligger bak oss; det er allerede vinter i dette lille landet med den altfor store sorgen. Arme Norge, arme nordmenn og norskinger. Dette trauste allernorskeste fredelige vestlandet; for fire måneder siden opplevde vi den tyngste lørdags morgen i det skremmende prosjektet som kalles verdenshistorien: «a tale told by an idiot, full of sound and fury signifying nothing.»

Det er den uhyggelige datoen 23.7. 2011. Et av de ytterst sjeldne øyeblikkene da sløret trekkes til side, for de som har øyne som som er åpne for og evner å se slike ting. Under tyrefektingens sluttfase stilner det på arenaen; folk stirrer fascinert på de arkaiske og blodiske skuespillet som snart skal avsløre sin sannhet. Vi står overfor det som treffende  kalles ‘sannhetens øyeblikk’.

Men menneskedagene gir aldri av seg selv fra seg noen sannheter uten at man går på dem med vidåpne øyne og krum nakke.

Norsk terror og forbannelse: Blod og regn og tårer

«Forbannet være han om dagen, og forbannet være han om natten, forbannet være han når han legger seg ned, og forbannet være han når han reiser seg opp, forbannet være han når han går ut og forbannet være han når han kommer inn. (-) Vi foreskriver at ingen kan kommunisere med ham muntlig eller skriftlig, eller vise ham noen nåde, og heller ikke bo under samme tak med ham, og heller ikke være innenfor armlengdes avstand av ham, og heller ikke lese noe som er komponert eller skrevet av ham.» (Fra fordømmelsen og ekskommunikasjonen av den jødiske filosofen Spinoza fra det jødiske samfunnet i Amsterdam.)

Det er en typisk grå og regnvåt julidag på mine trakter, fjernt fra de uhyggelige begivenhetene som utspiller seg på nyhetssendingen. Samtidig er det en brutalt annerledes dag. På vestlandet strømmer sommerregnet, i andre deler av det rystede landet er det strømmer av unge menneskers blod som farger jorden og svabergene og det mørke vannet rødt. All den skjulte og kontrollerte brutaliteten som gjemmer seg et sted i den menneskelige natur har sprunget ut som en djevelblomst, en ondskapens sorte blomst. Hva kaller man slike dager, når det som ikke kan inntreffe er et ugjenkallelig faktum? Når vi plutselig må innse at det ondeste som ikke var mulig allikevel er mulig; mer enn mulig, det er vår virkelighet. Det har rammet oss midt i idyllen. Hvilke ord er riktige for slike dager da vi forstår at all den djevelskapen vi kan forestille oss og fantasere om ikke lenger er en fantasi, men satt ut i live? Vi har helligdager, helgedager, hverdager, fødselsdag, bryllupsdag, dødsdag; men hva heter denne dagen? I en annen vond tid fant forfatteren fram til uttrykket ‘mørke midt på dagen’; kanskje er det det som passer best? Er dette Nadir-dagen, den mørkeste og laveste og vondeste og mest smertefulle dagen som vi gjennom alle de gode dagene glemte ville og måtte hjemsøke oss en gang? Dagen derpå. Det er den uendelige vonde dagen derpå. Man rammes av det lammende sjokk det er å åpne morgentrøtte øyne for så å være nødt til å se inn i det absolutt uventete og umulige: Iskald nedskyting og massemord på unge mennesker. Systematisk seriehenrettelse etter nøktern oppskrift fra voldelige dataspill av uskyldige unge mennesker som er utpekt som fiender i drapsmannens politisk ideologi. Mer enn hundre er massakrert og skutt inn i døden eller avorlige kroppslige ødeleggelser og skader av et menneskelig fenomen vi har glemt finnes.

Ingen forventer å våkne opp til slike uforklarlige og hensynsløse ødeleggelser. Ingen som er i normal modus med tilsvarende normale thymotiske energier åpner seg for en ny allminnelig dag for så å måtte ta inn over seg en slik menneskelig katastrofe. Samme hvor realistisk innstilt en måtte være er dette fullstendig hinsides det vi har vent oss til som virkelig. Men det er jo utelukkende virkelig det er, bare altfor virkelig!  Det kan nesten stå som en oppsummering av vår felles vantro når en gråtende kvinne som legger blomstebukett for ofrene etter terroren spør seg:

“at et menneske kan gjøre så mye skade, så mye trist; han kan ikke være et menneske?”

Nå er det som om det mørket vi aner at vi er omgitt av også har trengt inn i lysets verden. Samtidig med følelsen av uvirkelighet; en kort stund merker man en annen slags oppvåkning, et glimt inn i en annerledes virkelighet som vi nesten helt har glemt finnes i vår fredeliggjorte del av verden. Slike hendelser gir oss en påminnelse om at ulike former for mørke og kaos aldri er langt unna våre ordnete normale liv. Jeg minnes noen poetiske ord som den greske forfatteren N.Kazantzakis har skrevet:

«Vi kommer fra en mørk avgrunn, vi ender opp i en mørk avgrunn, og vi kaller det lyse tidsrommet som ligger i mellom for liv». 

De gamle grekerne på Hippokates’ tid hevdet at det fantes former for sinnsforvirring som gjorde at man unngikk lyset og elsket mørket; det må være denne galskapen som råder hos folk som uten hensyn eller nåde setter i gang med å lage så mye mørke og elendighet de bare kan makte å få til. Vi andre kan og vil og må forsvare oss mot og bekjempe mørkets krefter, utforme og iverksette velmente tiltak for å forebygge og unngå de mørke kaoskreftene. Men ingen kan besitte de typene av makt som kunne garantere oss mot at de bryter gjennom – nettopp fordi de har dype forbindelser med selve vår menneskelige, samfunnsmessige og naturlige eksistens og våre aldri avsluttede bestrebelser på å gjøre oss til venns med og hjemme i en verden som er fullstendig likegyldig overfor våre menneskelige bestrebelser. Samfunnets maktapparat, politi og rettsvesenet vil  - ledsaget av medias grådige og nådeløse blikk på gjerningsmannen – gjøre opp med han og hans barbariske handlinger og deretter så langt som råd fjerne han fra det ordnete samfunnslivet. For godt; det finnes naturligvis overhodet ingen vei tilbake til noe som helst i vårt samfunn etter slike uhyrligheter. Det finnes mange velmenende og underlige bløte sjeler som ønsker seg et mykt, varmt og inkluderende samfunn; de representerer mye god menneskelighet, på dette punktet bør de kanskje vise noe mer tilbakeholdenhet. Vi aner vel alle, enten vi er for eller i mot slike ultimate straffemåter, at den eneste ‘naturlige’ reaksjonen på Anders Behring Breiviks gjerninger er dødsstraff. En av ungdommene fra Utøya uttrykker de sterke utstøtningsfølelsene som folk flest nærer over gjerningsmannen, hun sier i et intervju nesten 3 måneder etter terrorfredagen:

«han kan glemmes. Han kan sitte og råtne en plass»

Som de fleste nordmenn er jeg også en prinispiell motstander av dødsstraff og tilleggssstraffer utover de juridisk gangbare; men jeg har samtidig  ikke store vansker med å forstå at det finnes situasjoner der en slik holdning nesten blir meningsløs. Hva kommer til å skje med gjerningsmannen? Hva er hans skjebne utover det at han vil bli dømt så strengt som det overhodet er mulig å dømme noen i vårt samfunn. Opptil 30 år spekuleres det i avisene tre måneder ette hendelsene. Innsatte i norske fengsler som kjenner forholdene på innsiden tror han kan bli drept av disponerte medfanger; blant hardkokte kriminelle og drapsmenn finnes det graderinger for hvor mye folk ‘fortjener å bli drept; ABB skårer over den kliniske terskelen på slike uformelle skalaer. Men like interessant er det hva utspiller i djevelens eget psykiske indre-rom; hva tenker gjerningsmannen selv; hva slags muligheter ser han selv? Tror han at det fremdeles kan finnes et slags liv for han; kan han en dag si at ‘jeg har gjort opp for meg’, ‘jeg har tatt min straff’? Han har faktisk selv vært inne på slike tanker i sitt ‘Manifest’:

«Jeg har en ekstremt sterk psyke (sterkere enn noen andre jeg har kjent), men jeg vurderer seriøst at det er kanskje biologisk umulig å overleve den mentale, kanskje kombinert med fysisk, torturen som jeg kommer til å møte uten helt å bryte sammen på et psykologisk nivå. Jeg antar at jeg blir nødt til å vente og finne det ut.»
 
Han er i gang med å finne det ut. Vi kan lese i media at hans advokat formidler at Breivik i sin isolasjons på fengselscellen opplever sterkt redusert livsvilje eller livskraft. Er noe allerede i ferd med å skje med hans selvbeskrevne personlige styrke? Jeg forestiller meg at det bor en egen ‘autopoetisk logikk’ i gjerningsmannens situasjon. Dvs. at den utvikler seg styrt innenfra, men påvirket av ytre hendelser. Han har satt seg selv absolutt på utsiden av det menneskelige liv, for alltid, for godt. Det finnes ingen veier tilbake til noe som helst, bare utstøting og den tomhet som ligger på utsiden av det menneskelige felleskapet. Jeg har aldri hørt om mennesker som på egen hånd har begått slike grusomheter og som etterpå får til et slags menneskeliv, det finnes ikke lenger. Ergo; over noe tid er selvmord det mest og kanskje eneste sannsynlige utfallet for Anders Behring Breivik, når stormen og dens etterdønninger engang har lagt seg og ikke minst når han selv fra innsiden tar inn over seg hva han har gjort mot andre mennesker. Da demrer det hva slags situasjon han har satt seg selv og andre i, og det finnes ingen steder innenfor det menneskelige der han kan finne hjem eller tilhørighet; det finnes ingen forsoning og ingen frelse lenger. Breiviks thymotiske profil er forholdsvis lett å lese; hans monadiske og rasjonaloide opptreden avspeiler kulde av hardhet, han underkaster seg totalt sin egen abstrakte fornuft og virker nesten masochistisk formålsbestemt og regelstyrt; han knytter an til en pervertert og mytisk ‘heroisme’ som medfører at han en dag helt klart kommer til å se hva det nesten er en plikt til å foreta seg. Stefaren Tore Tollefsen ser dette nesten skremmende klart; en dag går det opp for Anders hva han i virkeligheten har gjort. Da gjør han selv det han må gjøre.

Den dagen finner man Anders Behring Breivik hengenede i et selvlaget rep på cella.   

Er gjerningsmannen ABB ‘en av oss’ ? Finnes det et merkelig slektskap mellom gjerningsmannens og noen trekk i vår norske mentalitet?

Vitenskapene om menneskets psyke og mentale liv har over flere tiår mistet mye av sammenhengen med fag som beskjeftiger seg med samfunnet og kulturen. Biologiske fag som genetikk, nevrovitenskap og nevropsykologi har overtatt hegemoniet når det gjelder forståelse av den enkeltes mentale tilstand og fungering. Allekevel; de fleste forstår intuitivt at et individs psykologi og indre mentalitet ikke er en øy eller en monade; vårt indre personlige liv er på innfløkte måter innvevd inn i og hører sammen med det sosiale landskapet vi lever innenfor. Et samfunn rommer imidertid nesten en uendelighet av potensielle individuelle utforminger av sosiale landskaper. Den krevende oppgaven når det gjelder ABB’s sosiale landskap er å finne ut flest mulig av de dimensjonene som konstituerer og definerer det. De sakkyndige vil bare i begrenset grad kunne kaste lys over dette; de vil i beste fall fremkomme med en individualpsykologisk vurdering av ABB opp i mot relevante psykiatriske diagnoser og annen feilfungering og psykologisk svikt. Vi må i tilegg tillate oss å spørre: På hvilke måter er ABB’s mentalitet innfelt i et gjenkjennbart sosialt landskap som det gies mer eller mindre spillerom for innenfor vårt eget samfunn? Noen av våre fremste samfunnskritiske sjeler, som f.eks. Nils Christie – forsøker ganske forutsigbart å holde hodet noenlunde klart midt inne i det stormende raseriet. De gjør den påkrevde jobben med å formidle alternative og kritiske tanker om gjerningsmannen og den voldsomme utstøtelsen og fordømmelsen som uhyrlighetene hans har trigget i befolkningen. Hvorfor er det så viktig hele tiden å holde i gang en årvåken ‘kritikk- ekspedisjon’ etter de norske terrorhendelsene? Vi er sosiale dyr, og når så sterke sosiale følelser utløses er faren stor for at vi alle snakker hverandre etter munnen og begynner å tale med en eneste tunge. I en slik situasjon trenger vi flerestemmigheten. Nils Christie forsøker å fastholde at Anders Behring Breivik er ‘en av oss’ som om det er snakk om et faktum. Hva tenker Christie på? Det er tydelig å se hvor han henter inspirasjonen fra: ‘Vend det andre kinnet til’; det er Jesus formel for å møte sin fiende og kanskje det fremste ideal for et forsonlig samfunn. Men er det mulig eller ønskverdig å vende det andre kinnet til når det er snakk om et morderisk kuleregn og bombeeksplosjoner rettet mot uskyldige? Jeg innbiller meg at selv Jesus hadde nølt med å oppfordre folk til å vende det annet kinn til slik djevelskap? Christie mener antagelig at vi må forsøke å forholde oss ‘som om’  massemorderen er en av oss! Også han innser vel at det er heller et ‘samfunnsmessig faktum’ at Breivik ikke er en av oss og at han aldri kan bli det. ABB har gjort seg selv til noe helt annet enn det vi tenker på som ‘oss’, forbrytelsene er så uhyrlige at vi har ingen inkluderende kategorier som tillater oss å betrakte han som en av oss. I andre mere naturgrodde samfunn ville han forlengst vært henrettet eller rett og slett lynsjet. Selvfølgelig finnes det fortsatt likheter mellom vanlige borgere og en massemorder; men det er bare en tankeøvelse. Det er IKKE snakk om å konstatere dette som et faktum men et spørsmålet om vårt samfunn ønsker å være et samfunn som fastholder og praktiserer et slikt prinsipielt fellesskap mellom alle mennesker uten unntak, samme hva de måtte ha gjort eller stå for. Men når det gjelder gjerningsmannen og oss er jeg redd det handler mer om hva vi er, og mindre om ‘han’. Kanskje er det noe ved oss som likner på det gjerningsmannen står for, som en hvit løgn ligner på en sort løgn. Om vårt forhold til det underliggende mønstret i det Breivik står for. Røttene til hans uhyggelige handlinger, det dype ide’-  og motivasjons- og stemningsunderlaget for hans uhyrlige terrorhandlinger finnes velorganisert inne i hans delusjonale hode, og de er fortsatt spredt omkring der ute i samfunnet vårt som en nesten usynlig understrøm – vi må ikke tro noe annet – vevd inn i og grodd sammen med konfigurasjonen av livsbetingelsene i vårt moderne gjennomrasjonelle samfunn.

Personer som tilbringer tilværelsen innenfor det sunnfornuftige universet mister gjerne noe av evnen til å se den fulle bredde og dybde til den menneskelige virkeligheten i et samfunn. Sunnfornuft er et godt redskap for å ta seg fram i samfunnet, men kan ellers ha store begrensninger som forståelsesmåte for det uvanlige. Når vi retter blikket mot det norske terroranslaget er første skrittet av negativ art. Vi må holde det klart for oss at for hverdagsbevisstheten og dens normale tankefigurer er slike handlinger nesten pr. definisjon ikke helt forståelige. Det dødelige terrorangrepet og massemordet ble ikke utført av fremmede.  Det kom ikke utenfra, noe så å si alle trodde i timene etterpå. Det er alltid enklere for oss å knytte det ondskap til fremmede, til de andre. Noen ganger lager vi rett og slett om på kjennsgjerninger for å slippe å forholde oss til oss selv; det finnes mange ritualer og teknikker som hjelper oss med dette. Raskt gikk det opp for oss; det uforståelige og bestialske angrepet på Norge kom fra en nordmann så god som noen, det kom innenfra. Jeg minnes fortsatt min egen første matte vantro, hoderisting, de første tankene: dette er fullstendig surrealistisk, ingen normale borgere i det norske samfunnet kan finne på noe slikt! Målrettete fysiske ødeleggelser og grenseløst massedrap; utført med vitende og vilje av en av våre egne, en av oss. En ung mann som kunne hørt til ens egen familie, vært et søskenebarn eller en nevø – kanskje naboens sønn eller en nytyilflyttet ung mannen som har leide seg inn i nabogårdsbruket. En som skulle ha stemt i det kommende kommunevalget men som vi nå vet nok hadde blitt hjemmesitter. Breivik ville gjort det samme som omlag 4 av 10 vanlige borgere fortsatte å gjøre noen uker etter terroren, tross en bølge av følelsesmessige oppfordringer grensende til imperativer fra hele det norske politiske establishment og media. Det norske samfunnet fortsetter naturligvis å være som før, om noen har trodd noe annet. Slike katastrofer trenger ikke i seg selv forandre samfunnet på viktige måter selv om de gjør et voldsomt inntrykk; dvs. så lenge de ikke ødelegger grunnleggende livsbetingelser. Vi må selv tolke hendelsene og forsøke skape endringer i samfunnet på grunnlag av det idegrunnlaget som vi eventuelt kommer frem til. Jeg kan ikke se av diskusjonene så langt at noe i nærheten av dette kommer til å skje. Den første tanken var ille nok; å bli angrepet av fremmede krefter; men hva nå? De første reaksjonene på terrorhendelsene var forståelige; reaksjonen utspilte seg mellom to poler med motsatte fortegn. Samtidig med sorgen og dens ritualer en voldsom forherligelse av og samling om vårt eget normale samfunn, dets verdier, symboler og ledere. Denne reaksjonen fremsto som en bølge som gradvis gikk over etter noen uker parallelt med at samfunnet fant tilbake til sin normale rytme. Samtidig fremkom en ledsagende demonisering, degradering og devaluering av alt gjerningsmannen og massemorderen representerer og står for. Ingen ønsker å ha noen som forbindelse eller tilknytning til et slikt umenneske. Reaksjonene var forståelige og nødvendige – men vi kan ikke la slike spontane sosioemosjonelle reaksjoner påvirke og styre vår endelige forklaring og forståelse av det alvorlige angrepet innenfra som har rammet samfunnet vi er en del av. Det finnes bare et svar, en vei som er god nok: Vi må forsøke å forstå så langt som det er mulig hva som har inntruffet, hvorledes det kunne hende.

En norsk psyko?

«Det onde er altså uten noe grunn, og dette ‘svaret’ skuffer vitenskapsmennene. Likevel er det ikke så trivielt som man kunne tro. Det antyder at mysteriet ligger i menneskesjelens dyp (-). Og først og fremst betyr det at det må finnes et ‘det ondes mysterium’, for øvrig akkurat som det må finnes et ‘det godes mysterium’, for at disse to hovedbyggestenene i selve begrepet moral rett og slett skal kunne få noen mening. (-) Når det gode og det onde er mystiske og av og til like uventede som de er uforståelige, er det fordi de må være mystiske for å eksistere».(Luc Ferry, 1996)

Har vi rett og slett fått en ‘norsk psyko’? De fleste moderne samfunn har sine egne, enten i krigstid eller i fredelige perioder. En massemorder som har grodd fram av og utformet sitt liv gjennom jodsmonnet og atmosfæren i dette normale og fredelige norske velferdssamfunnet. Psykologene og sosiologene står klare: Hva er det i den norske tilværelsen med dens sosialiseringsprosesser som tillater og tilskynder til dannelsen av en slik ekstrem og umulig antisosial skikkelse som tilfellet ABB? Katastrofer inntreffer. Vi vet at både naturkatastrofer og teknisk-industrielt betingete katastrofer vil forekomme selv om de til en viss grad kan forebygges. Vi vet at i vår tid med store sosiale og politiske konflikter og krigføring er terrorfrembrakte katastrofer en konstant mulighet og risiko. Som også kan forebygges og unngåes til en viss grad. Vårt forhold til og våre tanker om katastrofer og tragedier som frembringes av mennesker og som har politiske eller ideologiske begrunnelser er langt mer kompliserte enn vår innstilling til andre katastrofer. I slike tilfeller gjør det seg også gjeldende antipatier og sympatier knyttet til de som er involverte. Når sant skal sies har vi ikke mange hjemmeavlede norske katastrofer. De få som inntreffer er industrielle eller større trafikkulykker og noen sjeldne naturkatastrofer ved ras og flom. Større katastrofer planmessig forårsaket av enkeltmennesker og deres ondskap er ytterst sjeldne her til lands. Jeg kan ikke huske en eneste iløpet av mine over 60 leveår. Nettopp en slik katastrofe har inntruffet midt i den glade ferietiden i det fredelige landet vårt, iscenesatt av det som alle omtaler som en forrykt person. Hele den normale tilværelsen forandret seg på noen timer. Det umulige var plutselig blitt virkelighet. Det ble en vond oppvåkning; men vi vet ikke til hva? En hel befolkning strever ennå, flere uker etter katastrofen, med å forstå og forklare hva som har skjedd. Det er en tung tid for oss alle i dette fredelige landet, det er så mange som har måttet bøte med livet. En tid for dyp sorg, for pinefulle tårer – for noen altfor mange dager og uker og måneder med sorg og savnets bitre tårer. Hvorfor gråter vi, det hjelper ikke? Sorg for de som er hardt rammet, deltakelse, omsorg og medfølelse for oss andre. Men for oss alle er det nå påkrevd med grundig ettertanke. Som mange andre nordmenn har jeg hele tiden grublet over hva det er som kan gjøre det mulig å koke sammen og gjennomføre slike morderiske ødeleggelsesplaner. Hva skal til for å begripe det som har inntruffet? Hvordan kan en av våre egne medborgere; en antatt normal Oslogutt fra en velsituert familie med normal oppvekst, uten antisosialt rulleblad eller psykiatrisk bakgrunn – at han en periode er medlem i FRP-ungdommen kaster heller ikke større lys over tingene. Den unge mannen blir ‘ensom-ulv terrorist’;  - modellene han ønsker å etterligne finnes lett tilgjengelige fra de siste tiårenes vestlige samfunn. Og for å unngå misforståelser, vi snakker ikke bare om de få terroristene som har opptrådt og som vår norske ensomme terrorulv ABB ble inspirert av. Vi snakker om like mye de siste tiårenes krigshelter med oppinnelse i Hollywood – de heroiserte amerikanske Ramboene som er fremstilles som ensomme galninger som begår applauderte massemord. Det amerikanske voldssamfunnet er fascinert av slike skikkelser, de andre vestlige samfunnene som Norge konsumerer like ukritisk modellen. Det er lett å glemme at den ensomme ulven som begår massemord i ulike moderne kontekster er like sentral i vår virtualiserte eventyrverden som trollet var i de gamle eventyrene. ABB er i slekt med våre virtuelle voldsheroer. Han bestemmer seg på et tidlig tidspunkt i livsløpet sitt til å gå gå under jorden i sitt eget samfunn, han starter et systematisert dobbeltliv der han i det skjulte utvikler og dyrker frem en ekstrem antisosial voldsideologi rundt det som ser ut som et ukontrollert samfunnshat. Så sette han inn alle evnene og sin begavelse for å iverksette enorme skader og menneskelig ødeleggelse i sitt eget samfunn? Vi vet at gjerningsmannen satte sammen og bygde seg opp en slags fiksjonal virkelighetsforståelse i nær kontakt med pågående endringer i viktige ideologiske koordinater på høyresiden som for det meste var usynlig for det offentlige øyet. Breivik forestilte seg i samsvar med disse ideologiske forskyvningene at vi allerede nærmer oss et Eurabia og en Islamisering av Norge – dette er i dag ute i det åpne som en utbredt diskusjon, tanker og ideer som finnes i bokform og ikke minst ute på nettet og bloggene som del av en ny høyreekstrem virkelighetsforståelse. Denne protovoldelige ideologien er forankret i et internasjonalt nettverk der Oslo-Wien er en av hovedaksene; Oslo er faktisk et av tyngdepunktene viser det seg etterhvert. Men samtidig er det er lett å overfokusere på denne anti-Islamske komponenten i de ideologiske endringene. For Breivik som for mange av ideologene i denne oppdaterte høyreekstreme bevegelsen er det egentlig det de oppfatter som forfall i det moderne likhetssamfunnet med svekkelse av tradisjoner og sosiale mønstre og den politiske elitens forræderi mot folket som er mest avgjørende. Man kan kanskje si at disse langsomme ideologiske endringene kommer til et plutselig utbrudd i Breiviks terrorhandlinger, til alles overraskelse – også for hans likesinnete. Dersom man følger litt med i diskusjonene på nettet – kanskje er Breivik en typisk ‘ensom ulv’, men dersom man betrakter han som en sosial type – så ser man raskt at det finnes en skremmende stor flokk av mer eller mindre ensomme halvulver der ute som deler både synpunktene hans og noe av hans raseri mot det norske samfunnet. Noen kommentatorer har hevdet at mangler i vår demokati-skolering kan være en viktig grunn til at det finnes mange potensielt farlige halvulver der ute som bærer på nærmest krigslignende forestillinger om det som foregår i eget samfunn. Vår forståelse av om internetts virkinger  er bare i begynnelsen, men stadig flere forskere og kommentatorer hevder at det antagelig er ekstremisme-fremmende slik det fungerer i dag. Det er alltid en viktig oppgave å avklare det skadelige potensialet i nye teknologier; når det gjelder luftfarten er det ganske enkelt å se at et av de store faremomentene er at fly kan falle ned. Det er antagelig ikke så lett å oppdage og håndtere skadevirkningene av den teknologien som internett representerer. Mennesker lever aldri bare i en realistisk virkelighet, vi befinner oss hele tiden mer eller mindre i en fiksjonal virkelighet. Dette trenger ikke være en ulempe; men det har også faremomenter. Man kan spørre; er utformingen av de høyreekstreme tankemønstrene en politisk versjon av et slags moderne ‘Columbus-syndrom’, den store oppdageren Columbus bygde også opp en forvansket virkelighetsmodell på grunnlag av datidens geografiske ideer og forestillinger. Han hadde en god porsjon flaks og kom seg over til det amerikanske kontinentet på grunnlag av feilaktige kart og uten å ha anelse om hvor han faktisk var landet. Han innbillte seg at han var ankommet i India og kalte naturlig nok folkene han møtte for ‘indianere’. Columbus handlinger ble styrt av delvis feilaktige forestillinger eller fiksjoner – det vi nå ville kalle innbildninger. Ved sin død forestilte Columbus seg fremdeles at han hadde funnet sjøveien vestover til India; allerede da begynner forestillingene hans å ligne på det vi kaller en vrangforestilling fordi hans omgivelser allerede skjønte at han hadde ‘oppdaget’ noe helt annet enn India, nemlig Amerika. Gjerningsmannen Anders Breivik og hans Eurabia-læremestre i det nye ekstremhøyre står for en moderne utgave av ‘Columbus-syndromet’ – vi må spørre om kanskje mange i vårt samfunn opererer med tilsvarende fiksjonale virkelighetsforståelser som for dem er bokstavelige og sanne – mens det egentlig mer er snakk om innbildninger og til og med ideologisk-politiske vrangforestillinger? Jeg har samtidig en mistanke om at FRP’s politiske ideologi i noen henseender utgjør den sturene og modererte versjonen av mere ekstreme høyrepolitiske understrømmer; og at mange velgere instinktivt reagerte på dette ved valget noen uker etter terroren. Man ante at FRP tross forsøkene på å skape avstand utgjør en slags prosessert politisk utrykk for mange av de samme understrømmene som frembrakte terroren. Vi lever ikke i overgangstidene etter senmiddelalderen men i en fredelig tidsalder styrt av vitenskap sammen med sunn fornuft og demokratiske prosesser: Hva er det som allikevel gjør at det utenkelige og umulige kan inntreffe midt i blant oss?

 

‘O Antropos, O gåtefulle menneske!

 «Jeg er og blir overbevist om at det onde  eksisterer, og at det ikke er noe forsvarsverk, en fasadeholdning eller kamuflasje for en psykose. Vi må søke det onde der det herjer. Iden ytre verden. (-) Jeg har villet vise at uten å vite om det eller uten å bry oss om det, har vi vært beleiret ikke bare av volden, noe som ville være en banal konstatering, men av det onde. Sosiologiske eller politiske rasjonaliseringer kan saktens komme med forklaringer. Men når man setter dem på prøve, holder de ikke (-).» (Andre’ Green, ‘Le Mal’, 1988)

I hvilken utstrekning kan vi ‘forstå’ alt mennesker foretar seg? Har alt vi gjør en ‘fullstendig’ forklaring? Hvor ofte er vi ikke en gåte både for oss selv og hverandre? Vår psykologi er en viktig ingrediens i vår gåtefullhet; men vår plass i og preging gjennom det samfunnet vi lever i er minst like viktig. Vi må altså først av alt passe oss for psykologekspertene og deres formelaktige svar om hvor psykolopatologisk og forstyrret denne gjerningsmannen er. Der i gården hjelper det lite at han hele tiden både før og etter misgjerningene opptrer iskaldt og rasjonelt, som om han er fullstendig uforstyrret. Også det å opptre så lite følelsesmessig kan jo betraktes som en alvorlig mangel og forstyrrelese. Ingen unnslipper i våre dager det allestedsnærværende diagnostiserende og psykopatologiske blikket. Nylig hørte jeg om en snart 60-årig mann som etter et langt og forholdsvis produktivt sosial liv ble beæret med den populære ‘Asperger syndrom diagnosen’ som jo er en utviklingsforstyrrelse som fremkommer i barneårene. Mannen led forsåvidt ikke av noe, men var åpenbar karakteriserbar som vi alle er. Man kan kanskje stille spørsmål om ikke fagfolk som tillater seg å stiller diagnose på folk som ikke lider av annet enn at de er lik seg selv, selv fortjener en sykelighetsdiagnose. Nok om det – og for all del, psykologi har naturligvis en rolle å spille dersom vi skal forstå hva som har skjedd. Gjerningsmannens personlige bakgrunn og egenskaper; selvsagt har han som oss andre en konkret personlighet og et sett av individuelle egenskaper og mangler; disse vil helt sikkert bli beskrevet ned til den minste detalj og bidra til å kaste lys over hans måte å tenke og leve og handle på. Men om de kan forklare det som har skjedd, er jeg mer enn i tvil om. La oss for all del ikke glemme at menneskets psykologi ikke kan betraktes løsrevet fra det at vi også er kompliserte samfunnsmessige vesener som lever livet innenfor mange samtidige og sammensatte sosiale kontekster. Til og med i det lille norske transparente velferdssamfunnet der vi alle er forholdsvis tilfredse og demokratisk innstilt er mennesket en samfunnsmessig gåte for seg selv og andre. Filosofen Walter Benjamin skrev at det finnes øyeblikk da man ikke lenger kan stole på sin kompetanse, da styrken ligger i å kunne improvisere.

Den destruktive og sataniske karakteren: Breiviks onde prosjekt og livsverk

Et liv er ikke bare som som hender med et menneske, som følge av påførte faktiske ytre forhold, begrensninger og årsaker. Et liv er også noe vi selv utformer, det er et prosjekt og et ‘verk’. Da er oppgaven å forstå hvorledes et bestemt personlig prosjekt dannes og blir til gjennom samhandling og dialog med omgivelser og andre mennesker, personlige forutsetninger og læring, påførte omstendigheter og de store og små valgene personen gjør. For å kunne oppnå en fullgod forståelse for den norske terrorhandlingen er det altså ikke tilstrekkelig med å se den som uttrykk for årsaksforhold knyttet til gjerningsmannens individuelle psykopatologi og hans ekstreme ideologisk funderte ideer og motiver, vi må sette alt dette sammen i lys av personens samfunnsforankrete livsprosjekt og de valgene han har gjort i samhandling og dialog med sin sosiale omverden. Det som den amerikanske poeten Archie Randolph Ammons (1926- 2001) uttalte om hvorledes et diktverk blir til kan like gjerne brukes for å forstå et personlig livsprosjekt:

“En person som blir til, genererer selv lovene for sin egen tilblivelse”.

Det er enkelt å se hvorfor ensidige psykologiske og patologiserende årsaksforklaringer kommer til kort; de forteller hvordan et livsprosjekt og personens atferd blir til som følge av andre ting, som oppvekstbetingelser, personlige forstyrrelser og sykelige egenskaper. Men som mennesker er vi også i våre livsprosjekter selvskapende vesener eller det som Maturana og Varela i 1972 omtaler som ‘autopoietiske systemer’, systemer som altså skaper og organiserer seg selv gjennom pågående dialog og samhandling med sine omgivelser:

«Rommet som defineres av et autopoietisk system er bestemt gjennom seg selv og kan ikke beskrives ved hjelp av dimensjoner som definerer et annet rom».

Den russiske dialogfilosofen og litteraturviteren Mikhail Bakhtin (1895-1975) er i samsvar med psykologisk og biologisk individualitetsforskning når han hevder at hver person er unik;; det unike i oss er både ‘gitt’ (vi er unike om vi ønsker å være eller ikke) –  men individualitet vår er ikke ferdiglagd men også noe som blir aktualisert av hver enkelt av oss gjennom livet vårt. Vi gjør vår eksistens til en spesiell «oppgave» eller «prosjekt» ved å underlegge den formende mening. Vi er hele livet i bevegelse, livet vårt må forståes som pågående hendelser, det individuelle selvet kan ikke tolerere fiksérbarhet. Filosofen Sartre treffer dette poenget når han sier i sin berømte formel: ‘jeg er det jeg ikke er, og er ikke det jeg er’. Hva personen «er», er altså egentlig udefinerbart.

Gjerningsmannen Anders Breiviks iscenesettinger av sitt monstrøse personlige livsprosjekt med nettpublisering sitt Manifest, telefoner til politiet om overgivelse, hans ønsker om presentabel påkledning i retten, osv.. viser tydelig hans kamp for å med-definere hvem han er og kommer til å fremstå som i konfrontasjon med og motsetning til samfunnets definisjoner og bestemmelser av han. Den statskritiske italienske filosofen Agamben ville antagelig hevde at Breivik også kjemper mot statssamfunnets konstante forsøk på å gjøre han til et ‘unntak’, til en ‘outlaw’ eller ‘homo sacer’ som står på utsiden av det verdsatte sosiale livet; og redusere han mest mulig ned mot det såkalte vita nuda, nakent liv uten positive sosiale kvalifikasjoner. Slik vi har sett det skje med fangene i den amerikanske fangeleiren Guantanamo Bay. Vi ser noe lignende utspille seg i norske media der den ene etter den andre kommentatoren i sine analyser ser det som sin oppgave gjennom en slags folkelig diskurs bestående av nedsettende, nedvurderende og forbannende omtaler og betegnelser å svartmale og redusere gjerningsmannen til et umenneskelig monster – som om ikke hans grufulle handlinger er monstrøse nok. En person kan altså ikke være fullt ut åpenbar eller kjent i verden, som følge av at ens eget livsprosjekt er underveis, i stadig endring og preget av ‘uavsluttethet’. I Bakhtins forståelse lever vi alltid i dialog, ikke bare med andre mennesker, men også med alt i verden. Alt der ute «adresserer» oss i en viss forstand; vi blir hver av oss adressert på unike måter gjennom det bestemte stedet som vi befinner oss på i verden. Man inngår i dialog med og ser sin eget utside eller sitt eksteriør bare gjennom andres perspektiver på en selv. Katastrofen har inntruffet; en dramatisk post-katastrofisk prosess som involverer hele vårt samfunn og hver enkelt av oss er i gang. Gjerningsmannen er pågrepet og under kontinuerlige avhør og undersøkelser og nærgående kartlegging av alle menneskelige detaljer og svakheter - ofrene er lagt i sine graver, de sørgende sørger i stillhet, den fysiske og sosiale og epistemologiske opprydningen er i gang, alle våre offentligheter er i intensiv oppgjør det det som har skjedd. Vi forstår godt at alt er ikke lenger som det har vært eller skulle være her i landet. Politikk, krevende samfunnsrealiteter som innvandring og muslimske utfordringer og ekstreme ideologier? Politikk og ideologi og kontroversielle samfunnsforhold er viktig for å forstå hva som motiverer oss – ekstreme ideologier er helt sikker en vesentlig side av denne saken – det skal jeg naturligvis komme tilbake til. Men den har også andre sider. Men i denne fryktelige saken vi må tillate oss å se videre, vi må spørre oss om det kanskje er noe mer på spill som ligger utenfor det konvensjonelt politiske. Kanskje må vi rett og slett begynne å tenke på en annen og dypere måte: Vi må spørre annerledes enn vi er vant til, som:

- Kan mennesker bli uutholdelige og få nok av seg selv, av hverandre?

- Kan vi begynne å oppleve selve menneskelivet og det menneskelige som uutholdelig?

- Frembringer det fredeliggjorte og velregulerte samfunnet vårt nye typer konfrontasjoner, intoleranse og grupper av egne fiender? 

- Under hvilke betingelser og omstendigheter skjer dette,og kan det være tilfelle at nettopp disse betingelsene og omstendighetene har begynt å prege vårt norske samfunn uten at vi har oppdaget det? 

Den tyske filosofen Walter Benjamin, som jeg allerede har referert til tidligere, skrev også at :

«Den destruktive karakteren lever ut fra en følelse av –  ikke at livet er verdt å leve – men at selvmord er ikke verdt bryet.»

‘Den destruktive karakteren’; man kan med rimelighet hevde massemorderen Anders Breivik er en slik destruktiv karakter, hva annet kan han være? Kanskje må vi våge å stille spørsmålet om hans destruktive type, om fremveksten av en pervertert livsfølelse og abstrakt innstilling til medborgere kan ha noe å gjøre med spesielle forhold vårt eget samfunn. Kanskje vi skulle betrakte gjerningsmannen ABB og hans uhyrlige misgjerninger som en alvorlig advarsel til vårt eget samfunn, at vi må tørre å innse og erkjenne at også våre velregulerte og trygge samfunn i vid forstand får det vi fortjener gjennom handlingene til våre egne medlemmer. Jeg forstår det; mange reagerer fremdeles sterkt på en slik vinkling; for all del – denne onde gjerningsmannen er ikke en av ‘oss’, han er helt annerledes – forrykt, vanvittig – vi ønsker ikke å ha noe å gjøre med en slik uhyrlig ondskap. Mange forsøker å unngå å nevne hans navn, noen har foreslått innføring av forbud både mot å nevne navnet og mot å trykke bilder av gjerningsmannen. de fleste ønsker å støte han ut i det ytterste mørke, i den totale glemselen – kanskje mest av alt for å slippe å tenke på hva han har gjort med vår verden og vår virkelighet. Men den avskyen vi instinktivt føler er ikke god nok grunn til at vi kan la så viktige spørsmål bli liggende. Har menneskelivets og tilværelsens utvikling i de moderne vestlige samfunnene ført til dannelsen dybe antimenneskelige tilbøyeligheter som gradvis vokser seg sterkere og slår gjennom eller kommer til handlingsmessige ‘utbrudd’ hos stadig flere? Er det noe galt i selve det moderne samfunnslivet og dets strukturering av sosialt og følelsesmessig liv som fører til at mennesker begynt å vende seg mot seg selv og sitt eget, mot hverandre – har det fremkommet en dypliggende mental mutasjon i vårt indre vesen eller i det sosiale felleskapet som mer og mer gjør oss til vår egen fiende? I de bibelske mytene ble jo til og med vårherre misfornøyd med det han hadde skapt og særlig menneskene; han valgte å utslette så å si hele menneskeheten gjennom den store tilintetgjørende flommen. Dette spørsmålet kan også betraktes i forhold til  det som i faglitteraturen omtales som «grusomhetsproduserende situasjoner«; når bestemte betingelser og omstendigheter foreligger kan personer bli i stand til å utføre grusomme og umenneskelige handlinger som de ellers under normale omstendigheter ikke kunne få seg til å gjøre. Er det noe i det moderne livsmønstret som oftere enn vi liker å tenke på fører til sammenstilling av omstendigheter, livsbetingelser og personlige tilbøyeligheter og idelogiske tilskyndelser som derigjennom øker risikoen for at enkeltpersoner kommer inn i en potensielt farlig utvikling, slik vi så skjedde med Anders Breivik over en 10-årsperiode? Mennesker er ikke til å spøke med eller ta lett på. Store deler av det moderne samfunnets apparat handler om å håndtere og regulere menneskers utvuikling og atferd og forhold til hverandre. Noen ganger er vi både skadelige og endog farlige for hverandre. Langt tilbake i menneskets historie har kannibalisert og massakrert og ført kriger mot og bekjempet hverandre, om landområder og makt og ressurser eller kvinner eller som følge av kulturforskjeller eller religioner og ideologier. Vi trenger heller ikke gå tilbake i tid; brutaliteten og slakteriene fortsetter i våre dager. Men det som nå har nådd vårt eget samfunn og våre velregulerte nabosamfunn synes å være noe annet, noe annerledes. Ensomme terrorulver, ville skoleskytinger, spontane massemyrderier, en epidemi av seriemordere og selvmordsbombere: Er alt dette bare uttrykk for fremveksten av en sykelig selvhatende reaksjon på oss selv? Har vi begynt å bekjempe og føre en voldelig kamp mot oss selv?

 

Politisk-ideologisk motivert bombeangrep og massedrap ?

23.7. Det er dagen derpå, etter den uhyggelige bombeeksplosjonen og det uforståelige blodbadet. Her hos meg virker alt underlig nok nesten som før; men noe har inntruffet – en slags speileffekt. Ødeleggelsene er riktignok usynlige. Det som hender et sted hender nå for tiden på en måte alle steder. Slik er det med tiden også. Når noe er over er ikke alltid like lett å vite. Jeg føler meg allikevel kvalm og uvel; jeg har nok en gang fulgt med på nyhetene.
Det er en gråtung regnfull lørdagsmorgen her i Utvik. Fredelige Utvik i Nordfjord, vel og merke. Ikke Utvika, åstedet for grufulle gjerninger det siste døgnet.Jeg oppholder meg i et annet lite Utvik langt oppe i Nordfjord. Her inntreffer heldigvis nesten ingenting. Avstander utgjør i seg selv ingen terapi mot slik gru. En gru som ikke har noen kur. Men Utvik er et egnet utkikkspunkt, herfra kan man ha bredt utsyn utover samfunnslandskapet uten å bli utsatt for påtrengende kulturelle og sosiale forstyrrelser, omtrent som nå man plasserer et teleskop høyest oppe i fjellheimen for å minske innflytelsen fra forstyrrelser og urenheter i atmosfæren.
 
Jeg har akkurat hørt de uforståelige dødstallene fra AUF-leiren ute på Utøya. Man melder nå om over 80 drepte; det antas at dette kommer til å øke. Jeg ser det nøkterne tallet nede på pcskjermen; et åttetall fulgt av null. Er det virkelig? 80 nedskutte og drepte unger og ungdommer? Går det an; det er jo noen ordentlige mødre og fedre sine unger? Massedød og unger, det går ikke i hop inne i hodet mitt, og absolutt ikke i mitt følelsesliv. I går kveld meldte de om ti døde. Det er mye mer enn ille nok. Men noe skurret med de tallene; jeg stirret forvirret på de uklare fjernsynsbildene fra strandsonen på Utøya med alle de henslengte menneskelignende figurene i alle slags unaturlige stillinger og følte at noe illevarslende var på gang idet jeg gikk opp på soverommet engang midt i julinatten. En rapport fra en båt som har passert ved Utøya har kommet med en foruroligende melding  om at det kanskje kan være snakk om 20-30 døde mennesker som ligger i steinuren ned mot vannet.
 

Absolutt ikke dette. Hvem forventer eller forutser at en ung norsk mann tenker ut en slags fiksjonsvirkelighet og pønsker ut djevelske drapsplaner, at han skal gå planmessig amok, at slike katastrofer skal inntreffe? For vanlige nordmenn er slike ting heldigvis umulige. Rwanda, Kosovo, Mogadishu, Kabul, Bagdad; det er steder der det skjer monstrøse ting. Men ikke i Oslo eller Buskerud. Det kan jo ikke være sant. Ingen kan få for seg å drepe så mange uskyldige unge og sommerglade mennesker på en idyllisk grønn øy ute i Tyrifjorden, rett utenfor Utvika campingplass.

For mange leveår siden brukte jeg å ta en pust i bakken i dette strøket, gjerne like ved Utvika camping; jeg stoppet her etter lange kjøretimer fra Vestlandet for å få meg en kopp kaffe på bilturer østover. Det var i de gode gamle dagene, de dagene da den venstreradikal Lars Gule fremdeles var ung student som ble arrestert med sprengstoff i bagasjen på vei inn i Israel. Reaksjonene var sterke, men samtidig var Gules aksjon lettere å forstå og hadde dimensjoner som ikke sprengte rammene til en normal fredsommelig norsk fornuft. Dette er noe ganske annet; ingen væpner seg til tennene, kler seg i falsk politiuniform, tar den lille fergen over til en idyllisk grønn øy for å skyte unger; det er slettes ikke et slikt sted der man kan gjøre noe så infernalsk.

Jeg kjenner at dette er riktig ille. Det som om jeg har tatt inn i hjernen min for mye av en masse av  bissare og ufordøyelige inntrykk og erfaringer; etterpå kommer en slags metafysisk bakrus. Jeg virrer omkring i en slags bakvendt rustilstand der tingene har fått nye verdier, noen er overdrevet nøkterne og bokstavelige og andre er utenfor enhver forstand. Jeg er ikke lenger sikker på hva som går an, hva som er lov, hva slags grenser som gjelder i tilværelsen. Hva har jeg rett til å tenke, hva kan jeg mene og si? Kan jeg fortsette å mislike de voksende voldtektstallene i Olso, arbeiderpartieliten, den uhelbredelige grådige kapitalist- og lederklassen, en rødøyd gråtende Stoltenberg, det enorme frafallet av ungdommer i videregående skole, overforbruket av lykkepiller og psykiatrisk medikasjon? Hva slags skyld har jeg selv; jeg har vært skeptisk til det selvrekrutterende ‘Stoltenbergokratiet’ med forankring i Oslogryta og dets ‘normopatiske’ og ortopediske samfunnssyn: ‘Vi er alle normale og like med noen er mer normale og likere enn oss andre.’

Er alt dette kommet i bakgrunnen, handler fra nå av alle ting om terrorangrepet og udåden og sorgen og samholdet mellom gode nordmenn og demokrater?

De sier 80; de faktiske og informative tallene er en ting; de hjelper oss bare å telle. Men tallene er ikke lenger rene tall. Det er det de viser til som er så vanskelig å fatte. Jeg er normal sett ingen pyse men disse tallene har en slags sugende nedstemmende energi i seg som treffer meg som en knyttneve i mageregionen; jeg blir kvalm, jeg har lys å kaste opp alt jeg hatt tatt inn i meg. Det er ikke sant det jeg sa om å være pyse; i dag godtar jeg at jeg er verdens største pyse, det er det jeg vil være, det er rett å føle seg pysete når man blir konfrontert med slike misgjerninger og uendelig sorg. Jeg er skjelvende hustrig helt inn i det som må være sjelens grunn, den vanligvis vel oppstrammete psykologen i meg fryser sammen med den litt reduserte 62-åringen; dette som farer rundt i kroppen min er jo ren og skjær angst. Angst er jo alltid for noe i verden, angst for hva?

Bombeangrepet i regjeringskvartalet hører allerede til gårsdagen; det var med vantro jeg kunne følge med i de vanvittige ødeleggelsene og skadene på bygningene som jeg kjenner så godt fra alle Osloturene mine over mer enn 40 år.

Men dette var langt verre; skrekkbildet av en hensynsløs massakrering og nedslaktning av uskyldige barn og ungdommer med skytevåpen som møter meg denne stille morgenen treffer meg hardt. Jeg har ingenting å stå imot med, jeg er uten forsvar mot dette. Jeg surrer rundt i huset, frem og tilbake; trekker kaffe, setter meg ned med de skrekkelige nyhetssendingene. Hva slags verden er det der ute?

I noen øyeblikk kjenner jeg på en slags skyldfølelse; det er som om  jeg er medskyldig. Kanskje også noen jeg kjenner som nærer lignende ideer som drapsmannen; kanskje kjenner jeg på en irrasjonell forestilling om at jeg skulle ha gjort noe for å hindre unger å bli utsatt for slike skrekkelige ting. Kanskje jeg til og med har noen fellestrekk med eller lignende ideer som gjerningsmannen? Jeg merker en slags skyldangst sammen med disse tankene. Jeg har trang til å ringe til alle jeg kjenner, søke trøst, snakke, dele inntrykkene, spørre om hva de vet, til og med om de synes jeg er lik den uhyggelige gjerningsmannen; men jeg lar det være. Et lite øyeblikk tenker jeg: Skal jeg bare åpne en billig flaske hvitvin for å roe meg ned; det er tidlig men det hjelper kanskje på disse frynsete ubehagelige nervene om jeg blir litt beruset på en allerede dårlig dag? Jeg lar flasken stå.

Litt nølende tar jeg til med å skrive på dette notatet; det er min første ordnete reaksjon og en måte å samle meg på. En redningsplanke, noe å holde seg fast i. Verden der ute har gått i stykker, jeg må finne min egen personlige måte å lime den sammen igjen. Problemet er de nye bitene i puslespillet. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med de nye bitene som ikke passer inn noen steder i en normal norsk verden. Ingen jeg kjenner agerer vanligvis i en virkelighet der folk leker cowboy eller skytedataspill ute i virkeligheten og går rundt med skarpladet pistol og automatvåpen og skyter ned unger i fleng, på ordentlig. En etter en faller de. Ungene reiser seg ikke opp igjen, de blir liggende for godt, blodige og døende. De første timene føler jeg meg på grensen frynsete, jeg er ute av lodd, ute av balanse; jeg har vanskelig for å finne en tråd i mitt eget følelsesliv som jeg kan samle meg omkring. Noe å gripe tak i.

Det er jo ikke jeg som er rammet; ingen har sprengt huset mitt eller skadet eller skutt ungene mine; hvorfor reagerer jeg så voldsomt? Jeg har jo bare den gamle halvsyke hankatten min å passe på? Men blødende og døende og skrikende unger i strandkanten, som klamrer seg til berghyller, synkende ute i det kalde blodrøde vannet? Jeg ser for meg alle de gråtende og hjelpeløse foreldrene, jeg kjenner deres bunnløse sorg og fortvilelse over sine myrdete barn. Jeg vet hva som kommer; vi vet det alle; at etter nyhetssendingene og begravelsene og alle de trøstende og oppløftende ordene er over og ferdigsnakket skal alle møte de vonde dagene; det er de uendelig tomme dagene uten dette ene elskede barnet. Et sort sugende hull i verden der det en elsker mest av alt har falt inn og forsvunnet. Hva han og hun opplevde da den normale verden gikk is tykker, hva ungen min skrek ut, grep etter med fortvilte hender mens en galning skjøt dem i stykker.

Jeg spør meg selv om og om igjen, hvordan er en slik tilsynelatende grunnløs ødeleggelsesvilje og ondskap mulig? Vi har da et supergodt samfunn, det beste samfunn av alle mulige samfunn i denne verden. Ondskapen og demonene er temmet og tatt hånd om. Vi er jo på toppen av alle rangeringer! Det er det politikerne og mediene våre forteller oss hele tiden. Ja, jeg vet det; jeg er jo psykolog; vi ser hele tiden at det finnes en annen slags nød og underlige former for ubehag i dette gode og harmoniske samfunnet vårt. Mange slags menneskelig nød, skyggesidene av det som kanskje fungerer bra for de mange. Men man begynner ikke å skyte ned unger – uskyldige 14åringer som ikke har fått forsøke livet engang – for det? Ingen kan være så forskrudd? Hvordan kan det stemme når en av våre egne naboer og unge menn målrettet jakter på og slakter ned barn og ungdommer; lokker dem til seg med sin falsk autoritet og løfter og skyter dem ned når de tillitsfulle kommer med utstrakte hender?

Jeg ransaker hjernen min; kjenner jeg noen som har forutsett slike uhyrligheter? Jeg kommer på at det er ikke så lenge siden jeg merket meg noe lignende i en bok – boken var ‘Living in the end times’ av Slavoj Zizek (2010). Han drøfter viktige endringer som foregår i moderne samfunn som berører individenes dypere forhold til seg selv og samfunnet. Endringene medfører at vårt indre forhold til felleskapet løsner, vi kjenner det som om vi er på egen hånd og lever kun for oss selv uten bånd til vårt eget samfunn. Vi blir alle potensielt det som omtales som en homo sacer, en utstøtt og samfunnsløs person. Vi opplever oss satt utenfor, desubjektivert og i en slags skyggetilværelse uten dypere forbindelse til det sosiale feltet og felleskapet vi lever innenfor. Vi kjenner ikke lenger indre tilhørighet til samfunnet lenger; noe som innebærer at vi kan betraktes som en potensiell terrorist. Slavoj Zizek siterer den italienske filosofen Agamben som i en artikkel fra 2007 skriver:

«I myndighetenes øyne er det ingenting som ser mer ut som en terrorist enn et vanlig menneske». 

»Homo sacer’

Anders Breivik, vår norske terrorrist; er han kanskje først og fremst en slags moderne ‘homo sacer’, en person som opplever en usynlig utstøtelse og eksklusjon, en farlig sosial type som våre samfunn utilsiktet skaper flere og flere av og som representerer en potensiell trussel mot sitt eget samfunn?

Vi vet nå at den fanatiske unge mannen fra Oslo var sterkt påvirket og styrt av ideologiske antimuslimske og anti flerkulturelle vrangforestillinger, en slags systematisert fiksjonal virkelighetsforståelse bygd opp over en årrekke; han befant seg ikke lenger i den konsensuelt bestemte virkeligheten slik vi andre befinner oss i den. For meg virker det lite sannsynlig at ABB hadde utviklet den terrorinduserende fiksjonsvirkeligheten sin uten den nære og mangeårige  kontakten med den internasjonale og norske høyreekstreme bloggbevegelsen og dens ideologier. Internett bringer folk i kontakt med hverandre, det vet vi, og nettet gjør det lett å finne likesinnete. Jeg setter ‘kontakt’ i anførselstegn, fordi det i stor grad er snakk om virtuell kontakt. Det gjelder ikke bare ABB, mye av den nye høyrebevegelsen lever gjennom de magiske effektene som oppstår i kjølvannet av moderne virtuelle kontaktnettverk.

‘World Wide Web’ gikk online i 1991; internett ble gradvis et effektiv realitet i de 20 årene som har gått. Vi glemmer lett vår nære historie; og har vanskelig for å forstå hva som har forandret seg i forhold til noen tiår tilbake. Internett fungerer nærmest som et slags magisk sosialt kompass som gjør at folk lett finner frem til hverandre og begynner å dele og utveksle ting med hverandre; nettet  bringer folk i mye lettere kontakt med hverandre enn tidligere, det vet vi, og nettet gjør det lett å finne likesinnete. Jeg setter ‘kontakt’ i anførselstegn, fordi det i stor grad er snakk om virtuell kontakt som er noe annet enn normal kontakt. Nettet forandrer oss, når vi lærer å bruke det, det gjør noe med oss. Nye effekter og fenomener oppstår i kjøvannet av det sosiale og teknologiske eksperimentet som netter er og involverer oss i.

ABB har som oss alle gjør i følge sosialkonstruktivismen konstruert sin egen sære fiksjonale modell av virkeligheten. Det er bare den forskjellen at han ikke har nyttet våre vanlige kilder til å lage en slik modell. Nesten et helt tiår brukte ABB på å selvutdanne seg i et lett tilgjengelig system ute på nettet av myter, halvsannheter og vrangforestillinger blandet med halvfordøyd kunnskap. Selv oppfattet han sine autodidakte studier av høyreradikale blogger og nettsteder som ekvivalent med et formelt universitetsstudium. Med dette som ideologisk grunnlag kunne han i det han mente seg ferdigstudert gå til aksjon mot det han oppfattet som den primære fienden, den multikulturelle politiske eliten som har åpnet landegrensene for ubegrenset muslimsk innvandring og ødelagt det tradisjonelle naturgrodde samfunnslivet. Slik hans øyne så tingene angrep han ikke unge politikere in-the making men det han oppfattet som kommende forræderne mot landets dypere nasjonale kultur og fremtid.

Hva skal man møte slikt med? Hva slags menneske og hvilket tankesett er det som kan føre til at en tilsynelatende begavet ung Osloborger i årevis kan sy sammen ondskapens planer og gjennomføre noe så uhyrlig? Han levde jo midt blant oss fredelige og velmenende medmennesker; har han ikke opplevd samfunnet vårt som det beste av alle samfunn?

For meg er det nødvendig å ha mot til å stille alle spørsmålene; til og med spørre om det er vi som på et eller annet vis tar feil? Finnes det et mørke der ute i samfunnet vårt som vi ikke ser? Har denne velregulerte fredelige tilværelsen gjort oss blinde og døve for alvorlige mangler i vårt samfunns organisering og tekniske systemer som har tillat ABB å gå seg fast i en farlig labyrint.

Har den nye kommunikasjonsteknologien og internettfriheten – omtalt som ‘verdens største menneskelige atferdseksperiment – med de nye sosiale mediene og bloggsfæren en mørkere side? Albert Camus skal ja sagt et sted at frihet er farlig; vi kan trygt parafrasere han og si at den viktige internettfriheten kan være farlig. Nyere forskning, f.eks. Ogas og Gaddam bok ‘En milliard onde tanker‘ som utkom i 2011, har demonstrert at tilgangen til internett medfører at nye sider ved vår seksuelle psyke blomstrer og utfolder seg på en langt friere måte enn tidligere. Man kan i lys av ABB’s utvikling spørre om dette også kan dette også gjelde våre voldelige, selvhevdende og maktstrebende egenskaper?

Hva har gått galt? Hvor har noe gått galt? Jeg og mange andre ønsker åpenbart å trenge inn i de spørsmålene som 22.7 reiser; vi vil forsøke og får skaffe svar på våre spørsmål! Vær så vennlig, Siv og Jens og Jonas og Erna og alle dere redaktører og eksperter, når dere har lagt ut og skrevet og snakket og snakket og skrevet og lagt ut – da trenger også vi som ikke er direkte rammet men som skal ta del i og finne oss til rette i dette samfunnet å komme i besittelse av de gode svarene!

I de ukene som har gått siden bomben gikk av og spredte ødeleggelsene har jeg så å si kontinuerlig fulgt med på nyhetsendingene, i perioder på to kanaler samtidig. Samtidig har jeg forsøkt å lese nettavisene og nettdebattene her i landet og i utlandet – også på høyresiden –  for å få tak i så mye informasjon som mulig. Det er som om det å vite mest mulig om det som har hendt kan rette opp i det forferdelige kaoset som denne norske delen av kloden er rammet av.

Jeg vil og må forsøke å lete meg frem til mine egne svar; svar jeg kan godta og leve med og som gjør at jeg føler at jeg forstår slike skrekkelige ting. Menneskelivet er for viktig til at man kan overlate svarene til eksperter. Menneskelivet leves på grunnlag av ens egne personlig meningsfylte svar på ting. Svarene må den enkelte skrape sammen selv, ut fra egne erfaringer og den kunnskap en rår over. Jeg kan ikke bare innfinne meg med alle utnevnte og selvoppnevnte eksperter som skal uttale seg på vegne av meg og alle andre.

«The sleep of reason brings forth monsters»

Den spanske maleren Francisco de Goya skapte på slutten av 1700-tallet en bildeserie med tittelen ‘Los Caprichos.’ Det best kjente av disse bildene er antagelig ‘El sueno de la razon produce monstruos’; på norsk ‘fornuftens søvn frembringer monstre’. Det finnes ulike tolkninger av Goyas bilde. Den vanlige er at fornuften må styre fantasien og at vi må vise vaktsomhet ellers kan «mørkets krefter» bli sluppet løs på menneskeheten. Den britiske filosofen Robin Blackburn reflekterer omkring Goyas bilde:

«Goya mente at mange av menneskehetens dumheter er en følge av «fornuftens søvn». Det finnes alltid folk som forteller oss hva vi ønsker, hvordan de vil gi oss det, og hva vi skal tro. Overbevisninger er smittsomme, og folk kan få andre overbevist om nesten hva som helst. Vi er typisk innstillte på å tro at våre veier, vår tro, vår religion, vår politikk er bedre enn andres, eller at våre Gud-gitte rettigheter går foran andres eller at våre interesser krever defensive angrep eller at vi kommer dem i forkjøpet med angrep rettet mot dem. I bunn og grunn er det for ideer at folk dreper hverandre. Det er på grunn av ideer om hvordan andre er eller hva vi selv er, eller hva våre interesser eller rettigheter krever av oss at vi går til krig, eller undertrykke andre med god samvittighet, eller til og med noen ganger samtykker i vår egen undertrykkelse av andre.»

Menneskenes mangfoldige ideer og hjernespinn og deres handlinger er heldigvis som regel to vel adskilte verdener; dette fordi vi stort sett er og forsøker å være fornuftige og realistiske vesener. Selv om forestillingskraften og fantasien er vesentlige for dybden og bredden i den menneskelige tenkeevne, så setter vi ut i livet kun ideer som vi mener er godt utprøvde og bekreftete, balanserte og gjennomtenkte og som vi tror ikke representerer noen større fare for oss selv eller andre. Dette er nettopp en av de viktigste sidene ved å være og handle fornuftig. Det kan også se ut som om evnen til å være fornuftig eller rasjonell ikke utelukkende kan forståes som noe et individ er utrustet med; som en evne vi besitter på egen hånd. Den russiske psykologen Lev Vygotsky mente at fornuften mest av alt er en ‘transaksjonell’ og sosial evne, en evne vi tilegner oss gjennom og på et vis deler med andre fornuftige sosiale aktører, evnen til å fungere på grunnlag av fornuft synes å være forankret i og bli støttet av bestemte sosiale betingelser; Vygotsky mente at den er samfunnsmessig organisert. På samme tid er det viktig å erkjenne at mennesker gjerne er langt sterkere preget og ledet av sin egen indre fantasiprosess og fantasigenererte verden enn vi vanligvis liker å innrømme. Mye av vår mer personlige private virkelighet og oppfatninger er nok ganske sterkt påvirket av den sentrale rollen som fantasi og innbildninger har i alt mentalt liv. Som Goyas bilde forsøker å vise kan dette være en risiko på mer enn en måte. Når fantasiverdenen f.eks. bygges ut til en ubalansert politisk ideologi med ekstreme synspunkter på virkeligheten og andre mennesker, og samtidig inneholder sterke oppfordringer til handling, da er det fare på ferde. I våre dager er denne problemstillingen kanskje blitt en enda større utfordring. Internett med sosiale medier og den såkalte bloggsfæren byr på enorme og lett tilgjengelige muligheter for ideologisk virksomhet som både kan fungere konstruktivt og ødeleggende. Vi vet at ondskap ofte henger sammen med ideer; i det moderne samfunn har den ‘idealistiske ondskapen’ fått gode vektsvilkår. Enkeltpersoner, nettverk av aktive personer og grupper kan nå ganske enkelt bygge ut tilsynelatende rasjonelle og plausible ideologiske universer som oppnår virtuell bekreftelse og støtte uten noen gang å ha vært sjekket ordentlig ut mot virkeligheten eller i reelle konsensuelle prosesser. De som står bak disse tilsynelatende rasjonelt funderte ideologiske modellene kan etterhvert komme til å tro og føle at tankene deres er ‘sanne’ og ‘virkelige’ fordi de får omfattende og sterk støtte via talløse usynlige på nettet. Etter 22.7 vet vi mer om det som kalles ‘den mørke siden ved internett-frihet; hvor grenseløst alvorlige følger nettisolasjon og den pågående IT-induserte understøtting av ekstreme og fascistiske synspunkter kan få. Er tilfellet ABB en illustrasjon av Mozorozs påpekning av hvor mangelfull cyber-utopiene er - «den naive troen på den frigjørende naturen til online kommunikasjon som hviler på motvilje mot å erkjenne dens ulemper.» Den svenske terroreksperten Magnus Randstorp sier i et intervju om gjerningsmannen Anders Behring Breivik i Aftenposten:

«Argumentasjonen avslører en totalt manglende evne til kritisk tankegang. Ideologien han står for sluker han rått, uten å stille noen spørsmål ved den. Evne til analyse hadde han utviklet om han hadde gått på universitetet og deltatt i offentlige debatter. I stedet har han sittet for seg selv i isolasjon, og kokt sammen ideer. (-) Han fremstår som en kaptein på et romskip som surrer ute i rommet. Han har skapt sitt eget lille univers som har lite med virkeligheten å gjøre. Breivik lever på mange måter livet sitt online. På nettet har han kunnet leve ut sine krigsfantasier helt konsekvensløst, og han har levd seg mer og mer inn i dette universet».

Det nyttes overflatiske og forhastetet uttrykk som ‘ensom ulv som har forlest seg på ekstreme ideologier‘. Jeg er ikke så sikker på om gjerningsmannen har vært mer ensom enn det mange av oss andre nordmenn er – kanskje er det mange ‘ensomme ulver’ under utvikling der ute i det norske sosiale landskapet? Den idemessige og sosiale dynamikken som oppstår gjennom de kommunikasjons- og sosiale mediene må gjennomtenkes på en langt grundigere måte når de gjelder effektene de har på individer og samfunnsliv. Vi vet fortsatt ikke hvilket skadepotensiale prosessen har i et bredere samfunnsmessig perspektiv, og ikke minst hvorledes det kan unngåes. Ute på nettstedene, bare noen tasteklikk utenfor den ordinære konsensusstyrte virkeligheten formulerer merkelige, selvhenførte og sosialt isolerte individer forvrengte og skrudde innbildninger og de finner like lett noen som er interessert i å gi støtte og oppmerksomhet til fantasiene og deres tiltakende selvhenførelse. I kommentarartikkelen i New Statesman beskriver Guy Walters mekanismen slik:

«Takket være sosiale medier kunne Breivik raskt koble seg opp mot det han selv anså som tusenvis av likesinnede sjeler på Facebook. Mye av «Manifestet» hans omhandler det å bygge og vedlikeholde slike nettverk ..(-) På denne måten kunne Breivik føle at han deltok i en felles opplagt virksomhet, og når dette ble kombinert med hans politiske vilje ble det skapt en ‘Lifton-situasjon’ der drap betraktet som ble moralsk forsvarlig.»

‘Lifton-situasjon’: Kan normale og ordinære mennesker gjøre grusomme ting mot andre? Det er velkjent fra sosialpsykologisk forskning at under bestemte betingelser kan man få normale personer til å gjøre ting mot andre som de vanligvis ikke virker i stand til å gjøre. Lifton-situasjon: Dette kan være et interessant begrep for å forstå hvorledes individer med forholdsvis lite eller ingen åpen psykopatologi kan gjennomføre grusomme handlinger mot andre. Antagelig må vi reanalysere begrepet og tilpasse det åpne samfunnsforhold for å kunne nytte det i det aktuelle tilfellet for å forstå gjeningsmannen. Begrepet ‘Lifton’situasjon’ henviser til den amerikanske psykiateren Robert Jay Liftons forskning og analyser. På norsk foreligger det en god drøfting av denne forskningen, skrevet av psykologprofessoren Stein Leif Bråten med tittelen ‘Tilintetgjørelsens tjenere og totalitære systemlogikk’. Bråten presenterer i sin diskusjon noen oppdaterte punkter om hvorledes situasjoner kan oppstå der vanlige mennesker induserer til å begå grusomheter mot medborgere. På grunnlag av studier av oppførselen til folk som hadde begått krigsforbrytelser, både individuelt og i grupper, konkluderte Lifton med at menneskets natur ikke er medfødt grusom og at en eller annen variant av iboende ondskap eller tilbøyelighet til grusomhet ikke kan forklare hvordan folk kan begå slike grusomme handlinger. Bare sjeldne sosiopater kan ta del i grusomheter uten å lide varig følelsesmessig skade. Lifton hevder at det allikevel er slik at forbrytelser av denne grusomme typen ikke krever noen ekstrem grad av personlig ondskap eller psykisk sykdom. Grusomme handlinger kan forekomme under visse konkrete omstendigheter og vilkår, som enten oppstår utilsiktet eller er bevisst lagt opp til. Bråten siterer i sin artikkel Brownings kjente bok ’Vanlige menn’ fra 1992 -

«Både politifolkene i bataljonen som gjennomførte massakrene og deportasjonene og det beskjedne antall politifolk som nektet eller avstod, er alle mennesker. For at jeg skal kunne forstå og forklare så godt jeg kan adferden til begge må jeg anerkjenne at i samme situasjon kunne jeg selv ha enten blitt en drapsmann eller en som avstod.”

Lifton betegner slike situasjoner som «grusomhetsproduserende situasjoner»/»atrocity-producing situations». Vi må altså være åpen for at gjerningsmannen ABB til å begynne med utilsiktet og under inspirasjon fra bloggmiljøets ekstremister men etterhvert klart mer bevisst har lagt tilrette omstendigheter som ble en voldsfasiliterende Liftonsituasjon for han. Han utviklet etterhvert i samhandling og dialog med samfunnet omkring seg, gjennom langvarig og selektive litteraturstudier, aktiv bruk av internett og nettsteder og blogger, et tiltakende dobbeltliv der han kommer i en tiltakende skjev kommunikasjon med omgivelsene –  et stadig klarere og farligere livsprosjekt der han tilrettelegger en ‘grusomhetsproduserende situasjon’ som gjør det mulig for han å begå sine misgjerninger. Mer om dette, se boken The Nazi Doctors: Medical Killing and the Psychology of Genocide, Basic Books, August 2000( første utgave 1986 Hvilken rolle spiller nettet?Alle teknologier kan ha og har som regel et skadepotensiale som man må klargjøre og begrense dersom man skal ta dem i bruk. Det kan nesten se ut som om nettet og sosiale medier for noen disponerte individer blir en arena for selvforsterkende prosesser for avvikende og dyssosiale synspunkter; på nettet kan folk fritt velge hvor de beveger seg, de graviterer følgelig mot steder og grupper som har lignende ideer som dem selv og som dermed kan gi forsterkende meldinger til hverandre. De naturlige korrigerende og avkreftende mekanismene som er dominerende i det virkelige livet synes for en stor del å være satt ut av spill ute på nettet. Guy Walters kommenterer den norske terrorsaken i ‘New Statesman :

«Historien viser oss altfor ofte at handlingene til enkelte individer kan - på rett eller galt tidspunkt - skape store konsekvenser for samfunnet. Nordmennene har helt rett når de insistere på at statsskipet ikke bør avvike fra kursen sin. Men vi må lære hvordan vi i framtiden kan stoppe politisk motivert massakrer, og for å kunne greie det, kan vi ikke bare avfeie Breivik som en galning og seile tankeløst videre. Breivik handlinger ikke er forankret i mental ubalanse, men i politiske oppfatninger, og vi må studere og bekjempe disse overbevisningene - og de som følger dem - for å stoppe fremtidig nedslakting.»

‘Ensom ulv’ finner inspirasjon

ABB’s ‘Manifest’ demonstrerer hvorledes et særpreget intellekt kan utvikle et koherent og avvikende syn på verden på grunnlag av kunnskaper og informasjon og ikke minst den type sosial validering som er tilgjengelig via internett. Å lese ‘Manifestet’ får meg til å tenke på Sherlock Holmes formulering:

«His ignorance was as remarkable as his knowledge.»

Det er forholdsvis enkelt å finne røttene til ABB’s virkelighetsoppfatning: ABB peker selv på dem. Bloggeren Fjordman og det intellektuelle og ideologisk-politiske netteverket knyttet til europas og amerikas nyhøyrebevegelse som han er en del av. Etter terroraksjonene og spredningen av ‘Manifestet’ blir dette klart for alle interesserte; avskyreaksjonene på terroren har enorme dimensjoner og treffer enhver person med et noenlunde normalt følelsesliv midt i solar plexus. For noen er det om å gjøre å unngå å bli fanget med buksene nede.

«Jeg vil også gjerne påpeke at hundre tusenvis av mennesker fra Canada til India har lest mine tekster i løpet av årene. Så vidt meg bekjent har ingen av dem drept så mye som en spurv på grunn av det.» /»Det mest ekstreme jeg har gjort denne helga er å knapt sove i to netter på rad, først og fremst på grunn av de fryktelige hendelsene jeg nettopp hadde vært vitne til, men også på grunn av falske rykter som sirkulerte i flere dager i flere land om at denne mannen som massakrerte nesten 100 personer var meg. (-) Jeg er et normalt menneske og satte ikke spesielt stort pris på dette. Det nest mest ekstreme jeg har gjort denne helga er å se en gammel film, drikke Pinot noir rødvin fra New Zealand og lese en bok om middelalderhistorie. Dette er også det mest ekstreme jeg gjør i en gjennomsnittlig helg.» (Den antimuslimske bloggeren ‘Fjordman’s kommentar til den norske terroraksjonen på nettstedet ‘Gates of Wienna’, skrevet 25.juli)  

«Omfanget av voldskriminalitet som hvite mennesker blir utsatt for i land som Sverige ligner krigføring. Det er ikke bare det at staten ikke beskytte folk mot denne rasistiske volden, den tar aktivt side med angriperne. Hvilket betyr at den sosiale kontrakten nå er død og begravd i de fleste vestlige land. Staten er enten for dyr og irrelevant eller den er en regelrett fiende.» (Fjordman, i innlegget ‘Det største forræderiet i historien’)  

«Jeg har liten tvil om at vi i de neste dagene vil høre mange høyrøstete avstandtakinger av at de har hatt noen forbindelser med nordmannen. Men jeg er ikke i tvil om at mens de kan kjenne oppriktig avsky for Breiviks handlinger, så kan de ikke så lett dissosiere seg fra de ideene som drev han til å myrde nesten hundre uskyldige mennesker.» (Paul Woordward, ‘War in context’, 23.7)  

«Vet ikke helt hvor jeg skal ta det opp men vår egen Fjordman er i ferd med å bli kåret til 3 plass blant de mest anerkjente/innflytelsesrike Europeiske anti-Jihad/anti-multikulti/anti-Marxist intellektuelle/bloggere. (-) De som enda ikke har lest Fjordmans bok: “Defeating Eurabia” har ikke fulgt med i timen. Jeg vet at det er vanskelig å bli profet i eget land men dette er over all forventning. Gratulerer Fjordman!»

«Til tross for et par forsøk har jeg ikke lyktes i å møte ham, selv om han er norsk. Han er nokså paranoid, noe jeg vil anta til en viss grad er forståelig».(Anders Breivik i Manifestet)

En norsk tragedie under utvikling

«Det som er uforståelig er at ingenting og likevel alt er forandret». (Wittgenstein)

23. juli; det er den vonde uvirkelige dagen derpå. Denne og alle andre dagene som følger vil så lenge minnet orker forbli et derpå etter at det umulige ble virkelighet 22. juli. ‘Mørdar Anders’ er blitt en reell person, 76 mennesker er drept og mange er alvorlig skadde i et blodbad selv djevelen ville nølt lenge med å sette i verk. Misgjerningene er utført av det PST omtaler som en ‘ensom ulv’; dette er åpnebart en slags overvåkningsteknisk uttrykk – dehevdet at en forskrudd ung mann som levde et fullstendig kontrollert dobbeltliv, handlet på egen hånd uten kontakt med eller som del av høyreekstreme miljøer, han omtales som ekstremt lovlydig og utad moderat i sine syn, der ingen som kjente han har oppfattet hva han var igang med. En massedrapsmann/bombeterrorist-in-the-making som overvåkningsinstansene hevder de ikke kunne ha mulighet til å fange opp på radaren uten man etablerte et totalt overvåkingsregime og et angiversamfunn som ingen i vårt land ønsker seg.Selv Stasi hadde missset denne fyren. man kan forstå at PST har behov for å bortforklare seg: som en avis skriver snart to uker etter hendelsene:

‘PST var helt blanke, de ante ikke hvem ‘Fjordman’ var!’.

PST-lederen viser til at høyreekstreme miljøer ikke har gjort noe som kan støtte opp om terrorhandlingene og at de har tatt avstand fra gjerningsmannen som hun betegner som ‘ondskapen inkarnert’. Det var med et snev av forbauselse jeg hørte PST-lederen uttale seg slik. Vi skal se at det hun fastslår som kjennsgjerning ikke er tilfelle; faktiske forhold er at at gjerningsmannen i lengre tid har oppfattet seg selv som, vært og fortsatt er del av et svært aktivt, omfattende og internasjonalt høyreekstremt miljø med tilknytning til mere normale akademiske sammenhenger, der han har funnet seg et inspirerende og bekreftende ‘virtuelt fellesskap’. Han har opplevd seg å være i kontakt med skikkelser som besitter stor ideologisk-politisk og intellektuell-sosial autoritet og som i et agressivt språk tilskynder til våpenbruk og angrep på fienden i den politiske ledelsen i landet vårt som sensurerer, motarbeider og forråder egen befolkning. Vi må være våkne nok til å spørre: Har personene som Anders Behring Breivik bygger på i terrormanifestet – forfattere og bloggere og politikere som han beundrer –  ingen ansvar for eksplosjonen i Oslo og blodbadet på Utøya? Nei, selvsagt ikke for gjennomføringen av de konkrete grusomhetene. Men moralsk er de medskyldige, kanskje også i bredere juridisk forstand. Med det de har skrevet og berettet, ideene og ånden de har spredt og fremmet en giftig og polarisert hatatmosfære. Tidligere CIA-agent Marc Sageman uttalte til The New York Times: «Deres retorikk er ikke gratis.»En bloggkommentar på nettstedet til de høyreekstreme ‘Ved Wienenas Porter’ treffer spikeren på hodet:

”Terroristen har gitt ut en 1500 siders manifest der han forklarer sine politiske synspunkter og motiver. Mesteparten av teksten i manifestet er tatt direkte fra Fjordman, Gates of Vienna, Brusselsjournal, osv. Tenk over det et øyeblikk. En mann har nettopp drept 100 barn. Og denne mannen, den største massemorder i skandinavisk historie, ansvarlig for den mest voldsomme handlingen i de nordiske land siden slutten av andre verdenskrig er en 100% ideologisk match med dere folk. Sier jeg at dere er ansvarlig for hans handlinger? Nei, selvfølgelig er dere ikke det. Men jeg tror ikke jeg trenger å forklare hvorfor dette vil få enorme konsekvenser for dere og hele den såkalte «mot-jihad»-bevegelsen.”

Man kunne summere opp PST’s rolle med en oppdatert parafrase over Goyas bilde -

‘Når overvåkningens fornuft faller i søvn, da våkner galskapen hos de politisk-ideologiske monstrene».

I andre uken etter terrorhandlingen slår media endelige opp det som polititet skulle ha gått  i gang med umiddelbart etter angrepene:

«Den anonyme bloggeren som kaller seg Fjordman, vil bli avhørt. Han er det naturlig for oss å avhøre»

Da lille Norge med ett slag ble voksen»

Hva er det du ser, min blåøyde sønn?» (Bob Dylan)

22.7 2011 er den mørkeste dagen i det året da verden ble annerledes for folk som lever og dør i Norge; vi ramlet ‘gjennom speilet’ og kom ut på den andre siden i det som var en forandret, en annerledes verden. Alice i ‘Eventyrland’ kom inn i en omvendt fantasiverden; hva slags verden er vi havnet i etter Osloterroren? Virkeligheten er et temmelig stort sted, det kommer til å ta tid før vi har funnet ut av det. Virkeligheten står og vibrerer etter terroren: Arthur Wikan skriver i en kommentar i Dagsavisen 27.7. at -

«Det koker i hele landet, og spesielt på blogg og i sosiale medier.(-)Det eneste vi kan prise oss lykkelig over i denne tragedien, er at gjerningsmannen var norsk.»

Vi har hørt at våre ledende politikere-  som lever av å avlevere positive og optimistiske tale- og tenkemåter, enten sier at Norge er forandret for godt; eller at alt skal bli (like bra) som før; bare med mer demokrati og mer åpenhet. Politiske utsagn er replikker; i politikken er teatret naturligvis virkeligheten; men det innebærer ikke at virkeligheten er teatret. I virkeligheten settes det vi sier gjerne på prøve. Mange spør seg selv om det er mulig og ønskelig at Norge blir som det var før smellet og blodbadet, et Norge av 21.7 som ikke så og dermed muliggjorde ondskapen vi ikke trodde var mulig hos oss? Hva slags blindhet led et helt samfunn av som ikke så tegnene, som ikke forsto det åpenbare? En av naboene mine mente her en kveld nede ved fjorden at dersom folk hadde vært ivrigere og lest ‘Klassekampen’ hadde flere vært forberedt på hvorledes våre ekstreme høyrekrefter har metamofisert og funnet nye måter å drive sin samfunnsfarlige virksomhet på. To polske intellektuelle som hver sommer plukker bringebær for å tjene gode norske lønninger hevder på sin side at resten av et konfliktridd Europa går rundt i vissheten om at akkurat slike ting er nær ved å inntreffe, kan inntreffe når som helst. Det er bare i naive Norge man har sovnet inn i en Tornerosesøvn der slike voldelige aksjoner ikke lenger kan inntreffe.Vi har eventuelt våknet skikkelig opp fra den norske søvnen. Virkelighet og mardrøm har etter smellet og drapene smeltet sammen, det er med ett vanskelig å skille mellom realitet og fantasi. Noen ganger kan fantasien bli virkeligere enn virkeligheten,og virkeligheten mer fantastisk enn fantasien. I de første dagene etter den morderiske terroraksjonen kan det være greitt å minne seg selv og andre på hvor lett det er i vår internett- og virtuelle tidsalder å konstruere opp og leve i sin egen verden. Vi kan endog montere opp oss selv som karismatiske og mytelike heltefigurer, stille opp våre egne talløse støttespillere som inspirerer oss til dåd med innbilt applaus. Spøkelser må ha gode tider. For underlig nok, de grusomme massemordene og ødeleggelsene som utspilte seg 22.7 i den fredelige norske andedammen handler om spørsmål som vanlige norske borgere hverken har hørt om eller tenkt på. Bare ta mitt eget illustrerende eksempel; et anonymt lesende og passelig velinformert menneske. Jeg må innrømme følgende sørgelig forhold: For en uke siden i dag hadde jeg ikke hørt et ord om den store og anonyme Fjordman’, en ‘verdensberømt’ ideologiserende landsmann på den radikale høyresiden, bosted oppe i vakre roligeTrøndelag i følge noen og i Oslo i følge andre informerte. En ‘invisible man’ som er bekreftet eksisterende av minst to vitner som kjenner han, en forfatter av europeiske dimensjoner som smir sammen velskrevne og viden ansette politiske essayer. I årevis har han og noen velskolerte høyrevridde ideologiske kumpaner med stor flittighet lest, skrevet av og tolket internasjonal antiislamske analyser og stridsskrifter og tilpasset dem til den norske samfunnsmessige og politiske virkeligheten. Mange oss andre ikkebloggende sjeler er ærlig talt heller ikke spesielt begeistret for statsministeren eller det selvhenførende arbeiderpartimiljøet i Oslogryta, uten at vi legger særlig ut om det eller gjør det til et spørsmål om borgerkrigstilstander. Men vi stusser; hva i all verden skal vi tenke i det videre om slike spørsmål?

Jeg lister opp kjernen:

Er Stoltenberg og Støre simple forrædere som fører krig mot sitt eget samfunn; er Det Norske Arbeiderpartien og den politiske eliten i landet femtekolonnister og fiender av sitt eget folk? Går vi mot en norsk muslimsk stat, ‘NorgArabia’ eller ‘Norgistan’ der nordmenn er såkalte dhimmis med navnet ‘norgarabere’ eller ‘norsarabere’? Bedriver den politiske eliten ‘etnisk’ rensning rettet mot sitt eget lands majoritetsbefolkning? Er det flerkulturelle samfunnet i Norge et kulturelt og demografisk selvmord? Er samfunnet vårt blitt et ideologisk diktatur, et «en-idesamfunn» som gjennom subtil gjennomtvinging av ‘politisk korrekthet ikke lenger tillater selv vitenskapelig utforskning og analyse av sensitive spørsmålstillinger. Pålegger eliten av flerkulturelle makthavere og kulturmarxister sensur ovenfra og forfølger annerledestenkende? Er det som foregår i våre bysamfunn en begynnende borgerkrig med muslimsk iscenesatte mord og voldshandlinger, hooliganisme og massevoldtekter; samtidig som landets politisk ledelse ser gjennom fingrene på den nedbrytende virksomheten til den muslimske innvandrerbefolkningen? Er det tilfelle at landets politiske ledelse ‘aktivt motarbeider’ sn egen befolkning  - noe som gjør væpning blant vanlige folk nært forestående?

Ja, dette er virkelighetsfjerne og ubehagelige spørsmål for et fredsommelig samfunn; men det finnes miljøet og enkeltpersoner som aktivt beskjeftiger seg med dem – enten PST har maktet å få det med seg eller ikke. Det kan ikke herske særlig tvil om at promotering av slike ideer virker polariserende og oppildnende på mottakelige politiske sjeler. Men har de noe med vår virkelighet i gjøre; når jeg ser elitefotballkamper med Vålerengen eller andre norske lag og deres drivende dyktige muslimske forballgutter har jeg problemer med å se for meg en Islamsk idrettsJihad; men – hvem vet? Det er faktisk noen av Fjordmans viktigste teser jeg har gjengitt; teser som han i dag må angre bittert på at han har skrevet – for dette er teser som Breivik tok til segi en periode over flere år før han satte dem ut i livet med sine uhyggelige aksjoner. Det er altså ikke tilstrekkelig å se på Dagsrevyen og lese VG med deres enøyde fokus på gjerningsmannen og ofrene for å finne ut om massemorderens bakgrunn og inspirasjon. I etterkant har jeg som mange andre av det mer naive formatet oppdaget at det finnes en annen virkelighet der ute; en velpublisert og ytterst offensiv promotering av høyrekonservative og radikale ekstreme oppfatninger av hva som foregår i vår menneskelig motsetningsyllte og konfliktridde verden av kristne og muslimer, fattige og rike, vellykkete og tapere, elite og masse. Det kjente nettstedet ‘Amerikansk senter for framskritt’ skriver:

«Framveksten av islamofobi og økende hatretorikk rettet mot etniske minoriteter og innvandrermiljøer har blitt et vesentlig trekk vedhøyreorientert politikk i både Europa og Nord Amerika. Denne nye politikken med hat og frykt representerer en samordnet politisk strategi fra den nye høyresiden, en strategi som representerer en betydelig utfordring for de som ønsker å skape velstående, tolerant  og mangfoldig samfunn. Den kan ikke få lov til å holde fram uhindret.»

Hva har PST holdt på med? I virkeligheten er det ikke mulig å forstå det som hendte i Norge 22.7 ved å rette oppmerksomheten mot en presumptivt syk og forstyrret og dertil forvirrende normopatisk gjerningsmann med et perfekt iscenesatt dobbeltliv og som har frembrakt et gutteromsaktig farsepreget og selvhenførende klipp-og-lim ‘Manifest’ og en tullete egenreklame i form av en You-tube video. Det finnes vel ansette miljøer og politisk-ideologiske strøminger i Norge som omfatter personer som i lang tid har lekt seg med, argumentert for og forfektet tydelig voldsfremmende og samfunnshatende ideer. Når man først setter seg inn i idebakgrunnen for angrepene i Oslo og på Utøya, er det forbausende at de overvåkningsansvarlige i landet vårt ikke har vært i nærheten av å se tegningen og hva som i verste fall kunne inntreffe. Det må mangle mye på den ideologiske sansen, leselysten og nettdyktigheten hos de overvåkningsansvarlige. Fjordmanns mange følelsesladete, agressive og uansvarlige uttrykksmåter taler for seg selv:

Svik, dolke i ryggen, gi utlendinger forrang over nordmenn, nasjonen Norge skal avvikles, forakt for egen kultur, et angrep på norsk kultur, vår egen kultur skal fortrenges i vårt eget land, Norge er et dysfunksjonelt eksdemokrati med en del totalitære trekk, det er på tide med et nytt folkeopprør,

Den unge og gryende høyreorienterte terroristen Anders Breivik synes altså på egen hånd å ha luktet seg frem til det beste av antisosialt inspirerende litteratur og bloggskriverier. Det er nok av dem; Fjordman på sin side har alene frembrakt en svært bloggografi i løpet av de samme årene som massemorderen satte sammen sitt voldsunivers

Finnes det noe innslag i det norske intellektuelle miljøet utover Fjordman og hans krets, og som tilsvarer  det amrikanske og europeiske høyreradikale miljøet? Et navn som gir seg selv er Sigurd Skirbekk: Synspunktene hans gjengies slik på nettstedet ‘Honest thinking’: 

«Skirbekk kommer inn på begrepene «vi» og «dem» når han forklarer hvorfor det er viktig at immigranter går gjennom en prosess fram mot det å bli tatt inn i det norske fellesskapet. Han mener mennesker er grunnleggende skeptisk til andre. Det ligger i vår natur, og er ikke en farlig kraft»

Skirbekk hevder videre at:

«Å benekte at vi mennesker tenker «vi» og «dem», blir like naivt som å nekte for at mennesket har kjønnsdrift. Skepsisen er med på å beskytte oss og gruppen vår.»

Det er selvsagt en vesentlig forskjell mellom Skirbekks ideer og argumentasjon og f.eks. Fjordmans borgerkrigsparadigme.

Hovedscenen:  Vi er alle på den samme grimme teaterscenen. En voldsom bombeeksplosjon, et inferno av ødelagte bygninger, gater fulle av knust betong og treverk, glass og legemsdeler og blod, hjerteskjærende skrik og sirener. Menneskekropper og lik i korridorene og kontorene, på strender og flytende i vannet. Scenen er satt. Tragediespillet som oppføres på den apokalyptiske scenen og som vi  – uten å ha valgt det  – trekkes inn i og blir er en del av omfatter noen lugubre hovedkarakter hvorav en er et skrivende spøkelse som ingen har sett. Det er et merkelig sørgespill, selv om vi alle ser og skjønner hva som foregår har det et uavklart plot. Det er lett å bli forført av det selvfølgelige; den sentrale karakteren er nesten altfor lett å peke ut. Han er eller bedre var en ung ubeskrevet mann fra Oslos vestkant. Mannen har mot den norske politiske elitens hovedkvarter og ungdommer på politisk sommerleir utført grufulle misgjerninger som er uten sidestykke i vår nasjonale historie. Det skal mye til for å toppe det denne mannen har iverksatt. Et vulkanutbrudd på Island der en underverden av glødende lava kastes opp i luftrommet blir smått i forhold til det utbruddet av sorg og samhold og forsoning som nå utspiller seg i vårt land. Et helt samfunn er i sjokk, det føles som om en avgrunn og en underverden av mørke krefter har åpnet seg midt inne i vår fredelige norske ferietilværelse. Når livet for lenge er for godt glemmer man altfor lett at det eksisterer avgrunner i tilværelsen. Nå handler det utelukkende om å finne tilbake et normaliserende fokus, samle seg etter det katastrofen som har inntruffet, prester og politikere og journalister og psykologer og alle andre mulige talsmenn sier hele tiden de samme seremonielle ordene om samhold og kjærlighet og styrke og omfamnende forsoning. Hver dag er en slags sjokkets og sorgens 17′nde mai, vi vifter med flagg og vi holder hverandres hender, vi synger hymner og salmer og legger blomster. Vi er mennesker og medmennesker og vi elsker og feirer og minner hverandre og oss selv på om det. Det er bare et unntak; det absolutte unntak. Gjerningsmannen, vårt nye diabolske monster, den kollektive skyggen. Vi har fått vår norske Kain. Han er vårt et ikke-menneske, han kan ikke lenger være et menneske som oss. Ingen våger å si et eneste pent ord om et slik umenneske. Ingen kan forstå han, det er ikke tillatt å vise forståelse. Vi kan nesten ikke si navnet hans høyt, det kjennes vemmelig å ta de ti munnen, noen foreslår å forby oss å uttale det eller vil lage et tabu mot å si det; la oss bare si ABB eller gjerningsmannen. Statsminister Stoltenberg har etter en uke fortsatt ikke sagt navnet hans. Denne bannlysingen og ekskommunikasjonen og utstøtningen retter vi også mot hans eventuelle medhjelpere, dersom slike finnes. De finnes, det skal vi se, mennesket er ikke en øy.

Ekskurs om brodermoderen og syndebukk-funksjonen Kain (Hebraisk Qay, arabisk Qābīl (قابيل)), brodermorderens arketyp, i det greske testamentet omtalt som ‘εκ του πονηρου’ eller ‘den onde’;  også fremstilt som opphavet til ondskapen, har fått et norsk navn. Han heter nå og for all fremtid Anders B.Breivik, og kalles av mange for ABB – han er blitt innbegrepet på vår norske massemorder, ‘killer’, ‘dødare’; og er - for å si det pent – ikke lenger ‘in’ i noen kretser. Sterke krefter i samfunnet og i menneskesinnet settes i sving av slike uhyrlige handlinger mot medmennesker. Vi lar det ikke komme over leppene, vi sier det ikke, men vi vet alle hva som er vår naturgitte reaksjon på noe så uhyrlig. Politibeskyttelse er gjerningsmannens redning. Det er lett å forestille seg at etter så uhyrlige misgjerninger og en akutt samfunnsmessig krise trigges dype psykologiske prosesser i befolkningen og at dette kan medføre at ABB blir utsatt for en syndebukk-funksjon i tillegg til de politimessige, rettslige og den normale reaksjonsregistret i media og i befolkningen. Dette kommer altså utover og i tillegg til de ordinære reaksjonene på forbrytelsene. I det gamle testamentet overføres samfunnets egne synder og forseelser på geiten som så drives ut i ødemarken. Noen av reaksjonene blant folk og i media minner om en slags ‘elimineringsritualer’ hvor ABB blir bærer av alle slags varianter av ondskap og avvik og antagonismer som samfunnet vårt rommer. I syndebukkprosedyren «syndebukken» blir valgt som egnet offer fordi han allerede er utenfor det normale samfunnet på en eller annen måte, for å rense sosiale grupper for deres introspektivt oppfattete vold og konfliktpotensiale og motsetninger. «Syndebukker» velges uunngåelig fra en kilde er så fjernt som mulig fra gruppen. Det iboende nærværet av motsetninger, konflikt og voldstendenser internt i gruppen kan overføres til et annet objekt enn gruppen selv. Konflikt blir ikke lenger utspilt i sosial interaksjon med den blir uttrykt i seremoniner og ritualer og overført på ofefret. Offerets devaluering får derigjennom en rensende funksjon for gruppen. Mange har etterhvert bemerket hvor lett uttrykk som gal, sinnsyk, sinnsforvirret, forskrudd, psykopat brukes om ABB, og likeens devaluerende  og distanserende uttrykk som ’taper’, løgner, skryter på seg ting. Hver eneste dag kan man åpne avisene og lese hvordan ABB-figuren omdannes til en egnet mytisk skikkelse som man trenger for å utøve en nødvendig sosial funksjon for et kriserammet norsk samfunn. Gjennom denne prosessen undergår samfunnet uten at man er seg det bevisst en magisk selvrenselse. De gamle grekerne praktiserte en form for syndebukkprosess ved et en slave, tigger, krøpling eller en kriminell som ble kalt pharmakos blir utstøtt fra og jaget ut av samfunnet, for godt. Ofte som respons på en naturkatastrofe eller andre kriser i samfunnet som skaper  behov for renselse. Pharmakos blir mishandlet, steinet, slått og drevet vekk fra samfunnet, i noen versjoner blir personen også henrettet. Prosessen representerer også et renselsesrituale og sosial katharsis, og når vi ser alle de følelsesmessige intense sermoniene den første uken etter terroraksjonene er det lett å se hvorfor de hadde så sterk innvirkning på folk når det gjelder følelse forbundet med samhold, tendenser til idyllisering av det norske samfunnet og felleskapet, og avstandstaking fra former for konflikt og uenighet. Den største massemorderen i Skandinavia og Europa i fredstid er en av våre norske medborgere. Har vi lov, kan vi tørre å si akkurat dette; denne vanvittige massemorderen kommer ikke utenfra, han er ikke utlendning eller en fremmed, han tilhører ikke ‘de Andre’, mannen er samme hvor monstrøs vi forsøker å gjøre han, en av våre egne. Lenge var han en lovlydig, kanskje en ensom urban ulv, etterhvert stadig mer utsøkt smart i sitt dobbeltliv og i det å kunne skjule seg, en ideologinteressert bygutt fra Oslos kafebarer, gater og bakgater som planlegger og gjennomfører en soloterroristisk dobbelt angrep rettet mot landets politiske ledelse. Mannen, Andreas B. Breivik, kan fortelle at Natos bombing av Serbia og Beograd i 1999 – han var da 20 år –  og den indirekte støtte som dette var til muslimenes fremmarsj på europeisk territorium «tipped the scales» og drev han til å legge planer som langt senere finner uttrykk gjennom desperate voldshandlinger. I mellomtiden, fram til det siste året, var Breivik iherdig student innenfor emneområdet  konservativ antiislamsk og antijihad litteratur, en student som lærte sine læreres lekse altfor godt.

ABB og hans ideologiske inspiratorer

Det omfatter også det som kanskje er et like ubehagelig norsk tankekors. Tilbaketrukket i anonymitetens kulisser kan man mer og mer se uklare konturer av en helt annen og mystisk aktør, den såkalte ‘Fjordman’. Lenge virker dette bakteppet usikkert og flertydig; men etter som tiden går kan det se ut som om viktige og antagelig avgjørende elementer i den politiske ideologien som forklarer den norske virkelighetens oppbygning og motiverer Breivik til å finne sine mål og sette iverk terror og misgjerninger er utformet av en vel ansett intellektuell norsk antimuslimblogger. I tillegg, selv om det er en bisak i denne sammenhengen; fra et personlighetspsykologisk perspektiv må jeg innrømme at ‘Fjordman’  er en meget interessant skikkelse, i en helt annen klasse enn den langt mer gjennomsiktige og idealtypiske terrormorderen ABB. Hva slags karakter er dette, hva slags rolle har Fjordman i den pågående tragedien? Breiviks manifest er oppkalt etter tittelen på Fjordmans essay «European Declaration of Independence». Fjordmans navn vises til mer enn hundre ganger i manifestet. Anders Breivik følger direkte Fjordmans argument om at:

Islam er ikke årsaken til Europas svakhet, men snarere en sekundær infeksjon «.

I denne formuleringen kommer det frem noe viktig om Fjordman og hans likesinnete tankegang; det er egentlig ikke Islam som er den egentlige gjenstanden de ønsker å angripe, det er det moderne samfunnet selv de ønsker å rette hatet sitt mot. Anti-islamismen deres er bare en del av et mer omfattende angrep mot selve det demokratiske og flerkulturelle likhetssamfunnet. Ole Jørgen Anfindsen, bak nettstedet Honestthinking.org  og boken ‘Selvmordsparadigmet’ der Fjordman har skrevet en av artiklene, forklarer at han har samarbeidet med Fjordman og bloggeren har publisert på nettstedet. Anfindsen har fortalt at han har møtt Fjordman men allikevel ikke kjenner hans egentlige identitet (sic!). Han sier også han i ettertid forstår hvordan Fjordman kan ha inspirert Behring Breivik. Anfindsen forklarer om Fjordman at i løpet av «seks til sju år har blitt et fenomen på internett». Han mener at Fjordman er «verdensberømt i den forstand at hans artikler har fått millioner av treff på internett, og at tusenvis av mennesker leser ham regelmessig.» Senere og i etterkant av terroraksjonen er Anfindsen mer forsiktig og selvkritisk med hensyn til ‘bevegelsen: han innser at ABB:

«har brukt en argumentasjon for å rettferdiggjøre sine grusomme handlinger som inneholder noen av de samme elementene som jeg og mange andre har brukt».

Anfindsen ser dessverre ikke hele bildet; Breivik rettferdiggjør ikke bare voldshandlingene sine med henvisninger til en ideologi, men han utformer og setter dem i verk med utgangspunkt i et bredt spekter av høyreekstreme ideer der AntiIsmalimse er en komponent. Når det gjelder Fjordman mener Anfindsen at denne må legge av seg den aggressive tonen uten at han går næremere inn på hva denne består i – men han forsetter:

«Jeg mener Fjordman er en usedvanlig kunnskapsrik kommentator og en våken observatør».

Til dette kan jeg bare bemerke; Fjordman er en belest og skrivefør person og er svært god til å skaffe seg oversikt over, fange opp og nesten imitatorisk gjengi det høyreradikale ideinnholdet i en bestemt samtidig litteratur. Fjordman er på langt nær noen original tenker, dersom noe skulle ha trodd det; men han er klart mye mer enn en begavet etterplaprer som bare er god til å gjengi å sette sammen høyreradikale ideer som er inne i tiden. På en medisinsk vitenskapsblogg fra Universitetet i København har forfatteren undersøkt Fjordmans arbeider, og skriver følgende:

«Fjordman har ikke bare skrevet om historie, religion og politikk generelt, men også ganske mye om vitenskapens  og medisinens historie. (-) ….han/hun hun er ganske belest i vitenskapenhiistorie og medisinens historie . …..(-) Fjordman synes ikke å ha klippet-og-limt, men har tydeligvis har skrevet disse artiklene selv. Det er ikke original forskning, men fra et teknisk synspunkt er det ganske velskrevet populær vitenskapshistorie og medisinsk historie».

En annen av de mer kjente forfatterne med en sterk antiIslamsk agenda, Robert Spencer (hans navn er nevnt 64 ganger i Breiviks Manifest) som redigerer nettstedet Jihan Watch og har skrevet flere bøker om Islamiseringen, hevder at han har møtt Fjordman flere ganger og kjenner hans identitet. Hans oppfatning er at Fjordman er -

«en svært velutdannet forfatter med stor kunnskap om historie og en interessant sans for aktuelle saker».

Det er forresten ikke så underlig at Spencer har svært høye tanker om Fjordman, i og med at denne videreformidler det samme idegrumset som Spencer selv – de er begge meget flittige i å sitere og henvise til hverandre. Spencer viser seg å være langt mere markert i sin vilje til å fortsette sin ideologiske linje etter Osloterroren, men så har han heller ikke opplevd det enorme utbruddet av sjokk, harme og sorg som har preget det norske samfunnet og gjort inntrykk på hans norske ideologiske feller:

«Jeg er sjokkert og forbannet over at denne tragedien, dette massemordet på unge mennesker, blir brukt av ulike krefter i et forsøk på å stilne kritikken mot en radikal, undertrykkende ideologi».

Men la det ikke være tvil om akkurat dette ene, for folk som har lest Fjordman; han skrivemåte er nærmest forførende. Jeg har selv merket det. På nåværende tidspunkt vet forsatt ingen hvem denne verdensberømte Fjordman er. Han har fortsatt en aktiv ‘Fjordman fanclub’ på facebook, som har 51 medlemmer inkludert meg selv av taktiske grunner for å få mere informasjon der den måtte være tilgjengelig. Jeg la 31.7 ut en kommentar der jeg siterer Fjordmans oppfordring til væpning og fikk følgende svar fra Brendan Oséen som administrerer fanklubben:

«Ganske riktig. Hver mann har en naturlig rett til å forsvare seg. Hvis loven sier at han ikke kan gjøre det, og dette er tilfelle i hele Vest-Europa, da loven er et esel. Hvis noen kommer for å bryte inn i huset ditt, angripe deg eller din familie, bør du være forberedt. Selv for folk som ønsker å holde seg innenfor loven, gjør det ikke skade om en legger planer for fremtiden. Når orden kollapser, vil den sannsynligvis kollapse ganske raskt og med uten forhåndsvarsel. Hvis du venter til TSHTF, kan det være for sent å væpne seg. Bevæpnet selvforsvar tjener mange formål. De utenlandske kjeltringene ville være mer nølende med å angripe de innfødte, ville mote opp flere folk til å bevæpne seg, og regjeringen ville måtte tenke seg om to ganger før de gikk til fengsling av folk for å utøve sin gudegitte rettigheter. Hvis det begynner å skje nok, står regjeringen overfor et dilemma. Straffeforfølging av en masse folk kunne provosere et opprør fra de innfødte. Å ikke gjøre noe kan provosere fram en borger krig initiert av utenlandske bråkmakere. Og hvis bevæpnet selvforsvar blir svært utbredt, er det snart upraktisk for regjeringen å arrestere, tiltale og fengsel alle de som er aktive i kampen. Som ved masseprotester eller sit-ins, det er styrke i antall. Også politiet har en tendens til å være tilbakeholdne med å angripe eller arrestere deres landsmenn når en bevegelse er satt igang av massene.»

Fjordman får seg lugubre fanklubber på Facebook der debattantene promoterer våpenbruk og selvforsvar mot stat og  politikere, og ikke ser noen forskjell på ABB og Nelson Mandela, bortsett fra at sistnevnte ble tildelt Nobels fredspris. Han er åpenbart er i vinden på godt og vondt, men han vil eller våger ikke stå frem. Han vil eller tør ikke stå for det han skriver, som ansvarlig person. Jeg har sammen med flere andre forsøkt å finne ut hvem mannen er, men har så langt ikke lyktes. Det forundrer meg at ikke journalistene eller politiet ikke allerede har sporet opp dette bloggspøkelset. En liten stund oppstår forvirring; det går nettrykter om at Breivik selv er Fjordman. Disse blir raskt avlivet, man tøyser ikke med slike ting. Den anonyme svært godt informerte mannen skriver altså under bloggnavnet Fjordman, noe han har gjort siden 2005. Etter de grufulle hendelsene har han intet valg, han må rykke ut for å forsvare seg. Fjordman er tross sin anonymitet og at han er helt ukjent for det store publikum ingen hvemsomhelst; han blir omtalt av kjennere som «den store Europeiske essayisten» og «den ‘superbe’ europeiske forfatteren». Beundringen for Fjordman er stor tross den skepsisen som såvidt har begynt å bli formulert av noen; slik det sies i en bloggkommentar -

«I virkeligheten, noe som disse menneskene unngå når det er mulig, er Fjordman en dypt tenkende person Han er en lærd, bredden og dybden i hans forfatterskap er bemerkelsesverdig. Når vi alle er for lengst er borte, vil hans arbeid stå tilbake som et vitne om vår tid.»

Artiklene hans ligger ute på kjente antimuslimske og konservative nettsteder, bl.a. på ‘Ved Wiens porter’ og ‘Jihad Watch’ og ‘Atlas Shrugs’. Det antiIslamske er et slags gravitasjonspunkt i Fjordmans ideverden: han skrev f.eks. i 2007 i en kommentar i ‘The Brussel Journal»:

«Den største utfordringen mot verdensfreden akkurat nå er ikkeglobal oppvarming, er det globale Jihad.»

Baron Bidissey og Fjordman har designet den nye ‘kulturkamp’strategien på en serie møter i det europeiske nye høyreekstreme miljøet tilbake til 2006. De har forklart hva den viktigste oppgaven er:

«Jihad er bare et symptom, er fienden blant oss. Vår krig er en borgerkrig Vesten fra, en krig mellom tradisjonell vestlig kultur og krefter politisk korrekte flerkulturelle marxisme som ødelagt den vestlige kultur. «(Gates of Vienna 26 / 9 2006.)

Man merker tidlig at mange avisjournalister nærer en slags respektfull tilbakeholdenhet overfor denne Fjordman, når de nærmer seg han er de mer forsiktig enn vanlig. I de fleste gjengivelsene av Fjordmans reaksjoner etter terroraksjonene viser journalistene et forbausende fravær av kritisk sans; få av dem går i det hele tatt inn på Fjordmans agressive promotering av borgerkrigstenkning og oppfordringer til å væpne seg. De kan til og med uten kritiske kommentarer gjengi hans advarsler om hvor skadelige det vil være dersom ‘debatten’, dvs. den type antagonistiske og konfliktaksentuerende ideer han selv fremmer, blir undertrykt.

Den anonyme Fjordman og den nye høyrebevegelsen

Handlingene utspiller seg på det som tilsynelatende er en ukjent by i Trøndelag. Den arme anonyme Fjordman som er bosatt på dette idylliske stedet har ikke sovet på et par døgn; han er svært ute av seg, oppskaket av det grusomme terrorangrepet. Etter å ha tenkt seg om, finner han ut at han må rykke ut i media å forsvare seg, hva annet kan han gjøre? Men han er på tynn is; kanskje skjønner han det selv? Selvsagt gjør Fjordman det. Det er jo enkelt å finne ut av hans rolle fordi synspunktene hans ligger der på nettet og i massemorderens eget ‘Manifest’. Det er selvsagt riktig som Fjordman nesten sjarmerende ydmykt skriver i sitt selvforsvar – de fleste som leser hans egne tekster (eller f.eks. Hitlers ‘Min kamp’) har aldri og kommer aldri til å drepe selv en liten spurv. Du har så rett, kjære Fjordman, hvem du nå enn er. Men på den andre siden; og det er kanskje viktigere i denne saken: Blant ekstreme og voldsorienterte personer som opererer i fanatisk høyreradikale miljøer og som etablerer seg på utsiden av og i bitter motsetning til det normale samfunn er det svært mange lar seg motivere av ‘Min kamp’ og lignende tekster som det Fjordman har forfattet. Flere enn meg så med en gang sammenhengen mellom den politiske ideologien som Fjordman forfekter og Breiviks aksjoner. På nettstedet ‘War in context’ skrev Paul Woodward allerede dagen etter angrepet følgende:

«When terrorism has a white face it invariably gets marginalized in the popular narrative. The lone wolf, the outsider, the sociopath — in many cases these portraits of misanthropic, isolated individuals who turn to violence are quite accurate.(-) The Oslo killings, however, should be seen in a different light since there is a wealth of evidence to suggest that the perpetrator of this atrocity, even if it turns out he was acting alone, was very much part of a political movement»;

En bevegelse der Fjordman er en av de ledende ideologene. Det som kjennetegner innleggene til Fjordman er at han fremstiller den europeiske virkeligheten som en kamp- og konfliktarena. Tekstene hans oppfordrer til strid; på gjennomtenkte og målrettete måter forstørrer de opp og aksentuerer motsetninger og konflikter mellom ulike etniske og sosiale menneskegrupper. Breivik er i ‘Manifestet’ svært spesifikk når det gjelder å identifisere kildene der han har hentet sin egen ideologiske retning fra: Robert Spencer, Fjordman, Atlas/Pamela Geller, Analekta/Informatics, Gates of Vienna, The Brussels Journal, og The Religion of Peace. Dette er alle fremtredende stemmer som promoterer frykt og hat for Islam og muslimer i Europeiske land. De utgjør for Breivik et legitimerende ‘episenter for politisk analyse’ av den trusselen som kulturkonservative er utsatt for av multikulturalismens understøtting av den skjulte ‘Islamiseringen’. Breivik etterlater ingen tvil når han anbefaler Fjordman’s bok ; “Defeating Eurabia,” som “den perfekte julegaven for familie og venner.” De ledende intellektuell i anti-Islam bevegelsen inkludert Fjordman, som nå ønsker å distansere seg fra Breivik, vil forkynne at de er motstandere av hat og det er antagelig sant - men det er slik Breivik ser seg selv også: Som en manm som vier sitt liv til bekjempelse av ‘hatideologier’. Fjordman ser det selvsagt ikke slik; han analyserer og beskriver, han oppfordrer ikke; han mener å gi en nøytral og saklig fremstilling av den pågående ‘Islamiseringen av Europa’, der tankegangen er basert på den kjente egyptiske jøden Bat Ye’ors forskning. Fjordman oppgir selv at han er inspirert av Eurabia av Bat Ye’or,. Forfatteren Gisele Littman er best kjent som Bat Ye´or er en jødisk kvinne bosatt i Sveits, opprinnelig fra Egypt. Hun har skrevet den etter vært velkjente boka «Eurabia – The Euro-Arab Axix.» Bat Ye´or har ingen særskilt udanning men oppfattes blant sine tilhengere som ledende ekspert på den mulimske konspirasjonen som hun selv har funnet opp. Hun har sine ivrigste tilhengere i det nye høyreekstreme miljøet: de omfatter foruten tidligere diktator Muammar Gaddafi, også  «Fjordman» Jensen, terroristen Anders Behring Breivik, Hege Storhaug fra «Human Rights Service», høyrepolitikeren Hallgrim Berg, Anfindsen-brødrene, Bruce Bawer, amerikansk skribent bosatt i Oslo. Fjordman bidrar også med et kapittel på norsk i boken ‘Selvmordsparadigmet’ av Ole J. Anfindsen (2010) ‘Selvmordsparadigmets’ grunntanke er at hele den vestlige verden som følge av den herskende ideologien siden 1960årene er i ferd med å begå selvmord. Hovedfokus for Fjordman og i boken ‘Selvmordsparadigmet’ er egentlig ikke den nesten overfokuserte Islamiseringen, men de vestlige oligarkiske ledersjiktenes ødeleggelse av de tradisjonelle nasjonale samfunnene ledsaget av systematisk sensurering gjennom politisk korrekthet av sine samfunns uenighet om bl.a. multikulturalisme. Han skriver f.eks. i 2005 at -

«vi i realiteten allerede har innført en ny statsreligion her i landet. Den nye trosbekjennelsen som alle skal underkaste seg heter «flerkulturell likestilling». Den kommer komplett med sin egen Inkvisisjon, det nye, utvidede Likestillingsombudet, som får store fullmakter i følge diskrimineringsloven til å sørge for at Den Rette Lære følges av alle landets innbyggere.»

Den amerikanske psykologiprofessoren Byron Roth og hans bok om skadevirkningene og faremomentene i diversitet eller multikulturalisme (2010) utgjør eller bedre forklarer andre viktige ideologiske byggestener i Fjordmans verdensbilde. Roths oppfatning er at evousjonsbiologi og evolusjonspsykologisk kunnskap og forståelse må legges til grunn for innvandringspolitikk og diskusjonen om samfunnsmessig diversitet og det flekulturelle samfunn. I Norge er Roths bok anmeldt av nettstedet Honest thinking i panagyriske ordelag- av hvem? Selvfølgelig av Ole Jørgen Anfindsen som skriver:

«Professor Byron M. Roth has written a fantastic book; well-researched, science-based, and full of useful information and sharp observations. I am not aware of any other book that so thoroughly documents the problems associated with the multicultural ideology that currently holds the Western world in a deadly embrace. Every now and then there appear books that deserve to become standard references and which should therefore be considered mandatory reading for anyone who wishes to understand a particular topic. This is such a book.»

Måten Anfindsen ordlegger seg i anmeldelsen er kanskje like betydningsfull som innholdet. Han legger an en akademisk preget stil som er innrettet mot intellektuelle og for å overbevise folk med en intellektuell orientering. Dette er typisk for den oppdaterte ekstremismen som Breivik har blitt inspirert av og orientert seg ut fra. Dens akademiske preg styrker dens preg av å være vitenskapelig begrunnet og ikke en slags gate-ekstremisme. Mye av bakgrunnen for Roths tankegang er vi faktisk godt kjent med fra før her i landet fra den såkalte ‘Hjernevaskdebatten’ i kjølvannet av Harald Eias ‘Hjernevask’-dokumentar for en tid tilbake. De har felles at de trekker inn evolusjonsbiologi, nevrobiologi og genetisk tenkning mye tettere inn i forståelsen av samfunnsmessige og politiske spørsmål enn det vi har vært vant til: kjønnsforskjeller, ulikheter i intelligens og evner, ulikehter i atferd mellom etniske grupper, individuelle forskjeller mellom mennesker når det gjelder personlighet og disponerthet for kriminalitet, psykiske idelser, osv.. En annen ideologisk lik variant finner vi i den mer internasjonale såkalte ‘Klokkekurvedebatten’ etter boken ‘The Bell Curve’ av Herrnstein og Murray som kom i 1994. Diskusjonen rundt ‘Bell curve’ ble voldsom. En god oppsummering av bokens ideologiske budskap er følgende kommentar: om at man -

«frykter at en ny type konservatisme er i ferd med å bli den herskende ideologien til de velstående( – ), å være konservativ innebærer ofte å gjøre hva som heltst som er nødvendig for å beskytte herskapsboligene på åsen fra trusselen fra slummene nedenfor».

I boken med undertittelen ‘Innvandring og menneskenaturen’ hevder Roth at debatten om innvandringspolitikken i den vestlige verden må informeres av evolusjonær biologi og evolusjonspsykologi. Med evolusjonspsykologene som støtte hevder Roth at det er et grunntrekk ved menneskets natur å ha en naturlig sympati for ens egen art og antipati mot ‘de andre’ eller fremmede (fremmedfrykt). Dette gjør det vanskelig eller umulig å oppnå harmoni mellom ulike grupper i multi-etnisk samfunn. Historiske erfaringer tilsier klart «mangfold» ikke fungerer og at blod er tykkere enn vann. Dersom man ignorerer psykobiologiske realiteter som dette leder det bare til mislykkede sosiale eksperimenter med store menneskelige kostnader og lidelser. Roths misjon er altså ikke bare vitenskapelig men kanskje først og fremst politisk. Han peker på den uvekkende udemokratiske karakteren til masseinnvandringsregimet som foregår i vestlige land og som påføres borgerne mot deres vilje. Kløften mellom den styrende samfunnseliten og folkeopinionen når det gjelder spørsmål knyttet til det flerkulturelle samfunn er så dypt at elitens politikk bare lar seg gjennomføre ved totalitær undertrykkelse av uenighet og annerledes tenkende,. Det er dette Fjordman og hans kumpaner fremstiller en moderne ‘totalitær politisk korrkethet’. I en ukritisk beundrende kommentar til Roths bok henviser Fjordman til Francis Fukuyamas formulering:

«Postmoderne eliter, spesielt i Europa, føler at de har utviklet seg videre enn identiteter definert av religion og nasjon, og at de har nådd frem til en høyereligggende posisjon.»

Den flerkulturelle globaliserte europetiske eliten dominere mediene og de europeiske nasjonale parlamenter og byråkratiet i EU. Roth og hans norske likesinnete Fjordman (og den forvirrete gjerningsmannen) omtaler eliteklassen som en forræderklasse, som til tross for et opplyst og rasjonelt selvbilde i virkeligheten er en arrogant og kynisk manipulerende femtekolonne som avviser ekte nasjonal lojalitet og definerer sine politiske mål og idealer i motsetning til sin egen befolknings og nasjons interesser. De oppfatter seg selv som forsvarere av opplyst universalisme mot den tilbakestående lokale sjauvinismen. Eliteklassen insisterer på at vestlige land tilhører hele verden og at moderne humane samfunn må være «fargeblinde.» Ideene til den politiske eliten står i motsetning til både menneskenaturen og folkemeningen og er et verktøy for europeisk demografisk selvmord. Roth peker på at vanlige amerikanere og europeere elsker sine land og nasjoner mer enn noe annet og setter familie og nabolag før alt annet; dette er de egentlige normale mennesker. de som forteller dem at deres tilhørighet skal være global og at deres land  og nabolag tilhører hele verden er de som er egentlige syke og onde.

Ulver i fåreklær

Diskusjonen om innvandring, Islam i Europa og Norge og det monokulturelle/flerkulturelle samfunnet har rast i årevis. Vi som er det som kalles vanlige folk og lekfolk vet egentlig altfor lite om den anti-Islamske diskusjonen som foregår på nettet og de menneskelige realitetene den handler om. Dette er selvsagt en viktig formativ idebakgrunn for den ideologiske og motivasjonelle utviklingen som massemorderen Andreas B. Breivik (ABB) har gjennomgått de siste årene. Hele hans ‘Manifest’ er jo på den ene siden et tydelig vrangforestillingspreget innlegg i og uttrykk for denne viktige debatten. Den psykologisk mottakelige Breivik setter sammen biter av kritisk debatt, argumentasjon og forskning med mytologiske og arketypiske og selvhenførende historiske referanser for å kunne lage og leve sin egen nesten mytiskreligiøse tankeverden. På den andre siden er ‘Manifestet’ et slags forsøk på ‘rasjonelt’ å begrunne og forklare hans egne vanvittige handlinger. Men en persons utvikling og handlingsmåte kan ikke alene forståes ut fra en ideologisk og poltisk og politisk sammenheng. Ideene er en ting; men å drive en person til handling må de omdannes til motiver. For å kunne utforme og iverksette slike aksjoner som det her er snakk om må vi gå dypere inn i mennesket Andreas Breivik;  vi må både avdekke den samfunnsmessige konteksten og de nære og fjernere indre og ytre kreftene som har påvirket og formet han og hans handlinger. Mange hevder at den unge Breivik var en enstøing; en ensom ulv. Han var en soloterrorist, han alene står bak voldsaksjonene. Er det slik det er? han utførte sprengningen og skytingen på egen hånd. Men er det virkelig sant at han på egen hånd har tenkt ut og deretter iverksatt det uhyggelige dobbeltangrepet sitt? Jeg mener at her tar man feil; han er ikke alene om terroranslaget. Denne ideen er en følge av at en ikke har gransket grundig nok den idelogiske bakgrunnen for og forankringen av Anders Breiviks handlinger. Hva bygger jeg på? Først; det er lett å se at Breivik virker for å være en ganske naiv og overflatisk leser av høyereradikal og anti-Islamsk litteratur; han kopierer og låner ganske ukritisk ideene som utgjør det forvokste 1500-siders kompendiet han har lagt ut på nettet. Han er knapt i stand å prioritere, å skille mellom skitt og kanel som det heter. På egen hånd, ja? – tenkt ut alene; nei? Hvordan kan man f.eks overse noe så iøynefallende at den anonyme men velkjente høyreradikale superbloggeren ‘Fjordman’ har skrevet mye av det sentrale materialet som inngår i Breiviks ‘Manifest’? Er det tilfeldig? Breivik har gitt uttrykk for sin store beundring for ‘Fjordman’. Hva er det ‘Fjordman’ har for seg som gjør at den voldelige Breivik støtter seg på og lar seg inspirere av og velger ut hans notater? Fjordman er en analytikerne i et som kalles ‘den skandinaviske 5-gjengen’ på det høyreradikale nettstedet ‘Wiens porter’. I innlegget ‘Når forræderi blir normen’ formulerer Fjordman en av kjerneideene om at det er den politiske eliten i eget land som er den viktigste motstanderen i den antimuslimske kampen: Den politiske eliten i Norge viser ifølge Fjordman og hans læremester Bat Ye’or forakt for samtidig som den med sin retorikk bedrar sitt eget folk mens deres politikk i praksis innebærer ‘etnisk rensning’ mot sitt eget folk. La oss se hva den normale ikke-voldelige bloggeren selv skriver:

«To my knowledge, these shocking revelations of a Western government virtually launching a full-front attack to crush its own people have so far not caused a single word of protest from political leaders or mass media in any other Western country, although these acts could be construed as a policy of state-sponsored ethnic cleansing targeting the white majority population. In my country’s mass media, these public admissions from Neather were hardly mentioned at all, although journalists never miss an opportunity to warn against the dangerous tide of “white racism and xenophobia” that is supposedly sweeping the Western world today. I have since come to suspect that the reason for this shameful silence is that the authorities in all Western countries without exception themselves follow similar, deliberate policies of dispossessing Europeans and therefore see nothing wrong in what the British government did.» (mine understrekninger).

Fjordmans tankegang omkring den Islamske trusselen i vestlige land er basert på foratteren Bat Ye’ors teori om at det bak de europeisk-arabiske relasjonene og utfordringene vi ser i dag ligger en 1300-årig gammel jihad-dynamikk som nå er i ferd med å omforme det europeiske kontinentet til til en nye geopolitisk enhet som hun kaller ‘Eurabia’. I Eurabia er Europeiske land redusert dysfunksjonell dhimmitude eller underordningstilstand. Det avgjørende skiftet i Islamiseringen av Europa skjedde under oljekrisen i 1973 da EU etter initiativ fra Frankrike etablerte den Europeisk-Arabiske Dialogen (EAD). De tre mest tydelige symptomene i Europa på dette skiftet er: vidt utbredt anti-Amerikanisme, anti-Israel holdninger, og ‘Palestinianisme’. Det er forståelig at Fjordman til sitt selvforsvar kan hevde at ingen som har lest det han skriver har drept en eneste liten spurv. Det var antagelig riktig fram til 22.juli 2011. Etter denne datoen er det ikke lenger tilfelle. Tekstene hans retter oppmerksomheten helt andre steder enn mot en uskyldig fugleverden; fienden er nemlig for den reflekterte og tenkende Fjordman som for den mer naive handlingsorienterte Breivik den forræderiske politiske eliten i vårt eget land. Hos oss vil det si ledelsen i arbeiderpartiet. Vi vet at nettopp disse personene var målet for Breiviks voldelige aksjoner og vi kan også forstå hvorfra han hentet tankegangen som utpeker dem som det viktigste målet og inspirasjonen som drev aksjonen hans. ‘Fjordman’ sier at han aldri har oppfordret til vold; men samtidig oppfordrer han i noen av blogginnleggene sine bl.a. folk til å væpne seg; ikke for å forsvare seg mot Islamister – noe som er galt nok i seg selv – men nettopp for å angripe den politiske eliten og ledelsen i sitt eget samfunn. Fienden er nemlig først og fremst multikulturelle forræderene av eget lands folk og kultur. Elitens politikk med åpne grenser fører til  samfunn som er i ferd med å falle fra hverandre som følge av etnisk trakkesering, konflikter og vold. Hvem andre enn det politisk ledende arbeiderpartiet er det den beleste bloggeren setter opp som angrepsmål for våpenbruk? Etter de vanvittige terrorangrepene i Oslo sentrum og på Utøya får Fjordman og andre representanter i den politiske bevegelsen har er en del av forståelig nok kalde føtter. Hvem ville ikke fått det for langt mindre ting? Dette var jo ikke meningen med det han har skrevet! Nå ønsker han å fremstå som en islamkritisk skribent, det er alt – han har nemlig ikke ansvar for noe som helst:

 «Jeg har aldri tatt til orde for vold. Det er absurd å beskylde islamkritikere for å være delaktig i at en voldelig psykopat, som skytteren på Utøya helt opplagt må være, skyter på sitt eget folk, attpåtil ikke-muslimer». (Sic.: Attpåtil; hadde det vært bedre om han hadde skutt på muslimer?).

Bruce Brawer, en amerikansk forfatter og kritiker som bor i Oslo i naboskapet til massemorderen, har oppfatninger som er vanskelig å skille fra de Fjordman har og hevder at ‘Norge som resten av Europa er i alvorlig trøbbel’. For å dissosiere seg fra Breivik griper han til en annen måte å forsvare seg på. Han nevner med en viss forlegenhet at han blir rosende nevnt 22 ganger i Breiviks ‘manifest’  og skriver videre at -

«flere av oss som har skrevet om fremveksten av islam i Europa har advart om at svikt hos mainstream politiske ledere når det gjelder på en ansvarlig måte å rette oppmerksomheten mot ledagende utfordringer ville resultere i fremveksten av ekstremister som Breivik.»

Brawer hevder altså at det er politikernes mangelfulle håndtering av innvandringsutfordringene som er bakgrunnen for fremvenksten av ekstremisme. Breivik er norske politikeres ansvar; deres mangelfulle oppmerksomhet omkring utfordringene knyttet til Islamisering og muslimske innvandrere er bakgrunnen som gjør at slike terroristiske angrep oppstår. Et utrolig resonnement.

En mytisk scene: La Negazione di Fjordman: ‘Jeg kjenner han ikke’

Kenneth Gergen, sosialpsykolog er kjent for et eksperiment der hans stilte spørsmålet «Hva gjør folk under betingelser der de er sikret fullstendig anonymitet? (-) Internett er som et mye mye større versjon av Gergeneksperimentet».

I tiårsperioden fram til 22.7 var den anonyme Fjordman en aktiv blogger som skrev innlegg preget av en aggressiv krigsretorikk, identiteten hans var beskyttet av det han opplevde som en absolutt anonymitet. Sosialpsykologen Kenneth Gergen har gennom psykologiske eksperimenter demonstrert at anonymitet endrer menneskelig atferd i bestemte retninger. Når Fjordman 25 juli, noen dager etter terroren,  legger ut et forsvarsinnlegg er han mer enn bare ille berørt av det som har skjedd; han har reagert sterkt på massemyrderiene. Men mannen frykter selvsagt også at offentligheten snart vil forstå at han på grunnlag av det han har spredt av høyreradikale voldsoppfordrende blogginnlegg over en årrekke bør vurderes som medansvarlig:

«Nei, jeg har aldri i hele mitt liv møtt Anders Behring Breivik. Han vet ikke engang hvordan jeg ser ut.»

Disse ordene har jeg hørt før, eller noe svært likt (se Caravaggios maleri ‘La negatione di Petri) Han fortsetter:

«Nei, jeg hadde absolutt ingenting å gjøre med massakrene som fant sted i Oslo sentrum og på Utøya nå på fredag. Jeg var overhodet ikke i nærheten av åstedet.»

«Hvordan føles det å vite at den antatte gjerningsmannen bak disse fryktelige forbrytelsene siterer meg i sin mye omtalte bok? Aldeles forferdelig. Jeg vet ikke hva annet jeg kan si. Jeg må imidlertid legge vekt på at jeg ennå ikke har lest hans meget lange bok eller manifest, og jeg har hverken tid eller mage til å gjøre dette på det nåværende tidspunkt. Jeg kan i dag kun forholde meg til de bitene og utdragene som refereres i massemediene og som andre har fortalt meg. Det virker som om han har sitert en lang rekke ulike, offentlig tilgjengelige tekster, hvorav enkelte er mine.»

‘Enkelte er mine’; nei så enkelt er det overhodet ikke. Faktum er derimot at Fjordmans tilsynelatende intellektuelt funderte høyreradikale og ekstreme ideer utgjør ganske avgjørende komponenter i Breiviks motivasjonsbakgrunn for aksjonene. Problemet er heller ikke om Fjordman har kjent Breivik eller om han har befunnet seg i nærheten av åstedet; det vet vi at han ikke har.Men han har vært mer enn bare i nærheten av Breiviks ideologi; her ligger ansvaret hans. Problemene er knyttet til de tingene han har skrevet og den rollen disse ideene har spilt i utformingen av Breiviks tankeverden og motvansjonsgrunnlag for misgjerningene. Jeg vet ikke hvordan Fjordman tenker når han skriver at han aldri har oppfordret til vold. Kanskje han tror det selv, det er mulig. Det er ofte lettere å bedra seg selv enn å bedra andre. Han selv er kun en observatør og kommentator;

«Folk som meg har advart mot økte etniske spenninger i mange år, vi har ikke skapt dem. De er blitt skapt av en voldsom masseinnvandring til vestlige land. Så lenge denne masseinnvandringen fortsetter frykter jeg at de etniske spenningene også vil fortsette å øke. Jeg ønsker ikke dette, jeg advarer mot det.»

Kanskje er han skremt helt inn i margen av de grusomme hendelsene 22. juli; såpass skremt at han har glemt innholdet i sine egne velskrevne innlegg. Men jeg er ganske sikker på at den unge Breivik ikke oppfatter det Fjordman skriver slik han nå forsøker å fremstille seg. Les bare hva Fjordman promoterer i et av notatene i Breiviks ‘Manifest’:

«Hvordan bør vi reagere på truslene (fra Islamisering og fra egne politikeres forræderi) vår sivilisasjon står overfor? Først av alt, vanlige borgere bør væpne seg umiddelbart siden kriminalitet og vold sprer seg raskt over hele den vestlige verden». 

I ‘Den europeiske uavhengighetserklæringen’  skriver Fjordman:

«Dersom desse krava ikkje vert fullt ut fulgt opp (-) så har me, Europas folk, ikkje noko anna val enn å konkludera at myndigheitene våre har gjeve oss opp, at alle skattane dei samlar inn er urettvise og at lovene som vert vedtatt utan vår aksept er illegitime. Me vil slutta å betala skatt og ta dei naudsynte stega for å verna om vår eigen tryggleik og sikra vår nasjonale overlevnad.» (oversatt av Ø. Strømmen)

Redaktøren av nettstedet ‘War in context’ Paul Woodward peker på det samme, at disse folkene nytter en ‘andreverdenskrigs-ikonografi’ med slagskip, tanker og skvadroner av bombefly – noe som gjør det klart at de anser sin kampanje mot ‘islamiseringen’ som en slags krig:

«En av slagene i denne krigen utspilte seg i Oslo i går..»

Dette og mye mer av Fjordmans høyreekstreme voldsfremmende ideer har den unge forholdsvis naive Breivik sugd til seg og satt sammen til det forvirrete og skremmende vrangforestillingsmanifestet som har inspirert og motivert hans aksjoner og massemord. Selvsagt er det stor forskjell på den akademiske og argumenterende atmosfæren i Fjordmans skrifter og den mer uttalte sykelige delusjonale atmosfæren i Breiviks ‘Manifest’. Dersom man leser Fjordmans ‘Uavhengighetserklæring’ med et mer kritisk blikk enn det som er vanlig kan man faktisk også spore dette delusjonale et eller annet sted i eller bak teksten. Breiviks ‘Manifest’ demonstrerer tydelig at han ikke er noen dyptloddende intellektuell men stor sett beveger seg på overflaten av tingene; han låner litt her og der, Nietzsche og Machiavelli og Platon er noe av hans idekosmetikk; men i kjernen er han nærmest et lydig utførende redskap for de anti-Islamske nøkkeltankene og oppfordringene som ‘Fjordman’ står for. Men disse tingene skal jeg gå nærmere inn på lenger ut i denne artikkelen; jeg regner faktisk med at Fjordman ganske snart blir avkledd anonymiteten sin og arrestert og gjort ansvarlig for idemessig medvirkning og oppfordring til det uhyggelige massedrapet. Det er forbundet med spenning og nysgjerrighet å avsløre folk som holder seg skjult; jeg ser fram til at Fjordman snart må stå fram med sin skammelige delaktighet. Tirsdagen 26.7,4 dager etter katastrofen har Fjordman fått nok; de voldsomme begivenhetene slår han ut; han skriver -

 «De nylige hendelsene har gjort meg utmattet; jeg trenger fri for min personlige sorg over tragedien som har rammet landet mitt. Jeg kan ikke ta imot noen flere spørsmål fra journalister inntil videre.» 

Breivik+Fjordman er sant: Den politisk-ideologiske konteksten for ABB’s voldsaksjoner: Mer om superbloggeren ‘Fjordman’, hans promotering av et konspiratorisk samfunnsyn og tilrettelegging for voldelige aksjoner: Hvorfor blir ikke denne anonyme medansvarlige bakmannen avhørt eller arrestert umiddelbart etter terroren?

Etter terrorangrepet rykker bloggeren ‘Fjordman’ ut i selvforsvar:

«Ut ifra det som er blitt rapportert i massemediene startet Behring Breivik planleggingen av sine barbariske angrep så langt tilbake som i 2002. Dette var før Robert Spencer hadde startet sin nettside Jihad Watch.  Den absolutt første posten jeg gjorde under navnet Fjordman var i februar 2005. Den er fremdeles tilgjengelig online på min gamle blogg og kan enkelt verifiseres av hvem som helst. Dette betyr også at denne forferdelige mannen hadde planlagt massemord i årevis før han hadde lest ett eneste ord jeg noensinne hadde skrevet.»

Natoangrepet på Serbia i 1999 ble en vendepunkt for ABB; fra da av er hans holdning til det norkse og andre europeiske nasjoner en annen. Muligens starter allerede da planleggingen av voldelige aksjoner. Men det vil være galt å tro at alle viktige forutsetningene for bombeeksplosjonen og massemordet på ungdommer er lagt allerede da. Utviklingen av ABB’s voldelige prosjekt skjer over en årrekke, der han ikke minst er engasjert i studier. Det er gode grunner til å tro at lesingen av Fjordman og hans likesinnedes artikler fikk stor betydning for dem videre modningen av hans planer. ABB’s misgjerninger skjer i en personlig, psykososial og samfunnsmessig og ideologisk-politisk kontekst. Han er kanskje det man kaller en ’enstøing’, noe mange har påpekt; (det er heller ikke helt riktig)Men han er samtidig ikke en øy; ingen av oss er noen øy. Han står og handler ikke alene. Han har kanskje tatt på seg og gjennomført aksjonene sine på egen hånd. De kan allikevel ikke forståes ut fra seg selv og bare i forhold hans person og eventuelle individuelle svikt og forstyrrelser. Hans livsløp og hans personlige særpreg er kanskje en viktig forutsetning for akkurat hvorledes denne aksjonen har oppstått. Men vi kommer kort dersom vi overser at det som skjedde inngår i og er en del av en bestemt politisk-samfunnsmessig strømning. Han oppfatter i alle fall seg selv, sin tekning og sine aksjoner som forankret i og begrunnet gjennom en større sammenheng av virkelige hendelser, ideer og diskusjoner. Det skal ikke mer til en en overflatisk gjennomlesing av ’Manifestet’ før man forstår at ABB-aksjonene tilhører en mye større aksjonssammenheng. Det kan altså ikke være noe som helst tvil om at ABB’s morderiske prosjekt er utviklet som del av en helt bestemt politisk-ideologisk kontekst her i landet og i Europa ellers. Hva er så denne politisk-ideologiske konteksten; og hva er dens konkrete rolle i ABB-aksjonen? Nettet og den internasjonale nettdiskusjonen er en avgjørende mekanisme i denne  politisk-ideologiske konteksten. Et sentralt navn i den norske nettbaserte konteksten er en person fra Trøndelag som opptrer og skriver under pseudonymet ’Fjordman’. Ingen vet så vidt jeg vet hvem denne personen er. Det kan ikke være særlig tvil om dette: det er Fjordman som er selve tenkeren bak ABB’s katastrofale handlinger. Nøkkelelementene i Breiviks vrangforestillingsideologi er så å si i sin helhet hentet fra Fjordmans bloggtekster: at fienden er det egne lans politiske elite, en elite som allerede fører en kamp mot og bedriver etnisk rensning av sin egen innfødte befolkning til fordel for muslimer og et multikulturelt samfunn, at det er en borgerkrigslignende situasjon, at voldshandlingene allerede pågår og derfor er nødvendig og uungåelige, at det som må komme er et voldelig korstog på europeisk jord, ovs.. Min oppfatning er at det nå er helt presserende enten at Fjordman selv står fram eller at det norske politiet finner ut av hans identitet og  arresterer Fjordman som den som har inspirert ABB’s morderiske aksjoner. Et par dager etter drapene er også Fjordmansaken begynt å blitt het. Flere som har fulgt det anti-islamistiske miljøet på nett ser nå ganske enkelt den intime sammenhengen mellom Fjordmans antimuslimske og antielite blogger og Breiviks iideologi og aksjonsmotivasjon. Fjordmans eget manifest som han skrev i 2007 heter jo  som breiviks «A European Decleration of Independence». Her er Fjordman nær å oppfordre til vold. Han skriver at folk vil gjøre det som er nødvendig for å «beskytte sin egen sikkerhet og vår nasjonale overlevelse». Etter de uhyggelige drapene begynner det åpenbart og ganske forståelig å gå opp for Fjordman at hans situasjon kan bli vanskelig å komme seg ut av; han skriver nå at han ikke kjenner Behring Breivik. Han er nå sjokkert over at Breivik har brukt hans innlegg i ‘Manifestet’. Hva annet kan han si? I en epost til en avis skriver han:

«Jeg fulgte tett med på masseslakten på fredag, og var like sjokkert som alle andre over det som har hendt, det enorme omfanget og den nesten ufattelige mennesklige ondskapen vi så i full utfoldelse»

Mange av artiklene i ’Manifestet’ er altså skrevet av Fjordman og de utgjør den røde tråden i den konservative-nasjonalistiske ideologien som ABB promoterer. Hans egne bidrag er nesten å regne som ingenting. Hva står denne mystiske Fjordman for? I en av artikkelene som inngår i ’Manifestet’ skriver Fjordman:

 “When I first started writing as Fjordman I focused on how to “fix the system.” I’ve gradually come to the conclusion that the system cannot be fixed. Not only does it have too many enemies; it also contains too many internal contradictions. If we define the “system” as mass immigration from alien cultures, Globalism, multiculturalism and suppression of free speech in the name of “tolerance,” then this is going to collapse. It’s inevitable.”

Den politiske eliten i Norge:  “can exploit weaknesses in our mentality to get us where they wan –  to; above all anti-Americanism, anti-Semitism, our excessive desire for consensus and suppression of dissent, the anti-individualistic legacy from Socialism and the passivity bred by welfare state bureaucracy.”

“How should we respond to the threats our civilisation is facing? First of all, ordinary citizens should arm themselves immediately since crime and violence is spreading fast throughout the Western world.”

 “At the beginning of the 21st century, the West is the sick man of the world. (-)When did the West stop thinking? Where did we go wrong?”

 “We are not all-powerful and are not in a position to help everybody in developing countries out of poverty, certainly not by allowing them to move here. We need to develop a new mental paradigm dedicated to our own survival.”

På nettestedet ‘Atlas Shrugs’ har Fjordman i aug. 2009 en artikkel om det svenske hykleriet omkring Israel og muslimer: Han skriver -

«Free speech does not exist in Sweden. Although some countries such as Britain and Belgium are trying hard to claim the title, I would personally rate Sweden as being probably the most totalitarian and politically repressive country in the entire Western world as of 2009, and Aftonbladet has made substantial contributions to this repressive climate. Sweden has huge problems caused by mass immigration, and Muslim immigration in particular, but speaking honestly about this is absolutely taboo among the mainstream media. «

En viktig fiende i Fjordmans verdensbilde er ‘globalisering’. Globalisering promoteres av elitegrupper i de vestlige samfunnene, og ikke av de store folkemassene. Han skriver:

Globalism does not refer to the impersonal forces of technological globalisation(-), but to a Utopian ideology stating that erasing all national cultures and states (especially Western ones) is a positive good which should be promoted and forced down people’s throats. Opposition to this undertaking should be banned as “discrimination,” “racism,” “extremism” and “nationalism” (the terms are used as synonyms).”

En ny akt: Fjordman står først fram og forsvinner deretter like fort som dugg for solen 

Er denne 36-årige beskjedne mannen fra Ålesund hele sannheten om den berømte ‘Fjordman’? Står ‘PNJ’ bak Fjordmans omfattende internasjonale blogg/artikkel/bok-produksjon innenfor en rekke fagområder og over en knapp tiårsperiode, uten at familie, kolleger og venner hatt hatt den minste anelse?  

Fjordman ut av anonymiteten

Personen som står bak ‘Fjordman’ har opptrådt anonymt i blogger og på utallige nettsteder i snart et tiår. Hva gjør folk og hva skjer med dem under betingelser der de er sikret fullstendig anonymitet? Oppfører vi oss på samme måte som når i må være oss selv, i full åpenhet og under fullt navn? Den kjente amerikanske sosialpsykologen Kenneth Gergen stilte dette spørsmålet i noen atferdseksperimenter; han fant at anonymitet endrer menneskelig atferd på viktige måter. Det kan se ut som om vi har en tendens til å oppføre oss mindre ansvarsfullt under anonymitet, vi føler vi slipper unna med ting, vi trenger ikke stå til regnskap for andre. I boken ‘En milliard onde tanker’ (2011) viser forskerne Ogas og Goddam til Kenneth Gergens sosialpsykologiske forskning og skriver -

«Hva gjør folk under betingelser der de er sikret fullstendig anonymitet? (-) Internett er som et mye, mye større versjon av Gergeneksperimentet».

5.8.; fredag: Vel to uker etter den uhyggelige terrordagen, nok en akt i den norske tragedien er over denne dagen. En heseblesende jakt på den anonyme norske bloggeren og ideologiske bakmannen  - han er nevnt 111 ganger i ‘BreivikManifestet’ – Fjordman er ført til ende. Anonyme kjendiser er oxymoronisk, de finnes som kjent ikke. En helt nettverk av nyhøyrebloggere har i årevis i nesegrus beundring promotert denne Fjordmans repeterende og ofte pompøse, konspiratoriske skriblerier. Etter de tragiske terroraksjonene er det betimelige å stille spørsmål om Fjordman og hans ideologisk-politiske nettverk i virkeligheten har inspirert og endog oppfordret til den type voldsaksjoner som Anders Behring Breivik iverksatte. Ved en systematisk gjennomgang av Fjordmans verdensbilde og Breiviks bruk av det ville man kanskje ville finne at det har virket som en «trigger teori» på Breiviks begjær etter å være betydningsfull og gjøre seg gjeldende i verden. Egentlig kjenner vi allerede noen av svarene; massemorderen Breivik har selv gitt oss dem. Det er liten tvil om at Fjordman har levert avgjørende bidrag til at vi kunne få vår hjemmelagde norske terrortragedie. Fjordman står nå  - to uker etter de tragiske hendelsene – endelig frem i offentligheten gjennom avisene. Men tross lettelsen som dette bringer med seg – vi må forstå at dette ikke er et sluttpunkt men heller begynnelsen på en ny og viktigere fase i granskningen av omstendighetene rundt ABB-tragedien. Vi er inne i en ny refleksjonsfase som vil bringe frem viktige nye kunnskaper om den norske terrorsakens forutsetninger i forhold i vårt eget samfunn. .

Mange har innsett dette – kanskje bortsett fra i politiet – de opplyser utrolig nok samme dag at de har avsluttet avhørene av mannen og at det ikke er aktuelt med nye avhør. Han har status som vitne i forbindelse med avhøret; det nevnes riktignok at det kan bli aktuelt å vurdere hans rolle også i forhold til medvirkning. Man kan spørre om PST og Janne Kristiansen hadde tilstrekkelig kontroll over omstendighetene som ledet fram til Anders Breiviks uhyggelige angrep innenfra på det norske samfunnet; og har de oversikt og kontroll når det gjelder begivenhetene som fortsatt utspiller seg her i landet og internasjonalt i de ekstreme nyhøyrekretsene? Det politisk-ideologiske nettverket som Fjordman har vært en aktiv del av og dertil idelogisk forbilde og inspirator for massemorderen blir skjøvet tilside som uinteressant eller mindre viktig for etterforskningen. Det er lett å tenke seg at noen vil møte seg selv i døren her.

Media og nettmiljøet vil i alle fall ikke slå seg til ro med det bildet av ABB, Fjordman/PNJ og hans nyhøyrenettverk som har fremkommet til nå. Mye gjenstår åpenbart før man kjenner de konkrete prosessene som har utspilt seg det siste tiåret med dannelsen av en ny høyreekstrem bevegelse som likt den gamle opererer gjennom en systematisk ‘deficit’ diskurs (Kenneth Gergen). De nye utfordringene i vår moderne innvadringsvirkelighet fremstilles som uløselige og farlige problemer, særlig voldtekst- og kriminalitetsepidemier. Man tilsikter en slags objektivisering av det som er mangelfullt og problematisk når innvandringsbefolkningen eksponeres for de vestlige samfunnene. Fjordmans og hans likesinnetes agressive promoterng av ‘borgerkrigstenkning’ er polariserende og bakstreverske, det er lite eller ingenting å beundre i deres intellektuelt velfunderte svartmaling – de står for et syn som ikke lenger evner å se positive muligheter. Med utspillende sine (som f.eks. ‘Selvmordsparadigmet’) trekker de med seg utilfredse deler av den norske befolkningen i innvandrerfiendlige holdninger; de bidrar dermed til å hemme og blokkere for den nødvendige ‘transformativ dialogen’ mellom alle involverte som må utvikles i våre samfunn overfor de nye utfordringene. Men akkurat det som hender to uker etter terroren var selvsagt blitt uunngåelig. Den anonyme hyperbloggeren står til slutt fram med sin identitet i VG samtidig som han går under jorden for å få fred. Det fremgår at personer i hans politisk-ideologiske nettverk, bl.a. Ole Jørgen Anfindsen  – iherdig har oppfordret han til å stå frem den siste tiden. Det fremgår i oppslagene i avisene at Fjordmans navn er Peder Nøstvold Jensen. Jensen sier i intervjuet at han står fram i samråd med sin advokat. Han er en 36 år gammel mann (født 11. juni 1975) fra Ålesund i Møre og Romsdal. Ålesundsmannen Peder Jensen vokste opp i en SV-familie, var en liten tur innom Sosialistisk ungdom og har én gang stemt Arbeiderpartiet før han senere gikk over til Fremskrittspartiet – noe han altså har til felles med Anders Breivik. Nøstvold Jensen i dag er bosatt og jobber ved et dagsenter i Oslo. Han har mastergrad fra Universitetet i Oslo (UiO) i kultur og teknologi. Han har studert arabisk ved Universitetet i Bergen (UiB) og ved American University i Kairo i Egypt. I 2004 leverte han magisteravhandling om forholdene i Iran, om sensur og blogging. Han har oppholdt seg og arbeidet i Midt-Østen i flere år. I 2002 og 2003 for Jensen Norge i den internasjonale observatørstyrken i Hebron (TIPH) på Vestbredden. Han forteller selv at det var under oppholdet i Egypt for omkring 10 år siden at det ideologisk-politiske vendepunktet i hans liv fant sted. Tilsvarende har ABB fortalt at det tilsvarende vendepunktet for han skjedde under NATO’s bombing av Jugoslavia. Vendpunktet som satte i gang metamorfosen og gjorde han til bloggprofilen ‘Fjordman’ inntraff da han var 26 år gammel:

«Den viktigste grunnen til at jeg begynte med dette er at jeg bodde i Egypt under terroraksjonen i New York. Der kunne jeg se kontrasten mellom det jeg hørte fra naboene mine i Egypt, og det som ble presentert i vestlige medier. Det var stort. For eksempel hørte jeg fra vestlige medier at det ikke var noen arabere som var glad for dette. Det er bare tull. Noen av naboene mine hadde spontan kakefest 11. september. De syntes det som hadde skjedd var topp»

Etter at han returnerte til Norge begynte Fjordman å skrive innlegg til aviserne. Han opplevde det samme som så mange andre med samme holdninger, at aviserne avviste hans innlegg. Et innlegg fik han dog ind i VG høsten 2003 – «Islam og det åpne samfunn”. Etter å ha fått avvist en rekke kronikker, bestemte han seg for å skape sin egen blogg der han ikke trengte å tilpasse meningene sine til det som er politisk korrekt i Norge. Etter bare ett år lukket han bloggen sin og begynte å opptre som gjesteskribent for andre blogger i stedet. Det foreligger opplysninger om at Nøstvold Jensen har mottatt penger fra utlandet; i 2007 mottok han 10 000 norske kroner fra Edward S. Mai som driver den islam-kritiske bloggen Gates of Vienna under navnet Baron Bodissey. Nøstvold Jensen skrev fra begynnelsen av 2000-tallet først under navnet «Norske kafir» på ulike blogger; han begynte å skrive under Fjordman pseudonymet i 2005. Han har også i begrenset omgang deltatt i den norske innvandringsdebatten under fullt navn (Peder Jensen)

Nå er oppgjørets time kommet; Nøstvold Jensen vet selvsagt at alle steiner vil bli funnet og snudd. Ifølge dagbladet har politiet har beslaglagt Jensens datamaskin. og at han selv føler han at han ble behandlet som mistenkt i avhøret. Han forteller samtidig at han føler seg sikker på å bli sjekket ut av saken. Han er naturligvis inne i en selvrefleksjonens fase, selv om hans selvkritiske sans ennå sitter langt inne. Han har åpenbart vanskelig med rollen som meningsfelle med og ideologiske forbilde for norges største massemorder gjennom tidene.

«Det er helt vilt og forferdelig uhyggelig». ”Jeg har varslet min familie om saken. Jeg vil nå gjemme meg på ubestemt tid. Det er av hensyn til min egen sikkerhet. Jeg vil ikke oppholde meg i leiligheten min.

Hverken familien eller arbeidskollegene har visst om bloggingen hans som «Fjordman»:

«Det blir sikkert et sjokk for dem, og det beklager jeg. (-) Jeg skjønner at folk trenger en å skylde på. Nå som Breivik er i fengsel, kan jeg bli en person det er lett å skylde på. Det er særlig fordi jeg er den eneste nordmannen han siterer fra. Jeg forstår at jeg blir hatet.”

Nå er det slutt på bloggingen for en stund.

”Jeg har prøvd å tenke på om det er noe jeg har sagt på en feil måte. (-) Det kan hende jeg blogger igjen, men ikke med det første, og ikke som «Fjordman».”

Fra Fjordman til «Fjordmankomplekset»: En internasjonal ekstrem antiIslamsk nyhøyre politisk-ideologisk bevegelse med en sterk norsk forankring

Norge og norske ideologiske aktører som viktig forankring for den internasjonale nyhøyrebevegelsen? Hva er det i det norske samfunnet og vårt politiske miljø som danner grunnlaget for fremveksten av en intellektuelt fundert høyreekstrem bevegelse? Det norske politiet har altså sagt seg ferdig med avhørene av Nøstvold Jensen –  dette fremkommer samme dag som mannen står fram i VG. Etter min oppfatning ligger det en alvorlig feilvurdering bak en slik beslutning. ABB er tilsynelatende en ‘ensom ulv’, men Nøstvold Jensen er det i alle fall ikke. Hans bloggvirksomhet er inngår og er et viktig ledd i en bred ideologisk-politisk bevegelse der ABB har hentet ideene til sin virkelighetsoppfatning og motiveringen for og inspirasjonen til sine ekstreme aksjoner. Det ble kort tid etter terrorhandlingene  klart at ABB i årevis har hatt en viktig ‘Fjordman-connection’. I løpet av de første to ukene halser jakthundene langs alle spor, gamle eller nye, etter den sentrale og mystiske ‘Fjordman’. Pseudonymet Fjordman dukket først gang opp i en blogg i 2005. I etterkant av terroraksjonene gikk det rykter om at Breivik var Fjordmanne, og at han påsto at han hadde skrevet innlegg under navnet Fjordman. Det er usikkert og mange spekulasjoner om det skjuler seg én eller flere identiteter bak kallenavnet Fjordman. Andrew Brown som blogger for ’The Guardian’ skriver den 24.7:

«Fjordman (-) kan være flere mennesker som skriver under pseudonym’

Ute i bloggosfæren spekuleres det vilt. En av de mere rabiate bloggerne skriver: ”Uansett, konkluderer jeg at Fjordman kan ikke selv være en norsk som han hevder, men snarere bare er en krypto-jøde som gjemmer seg under et pseudonym som som skjuler hans  sanne identitet.” Adresseavisen har i et oppslag hevdet at Fjordman kan være en tidligere student ved NTNU i Trondheim: De intervjuer en annen student Andreas Pedersen som sammen med mannen i to år, og som også har deltatt på ulike sosiale tilstelninger sammen med han. Både han og flere andre medstudenter reagerte tidlig på mannens politiske og ideologiske holdninger.

«Han hadde en klar nasjonalistisk ideologi, og var svært islamfiendtlig. Det ideologiske og politiske synet hans, og måten han argumenterer på, er som en klonet versjon av hvordan Fjordman fremstår og uttrykker seg. Jeg og flere andre oppfattet øyeblikkelig de slående likhetene, og valgte i går å varsle PST om at dette er mannen som kan befinne seg i miljøet rundt Breivik».

Wien-gruppen eller Wienskolen fremstår som et nettverk av ideologisk aktive personer fra ulike land som med stor iver produserer anonyme blogginnlegg om en borgerkriglignende islamifisering av Europa. En amerikaner med kodenavnet på Baron Bidissey  er skaperen av den innflytelsesrike Wien-blogportalen. De markedsfører oppfatningene på ulike internasjonale nettsteder som Brussel Journal og som er godt besøkt. Gates of Wienna har det de omtaler som sitt eget team, som består av det de kaller «den skandinaviske fembanden (Gang of Five) – Fjordman, Henrik, Reinhard, Kitman, og KGS. Kollektivt skriver de flytende engelsk, norsk, dansk, svensk, finsk, tysk, og flere andre europeiske språk. Deres egne kontakter gir dem en ekstra rekkevidde til hendelser i hele Skandinavia. Baroren skriver i en kommentar at han mener at er et ganske bra team av analytikere. I dette miljøet omtales og promoteres ‘Fjordman’ som en av de sentrale teoretiske størrelsene med en imponerende liste av bloggpublikasjoner på sin samvittighet. Vi må kunne koste på oss å være litt mer våkne enn vanlig i denne saken. Er det bildet vi har av saken det riktige, er det dette som virkelig foregår; kan det skjule seg noe annet bak denne aktiviteten?  La oss ta en liten ekstra titt: Magister Peder Nøstvold Jensen har såvidt jeg vet utover det at han har gjort avsluttet sin universitetsutdannelse gjort forholdsvis lite ut av seg utover sin jobb på et dagsenter i Oslo. Han sier at ingen av hans venner, kolleger eller familie visste noe om hva han holdt på med av intellektuell produksjon i en tiårsperiode. Han har riktignok under eget navn skrevet noen debattinnlegg i VG og ellers et par aviskronikker. Jeg må innrømme at jeg akkurat nå har litt vanskelig for å se Nøstvold Jensen bak den ganske imponerende – med kvalitetsmessig høyt nivå  - produksjonen på mange hundre artikler og innlegg og bøker som Fjordman har skrevet. Kan Nøstvold Jensen være en slags stråmann for et nettverk, ha tatt på seg skylden for noe flere personer har skrevet? Den norske ‘Nettavisen’ har forsøkt å undersøke Wienskolens aktiviteter; torsdag 28.7 fastslår avisen følgende:

    • Samtlige innlegg er skrevet på totalt tre maskiner (ip-adresser).
    • Foran de tre ip-adressene står et titall ulike signaturer
  • Disse påståtte personene har skrevet flere hundre innlegg.

Nettavisen konkluderer med at det antagelig er snakk om maksimalt tre ulike personer som står bak og som produserer innleggene under ulike navn.

«Mange av dem har fiktive navn fra trøndersk musikk – altså der Fjordman hevder å bo.»

Hva er det som utspiller seg bak den ideologisk-politiske konteksten der ABB hentet ideene sine og motivasjonen for terrorhandlinger? Vi vet at Fjordman har deltatt på flere møter i den nye europeisk-amerikanske høyrebevegelsen, at han er en av den skandinaviske femmerbanden i VoG, at han har samarbeidet med den ene eller begge Anfindsen-brødrene og ‘Honest thinking’. Politiet og offentligheten – heller ikke familien og kolleger – ante ikke hvem Fjordman var før han selv sto fram; han har i 6 år vernet godt om sin anonymitet. Jeg vil hevde at alle enkeltpersoner som har visst hvem han var i dette tidsrommet som har møtt han flere ganger har antagelig en rolle i et mulig nettverk bak hans bloggproduksjon. Freelansjournalist Strømmen viser i en artikkel I Dag og Tid (5.8) til at -

«Hege Storhaug i Human Rights Service skriv også at ho har møtt han, og at han var «urokkeleg» i sine idear: «Han hadde forstått, alle vi andre hadde ikke forstått. Han mente at Europa var på vei til en uunngåelig blodig konfrontasjon, grunnet en villet ødeleggende innvandringspolitikk, der islam stod i sentrum for ødeleggelsen».

Etter min oppfatning må man kunne se nærmere på hva som virkelig skjuler seg i disse forbindelsene. Følgende norskbasert og utenlandske personer synes å være sentral i et mer eller mindre aktivt politisk-ideologisk nettverk bak Fjordman. Man kan også spørre seg om de kan ha medvirket i produksjonen av Fjordmans bredt anlagte ideologiske materiale:

1) Ole Jørgen Anfindsen: Han er født 18. mars1958; en norskinformatiker, forfatter og samfunnsdebattant og redaktør for nettstedet HonestThinking. Anfindsen er dr. scient. fra Universitetet i Oslo, han tok doktorgraden ved Institutt for Informatikk i 1997. Han har gitt ut boken ‘Selvmordsparadigmet’ i 2010 der Fjordman har skrevet en artikkel. Oppgir tidlig at han har møtt Fjordman men at han ikke kjenner hans identitet (sic!). Senere er han og andre i nettverket aktive for å få Fjordman til å stå fram under fullt navn.

2) Jens Tomas Anfindsen: Bror av Ole Jørgen. Dr. philos. med spesialisering innen antikk filosofi og religionsfilosofi. Han var med å stifte bloggen HonestThinking.org sammen med min bror Ole Jørgen Anfindsen. Jobbet som journalist for Norge Idag og Human Rights Service. Han er i dag bosatt i Sveits der han er filosofilektor ved Kollegium Gambach i Fribourg. Det kan nevnes at den europeiske AntiJihad bevegelsen møttes i 2010 i Sveits. I en artikkel om den norske voldtektsepidemien i HRS 2007 skriver han om ‘Fjordman’:

«En som har bidratt betydelig til å gjøre i hvert fall deler av offentligheten oppmerksom på sammenhengen mellom den nye voldtektsepidemien og våre nye innvandrergrupper, er bloggeren Fjordman. Av sikkerhetshensyn har Fjordman aldri oppgitt sin egentlige identitet, men hans artikler, både på engelsk og norsk, har oppnådd en betydelig utbredelse på nettet. Fordi han refereres så mye av andre, inkludert internasjonalt kjente, politiske analytikere, vil jeg anslå at den samlede leserskare for hans artikler om Skandinavias nye voldtektsepidemi, over tid, er kommet opp i flere hundre tusen:»

3) Bruce Bawer: Den oslobaserte forfatteren Bruce Bawer ble født 31. oktober1956 in New York. Han har doktorgrad i engelsk, er poet og litterær kritiker og kulturanalytiker med fokus på sprørsmål knyttet til fremmarsjen til Islam i vestlige samfunn. I 1998 flyttet Bawer med sin mannlige partner til Amsterdam – i 1999 flyttet de til Oslo hvor defaktisk skal bo i samme bydel som ABB. Han er bl.a. kjent for boken ‘Mens Europa sover’  og han har oversatt flere bøker fra norsk til engelsk. Fjordman publiserte i 2005 en av hans artikler på ‘Fjordman files. Han skriver:

«Den etablerte europeiske politiske og media eliten har vendte det blinde øye til alt dette, at kvinner, jøder, homofile, og demokratiske prinsipper selges ut – selv det at ytringsfriheten kriminaliseres – for å passivisere de radikale islamistene og bevare illusjonen om flerkulturelle harmoni.»

I 1999 sluttet han seg til ’Human Rights Services’ hvor han bl.a. bidrar med artikler. Han er en venn av Hege Storhaug.

4)    Hege Storhaug: Hun grunnla Human Rights Service (HRS) sammen med Rita karlsen i 2001; en partipolitisk uavhengig tenketank som arbeider med tema knyttet til det nye fleretniske og flerreligiøse Norge og Europa. Hun skriver i en bok at

«We live in a somber time….(-) Islamism spreads, even among third-generation immigrants. Something must be done, and time is running out.»

I et innlegg på Nettstedet ‘Nye meninger.no’ om Storhaug peker Jens Bruun Pedersen på følgende forhold:

«Hun har en av de få som har møtt Fjordman mens han var et anonymt pseudonym -terroristens idol, og sier nå at det var et ubehagelig møte, ifølge Dagbladet. Avisa burde selvsagt ha stilt spørsmålet om hvorfor hun likevel har beholdt lenker til hans artikler på HRS sine hjemmesider i flere år i etterkant – hvis møtet var så ubehagelig.»

 

5) Edward S. Mai: Amerikaner som har spilt en viktig organisatorisk rollle i den  europeisk-amerikanske antiJihad bevegelsen og som står bak organiseringen av mange av de viktige møtene og konferansene i høyrebevegelsen. Opererer under flere ulike dekknavn i ulike organisasjoner. Han grunnla og driver det ekstreme islam-kritiske bloggstedet ‘Gates of Vienna’ under dekknavnet Baron Bodissey.Har sammen med Fjordman vært til stede på høyrebevegelsens flere møter siden 2006, også i nordiske land. May har helt åpenbart fortsatt et nært forhold til ‘Fjordman’.

6) Hans Erling Jensen:  Jensen driver Eticha nettstedet som han omtaler som en virtual thinktank om «multikulturalisme i Danmark.» Han skriver om ‘Fjordman’ som han åpenbart må kjenne svært godt:

  «Peder Jensen er blevet udskreget som den store “guru” for hele verdens counter-jihad netværk – som ingen rigtig har gidet at undersøge noget om. Det har været helt uretfærdigt. Peder Jensen er en rar ung mand, som absolut er både omtænksom og alert på, hvordan verden udvikler sig. Og han har noget at have det i. Alle beskyldninger om rabiatisme etc. er for at sige det mildt – rimeligt overdrevet!» «Bloggosfæren og counter-jihad netværkerne, der nu gøres til de skyldige, har ikke noget som helst med de ovennævnte terrorist grupper eller personer at gøre. De (vi) anvender os blot af den ytringsfrihed, som FN netop har bestemt er det mest essentielle i verden!

Forbindelsene mellom disse 6 personene er tette. Fra alle sammen går det viktige linjer til Fjordman, og fra alle sammen går det forbindelser både til den mer ordinære norske høyresiden (Civita, FRP) og utover i Europa via en rekke sentrale antiJihad nettsteder og til USA. Den anonyme skandinaviske femmerbanden der Fjordman er den enste vi kjenner identiteten til, må så raskt som mulig avkles sine anonymitet. Hvem som skjuler seg i dette stort sett dekknavnpregete vevet, vil forhåpentlig fremkomme i løpet av de neste dagene og ukene. Pressen og offentligheten kommer hver eneste dag stadig nærmere den problematiske nyhøyrebevegelsen og Fjordmankompleksets løsning. I Dagbladet som i flere andre norske aviser er datoen 3.8 dagen da man kommer viktige skritt nærmere Fjordman; der skriver man om han at  oppgir selv at han er fra Trøndelag, han en mann i slutten av 30-årene og skal tidligere ha jobbet som FN-soldat. Flere av hans venner og bekjente i det islamkritiske miljøet kjenner hans utseende, navn og identitet, andre har møtt han men kjenner ikke navnet – alle som en synes å mene at han vil være i fare, et det er gode grunner til å frykte for hans sikkerhet om disse tingene blir kjent. De måtte selvsagt til å bli kjent, en anonym bloggkjendis av dette kalibret er en umulighet, et oxymoron. Når mannen nå står fram under fullt er det like viktig at den bevegelsen han er en del av blir dratt fram i lyset og eksponert for kritisk vurdering. Det er gjennom å nære seg på denne bevegelsens ideer, synspunkter og holdninger at den ensomme ulven AB Breivik har greidd å bygge seg opp til den uhyggelige massemorderen han til slutt fremsto som.

Fjordman klager seg over politiets behandling av han i ‘Gates of Vienna’ dagen etter politiavhøret – for så å forsvinne ut i stillheten….Han skriver (min oversettelse):

«Jeg er sjokkert over den fiendtlige behandlingen jeg fikk i hendene på politiet. Lars Hedegaard har hørt min historie, og kommenterte at han aldri hadde hørt om noen vitner som har blitt behandlet på denne måten i noen vestlige land, med unntak av totalitære samfunn som Det Tredje Rike. Min advokat, som er erfaren og har sett mange tøffe saker, hadde ikke forventet at noe slikt skulle skje. Han antok at det ville bli relativt enkelt, og foreslo at jeg kunne greie meg uten advokat. Jeg insisterte på å ha en til stede bare i tilfelle, og mest sannsynlig hjalp det litt. Ting ville vært enda verre hadde ikke advokaten vært tilstede. Advokaten min sa senere at i mitt tilfelle opererte de i beste fall helt på grensen av hva som kan anses lovlig. Jeg ble aldri anklaget for å ha gjort noe kriminelt, åpenbart fordi jeg ikke hadde noe å gjøre med terror angrep og de vet det. Likevel, uten det minste snev av bevis for noe lovbrudd ble jeg behandlet som en mordmistenkt. Til min total overraskelse måtte jeg dra til leiligheten min, der et halvt dusin politifolk i flere timer gikk gjennom alle mine DVDer, søkte gjennom mine gamle reisefotografier fra år tilbake, søkte gjennom alle mine (mange) bøker, sjekket mitt kjøkken utstyr, gikk gjennom alle klærne mine, og konfiskerte en koffert som inneholdt noe mer klær og noen bøker. De har også beslaglagt flere digitale enheter, inkludert mitt kamera og min laptop. Det er helt klart at de ønsket informasjon om det ikke-voldelig islam-kritiske nettverket i Europa som de mistenkte kunne ligge i min PC, selv om de nektet dette overfor meg. Husk at politiet og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) tilsynelatende ikke hadde noen anelse om hvem jeg var før jeg bokstavelig talt banket på deres dør av egen fri vilje, selv om jeg da visste at jeg måtte gi opp min anonymitet etterpå. Jeg hadde veldig lite informasjon om Breivik siden jeg aldri har møtt ham, noe han selv har innrømmet, men jeg overlevert allikevel den lille informasjonen jeg hadde. Jeg besvarte også spørsmålene deres på en ærlig måte, selv om jeg teknisk sett ikke hadde trengt å gjøre det. Hvis man skal tro massemedia, var politiet fortsatt ikke sikker på at jeg virkelig var Fjordman inntil et par timer etter at jeg hadde banket på døren i politistasjonen. Så snart de forsto at dette var faktisk tilfelle, tok de en rask beslutning om å søke gjennom leiligheten og konfiskere datautstyret mitt umiddelbart. De må ha innsett på dette tidspunktet at jeg hadde ingenting å gjøre med terrorangrepet. Jeg personlig tror at dette var i hovedsak en politisk beslutning.»

Hvem er hvem i den europeiske antiJihadbevegelsen: Noen aktuelle navn (fra deltakerlisten til Zurich møtet i 2010):          

    • Rolf Krake: «Rolf Krake er en dansk Gates of Vienna korrespondent som bor i Brussel». Han driver nettstedet ‘Resisting Eurabia’

                                                                                                                       

Oversikt over tekstene til Fjordman som gjengies i Anders Behring Breiviks Manifest: 

1.3 The Failure of Western Universities1:23 Western vs.. Islamic Science and Religion2.1 The EU’s Eurabia Project (The Eurabia Code) – Documenting EU’s Deliberatestrategy to Islamise Europe2.2 The Eurabia Code – 2008 Updates2.4 Why the EU Needs to Be Destroyed, and Soon2.5 Boycott The United Nations!Recommendations for the West – 22.7 Waiting for Churchill or Godot?2.8 The Failure of Western Feminism2.9 How the Feminists’ «War Against Boys» paved the Way for Islam2:11 What is the Cause of Low Birth Rates?2:12 The Father Less Civilization2:18 Democracy and the Media Bias2:28 What Does Muslim Immigration Cost Europe?2:50 Why We Can not Rely on Moderate Muslims2:54 Europe’s Decline – Hurrah! We Capitulate!2:55 Jihad Destroys the Swedish Model2:56 Islamisation and Cowardice in Scandinavia2:58 Will Netherland Survive the 21st Century?2:59 The Spanish and the Portuguese – Once and Future Dhimmis?2.62 The Norwegian Inquisition – Sunset in the Land of the Midnight Sun2.63 The Anti-Racist Witch-Hunts2.65 Antifa / Labour Jugend – State sponsored Marxist lynch mobs2.68 How the West Lost the Cold War2.69 The Closing of Civilization in Europe2.71 Nobel Peace Prize Awarded for appeasement of Jihad … again2.81 The Strategy of Western Survivalists2.82 Christianity, Pros and Cons2.83 The Church – Part of the Problem or Part of the Solution?2.84 Thou Shalt Hate Christianity and Judaism2.88 Democracy not working2.90 Suggestions for the Future2.91 What Do We Fight For?2.92 Who Are We, Who Are Our Enemies – The Cost of Historical Amnesia2.93 A European Declaration of Independence2.96 From the Death of Multiculturalism2.97 Europe was heading for Civil War2.99 The Self-Defeat of the United States  

Den nye nasjonale scene: Den norske tragedien som bryter ut 22.7.2011; et pågående lærestykke for fremtiden 22.juli 2011 er blitt en nesten uforståelig gruoppvekkende og tragisk dag for det norske samfunnet. I løpet av et par ettermiddagstimer bråvåkner det norske folk fra sin Tornerosesøvn; vi går fra å være et fredelig harmonisk samfunn til et samfunn i sjokktilstand etter et voldelig angrep uten sidestykke utført fra innsiden av samfunnet. Klokken var blitt 15.26 da Oslo-politiet fikk meldingen om at det hadde vært en kraftig eksplosjon i Regjeringskvartalet. Nesten to timer senere, kl. 17.27, får politiet i Nordre Buskerud melding om skyting på Utøya. Den svarte fredagen var blitt realitet for mange direkte og indirekte berørte mennesker, og for hele det norske politiske og sivile samfunnet. Omfanget av det terroristiske bombeangrepet på selve det politiske sentrum i Norge og den morderiske nedskytningen av nesten 100 uskyldige politisk engasjerte ungdommer som var deltakere på sosialdemokratiets årlige leir på Utøya skaper store sjokkbølger i hele det norske samfunnet og utover i verden. Gjerningsmannen har gjort enorme og vidtrekkende skader i det norske samfunnet som det vil ta lang tid å lege. Det kommer til å ta tid før man fullt ut overskuer de vedvarende konsekvensene av bombeangrepet og de uhyrlige drapene på så mange uskyldige. Sorgen og fortvilelsen og savnet hos skadde, etterlatte og pårørende, deres sosiale nettverk og nærsamfunn utover hele landet, er det som er mest nærliggende å forstå; det omfatter så mange berørte at det knapt lar seg knapt beskrive. Mange av de som opplevde bombeangrepet og ble påført større eller mindre skader vil kunne utvikle langvarige angstplager og en rekke ganske normale reaksjoner som gjerne forfølger folk i lang tid etter hendelsene. Dette er den menneskelige siden av at nesten et hundretalls stort sett helt unge mennesker er frarøvet livet. De materielle og samfunnsmessige skadevirkningene av angrepene er også voldsomme. Mange viktige bygninger er skadet og ødelagt; noe bortimot et par tusen mennesker har mistet sine arbeidsplasser. Regjerings- og departmentsbygninger er så ødelagte at de ikke kan brukes lenger. Ødeleggelsene som er påført departementsbygningene kommer til å påvirke  statsforvaltningen og den politiske ledelsens aktivitet i lang tid; vi kan anta at saksbehandlingen forsinkes og informasjon er tapt. Innsats, tid og penger vil måtte settes inn i opprydnings- og reparasjonsarbeider og mange år vil gå før alt er brakt tilbake til en normal tilstand. jeg vil si en liten ting før jeg går videre med denne min egen personlige gransking av dette innfløkte tragediespillet: Dette notatet under utvikling er min søken etter de beste svarene på en uhyrlig og overveldende smertefull hendelse i vårt fortsatt forholdsvis fredelige lille samfunn. Jeg føler hver dag med alle ofrene og deres pårørende. De fortjener at man i denne forferdelige hendelsen ikke bare farer over ting med en harelabb og nytter forklaringer og holdninger som bare er måter å lukke øynene på eller benekte virkelige forhold. Det er nødvendig at vi går så grundig fram at vi kan gi tilfredstillende svar på alle de viktige spørsmålene som de måtte stille seg og gjerningsmannen, det livsløpet som har ledet opp til ugjerningene, og det samfunnsmessige og ideologiske konteksten som har åpnet opp for, tilskyndet og gjort dem mulig. I den atmosfæren som nå preger folk har jeg allerede fått reaksjoner på det jeg skriver her fra en ung mann bosatt i Bergen:

«akademisk arroganse på sitt værste. Godt gjort av deg å se den norske folkesjela i en spinnvill morder».

Jeg svarte mannen følgende:

«Den sinnsforvirret ‘normopatiske’ gjerningsmannen du snakker om har i en tiårsperiode sittet på gutterommet sitt og surfet høyreradikale nettsteder og klippet og limt sammen en ansamlig av ekstreme ideer til et farseaktig ‘Manifest’; her forfektes at Stoltenberg og hans medarbeidere er fienden, at de er nasjonale forrædere som åpner grensene, fører en selvmorderisk flerkulturell politikk og at i den nærliggende borgerkrigen må folk bevæpne seg. Så setter han seg ulykkeligvis fore og utstyrer seg for å gjøre vonde tanker til vondere virkelighet. En av de viktigste ‘tenkerne’ bak alle de viktige ‘spinnville’ ideene i ABB’s ‘Manifest’ er utrolig nok en sympatisk tenkende anonym trønder som kaller seg ‘Fjordman’. Han har mange beundrere blant våre landsmenn og internasjonalt og Fjordman omtales som ‘verdensberømt’ og en av norges fremste politiske skribenter. Fjordman og hans tilhengere har det ikke godt for tiden forståelig nok, når de ser hvem de har fått følge med og det uhyggelige sølet de har levert premisser for og bidratt til.» Jeg får svar tilbake fra mannen: » tja.. kanskje jeg misforsto noe.. Jeg føler ingen behov for å lese meg opp på en narssisistisk barnemorders rablerier, ei heller å la meg stigmatisere som i «alle nordmenn må skjerpe seg»».

Scenen settes for en langvarig studie i karakter og samfunn:   Om alle de vanskelige spørsmålene som må stilles om en norsk massemorder psykologi og sosialisering på Oslos vestkant

«Hva er kilden til vår første lidelse? Den ligger i det faktum at vi nølte med å snakke. Den ble født i det øyeblikket da vi samlet opp stille ting inne i oss.» (Gaston Bachelard)
“Behind every criminal face is a human who was once a bouncing baby, gurgling with glee, and aching to be loved. Then, something happened. Each story is different, provocative, sad, and disturbing. Needs were denied or not met, the environment was violent or cruel or indifferent, and feelings with no healthy outlets were expressed in unspeakable acts … What interests me is getting a glimpse into a criminal’s heart and finding a place, however tiny, where there is authentic feeling and sensitivity. To my mind, this is where hope for healing, rehabilitation, and redemption lie.” (Judith Fein, 2010)

«Og det er ingen grunn til å være mer redd for muslimer enn kristne». (Sjef for Politiets Sikkerhetstjeneste, PST, Jørn Holme, til Ukeavisen ledelse, 20.02.2008)

Noen dager etter dobbeltangrepet; fortsatt skriver aviser om ‘angrepet mot Norge’, som om vi skulle være angrepet utenfra. Vi vet nå at dette uhyggelige angrepet kom innenfra, fra en av våre egne medborgere som er sosialisert og lever i et sivilisert og fredelig samfunn. Dette er et angrep innenfra, ikke utenfra. Det kan være smertefullt å ta dette inn over seg, det vil ta tid og mye ettertanke for mange. Angrepet mot det norske samfunnet kom fra et individ som er sosialisert gjennom det samme samfunnet; og som fikk vesentlige deler av sin ideologiske næring for angrepet fra andre i det samme samfunnet. Vi må ta det inn over oss; dette vanskelige faktum: Vi har fått vår første innfødte norske massemorder. Han er ingen fremmed for dette samfunnet, ingen utlending. Han er kanskje en outsider, men han tilhører ikke en utgruppe, men inngruppen, han er en av oss. Han er med i Oslo pistolklubb, frimurerlosjen, i FRP’s ungdomsorganisasjon, han er en kristen. Vi kan og vil og ønsker å gjøre alt vi bare kan for å omgjøre han til en utenforstående, ved å erklære han som ‘taper, forskrudd, syk, og alle slags psykiatriske diagnoser. Fremgangsmåten er typisk og foregår slik: man ramser opp personens egenskaper, atferder, opplevelser og omstendigher i hans bakgrunn, hele veien med negativt fortegn, som mangler eller svikt eller skavanker eller som tegn på slike. Så  summerer man disse opp og hevder at de bekrefter dette eller hint avvikbilde, eller en eller annen psykatrisk diagnose. Hvor vilkårlig det hele er ser på spriket i ulike eksperters vurderinger av samme person: Før det hadde gått en uke florerte de psykiatriske og protopsykiatriske diagnosene i avisspaltene:

Psykopat

Sosiopat

Ekstremt narsissistisk personlighetsforstyrrelse; opptatt av utseende, selvopptatt, forfengelig, føler seg annerledes og over andre

Opphøyd selvbilde og grandiose trekk

Delvis paranoide trekk

Infantil apokalyptisk tankegang

Totalt styrt av sterke tvangstanker, ble som en programmert maskin, utviklet tidlig tvangsmessige tanker som han ikke klarte å frigjøre seg fra. Det blir veldig sterkt, det surrer i hodet hele tiden, til slutt bestemmer han seg for å gjøre noe med det.

Vil bli sett og få oppmerksomhet.

Ekstrem kulde

Betraktet ungdommene som fiender og objekter, ikke mennesker.

Frustert over ikke å nå fram med sine ideer til endringer.

Ondskapsfull taper som vil ha oppmerksomhet

Ensom person som drepte for å bli lagt merke til

Ikke gal eller et unikt tilfelle, langvarige ideologiske forberedelser og ekstremt ideologisk bevisst

Ensom ulv som har forlest seg på ekstreme ideologier

Utstøting eller ei, diagnoser eller ikke. Vi kommer ikke vekk fra realitetene gjennom å bruke diagnostisering som utstøting eller som en fordekt syndebukkstrategi - i virkeligheten som en måte å slippe å se avgjørende sammenhenger på. Jeg sier ikke dermed at diagnostisering er på sin plass. I rettslig sammenheng kan det at en gjerningsmann har en bestemt diagnostisert lidelse ha stor relevans for flere av de sentrale rettslige spørsmålstillingene. Men samtidig må vi ta oss i akt for ikke å bruke diagnostisering som en måte å forblinde oss selv, der vi projiserer inn alle slags uønskete og defekte egenskaper inn i et utstøtt menneske for å slippe å forholde oss til han. Massemorderen ABB er og blir en av oss. Når sorgens og sorgseremonienes dager er over; vi vet alle at den dagen alltid kommer  - da vil det eneste riktige og sannferdige være å ta dette inn over seg, å granske hva det kan bety. En ung 32-årig mann fra hovedstaden har i en 9årsperiode gjort grundige forberedelser og deretter tatt livet av nesten nærmere 80 mennesker. I tillegg har han sprengt i stykker og rasert bygningene i regjeringskvartalet. Fra før har vi mange ulike slags helter; idrettshelter og positive folk som gjør det utrolige; som går til Sydpolen eller klatrer til topps på det høyeste fjell i verden. Nå har vi fått et ny norsk ondskapens unntaksmenneske; den største massmorder i Europa. Vi har fra før oppnådd internasjonal status for forræderen Quisling. Hva vil hende med navnet Breivik? Når det første sjokket og sjokkbølgene har lagt seg, når den plutselige sorgen og folks personlige tragedier gradvis faller til ro og hverdagen og dens nøkternhet vender tilbake kommer de påtrengende spørsmålene: Hvordan kan et målrettett voldelig angrep av slike uhyggelige ødeleggende og morderiske dimensjoner oppstå i et fredelig velregulert samfunn?  Kunne det ha vært avverget før det inntraff? Fantes det signaler om det som var under utvikling? Kunne disse signalene ha blitt fanget opp i en tidligere fase? Hvordan kan et ungt bymenneske på 32 år vokse opp og sosialiseres i vårt fredelige og velregulerte velferdsamfunn og samtidig bygge opp en voldelig tankegang og utforme en personlig og sosial virkelighet og fungering som danner grunnlag for et hensynsløst og voldelig angrep på sitt eget samfunn? Er det ganske enkelt en gal manns verk? Kunne han ha blitt oppdaget og stoppet tidligere før han satte i verk sitt ødeleggende angrep? Hva slags forhold hadde  han til familien, til sine omgivelser og sitt sosiale nettverk av andre personer: Hvordan fremsto han for disse, hva slags bilde av det som kom til å bli norgeshistoriens verste massemorder hadde disse? Kunne de ha forstått hva han var i gang med og det vanvittige prosjektet han var i gang med å utvikle? Hvordan kan en ustraffet tilsynelatende normal ung mann bli til en fullstendig hensynsløs iskald morder som skyter ned nærmere 100 ungdommer?

En ekskurs om den samfunnsmessig drevne oppmerksomhetspatologien i vestlige samfunn

«Det motsatte av en kjendis er en som er usynlig og ikke kan få oppmerksomhet uansett hva han eller hun gjør» /  «oppmerksomhet spiller en lignende rolle i sosialt samspill som gjør penger i økonomien: folk hungrer etter den og lider fryktelig dersom de opplever å bli deprivert.» (Charles Derber)

Søkte ABB rett og slett oppmerksomhet og berømmelse gjennom terrorhandlingene? Flere som har kommentert terroristen Anders Behring Breivik mulige psykatriske patologi og avvikende personlighetsfungering har rettet fokus mot en påtakelig og fremtredende side ved hans personlighet og aktivitet og som ganske sikkert kommer til å bli satt under lupen enda mer under rettsaken mot han. Ingen overraskes lenger over kommentatorer som viser til Breiviks uttalte egosentrisitet og selvopptatthet, hans henførte kretsning om seg selv og sin egen persons storhet. Hans terrorprosjekt er nesten ikke tenkelig uten at det ved siden av den vrangforestillingspregete ideologien også har blitt båret frem av slike ekstreme personlige trekk som selvsentrering i et slags innbillt og til dels selvkonstruert oppmerksomhetsfelt  - understøttet av internett og sosiale medier, gradiositet og selvhenført tro på egen person og misjon. For psykologfaglige skolerte er gjerningsmannens såkalte narsissisme og grandiose tanker om seg selv noe som slår en i øynene; hans opptreden i storslåtte uniformer som skal bekrefte hans tilhørighet til samfunnsmessig betydningsfulle grupperinger, hans fremheving av egne pretasjoner og roller i ulike sammenhenger, hans omtale av sitt eget terrorprosjekt med referanse til andre store hendelser i historien, hans åpenbart stormannsgale ’Manifest’  - alt dette demonstrer at gjerningsmannen i årene opp mot misgjerningene holdes i gang og drives frem av et høyintensivt oppmerksomhetssøkende motivasjonelt mønster. I tiden som kommer er det viktig å rette fokus mot hva som kan ligge til grunn for dette personlighets- og atferdsmønstret hos Breivik. Det er åpenbart at det utgjør en viktig side av hans personlighetsfungering; vi kan spørre: Å søke og tiltrekke seg sosial oppmerksomhet: psykologi eller sosiologi eller begge deler? Hvordan kan vi best forstå fremkomsten og virkemåten til slike kjennetegn hos personer? Er det slik psykologer og psykiatere gjerne oppfatter det snakk om en individuell personlighetsforstyrrelse eller kan det også knyttes an til de samfunnsmessige forholdene som individers liv utfolder seg innenfor? Kan viktige endringer i vestlige samfunnene de siste tiårene ha medført en uheldig forsterkning av bestemte personlighetsmessige trekk og tilbøyeligheter i befolkningen? Det er ikke særlig tvil om at det er helt avgjørende for enkeltmennesker å ha evne til å søke etter og tiltrekke seg  andres oppmerksomhet. Det å søke, tiltrekke seg og få oppmerksomhet synes å være noe vi alle er svært opptatt av og som betyr noe for vår sosiale skjebne og velbefinnende. Samtidig er det tydelig at prosesser og sosiale forhold som er forbundet med dette utgjør en viktig del av samfunnets fungering. Man har kanskje særlig i evolusjonspsykologien og evolusjonspsykiatrien de siste par tiårene vært økende opptatt av den rollen som statussøking, investerings-verdighet, ulike former for attraktivitet og ledsagende bekrefting eller avvisning, og det man omtaler som individers sosiale oppmerksomhets-holdende evne (SAPH: social attention holding capacity) spiller for personers sosiale stilling og fungering og ikke minst deres mentale helse. Den enkeltes plass i menneskelige hierarkier sies å være avhengig av en positiv SAHP.  I en viktig bok fra 1979 med tittelen ‘Om å skaffe seg oppmerksomhet’ drøfter sosiologen og forfatteren Charles Derber hvorledes samfunnets oppbygning og fungering strukturerer fordelingeln av oppmerksomhet på enkeltindividene. Sosial oppmerksomhet, det å bli lagt merke til, sett og hørt, er livsviktig for alle sosiale individer. En viktig motivasjon er alt vi gjør er det å skaffe oss andres oppmerksomhet. Charles Derber peker på at det å søke oppmerksomhet mot seg selv er en sosial prosess mer enn det er en slags psykologisk selvopptatthet er narsissistisk personlighetsfungering:

Uten at oppmerksomhet blir utvekslet og fordelt er det ikke noe sosialt liv. Oppmerksomhet er en unik sosial ressurs, som opprettes på nytt i hvert møte mellom mennesker og fordeles på måter som har sterk inn virkning på menneskelig interaksjon. Kvaliteten i all interaksjon avhenger av de involvertes tendenser til å søke og dele oppmerksomhet. ”

Det er lett å overse at alle former for samhandling og kommunikasjon mellom mennesker ved siden av andre ting også handler om å utveksle oppmerksomhet, om å motta og gi og fordele oppmerksomhet. Andres oppmerksomhet er på et vis selve solen som det sosiale livet dreier seg om, alt kretser rundt oppmerksomhetens lys, oppmerksomheten er det som lyser opp våre sosiale liv. Det er naturligvis store individuelle variasjoner i hva slags oppmerksomhet individer søker, hvorledes de søker oppmerksomhet, og hvor mye oppmerksomhet de søker. Noen nøyer seg med svært lite og vet det også selv:

“Jeg ønsker selv å leve uten noen nær meg. Jeg ønsker å leve alene. Det at du ikke aksepterer at det finnes slike som meg, skremmer deg muligens. Men vi finnes her ute, alle vi som ikke har lyst å ha med noen å gjøre.”  (fra et debattinnlegg i BT høsten 2010)

 Noen av oss avstår fra sosial oppmerksomhet og øsnler å unnga den i størst mulig utstrekning. Noen er av ulike grunner i sosiale posisjoner eller statusposisjoner som frafæver dem tilgang til normal sosial oppmerksomhet.  Den amerikanske forfatteren Ralph Ellison har i sin kjente bok fra 1957 med tittelen ”Invisible Man”gitt uttrykk for hvorledes dette kan oppleves i den sorte befolkningen:

 “I am an invisible man, (-). When they approach me they see only my surroundings, themselves, or figments of their imagination–indeed, everything and anything except me.”

Men oppmerksomhetsprosessene i et samfunn bestemmes også i stor utstrekning av hvorledes samfunnet er oppbygd og fungerer: det finnes mer eller mindre skjulte strukturer og mekanismer som fordeler og forsterker opp sosial oppmerksomhet:

”Reglene for utveksling av oppmerksomhet er et grunnleggende trekk ved  ethvert samfunnss kultur og avslører mye om dets grunnleggende forutsetninger: Hvem får oppmerksomhet……” (Charles Derber 1979)

Derber forklarer nærmere om dette:

”Konkurranse utvikler seg når folk forsøker å sette fokus hovedsakelig på seg selv; samarbeid oppstår når deltakerne er villige og i stand til å gi oppmerksomhet. I kooperativ samhandling fordeles oppmerksomhet til hver person i henhold til hans eller hennes behov, mens den i kompetetiv samhandling domineres av de mektigste. I ekstreme tilfeller monopoliserer visse folk oppmerksomhet mens andre ikke får selv et minimum av oppmerksomhet slik at de kan føle seg inkludert eller synlig”. 

Det som i moderne sterkt kommersialiserte markedsstyrte samfunn driver alt mennesker gjør; krig og fred og underligheter som nekrofili og bokskriving og hagehold og kjøpemani er vår forheksende trang til oppmerksomhet. Til å bli lagt merke til, sett og oppdaget og beundret og løftet fram og opp av andre mennesker. Det er voldsomt; jaget etter oppmerksomhet er aller mest en slags febersykdom. Som viljeløst flaksende insekter ute i det dype nattemørket blir trukket mot lyset og inn i flammene, trekkes vi mot alt og alle som med litt oppmerksomhet får oss til å kjenne oss bare litt større, litt bedre, litt mer fullkommen; nesten hva det måtte være bare vi kjenner oss oppløftet og verdigere. For å få tak i den oppmerksomheten vi grådig hungrer etter må vi som levende magneter og påfugler trekke den til oss, lokke og fortjene den gjennom å gjøre oss attraktive og store. Som uferdige småbarn løfter vi armene og går opp på tåspissene i vår higen etter å bli stor og større og vokse og bli voksne, som ferdige voksne fortsetter vi å hige etter å bli store og enda større og ese videre ut i alle retninger og dimensjoner. Se på meg! Konsernsjef, sjefspsykolog, mediakjendis, overlege, olympiatopp, øverstkommanderende, statsminister, formann, popstjerne, horemamma; alt handler om å skaffe seg den berusende oppmerksomheten og å kjenne sin egen storhet. Det er jo den genuine rusen! Til og med døende og uteliggere og folk som er midt inne i et selvmord søker oppmerksomhet sin siste sekunder og for alle pengene. Det er en fullstendig gåte for meg at man i største alvor hevder at seksualdriften eller maktviljen eller pengebegjær eller mindreverdighetskomplekser er avgjørende drivkrefter hos mennesker. Det er nesten unødvendig å tilbakevise slike påstander. De som foreslår slike absurditeter gjør det jo bare for selv å sikre seg mest mulig oppmerksomhet. – Kjære gode Gud høyt der oppe i himmelen eller andre steder, om du kan høre meg, om du kan la din allmektige tanke streife innom meg et lite øyeblikk, da la meg bare bli større, jeg gjør villig hva det skulle være! Bare jeg kan få litt av oppmerksomheten som finnes på denne jord! Vi hvisker hele tiden slike ting ut i luften uten at noen kan høre oss. Vi er paradoksalt nok – menneskelivet er i seg selv et paradoks – til og med villig til å gjøre oss eller bli mindre bare det fører til at vi føler oss større. Bygater og kontorkorridorer og møterom og bilferger og skiløyper og maratontraseer og til og med luftrommet over oss er fyllt av folk som uopphørlig  jager rundt etter å føle seg større og som aldri føler seg stor nok. De nye måtene som folk kommunisere på har forandret hele den samfunnsmessige oppmerksomhetsøkonomien, det å søke oppmerksomhet er i ferd med å bli den viktigste beskjeftigelse i moderne samfunn. Den som har evne til å skaffe seg andres oppmerksomhet har fått ubegrensete muligheter. Som vi før har hatt gullrush og rush etter drikkevann i tørketruete områder opplever vi et oppmerksomhetsrush i våre vestlige hyperkommersialiserte og mediadominerte samfunn. Oppmerksomhet, det er snart det eneste det handler om, det eneste som teller i det sosiale livet. Alt dette har enorme og ennå uoverskuelige konsekvenser for måtene man lever på. Kjente ting og gamle vaner er snudd opp ned. Menneskenes dårskaper er mye enklere for alle å se. Derber hevder at patologien i vår moderne søken etter sosial oppmerksomhet er en amerikansk ledet patologi: han beskriver det på denne måten –

“The opposite of a clebrity is someone who is invisible and can not get attention no matter what he or she does”/”attention plays a role in social interaction as does money in the economy: people hunger for it and suffer terribly from its deprivation.”  “The pursuit of attention is now emerging as one of the electric organizing principles of American life. Not only are people pursuing attention in new ways, but there is evidence that we have begun to restructure our cultur – including even our politics and economy – around the idea of attention as a glittering ultimate recognition and reward. Celebrities are the icons, but the pursuit of attention is now being diffused and institutionalized, hardwired into our beings through new systems of media, business, and technology, and fueled by new aching deprivations that prey on our psyches. The result is a spreading virus of prosaic but dehumanizing behavior that subtly alienates us from one another and turns daily interaction into a veiled competition for recognition and respect.”    

 Litteratur : Charles Derber: The Pursuit of Attention: Power and Ego in Everyday Life. 1979/2000

Hva er folks reaksjoner på hendelsene?

Vi har alle med vantro fulgt med på reportasjene; gradvis gikk det opp for oss tragediens omfang. Vi våknet til en ny dag lørdagsmorgen etter en svart nok fredag og blir møtt med sjokkerende dødstall. Det blir en innmari fæl dag for oss alle, men selvsagt er den særlig pinefull for ofrene og deres pårørende. Jeg selv kjenner meg helt utslått over de smertefulle menneskelige dimensjonene i denne hendelsen. Jeg grublet sammenhengende siden media startet å rapportere om hendelsene fredag ettermiddag . Det har blitt mange slags tanker som etter hvert har fått en fastere utforming. Mange spørsmål kan stilles til denne norske tragedien: En ung mann uten sterk tilhørighet til mer typiske og ekstreme gaterasistiske miljøer står bak slike ødeleggelser – hvordan kan det gå så utrolig galt? Finnes det en annen slags, en mer moderne og mer kamuflert høyreradikal bevegelse bak gjerningsmannens politisk motiverte forbrytelser? Jeg tror kanskje at vi må tørre å se i øynene at det denne gangen kan være snakk om en ‘norsk samfunnstragedie’, med opprinnelse i og tilknytning til omstendigheter og forhold og tankegang som er forbundet med måten vårt eget samfunn fungerer på. Det ser ut som om den ytre sett bra fungerende og stillferdige gjerningsmannen Breivik har utviklet sine synspunkter og muligens etterhvert intense vrangforestillinger innenfor en norsk personlig, samfunnsmessig og ideologiskpolitisk erfaringssammenheng. Han fremstår som en intelligent og oppegående person  frem til tidsrommet 2008\2009, hvor det hele tilsynelatende tok en dramatisk vending som førte til hendelsene i Oslo i går. La oss se litt på hvilke reaksjoner som fremkom i media umiddelbart etter hendingene. Disse kan være mer interessante som en slags diagnose av situasjonen i det norske samfunnet idet katastrofen inntraff. Siv Jensen, Fremskrittspartiets leder, sier: ”- Vi alle er berørte, det er så feigt og så horribelt. Det er i strid med alle de prinsipper det norske samfunnet er bygget på”. Filosof og postdoktorstipendiat ved Høgskolen i Oslo, Lars Gule, har selv vært i nettdebatter mot Anders Behring Breivik på nettstedet Document.no. Gule beskriver Breivik som en godt belest og teoretisk interessert nasjonalsjåvinist:  

” Han har åpenbare konspiranoide trekk i sin virkelighetsoppfatning. Karakteristikken islamofob passer godt”. 

Jeg finner det interessant at Gule, som flere andre, ligger under en villfarelse om at ABB er ‘godt belest’. Det forteller først og fremst at Gule ikke kjenner særlig fullstendig den ideologiske konteksten som ABB opererer innenfra og låner ideene sine fra. Gule sier videre at judisiell observasjon av den siktede også vil kunne bestemme i hvilken grad dette også er snakk om en psykiatrisk diagnose, ikke bare en politisk karakteristikk. Han mener at det imidlertid er lite ved Breiviks skriftlige ytringer på nett som tyder på forvirring: ” Om man da ikke mener synspunktene i seg selv tyder på forvirring. Han har et underlig verdenssyn”. Dette er også interessant. Breiviks synspunkter, dersom man ser bort fra hans schizotypale tilknytninger til tempelridderorden og andre mytologiserende assosiasjoner, en avskrift en en internasjonal og systematisk høyreradikal ideologisk strømning med forbausende stor oppslutning og anseelse. Voldsforskeren Ragnhild Bjørnebekk sier i et intervju: ” Vi vet heller ikke ennå om mannen som er pågrepet var knyttet til et høyreekstremt miljø, eller bare hadde en høyreekstrem ideologi og tanker om seg selv som overmenneske. Men det er tydelig at her er det ideologi, holdninger og tankemønstre som er knyttet sammen. Så den antatte gjerningsmannen har tydeligvis nettverk på internett”. Når det gjelder gjennomføringen av angrepene sier hun videre: ” Det har også med personlighet å gjøre. Det er et kjempestort sprang mellom å tenke slike tanker, og gjøre noe slikt som dette. Det er en fiendtlig og hevngjerrig aggresivitet, det er nøye planlagt, og den antatte gjerningsmannen klarer å gjennomføre det. Det viser en person som ser på seg selv som et overmenneske som har rett til å drepe.” Aslak Brekke som er ansatt som direktør for Stiftelsen Arkivet kommenterer synspunktene Anders Behring Breivik har formidlet på nettstedet Document.no.: ”Det er interessant og skremmende, og forteller litt om hvilken type høyreekstremisme vi snakker om. Dette er ikke den vanlige ”boots- og hakekors”-ekstremismen. Det er en litt mer «sofistikert» variant, der han blander følelser med kvasivitenskapelige utsagn. Anti-marxisme og anti-islamisme går igjen, og tanker om å bygge opp igjen ”klassiske, tradisjonelle norske verdier”. Det er en sammenblanding av ulike typer politiske, religiøse og ideologiske tanker.”. Lektor Inge Eidsvåg har vært engasjert i arbeidet for å forebygge av rasisme i skolen: Han uttaler: ” Det er ufattelig, det som er skjedd, utenfor forstanden. Det er bare følelsene våre som kan fortelle oss tragedien.” Ingen kan forutse slike ting; sier han: ”Men det dette kan fortelle oss, er hvor viktig ordene og opplæringen vår er. Dette er en person som en gang har vært gutt, som har gått i skole og fått sin utdanning i Norge. Likevel ender han der han ender. I det lyset er det grunn til å gi seg et selvransakende blikk. Ord er ikke bare ord, hatefulle ord kan i neste omgang få konsekvenser. Det må vi legge oss på minne etter dette”. (Kanskje er denne kommentaren noe for Fjordman å legge seg på minnet, dersom han skulle være så heldig at han unngår å bli trukket inn i saken som idelogisk medansvarlig for ABB’s vilfarelser.) Eidsvågs tanker er bredere og mer humane enn enn den nesten primitive umenneskeliggjøringen av alt som har med gjerningsmannen og hans person å gjøre slik vi har sett det i de typiske mediareaksjonene; de går samtidig til gjerningsmannens pårørende: «Også til de pårørende til denne mannen. Det kan vi koste på oss i dag.»‎ Et interessant innlegg på Aftenpostens debattsted reiser noen viktige spørsmål: Det kan se ut som om mange mennesker er enige i de ideene gjerningsmannen står for og selv fremmer for lignende oppfatninger:

«Jeg har jevnlig lest innlegg på Aftenposten, dn og adressa, så jeg kan ikke uttrykke meg om nettavisene generelt. Aftenpostens debattforum har vært et skammelig sted, tilsynelatende fult av folk med meninger lik gjerningsmannens. Kanskje var de ikke så mange, kanskje opererte noen få under mange alias, men intrykket jeg fikk var at de var mange og at de var enige. Jeg kunne i blant nesten tro de var representative for befolkningen, da aftenposten er en stor avis og alle som ville kunne få tilgang… Hva om de selv trodde dette?»  

Gjerningsmannens person: Hvem er han? Psykologenes tid vil snart komme

Anders Behring Brevik er født i februar 1979. Han har stillingen Daglig leder og har oppgitt bosted i Oslo. Et utdrag fra en flere sider lang Q/A han har laget på engelsk: Name: Andrew Berwick Nationality: Norwegian Born: February 1979 Height: 183 cm Weight: 80 kg Ethnicity: Nordic/Norwegian Address: Oslo ,Norway Personality: Optimistic, pragmatic, ambitious, creative, hard working. Political view: Cultural conservative, revolutionary conservative, Vienna school of thought, economically liberal Religion: Christian, Protestant but I support a reformation of Protestantism leading to it being absorbed by Catholisism. The typical “Protestant Labour Church” has to be deconstructed as its creation was an attempt to abolish the Church Religious: I went from moderately to agnostic to moderately religious Education: Non-formal equivalent to 7 years + at university level Professions: Investor, Director, Manager – founder of several companies, Small business management (including organisational development), political analyst, author, stock analyst/trader. Im unsure whether resistance fighter (Justiciar Knight Commander) and martyr counts as a profession. Nicotine: Yes Alcohol: Occasionally Drugs: No Tattoos: No Sports: Snowboarding, fitness (body building/spinning), running Watch sport: Only women’s sand volley ball:P Perhaps I would if Norway didn’t suck so hard in footbal Name of your primary weapon: Mjöllnir Name of your side arm: Gungnir Hobbies: Political analysis, studying new topics, Free Mason, Heraldry, Genealogy, gaming (MMO or Modern Warfare 2), travelling – learning about new cultures, music, friends. I have had the privilege of experiencing the following countries: Sweden, Denmark, UK, Germany, Poland, Belarus, France, Austria, Hungary, Austria, Croatia, Lithuania, Estonia, Latvia, Spain, Cyprus, Malta, US, Turkey, Mexico, China, Nigeria, Cote d’Ivoire, Liberia. ABB-lupene er funnet fram i alle redaksjoner og i retten. Alle slike ting vil bli finkjemmet og dissekert. Luper og mikroskoper er viktige, men må ikke bli eneste metode for å se noe. Vi må ikke overse at for å kunne se den virkelige sosiale personen ABB trengs også at vi bruker innfløkte speiloppsett som lar oss å se vårt eget samfunnsliv gjennom denne urolige gjerningsmannen og angrepet hans. Den 32 årige Anders Behring Breivik fra Oslo omtales som en ‘loner’ eller enstøing. Han levde i Oslo sammen med sin  mor på vestkanten, har bra utdanning og liker kroppsbygging og å gå på jakt. Fra 2005 til 2008 drev ABB et IT-firma. Han hadde i 2007 en formue på over 600.000 – i forhold til 7000 i 2006, så firmaet har tydeligvis gått ok, eller så har han arvet noe. Breivik var en periode svært aktiv på nettet. Han skrev fra sept 2009 til okt.2010 omlag 75 innlegg på nettstedet document.no. I det han skriver virker han faktisk å være ganske skarp, velformulert, gjennomtenkt, belest og godt informert om politiske og internasjonale forhold og personer, religion; og han har klare egne ideer og oppfatninger. Han skriver at han er konservativ og kristen og ikke rasist men at han er imot multikulturelle marxistiske samfunn; og han er medlem i frimurerlosjen: Han er medlem av Johannes-losjen Søilene. Behring har graden I(Arbeidssom St. Johannes lærling). Han er nasjonalkonservativ, ikke nazist. Man kan ikke sette likhetstrekk mellom høyreekstremisme og nazisme. Han har en konservativ, kristen ideologi, men jeg mener heller ikke det er rett å kalle ham en kristenfundamentalist. Han har ønsket at Den norske kirke kollektivt skulle konvertere til katolisismen, og har støttet de mest konservative ved kirkevalg i Norge Man kan stille spørsmål om han over tid kan ha utviklet en slags intensivert vrangforestillingsideologi forankret i tiltakende hatfølelser mot den ‘multikulturelle marxistiske’ makteliten i Norge og Europa: Noe av det siste han skrev tyder på at hans vrangforestillinger har nådd et nytt nivå: «One person with a belief is equal to the force of 100 000 who have only interests». Noe ser ut til å gå galt; Breivik gir opp diskusjonen – han planlagger og til sist iverksetter han sitt eget utrolige og ødeleggende morderiske samfunnsangrep.

Må man være går for å gjennomføre massedrap? En gal, forskrudd, vanvittig, psykisk syk mann eller en forholdsvis normal norsk mann med svært ‘gale tanker’ og farlig ideologi?

«De fleste av dere her vet hva det betyr når 100 lik ligger ved siden av hverandre, når 500 ligge der eller når 1000 er lagt i rekker. Å ha holdt ut dette, og samtidig å ha vært en anstendig person - med unntak på grunn av menneskelige svakheter - hadde gjort oss tøffe.» (Nazilederen Heinrich Himmler, tale i Posen i 1943) «McVeigh-materiale, definitivt. Synspunktene og bakgrunnen er kanskje forskjellige, men jeg tror de ellers er ganske likt skrudd sammen». (Blogger på Freakforum)

Oklahomahendelsen i 1995 som drepte 168 og skadde mer enn 680 mennesker sies å ha mange fellestrekk med 22.7. Gjerningsmannen Timothy McVeigh (han ble henrettet i 2001) som gjennomførte aksjonen kan minne mye om det vi ser i tilfellet ABB. McVeigh fortalte at han ble utssatt for mobbing i skoleårene og at ha tok tilflukt i hevnfantasier mot bøllene. Han begynte å oppleve at de amerikanske myndighetene er den ultimate modder. Folk som kjente McVeigh i oppveksten fremstiller han på ulike måter; noe minnes ham som tilbaketrukket mens andre beskriver ham som en utadvendt og leikelysten barn som trakk seg mer tilbake i ungdomsårene. Det sies at McVeigh hadde en kjæreste i løpet av barneårene; han fortalte selv at han ikke forsto hvordan man gjør inntrykk på jenter. I følge biografien som ble skrevet om han var hans eneste varige befrielse fra utilfredstilt sexbehov et enda sterkere ønske om å få dø.

Er slike folk ‘gale’ og forskrudde i hodet sitt, har det fullstendig ‘klikket’ for han – eller er det andre måter å forstå det som har hendt med mannen? Hvem er han, hvorledes er hans psyke og personlighet innrettet?

«Gale mennesker må ikke få ødelegge livet til normale mennesker»: Uttrykt av journalist i VG. Er dette en riktig forståelse av den uhyggelige tragedien og massakeren med 91 døde og mange skadete i Oslo og på Utøya? Vi må forsøke å forstå det som har inntruffet i samfunnet vårt på en best mulig måte, som gjør oss i stand til å forbedre samfunnet, ikke som i USA etter 9.11: å forverre mange ting. I et innlegg av ‘Basque’ i nettdebatten på nettstedet ‘War in context’ skrives det i et av innleggende at jeg finner det ikke hensiktsmessig å snakke om «noen få gale muslimer.» Hvis det er slik  må man også nevne «noen få gale kristne» og sprø smågrupper av alle mulige slag. Men viktigst av alt, v når man redusere terrorisme til virksomheten til folk som er ‘gal’ folk fjerner det ideologiske og det gjør at vi ikke ser poenget. Terrorisme er komplisert. Det oppstår fra en kombinasjon av ekstrem ideologi og noe som vanligvis blir definert som «galskap», selv om det er en veldig vag og ubrukelig term. Hvordan kan vi forstå dette? Gjerningsmannen er ikke kriminell, antagelig ikke spesielt sinnsforvirret, ikke religiøs eller ytterligående fundamentalistisk, ikke åpen hatefull rasist. han er derimot konservativ, kristen, FRP’er, bra økonomi, opptatt av dataspill, politisk nettaktiv fram til nov.2010. ABB fant seg ikke helt tilrette i FrP og meldte seg ut etter 2-3 år i organisasjonen. Den svenske eksperten Sven Granath har i Dagens Nyheter pekt på at ideologi og politikk ikke trenger å ha vært det som har vært avgjørende for ABB’s aksjoner. han mener at man må lete i ABBs personlighet – ”en person som snarare famlar efter en ideolog som rättfärdigar honom.”Jeg tror ikke ABBs forhold til ideologi kan reduseres til en rettferdiggjøring. ABB lærer seg denne ideologien og tenkemåten gjennom en årrekke, hans personlighet spiller sikkert en rolle i denne prosessen. Iløpet av denne læringsprosessen bygger han en forståelse av verden og hva som må gjøres og som så danner grunnlag for hans utforming av en terroristisk voldsaksjon. Den noske kommentatoren Jonas Svoen bemerker i et innlegg i Minerva til Granaths synspunkt at:

«Jeg tror ikke ABB ville gjort dette uten sin ideologi. Derimot er jeg enig med Granath i at personlighet er avgjørende for hvem som faktisk handler på bakgrunn av en ekstrem ideologi.»

Jeg har vanskelig for å forstå dette; dersom den ideologien ABB har bygd opp oppfordrer til voldelige aksjoner, slik vi har sett at den gjør i hans tilfelle, så bidrar det lite til vår forståelse å hevde en abstrakt tese om at den spesifikke personligheten er avgjørende for om hvem som går til handling. Poenget må være at langt flere ulike personlighetstyper antagelig vil kunne planlegge og iverksette voldelige aksjoner med en voldsoppfordrende ideologi. Guy Walters kommenterer omkring disse vanskelige spørsmålene i en artikkel i ‘New Statesman’:

«Galskap er ikke nødvendigvis en forutsetning for massemord (-) Hvis du lidenskapelig tror du har rett, og du føler at du har ingen annen metode for å oppnå målet ditt, så er drap en veldig logisk ting å utføre. (-) Mange av oss blir frastøtt av mord og heldigvis tyr vi ikke til det selv om vi tror den andre siden har feil. Men noen dreper andre for å fremme sine interesser, eller for å hindre andre, spesielt hvis de tror at samfunnet står overfor en større trussel om man ikke gjennomfører drapene. «

Man kan spørre: Men hva gjorde han i Frimurerlosjen, hvor han ikke meldte seg ut? Hva visste frimurerne om filosoferingen hans? Han har jo vært gransket før han ble tatt opp. Vil jeg tro. Han gir uttrykk for holdninger som er ganske utbredte i samfunnet vårt, men opplevde å være i sterk motsetning til det moderne multikulturelle samfunnet og til den politiske eliten, særlig i AP. I løpet av det siste halve året eller så og kanskje særlig de siste månedene har han antagelig planlagt sitt uhyggelige soloangrep mot sitt eget samfunns politiske elite. Han etablerte firmaet sitt Geofarm og kjøpte garden i 2009: Kan han ha planlagt angrepet fra den tid? Det tviler jeg på. Det han skriver på nettet frem til slutten av oktober i fjor er ganske saklige ting om enn politisk usmakelige. Ikke noen innslag av hat utover omtalen av Gro som landsmo(r)deren…. Kan det være at vårt ellers åpne og velfungerende samfunn gir opphav til en slags skadelig ‘utenforfølelse’ hos mange unge mennesker i dag – slik at i og for seg helt normale personer over tid blir demoraliserte og deretter kan bli disponert for å gå til ytterligheter fordi de kjenner seg satt utenfor og ikke er ordentlig med i samfunnet. Følelsen av å være satt utenfor og ikke identifisere seg med samfunnet og dets offisielle verdier synes å være utbredt: Når man ser hvor mange ekstreme og hensynsløse syn og holdninger som utspiller seg særlig på nettet kan man jo undre seg? Dette ikke er vanlige hendelser som kan oppstå når og hvor som helst og som vi ikke kan passe oss for. Det har aldri skjedd noe lignende i Norge før! Vi må holde klart at det som et vulkanutbrudd jo må forståes som helt ekstraordinære hendelser elelr handlinger som krever ekstraordinære omstendigheter i personer og i samfunnsammenhengen for å utvikle seg og bli satt ut i livet……disse må vi forsøke å finne ut av… Tenker at dette er så stort og har vært planlagt så lenge at det er vanskelig å forstå at det ikke er fanget opp av noen rundt ham. Og da blir et spørsmål: Hva kan vi alle gjøre, hva kan vi alle være oppmerksomme på som kan bidra til at mennesker ikke havner der denne mannen har havnet. etter en slik skrekkhendelse der så mange er drept og skadd er det temmelig vanskelig å orientere seg. Man må våge å stille noen spørsmål selv. Det er lett å glemme det du nevner om hva som har foregått med folk rundt ‘enstøingen’ Breivik – et menneske er ingen isolert øy.

VG_nett skriver bl.a. om hans mor: ”Hun er bestandig snill og glad, og var veldig stolt av sønnen sin. Ingen hadde noen som helst mistanke. Han bodde ikke fast hjemme, men moren har sagt at han alltid kom hjem hver søndag og spiste middag. Ellers drev han med forretninger» «Jeg har passert ham (siktede, jour. anm.) mange ganger i gangen, men aldri pratet med ham. Han var her ofte for å besøke moren sin” «Jeg vokste opp der han bodde før, og har sett ham mange ganger. Han skilte seg ikke spesielt ut, og han så alltid ordentlig ut»

Mange mennesker sliter på ulike måter tungt i det som nå ser ut som den rene sosialdemokratiske idyllen. Det finnes etterhvert store sosiale forskjeller i vårt samfunn, og dessverre altfor mange lidende sjeler og tikkende bomber midt oppe i idyllen. Det er lett å glemme det man nylig har snakket om, om familievolden, om voldtektene, om alle selvmordene blant mentalhelsepasienter, om alle som opplever å befinne seg utenfor samfunnet. Hos noen få blir byrdene og vanskene de møter i livet omdannet til sosialt hat; heldigvis er det ytterst sjelden at det antar de dimensjonene vi nå har sett. Mennesker er modeller for og lærer av andre; som mange tidlig oppdaget er det ganske sikkert at Anders Breivik har lært av Oklahomahendelsen og av Unabomberen. Andre kommer på sin side til å lære av Breivik igjen,er jeg redd.

En psykologfaglig ekskursI den viktige boken ’Profeter, kultgrupper og galskap” (2000) skiver de kjente evolusjonspsykiaterne Anthony Stevens og John Price i forordet:

”disse typiske menneskelige egenskapene representerer ekstreme faremomenter for menneskeheten, nå da midlene for masseødeleggelse blir mer og mer tilgjengelige for fanatiske individer eller grupper”. (s.IX)

Noen ganger skjer det med de fleste av oss; vi oppdager og får merke at mennesker ikke er til å spøke med. En gråtende blomsterlegger etter dramaet på Utøya spør seg:

«at et menneske kan gjøre så mye skade, så mye trist; han kan ikke være et menneske». 

Men dette har vi visst lenge; underlig nok glemmer vi det fort. Det er nesten som om vi er innrettet for å glemme hvor farlige mennesker kan være. Fremmede er noe annet; der er vi alltid forsiktige. Det må stikke dypt. Men våre egne, nei? Mange land og nærsamfunn i Europa og ellers i verden har de siste årene bittert måttet erfare hvor farlig et hevngjerrig og hatefylt menneske kan være; en enstøing på avveier og på kollisjonskurs med sitt eget samfunn og med tilgang til moderne drapsvåpen og farlige hjelpemidler. Et villfarent menneske kan påføre andre mennesker og samfunnet enorme ødeleggelser og skade. Vi må spørre oss hvordan slike ting kan skje; hvorfor er det slik med oss mennesker? Hva er det med vår innretning som gjør at vi under bestemte omstendigheter kan bli til et livsfarlig monster? Svaret er mangesidig og komplisert; men noen ting kan vi allikevel si som bringer oss nærmere et ordentlig svar. Som følge av menneskenaturens kompliserte innretning finnes det i alle samfunn og for alle sosiale individer en grunnleggende sosial dynamikk som utspiller seg mellom polene splittelse og samhørighet. Også som enkeltindivider utspilles våre liv mellom polene isolasjon,  adskillelse, distansering eller utbryting  på den ene siden og samhørighet, konformitet og innordning på den andre. Vi må alle som enkeltpersoner forsøke å utarbeide og finne vår egen tankemessige og følelsesmessige balansering av slike tilbøyeligheter. Under gunstige sosiale og politiske betingelser er denne dynamikken harmonisk og utspiller seg på fredelige og konstruktive måter. Under andre mer ugunstige samfunnsbetingelser kan den anta mer disharmoniske, konfliktfyllte og voldelige utfoldelsesmåter og utfall. Noen personligheter er spesielt sensitive og mottakelige for denne sosiale dynamikken; det er individer med utpregete schizotypale personlighetstrekk som omfatter trang til distansering, økt isolasjonstoleranse, fornyende fantasiorientering og idiosynkratisk nonkonformitet. Når oppvekst og sosialisering forløper undersøttende og validerende uten at personen utsettes for traumatiseringer, kan personer med schizotypal  tilbøyeligheter og trekk fungere som skapende og konstruktive medborgere. Under ugunstige, devaluerende og demoraliserende omstendigheter der de utsettes for større eller mindre psykososiale traumatiseringer kan personer med uttalte schizotypale egenskaper komme inn i degraderende sosiale livsbaner der de enten blir åpent forstyrrete og syke eller fungerer i det skjulte som tikkende sosiale bomber. I noen tilfeller skjer det noe med disse udetonerte sosiale bombene; personen kan oppleve å få en slags åpnebaring, en fullendt innsikt i hvordan tingene henger sammen. Ofte tar dette form av dannelse av et ideologisk system sentrert omkring noen få irrasjonelle vrangforestillinger, nesten som en slags religionssurrogat. Dette løfter dem opp, de kan føle seg utpekte og at de har en viktig vitaliserende misjon. Da kjenner de en oppløftet og handlingsrettet stemning inne i seg og de går gjerne i gang med å propagandere for sin visjon og søker bekreftelse og validering hos andre. I våre dager kan dette foregå på nettet, og personen kan oppleve en virtuell samhørighet med etterfølgere og likesinnete. Dette kan skape en følelse av verdsatt identitet og det å være del av samfunnet; noe som gjerne virker til å stabilisere personen. I verste fall kan personen oppleve ikke å bli tatt på alvor og å bli tiltakende isolert og utstøtte; noe som lgjerne medfører økende raseri og desperasjon. I noen sjeldne tilfeller kan denne tilstanden utvikle seg og slå over i et katastrofal voldelig og hensynsløs angrep på samfunnet de lever i og bestemte menneskegrupper. ABB, FRP og de politiske Norge Aftenposten skriver: Han meldte seg inn i Frp i 1999 og betalte sin siste kontingent for året 2004. Han ble fjernet fra registrene i 2006. Han var medlem av lokallaget på St. Hanshaugen i Oslo i perioden 2001 til 2003, og en kort periode i lokallaget på Frogner i Oslo i 2003. Han var engasjert i FpU fra 1997 til 2007. Han meldte seg aktivt ut i 2007. Han hadde to verv i FpU, han var formann i lokalpartiet Oslo Vest fra januar 2002 til oktober 2002 og styremedlem samme sted fra oktober 2002 til november 2004. 

Utviklingsforløpet og sosialisering

«Det flerkulturelle samfunn er tydeligvis en utfordring for en del. Desto viktigere blir det å opptre sivilisert og ikke som barbarer.» (Lars Guledocument.no,01.07.2007)

Fram til de siste årene synes ABB å ha fungert upåfallende og vist mange positive egenskaper. De siste årene er det noe som forandrer seg; det blir etter hvert tydeligere at han ikke lenger fungerer som før. Han kommer med utsagn som at «jeg har lest 15 000 timer økonomi og politikk» – noe som gjør det rimelig å tenke på vrangforestillingsforstyrrelse som bygges ut over tid. Det går en rimelig klar linje på forløpet: 2003: ABB slutter i jobben hvor han omgås mennesker 2005: Han starter sitt eget firma 2008: Firmaet tvangsavvikles (ABB er da i slutten av tyveårene) 2009: Han etablerer nytt firma som dekke for å kjøpe 6 tonn kunstgjødsel 2009: Innleggene hans på document.no begynner 2010: Innlegg fortsetter og opphører i slutten av oktober. 2010 april-mai: Han leier gårdsbruk, anskaffer våpen, kjøper inn materiale for å lage bombe 2011 juli: Terrorangrep og massakre rettet mot Arbeiderpartiet. Det er ingen hemmelighet at mange mennesker kan ha en psykisk lidelse liggende latent, og at den trenger en traumatisk opplevelse for å utløses. Noe har skjedd, det er iallefall helt klart, men frem til Politiet kommer med noen pressemeldinger fra avhøringen forblir alt spekulasjoner. Hva vet vi egentlig om denne personen? Hva skjedde med han i 2008?

Skisse av en psykososial modell av ABB’s individuelle utvikling, dannelse av personlighetsmønster og tiltakende selvforming av personlige fungering eller karakterdannelse

“Vi bør behandle enhver menneskelig galskap, svikt og feil med overbærenhet, og huske på at det vi står ovefor, bare er vår egen svikt, vår egne galskaper og feil. For dette er nettopp menneskehetens svikt, den menneskeheten vi også tilhører, og følgelig ligger den sammme svikten begravet i oss alle. Vi bør ikke bli oppbrakt over andre på grunn av disse feilene, bare fordi de ikke kommer til syne hos oss selv for øyeblikket.” (Arthur Schopenhauer)

«En person som blir til lager selv lovene for sin tilblivelse«: Denne formuleringen har jeg laget på grunnlag av den amerikanske poeten Ammons tese om hvordan et dikt blir til. Den summerer opp et avgjørende viktig poeng når det gjelder forståelsen av at en persons utvikling er selvskapende eller autopoietisk; dvs. den med formes av personen selv og kjedene av valg som vedkommende gjør. Den er altså ikke bare et uttrykk for årsakssammenhenger og sosialiserende påvirkninger, eller forklaringsformelen arv og miljø som man så lett griper til i en vitenskaps-opplyst tid som vår. Jeg tror at formuleringen treffer noe avgjørende dersom man skal forstå hva som har hendt i tilfellet ABB og særlig når man følger hans selvformende aktiviteter de siste ti årene mens han holdt på med sin egenutdanning. Var ABB en isolert person, en enstøing? Ensom ulv eller ikke – det er riktigere å si at et menneske som engang som barn var et lam uten at han eller hans nærmeste og sosiale krets forstår eller ser det og som følge av et sett av omstendigheter lykkes i å forme seg selv til en farlig sosial ulv. ABB’s oppvekst og familieutvikling virker på mange måter forholdsvis normal.

Morens stilling og rolle: Hun er bestandig snill og glad, og var veldig stolt av sønnen sin. Ingen hadde noen som helst mistanke. Han bodde ikke fast hjemme, men moren har sagt at han alltid kom hjem hver søndag og spiste middag. Ellers drev han med foretninger.

Farens rolle: Jeg har ikke hatt noe kontakt med gutten siden 1995. Ikke siden han var 15-16 år gammel. Faren forteller at han og moren til Anders Behring Breivik skilte seg i 1980. - Han ville kutte kontakten, han sa han skulle til USA, men jeg vet ikke om han dro dit. - Vi har aldri bodd sammen, men vi hadde litt kontakt i hans barndom.

Halvsøsken: Venner: Skoletid og sosialisering: Voksen alder og utdannelse: Anders Behring Breivik har ingen formell utdannelse, men hevder i sitt manifest at han har brukt flere titalls tusen timer på å studere på egenhånd, som han mener tilsvarer om lag åtte års utdannelse. Som psykolog forestiller jeg meg at en mulighet er at han så å si i det stille har utviklet en slags vrangforestillingsforstyrrelse, men har fungert helt upåfallende og normalt utenom denne avgrensete forstyrrelsen. For å kunne gjennomføre selve soloangrepet (om det er det?) på unge mennesker må han antagelig i tillegg besitte bestemte ekstreme personlighetsegenskaper som i og for seg ikke trenger å være avvikende: handlingsorientering og planmessighet, hensynsløshet, lite empati og sosial innlevelse og varme, stor avstand til andre, saklig innstilling, osv.. I ’Manifestet’ fremgår det ganske utvetydig hvilket mønster av politisk-sosiale vrangforestillinger den i og for seg begavete mannen i løpet av mange år utviklet og utarbeidet i stadig større detalj og som kuliminerte i skiftet fra ideologi til handling gjennom  det skrekkscenariet vi opplevde på fredag og lørdag. Kompendiet hans demonstrerer hvorledes en i utgangspunktet innadvendt og stillferdig omsorgsfull person, med redusert samhandling og tilbakemeldingsprosess med sine nærmeste og sine sosiale omgivelser, etter hvert utvikler en selvforsterkende personligfungeringsmåte som blir tiltakende schizotypal (fantasistyrt). selvhenførende narsissistisk og misjonspreget og antagelig dyssosial personlighet over tid har bygd opp og organisert sitt eget tilsynelatende logiske politiske verdensbilde. Vi ser de stadig mer tydelige konturene av den uhyggelige oppgaven og misjonen han oppfatter seg selv å ha i det verdensbildet han utformer: “a person in becoming, generates the laws of his own becoming” (bearbeidelse av Ammons). Et innlegg på Freakforum treffer ganske godt hva som har skjedd med ABB:

”Nettopp denne kombinasjonen er fatal; total mangel på empati og realitetssans, og en skremmende systematikk i utførelsen av sine spinnville visjoner. Det som eksploderte i går var en røre av rabiat ideologisk overbevisning, skuffede ambisjoner, såret stolthet, ussel ondskap, og ikke minst: et ønske om å etterlate et monument over seg selv. Derfor tar han ikke sitt eget liv: han vil ved selvsyn se det praktfulle kaos han etterlater seg. Han vil være den som ler sist”.

Denne prosessen førte til en personlig tragedie for han selv og hans familie ved siden av den enorme menneskelige tragedien hans politiske vrangforestillinger og morderiske handlinger har påført andre uskyldige mennesker .

ABB’s sosiale og mellompersonlige fungering: Hva forteller hans forhold til familie, venner og hans tankemønster omkring personlige forhold om hva slags menneske han er?

Det er åpenbart for alle at Breiviks kaldblodige nedskyting av intetanende ungdommer og hans opptreden under myrderiene ligger langt utenfor det som er mulig for vanlige folk å forestille seg. Vår første reaksjon er at dette er ’helt sykt’, vanvittig, ingen som er normal kan gjøre noe slikt. Det er naturligvis riktig; normale folk med normal mental tilstand og bevissthet kan ganske sikkert ikke gjennomføre et slikt angrep på medmennesker. Men fra krigssituasjonen vet vi at ganske vanlige soldater kan havne i situasjoner der de opptrer som  massemordere og unødvendig skyter ned uskyldige og sivile. Vi må spørre oss om det er noe i Breiviks mentalitet og personlighet som kan forklare hans kaldblodige myrderier nesten hundre unge mennesker. Under lesningen av Manifestet og de delene som omhandler ABB’s forhold til andre mennesker merker man fort at her er det noe merkverdig. Man kan se at mannens tankegang er svært saklig og kalkulerende. Han holder alltid vesentlige deler av seg selv og sitt eget liv skjul, det finnes ikke eller svært få innslag av viktige sosiale følelser som skam, skyld, gjensidighet.  Han synes å mange viktige sider ved grunnleggende personlig gjensidighet i sitt forhold til andre. Det hele virker stort sett nesten mekanisk og instrumentelt; andre personer er noen man tar seg en fest med, diskuterer politikk med, har sex med, tar ut på middag. Han forsøker alltid å fremsto på en mest mulig positiv måte, er bevisst manipulerende og styrende når det gjelder det inntrykket han vil at andre skal ha av han. Han er aldri kritisk når det gjelder sitt forhold til andre, sine forpliktelser og sitt ansvar for andres ve og vel. Han beskriver dem ofte gjennom en utvendig og saklig omtale av karriere og atferdsmessige forhold. Ingenting om deres indre og vesentlige kvaliteter og eventuelt om deres oppfatning av hvem og hav han er. Han skriver for eksempel om sin stemor:

“I’ve also scheduled to meet my stepmom, Tove Øvermo, in March. She used to work as a director in Norwegian UDI (the foremost government organization tasked with approving applications and granting foreigners (mostly Muslims) legal permits). Ironically, UDI is a highly valued target for Knights Templar in Norway as it is an essential tool and facilitator for the Norwegian multiculturalist regime. However, I think she’s retired now, so she is currently not in danger of any KT attacks. Although I care for her a great deal, I wouldn’t hold it against the KT if she was executed during an attack against UDI, as she used to be a primary tool and category B traitor for the multiculturalist regime of Norway, high treason she should be familiar with. Tove, being very intelligent and committed in the advancement of her own career under the multiculturalist regime, is fully aware that she is a willing and participating subject/tool for the Multiculturalist Alliance in the indirect genocide of Norwegians through the continued Islamisation of Norway. People in her position are just unwilling to make any meaningful sacrifices as her career would be immediately terminated by the regime if she criticized them. Career termination followed by blacklisting and harsh vilification and character assassination is not a price most people of her position are willing to pay. Just like essential NS tools were guilty of facilitating the NSDAP, people in her position are guilty of facilitating the Multiculturalist Alliance. Regime sub-leaders such as her are on auto pilot though, and partly disconnected from reality and thus partly unaware of their own war crimes, since the multiculturalist media is ensuring that the public remain disconnected from reality and the truth. So when I meet her I will probably just end up talking about the usual social BS, to prevent raising any red flags. During our last meeting, I remember we discussed the central aspects of Wahhabism, and I was really impressed with her knowledge on the matter.”

I en annen sammenheng skriver han:

“I presented myself in an optimal way and it paid off; the couple seemed to love me, considering me to be the ideal candidate. It is times like these that your acquired experience/competence in sales will pay off. A good salesperson is also a very talented psycho-analyst. So it’s all about identifying the persons pains/problems/worries and saying what the individual wants to hear.”

Han skriver også:

“I talked to my friend, Peter, after missing one of his inc. calls earlier. He is visiting his girlfriend in a nearby town and wanted to stop by the farm… I fed him a story about me going to the capital and it worked, for now… However, it would not be suitable to receive visitors here as anyone stopping by would eventually understand that things are not what they seemed. I have to be careful not to answer his calls while he is so close to the farm. Manipulation and deceit can quickly turn around and act in your disfavour, if you are not careful. I guess I have been somewhat reckless in regards to maintaining my social network. Choosing complete isolation and asocial behaviour, in phases like these, would probably be a more pragmatical approach for ensuring secrecy. However, complete isolation and asocial behaviour can also defeat the whole purpose if you end up losing the love for the people you have sworn to protect. Because, why would you bless your people with the ultimate gift of love if every single person hates you?”

Litt om ABB’s selvforståelse og selvbilde og oppfatninger om egen person

På grunnlag av ting han selv har skrevet, ‘Manifestet, og venner og bekjentes omtale av han er det mulig å lage et bilde av Breiviks oppfatning av seg selv og hans selvbilde. Han skriver et sted i Manifestet:

“I have an extremely strong psyche (stronger than anyone I have ever known) but I am seriously contemplating that it is perhaps biologically impossible to survive the mental, perhaps coupled with physical torture, I will be facing without completely breaking down on a psychological level. I guess I will have to wait and find out.”

Ideologisk element: Likhetens utopiske fantasiverden

ABB’s ideology har flere hjørnestener som alle i ulike utgaver er karakteriske for ekstremistiske høyreideologier. Nn av dem er at menneskets tilværelse fra naturens side er kompetetiv , og at i konkurransen og striden mellom mennesker gjelder den sterkeste rett. Dette er sosialdarwinistisk tekning, verken mer eller mindre. ABB er helt klar på at vestlige likhetsidealer er unaturlige eller mot naturen; naturen dikterer hvordan menneskets tilværelse ser ut:  han bruker uttrukket ”the entirely natural order of inequality” eller ’ulikhetens fullstendige naturlige orden’.

“Attempting to impose equality is a wilful denial of reality as it places ideology before hard evidence. For Liberal do-gooders, the fantasy of equality comes before all else therefore, unable to rely on facts and totally enslaved by their devotion to a deeply-flawed ideology, Liberal-Multiculturalists will outright lie and viciously smear people who dare to question or deny equality and place reality first.” “The core principle of liberals and multiculturalists is that everybody is equal. In the fluffy bunny la-la land of these vain zealots, the sexes are equal; all ethnic groups are equal; all sexuality is equal; all children are equal and children are equal to adults; animals are equal to humans; all cultures are equal and all religions are equal. For anybody to discriminate against anybody else and assert superiority is to establish inequality and inequality simply must not – indeed will not – be tolerated.”

Han fortsetter:

“This is the utopian fantasy world of the lion lying down with the lamb in the eternal tranquillity of Shangri La. A futile, self-destructive pursuit of the unattainable that requires a denial of the competitive reality of life on planet earth and a continual inversion of morality in a doomed attempt to put right the «mistakes» committed by Mother Nature. The pursuit of equality can be accurately summed up in a very short sentence: Pursuing equality is to clash with Mother nature. Nature abhors a vacuum but she also abhors equality and this is easily demonstrated.”

ABB hevder at “equalising the sexes has led to a crippling feminisation of Western society” og “portraying women as oppressed victims and the equals of males is one example of how the pursuit of equality is being used to destroy our society and undermine – and therefore be in conflict with – Mother nature.”  

Reflektert eller implisitt rasisme

Et karakteristisk trekk ved den nye oppdaterte høyreekstreme bevegelsen er dens forsøk på å omgå anklagene om rasisme, nettopp fordi at dette punktet er vagjørende for hvorledes bevegelsen blir møtt i de åpne vestlige likhetssamfunnene.

“What are you anyway, some kind of racist?” (ABB spør seg selv…..)

Det er blitt vanlig å hevde at ABB’s ideology ikke er rasistisk. Han hevder også selv at han ikke er rasist. Dette er feil; hans ideologi er en konsekvent og farlig rasistisk ideologi. Dersom man undersøker det reelle tankeinnholdet i hans ideologi finner man raskt ut at den er gjennomsyret av rasistiske ideer om naturgitte forskjeller mellom etniske grupper og ikke minst ideer om den hvite europeiske rasens og det hvite vestens overlegenhet.

”I mean if we’re all truly equal, why does the rest of the world want to live the Western lifestyle, a lifestyle created in the main by white people? Just why exactly, do they want to be part of capitalism, run businesses, work for the white man’s industries, claim the white man’s welfare and buy and use goods created by the creativity and ingenuity of Western – white – people? Why flock to another land, abandoning your own people for what the white man has created? It can’t be because other races are unable to build strong, advanced societies because we’re all equal aren’t we? So therefore it must be to enjoy the lifestyle and the culture that the white man has created which is logically to admit human races and their cultures are most definitely not equal. ”

‘Antinazistisk’ nazist

Det er vanlig i media å hevde at Breivik er ingen nazist. Han sier selv at han ikke er det; og mange nøyer seg med å ta han på ordet. Etter å ha gransket det han skriver er det min oppfatning at Breiviks synsmåter og holdninger i virkeligheten er av nazistisk art. Ut fra det han skriver fremgår det at ABB er en slags strategisk eller politisk antinazist i egen oppfatning. I virkeligheten kan det ikke være noen tvil om at han når man ser bort fra den verbale fasaden grunnleggende sett står for holdninger som er nazistiske eller nært beslektet med nazisme. Han skriver om dette:

“However, I remain a staunch anti-Nazi and I blame NSDAP for the situation we are in. Hadn’t it been for the actions of the cultural right wing extremists known as the NSDAP our Western European countries would not be dominated by the cultural Marxist extremist regimes we witness today. If the NSDAP had been isolationistic instead of imperialistic(expansionist) and just deported the Jews (to a liberated and Muslim free Zion) instead of massacring them, the anti-European hate ideology known as multiculturalism would have never been institutionalized in Western Europe, because the Marxists would never have been so radicalized to begin with. The cultural conservatives would have been in a very strong and dominant situation today. Western European countries would have had cultural conservative doctrines similar to what we see in Japan and South Korea.”

Hvilke forhold i vårt velregulerte samfunn kan utgjøre grobunn for at disponerte personer adopterer ekstremistiske og eventuelt voldelige tankemønstre og handlemåter?

I min jobb som psykolog møter jeg pasienter som av forskjellige grunner har store vansker med å mestre den moderne livsformen. De fleste sliter med kjente psykiske lidelser, men mange synes å ha en slags nedsatt motstandskraft mot tilværelsens utfordringer og De kjenner og opplever ulike former for meningsløshet og tomhet i tilværelse som åpenbart svekker evnen til å håndtere sin egen psyke og de utfordringene den representerer. Vi har lært av psykologisk forskning og filosofenes tenkning at det finnes en slags ’autentisk’ måte å være til på for mennesker. Mennesker kan ikke bare rett og slett leve og konsumere og ha det ’godt’; vi merker alle at det må finnes noe mer. Vi trenger først og fremst noe å leve for og kjempe for. Vi må føle at livet vårt er en slags prosjekt; at det har en retning eller at vi kan gi det en retning. Noen har omtalt dette med begrepet ’livsplan’; vi trenger å oppleve at vi er på vei et sted som gir mening til det vi holder på med her og nå. Utvendige ting som konsum og spenning og underholdning og suksess kan nok holde oss i gang og beskjeftige oss for kortere perioder. Velferd og god økonomi er selvsagt viktige bestanddeler i et fungerende livsmønster, men uten et aktivt retningsskapende livsinnhold ser det ut som om mange individuelle livsløp nærmest stagnerer og går i stå fra innsiden. Det er mange ulike reaksjoner på denne situasjonen i den moderne tilværelsen. Noen dyktige og begavete personer lykkes såpass godt med utdanning eller musikk eller sport eller andre karrieregrener at dette er tilstrekkelig for å skaffe den et stabiliserende livsinnhold. Men for mange mer gjennomsnittlig utrustete mennesker og kanskje særlig personer med ressursbegrensninger kan det se ut som om det å finne livsinnhold og livsmål er en for krevende oppgave. Vi ser nå at bortimot halvparten av elevene i videregående skole havarer lenge før de er kommet gjennom utdanningen og slutter uten avsluttende eksamener. Hos mange føles det som om livet løper ut i sanden, stopper opp; de kommer ikke videre. De vanligste reaksjonene på en slik tilstand er i gripe til kompensasjoner og substituttløsninger i form av rustilværelse, ekstremsport, andre ekstreme aktiviteter, stuntatferder, kjøpemani og andre former for manier (dataspill, etc..). Noen få gjerne spesielle personer som av ulike grunner opplever seg som outsidere og på føler at de befinner seg på utsiden av det offisielle samfunnet griper til avvikende og ekstreme ideologier og underkaster seg disse som en måte å finne stabiliserende livsretning.

Hemmelighold og dobbeltliv

Et av spørsmålene mange stiller er hvorfor ingen har oppdaget eller forstått hva ABB hadde til hensikt og var i gang med. Er det mulig at et menneske vi er i familie med eller kjenner eller omgåes utvikler slike ideer, legger slike ødeleggelsesplaner og gjennomfører dem over lang tid uten at man oppdager det? Svaret i dette tilfellet er ABB’s evne til å leve et dobbeltliv og holde ting skjult og hemmelig for absolutt alle andre. Han peker samtidig selv på faren ved å isolere seg for mye:

” Faren med å isolere seg og bli for asosial kan føre til at du mister dem rundt som er glade i deg. Og hvorfor skulle du da gi dem rundt deg den ultimate kjærlighetsgaven dersom alle hater deg.”

Pengeproblemene som medførte til at ABB valgte å flytte fra sin egen leilighet iil moren i 2006. Han var livredd for at hun eller noen andre skulle forstå hva han planla.

” Klart du trenger mange dekkhistorier og du trenger tilgang til loft og/eller kjeller, når du har hemmeligheter mens du bor med en annen person. Så lenge du bare passer på at personen du bor med ikke finner ut av hva du egentlig jobber med, så skal det ikke være noe problem å bo med andre til du begynner på utviklingsfasen din”. ” Jeg er litt bekymret, men har troverdige dekkhistorier for hvert kjemikalie (bortsett fra ett), dersom det skulle bli noen komplikasjoner.”

ABB delte inn operasjonen sin i flere faser. For hver fase hadde han en minnepinne, som han gjemte på loftet som han delte med moren. Hver gang en fase ble fullført, ødela han minnepinnen. Han bestilte en forkledning, og gravde den ned i villmarken for at moren ikke skulle finne den. Senere skaffet han seg på lovlig vis en rifle og en pistol av typen Glock 17 som han la i en kiste som også ble gravd ned. I mai 2011 skulle Breivik begynne «utviklingsfasen» sin, hvor han blant annet skulle lage en bombe. Til det forsøkte han å få leid en gård i Åsta i Hedmark, hvor han kunne jobbe uforstyrret. Han leide en bil 6. april og reiste ut for å snakke med en bonde som skulle leie ut gården sin. Han fjernet da alle merker som kunne tyde på at det var en leiebil, slik at utleier skulle tro det var hans egen. Breivik fikk leie gården og flyttet inn 1. mai. Rett etterpå laget han en evakueringsplan, i tilfelle bonden eller bondens kone skulle komme innom og oppdage hva han planla. På gården kuttet han mye av kontakten med vennene i Oslo. Han ville ikke at noen av dem skulle komme og besøke ham, av frykt for at de skulle oppdage hva han holdt på med. I stedet levde han et slags dobbeltliv på gården.

”Jeg merker et stadig større press fra mine venner og min familie som vil komme og besøke meg på gården. Jeg svarer dem at jeg vil bli ferdig med denne sesongens arbeid i løpet av x antall uker, og at de er mer enn velkomne til å besøke meg da. Dette har fungert i to måneder, men presset vil øke merkbart ettersom jeg somler” .

 

Manifestet: En europeisk selvstendighetserklæring

                     ”Jeg håper du  liker dette kompendiet.” (Anders Breivik, juli 2011) «Jeg drev forretninger noen år mens jeg studerte og tjente noen mill slik at jeg kunne finansiere en inntektsløs politisk aktiv tilværelse. Jeg bruker nå disse midlene til å kunne jobbe fulltid med å videreutvikle/markedsføre Viennaskolen (Vienna school of thought) som Fjordman, Bat Yeor, Spencer + mange andre allerede har bidratt så mye til. De siste tre år har jeg jobbet fulltid med et kulturkonservativt verk som vil bidra til å videreutvikle/markedsføre disse politiske doktrinene ytterligere.»

Kompendiet til Andreas Breiviks eller Andrew Berwick som kan også kaller seg ble publisert og spredt på nettet samme dag som han iverksatte angrepene sine. Dette kompendiet er hans versjon av ‘Mein Kampf’. Han forteller selv at han har gjort det tilgjengelige for sine 7000 tidligere patriotiske facebook venner.

”Jeg har brukt totalt 9 år av mitt liv på arbeidet med dette prosjektet. De første fem årene ble tilbrakt med å studere og skape en finansiell base, og de tre siste årene ble tilbrakt med full tids arbeider med forskning, innsamling og skriving. Å skape dette kompendiet har personlig kostet meg totalt 317 000 euro (130 000 euro brukt fra min egen lomme og 187 500 euro for tap av inntekt i løpet av tre år).”

ABB’s inspirasjonskilder for manifestet er mange. Han selv sier imidlertid ingenting om at noen sentrale deler er direkte kopiert fra Una-bomberen Ted Kaczynskis ’Unabomber’s manifesto’.  Det ble demonstrert av document.no, det islamkritiske nettstedet han deltok med innlegg på. ABB har imidlertid byttet ut begreper som oppdaterer det Kaczynski skriver alik at det passer med hans egen ideologi. ABB bytter f.eks ut ord som «Leftism» (venstreorientering) med ordene «Multiculturalism» og «Cultural Marxism» (Multikulturalisme og kulturell marxisme). Kompendiet som til sammen omfatter om lag 1517 sider og Breivik skriver at omtrent halvparten har han skrevet; resten er materiale hentet fra andre modige personer rundt omkring i verden. Han har brukt omtrent tre år på å utarbeide kompendiet.  Kompendiet begynner med setningen:

«Mennene den europeiske offentligheten beundrer og setter høyest er de frekkeste løgnerne, de mennene de avskyr sterkest er de som prøver å fortelle dem sannheten.«

Kompendiet eller det kulturkonservative ’Manifestet’ som det raskt kom til å bli omtalt som fremstår som en lærebokoppskrift i hvordan man skal forstå at vi er midt inne i en vesteuropeisk kulturell krig og hvordan man planlegger og gjennomfører politisk motivert massedrap som ledd i denne krigen. Med Manifestet skriver Breivik at han nå -

”erklærer herved forbyggende krig mot de kulturelle marxist/multikulturalistiske regimene i Vest-Europa. Vi anerkjenner at Europa teknisk har vært i borgerkrig siden 1999 da Europa og amerikanske kulturelle marxister/multikulturalister gjennom NATO erklærte angrep på de kristne serbiske styrkene og fratok dem retten til å stoppe islam i sitt fødeland.”

Av kompendiet fremgår det at ABB’s planer er å sette i verk et bombeangrep og drepe så mange som mulig. Han har planlagt angrepene i over ni år. Breivik nasjonalistiske og antiislamske prosjekt tar opp alle eventualiteter, alt fra bygging av bomber, til hvordan man skal velge riktig forsvarer etter man er blitt pågrepet. Han beskriver til den minste detalj hvordan man skal gjennomføre det som for vanlige normale mennesker er et helt utenkelig ødeleggelsesprosjekt. Kompendiet har følgende hovedpunkter: 1)      Kulturmarxisme eller multukulturalisme: vesteuropa ledes av en kulturrelativistisk eller kulturmarxistisk elite som opptrer som humanister og som ønsker å dekonstruere europeisk identitet,tradisjoner,kultur og endog nasjonalstate. Vesteuropa manger selvtillit som er det samme som nasjonalisme, og siden 1945 latterliggjør og forfølger man nasjonalister noe som fører til kulturelt og nasjonalt selvmord. 2)      Islamisk kolonisering, Islamsk imperialisme og islamisering av Europa 3)      Den høyesidige europeiske motstandsbevegelsen som består av moderate eller mer engasjerte kulturkonservative nasjonaliser; gjennomgang av dens aktuelle status og dens videre utvikling 4)      Den politiske frontens ideologiske praktiske, taktiske, organisatoriske og retoriske løsninger og strategier Et helt sentralt poeng i Breiviks tankegang er at:

”Du kan ikke bekjempe islamiseringen eller stanse / reversere den islamske koloniseringen av Vest-Europa uten først å fjerne politiske doktriner manifestert gjennom multikulturalisme / kulturellemarxismen …”

ABB hevder at han:

”har hatt over 600 EDL-medlemmer som venner på Facebook og har snakket med flere titalls EDL-medlemmer og ledere.(-) – Jeg var faktisk en av dem som i begynnelsen forsynte dem med ideologisk materiale (inkludert retoriske strategier)”.

Han hevder at EDL-gruppen verken bygger på rasistisk, fascistisk eller nazistisk tankegods. Anders Behring Breivik hatet intenst måten hans elskete Oslo utviklet seg på og skriver:

”De har forvandlet mitt elskete Oslo til en multikulturell drittplass”. ” Våre største byer vil være ødelagte så lenge multikulturalisme får lov til å være den rådende ideologien”

 

Politisk korrekthet

Dette  er et viktig element i ABB’s tankeverden. Han skriver:

”Hvis vi skal ha forventning om å vinne og gjenopprette full tanke-og ytringsfrihet i våre land, må vi kjenne vår fiende. Det er nødvendig at vi forstår hva politisk korrekthet egentlig er. Som du snart vil se, om vi kan avdekke den sanne opprinnelse og karakteren til politisk korrekthet, vil vi ha tatt et stort skritt mot å styrte denne ideoloigen”.

Ideologiens hovedelementer: Kampen mot den pågående Islamisering

«Tid er det avgjørende. Vi har bare noen få tiår til å konsolidere et tilstrekkelig nivå av motstand før våre store byer er fullstendig demografisk overveldet av muslimer”

Hans prosjekt inngår i innsatsen for:

”å unngå vår nåværende og fremtidige dhimmitude (slaveri) under islamsk flertallsstyre i vårt eget land. «

ABB’s planlegging og gjennomføring av selve dobbeltangrepet

ABB skriver også at terroraksjonene, bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet og massakren på Utøya, nærmest er å regne som en markedsføringsoperasjon som skal bidra til at manifestet hans blir kjent for verden. Han beskriver i detalj alle sider av hvordan en korsfarers liv og forberedelser bør være. Gjennom lang tid, skriver han, har han daglig meditert og tenkt gjennom hvordan han vil oppføre seg når politiet pågriper ham, hvordan han skal opptre under forhør og hvordan en rettssak skal gjennomføres. Handlingen var grusom, men nødvendig. Breivik innrømmer de faktiske forhold rundt angrepene, men nekter straffskyld. Han begynte å planlegge handlingen i 2002. Altså for ni år siden, altså samtidig som han var aktiv i Fremskrittspartiet og FpU. 32-åringen forteller også hvordan han både ble lykkelig og komfortabel med å leve under en skjult agenda, og framhever fordelen med å være alene om å utføre terroraksjoner. – For alle som kjenner meg, framstår jeg som en moderat høyreorientert mann og ikke en motstandskriger. Jeg har greid å forbli fokusert og høyst motivert i mer enn ni år nå, skriver han i sitt manifest. Han var konstant urolig for å bli avslørt samtidig som han tok alle forholdsregler for å unngå å bli oppdaget. Utfyllende beskriver han fordelen med å være alene når en skal planlegge en aksjon. Han skriver at sannsynligheten er svært lav for å bli oppdaget når en operer alene og ikke er står på overvåkingslisten til politiet. En person som står alene sender ikke e-post, ringer ikke eller har annen form for elektronisk kommunikasjon. – Det gamle ordtaket «Skal du ha noe gjort, gjør det selv» er relevant her, skriver han bare et par timer før bomben i Oslo utløses. Samtidig peker han på faren ved å isolere seg for mye:

” Faren med å isolere seg og bli for asosial kan føre til at du mister dem rundt som er glade i deg. Og hvorfor skulle du da gi dem rundt deg den ultimate kjærlighetsgaven dersom alle hater deg.”

Selve bomben brukte han 80 dager på å gjøre klar. Han forteller blant annet at han har gjennomført prøvesprengninger.

Før aksjonen ville han øke utholdenheten sin. Han forteller blant annet at vekta har økt fra 86 til 93 kilo etter seks uker på steroider.
«Jeg har aldri vært fysisk sterkere enn jeg er i dag.”

I tillegg til de anabole steroidene skriver han at han bruker en sentralstimulerende blanding av efedrin og koffein blandet med aspirin – for å øke utholdenheten. Den 2. juli skriver han at er bekymret for at han har gått for lenge på steroider.

”Jeg er nå på min niende uke, ikke sunt i det hele tatt, og jeg er bekymret for leververdiene mine”.

Samme dag forteller han også at han har nok steroider i 20 dager til. I neste setning skriver han at han tok med moren ut på middag og at han deretter drakk kaffe med en kamerat. Herlig å finne en til som tenker på denne måten! Dette forferdelige som nå har skjedd er et produkt av den kultur og det samfunn vi har skapt. Gjerningsmannen er formet av foreldre, venner, oppvekst, media, politikere osv. osv. Vi er dermed alle medansvarlige i at dette kunne skje. Er det ikke innlysende at for eksempel de siste års ekstreme fokus mot Islam, med den såkalte «axis of evil» og antimuslimsk holdning har vært med på å skyve gjerningsmannen i Norge «over the edge»? Ja, du har rett; vi må tørre å se at dette er vår egen norske tragedie. Gjerningsmannen er ikke utenforstående, fremmed, utledning, muslim. Media og mange ønsker nok å utstøte og omgjøre han til ‘den onde andre’. Men vi må fatholde: Han er utrolig nok en medborger, kollega, en norsk ung mann som midt inne i vårt felles ‘fredelige’ og velregulerte samfunnsliv har gått fullstendig av skaftet. Midt oppe i sjokket og sorgen må vi bevare vår menneskelige tenkeevne og ikke henfalle til blind demonisering og menneskelig eller psykiatrisk utstøtning av gjerningsmannen. Selve de uhyggelige dimensjonene i det han har utført og det som har skjedd gjør at vi å se tingene med vidåpne øyne og forsøke å forstå hvordan en nabo og medborger kan begynne å tenke og føle slik han har gjort innenfra vårt amfunn, og planlegge og gjennomføre et uhyrlig angrep.

Angrepet: Breiviks eget syn

Breivik beskriver også de forskjellige rangordningene innenfor tempelordenen. Hvilken rang man har, kan også avgjøre hva som skjer etter operasjonen er avsluttet. Selv omtaler han seg som en «judiciar knight», en ridder av høyeste orden. Han skriver at for «riddere» av en lavere orden, vil en arrestasjon bety slutten. Men dette gjelder ikke for «justiciar knight» Om angrepsdagen, skriver han: 

 ”Dette er den store dagen du har sett frem til så lenge. Et utall timer og kanskje år med forberedelser har belønnet deg med denne muligheten. Få på deg utstyr og våpen, for i dag vil du bli udødelig.”

 Han fortsetter: 

”Hvis du av en eller annen grunn skulle overleve operasjonen, vil du bli pågrepet og arrestert. (…) Din arrestasjon vil markere overgangen til propagandafasen”

Noen reaksjoner

Fra Aftenpostens debattsider:  ”Det som har skjedd er ubeskrivelig vondt. Ufattelig. Umenneskelig. Til de som har mistet et familiemedlem eller venn ønsker jeg å si: Kondolerer. Det hele er så ufattelig trist. Jeg skriver dette fordi jeg tror denne morderen ennå ikke er ferdig med sin ugjerning. Hvorfor tror jeg det? Jo, for hadde dette massemordet vært det endelige målet, hadde han skutt seg selv når han var ferdig. Men han har tenkt lenger enn det. Så hva gjorde han dette for? Hvilken nytte skulle han ha av det? Han har myrdet det som i skrivende stund ser ut for å være over 80 mennesker, langt de fleste for egen hånd. Han har gått metodisk frem og nøye kalkulert hva som skulle skje når. Han gjør heller ikke noe forsøk på å skjule sin identitet. Tvert imot har han kaldblodlig myrdet folk, for så å overgi seg frivillig til politiet når de kom på plass. Han må ha visst at dette vil gi ham fast plass i media i lang tid fremover. Dette betyr at det ikke er noen desperat handling. Det er ingen desperado som har «skutt villmann» rundt seg. Han har med overlegg handlet for å å drepe flest mulig før politiet kom. Hva er motivet? Jeg er overbevist om at denne personen ikke er sinnsforvirret eller har noen psykisk lidelse i normal forstand. Alt han har gjort er nøye planlagt og kalkulert for å få akkurat den effekten han ville. Jeg mener, hvorfor skulle han lage pent utseende «presentasjonsbilder» av seg selv på Facebook hvis det ikke var for at han ville ha dem som sitt bilde utad? Denne mannen har noe mer fore. Så hva ønsker han egentlig å oppnå? Jeg tror han ønsker å oppnå syv ting: Det ene er å plassere sitt ønskede tema på dagsorden, med seg selv i fokus, og foran hele Norges befolkning. Det andre er å eksponere så mange som mulig for hans eksisterende yttringer som allerede finnes på internett og i bokform. Det tredje er å tvinge frem en radikalisering i det norske samfunnet. Det fjerde  er å få hele Norges (om ikke verdens) søkelys på seg gjennom den rettergangen som etterhvert vil komme, der han vil så mye som mulig forsøke å vinne sympati for sitt fordreide verdenssyn gjennom veltalenhet, spissformulerte svar og insinuasjoner. Det femte er å få livslang spalteplass i media, samt å kunne bruke sitt lønnede opphold i fengsel til å skrive flere bøker. Det sjette er å latterliggjøre det norske rettsystemet ved å misbruke dets humane grenser til å få ting på sin måte. Det sjuende er at når han slipper ut i 2032 i en alder av 53 år, er han posisjonert som en ubestridt leder i det høyreekstreme miljøet. Jeg mener at en person som går til det skritt å drepe mennesker for å sette dagsorden, må behandles spesielt. Det vil være et svik mot de drepte og de etterlatte å la ham få bruke denne situasjonen til å posisjonere seg og spre sitt budskap. Derfor ønsker jeg: – at rettsaken går for lukkede dører. – at han får brev- og besøksforbud. – at han isoleres på livstid, uansett oppførsel. Og jeg mener ikke 21 år – jeg mener til han har sluttet å puste. – at media tar inn over seg hvilket ansvar de har for ikke gå en sosiopatisk massemorders tjeneste, uansett hvilke scoop og opplagstall det innebærer å avstå fra. En person som kaldblodig bruker massemord for å få sagt sin mening, har brutt en implisitt kontrakt med resten av menneskeheten. Han kan ikke lenger gjøre krav på samfunnets rettigheter etter min mening. Det vil være det ultimate hån mot de ofre han etterlater seg å la ham dra nytte av denne situasjonen. Så jeg ber, innstendig, om at mine ønsker blir hørt, og at andre som leser dette, også gjør seg opp en mening og uttrykker dem.” (Med vennlig hilsen, Per Gunnar Hansø)  

Massakeren: Noen av erfaringsrapportene

AUF-deltakeren Pableen Kaur som opplevde den skrekkelige terrorhendelsen på Utøya slutter historien på bloggen sin med at ”sommerens vakreste eventyr er forvandlet til Norges verste mareritt”. Hun skriver: ”En mann kom. ”Jeg er fra politiet.” Jeg ble liggende. Noen skrek tilbake at han måtte bevise det. Jeg husker ikke helt hva ham sa, men morderen begynte å skyte. Han ladet. Skjøt mer. Han skjøt de rundt meg. Jeg ble liggende. Jeg tenke: ”Nå er det over. Han er her. Han tar meg. Nå dør jeg.” Folk skrek. Jeg hørte at andre ble skutt. Andre hoppet ut i vannet. Jeg lå der. Mobilen i hånden. Jeg lå oppå beina til en jente. To andre lå oppå mine bein. Jeg ble liggende. Det tikket inn tekstmeldinger. Mobilen ringte flere ganger. Jeg ble liggende. Jeg spilte død. Jeg lå der i minst en time. Det var helt stille. Jeg vred forsiktig på hodet for å se om jeg kunne se noen levende. Jeg så lik. Jeg så blod. Frykt. Jeg bestemte meg for å reise meg. Jeg hadde ligget oppå et lik. To lik lå på meg. Jeg hadde englevakt. Jeg visste ikke om han ville komme tilbake igjen. Jeg hadde ikke mot til å se på alle som hadde ringt og tekstet meg. Jeg hastet ned mot vannet. Tok av meg genseren. Den var stor. Jeg tenkte at det ville bli vanskelig å svømme meg den. Jeg vurderte om jeg skulle ta med meg mobilen eller la den ligge igjen. Jeg puttet den i baklommen og hoppet uti. Jeg så flere andre ute i vannet. De hadde svømt langt. Jeg så at noen hadde samlet seg rundt en flytende luftbåt eller noe sånt. Det var mange som plukket opp de som svømte utover. Jeg svømte, svømte og svømte mot den luftgreia. Jeg skrek. Gråt. Ble kald. Tenkte på når jeg ville drukne. Det ble tyngre og tyngre. Jeg ba. Jeg fortsatte. Ble sliten i armene. Bestemte meg for å snu meg på ryggen og bare bruke beina for å svømme videre. Jeg sank. Jeg begynte å svømme vanlig igjen. En liten stund trodde jeg de som hadde samlet seg rundt luftbåten begynte å bevege seg bort. Jeg skrek. Tryglet dem om å vente på meg. Jeg må ha sett syner. Jeg svømte hvert fall noen hundre meter før jeg nådde frem.” Han fortsetter: ”Det har gått noen timer siden alt dette skjedde. Jeg er fortsatt i sjokk. Alt har ikke sunket inn. Jeg har sett lik av mine venner. Flere av vennene mine er savnet. Jeg er glad for at jeg kan svømme. Jeg er glad for at jeg lever. For at Gud passet på meg. Det er så mange følelser, så mange tanker. Jeg tenker på alle de pårørende. På alle jeg har mistet. På det helvete som er og var på øya.”  

Andre tilgjengelige analyseskisser av ABB

Blogginnlegg om ABB på Freakforum:

”Jeg begynner å danne meg et bilde, så får de rettspsykiatriske undersøkelsene vise om spekulasjonene mine holder mål. Beskyttet oppvekst på Oslo vestkant. Enebarn, foreldrene sannsynligvis skilt mens han var ung. Morsbinding. Stille og sjenert, pliktoppfyllende, tilbaketrukket, ikke lett å komme inn på. Få venner. Om han var mobbeoffer tør jeg ikke si noe om, men sannsynligvis en ensom grubler, en drømmer som få – om noen – egentlig føler at de har kjent. Oppvokst i et miljø hvor status betyr mye, som skaper grobunn for streber-mentalitet og ambisjoner om å hevde sin rettmessige plass i samfunnet, om å oppnå noe. Samtidig en rotløs skikkelse som savner tilhørighet og sliter med å falle på plass blant sine veltilpassede omgivelser. Handelsgym underbygger blandingen av blass vestkantungdom og ambisjoner som ikke har funnet en arena å utspille seg på. Føler seg utilpass på fest, hvis han da blir invitert til dem. Men klarer å beholde en fasade, et ferniss av et funksjonelt, tilpasset menneske: Bildene hans viser en hul, flat, uttrykksløs personlighet, et menneske uten kjerne, men ikke en person som vekker oppsikt på noen som helst måte. Et skall. Sannsynligvis relativt intelligent, verbal, ganske sikkert skoleflink, men samtidig ensporet og med hang til drømmerier og filosofiske grublerier. Analytisk svak; ønsker helst bekreftelse på egne forestillinger. Hans teoretiske ballast bærer preg av skumlesning og selektive selvstudier. Mangler rammeverk og forståelse, og sannsynligvis (og dette tror jeg er det viktigste): skikkelige mennesker å bryne sine synspunkter på. Oppblåst selvbilde, tenderer mot lystløgner. Problemer med å skille fantasi og virkelighet? Kanskje. Får en politisk oppvåkning i tenårene. Mener å observere et samfunn i forfall rundt seg. Et verdensbilde tar form av kulturell og religiøs konservatisme i samspill med økonomisk liberalisme og sterk anti-marxisme, en kombinasjon som er vanlig i USA men desto mer uvanlig i Norge. Skeptisk til innvandring, men fiendebildene er ikke ferdig meislet ut ennå. På dette tidspunktet er han en ungdom i drift, uten at omgivelsene egentlig er klar over det, stillferdig og innadvendt som han er. Han bestemmer seg for å engasjere seg i politikken. Fremskrittspartiet er det som kommer nærmest hans livsanskuelse. Han får en plass i organisasjonen, men etterlater seg egentlig ikke noen avtrykk; han er for rar og for lite sosialt intelligent til å kunne vinne mennesker over på sin side. Han prøver å både være en kul, glatt vestkant-kis og en skarpskodd politisk teoretiker med John Stuart Mill i bagasjen, men blir ingen av delene. Han takler ikke overgangen til voksenlivet, blir hardere og mer uforsonlig i sine synspunkter. På begynnelsen av 2000-tallet blir han vettskremt av islamsk fundamentalisme. Begynner å konstruere teorier om det han ser som et forræderi innenfra, et samfunn som korrumperer seg selv, satt i scene av kulturmarxister i Arbeiderpartiet, universitetene, rettsvesenet og pressen. Norske mediers Palestina-vennlighet opprører ham. Selv garvede Frp-ere syns han er litt vel eksentrisk: Han er en lukket person, men når han åpner seg, kommer det synspunkter ut som er så spesielle, og formulert på en slik måte, at han fremstår som det han faktisk er: en livsfjern raring. Jeg tror det er her tragedien hans begynner å ta form. Han får ikke den fremskutte posisjon i det politiske liv som han kanskje hadde sett for seg, og melder seg etterhvert ut av partiet. Han fikk ingen nære venner i FrP som deler hans synspunkter, som han kan diskutere med. Han faller ut av arbeidslivet, og omgås dermed ikke normale mennesker i dagliglivet lenger. Han begynner å leve et tilbaketrukket liv, og ikke minst; han oppdager for alvor internett. Han sluker det som postes på forskjellige nyhetsgrupper som forteller «den egentlige sannheten». Endelig; han finner likesinnede! Privatlivet hans er trist: Han starter opp firmaer som går overende, bor hjemme hos mor, blir mer og mer innesluttet. Men gjennom nettet kan han spille den rollen han ønsker å være i det virkelige liv: En giftig samfunnskritiker som er smart og belest. Det er på denne tiden at han for alvor utvikler sin personlighetsforstyrrelse. Hans mangel på moralsk kompass og virkelighetskontakt, hans knuste ambisjoner, hatet mot dem som har sviktet og hans svart/hvite verdensbilde eskalerer. Fantasier om hevn begynner å sirkulere i hodet hans. Han blir mer og mer hatsk, føler seg misforstått og uønsket. Etter hvert slutter han å poste på nettet også; document.no avviser ham, de syns han er en tulling og en skrytepave uten substans. Så ikke en gang hos «sine egne» møter han forståelse! Han trekker seg inn i seg selv og begynner å gli inn i en verden hvor det bare er én løsning som etter hvert fremstår som den riktige: et blodbad. Utilitarismen, som han er fascinert av, tatt til sin ytterste konsekvens: et ragnarokk for å oppnå et høyere mål. Men fortsatt kan han opptre rasjonelt og planmessig. Nettopp denne kombinasjonen er fatal; total mangel på empati og realitetssans, og en skremmende systematikk i utførelsen av sine spinnville visjoner. Det som eksploderte i går var en røre av rabiat ideologisk overbevisning, skuffede ambisjoner, såret stolthet, ussel ondskap, og ikke minst: et ønske om å etterlate et monument over seg selv. Derfor tar han ikke sitt eget liv: han vil ved selvsyn se det praktfulle kaos han etterlater seg. Han vil være den som ler sist. Det er noen løse tråder. Selvsagt passer frimurerlosjen perfekt for en litt stakkarslig, kristenkonservativ skrulling med ønske om å menge seg med makteliten, men hvem i helvete har invitert ham dit? Vedkommende gjør seg nok noen tanker i dag. Det virker også som han på et eller annet tidspunkt må ha fått kontakt med kriminelle. Hvor har han fått tak i et helautomatisk våpen, og hvordan foregår transaksjonen der han kjøper en gård der det tidligere har vært en hasjplantasje? Hvis han har hatt en medhjelper, skjønner jeg ingenting. Sånne folk stoler ikke på noen; å prøve å få med seg noen på en så vanvittig plan er uaktuelt. Jeg blir sjokkert hvis det viser seg at han ikke har operert alene.»

Siste akt: Sluttscene  

Linker:http://gatesofvienna.blogspot.com 

Noen bakenforliggende ideologiske forutsetninger:

Fjordman-relaterte artikler på norsk:

 The Fjordman Files

RECENT FJORDMAN Women, and Human AccomplishmentHuman Accomplishment: TechnologyThe Flaws of Edward Said’s OrientalismHuman Accomplishment: Medicine And Earth SciencesHuman Accomplishment: Physics, Astronomy, Mathematics, Chemistry and BiologyHuman Accomplishment: Art, Music and LiteratureWhen Treason Becomes The Norm: Why The Proposition Nation, Not Islam, Is Our Primary EnemyThe Birth of CapitalismMedieval law and European civilizationWas Medieval China Superior to Europe in the Sciences?A Brief History of PastaPreparing for RagnarökOn the Background for Easter EggsThe Human Web: A Bird’s-eye View if World HistoryMohammed and Charlemagne, Revisited.DEFEATING EURABIA (the book)Information on the printed edition of Defeating EurabiaPrefacePart 1 – The Eurabia CodePart 1a – The Eurabia Code — 2008 UpdatesPart 2 – Ten Reasons to Get Rid of the European UnionPart 3 – The Spanish and the Portuguese — Once and Future Dhimmis?Part 4 – The Case of SwedenPart 5 – On Anti-White Racism
THE WEST IN GENERAL
When Treason Becomes The Norm: Why The Proposition Nation, Not Islam, Is Our Primary EnemyPreparing for RagnarökThe Curious CivilizationDo Western Authorities Care More About Hamsters Than About Europeans?Why Islam must be expelled from the WestElisabeth Sabaditsch-Wolff: Target of Western ShariahA Few Reasons for Cautious OptimismThilo Sarrazin vs. the Ruling Multicultural OligarchsWho Will Protect Us From NATO?Assisted SuicideFlaws of DemocracyCan We Coexist with the Left?Why Israel’s Struggle Is Our Struggle, TooDemocracy and UniversalismIQ and Nordic AchievementDid Lactose Tolerance Trigger the Indo-European Expansion?Eppur Si Muove!On the Collapsing US DollarThe Cult of Reason – The Dark Side of the EnlightenmentSurving the Coming CrashThe Coming CrashThe Cold War Never EndedIQ and WarfareWhy Obama but not Osama?Music and the Rise and Decline of Western CivilizationBruce Bawer on “Racism” AccusationsWhy We Need GermanyIslamic Jihad vs. the Western Way of WarWhy Asians Didn’t Invent Space TravelThe Decline of the English-Speaking WorldThe West and Global MathematicsIslam, the West and Our «Shared Heritage»Barack Hussein Obama and the Triumph of MarxismNobel Peace Prize Awarded for Appeasement of JihadSuggestions for the FutureWhat To Do?Heeding Locke and JeffersonDemocracy not workingThe Failure of Western FeminismWhat Went Wrong With the West, and What Can We Do?On Science and ReligionIs Capitalism Always a Force for Freedom?The Strategy of Western SurvivalistsFjordman reviews WarraqBoycott the United Nations!The Muslim Brotherhood’s Infiltration of the WestGive the Nobel Peace Prize to Ayaan Hirsi AliOur Offensive National FlagThe Fatherless CivilizationThe Age of White MasochismChristianity, Pros and ConsHow the West Lost the Cold WarDemocracy and the Media BiasThe West in the 21st Century — Developed or Developing Nations?The EU and the Globalist AllianceA Culture of LiesA New Balance Between Rome and JerusalemOn the Impact of ChristianityWhat is the Cause of Low Birth Rates?What Do We Fight For?Conservative Bloggers Fight for Free SpeechHow Feminism Leads to the Oppression of WomenMarxism or Decadence? The Cause of Western WeaknessHow the West Was LostCaucasophobia — the Accepted RacismThou Shalt Hate Christianity and JudaismRecommendations for the WestSuggestions for Solutions – A Preliminary DraftHuman Rights Fundamentalism, NGOistan and the Multicultural IndustryThe Church – Part of the Problem or Part of the Solution?The Failure of Western UniversitiesSuperman, Harry Potter and the War Against JihadFarewell to the United Nations?From Citizen to Subject — The Rule of Experts and the Rise of Transnational Anti-DemocratsIn praise of the second and first amendmentStupidity Without Borders — The Alliance of UtopiasIs the Nation State Obsolete?Electing a New People: The Leftist – Islamic AllianceI’m a Terrorist Groupie, Hear Me Roar!The Retreat of the Western World Order
KNOW YOUR HISTORY
The Birth of CapitalismMedieval law and European civilizationWas Medieval China Superior to Europe in the Sciences?A Brief History of PastaOn the Background for Easter EggsThe Chinese and the IrrationalThe Curious CivilizationIs There A Genetic Basis For Northern European Drunkenness?Medieval MythsWar and Human AccomplishmentThe Development of European Eye and Hair ColorMead, Butter, and the Indo-EuropeansExplaining the Cold Climate Theory for the Evolution of High IQMedieval Muslim Scholars — Their Contributions and ShortcomingsWhy Muslims Like PlatoCities and AccomplishmentFrench Haute Cuisine and the Birth of the Western RestaurantThe Neanderthals and the Evolution of High IQ. Why I Write About HistoryThe Indo-European Languages: A SummarySuperstring Theory and Quantum GravitySuperconductivity and Bose-Einstein CondensatesMinoan Civilization and the Birth of European ArtThe Evolution of Homo SapiensAristotle and the History of Scientific LogicThe Invention of the Violin and the Spanish GuitarDemocracy and UniversalismYoghurt and the Indo-EuropeansIQ and Nordic AchievementFjordman – The First Five YearsDid Lactose Tolerance Trigger the Indo-European Expansion?Eppur Si Muove!The Experimental Method and the Rise of Modern ScienceThe Ancient Greeks and the Invention of Natural PhilosophyAstronomy in Prehistoric EuropeThe Legend of the Middle AgesThe Cold War Never EndedA History of AlgebraA Brief History of Zero and Indian NumeralsWhat was the First Novel?Europe and Human AccomplishmentEuropean Wine – A DraftSome Mathematical HistoryTo President Obama: Regarding Islam and ScienceWhy Christians Accepted Greek Natural Philosophy, But Muslims Did NotWhy Muslims Like Hitler, but Not MozartA History of Mechanical Clocks‏Mathematics and ReligionIslamic Jihad vs. the Western Way of WarAlhazen, Kepler and the History of OpticsWhy Asians Didn’t Invent Space TravelWhy Was There No Chinese Newton?Western Civilization and Socratic DialogueThe Germanic Languages and the History of EnglishThe Importance of Cicero in Western ThoughtThe History of the CalendarThe West and Global MathematicsA History of the Indo-European LanguagesStained Glass: A European HistoryIslam, the West and Our «Shared Heritage»Fourteen Centuries of War Against European CivilizationDid Prehistoric Europeans Invent Wheeled Vehicles?Reparations from Muslims?On Human Sacrifice and Political CorrectnessThe Causes of Anti-SemitismEurope and the Indo-European LanguagesRefuting God’s CrucibleThe Causes of Anti-Semitism: Preliminary DiscussionsA History of Cacao and ChocolateThe Truth About Islam in EuropeThe West, Japan, and Cultural SecondarityThe Legacy of ByzantiumBook Review: Robert Spencer’s “Religion of Peace”Could the Ancient Greeks Have Created the Scientific Revolution?Random Thoughts from FjordmanThe Flaws of the Western ManWhy Western Art is Unique, and Why Muslim Immigration Threatens ItA Christian Background for Political Correctness?The Importance of Knowing Your HistoryWill the Third Rome Fall to Islam?Who Are We, Who Are Our Enemies – The Cost of Historical Amnesia.
HUMAN ACCOMPLISHMENT
A HISTORY OF ASTROPHYSICS
Addendum: On Astrobiology
A HISTORY OF GEOLOGY AND PLANETARY SCIENCE
WHY DID EUROPEANS CREATE THE MODERN WORLD?
ISLAM, THE GREEKS AND THE SCIENTIFIC REVOLUTION
ISLAM AND DEMOCRACY
A HISTORY OF MEDICINE
A HISTORY OF OPTICS
Separate chapters:
THE MULTI-CULT
Elisabeth Sabaditsch-Wolff: Target of Western ShariahHow to Destroy a People Through ImmigrationCan We Coexist with the Left?Toxic Islam – A Food Theory of CultureDying Not to DiscriminateThe Cold War Never EndedWhy Obama but not Osama?Swedish Hypocrisy Regarding Israel and MuslimsOn Deconstructing the Majority: Nothing To Do With Islam? Really?Barack Hussein Obama and the Triumph of MarxismNobel Peace Prize Awarded for Appeasement of JihadSweden: The Triumph of Cultural MarxismThe Anti-Racist Witch-HuntsOf «Fascists» Fighting for FreedomEurope for Africans: Is Robert Mugabe a Hero?The Execution of BritainThe Death Penalty For Racism?The Roots of Non-Discrimination – Liberalism or Marxism?Going Gentle Into That Good NightWhy Transnational Multiculturalism is a Totalitarian IdeologyResisting 21st Century CommunismDestroying Our CultureThe Great ConversationA Communism for the 21st CenturyFjordman Asks, “Isn’t Glossocracy Great?”Fatalism and the Loss of Western Cultural ConfidenceThe Rise of GlossocracyMulticulturalism and the EnlightenmentThe Background of MulticulturalismWhat is the Nature of Multiculturalism?Political Correctness: The revenge of Marxism
EU, ROP + E
Thilo Sarrazin vs. the Ruling Multicultural OligarchsThe European Union and «Beautiful» MinaretsWhy Israel’s Struggle Is Our Struggle, TooEppur Si Muove!Toxic Islam – A Food Theory of CultureWhy Obama but not Osama?Swedish Hypocrisy Regarding Israel and MuslimsBritain: From Parliament to Police StateWhy We Need GermanyThe Decline of the English-Speaking WorldDen Neuen LebensraumOn Deconstructing the Majority: Nothing To Do With Islam? Really?Sweden: The Triumph of Cultural MarxismTen Reasons to Get Rid of the European UnionOf «Fascists» Fighting for FreedomWill Holland Survive the 21st Century?Britain: Arrested over “racially insulting” dollEurope’s Decline – Hurrah! We Capitulate!Eastern Europe and the New Threats to FreedomEuropeans: With Prejudice Against Our Own AncestorsOn Germany and MuslimsThe Council of Europe Fights «Islamophobia»France: Can a Wounded Nation Heal Itself?The Organization of the Islamic Conference and EurabiaA Tribute to ItalyThe Spanish and the Portuguese — Once and Future Dhimmis?European Parliament Bans OppositionThe Birth of the Eurabian EmpireThe EUSSR Grows BolderCreating a European Indigenous People’s MovementEuropean Leaders Agree to Create EurabiaThe European Union and the Islamization of EuropeTen Reasons to Get Rid of the European Union – A First DraftGrand Mufti of Syria Threatens Europeans at EU Parliament, EU Media SilentWhy We Should Oppose an Independent KosovoThe EU Wants to Increase Muslim Immigration and Internet CensorshipFrance to give nuclear technology to Libya?Why the European Union Must GoEuropeans Have to Stop Talking. They Have to ActTowards a Totalitarian EuropeThe Migration FloodNative Revolt: A European Declaration of IndependenceWhy Europeans Should Support IsraelEurabia Moves Forward: Italy Launches “Mediterranean Health Partnership”On Fascism and IslamophobiaFrance and the Iranian RevolutionEurope and Western EuropeThe Outcome of Two Cultural Revolutions: While China Turns Christian, Europe Turns MuslimWhy the European Union Must be Dismantled“Let Them Eat Kebab” — The New Marie AntoinettesThe twin myths of EurabiaBeheading Nations: The Islamization of Europe’s CitiesWhy the EU Needs to be Destroyed, and SoonWaiting for Churchill or Waiting for Godot?What Does Muslim Immigration Cost Europe? People Worry About Islam, Its Leaders About IslamophobiaThe Fall of France and the Multicultural World War
USA AND ALL THAT
SCANDINAVIA IQ and Nordic AchievementFjordman – The First Five YearsWhy Obama but not Osama?Six Percent of Swedish Girls Raped Every YearSwedish Hypocrisy Regarding Israel and MuslimsCulturally Enriched Homophobia in OsloSweden Tops European Rape League — But Why?On Deconstructing the Majority: Nothing To Do With Islam? Really?Sweden: The Triumph of Cultural MarxismIslamization and Cowardice in ScandinaviaCivil War in Sweden?The Greatest Betrayal in HistorySweden’s Press Ombudsman Wants to Prosecute BloggersTotalitarian SwedenAn Open Letter to Expo and the Expressen NewspaperExpo and the IslamophobesSweden Learns That Appeasement Doesn’t PayNorway: The Country of Peace Meets the Religion of PeaceSweden: Collaboration, Then and NowThe Death of SwedenHamas Has a Friend in SwedenDoes Global Warming Cause Rape Waves?Sharia-Supporters and Transvestites of the World Unite!On Bureaucracy, Liberty and the Rule of LawJihad and the Collapse of the Swedish ModelThe Norwegian Government Surrenders to MuslimsSweden: The Country that Sacrifices its Children, and CelebratesSweden: Politicians Call for Foreign Language Ban in SchoolsRaped in OsloThe Latest Dhimmi News From NorwaySweden: Still Crazy After All These YearsHow the Feminists’ “War against Boys” Paved the Way for IslamThe Welfare State is Dead, Long Live the Welfare StateNorwegian Authorities Still Covering Up Muslim RapesThe New York Times and Sweden: The Dark Side of ParadiseA new Oslo peace process?When Danes Pay Danegeld – Dealing with Islam in ScandinaviaWar against the Swedes
PURE ISLAM
Why Islam must be expelled from the WestMedieval Muslim Scholars — Their Contributions and ShortcomingsWhy Muslims Like PlatoOn the Illusion of a Moderate IslamToxic Islam – A Food Theory of CultureWhy Obama but not Osama?Why Muslims Like Hitler, but Not MozartIslam, the West and Our «Shared Heritage»Why Islam Cannot Be ReformedThe Organization of the Islamic Conference and EurabiaSocratic Dialogue vs. Islamic DialogueThe Funny Side of Islam: Muhammad and the HadithMuslim ViolenceDo we want an Islamic Reformation?Muslim Violence — Crime or Jihad?Why I Criticize Irshad ManjiThe Trouble With Irshad Manji Why the Future May Not Belong to IslamWhy Muslim Immigration is a Threat to Western DemocracyWhy We Cannot Rely on Moderate MuslimsFirst They Came For the Jews: The Story of Yet Another World War
REVIEWS
LITTLE GREEN JOUSTING