Kategoriarkiv: Sosial psykiatri

Om personer som ‘selvskapende system’: Skisse av en glemt tankegang om hvorledes vi former egen personlig fungering og liv

«Vi må fremme nye former for subjektivitet gjennom avvisning av den type individualitet som har blitt påført oss i flere århundrer.» (Foucault)

Hvilken rolle spiller et menneske når det gjelder formingen av egen person, av sitt eget liv?

SK2011001Av og til bør hver og en av oss stoppe opp, lene seg tilbake og utøve det som kalles ‘selvgransking’. Stille spesifikke spørsmål om seg selv og sita tt eget liv og ta seg litt tid til å granske seg selv. Hvem er jeg egentlig? Hva holder jeg på med? Har jeg god nok kontroll over viktige sider ved min egen tilværelse?

Bak en slik selvgranskning ligger det noen dypereiten og mer grunnleggende spørsmål. Er jeg’et herre (eller frue) i eget hus? I hvilken grad er jeg eventuelt herre (frue) i mitt eget hus? Spiller jeg selv en avgjørende rolle for den personen jeg er, hva slags liv jeg lever og det som hender i livet mitt? Eller er både min person og min livsstil og mitt atferdsmønster for det meste en følge av utenforliggende årsaksforhold jeg selv ikke kjenner eller kan kjenne ut fra meg selv, inne i min biologi og ute i miljøet omkring meg, og som eventuelt vitenskapsskolerte fagfolk i psykologi og psykiatri kan avdekke for meg? Lever jeg en tilværelse som bare tilsynelatende er ‘min’ tilværelse, fordi den ikke har opphav i mine egne av gjørelser og prosjekter?

Vi lbefinner oss i en epoke da det objektive og det empirisk-faktiske overskygger mer og mer av den viljesmessige, subjektive og opplevde siden ved menneskets tilværelse. Vår opplevde viljesmessige rolle i vår person og livsutforming utgjør mest av alt en slags eksotisk ornamentering og pynt og er stort sett utelatt i fag som psykologi og psykiatri, det er nesten alene i våre rettsaler at man fortsatt går ut fra at et menneske selv stort sett er kilden og opphavet  til måten det innretter sitt liv og sin personlige tilværelse, på godt og vondt. Når fagfolkene og etterhvert vanlige mennesker skal forklare hva som hender med oss og våre liv griper vi til forhold som ligger utenfor våre egne indre viljeshandlinger og valg som blir en følge av disse ytre forholdene.

SK09006Mediaspråket og mediapersonlighetene har overtatt mye av den offentlige tenkningen; der brukes enkle og treffende formler for snakke om kompliserte ting. Man spør:

‘Er vi sånn eller blir vi sånn?’

Dette velkjente spørsmålet henspeiler på diskusjonen om hvordan og i hvilken grad vi påvirkes av arv og miljø. I denne artikkelen skal jeg belyse hvorfor dette to-faktor synet er utilstrekkelig. Ingen såkalt normale mennesker har i sitt daglige råd til å la være å gjøre egne valg og ta ansvar for det en gjør og viser av seg selv.  Det ville fort straffe seg dersom en begynte å tenke at en egentlig ikke ikke former seg selv og sine handlinger, men bestemmes av et tospann av utenforliggende og biologiske årsaksforhold. Dette er nettopp dette fagfolk innenfor psykologi og psykiatri driver på med når de forklarer hvorfor folk gjør som de gjør og er slik de er.

Selvsagt gjør disse to faktorene seg gjeldende – ingen benekter at vi både er biologiske vesener og at vi lever i gitte sosiale og fysiske omgivelser -  men de forklarer på langt nær alt de skal og burde forklare om de skulle være fullstendige. Tofaktor-synes må følgelig utvides, men da ikke kun ved å trekke inn en tredje faktor i form av den såkalte ‘interaksjonen’ mellom arv og miljø.  Dette har sikkert også noe for seg, men det er ikke mitt hovedpoeng her. Jeg ønsker å vise at vi også må trekke inn en fjerde forklarende faktor som sett i forhold til den rollen den spiller for sentrale sider ved måten vi lever på som mennesker er den avgjørende –  nemlig den enkelte personen selv som formende og skapende kraft.

549667_4362329253307_1756948492_nVi lever i en merkelig og motsetningsfyllt tidsalder. Samtidig som vi kanskje mer enn noen gang tidligere i menneskenes historie opplever samfunnsmessig frihet og materiell velferd, så føler vi oss underlig hjelpeløse i våre liv og som personer. I stedet for å utfolde oss i frihetens sfære kjenner vi oss underkastet og ofre for indre og ytre krefter og årsaker som vi ikke kan hanskes med. Våre uunngåelige livsplager og ubehag over oss selv og andre oppfattes som en følge av ‘mentale sykdommer’ og ‘psykiatriske forstyrrelser’, som følge av dårlige gener og feilfungering i biologisk-psykologisk mekanismer. Tidligere tiders mennesker var velkjente med erfaringen av å bli offer for objektive forhold og ‘skjebnen’; vår tid har oppnådd en nesten overmenneskelig kontroll med objektive forhold samtidig som vi i vår subjektive tilværelse kanskje kjenner oss mer utsatte og hjelpløse enn noensinne. Vi lever utvilsomt i viktige henseender gode og trygge sosiale liv, men i og overfor vår egen mentale og subjektive virkelighet kjenner vi oss sårbare og lider kanskje mer enn mennesker noen gang har lidd eller maktet å lide.

Hvorfor er det slik;  hvordan kan det bli slik – i en tid da alt ligger til rette for at mennesker kunne leve balanserte liv og ha lett for å finne ut av og holde ut med seg selv og hverandre?

427167_4362328893298_374643405_nVi har altfor lett for å stole på at psykologi og psykiatri sitter inne med en svarene og fasiter på hvem vi er og at de kan forklare ting som inntreffer i våre liv. Troen på disse fagene er en moderne overtro. Det er i viktige henseende også en uheldig overtro. Selv om disse fagene utvilsomt forestår mye som er bra så fører deres forklaringshegemoni til at mange mennesker underkaster seg både skadelige og mange ganger til og med farlige metoder og behandlinger som følge av blind akseptering av fagpsykologiens og psykiatriens forklaringer.

santiago-caruso3Vår tids overforbruk av psykiatriske medisiner er en slik uheldig side ved vår ukritiske akseptering av psykiatrien. Etter min mening er antagelig den mest uheldige følgen av overdreven tiltro til fagpsykologiske og psykiatriske forklaringsmåter at vi blir passiviserte og usikre i vår egen livsutforming fordi vi ikke lenger har god nok tiltro til egen forståelse og egne bidrag i utformingen av vårt personlige liv. Vi utformer dermed vår egen personlige fungering og lever våre konkrete liv med svekket og utilstrekkelig selvforståelse og et underskudd på egenforståelse, noe som igjen gjør at vi etterspør profesjonell psykologi og psykiatri.

Jeg er selv psykolog -  jeg vet etter lang fartstid i arbeid med å hjelpe mennesker med forholdsvis stor sikkerhet at den fagpsykologiske forståelsen er milevidt unna å kunne begripe og forklare enkeltmenneskers personlighet og liv. Jeg makter i allefall ikke noe slikt, og jeg legger derfor opp mitt psykologiske virke med dette som utgangspunkt. Kanskje kan fagfolk i psykologi og psykiatri ofte gi et viktig bidrag, men det kreves mye mer og noe helt annet før man kan trenge inn i den gåten som et menneskeliv utgjør. Det viktigste leddet for å trenge inn i enkeltmenneskets gåtefulle tilværelse er i fallefall den enkelte selv og hans eller hennes forsøk på selvforståelse.

314343_4362353653917_658946202_nMennesket omtaler gjerne sin egen art som ‘homo saphiens’ – riktignok har vi selv funnet opp uttrykket og bør kanskje nettopp derfor minst ta det med en klype salt - i dette ligger det at vi til en viss grad er rasjonelle og ettertenksomme vesener der egenforståelsen spiller en viktig rolle. Vi handler ikke bare, vi reflekterer samtidig over det vi gjør. Det er en nesten uunngåelig side ved å leve et individuelt liv at hver og en av oss – mens vi lever så godt vi kan –  strever med å forstå oss selv og det livet vi er midt oppe i ; hvordan det blir til, hvilken rolle egne valg og tilfeldigheter spiller i forhold til delvis naturgitte forutsetninger som lynne, evner og ytre egenskaper og utseende?

Bak det hele ligger et mer generelt spørsmål om hvordan vi best kan forstå et menneske og et menneskeliv?  Er det riktig å spørre slik? Om en eneste beste og riktige forståelse? Kanskje er selve spørsmålet galt stilt?

For er det så sikkert at et menneske er en bestemt faktisk gitt ting, er vi ikke heller en slags sammensetning av flere og kanskje til og med motsetningsfyllte ting, slik at vi må forståes på en tilsvarende mangetydig eller mangesidig måte? Må det ikke alltid finnes flere samtidige forståelsesversjoner av oss også fordi vi aldri er ferdigstilte men underveis mot ukjente mønstre, mål og løsninger, slik at det ikke er riktig å forsøke å forstå et liv på en eneste helt ut dekkende eller riktig måte?

3750_4890181289278_1090482125_nEn ting er eller burde være sikkert for oss: Et liv er aldri bare som som hender med et menneske, som følge av påførte faktiske ytre forhold, begrensninger og årsaker. Vi utsettes ikke bare for påvirkninger og innflytelser som forårsaker og bestemmer hva vi er, vi har selv en finger med i spillet. Vi spiller en vesentlig rolle i vårt eget liv gjennom våre egne prosjekter og preferanser, valg og fremgangsmåter. Vitenskaper som psykologien og psykiatrien jakter på årsaksforhold i det som e rgitt av arv og miljø og forsøker å forstå oss som ‘determinerte’ av andre forhold som påvirker oss og det vi er. Selv om de på et vis gir rom for eget ansvar og selvbestemmelse, følger de ikke dette opp i måtene de forklarer oss på. I vitenskapen om oss stammer alt vi er enten fra arv og miljø eller interaksjonen mellom disse; det gies ikke rom for en tredje faktor: Vårt eget subjektive og selvlagde bidrag. Vitenskapelige forklaringer setter til side eller utelukker personen selv som opphav til seg selv og sitt mer eller mindre lykkelige og tragiske liv. Innenfor det vitenskapelige forklaringsteatret spiller ulike varianter av hjerneforklaringer en hovedrolle. Den overleverte forståelsen når det gjelder vårt forhold til hjernen vendes opp ned; det er ikke lenger slik at vi bruker hjernen, nå er det hjernen som bruker oss.  Vi kritiserer gjerne primitive kulturer for deres ‘animistiske’ måte å tenke på, der de ‘personifiserer’ naturlige krefter fenomener, som lyn og torden og storm. Kanskje gjør vi egentlig noe lignende i ly av vitenskapelig tenkemåte, når vi ‘personifiserer’  genetiske årsaksforhold og hjernetilstander ved å anta at de utgjør årsaksforhold ene som bestemmer individers personlige fungeringsmåte og livsstil.

kids-abusing-prescription-pills-01-afI det daglige er et konkret liv noe vi nesten selvfølgelig holder i vår egen hånd, det er noe vi gjennom kjeder av handlingsvalg utformer innenfor naturlig og omgivelsesmessig gitte forutsetninger og muligheter. Livet og personen som vi er er og blir til er i stor utstrekning vårt eget prosjekt og et slags personlig ‘verk’. Oppgaven blir å forstå hvorledes et bestemt personlig livsprosjekt velges og dannes og blir til gjennom samhandling og dialog med omgivelser og andre mennesker, egne personlige forutsetninger og læring, påførte omstendigheter og de store og små veivalgene personen gjør for å leve seg selv. For å kunne oppnå en fullgod forståelse for et konkret menneskes liv og livsproblematikk er det altså ikke tilstrekkelig å se den som uttrykk for utenforliggende årsaksforhold knyttet til personens individuelle psykologiske utrustning sammen med personens ideologisk funderte ideer og motiver, vi må sette alt dette sammen i lys av personens samfunnsforankrete livsprosjekt og de valgene som personen har gjort og gjør  i samhandling og dialog med sin sosiale omverden.

Dersom vi er selvbestemmende og til og med selvskapende vesener, da må vi supplere deterministiske og årsaksforklarende synmåter med andre måter å forstå oss selv og hverandre på. I vår vitenskapsdominerte tidsalder har det blitt vanskelig og ikke helt umulig å se hvilke alternativer vi har til årsaksforklaringer.

A_R_-AmmonsDet som den amerikanske poeten Archie Randolph Ammons (1926- 2001) uttaler om hvorledes et diktverk blir til kan like gjerne omskrives og brukes som motto for hvorledes vi skal forstå et personlig livsprosjekt:

“En dikt (en person) som blir til, genererer selv lovene for sin egen tilblivelse”.  

Ammons forklarer hvorledes et dikt så å si utformes innenfra, gjennom en egen logikk og dynamikk som springer ut av ordenes innebygde muligheter og spillerom. Det er enkelt å se hvorfor ensidige psykologiske og patologiserende årsaksforklaringer kommer til kort; de forteller hvordan et livsprosjekt og personens atferd blir til som følge av andre ting, som nevrobiologiske forhold og genetiske påvirkninger, oppvekstbetingelser, personlige forstyrrelser og sykelige egenskaperi personlighet og lynne. Men som mennesker er vi også i våre livsprosjekter selvskapende vesener eller det som Maturana og Varela i 1972 omtaler som ‘autopoietiske systemer’, systemer som altså skaper og organiserer seg selv gjennom pågående dialog og samhandling med sine omgivelser:

«Rommet som defineres av et autopoietisk system er bestemt gjennom seg selv og kan ikke beskrives ved hjelp av dimensjoner som definerer et annet rom».

Et selvskapende system har noen spesielle kjennetegn som stiller bestemte krav til den som skal arbeide med det psykologisk. Det kan ikke forståes på en tilstrekkelig måte fra utsiden eller gjennom system-fremmede forståelsesmåter. Det må forståes fra innsiden, ut fra det som kalles et førsteperson eller ‘emisk’ perspektiv. Man må så å si etablere kontakt med ‘systemet’ og kommunisere med det om dets selvkunnskap og hvordan det er involvert i å utforme og opprettholde seg selv. Uten at en tar utgangspunkt i eller går frem via systemets forståelse av seg selv vil en gå klar av gode forståelser. Systemets forståelse av seg selv inngår i og virker med i dets selvskaping, og selv om denne selvforståelsen ikke utgjør noen fullstendig forståelse av systemet så utgjør den et uomgjengelig og konstitutivt element i en slik.

Dette er altså en av grunnene til at god psykologisk behandling utspiller seg gjennom å støtte opp under og fremme pasientens fungering som sin egen terapeut. Selv i konvensjonell terapi der terapeuten og hans eller hennes utenfra-forståelse gies en priviligert posisjon den egentlig ikke fortjener, er pasienten llikevel aktivt selvskapende og står for en egen forståelse er utilgjengelig for terapeuten og ligger utenfor dennes forståelseshorisont. Pasienter med psykiske plager forståes best som ’sterkt’ autopoetiske systemer der systemet har havnet i uheldige spor som har ført med seg aat det har stivnet og tapt evnen til selvkorrigering av bestemte måter å fungere på. I slike tilfeller vil det selvskapende systemet hjelpes ved at pasienten gjennom å oppleve grunnleggende trygghet og akseptering gradvis gjennvinner sin åpenhet og evne til å forsette selvskapingen gjennom den støttende dialogen med en åpen og engasjert behandler.

Den russiske dialogfilosofen og litteraturforskeren Mikhail Bakhtin (1895-1975) er i samsvar med psykologisk og biologisk individualitetsforskning når han hevder at hver person er unik; det unike i oss er både ‘gitt’ (vi er unike om vi ønsker å være eller ikke) –  men individualiteten vår er ikke ferdiglagd men også noe som blir aktualisert av hver enkelt av oss gjennom livsløpet.. Vi gjør vår eksistens til en spesiell «oppgave» eller «prosjekt» ved å underlegge den formende mening. Vi er hele livet i bevegelse, livet vårt må forståes som pågående hendelser, det individuelle selvet kan ikke tolerere fiksérbarhet. Filosofen Sartre treffer dette poenget når han sier i sin berømte formel: ‘jeg er det jeg ikke er, og er ikke det jeg er’. Hva personen «er», er ikke helt fastleggbart og altså egentlig udefinerbart. Livet er også i viktige henseender en slags kamp for å med-definere hvem vi er og kommer til å fremstå som i konfrontasjon med og motsetning til samfunnets og andres definisjoner og bestemmelser av oss.

En person kan altså ikke være fullt ut åpenbar eller kjent i verden, som følge av at ens eget livsprosjekt er underveis, i stadig endring og preget av ‘uavsluttethet’. I Bakhtins forståelse lever vi alltid i dialog, ikke bare med andre mennesker og med oss selv, men også med alt annet der ute i verden. Alt der ute «adresserer» oss i en viss forstand; vi blir hver av oss adressert på unike måter gjennom det bestemte stedet som vi befinner oss på i verden. Man inngår i dialog med og ser sin eget utside eller sitt eksteriør bare gjennom andres perspektiver på en selv.

Om bygder der stadig færre bor. Beretninger om mennesker, hendelser og tomme hus i Utvik i Nordfjord

 «Fremmed på dette stedet som på alle andre, styrt av tilfeldigheter i livet såvel som i sjelen.» (Fernando Pessoa)

«Filosofi er i virkeligheten hjemlengsel. Et ønske om å være hjemme overalt. Hvor er det egentlig vi går hen? Alltid hjem.» (Novalis)

«Formelen om å tenke globalt og leve lokalt høres ikke så verst ut. Nesten besnærende riktig. Men vi må spørre oss: Er det egentlig mulig? Kom bare ikke å påstå at den er enkel å gjennomføre. Det er heller motsatt; problemet er jo at vi både lever lokalt og tenker og føler enda mere lokalt. Vi befinner oss i vår egen boble, som kanskje er i verden men samtidig for de fleste mennesker beliggende utenfor de store sammenhengene. Filosofene og sosiologene snakker om at vi er ‘situerte’, at hele livssituasjonen vi er i preger oss sterkere enn vi tror. Mange såkalte moderne hoder lar seg forføre av nymotens ting, f.eks. av litt reising hit og dit til jobber eller møtevirksomhet eller at man har såpass mye på kontoen at man har råd til et eller flere hus i syden et sted. Da blir man såkalt europeisk eller endog globalt innstillt. Herreminfred for en overflatiskhet. Skal man egentlig være global må man jo finne seg en byslum å leve i; slumtilværelsen er mer kjennetegnende for den globale virkeligheten enn den ferie og jobbstemt reisevirksomheten til velbeslåtte vestlige individer. Egentlig gjør kanskje ikke noen av disse tingene noe vesentlig forskjell. Vi er og blir lokale vesener, enten vi er sukkerheldige og lever i Utvik/Stryn eller i slummen i den såkalte ‘Solens by’ (Cité Soleil, Port-au-Prince/Haiti). Vi er og forblir lokalt bestemte enten vi er såkalte heimfødinger eller globetrottere. Enten vi vet det eller ikke.» (Fernando Persa; ‘Om den lokale illusjonen og dens skadevirkninger’. Posthumt foredrag fra en glemt grav, Helliglunden forlag, 2013)

«all that with which modern techniques of communication stimulate, assail, and drive man – all that is already much closer to man today than his fields around his farmstead, closer that the sky over the earth, closer than the change from night to day»… (Heidegger 1966b, p. 48)

“Vi lever i beskrivelsen av et sted og ikke i stedet som sådan.»/We live in the description of a place and not in the place itself.” (Wallace Stevens)

Folk, hjem og sted

???????????????????????????????

Jeg bor på stedet det vesle og vakre stedet Utvik i Nordfjord, en merkelig bygd som naturligvis hører til det såkalte ‘bygdenorge’. ‘Bygdenorge’? Ja jeg er ganske enig med deg,dette ordet lover ikke godt.

La oss smake litt på det. Kanskje lukte litt på det også. Det en merker først er at det kjennes konstruert. Det er ikke noe en går rundt og sier til hverdags eller når en snakker med unger og kjærester. Det er som om det inngår i et delvis skjult språkspill og sosialt spill. Ordet virker for å være fylt til randen med uutløste spenninger, usynlig selvsensurering og ikke minst en usannsynlig fredelighet.

Som ordet, så virkeligheten. På vel ansette internasjonale rangeringer av lokalsamfunn ut fra hvor fredelige de er kommer noen –  jeg understreker noen og ikke alle – norske bygdesamfunn helt øverst. De skårer så høyt på det velrennomerte måleredskapet ‘ComPax’ (som setter opp en slags fredelighetsindeks for et samfunn) at det ikke engang er teoretisk mulig å skåre høyere. Aldri før i historien har homo saphiens norvegicus lyktes med å danne felleskap som tross andre og ganske alvorlige mangler har vært så fredelig. Mange av våre bygdesamfunn er så å si voldsfrie samfunn. I allefall bedømt på grunnlag av slike anerkjente registreringsmetoder. Ingen, jeg gjentar ingen, blir arrestert eller dømt for vold i ekte nroske bygder. Jeg skal komme tilbake til at det kan forekomme ting som ligner på vold, med det skyldes de rene misforståelser og hører til spesielle anledninger i bygders indre liv.

Jeg er forholdsvis utrygg av natur eller vesen. Derfor setter jeg sammen med andre av bygdens folk følgelig stor pris på denne fredeligheten. Et av de fremste eksemplene på denne nesten kunstige fredeligheten er den beskjedne fjordbygda der jeg bor og har bodd i mer enn to årtier, ‘Utvik’. Utvik er en realisert utopi; alt det som politikere maser om eller lager revolusjoner for eller drømmer om å få satt ut i livet i et samfunn til hører til tingenes normale tilstand i Utvik. Jeg vet ikke om alle er lykkelige eller har indre sjeleplager – det tror jeg forresten ganske mange har fordi det hører til menneskenes lodd å ha det slik – men ingen som bor her er ordentlig fattige eller i nød, ingen stikker seg frem på bekostning av andre ved å fremvise demonstrativ materiell rikdom eller prangende forbruk (her er det nok noen som som følge av påvirkning fra storsamfunnet forsøker seg i det små), de fleste dører står åpne og ulåste, folk kjekler og krangler nesten aldri, ingen sloss eller opptrer voldelig, konflikter løses ad diplomatiske vei, stort sett alle som lever her er greie og positive med alle.

Det eneste virkelig tunge og uløste problemet er at folk fortsetter å dø, selv om ingen liker å snakke om det. Folk blir bare syke og så dør de etter en tid uten at det blir problematisert åpent. For hvert år som gå synker derfor folketallet langsomt, som om noen skrur av kranen et eller annet sted. Jeg sier ikke dermed at folk går rundt og ønsker å slutte å dø helt, slik det skjer i en av den portugisiske forfatteren Saramagos romaner. Nei, det er mer snakk om å få til en slags ordning som gjør at byga og folk kan finne seg til rette med døden eller det å skulle dø. Slik er det ikke i dag.

Fredelig eller ikke; tilværelsen som skjuler seg bak uttrykket ‘Bygdenorge’ er ikke dermed like enkel for alle. Mange av våre små og store forfattere forsøker med hjelp av alskens litterære grep å berette om hvor lugubert livet i bygdene egentlig er under overflaten. Fiksjoner som det velkjente ‘bygdedyret’ omtaler ting i bygdesamfunnet som kan lamme og skremme hvemsomhelst. Man kan ganske greitt trekke seg tilbake fra det som heter storsamfunnet uten alvorlige represalier. Det bryr seg som kjent bare om det som teller, de store tingene. Å melde seg ut av livet i bygdesamfunnet eller en småbygd kommer det derimot sjelden noe godt ut av. Står man utenfor i eller forsvinner ut av et småsamfunn har man nesten ingenting igjen. Det er som å ta vannet fra en fisk eller luftrommet fra en fugl. Det gjenstår bare å flakse med sporene eller vingene inntil det tar slutt av seg selv.

Fredelig eller ikke; noe gjengjeld må et individ yte for sine retter og en plass i samfunnet. Man må f.eks. stille seg til rådighet og svare når noen spør en hvordan det går:

«Jeg er døende. Med en liten utsettelse.»

Dette er for tiden svaret jeg har på tungen når folk spør hvordan det går. Hva ellers kan jeg svare? Jeg rår ikke over magiske evner slik personer i Rushdies romaner gjerne er utrustet med. Før var alt såre enkelt; jeg kunne uten besvær svare med å snakke om at Sogndal fotballklubb kommer til å rykke ned eller om den hete striden rundt politikertalentet Jacob Nødseth i Florø høyre. Man føler seg utrolig vel med å snakke om slike ting, det sosiale livet snurrer rundt som velsmurte sykkelhjul. Når man kan snakke slik kjenner man seg som et fullverdig medlem av samfunnet. Ærlig talt; det finnes en haug med kjekkere ting å snakke om når man møter folk enn døden. Nesten alt annet er bedre. I mitt tilfelle blir det å snakke seg bort. For meg handler det meste om liv og død; hva annet kan jeg da snakke om uten å lyve? Det at folk omkommer eller dør eller blir att av dage er et viktig tema i alle nyhetsmedier. Hva skal da en stakkar gjøre som lever med øksen hengende over hodet hele tiden? Når en står søkkvåt ute i iskaldt høljeregn kan en ikke akkurat småprate om solen som varmet i fjor, da det nesten ikke var sol i det hele tatt. Er en pil først skutt mot blinken der borte venter man for å se hvor den treffer. Man begynner ikke å snakke om et omskudd før pilen har landet.

Hadde jeg vært døvstum, noe jeg altså ikke er, ville kanskje alt løst seg. Man hverken hører eller kan svare. Ingen går rundt og spør døvstumme hvordan det går eller hvordan de har det. Folk ville antagelig ikke spurt meg om noe som helst. Kanskje er det enda verre?

Nei; jeg liker ikke svaret mitt. Ikke i det hele tatt. Det hører liksom ikke til noen steder. Beklemt og ubekvem kikker jeg ned i bakken og smiler usikkert for meg selv når jeg svarer. Det kjennes lettere å se på skoene enn inn i øynene til folk som spør. Det er heller ikke så enkelt å finne øynene til den som spør, som regel ser han eller hun i en helt annen retning enn min. Det finnes mye å feste blikket på når man er i en ubehagelig situasjon. Nesten alt kan brukes, bare for å unngå blikket til den som er så freidig at han nevner døden til hverdags. I den engelske kulturen var det direkte uhøflig å snakke om helse og sykdom. I Utvik som på andre småsteder er det støtende å snakke om døden, utenfor gravstedet. På kirkegården er det som kjent ingen som snakker bortsett fra under jordfestinga og når man steller familiegraver. Det ligger i kortene at man skal unngå klaging og se lyst på ting når man møter folk; hvordan kan man egentlig se optimistisk på sin egen forestående død? Vis meg noen som behersker kunsten å snakke lett og underholdende om døden i en hverdagsamtale.

Det er egentlig ikke rart at folk unngår å se på meg. Å unngå å se på folk er en måte å straffe og utstøte på i primitive samfunn, man gjør man de som rammes ikke-eksisterende. Det er et farlig rituale, folk blir dårlige og syke; jeg har lest et sted at de som utsettes for ikke-seeing kan ta sin død av det. Jeg innbiller meg at blikk er lagd for å se på det som lever og er levende. Når vi blir sett bekreftes vi i vår eksistens, vi finnes fordi folk ser oss. Vi unngår å se på og beskue det som handler om død. Eller snakker om det samme. Selv et overkjørt pinnsvin midt i veien når vi sykler til jobben om morgenen er i overkant. Som pinnsvinet er jeg et pattedyr, med den forskjellen at jeg fremdeles lever, med forbehold. Overkjørt blir alle småfolk, fra tid til annen. De fleste jeg møter gjør det ikke enkelt, hverken for seg selv eller meg. De spør altså hvordan det går. Det er kanskje ikke så mange i absolutte tall, men forholdsmessig er det mange nok. Det er et hverdagsrituale når man bor på samme sted, både for friske og for folk som sies å være ille ute eller dødssyk. Et uskyldige rituale blir en risikosport når folk møter slike som meg. Jeg er sjelden ute av ‘huset i skogen’ som boligen min heter og enda sjeldnere synlig i bygda; en avmålt tur i butikken borte ved riksveien eller ned i fjøra med gamlekatten. Vi som tror vi er bestemt døende blir fort folkeskye. Vi vil helst være usynlige. Trekker oss tilbake når vi kan. Sosialt liv er mer krevende enn man tror. Man må stå tilrette, enten man vil eller ikke. Det tapper krefter. Det er naturlig at folk spør. Her er en slags ytringsfrihet med usagte begrensninger, unntatt når folk har drukket for mye. Da er de frie til enten å si ingenting (de har sovnet) eller noen få ganger alt (det koster dyrt). Ryktene går om folk som er ille ute. Vi bor tross alt i samme lille bygda.

‘Jeg er døende. Med litt attåt’.

Det er et enkelt og egentlig et selvfølgelig svar for meg. I min situasjon i denne verden. Jeg fungerer med en slags datostempling fra kreftspesialister. De er ikke spesialister på døden og det å skulle dø. Derfor snakker de i påtatt uklare og upresise vendinger. Men noe får man med seg mellom linjene. Derfor er det nettopp dette jeg ønsker å svare folk som er frempå. Jeg vet det; det er ikke det normale svaret fra en normal person på slike normale spørsmål fra normale folk. Jeg kunne tatt det påtatt humoristisk og svart at jeg skal bort til kirkegården for å se meg ut et passende og trivelig gravsted med god beliggenhet og utsikt. En grav med god utsikt til fjorden. Det tør jeg ikke, humor har slik som ytringsfriheten ellers sine grenser. Men jeg har ofte lekt med tanken.Og latt det bli med tankeleken.

De fleste lengelevende bygdefolk (dvs. de fleste bortsett fra noen få uheldige som rammes av ulykker og noen enda færre som ikke orker mer) eller Utvikinger uten datostempling forventer å høre at jeg skal besøke AnneMa eller kjøre innover til NAV i Stryn eller til Høyanger for å være psykolog noen dager, at jeg har ferie, eller at jeg skal til Florø for å mure i hagen til Herdis. Et normalt svar om normale levende ting. Livet går som kjent hele tiden videre og videre og videre uten ende. The show must go on.

WP_20140602_14_41_19_Pro20140609155523De fleste vil helst ikke oppfatte eller ha svaret de får av meg. Selv folk som bor på et så lite sted som Utvik er riktignok ulike i sin avvisning. De reagerer ganske ulikt på min klossete og litt for personlige svaremåte. Ingen reagerer ‘riktig’, slik jeg skulle ønske. I og med at jeg rent faktisk sett er døende. Livet mitt er for tiden en slags permanent nedtur. Jeg lever i nedoverbakke, på lånt tid, som det heter. Jeg kjenner faktisk bare en som reagerer helt etter min smak. Han bor naturligvis ikke i Utvik og har som de fleste andre mennesker i verden aldri satt sin fot i Utvik. Han har ganske sikkert som ganske mange andre mennesker i verden kjørt forbi. De fleste kjører faktisk forbi Utvik, kanskje legger de merke til navnet Utvik et lite øyeblikk men det er glemt noen minutter etter at de har passert Innvik lenger inne i fjorden. Deretter tenker de på helt andre ting. Som den engelske filosofen Berkely sa det allerede for noen hundreår siden, ‘esse est percipi’, å være er å bli oppfattet. Det er ikke min feil at verden er innrettet på denne måten.

Hvem er så denne ene personen som ikke er fra Utvik og som skiller seg ut fra bygdehopen på en så fremragende måte? Det er den forhenværende psykologen Rune Amundsen fra Florø. Han er kanskje en forhenværende psykolog, men fortsatt praktiserer han livets psykologi bedre enn noen andre psykologer jeg kjenner. Han er ikke en ‘rollepsykolog’ men en psykolog i sitt vesen. En ‘vesenspsykolog’ kunne man kanskje si om man skulle finne på noe som virker klokt. Når vi støter på hverandre, gjerne på en fredags ettermiddag ute i Florø, kommer den lyse og langhårete psykologen med et stort og befriende smil meg i forkjøpet og utbryter med glimt i de blå øynene; ‘Lever du fortsatt, Lunga?’

Hva skal man svare til slikt? Vi ler begge to og gir hverandre en klem.

Åpenhet forenkler tilværelsen. Alt blir liksom enklere av slikt. Folk som er skolerte i psykologi vet at det er ikke bare hva man sier, men måten det blir sagt på og antagelig også stedet det sies på som avgjør virkningen. Dyrene har det antagelig enklere. De kan ikke snakke og kan derfor med god samvittighet la være å uttale seg om så kompliserte ting.

WP_20140628_04_43_33_Pro__highresDe fleste som lever og dør her inne i den dype fjordverdenen foretrekker den indirekte metoden som dekker over følsomme emner. De blir faktisk ganske ute av seg når folk sier ting slik de er. Noen blir provosert. Andre blir tatt på senga og protesterer, som om de vil at jeg skal si noe helt annet. Det passer ikke å svare på den måten jeg gjør det. De tror meg ikke, eller nekter å tro det jeg sier. Hele kroppsholdningen deres viser hva de tenker og føler; ‘slikt kan man bare ikke si!’

Det er antagelig ikke passende eller uhøflig å snakke om eller nevne døden ved navn.

Mange forsvarer seg mot et slikt utsagn ved å komme med det typiske; ‘Vi skal alle dø’. ‘Kanskje er jeg død før deg, man vet aldri?’

Det er ikke det grann merkelig at døende mennesker ofte holder seg inne i huset de siste månedene. De orker ikke å krangle med levende folk om dette som opptar dem så sterkt. Hva skal man ellers gjøre? Det begynner nesten å ligne en dødskonkurranse. En konkurranse om hvem som kommer til å dø først. Selvsagt skal vi alle dø en gang. En ubestemt gang. Hva har det med saken å gjøre?

Jeg bor og lever i Utvik og er altså de facto døende. Jeg er i siste fase av en kreftprosess uten utsikt til helbredelse eller det som kalles et langt liv med en fredelig utgang. For tiden går jeg på en litt livsforlengende og samtidig sterkt deformerende kreftmedisin som riktignok utsetter de mørke utsiktene for en kortere periode. Men utfallet er gitt; en vakker dag virker ikke medisinen lenger. Da er jeg i alle fall døende, ganske enkelt, langsomt eller raskt. Er jeg heldig, har kreftforskerne og den farmakologiske industrien i mellomtiden eller ventetiden frembrakt nok en deformerende medisin som nok en gang forlenger livet med 3-6 måneder. Det er in i våre overfladiske dager å snakke om at man ‘danser med døden’. Det er følgelig rytmen jeg danser etter for tiden. Jeg tror det var slik man oppførte seg på øverste dekk mens ‘Titanic’ var iferd med å synke. Til helvete med kjendismedia og sosialmedisinske kjendiser. Alt er kjendisdikt og forbannet medialøgn. Å være døende er og bør være en tung og sørgelig vandring, når man ellers er ganske oppegående. Det er ikke noe show selv om kjendismedia og deres medløpere forsøker å gjøre det til underholdning og show. ‘Viva la muerte!’, skrek de morderiske spanske facistene som forsøkte å politisere døden til sine motstandere. Media som er iferd med å ødelegge all anstendighet i våre liv skjønner bare kommers, underholdning og show; ergo mediatiserer de til og med døden til en tullete dans. Jeg danser ikke et øyeblikk med døden. Sørge, det gjør jeg. Hele tiden. Livet er så uendelig kort og døden er så utrolig lang, det er omtrent hva en norsk poet skriver i et dikt som min venn Bosse viste meg en gang. Jeg sørger, i anstendighetens navn. Med løftet hode. Verdighet er kanskje noe man viser verden, en slags opptreden. Men det er allikevel noe ganske annet enn det man i våre dager mener med show. Hele tiden kjenner jeg denne stille sorgen inne i meg, en klump i halsen, tårene mine kommer for tiden lettere enn regn ute i Takle ved Sognefjorden.

,Kreftmedisinen forlenger livet mitt noen måneder, men etter en tid finner kreftcellene ut hemmeligheten og begynner å funke på en annerledes måte. De gir blaffen i hele medisinen som derfra ikke virker lenger. Da inntreffer sannhetens øyeblikk; jeg kjenner igjen at noe er galt. Sluttfasen er innledet nok en gang. Med den går det fort nedover dersom det ikke skulle finnes en ny medisin.

bevegelser2utsnittI mellomtiden er jeg i en annen fase. I livsforlengelsens fase. Det er en tosidig sak, på den ene siden gir den en viss glede over å væåre i live. På den andre siden på man være observant. Men imens lever og ånder og verker jeg litt her og der, sammen med stort sett driftige sjeler i Utvik, en makeløst vakker småbygd ved Nordfjorden i Stryn kommune.

Utvik er et lite sted. En mikroverden. En liten maurtue der det kryr av noen få sjeler. En umerkelig sosial verden. Fra utsiden er det lett å oppfatte bygda som et roens og stillhetens sted. Velstelte trehus med roser oppetter veggene, mange av dem tomme sommerhus. Frukttrær. Noen postkasser plassert i veikantet og som ikke sier et skvett. En subsidiert nærbutikk. En hvitmalt kirke med rødt tak. Kirkegården. En barnehage. Ingen skole.

???????????????????????????????Hva da med folk? Ville den gamle atenske filosofen og vismannen Diogenes i tønna med sin lampe funnet det han lette etter i samfunnet? Finnes det mennesker her?

Utvik og menneskene

Bare noen ganske få merkverdig alminnelige sjeler fortsetter å bo her året rundt. 328 i tallet. Alle som en blant folk som velger å forbli bofaste er sett fra utsiden ukjente sjeler. Alle eller så å si alle er samtidig kjendiser, betraktet fra innsiden. Det er en følge av at alle kjenner alle eller de fleste. Man har egentlig ikke noe valg på dette ene punktet med at man betraktet fra utsiden er ukjent; for man blir så å si med nødvendighet ukjent som følge av at man fordriver tiden i en såpass bortgjemt og ubetydelig bygd som Utvik. Stedet er plassert slik i verden at det ikke har noen muligheter til å bli en bygdeby eller et såkalt tettsted. Folk som bor her vet det, de opplever det som en stor lettelse at de ikke behøver å delta i et kappløp for å øke antall innbyggere. Det må man som kjent de fleste andre steder for å unngå å bli omtalt som en ‘stagnasjonsbygd’. Utvik er nok stagnert, kanskje for bestandig, og er stolt av det. Folk lever her og kommer hit nettopp fordi det er en stagnert bygd som aldri kommer til å bli noe så skrekkelig som et tettsted eller en bygdeby. Utvik er i balanse, bygda har råd til å fortsette å være som den er.

Ingen kjendisblader eller medier bryr seg med å følge med på eller overvåke folk som bor i Utvik. Å leve i Utvik er samtidig å velge et slags dobbeltliv, ukjent i verden og kjendis i bygda på samme tid. Vi som lever her kjenner til oss selv og hverandre; utover denne forholdsvis snevre kretsen er det knapt noen andre der ute i verden som vet om oss. Vi overvåker hverandre ved litt sladring og prat på butikken borte i sentrum eller under søndagsbesøkene. Vi følger med oss selv og hverandre på de naturlige måtene; ingen andre ute i verden bryr seg med oss. Ingen følger med oss fra spionsatelitter eller ved å tappe den beskjedne trafikken vår på mobilnettet eller sosiale medier. Her finnes ingen overvåkningskameraer utover de som er satt opp i fellesfjøser og sauefjøser for å overvåke lamming. Mennesker overalt på kloden er potensielt en risiko, de kan under visse omstendigheter bli folkefiender og farlige på andre måter. Når det gjelder folk i Utvik har dette aldri skjedd. En ting er sikkert; det fins absolutt ingen grunner til å overvåke de menneskene som bor i denne bygda.

Mange personer som er utrustet med dårlig forstand utbryter derfor spontant at Utvik er et intetsigende og ‘Gudsforlatt’ sted nesten innerst i Nordfjord. Det er en altfor lettvint slutning som skyldes urbane fordommer; i tillegg er den riv ruskende gal.

lenestolVi som bor her inne ved fjorden vet at det er helt feil, det motsatte er nærmere sannheten. Gud – om han finnes i en eller annen versjon og med så mange versjoner skal det mye til om ikke en av dem skulle vise seg å være riktig; Gud gjør seg antagelig like mye om ikke mer gjeldende i Utvik enn andre mer tettbefolkete og sett fra utsiden kanskje gudløse steder. Mange av de skrekkelige tingene som hender i de fleste byer  vil aldri inntreffe i Utvik. Det skyldes kanskje at noen holder hånden sin over stedet, som det heter.

Jeg liker heller ikke uttrykket ‘intetsigende’ om det dype og rike stedet jeg bor. Verden og virkeligheten selv på småsteder er nemlig aldri fattig eller stum, den taler alltid og har mange budskaper til en om en har et tilstrekkelig åpent hjerte og sinn. Å leve på et bestemt sted åpner opp verden på en spesielt måte. Lukker den på andre måter, som kan være vanskeligere å se. Stedet og de egenskapene det har gjør at det kastes et eget lys over tingene. Før sa man om steder at de hadde sin egen ‘aura’; de fleste moderne steder har ikke lenge rnoen aura. Det har Utvik, og vel så det.

???????????????????????????????Små steder og småsteder har noen spesielle kjennetegn og er for mange mennesker spesielt viktige som verdensåpnende settinger. Noen mener at det også er fordi vårt indre sjelelige liv kommer frem i dagen på en annerledes måte her enn i tett befolkete og mer urbane  livsmiljøer.

Det hevdes av folk som gir seg ut for å ha spesielt utviklet forstand på slike ting at knøttesmå bygder som Utvik lang inne i Nordfjord er passende steder å være om man må tenke gjennom og kjenne godt etter hva man holder på med i livet. De utgjør en egnet livskontekst som å åpne tilværelsen, åpninger som gjør det mulig å se på tilværelsen med andre øyne, på seg selv og ikke minst gjenoppdage sitt eget dype indre. Dvs, om dette engang blir påtrengende, og det blir det alltid før eller senere for de fleste av oss.

1005697_10201304303386499_530612614_nKanskje er det rett og slett lettere å se tingenes sanne proporsjoner på små, langsomme og ubetydelige steder. Ute i den store verden skjer det tilsynelatende store og dramatiske ting hele tiden. Det er i slike livssammenhenger at mennesker får for god anledning til å forføre og villede; til å forføes og villedes. Det er dette gjensidige bedraget det handler om i den store verden. Den grenseløse egokonkurransen som oppstår i store forsamlinger av mennesker som ikke kjenner særlig til hverandre gjør at ting og personer finner på alle mulige måter for å kunne blåses opp til unaturlige dimensjoner og størrelse. Dette er en spesiell evne hos mennesker; en metaformiserende evne som medfører at ingenting har en gitt størrelse eller proporsjonalitet; alt kan forskyves, forminskes eller forstørres når betingelsene legges tilrette for dette. Tullinger og svin fremstår som store mennesker; selv grenseløst forfengelige og grådige og smålige fotballspillere og rockemusikere fremstår i slike sammenhenger som vise og dype mennesker; heldigvis har noen av dem har et snev av redelighet – de aner uråd og kamuflerer seg gjerne med humanitære opptredener i en afrikansk barnehage eller litt buddisme. Vi som bivåner spetakkelet blir forvirret og blendet av en oppblåst skyggeverden; vi tvinges til å tro på det vi ser. Hadde man bare visst hvilke indre skader vi blir påført.

Modern-MasculinityI denne lokale tilværelsen er det helt annerledes. De metamorfiserende kreftene der ute i det store samfunnet holdes i sjakk; resultatet er at et menneske er det det er. Velsignet være våre småsteder og de bittesmå menneskene som lever her. Småsteder er i den moderne verden potensielt et slags virtuelt ørkenstrøk; man må ha vett til å bruke dette potensialet. Noen store tenkere har forstått betydningen av det stabile småstedet på landbyga som hjem og kontekst for aletheia, som kontekst for avdekking av betydning.

Det foregår knapt noe av betydning i små landsbyer og bygder. Folk er folk, bare det vesle og trivielle de er og ingenting mer. Man ser og hører hverandre. Livsrommet er et rom. Tiden er en sirkel. Alt som har vært kommer tilbake igjen. Ting gjentar seg. Ingen overraskelser, ingen sensasjoner. Alt som skjer på et lite landsens sted skjer helt identisk også andre småsteder. Nøyaktig likt, bare med andre små personer. Dagene her fylles til randen av banaliteter. Det blir lite å snakke om, folk skjønner av seg selv poenget med å ti stille; det er ingen vits i å snakke seg til døde om ting alle sammen ser og hører. Tale er sølv.

9062_10201241981068480_1315704786_nJeg støtte på; kolliderte med, faktisk – en ferierende lyshåret kvinnelig lagdommer nede fra Bergenstraktene her inne en sommer. Man kan faktisk støte på alle slags skikkelser som er geskjeftig med et eller annet langs fjorden; hun påsto med en karakteristisk dominant dommermine i nedre del av ansiktet at stedet gjorde så lite av seg og var så stille at det ikke kom i veien for hennes indre liv. Ute av den larmende byen kunne hun gjenoppdage seg selv og sine egne personlige og indre tanker. Hun hadde en vemmelig følelse av å bli oppslukt inne i byen. Aldri når hun oppholdt seg her i denne enorme stillheten. Hun hadde feriert her så mye at hun nå kunne tenke seg å slå seg ned her; folk vet hvem jeg er eller jeg er det man kaller ferdigspurt her inne. I tillegg til å finne seg selv suste hun rundt omkring til alle severdigheter i fjell og daler som om hun ville sluke det hele på et par korte uker.

Jeg vet ikke om folk som lever i Utvik analyserer seg selv mer enn man gjør andre steder. Jeg tviler. Det er vel heller slik at det å ha vokst opp og levd her et helt liv gjør det overflødig. Denne vesle bygda ved fjorden er en forunderlig rik sosiotop der det totalt usynlig for utenforstående utspiller seg et innfløkt mønster av små og store sosiale foreteelser. Småstedtilværelsen rommer noen spesielle avdekkende livsbetingelser som gjør det enklere for oss å oppdage tingenes mening, og ikke minst personers mening.

_DSC4986Enkelte av livsbetingelsene er merkelig nok endemiske. Ja, jeg mener endemiske; det betyr at de såvidt jeg kan bringe på det rene ingen andre steder. De er unike for Utvik eller for et annet småsted om det skulle inntreffe. Det finnes i virkeligheten lite kunnskap om slike ting som er enestående for ei bygd eller for en bestemt person, og hvilke sannheter om menneskelivet de avdekker for oss. I vår tid tror man som kjent ikke lenger at det finnes noe som er enestående. Alt blir grupperes og kategoriseres og slås sammen med ting som skjer med andre personer eller på andre steder.

Det er etter min mening en svært god grunn til å ta for seg akkurat slike ting.

Et eget trekk ved det stillferdige og milde livet i Utvik er det svake sosiale trykket; man merker det fort som en fornemmelse av å flyte lettere rundt i tilværelsen. Tidvis kjennes det nesten som om man letter eller svever. Det ytre trykket er samtidig så svakt at en etter en stund merker at ens indre liv stiger opp, nærmere overflaten; en lever nærmere sitt indre liv og dermed også sine indre demoner. Dette kan være en utfordring for folk som mangler åndelig forberedthet eller er åndelig uforsiktige. Kanskje de ikke engang har hørt om at det finnes demoner i ens indre. De fleste moderne mennesker har ikke engang et ordentlig forhold til sine demoner; bare det er en god grunn til å holde seg unna småsteder!

398522_3262178270220_1000393883_nDen sosiale tyngdekraften er altså merkbart svakere her; kanskje til og med målbart svakere om sosiiologer hadde brydd seg med å måle den. Folk trenger ikke kjempe så hardt for å holde seg oppe og flytende i det ytre livet. Det kan ha både dårlige og gode virkninger på folk. Som regel er det bra; då den ene siden kreves det mindre oppdrift for å greie seg i livet. Man kan flyte omkring uten å anstrenge seg. De fleste greier seg derfor. Med litt tilleggshjelp fra NAV eller andre samfunnsinstanser kan man faktisk leve et brukbart ytre liv uten særlig innsats. Dersom man i tillegg har skjønt at det kan leves og utforskes på et indre plan, er bordet dekket for viktig menneskelig innsats.

På den andre siden gjør fraværet av ytre sosialt trykk at det skal mindre til for at mennesker i stillhet begynner å falle sammen som følge av indre turburlens; folk som ikke har erfaring med den åndelige siden ved livskampen eller med å håndtere demoner i sitt indre mister rett og slett fotfestet og begynner å synke nedover i sitt eget mørke og gli inn i et ingenmannsland i tilværelsen. Noen er så uforsikitige at de beveger seg inn i det som omtales som det farlige mørket, der lys hverken kommer inn eller ut. Dette er ikke et sted for uerfarne og uforberedte. Det blir sagt av folk med kunnskap om mørket inne i mennesker at man aldri bør oppholde seg i dette farlige mørket alene lenge eller uten veileder. Da går det som det må gå; en stakkar Utvikbeboer rotet seg ned dit; etter lengre tids veiløs virring i sitt eget mørke gikk det galt og mannen skaffet seg et rep; rigget seg til og hengte seg i en loftsbjelke mens regnet pisket mot taksteinene over hodet hans. Andre ulykkelige drives langsomt men sikkert til å forlate livet ved hjelp av det de finner fram til av nærliggende mortale fremgangsmåter.

Det er derfor helt naturlig: På er småsted som Utvik med nær kontakt med sitt indre liv er nok flere enn jeg i en slik synkende tilstand.

ImagineCam_Photo_6Det finnes folk som er uenig i denne ensidig sosiologiske tankegangen. De ville heller omtalt Utvik som en psykotop fordi det å leve her fører med til dannelse av en egen merkeverdig mentalitet hos folk. Folks personlighet og mentale liv gjennomgår i løpet av år i bygda en lokalitetsbestemt morfing. De blir gradvis annerledes enn de i utgangspunktet er eller ville ha vært om de levde et annet sted. Etter morfingen blir folk overvirkelig virkelige; de er sterkt tilstede på en ytre måte samtidig som deres indre liv går under jorden; de er gjennomgående stillferdige i sin opptreden; de snakker aldri direkte om seg selv og sitt indre, samtidig er de tilstede på alle arrangementer og hendelser i bygda som for å vise frem at de allikevel finnes og er virkelige og ikke bare spøkelser.

Jeg nevner begge disse mulighetene, selv om det nok er i overkant å påstå at så interessante sosiologiske og psykologiske ting kan utfolde seg i et såpass beskjedent bygdemiljø.

Utvik er en bortgjemt bygd; mange aner ikke at bygda finnes. Mange eller de fleste forveksler den med Innvik. Av og til er Utvik et ganske trist sted ved en omkring 100 km’er dyp eller lang fjord litt nord på Vestlandet. Fjorden som når ned til over 500 meters dyp strekker seg fra den ytre kysten og skjærer inn til det omlag 2000 m høye fjellandet bakenfor som en dyp og bred sprekk , skåret inn i landet av forhistoriske isbreer og jordskjelv og andre like sterke krefter. Utvik ligger lunt til, de harde vindene som herjer kystlandet lenger ute mot det store havet får sjelden sjanse til å opptre på en ubehagelig måte her. Dersom det skulle holde stikk at ikke et eneste lite hårstrå krølles på noens hode og ikke en eneste spurv faller til jorden uten at vårherre har hatt noe å si, så ligger det noe bak det forhold at når det er rikelig med sol, da får Utvik enda mer, og når det er lite sol da får Utvik enda mindre. Sommerstid er det lyst og solrikt i Utvik, resten av året er det mørkt. Svært mørkt. Bygda ligger på skyggesiden av fjorden; det merkes godt senhøstes i regnfulle måneder og særlig om vinteren. Fra tidlig i november til nesten midt i februar forsvinner solen nede ved fjorden. Da er det mindre lys ved den dype fjorden enn det er i mørketiden nordpå. Naboene mine sier at det gjør livet her mer innholdsrikt fordi vi får noe å se frem til; vi kan vente på at solen skal komme tilbake til oss den andre uken i februar. Det kan ikke folk i nabobygder som har solen hele tiden.

Like i nærheten ligger i hver sin retning nabostedene Tistam og Innvik. Alle pletter og flekker og viker og åser fått sitt navn av noen; navnene lever og endrer seg i tiden, de skifter fasong og blir til noe annet enn de opprinnelig var. Ta Tistam, f.eks., det har også hett Tystammer, Thistehammer og Tistamrum.

Jeg er innflytter; det gjør at jeg kjenner nesten ingen av navnene heromkring. Det tar lang tid, et helt liv, for å lære seg så mange navn på alt som finnes her. Navnene ligger som et usynlig lingvistisk og semantisk slør eller teppe over landskapet; landskapet snakker hele tiden til folk som har vokst opp her. For meg er det et nesten taust landskap. Jeg kan se meg omkring, det er greitt. Men jeg hører lite eller ingenting utover noen skarve fugler og litt sus i trærne som omkranser huset mitt når nordavinden blåser. Det er bare såvidt jeg kan snakke med disse omgivelsene, vi har ikke felles språk. Noen ting har jeg fått med meg etter så mange år. Selve navnet Utvik henger sammen med at rom og retning er innrettet på en spesiell måte. De vanlige himmelretningene, nord og sør og denslags, er mindre viktige. De fleste ting som foregår her handler enten om innover eller utover fjorden. Unntaket til denne måten å orientere seg på er oppover og over fjellet, Utvikfjellet. Innover og utover fjorden er hovedkoordinatene som alle ting orienterer seg ut fra. En gang man rodde og seilte man langs strendene med båt, da var jo denne måten å orientere seg på rimelig. Mellom Hildaneset innover i fjorden og neset ute ved Moldereim danner Nordfjorden en svær bukt med to viker, Innvik som ligger innerst og Utvik som ligger utover i fjorden. I tidligere tider greidde folk å få til at disse to vikene sammen med småbygder på andre siden av fjorden utgjorde en egen liten kommune, Vikane kommune som den het. Men forholdene var små, og under små forhold blir folk gjerne smålige. Det ble mye styr; den lille kommunen ble tidlig sammenslått som politikerne sier det i dag.

Å ta bolig et sted

Å bo. Jeg bor. Jeg har alltid bodd et sted. Oppholdt meg et eller annet sted. I akkurat den mening av ordet har jeg aldri tilhørt de hjemløse. Det er ikke helt korrekt. En periode i mine unge år satset jeg i noen måneder faktisk ganske hardt på hjemløshet som karriere eller som en måte å slippe unna enhver karriere. Karriereløshet som karriere.

- Du er selvødeleggende, sa en venninne til meg en gang.

Antagelig var jeg dårlig kvalifisert eller utrustet fra naturens side for en så krevende livsform som det å leve uten å bo et sted. Man må ha et slags talent for å greie å være frivillig hjemløs. Det hadde jeg ikke, det var mer snakk om en slags påført indre feilfungering som jeg ikke helt ut valgte selv. Et feilspor som jeg litt etter litt begynte å rette opp i takt med at jeg etter litt prøving og feiling mer og mer ble meg selv. Man finner seg selv etterhvert og gjennom dårlige og gode erfaringer. En vakker dag er man kanskje nær ved å bli seg selv, da begynner man å føle seg mer og mer hjemme.

Det gikk ikke lenge før jeg i all makelighet igjen var blitt noenlunde fastboende. Siden har jeg unngått den ekte hjemløsheten mens jeg har vært på søken. Jeg har bodd rundt omkring på loftshybler der det snødde inn gjennom taket når det det blåste om vinteren, i studenthjem og i kollektiver med eksperimentelle medbeboere. Jeg har bodd i mitt eget hus, der jeg selv satte opp grunnmur og pipe i iskalde regnvåte høstkvelder etter arbeidstid. Jeg har havnet på hybel igjen etter at tiden som var satt av for meg i eget hjem tok slutt.

Til slutt havnet jeg her, i denne vesle fjordbygda under isbreen. Et ikke-sted. Hvilket sted jeg skal regne for å være det egentlige hjemstedet mitt er jeg i uvisse om. De siste gangene jeg har vært på besøk i den byen nordpå der jeg vokste opp i, har jeg fartet omkring og fotografert alle de stedene jeg bodde i løpet av barneårene. Jeg kan ikke bestemme meg for hvilket av stedene som er hjemplassen min. Alle, antagelig. I det hele tatt er jeg uviss når det gjelder røtter og tilknytning og slikt. Jeg er heller aldri helt sikker på om det er noe mening i å bli begravet borte på gravplassen ved bygdekirken i Utvik når den dagen skulle inntreffe, men hvor ellers finnes det en kirkegård der jeg kan finne meg tilrette med å bli begravet og lagt til hvile, som det heter ? Jeg kjenner jo ikke folkene som ligger der borte, og de få jeg kjenner litt til er ikke min type. Utvik; denne lille bakevjen i veikanten, en stakkars liten fjordplett som ikke er den ordentlige hjembygda mi, og vel heller aldri kommer til å bli det selv om jeg prøver å gro røtter meterdypt ned i jordsmonnet. Selv om en er bosatt et sted er det ikke alltid like lett å vite hvor en føler seg hjemmehørende i verden. Og hvorledes; det er mange måter å føle seg hjemme på. Noen er så heldig eller uheldig at de er grodd opp der de lever, det å være hjemme er noe robust, nesten absolutt, det finnes ingen andre muligheter enn å leve akkurat der en lever og alltid har levd. Hjemme er hjemme og borte er borte, det er orden på tingene. Men mange andre har det meste av sine hjemfølelser knyttet til et annet sted enn der de lever; der er de enten plasserte av andre eller har kommet til gjennom rene tilfeldigheter. Alle disse halve måtene å høre hjemme på er beslektet med å leve i eksil, noe som også har mange varianter. Noen har ingen følelse overhodet av å høre hjemme på denne jord, de lever i ordentlig utlendighet. Man påvirkes av å leve på bestemte steder. Å leve i Utvik må ha forandret meg på mer enn en måte. Jeg har feks. merket meg noen underlige forskyvinger i tilværelsen den siste tiden, hvor lenge dette har pågått aner jeg ikke. Merkverdige forskyvninger; stadig oftere opplever jeg at det er søndagssteming når det er lørdag, og lørdagsstemning når det bare er en vanlig hverdag eller yrkesdag. Og søndagene, de har nesten blitt som de aller helligste av dagene, som langfredag og julaften eller 17′ende mai eller noe i den retningen. Summa summarum kjennes det at dagene mine blir mer og mer hellige, på et vis, hva det nå enn skulle bety.

Nok om å bo i Utvik; ute er det er en kjølig vårmorgen sent i mars. Jeg har vært våken gjennom den siste natten som så mange andre i løpet av denne vinteren. Utvik er i ferd med å våkne igjen, om man kan kalle den bleke avbildningen av livet som utspiller seg her som våkent. Biler er det første tegnet, biler som minner om mangefargete og elegante hermetikkbokser med mystiske vesener inni; vesener som holder i rattet, stive og uttrykksløse som en slags mumier, bilene durer og surrer forbi huset uten at det egentlig legger en demper på den hørbare stillheten. Noen av bilene er på tur til trevarefabrikken lenger ut i fjorden, det er færre enn vanlig pga. permitteringene som følge av finanskrisen, andre er på tur til alders- og sykeheimen eller skolene lenger innover i fjorden. De er like mange som før, tror jeg. Bossbilen, som tilhører en av de få presumptivt faste tingene i den moderne tilværelsen – boss blir man aldri kvitt samme hvor mye man kvitter seg med – bossbilen har vært utover mot Tistam og Moldereim som ligger ute ved verdens og veiens ende, for å tømme spannene som folk har plassert i veikanten utenfor husene sine denne torsdagsmorgenen. Jeg husket å sette ut mine, for engangs skyld; jeg for ut i tøfler og morgenkåpe noen sekunder før bilen passerte over broen nedenfor huset. Det samler seg opp mange ekstra plastposer med restavfall når man glemmer ting så ofte som jeg gjør. Tømmedagene er en av de mange gåtene i dette livet mitt, jeg undres på om andre folk her inne ved fjorden husker dem bedre enn jeg gjør.

Jeg har kommet opp til huset etter å ha tuslet mine sedvanlige runder mellom de eksotiske plantene jeg har plantet nede i i ‘Helliglunden’, minnehagen min som jeg har kalt opp etter et annet og merkverdig hageprosjekt som jeg skal fortelle om senere i denne fortellingen. Jeg rusler langsomt omkring med en lunken kaffekopp, skvulpende i hånden. Kaffeflekkene ligger igjen som serier med utydelige runetegn og hieroglyfer etter meg på steinflatene. Jeg tøfler omkring for å titte på det siste døgnets minimale tilvekst i vårknoppene på de forskjellige småplantene jeg de siste årene har sådd og fostret fram. Jeg har hentet med meg frø fra reiser og vandringer, og liker meg godt som såmenneske. Det er sjelden det spirer og vokser særlig mye i sporet etter de fleste av oss mennesker. Det finnes mange slags folk, gjerne litt oppi årene, som griper til hageaktivitet som en slags siste redningsplanke. Hager kan antagelig rette opp mange tristesser og villfarelser i et liv. For et par år siden fikk jeg besøk av en annen slags underlig hagefyr;det finnes mange av dem etterhvert. Han dukket helt overraskende opp i hagen den sommeren fordi han i ren overlevelsesdesperasjon etter å ha havarert skikkelig i livet sitt, ville forsøke å skrive en hagebok for å tjene til livets opphold. Fyren var for så vidt ganske grei. En skikkelig posthippie, løs i fisken og antagelig også på noe lett på tråden. Han virket ganske havarert, for å si det som jeg tenkte da han kom på døra. Utenfor hadde han parkert en gammel amerikansk van som han åpenbart fartet rundt i og sov i. Han rotet rundt i hagen her, og andre steder, noen dager. Tok bilder, skrev notater. Vi drakk noen øl nede på kaia. Hageboka han drømte om skrev han faktisk et år senere, utrolig nok. Han ble deretter avis og TV kjendis på hagessaker og alskens stoff om hager. For en stund i alle fall. Jeg tror at han nå er tilbake i det store sosiale tussmørket vi alle kommer fra og lever i på en måte. Utenfor den sosiale oppmerksomhetens blendende og livgivende lysstråler.

Vi har havnet i DFÅ; i Det Fryktelige Året. Da forskere, mediafolk og politikere fikk for seg og begynte å skrike over seg om at vi opplever en megastor krise, en dobbelt krise; både en klimakrise og en finanskrise. Ved siden av alle de andre store og små krisene som folks og foreningers liv handler om hver dag, hele tiden. Kriser i politiske partier, fotballklubber, demografiske kriser i fraflyttingskommuner, kriser i helseforetakene som aldri har penger. Kriser overalt, rett og slett.

Selve begrepet om at vi endelig har oppnådd å komme inn i en stor og felles krise grep tak i bevisstheten og følelsene hos oss, den kom som en gigantisk bølge som ruller ubønnhørlig inn over tørt land. Iallefall er det slik i vår norske del av verden. Jeg er derimot ikke så sikker på om folk dypt inne på det afrikanske, det indiske og det søramerikanske kontinenten er av samme oppfatning. At de opplever vår store dobbeltkrise på denne måten. På samme måten. Det er å lett å glemme at haugevis av små og store uskyldige unger har kommet til verden, pådratt seg alvorlige sykdommer og skader, sultet og dødd hver eneste dag og hver eneste uke i de siste tårene; og det av alskens unødvendige sykdommer, av unødvendig sult. Dde siste årene og tiårene har i noen deler av verden vært en permanent krise som bare vokser.

Jeg er i tvil om vi dypt inne i vårt eget personlige indre kontinent egentlig bryr oss noe særlig om disse moderne krisene. Mange ganger er det nesten som om våre egne kriser fryder meg litt. Ja; jeg skjemmes over at jeg nesten har glede over at ting går galt her i vår del av verden. At det går litt nedover og i retning av det helvete hvor mange av oss fortjener en plass. At tingene begynner å mislykkes for oss selvgode velfødde europeere. At vi ikke lykkes, får ting til lenger.

Stillheten i Utvik

Stillheten er fremtredende. Den utgjør et avgjørende trekk i ved livet i Utvik. Den er bygdas signatur, dens merkevare. Utvik og landskapet omkring er stillhetens sted. Stillheten er det første jeg merker meg i dag. En merkelig stor stillhet. Den svever som mosemyk skodde mellom fjellsidene som omgir det mektige fjordløpet. I disse milde tider har en utslitt vinter resignert lenge før våren er klar til å ta over. Utvikbygda hviler seg tilbakelent i den slake skråningen som strekker seg oppover og forbi skogkanten i åsene og videre mot snøhvite brefjell. Omgivelsene er fargeløse og gustenbleke på denne tiden av året; mørke og kalde måneder har sugd ut det meste av fargene i verden.

Den spesielle stillheten her inne ved fjorden er en av grunnene til en merkelig demografisk forskyvning som har pågått i årtier; folk har gjennom årene og etter lengre tids lidelser rømt og flyttet vekk. Mange finner seg aldri tilrette med en så dyp stillhet. De som blir i bygda er av vesen og natur mennesker som foretrekker stillhet. Selvsagt av ulike grunner, men felles er det at stillheten passer dem. Andre oppsøker Utvik nettopp av denne grunn. De venter i årevis til et av husene legges ut for salg, så dukker de opp som fastboende borgere av stillheten de har lengtet etter et helt liv. Noen er så hypersensitive for variasjoner i stillhet at de ønsker så mye stillhet som overhodet mulig; da foretrekker de gjerne Tistam som ligger lenger ute ved enden av den smale veien og der noen påstår stillheten er enda sterkere og større.

Men for flertallet av mennesker er stillhet et forferdelig problem, noe de ikke helt kan håndtere. Mange av de nye beboerne er i motsetning til de ekte fastboende i virkeligheten ofte svært urolige mennesker. Jeg tror at de oppsøker stedets intrinsikale ro for å mestre og holde i sjakk sitt eget urolige vesen. Etterhvert har langvarige demografiske prosesser ført til at befolkningen for det meste er selektert for og befinner seg vel med et liv i stillhetens tegn, selv om bygdas stillhet altså ikke spiller den samme rollen i alle beboernes liv. Stillheten er et slags nullpunkt eller øye i bygdas tilværelse, utenfor rives vi med av tilværelsens storm og larm, her inne i tilværelsens øye er det, ja akkurat; helt stilt. Mange frykter slik stillhet; tilværelsen deres handler om å unngå stillhet. Når jeg leser den underlig bråkete vesle lokalavisen som kommer ut lenger inne i Stryn noen ganger i uka, har det slått meg at alt det utrolige lokale stoffet den er fyllt opp av med store langvarige strider om veianlegg og eiendomsgrenser og plassering av busskur, intrikate religiøse spørsmål om evig troskap til døden endelig kommer og skiller de fortvilte ektefellene, mangelfull veibygging og for trange tunneller, store lokale idrettstriumfer og alskens alltid like vellykkete kulturarrangementer, alt dette går bare ut på en eneste ting, det er en slags uopphørlig høylydt bevisførsel for å tilbakevise og holde den voldsomme stillheten nede og i sjakk. Det er selvsagt forgjeves. Stillheten kan ikke overvinnes med jounalistiske eller lignende verbale mediaknep.

Her inne vinner alltid stillheten til sist. Det er fordi den er det man kunne kalle intrinsikal; dvs. at den tilhører landskapet og folk som gjennom skjebne eller valg lever sine liv her. Kanskje vil redaktøren i lokalavisen og medarbeiderne hans om det finnes noen etterhvert forstå mer og mer av dette grunnleggende poenget, slik at han legger om avisens linje mer i takt med stillheten og legger vinn på å pleie og ivareta den. Eller avisen blir nedlagt en stille dag som følge av naturlovene som virker i det store larmsamfunnet; slik lokal forankret larm har over tid ingen sjanse og blir lett overdøvet i den globale larmkonkurransen.

Stillheten her inne er ikke stillestående. Den er aktiv og levende. Den har en egen dynamikk, den skifter fasong og skikkelse med årstider og rundt bygdas ikke så altfor varierte begivenheter. Og selv om stillheten hører til bygda, fører mange her inne en iherdig og anstrengende kamp mot stillheten. Kanskje mest folk som bare besøker Utvik i festlige lag i helger og om mest om sommeren. Dette er imidlertid stort sett forgjeves. De setter kanskje farge på stillheten, de kan til og med herje med den og true den når de på 50 årsdagen til fruen fetser iherdig og tillater seg å skyte opp 50 drønnende raketter i fjordkanten mens halvsovende folk i sengene sine mumler rasende at nå går de for langt! Tenkt om alle som feirer dag her i bygda skulle skyte opp raketter midt på natten?

Stillheten utsettes for harde angrep; den overvinnes ikke av slike spede visitter.

Etter lengre tids studium har jeg kommet fram til den bestemte oppfatning at man når langt med å skjelne mellom to hovedtyper av stillhet her inne, eller bedre to tyngdepunkter i stillheten. Stillheten er nesten en levende organisme, som preges av sesongbestemte mønstre som overlapper og går over i hverandre om våren og om høsten. Om vinteren finnes det en stillhet som er ren og nøktern, den er mørk og kjølig, legger seg rolig og neddempet mellom husene, den hvisker svakt hele tiden og synes å oppfordre både folk og fe til å vise tålmod og forsøke å finne seg til rette med verden som den engang er. Ta livet med ro, hvisker stillheten gjennom de grå vinterdagene, alt er en overgang, mørke bli til lys, tåke blir til klare dager, regn følges av sol, kalde dager følges av midlere dager. De fleste folk som lever her inne innretter seg klokelig nok etter oppfordringen. Den vinterlige og hviskende stillheten er det nærmeste man kommer absolutt stillhet, om noe slikt finnes. De fleste Utvikfolk gjør altså akkurat det som vinterstillheten anmoder dem om, de finner seg til rette med det langsomme og stillferdige livet som strømmer gjennom det grålige landskapet i disse mørke månedene. Det finnes naturligvis unntak her inne som overalt ellers, men slike Utvikinger løser som regel utfordringer uten at man merker noe til det i bygda. De reiser bare bort for en stund, over fjellet og enda lengre, og kommer tilbake uten at noen får med seg at det har inntruffet noe. Etterpå viser det seg gjerne at en ektemann eller en kone har flyttet ut av hjemmet og at ungene vekselsvis må bo hos mor og far. Stillheten fortsetter som om ingenting har skjedd. Tidlig om morgenen kan man registrere en underlig matt motordur fra de tause bilene som enten kommer fra eller er på vei til sykeheimen lenger inne ved fjorden, det er nesten som bilene kjører omkring uten motor i det hele tatt. Litt senere passerer en rekke litt ivrigere biler på vei til trevarefabrikken som ligger utover mot Tistam, og som ofte har vært truet med avikling og reduksjoner. Denne duren er kraftigere, og de fleste bilene beveger seg gjennom den trange sentrumsgaten med altfor stor fart. Men skolen er nedlagt og det finnes ikke lenger ungeflokker i Utvik, så folk klager over ikke høylydt over denne kjøringen. En skolebuss av noe eldre årgang utfører girskifte med et skjærende kvin og deretter en tungt stønn idet den diselputrende passerer gjennom sentrum til og fra med de residuale ungene som skal inn til skolen i Innvik; da kan man samtidig fornemme en svak underliggende lyd av rytmisk popmusikk. Om ettermiddagen returnerer alle helt nøyaktig dit de kom fra. Uregelmessigheter i dette mønstret forekommer ytterst sjelden og skyldes uforutsette ting. Av og til passerer den hvite bilen til eletrikeren med en sneip i munnviken, den har sort tekst langs sidene, og deretter ser man ofte den mørkegrønne Toyotaen til rørleggeren som kommer fra andre siden av fjellet, den svinger seg gjennom sentrumsgaten med sin gule tekst langs sidene. Omtrent i titiden suser en ung velfrisert mannsperson som driver dekk- og bilsalget til faren mellom sentrumshusene og en kilometer videre utover til utsalgsstedet; gjennom hele året hender det at billkørende menn av yngre årgang påfører stillheten store sår. Det høres nesten ut som en blanding av torden og glassknusing når de raser gjennom sentrumsgaten; den mannlige motorrusingen og dunkende basshøytalere henger lenge igjen i luften. Jeg har fått med meg at mange stillferdige Utvikborgere oppfatter akkurat dette stillhetsbruddet som særlig irriterende og gjerne vil aksjonere; men de er ikke sikker på om det passer seg. Et par-tre ganger om dagen kommer ekspressbussen mellom Bergen og Trondheim enten ned fjellet eller på tur oppover; den stopper som regel et kort øyeblikk borte på det moderniserte busstoppet ved kirkegården for å sette av noen få passasjerer som ofte er godt oppe i årene. Et par ganger om dagen høres såvidt den trøtte duren fra et lite fly over skydekket, halvtomt eller halvfyllt med reisende på vei ned til eller opp fra Anda flyplass som ligger et par mil i luftlinje utover fjorden. Når vinteren forlater bygda begynner tiden her inne igjen å gå raskere og stillheten skifter fasong, den oppnår litt etter litt mer fartspreg og nye mønstre kommer tydeligere fram; flere biler durer omkring litt fortere og av til kan man se folk som tramper avgårde gjennom bygda på apostelhestene. Noen få ganger høres også lyden av noen som løper til og fra på veien inn til Tistam. Men det er ytterst sjelden, nesten like så sjelden som det er å se eldre personer som stabber og lirker seg bortover asfalten ved hjelp av en slitt gåstol. Men en ting har jeg merket meg, det har blitt stadig flere gåstolbrukere de siste årene, og jeg tror nesten de samtidig er blitt yngre. Før var folk oppe i 80-årene og fremdeles oppegående på egne ben uten hjelpmidler.

Det finnes alltid unntak på alle områder. Så også når det gjelder alder og bevegelighet. Det er absolutt tilfelle med en fremdeles ungdommelig bygdeskikkelse som i virkeligheten er godt opp i 90-årene. Han har kommet tilbake til fjorden etter mer enn 40 harde og gjenfortalte arbeidsår rundt omkring i Amerika; det lange oppholdet har satt merkelige spor etter seg i språket hans som er halvt amerikansk og halvt norsk og av og til litt av begge deler, som når han sier ‘sleggehammer’. Dagstøtt tripper han forbløffende lettbent som en slags musealt klenodium gjennom sentrum med en altfor tung plastpose i hver hånd etter handlebesøk på nærbutikken inne ved naustene og riksveien. For noen år siden var han så lett på foten at jeg tenkte han antagelig ganske enkelt kunne ha satt verdensrekord for 90-åringer i maratonløp. Noe slikt kunne ha satt Utvik på verdenskartet, og det trengs, men slik gikk det ikke. Han visste ikke om sine stor muligheter som tilårskommen langdistanseløper, og siden har det vært en nesten umerkelig prosess, men jeg har merket meg at han beveger seg ørlite grann langsommere for hver dag som går. Det er en helt minimal forandring som man må observere med stor nøyaktighet for å greie å registrere den; det er som om motoren hans sakte men sikkert nærmer seg sine siste omdreininger. Han plages med et sår på den ene foten som ikke vil gro; det oppsto etter at han i fjor vinter sovnet med for trange sokker som hemmet blodomløpet på leggen; denne diagnosen er en en fast overbevisning som han gjentar så ofte som mulig slik at den om mulig kan festne seg enda litt mer. Når det gjelder personlighet er folk levd så lenge som han et eneste paradoks; samtidig som de er fyllt opp til randen og mer enn det av et langt livs erfaringer, så er deres indre vesen tydeligere enn noen gang, som om erfaringer ikke har noe som helst å si for et menneskes dypere karakter. Som et tre om høsten når bladene faller og ikke lenger kan skjule treets egen kontur og profil som står tydelig fram mot himmelbakgrunnen.

Noen blankpussete helgedager dukker det opp fremmed dunking i bildører som kommer fra biler som bare en kortere stund står parkert utenfor de ellers tomme husene, mange av disse bilene er mercedes’er eller bmw’er eller ganske nye og ekstragavante modeller. Om sommeren og særlig i juli måned skjer dette langt oftere enn ellers, da er stillheten på sitt mest lurvete og den høres ganske tydelig gjennom bakgrunnssuset fra nesten uttørkete bekker og elver og den konstante duren fra turisttrafikken som passerer på riksveien gjennom bygda. 3 biler pr. minutt i gjennomsnitt i juli måned, for å være helt nøyaktig. Risikoen som bygdekattene løper ved å passere riksveien er særlig stor i juli måned. I tillegg fornemmer man ofte og gjerne på en mer kroppslig måte den tunge rå lyden fra en og en annen trailer. Tidlig i mai og juni farger alle slags fugler og kråker og særlig måkene stillheten med kvidder og fugleskrik og alskens internt rabalder. Måkenes vokale haloi har særlig lav status blant stillhetens folk her langs fjorden som regner den for larm og ståk, og holder den for sterkt uønsket fordi den vekker dem altfor tidlig i de lyse morgenene. Noen av de ellers fredsommelige beboerne her inne avslører at de ikke er så fredelige som de gjerne ønsker å fremstå, noen vandrer rundt blant oss andre og er antagelig utrustet med et underliggende talent for seriemord eller bioetnisk rensing. Uten at man kan se det på dem. Det er åpenbart at den ensidige og hetspregete propagandaen mot måkene lett kan stimulere de onde instinktene hos folk som er disponerte for slike ting. Etter at de arme forhatte måkene har hatt månedslangt strev med å få ruget ut ungene sine og gjennom daglige anstrengelser administrert dem en for en ned til strandområdet går det bare noen få travle dager med foringsleven og vaktinnsats rettet mot folk og fe før det hele brått stilner en sen juninatt. Ingen har noensinne stått frem og tatt på seg ansvaret for utryddingen av måkeunger, mange henviser med en overbærende mine til minken og kobbene og oteren som ofte ligger like utenfor stranden. Uten måkeskrik endrer stillheten karakter igjen og blir tommere og hardere for en tid til måkelevenet svinner bort i glemselen og stillheten blir seg selv igjen. Noen år virker det som om knapt noen måkeunger overlever menneskenes lengsel etter absolutt stillhet i bygda. Larmen fra alle de nykjøpte motorbåtene som farer i sirkler ute på fjorden klager ingen over, og ingen skyter etter kverker dem heller selv om støyen kan være ganske overdøvende i søndagsstillheten. Tidlig i august er det slutt på en annen måte igjen, da forsvinner gradvis sommerens mer travle og fargefyllte stillhet og blir erstattet med den andre langsomme og mørkere stillheten. Folk som lever her inne er altså en slags stillhetens stammefolk, de forsvarer med alle midler den stillheten de lever i, de kan ligne en slags leiketøysmennesker med opptrekksmotor, de er utrustet med fastlagde og tydelige egenskaper som kun kan brukes effektivt her inne ved fjorden. Andre steder i verden ville slike mennesker måtte omstille seg noe voldsomt for å greie seg. Alle, eller nesten alle, er ganske påfallende velformete og normale; de oppfører seg forutsigbart og gjør tingene sine til faste tider, hele tiden de samme tingene, de snakker lavt og uten å banne, er godt påkledd i ordentlige ikke for flotte klær og passer svært godt på tingene sine. Ungene i Utvik er bare unger, de oppfører seg helt slik som 3- og 4- og 5-åringer skal oppføre seg, uten å vise individuelle særtrekk, de er passelig aktive, sky overfor fremmede og opptatt av brus og iskrem. Ingen av ungene viser noen som helkst form for egen personlighet, de er bare nøyaktig slik de etter alderen skal være. Folk som litt støyende rusler gjennom sentrumsavenyen i bar overkropp eller fargesprakende sportsklær er som regel ferierende tyskere eller hardtarbeidende og bærplukkende unge polakker som har en sjelden fridag. Når været tillater det maler man bygninger i noen få standardfarger; naust og fjøsbygninger påføres fjøsrød farge, med to strøk maling. Husene males hvite. Mange kjører som besatte rundt i en grå eller blå eller grønnlig eller sort pickup; utpå sensommeren kan man tidlige ettermiddager se småsvermer av disse bilene langs veien oppe ved Karistova; stillheten ser vekk noen timer mens skuddsalvene ruller over skråningen ned mot fjorden. Når vi ser bort fra folk som utgir seg for å være bønder, så eier alle mannspersoner med bevart stolthet en traktor av noe eldre årgang; den er som regel utstilt utenfor huset eller garasjen, enten de har bruk for den eller ikke. Noen korte og hektiske dager en gang i året oppfører mange av folkene her inne seg litt annerledes og mer oppjaget. Det er på de såkalte Utvikdagene, eller Sommerdagene som det heter uttalt med en tydelig og stor S. Da er stillheten nesten uhørlig, den er på sitt svakeste og trykkes ned av en tunge dur bestående av roping, flaskeklirr og ikke minst dunkende populærmusikk som sprer seg ut fra kaiområdet og gjennom bygda, helt opp til de øverste husene ved skogkanten og fjellet; det varer hele kvelden og langt utpå natten til i to-tretiden. Så blir det brått stilt igjen. Folk går nok til sengs utpå morrakvisten, og søndagstillheten neste dag er den sterkeste og tyngste i året. Den ligger som skodde tjukk helt ned mot bakken og letner gradvis utover dagen dersom sola skinner, og det gjør det alltid etter at Sommerdagene er slutt. Etterpå går tingene sin vante gang i bygda, stillheten fortsetter der den slapp og utover i august og september glir den livligere sommerstillheten gradvis over i den andre av årets to stillheter.

Fravær og nærvær i Utvik

Midt oppi vårrikdommen og alskens blomstrende nærvær kan noe annet merkes, et nesten ubehagelig fravær. Et fravær i mange ulike former begynner å ta over virkeligheten, å fylle verden med intet. Helt til verden blir tømt, tom, en avgrunn av tomhet.

Utover i april, samtidig med den tidlige aprikosblomstringen, for selv om Utvik er en plomme- og eple- og pærebygd så satser jeg på mer eksotiske frukter, da krydde det en stund av humler og bier og veps og sommerfugler i de første solvarme dagene. Etter denne perioden ble det mer og mer stille blant summende insekter. Av og til oppdaget jeg grupper av døde humler og bier i hagetrappen eller i veikanten, uten at jeg fant ut hvorfor de lå akkurat der som etter et slags holocaust.

Nå mot slutten av mai måned finnes det nesten ikke en eneste sommerfugl, bie eller humle tilbake lenger. Det merkes som en mangel midt oppi all blomstringen. I går kveld, før jeg gikk til køys, observerte jeg en bitteliten humle som surret ensom omkring i den blomstrende sølvhvite hengepilen like utenfor det åpne soveromsvinduet. Jeg la merke til den enslige humlen, nettopp fordi den var fullstendig alene i det store treet. Men så lenge jeg finner bare en eneste humle, er det vel fortsatt håp.

Ute av sengen lager jeg som vanlig en stor kanne med svak kaffe. Det gjør jeg hver eneste av dagene mine, enten jeg føler meg sånn eller sånn. Morgenen viker sakte plassen og går over i dagen som er i kjømda; jeg forblir sittende nede i hagen og suge til meg så mye jeg kan av den sparsommelige solvarmen og er ute av stand til å få utført noe disse første timene av den nye dagen. Det får komme når det kommer, om det kommer, tenker jeg. Det er flere folk enn vanlig i bygda disse fridagene i mai. Mange av husene som vanligvis står folketomme har vidåpne soveromsvinduer, gardinene og sengetøyet henger ut og på de hvite flaggstengene vaier husvimplene i en lett nordlig bris. Etterhvert som kontaktflaten min med mennesker har snevret seg inn de siste årene, har jeg merke et tiltakende vagt ubehag når jeg føler at det befinner seg andre mennesker i mitt nærvær, i mine nærmeste omgivelser. Det er mulig at det var på samme måten før, bare at jeg ikke kjente det like tydelig. Dvs. at folk sto for alle slags potensielle og reelle ubehageligheter som jeg helst ikke ville erfare eller ha inn i hodet eller følelseslivet mitt. Men nå for tiden er dette blitt mye mer fremtredende; det medvirker til at jeg er mer tilbakeholden og unnvikende overfor alle folk jeg møter. Særlig folk jeg kjenner litt; jo mer man kjenner folk jo mer ubehag har man som regel i vente. Når man kjenner folk, så akkumuleres ofte alskens friksjoner og ubehag som ligger der og når som helst kan komme til overflaten. Den viktige sosiale kunsten som vi alle må tilegne oss og mestre, er selvsagt å holde ubehaget mellom oss nede, gjemme det vekk, skjule det. Men mange folk lider under denne tilstanden eller mangler bevissthet om hva den handler om. Dersom de også er litt ondskapsfulle av natur gjør de det lett til en hobby å slippe ut så mye de kan av faenskapen samtidig som de later som om de er vennlig innstillte og holder en ordentlig fasade. Noen ganger er de rett og slett bare i dårlig humør og trenger noen å la det gå utover. Naboparet i det nybygde feriehuset bortenfor strandstykket med den gamle naustrekken må ha kommet på plass sent i går kveld etter den lange kjedelige bilturen nordover fra Rogalandstraktene. De kommer hit opp til det stille alvoret så ofte de kan; feriehuset deres ligger nesten i fjorden uten noe som hindrer sikten ut mot den åpne fjorden. Siste gang de var her var for en måned siden, omtrent. Når de har vært her en tid og dagene begynner å bli lengre, blir de ofte litt rastløse og farter mer og mer omkring. Tilslutt er de lettet når de endelig kan returnere tilbake til det kjære bylivet sitt. De er pertentlige folk; alt er på stell rundt dem hele tiden. Nettopp nå har de gjort seg ferdig med en lang utefrokost bak hytten. Hun er i gang med å rydde og han er allerede i gang med å slå graset rundt den falleferdige fredete sjøboden, en praktfull trekonstruksjon som alle beundrer men ingen vil eller kan sikre mot forfallet. Utover sommeren tilbringer de mer tid i feriehuset, og en strøm av gjester og slekt fyller opp det lille huset stort sett hele tiden. Jeg undres på hva de er laget av, som tåler å ha folk så tett innpå seg. Av og til har de noen dager for seg selv, og jeg merker tydelig over de hundre meterne i mellom oss at nå kan de for en gangs skyld slappe ordentlig av.

Ut på formiddagen, det er ennå ganske tidlig, studerer jeg et par utvilsomt fremmede fremtoninger som kommer ruslende bortover den magert trafikkerte bygdeveien inn mot sentrum. I og med at jeg ikke foretar meg noe i dag, følger jeg godt med på alle bevegelser i bygda og grunner på hvem disse ukjente folkene kan være. Jeg har for lengst konstatert at alle og en som vandrer langs denne bygdeveien har et ærend og et forehavende, at de både er noe eller vil noe ganske bestemt i denne tilværelsen. De har som regel en slags tilknytning til den verden som finnes her ved fjorden og den som er der ute. De hører sammen med eller tilhører den mobiliteten som pågår hele tiden i våre dager, den usynlige sterke strømmen som menneskenes bevegelser er en del av og er fanget i. Noen som er i ferd med å gjøre noe annet ut av livet sitt, rokere et eller annet, bryte opp, flytte til eller fra, begynne eller slutte med noe, eller noe sånt. Som regel kan man ganske lett finne ut av det, dersom man skulle ønske det. Man må bare finne en god nok anledning til å stille sine spørsmål. Kvinnen som kommer gående på veien bærer et stort og frodig blondt hår som blir nesten selvlysende i det skarpe sollyset, det er som hun selv blir en slags skinnende solskive der hun går. Mannen er mer utydelig og jeg oppfatter ingen detaljer på han før litt senere, bortsett fra at han bærer en blå eller grålig bekledning. Måten de går på forteller mye. De flyter avgårde, mer enn de går. De skal ingenting av de vanlige tingene som folk herfra holder på med, til butikken eller kirken eller barnehagen; slik de beveger seg er de ganske sikkert ikke på vei noen av disse viktige stedene. Deretter er det ikke mange muligheter. Jeg skjønner fort at det de har tenkt seg er en tittetur ned til fjordhagen, der jeg sitter bortgjemt mellom trærne med en allerede tømt kaffekopp. Det gjør meg litt beklemt og forlegen. Jeg er ikke særlig presentabel på dager som starter såpass dårlig. Men samtidig liker jeg som oftest slike uventete visitter. De har sine fordeler. Fremmede folk som kikker nedom har som regel noe av interesse å by på og fortelle om bare man kan lykkes med å avhøre og utspørre dem. Kanskje vet de ikke på det tidspunktet de har gjort et valg og bestemt seg for å dukke opp i hagen her nede om det selv, men min erfaring tilsier at de ofte vil være i en overgang til noe annet, inne i en eller annen brytningsprosess. Det forhold at de ennå ikke har noen anelse om det de gjennomgår og kommer til å gjennomgå, gjør det bare et hakk mer interessant å få en sjanse til å utveksle ord og tanker med dem.

Jeg setter meg godt til rette i hagestolen og forbereder meg på det som vil passere de neste minuttene. Boken jeg halvleser i legger jeg godt synlig på kaffebordet slik at det er lett å oppfatte tittelen og få med seg at jeg ikke er noen hvemsomhelst men en person med uanede dybder. En det er verdt å utveksle noen ord med. Først hører jeg dem der de rusler pratende langs en av hagestiene og kommenterer plantene. De har åbenbart satt øynene på det store duetreet ved inngangen; de ivrige stemmene er henførte over flommen av store hengende hvite blomstre. Det går en kort stund; jeg ser henne før hun ser meg. Et kort sekund er hun fortsatt lykkelig uvitende om at det er andre i hagen, før hun plutselig oppdager meg. I det neste øyeblikk stivner hun brått til i ansiktet og hele seg. Uten å si noe snur hun seg fort for å komme seg vekk så fort som mulig. Jeg stopper henne i bevegelsen med et utrop; nei nei, slapp av kjære deg, det er ingenting i veien for at de kan se seg omkring, hagen her nede er åpen for folk. Hun fatter umddelbart budskapet og lysner opp, og sammen med mannen kommer hun bort til der jeg sitter inne mellom trærne.

Samtaler mellom helt fremmede mennesker er alltid et eksperiment. Alle slike samtaler synes å forløpe ulikt alt etter hva som bringer folk i kontakt med hverandre og hva de sier til hverandre i utgangspunktet. Dersom de starter ut feil, blir det lite eller ingenting av dem. Samtidig finnes det trekk i situasjonen mellom fremmede som setter sitt preg på samtalens forløp og kan gjøre slike samtaler til et helt særskilt og interessant fenomen. Slike samtaler ligner mye på løpet til bekker som møter hverandre i terrenget; terrengets karakter og helling bestemmer selvsagt hvorledes bekker renner videre. Har terrenget god helling, farer bekken raskt av sted, den finner sitt løp uten omsvøp, snart hit, snart dit, men alltid nedover og videre mot stedet der alle bekker samles. Dersom terrenget er flatt, stopper bekken nesten helt opp, den beveger seg bare svært langsomt og uten at man kan se det. Når bekker møtes, flyter de sammen til en større bekk som har større potensielt momentum enn de to bekkene hver for seg. Slik er det også med samtaler mellom fremmede, det de sier til hverandre smelter sammen til en verbal strøm som har større egentyngde enn de språktankene man har hver for seg. Den verbale strømmen kan ta de som snakker på sengen, slik at man sier ting som man ikke forventer å si, man rives med av den uventetede styrken i den sammensmeltete talestrømmen og tenker og forteller mye mer enn det man tenkte på like før samtalen kom i gang. Det er derfor ikke overraskende at man mener at fremmede ofte snakker mer åpenhjertig med hverandre enn folk vanligvis gjør, ofte kan vi oppleve en slags befriende følelse av åpenhet i samtaler med fremmede.

- Hva heter treet som blomstrer så voldsomt, like innenfor porten ?

Den blåkledde mannen spør uten å introdusere seg. Jeg svarer at det kalles et duetre; på engelsk sier man også lommetørkeltre antagelig fordi de store hvite blomstene som ikke er ekte bomsterblad men omdannete vanlige blad minner om lange hengende lommetørkler. Treet kan minne litt om blomstrende kornelltrær, som det antagelig slekter på. Jeg vil helst ikke avsløre for dem at jeg kjenner det latinske navnet på treet så jeg unngår å si det. Etterat jeg sluttet som psykolog har jeg fått avsmak for å bli oppfattet som en som kan noe, som vet ting som andre ikke vet. Jeg prøver å holde kjeft om ting som gjør at folk kan tro at jeg har kunnskaper. Etter dette er samtalen mellom oss i gang; vi finner fort en tone som gjør et praten flyter lett. Først om planter og hager, her og der nede på Haugalandet som de kommer fra. Så er temaet en stund menneskers alder og det den bringer med seg, alder er noe rent ytre og at det indre menneske egentlig er uten alder, at det indre menneske er noe som står utenfor tiden etter at det har utfoldet sin skikkelse og sitt vesen engang i sene barneår omtrent. Vi er ikke helt enige om man blir klokere eller dummere med aldere, begge de to hevder bestemt at alder gjør klok. Jeg uttrykker min tvil om dette, noe som de synes å stusse litt over uten at det kommer til noen skarp uenighet. Han er tollsjef byen der de kommer fra, og hun, nei, det kan jeg ikke huske at jeg spurte dem om. Begge to er i min alder og er i bygda disse fine fridagene for å besøke datteren som har slått seg til med familie her. Når han hører at jeg har vært ute av jobb en tid, sier han med i overbevisende tone at når folk i min alder er ute av jobb såpass lenge, et år eller mere, da er det i virkeligheten ingen som ønsker at en skal komme tilbake til jobben. Og antagelig flere som ikke ønsker en tilbake, selv om ingen sier noe sånt; det rommet man fyllte er nå fyllt av andre, den plassen en hadde tilkjempet seg er overatt av andre og yngre krefter. Selv om ingen gir uttrykk for noe slikt, er det lite eller ingenting å komme tilbake til utover det formelle at en kan og skal komme tilbake når og om en friskner til. Og arbeidslivsetaten er sjelden særlig oiverbevist i sine forsøk på å få 60 åringer tilbake på jobb, mener han. Dersom man selv ikke lenger evner å tilkjempe seg sin gamle plass og et passelig rom for å kunne utføre jobben sin, og hvem orker det når man er såpass gammel og allerede litt lei av ting, da er det game over, avrunder han. Game over, tenker jeg, men unnlater å kommentere det han sier. Deretter går praten om slike ting som folk som ikke kjenner hverandre og som er omkring 60 år synes det er fornuftig å si til hverandre når de møtes tilfeldig og når samtalen nærmer seg en naturlig slutt. Så går de tilbake i solskinnet for å spise frokost med datteren.

Et besøk og en prat

Her om dagen fikk jeg besøk av en eldre mann fra en av grendene lenger inne i fjorden. Egentlig var han ikke eldre, bare omkring 10 år eldre enn meg, og det er ikke helt eldre. Grenda han holder til i er så liten at den aldri blir navngitt på noe kart, selv om den besøkende sa hva den hette uten at jeg fikk det med meg. Å bosette seg på et sted så langt ut i livet fører med seg at hukommelsen er såpass dårlig at man må leve i navnløse landskaper. Det er i disse dager ikke ofte at folk legger turen innom meg, hverken de jeg kjenner eller fremmede; folk vet ikke lenger helt sikkert om jeg finnes og dermed kommer jeg lett et stykke ned på listen over prioriteringer når det oppstår ledig tid. Det er såpass langt mellom visittene at hvert eneste besøk får en egen ruvende betydning for meg. Det blir til en egen tegning på den indre huleveggen, mellom noen få andre av sorten. Slik var det ikke mens jeg befant i den travle tiden. Da var et besøk bare et besøk blant alle andre, av noen bestemte folk eller venner eller familie. Noen mening utover dette at ting kommer og går hadde det ikke. Å få besøk av folk var sjelden eller aldri sporsettende, når en ser bort fra de få gangene da folk kom innom for å gripe inn i livet mitt. Det skjedde selvsagt også, men å fortelle om det hører hjemme et annet sted. Jeg tror at det også var slik i eldre tider. Dersom folk dukket opp utenfor døren eller porten fikk det en egen betydning, knyttet til om det var en helt fremmed person eller noen man allerede kjente godt som la veien innom. Kanskje var folk den gangen både mer gjestfrie, og samtidig mer forsiktige enn vi behøver å være i dag. I dag vet vi på en måte alltid hvor fremmede kommer fra; det er et eller annet sted vi kan finne på et kart over kloden og som vi uten store vansker kan vite nok om. I de gamle dagene var det ikke så lett. Fremmedfolk kunne komme fra fjerne steder man ikke hadde hørt om eller i det hele tatt visste om. Kanskje kom de til og med fra en annen tilværelse, var det lett å tenke for mange, for det var mer naturlig å lage seg tunge innbildninger om slike ting når man ikke ante noe om den fremmedes opprinnelsested. Følgelig måtte man være forsiktig med hvem man involverte seg med, og hvordan. I dag er denne dybdedimensjonen mellom oss så å si borte. Folk og fremmede er ganske enkelt fra bestemte og kjente steder, enten det er fra SørKorea, Herradura eller Å. Ingen er ordentlig fremmede lenger på den gamle måten, fra det absolutt ukjente. I dag er folk også blitt fremmede på en ny måte, de kan komme fra like i nærheten der jeg bor og jeg har ingen anelse om hvem de er eller hva de står for eller hva de heter. De har befunnet seg fullt og helt i de samme omgivelsene som jeg går i hver eneste dag, de har gått i de samme trappene og gatene og handlet i den samme butikken, kanskje snakket med de samme folkene, uten at deres eksisten har overlappet med min. De er fremmede som både er tilstede og usynlige; det er faktisk mulig at jeg både ser og hører dem hver dag uten at jeg vet om det. Bare om de banker på døren min en dag står de frem fra usynligheten, som fremmede. Men det gjør de ikke.

Jeg hadde en lite ærende ute på trelasten i dag, sa den eldre mannen som bare er noen få år eldre enn meg, jeg tenkte å slå to fluer i en smekk og kikke innom denne rare hagen din som jeg har hørt folk prate om. Jeg er interessert i hager som ikke bare er hager, sa han, hager som er litt mere enn en bare hage. Jeg svarte at hagen bare er en lite hobby jeg holder meg med for å fylle tiden, at den ikke er noe å bry seg med for andre. Men han ville se kunstverket, som han kalte det.

Etter spaserturen gjennom hagen sa han ikke så mye. Vi satte oss ned på en svær gyllen tømmerstokk som lå rund og fet i veikanten og inviterte folk som hadde ro i seg og noe på hjertet til nettopp å sette seg ned. Rundt oss skjedde ingenting som var i regi av menneskelige vesener. Den stadig sterkere vårsolen hang struttende full av varmende selvtillitt på en fantasiblå himmelkuppel og serverte som en slags diende moder omsorgsfullt alle små og store vekster og dyr av sine ernærende stråler. Alt og alle som var velsignet og hadde lykke og hell på sin side var intenst opptatt med å vokse og leve slik det skal gjøres på denne tiden av året, uten tanke på at alle ting en gang vil ta slutt og at tiden som er tildelt oss levende er noe som brukes opp. Ingen løp etter døden, og ingen løp heller fra den. Døden trenger ikke å møte opp en slik dag. Fremtiden finnes heller ikke slike dager, selv om både den og døden ganske sikkert kommer til å legge veien innom en annen gang det er behov for dem.

Uten noen god foranledning eller plan, ble vi sittende ved siden av hverandre på trestammen, opptatt med å finne ord til å prate med og som var egnet til å bryte den langvarige hittidige tausheten mellom oss, den gamle drevne bonden og jeg, en avdanket og tilflyttet psykolog. Med 40 år og vel så det bak meg som psykolog eller studerende i psykologfaget. En 40 årig skjebne som psykolog, for i løpet av alle disse 14240 psykologdagene fallt det meg aldri inn at jeg kunne eller burde gjøre noe annet. Hva utgjør et slikt livsløp, tenkte jeg for meg selv denne dagen mens jeg snakket med den besøkende. Hvilke spor setter det etter seg, hva har jeg lært og blitt etter disse uomgjengelig tilbakelagte 40 årene som psykolog. Hva kan et menneske egentlig etter 40 år i psykologyrket ? Hva har disse yrkesårene gjort meg til, gjort med meg ? Hva har jeg gjort ut av mitt eget liv, mine egne krefter og evner? Sitter jeg igjen med noe som har verdi ? Hva kan andre etter et langt yrkesliv? Hvorfor kjennes det som jeg ikke har gjort noe som helst, at jeg ikke har lært det grann? Hvor kommer denne følelsen av tomhet og unyttighet som jeg kjenner for tiden? Det var åpenbart en dag for å stille tunge eksistensielle spørsmål. Vi hadde nok å prate om i en time eller så.

Den besøkende fortalte om oppveksten sin inne ved fjorden, før og etter krigsårene. Om når de ulike veiene ble bygd som vi kunne se langt borte tegne seg inn med snirklete streker i bratte fjellsider og åser. Om bilene som kom til vanlige folk på 60-tallet en gang; min første og andre bil var begge folkevogner, sa han. Han fortalte om bygdefestene som de syklet til i nabogrendene, frem og tilbake samme natten, samme hvor mange titalls km’er det innebar. Øldunken med det noe uferdige ølbrygget ble brakt med på sykkelen; de stoppet med passende mellomrom i veikanten for å drikke seg modige og mandig oppreiste til festen og dansen. Oftere fikk de problem med å fote seg, selv om mandigheten fortsatt gjorde seg gjeldende med full styrke. Den gangen gikk det an å sette seg ned i en veikant, og folk gjorde det tiit og ofte, de både satte seg ned og sto i veikanten, for veiene var laget både for mennesker og dyr, etter menneskelige mål. Det er ikke veiene lenger i dag. Nå er de laget for voldsomme maskiner med stor fart og er en trussel og en fare for alt som lever, reneste drapsredskaper. Folk langs veiene har fått en ny betegnelse, de kalles for ‘myke trafikanter’, noe som forteller at de er nødt til å befinne seg på et sted der de ikke hører hjemme lenger eller utgjør en slags potensiell blink for rasende bilister. Hadde de fortsatt med å drikke medbrakt øl i veikanten, ville vi kanskje ha omtalt dem som ‘våte trafikanter’ eller noe lignende og kanskje satt opp egne fareskilt.

Slik er det blitt med mye etterhvert. Det lages etter dimensjoner og mål og hensikter som er altfor store og mektige og harde for mennesker. Så må vi beskyttes og inngjerdes og reguleres og holdes vekke for at det ikke skal gå galt. Vi blir mer og mer fremmede og ukurante i vår egen verden på denne måten, mumlet den besøkende. For det var han som sa alt dette. Det gjør noe med oss, gjør oss til en slags skyggebilder, livene våre blir bare et vedheng til det som virkelig teller.

Selv om jeg jo er psykolog med mange år på baken, hadde jeg ikke så mye å si. Jeg hørte mest etter. Han hadde i sine unge dager, like etter krigen, vært på fiske ved Grønland i mange år, han hadde senere arbeidet i trelast og andre industrier og fabrikker. Deltatt i skytterlaget og vært en ivrig hjortejeger alle sine år, som oftest hadde han likt å jakte på egen hånd, ute i terrenget og i skogen. Han hadde skutt 60-70 dyr tilsammen, mente han, å skyte dyrene rett utenfor husveggen slik man ofte gjorde i dag, det hadde han ingen glede av. Det var mer utfordrende å jakte alene ute i terrenget, det hadde mer spenning i seg syntes han. De siste årene hadde han foretrukket å dra på elgjakt i Trøndelag et sted. Når folk spurte han hvorfor han dro så langt vekk når skogene langs fjorden var full av hjort, svart han med et lite smil i munnviken at synet var blitt så dårlig at han måtte finne større dyr å skyte på enn hjort.

Han hadde bygd sine egne hus og hytter langs fjorden og i fjellet, hadde til og med konstruert sin egen biltilhenger som hang bak bilen hans nå, lagd den av understellet til en gammel campingvogn. Den virket kanskje litt medtatt, men en imponerende konstruksjon likevel, og godkjent av biltilsynet.

Da vi hadde snakket om alle disse tingene, reiste han seg, sa takk for hagebesøket og fant en plass han kunne snu bilen med hengeren. Han fikk telefonnummeret mitt i tilfelle han skulle komme forbi i båten sin en sommerkveld, med en sekspakning med øl som kunne drikkes i sjøkanten. Deretter kjørte han innover i fjorden. Han har enda ikke dukket opp. Jeg har noen øl liggende i tilfelle han skulle dukke opp.

Jeg treffer han igjen en sen og hustrig septemberdag, på postkontoret i Innvik. Han er i det samme trivelige humøret, vi setter oss ned på benken utenfor posten. Han ruller seg en røyk, som sist. Vi prater, som sist, om ting som har skjedd de siste månedene. Han skal på elgjakt oppe i trøndelag neste uke, sier han før han forteller at han har vært innom i Utvik flere ganger i løpet av sommeren. Men jeg var ikke tilstede.

Forsøk på en liten veileder (bruksanvisning) for postmoderne menn (særlig rettet mot menn som kommer i den ulykkelige situasjonen at de befinner seg i forhold til kvinner som overgår dem på alle tenkelige måter). (2013-2014)

manhood-bull“Og en mann uten potens, uten ereksjon, mister sin status som alfahann. Impotens er kulturens og mannens tragedie.” (Pushwagner, forord til ‘Nattens ømhet’ av F. Scott Fitzgerald)

 
«The man in me will do nearly any task
As for compensation, there’s a little he will ask
Take a woman like you 
To get through to the man in me.
 
Storm clouds are raging all around my door
I think to myself I might not take it anymore
Take a woman like your kind 
To find the man in me.
 
But, oh what a wonderful feeling
Just to know that you are near
It sets my heart a-reeling
From my toes up to my ears.
 
The man in me will hide sometimes to keep from being seen
But that’s just because he doesn’t want to turn into some machine
Take a woman like you 
To get through to the man in me.» 
 
 
 

Livet som ‘postmoderne’ mann i feminismens epoke

Krig er et onde, ganske utvilsomt en skrekkelig ting. Akkurat det er det lett å bli enig om. Men allikevel har mange vitenskapelige og tekniske fremskritt vært en følge av nettopp krig og krigføringens teknologier. Kreft er likeens en grufull sykdom som rammer mange mennesker på en brutal måte; – men samtidig resultererer den i mange ting som for mennesker og samfunn representerer et fremskritt.

Ved flere anledninger har jeg de siste årene som følge av alvorlig prostatakreft med spredning til skjelettet og andre deler av kroppen blitt kjemisk kastrert. Dermed har jeg havnet i det merkelige situasjonen for en mann at jeg har blitt fratatt selv det minste tegn til normal aktiv mannlig seksualitet og seksuelle lyster. Ingenting er igjen av den såkalte libido etter elimineringen av min normale mannlige hormonell aktivitet. De fleste normale menn der ute opplever aldri noe slikt, og forblir dermed hele sit tliv fanger av den ordinære mannlige seksualitetens illusjoner og forblindelser. Som en følge av ondartet kreftsykdom og kjemisk kastrering har jeg kunnet oppdage nye og fascinerende forhold som er knyttet til min tilværelse som mann og som ellers ville ha vært et lukket landskap for meg. 

adam-and-eve-12Tese: Dersom det i vår postmoderne tidsalder finnes et område av menneskers liv med hverandre og i samfunnet der det gjør seg gjeldende et presserende behov for gjennomtenkning og reformering så er det mannlighetens område.

Forklaring: Å være mann er en besynderlig og mange ganger forvirrende tilstand. Kanskje er det like forvirrende å være kvinne eller noen av de andre tingene mennesker kan være. Den tilsynelatende naturgitte og naturlige inndelingen av mennesker i to og bare to kjønn heres-your-chance-its-men-we-wantkan kanskje ha sine gleder og endog fordeler, men samtidig gir den opphav til mange komplikasjoner. Den litt klossete historien om hvordan Gud skaper mann og kvinne i Mosebøkene og det disse skapningene deretter greier å sette igang i ulykkesbringende samarbeid med et oppegående reptil viser med all tydelig at dette ikke er den enkleste siden ved skapelsen. I våre dager er det enda tydeligere, i bunn og grunn passer det gamle Adam-og-Eva oppsettet dårlig sammen med noen av de måtene vi har innrettet det moderne samfunnslivet på. Den todelte kjønnsideologien blir litt etter litt undergravd av en bredere forståelse av kjønn og kjønnets rolle i seksualitet og sosialt liv.

Lenge var menn stolte av seg selv og sin mannlighet. Jeg nøler ikke med å hevde at vi nærmest utgjorde det stolte kjønn. Til og med kvinnene var i gamle dager stort sett stolte av mennene sine. Slik er det ikke lenger. Nå vet vi og kvinnene dessverre så mye bedre. I kjølvannet av moderniseringen har vi måttet ta inn over oss noen heller sørgelige kjennsgjerninger om vår eget kjønn og den rollen har spilt og fremdeles spiller i mye av den menneskelige elendigheten som finnes på kloden. Selv om mange av våre problemer omtales som menneskelige eller psykologiske og sosiale problemer, så er dette ofte en kamuflering av at de er mannlighetens problemer. Det hersker utvilsomt en nær, om enn komplisert og formidlet sammenheng mellom mannlighet og samfunnsmessige fenomener som ungdommelig gjengdannelse og gjengbasert antisosial atferd, uagerende og sosialt hensynsløs opptreden, underomsorg, voldelighet, asosial sexjakt og voldtekt i forskjellige utgaver, fengsler, hyperdominerende og selvhevdende kampinnstilling og krigføring, dårlig moderte ambisjoner, og rå rivalisering og konkurranseopptreden.

Dette utgjør bare et lite utvalg av en mer fullstendig liste av mannlighetens mørkere side og tvilsomme sosiale økologi. Kanskje er disse tingene del av det som mest av alt ligner på en mannlig ‘underverden’, et sosialt dyp behersket av oppblåste ‘torpedoer’, volds- og våpendyrkere, anabole monstre, fotballgale hooligans og mange andre tvilsomme skikkelser fra det maskuline redselskabinettet. I den moderne verden er ikke lenger nødvendig å dikte opp spøkelser og uhyrer, de befinner seg vel der de befolker en halvt usynlig monstrøs virkelighet. Og på den andre lysere siden finnes det ‘der oppe’ i samfunnslandskapet øverste sjikt en mannlighetens ‘oververden’ av menn som spiller mer ‘korrekt’, en kjedissfære befolket med økonomisk, intellektuelt og familiemesig priviligerte strømlinjeformete og selvpromoterende mannsskikkelser.

Det er mot denne samfunnsmessige bakgrunnen at kulturkommentatoren Fernando Persa kan skrive følgende:

«Å finne, forme og fastholde egen kjønnslig identitet er i våre samfunn ikke enkelt og oversiktlig, slik man har lett forledes å tro når man står overfor en levende mann eller en kvinne. Dette er et merkelig område av livet som beherskes av forvirrende føringer, illusjoner og speileffekter. Kjønnslig identitet handler i virkeligheten om et komplisert biopsykososialt kulturlandskap som er befolket av et uttall av mer eller mindre brukbare og holdbare mannlige rolleskikkelser og figurer. For menn og kvinner i våre dager er det ikke lenger en enkel sak å orientere seg i dette landskapet av motsetningsfyllte og mange ganger forfalskende og bokstavelig talt forførende identitetsmuligheter, for der å finne sin egen forankring og vei gjennom livet som konkret mann eller kvinne. Kanskje er det endog slik at det til hver av de nærmest uttallige mannlige varianter og utforminger finnes komplementære kvinnelige versjoner, selv om dette kan være vanskelig å oppfatte med en gang.» (Fernando Persa; Kjønnsidentitetens komplekse landskap’, Notat 2013)
 

Modern-MasculinityDet er dessverre lett å tro at det å gjøre seg ferdig med vår overleverte og tradisjonelle ‘naturaliserende’ mannsoppfatninger til fordel for vår tids bilde av den glatt vellykkete og overreklamerte ‘suksessmannen’ sikrer oss det mannsbildet vi som moderne menn og kvinner bør orientere oss seg fra. Men dette er et sosiokulturelt feiltrinn, av flere grunner. Ikke minst fordi det er snakk om et sosialt og eliteskapt klassebilde av mannen som den store majoriteten av oss vanlig levende menn og kvinner i samfunnet ikke kan eller vil finne seg til rette med. ‘Suksessmannen’ slik den fremstilles av kjendisgalleriet av sportsfolk, næringslivsvinnere, kulturpersoner og politiske mannsfigurer er langt mindre et forbilde for alle menn enn det er et forskjønningsspeil for å høyne og konsolidere elitære menns selvoppfatning. Dersom dette elitebestemte klassebildet av hva en mann er, kan være og bør være settes opp som ledebilde for hele manns-og kvinnebefolkningen og særlig for unge ‘in-the-making’ menn etterlater det seg mange forvirrete mannsjeler og påfører den mannlige befolkningen mer skadevirkninger enn velsignelser.

I naturen og i de ulike dyreartene er det mannlige noe som er gitt. Det er kanskje ikke like sympatisk, men allikevel som naturfenomen et fascinerende mønster med variasjoner, en ganske fascinerende kraft. For oss mennesker er derimot den samme ‘naturlige’ mannligheten en stor utfordring.

Leonardo_man_2For det mannlige som er overlevert til oss som en salig blanding av tradisjoner, historie, natur og individuelle påfunn går heller dårlig sammen med noen av de vesentlige ideene som regulerer forholdet mellom individer og kjønn i våre dager. Det mannlige og det moderne er blitt vanskelig å sette sammen til noe som fungerer; de passer dårlig til hverandre. Det lar seg ikke lenger snakke bort eller stikke under en stol; mye av de kjennetegnene og egenskapene  som tradisjonelt og gjennom historien har identifisert og fortsatt identifiserer hva og hvordan en mann er og bør være er i våre samfunn direkte problematiske. Man trenger bare ta en kikk på den nye høyrebevegelsens promotering av tradisjonelle mannsverdier (som i massemorderen Breiviks ‘Manifest’) for å forstå at dette er ikke noen farbar vei for demokratisk innstilte hoder og hjerter. Å gripe tilbake til et slikt mannsbilde fører ikke bare med seg store og alvorlige problemer for og i samfunnet, men også for hver enkelt av oss som skal forsøke å utforme og leve et liv som mann blant andre menn og  kvinner. For i et samfunnsperspektiv, og for oss selv som samfunnsvesener, handler kjønn og våre liv som kjønnsindivider aldri om å underkaste seg det naturgitt og tilsynelatende naturlige, men alltid om ulike former for frigjøring av og overvinnelse av det ‘naturmessige’ i oss. Det naturlig mannlig er kun innhold, å leve som mann i samfunn med andre handler uunngåelig om ansvar for å formlegge og utforme dette innholdet. Å være mann er å velge seg selv, ikke en naturgitt og imperativ skjebne eller tvang som man underkaster seg. For kjønnslivet slik det leves i det moderne samfunnet finnes det i virkeligheten ingen veier tilbake til det ‘naturmessige’, men bare gode eller dårlige ‘kunstferdigheter’ eller måter å ‘institusjonalisere’ det på.

tightrope-1Å skulle leve som individ og menneske er en samtidig balansegang mellom mange motsetninger og polariteter; ond-god, normal-gal, individuell-kollektiv, ærlig-løgnersk, hard-mild, åpen-lukket, bofast-nomadisk, for bare å nevne noen. Ved siden av den mer grunnleggende menneskelig balanseringen må man som mannlig vesen og en ‘han’ finne seg en slags indre og ytre ‘mannlig balanse’. Slik kvinnemennesker antagelig også (dem om det) må finne seg en balanse som kvinnelig vesen.

426924_3165342809394_1555784756_nDen ‘mannlige balanseringen’ utspiller seg som en livslang prosess gjennom et eget felt av både universelle og kulturspesifikke og tildels tidsbestemte motsetninger og polariteter som fastlegger og foreslår hva en mann er og skal være: Dominering-føyelighet, overlegen suksess-fiasko, maktbruk-beskyttelse, konkurranse- samarbeid, seksuell nedlegging-trofasthet, heroisk styrke-frivillig avståing, osv..

Mannen som kjønnsidentitetens balansekunstner: selvfremstilling og selvforming av sin mannlige ‘form’

31176_1482477778820_552951_n‘Å være mann’ er altså ikke noe fiks ferdig og fastlagt inne i oss, et slags innebygd naturgitt handyr som er lagt ned i oss og som hver og en av oss må finne fram til, kjempe med og lære seg å håndtere.

‘Å være mann’ er en særskilt dannelsesprosess, det handler langt mer om et sett av tilbøyeligheter og krefter som vi både møter i oss selv og som påføres og tilbydes utenfra og som hver og en av oss må forhandle med, tolke og finne ut av, forme og og fastlegge for seg selv og for sine omgivelser. Med utgangspunkt i tilbøyeligheter og prototrekk vi er påført fra naturens side og de kravene og mulighetene som samfunnet setter opp for oss selvfremstiller vi så å si vår egen opplevde og levde mannlighet, enten på en ganske bevisstløs eller på en mer reflektert måte.

I og med at det mannlige landskapet rommer egenskaper og tilbøyeligheter som krever aktiv moderering og demping for å være funksjonelle og akseptable, er bevisstløs mannlig selvfremstilling en voksende trussel for og i et harmonisk og fredelig samfunn. Menn som blir og former seg til menn uten å forstå hva det innebærer av selvbegrensninger og tilpasninger til samfunnet omkring en blir i våre komplekse og motsetningsfyllte sosiale landskape fort til risikofyllte medspillere for resten av samfunnet. For å være oss bevisst hvordan selvfremstillingen av oss selv som menn foregår må vi innse og vite hvordan det skjer, hvilke fremgangsmåter og mekanismer som er involvert og hvile begrensninger som er påkrevd. Ens mannlighet er kanskje i utgangspunktet en gave fra naturen, men samtidig er den noe man selv gir videre i en akseptabel og individualisert utgave som deltaker i en sosial og mellommenneskelig livssammenheng. Hver enkelt mann bidrar slik på sin særskilte måte til å forme det samlete mannlige landskapet som det samfunnet en tilhører rommer.

Mannlighet som ‘omsorg for selvet’/’selvomsorg’

1217 bks bwSAID_deKanskje er vi som menn i allefall delvis en følge av at v i gjør bruk av en slags historisk og samfunnsmessig frembrakt ‘omsorg for det mannlige’, mannlige selvpraksiser og selvteknologier for å låne den franske filosofen Michel Foucaults terminologi.

“Jeg er nå interessert i hvordan subjektet konstituerer seg selv på en aktiv måte gjennom selvpraksiser; disse praksisene er ikke desto mindre ikke noe som er funnet opp av individet selv. De er modeller som det finner i sin kultur og blir foreslått, antydet, påført det av dets kultur, dets samfunn, og dets sosiale gruppe.”  (Michel Foucault, 1984)

Mannlige selvpraksiser har som de tilsvarende kvinnelige antagelig røtter i naturlig gitte mannlige forutsetninger, som hormonelle forhold, balansen mellom hjernedisposisjoner og fysisk utrustning – men disse formes, bearbeides og omdannes i et sosialiserende forløp til våre kjente konkret levde mannlige figurer eller skikkelser.

books (3)Mannlige selvteknikker og selvpraksiser, noen av dem åpenbare men andre er mer implisitte og skjulte og endog halvt hemmeligholdte – særlig for den moralske og kvinnelige samfunnssfæren –  er den virkelige ‘produktive’ bakgrunnen både for den positive delen av mannligheten men også for en skyggeside som kommer til uttrykk i form av tvilssom sosialstatistikk om menns karriere og skjebne, suksess og feiltrinn i den moderne samfunnsmessige virkeligheten. Både om den ‘farlige’, den ‘hyperkorrekte’, den superkonkurrerende koste-hva-det-vil mannen, den ‘myke’ og den i økende omfang igiugphpih‘sårbare’ og marginaliserte og tapende mannen. Det mannlige landskapet i vår moderne tilværelse er altså et heterogent landskap av ulike og kontrastrende mannsformer og mannlige skikkelser. Vi frembringer det gjennom et bredt sett av mer eller mindre bevisste og oppdaterte mannlige selvpraksiser og selvteknikker

Kanskje er det ikke i en mannlig ‘natur’ men i disse mannlige selvpraksisene og mannlig ‘omsorg for selvet’ at mange av de viktigste svarene ligger på spørsmål om hvorfor det er blitt mer krevende og prekært å være mann i moderne samfunn, hvorfor det er vanskelig å finne en ‘mannlig balanse’ i en moderne tilværelse? Kanskje er våre moderne mannlige selvteknologier så motsetningsfyllte og inkonsistente og lite samkjørt og oppdatert med de tilsvarende kvinnelige selvteknologiene at den mannlige balansekunstneren er dømt til enten å lage seg en mannlig løgnmaske eller uopphørlig å være truet av å falle fra hverandre, mislykkes, av å falle?

En ‘mann’ er i et slikt perspektiv noe individuelt, dynamisk og plastisk, og ikke en en gang for alle generell og naturfiksert tinglik identitet.  I tillegg er disse kjønnsrolletingene ikke enten-eller, svart-hvitt; uten at det i og for seg trenger å komplisere det hele. Men balansere må man enten man vil eller ikke. Finner man ikke et personlig mannlig balansepunkt da faller man.

nnnMan blir en ‘fallen’ mann, enten i sitt indre eller også i sitt ytre liv. I vår moderne tid med nye moderne, velformulerte og ugjennomsiktige løgner og selvbedrag finnes det mange menn som både har en opplevelse av å falle, eller allerede er falne menn.

En ‘fallen’ mann, hva i all verden er egentlig det? Jeg skal forsøke å forklare på en enkel måte hva det går ut på. Og for å ha sagt det allerede her i begynnelsen – i tilfelle du skulle være misfornøyd med forklaringen –  det er egentlig ikke så enkelt å forklare.

bb-l-2En mann  som er ute av balanse eller en ‘fallen’ mann som velger å gi opp er i virkeligheten bare en blant mange mannlige figurer eller skikkelser ute i det mannlige sosiallandskapet som vi som moderne norske menn befinner oss i.

Den ‘hyperkorrekte’ mannsskikkelsen: en forfalskende klassemaske for ‘økonomisk potens’

last nedDen mest dominerende mannlige paradigmet i vårt norske maskuline landskap er egentlig det vi kunne kalle for ‘den hyperkorrekte mannen’. Dette er et forførende falskt ideal som mange vanlige menn og kvinner lett lar seg lure av; det er i bunn og grunn en slags mannlig utgave av Barbiedukken.

Den østerriske forfatteren Robert Musil har i boken ‘Mannen uten egenskaper‘ funnet opp en mannstype som kan minne om vår korrekte type: han skriver om denne moderne typen:

«His appearance gives no clue to what his profession might be, and yet he doesn’t look like a man without a profession either. He always knows what to do. He knows how to gaze into a woman’s eyes. He can put his mind to any question at any time. He can box. He is gifted, strong-willed, open-minded, fearless, tenacious, dashing, circumspect—why quibble, suppose we grant him all those qualities—yet he has none of them! They have made him what he is, they have set his course for him, and yet they don’t belong to him. When he is angry, something in him laughs. When he is sad, he is up to something. When something moves him, he turns against it. He’ll always see a good side to every bad action. What he thinks of anything will always depend on some possible context—nothing is, to him, what it is: everything is subject to change, in flux, part of a whole, of an infinite number of wholes presumably adding up to a super-whole that, however, he knows nothing about.»

Denne mannsfiguren som vi kan observere blant samfunnseliten er egentlig en slags fungerende forfalskning, men det er snakk om en forfalskning eller en løgn som både de selv, folk flest og samfunnet ønsker å tro på. Den hyperkorrekte mannen er en maske for tilgang til priviligert akkumulering av økonomisk potens og maktpotens. De viktigste redskapene bak dette er praksiser som fremstiller suksess og kjendisstatus.

images (6)En mer skjult og tilslørt side ved den hyperkorrekte mannsskikkelsen er økt ‘sexpotensiale’. Vi har egentlig mange gode eksempler med kan nøye oss med å vise til Bill Clinton og en AP-ordfører ved navn Øygard fra Vågå som vel er to ganske ulike tilfeller fra nyere tid.

Det hyperkorrekte mannsbildet er dessverre mindre et konstruktivt mannsbilde enn det er et sosiokulturelt bedøvelsesmiddel som gjør at media, folk og samfunnet kan slo seg til ro med at mannen i bunn og grunn ikke er så verst og til å leve med. Det gir oss håp og får oss til å glemme at fengslene våre er fulle av voldelige og forbryterske menn, at jenter og kvinner på kveldstur i gatene jaktes på av voldtektsmenn, at forhold og hjem og senger og barer og fotballbaner og utallige pornonettsteder fortsatt er gjennomsyret av en helt annen slags skjult, vondere og råere maskulinitet.

Den ‘korrekte’ mann er en kulturelt og politisk korrekt versjon av en mann som sterkt preger vår moderne tilværelse. Denne mannen er en sosial og kulturell kamelon som gjør hva det skal være for å unngå å støte og for å tekkes omgivelsene og samfunnet. Det er en versjon av det å være mann som fremkommer som følge av at menn på subtiler måter skaffer seg tilgang og akspet for å å fortsette å holde ‘Alfa’-posisjoner og akkumulere ulike former for priviligert ‘potens’ og dominans.  Korrektheten krever at de er opportunistiske værehaner. De gjennomsyres av en skjult og systematisert sosial og kulturell feighet og ettergivenhet som dessverre også rommer i seg nye former for bedrag, halv og helsvindel og korrupsjon innenfor politikk, idrett, økonomi og sosialt liv.

images (2)Den korrekte mann fremstår som pakket inn i og kledd opp med et sett av egenskaper som er in i media og offentligheten. Om egenskapene er selvmotsigende og uærlige spiller ingen rolle, det ser en moderne korrekt mann gjennom fingrene med. Han er ‘for’ alt som gir uttelling og aksekt og fremgang. Korrekte menn er derfor milde men bestemte, myke og snille, siviliserte men samtidig ‘lett-naturlige’, oppegående og forholdsvis vellykkete på en dempet måte, sportslige, barneglade og opptatt av eldre, allvitende, friske, sexy uten å være seksuelle, de er i mot alt som er ubehersket og voldsomt og rått og tar sterk avstand fra grovheter, slåssing, alkohol og rusmidler. De er med på og liker fotball og konkurranseidrett, men på en ytterst avbalansert, høflig og disiplinert måte – de unngår sterkt boksing bortsett fra en viss interesse for kvinneboksing, særlig dersom det er en norsk kvinne som seg fram.

images (4)Idealtypene og vellykkete eksempler på den moderne og korrekte mannsversjonen er naturligvis slike mannsvarianter som Jonas Gahr Støre, Audun Lysbakken, Jens Stoltenberg fra den politiske sfæren. Disse mennene er egentlig politikere og valgte til å ivareta politiske mandater, men det er samtidig lett å se at de både oppfatter og fremfører seg selv som og blir brukt som moralske førere og forbilder av media og offentligheten. Den skjulte dynamikken bak dette hyperkorrekte mannsbildet ligger i at det bidrar til akkumulering av sosial kapital, økonomisk og suksesspoten og medial oppmerksomhetspotens via mest mulig uavbrutt medialt nærvær slik at det sikrer en senere ubesværet tilværelse på solsiden og maktsiden av samfunnet.

images (5)Statoils Helge Lund er kanskje det mest fremtredende eksempel hentet fra næringslivssfæren; han kombinerer i sin person beundringsverdige og ettertraktete egenskaper som gutteaktig velstelthet, allsidighet, funksjonalitet med mer vel kamuflert og tilslørt klassemessig grådighet, kynisk egoisme og økonomisk potens.

last ned (1)I ‘Sportsutgaven’ av den hyperkorrekte mannsskikkelsen er det lettere å gjennomskue privilert akkumering av økonomisk potens gjennom medialt nærvær og suksess; i tillegg kommer en mer tvilsom økning av ‘seksuell potens’ og ‘kjendispotens’ slik som hos den nå fallerende fotballspilleren John Carew.

Den forhenværende villmannen og det mediale naturmennesket Lars Monsen og den iherdige like mediale forkjemperen for det sunne samfunn Per Fuggeli er begge ærlige typer og står derfor kanskje fremdeles litt lengre fra den korrekte typen, men begge to strever på forskjellige måter i allefall ganske iherdig for å komme så nær som mulig det hyperkorrekte mannsbildet ved å øke sin suksesspotens og kjendispotens gjennom stadig medialt nærvær gjennom å opptre i ukritiske og fordummende settinger.

Den hyperkorrekte mannsskikkelsen tilhører det vi kan omtale som en sosial eller klasse-klikk, det er snakk om en guttegjeng og et løst sammensatt sosial sjikt som reproduserer seg særlig ved hjelp av media og politiske og økonomiske mekanismer; de resirkulerer hverandre og bygger hverandres potensbasis gjennom tildeling av posisjoner, bonuser og tilgang til medial kjedisoppmerksomhet i et stadig bredere felt av fordummende og idiotiske TV-programmer hvis skjulte formal er nettopp dette med å reprodusere deres tilgang til privilegier.

‘Alle hverdagsmenn, normale menn’ eller andre ‘sub-korrekte’ mannlige figurer

Men de fleste menn der ute i samfunnets mannlige landskap er på langt nær like vellykkete i å finne balansen som menn og falle til ro mannskikkelse. De lever sine liv stort sett utenfor offentlighetens og medias søkelys, og styres derfor mindre av kamelon- og værhane-mekanismer i sin utforming av seg selv som mann. Dermed fremkommer mannsversjoner som er ærligere og kanskje mer ekte bilder av de. utfordringene virkelige menn står overfor i vårt moderne norske samfunn

Det er ikke alt i livet man har ‘herre’-dømme over. Det er faktisk ganske mye man ikke er herre over. Selv om man er mann.

b-44651_1566159470810_1140096289_31668292_7428540_nDet er altfor lett å tro at det å være mannlig og maskulin har noe med å dominere å gjøre. Å være på toppen, øverst oppe, den som bestemmer og som har noe å si. Mange menn forveksler disse tingene; de tror og føler at det å være en fullgod mann først og fremst er et spørsmål å dominere. Et eller annet sted, på en eller annen måte, må en ekte mann ha rett til å føle seg ‘Alfa’, ovenpå. Den første blant likemenn, den varme og gode Fader, i den benigne utgaven. Seierherren, mishandleren, undertrykkeren, psykopaten, tyrannen eller usurpatoren i  de utallige maligne utgavene.

Derfor; når en mann oppfatter at han ikke er herre over noe som han føler eller innbiller seg han burde være herre over, da er han som regel i trøbbel. Mange menn er faktisk i trøbbel nå for tiden, av mange ulike grunner, men en av de som har størst betydning for manneættens ve og vel skal jeg gå inn på her. Det handler naturligvis om kvinner. Men på en ganske annen måte enn man tenker seg.

Det finnes en slags overlevelsens lov som sier at man i utgangspunktet gjør det beste ut av tingene, inkludert å utvikle og ta vare på de evnene, fordelene og forutsetningene man er utrustet med. Jeg er klar over at mange menn i vår tid faktisk ikke oppfyller denne loven, og at de dermed lever en slags lovløs tilværelse. Men for de fleste individer av hankjønn er det utvilsomt tilfelle at de – noen ganger utrolig nok –  kommer seg opp på egne bein, skaffer seg utdannelse og yrkesmessige ferdigheter og til en viss grad en slags personlighet og til og med karakter. Med tiden blir de forholdsvis brukbare voksne spillere på livets harde scene.

peacockSom i naturen ellers finner majoriteten av hanndyrene  ut alle slags finurlige fremgangsmåter og knep som handler om hvordan en kan blåse opp og finpusse det påfuglutstyret en har fått utdelt ved fødselen eller skaffet seg etterpå til en overbevisende og strålende fasade og fremtoning som markedsfører oss så langt det rekker.

Noen ganger holder selv ikke det. Noen ganger er alt det man selv kan gjøre ikke nok. Noen ganger kommer en mann til kort fordi man blir konfrontert med en større virkelighet. En suveren og voksen kvinne som overgår han, rett og slett.

For som de fleste har erfart eller hørt om skjer det at en mann møter kvinnen i sitt liv, eller i våre dager kanskje heller en av kvinnene i sitt liv. Vanligvis forløpet dette som en tilpasningsprosess med forventet utfall, men noen ganger blir alt skrekkelig annerledes enn mannen forventer seg.

90882615b708ccae5887c2389a9db48fGanske ofte inntreffer dette merkelige at en mann, til sin forvirring, skrekk og store forundring –  oppdager han at han har fått seg en kvinne som på et vis fungerer på et definitivt høyere nivå enn det han gjør. Dette er en livets situasjon ingen mann i sin kjerne  egentlig er forberedt på å tackle; den er alvorlig fordi den faktisk truer med ‘å slå han av’ som mann.

Uttrykket ‘den bedre halvdel’ blir sannere enn mannen egentlig tenkte seg. Dama er bedre enn han, i alt eller det meste han prøver å sammenligne seg med henne i. Ikke det at hun sier det og legger vekt på det eller overbetoner det –  hun gjør ofte heller det motsatte – men han merker i det stille at dama er glitrende flink og effektiv, ja at hun faktisk overgår og overstråler han i det meste. Hun er påtakelig gløggere og mer oppvakt, mye bedre til å ta fornuftige og gjennomtenkte avgjørelser, hun greier å organisere livet sitt og holde orden på ting som han lett roter til, hun er mere følsom og omtenksom, forståelsesfull og balansert i det hun foretar seg. Hun har bedre utdannelse, bedre jobb, tjener mere, har flere venner og venninner, hun opprettholder bedre forhold til slekt og familie og naboer og kolleger. Og han befinner seg i skyggen av en overlegen kvinne, og i et forhold med henne.

Når en mann oppdager at dette skrekkelige har inntruffet, får han som forventet og naturlig er både skrupler og betenkeligheter. Han begynner å tvile på seg selv, vantrives, han får problemer med søvnen, liker ikke helt å komme hjem til sin utvalgte, han begynner gjerne å drikke for mye og hver eneste dag, antagelig som en slags trøst eller bedøvelse.

danteinthedarkwood (1)Det er bare å innse det; det at en kvinne er sin mann overlegen er ingen enkel situasjon for mange menn.  Han mister balansen, holdepunktene; kjenner seg bortkommen på livets vei.

I neste omgang kan det faktisk bli en utfordring også for den dyktige dama; en mann som er ute av balanse i selve sitt mannlige vesen er nemlig ikke å spøke med. Han er faktisk et problem. Problemene står i kø. Selvfølelsen og den indre verdigheten er truet, mannens bilde av seg selv rister i sammenføyningene.

Han har flere muligheter og forskjellige utveier som kan gjøre det mulig enten å leve videre i et forhold til en overlegen kvinne, eller han kan smutte ut på livsveien igjen og finne måter der han kan flykte, forsøke å unnslippe det som er så ubehagelig – å måtte leve i skyggen av en suveren og ruvende kvinne.

Hvordan  gjør du og jeg oss til en egenbestemt ‘mann’ ? Forslag til oppskrift for å finne og forme den individuelle mannlige selvteknologien og mannspraksisen for seg selv

Litteratur:

Nettsteder:

http://www.avoiceformen.com/feminism/the-plague-of-modern-masculinity/

«Verden begynner i Andalusia.» Om pilegrimsvandring og pilegrimers tilbaketrekning og gjenkomst

»Brændte vore hjerter ikke i os på vejen….» (Lukas, 24-32)

«Jeg skal komme med en innrømmelse: Jeg tror at noe av pilegrimsvandringers nye og voksende popularitet også er et av mange uttrykk for vår dype kulturelle og menneskelige krise. Selvfølgelig har den også andre sider, men i bunn og grunn blir mange moderne mennesker pilegrimer som følge av og for å håndtere personlige utslag av sin samtids kulturelle krise. Dette fordreier og ødelegger lett noe av det en pilegrimsvandring kunne bli også i vår moderne tid; man tenker seg for dårlig om og blir ‘feriepilegrimer’ som gjerne  legger mer vekt på ferie enn på pilegrim. Det finnes motsetninger mellom den ekte pilegrimen og den moderne tidens reisende skikkelser, som ‘turisten’ i feriemodus. Jeg har møtt ganske mange slike ferierende ‘pilegrimer’ som uten at de vet om det forspiller tilgangen til en viktig erfaring både for seg selv og andre. Av og til har jeg selv opptrådt som en slik. Men, når sant skal sies;  selv en såpass begrenset pilegrimserfaring kan hjelpe en til å gjøre noe viktig med og i sitt liv dersom noe av grunnformålet og selve praksisen fortsatt er tilstede. 

Vi skal ikke glemme det faktum at pilegrimsferder tilbake i middelalderen var en veldefinert og spesiell livsform; pilegrimene la ut på asketiske-religiøse reiser der de for en periode vente ryggen til den normale tilværelsen og forholdt seg en slags vandrende munker. Den tids pilegrimer levde eller forsøkte å leve det kjente ordet:

Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel?’  (Matt 16,24–27)

Tross voksende popularitet og promoterende mediaoppslag, det er ganske vrient for oss urbane og nokså fornuftige personer å bli en ekte pilegrim. Eller pilegrimer med en ekte orientering. Vi bringer med oss for mye av oss selv og våre vanlige innstillinger. Folk i dag er ihuga konsumister, vårt instinkt er først og fremst å dekke behov gjennom å forbruke; vi vil ha det komfortabelt, vi forlanger ‘service’ og opplevelser for pengene våre. Slik sett er vi nesten blitt for ‘grådige’ til å bli pilegrimer, selv om folk kvier seg for å innse akkurat det. Jeg mener da ‘grådighet’ i en videre forstand, noe av det samme som Martin Luther snakker om med uttrykket ‘å være innkrøket i seg selv’ (‘incurvatus in se’). Vi er vendt mot og floket fast i oss selv, blindet og forhekset av oss selv og av egne begjær. Vi kjenner at dette gjør en merkelig indre skade på oss selv og vårt forhold til andre.

Mange forsøker altså å bli pilegrim samtidig som de holder fast ved seg selv og sin tilværelse; da kan de ikke få det til, det har jeg sett. Både hos andre og hos meg selv. Da blir man lett noe annet enn pilegrim, en halvveis pilegrim; noe moderne og turistaktig som vi kjenner og er vant med. Få i våre dager er vant med å opptre som ‘pilegrim’ i sine daglige liv, det er nesten motsatt av hva vi er vant med å være.

Dersom man tar det på alvor, er det å bli pilegrim derfor noe som bare kan skje gjennom en tosidig prosess med både om- eller avlæring og nylæring. I nyvakt pilegrimsentusiasme skaffer vi oss pilegrimspass, kart og GPS, alskens turutstyr, vandringsko og superryggsekker, flyr avgårde til en populær pilegrimssetting og vips så er vi der ute på den åpne veien i flokk med andre pilegrimswannabier. Akkurat dette er lett. Men det fungerer som regel dårlig.

Vi tråkker avgårde mot et helligsted en uke eller to eller tre. Lite eller ingenting skjer annet enn noen eksotiske kulturelle og kirkelige opplevelser og at selve den vedvarende vandringsopplevelsen preger oss ganske sterkt både kroppslig og mentalt -  om vi orker å gjennomføre den. Ganske mange hopper av, de får nok av anstrengelser og asketiske påkjenninger.

Lengre vandringer som pilegrim er ikke noe eventyr eller særlig eksotisk, det er grunnleggende sett en slags naturlig asketisk prosess, å velge å gå over tid som pilegrim må derfor være en bevisst valgt asketisk øvelse. Asketisk vandring er en måte å vende oss utover igjen og bort fra oss selv, det er terapi og motgift for vår normaliserte innkrøkete og selvopptatte grådighet, den åpner oss og vender oss igjen utover mot verden og de andre. Får man ikke til dette, da går det andre såkalt ‘hellige’ oss også forbi. På en måte motarbeider vi oss selv fordi vi ikke skjønner hvilken rolle bevisst valgt og gjennomført aksese spiller for en ekte pilegrim. Dette er noe jeg har forsøkt og fortsatt forsøker. En dag lykkes jeg vel. Jeg har bestemt meg for å finne ut av dette. « (Bosse Laster, «Pilegrimsvandring som askese og avsentrering’, Refleksjonsnotat etter en spansk pilegrimsvandring, 2011)

“Lift your eyes,

Where the roads dip and where the roads rise.

Seek only there

Where the grey light meets the green air

The hermit’s chapel, the pilgrims prayer”

(T.S. Eliot: Four Quartets)

Modern-Masculinity

«Det er egentlig  ganske merkelig at jeg – som så mange andre pilegrimer i overpubliseringens tidsalder –  setter meg ned for å skrive om pilegrimserfaringen. Finnes det en erfaring som har nok med seg selv, som søker seg selv uten å gå utover seg selv, så er det nettopp den. Å berette om pilegrimserfaringen er et brudd med det jeg nå står for, det jeg ønsker å stå for gjennom resten av livsløpet. Det skurrer fordi det ikke harmonerer med min innstilling til det å leve som ‘etter-pilegrim’. Jeg er ingen skribent, eller et slikt skrivende menneske –  men en omstreifende vandrer, en evig gående pilegrim som støtter seg til vandringsstaven  heller enn til  penn og tatstatur. I det øyeblikket jeg skriver, da beveger jeg meg bort fra det å være en stillferdig innovervendt pilegrim og blir et av disse moderne, utadvendt forfengelige og overmodige aktørene i det sosiale spillet som uavlatelig skriker opp, som tror de har noe å fortelle andre,  selvopptatte  spillere som uopphørlig søker oppmerksomhet fra andre for å eksistere. Ekte pilegrimer spiller ikke – for, som filosofen Heidegger har tenkt frem for oss, er det ikke mulig å gjøre rede for det menneskelige fenomenet uten å gjøre slike distinksjoner om ekte eller uekte, det finnes selvsagt mange halvhjertede, falske eller uekte pilegrimer –  er sant nok søkende sjeler. Men de er aldri oppmerksomhetssøkende; når man velger å legge ut på en slik ensom og stille vandring og bli pilegrim for en tid velger man samtidig å forholde seg aktivt til noen eldgamle livsverdier. Er det en ting pilegrimer aldri søker så er det nettopp oppmerksomhet for oppmerksomhetens skyld. Slike mennesker, som i løpet av vandringen lærer seg selv opp i hva det vil si ‘ikke å søke oppmerksomhet’, og som deretter kan holde fram med livet sitt uten å søke oppmerksomhet, slike mennesker finnes knapt lenger. En britisk prestefilosof sa engang at å eksistere er å bli oppfattet; i dag er det å eksistere det samme som å jakte på og skaffe seg andres oppmerksomhet! Sosial oppmerksomhet er faktisk i dag viktigere enn penger, makt, mat! Bare den som oppnår andres oppmerksomhet føler at han eller hun eksisterer, alle andre vandrer tilsynelatende omkring i en mørk underverden for seg selv.»  (Fernando Persa, ‘Etterlatte notater fra et fattigslig pilegrimsliv’. Fargartunet forlag, Utvik,  2009)

«Er ikke dette forvirrende, så vet ikke jeg: Vår mediadominerte tekniske og fragmenterte tidsalder påfører oss utallige illusjoner som forfører oss, eller vi lar oss forføre av. Mye handler om det man kan kalle for en slags ‘tekniske løfter’, et eller annet nytt eller avansert eller vitenskapelig hjelpemiddel eller oppskrift eller terapi eller tabletter som skal til for å løse våre problemer, for at man skal løse plager og problemer og bli lykkelige og oppnå det gode liv. Media og alle disse ‘faglighetene’ ligner et apotek av vidunderoppskrifter for det gode eller sunne liv. Det de gjør er gjerne å bryte løs eller skille ut bestemte aktiviteter eller tilstander eller andre småbiter fra det virkelige levende livet, og deretter rendyrke og fremstille (‘manualisere’) disse som om de utgjør en magisk vidunderkur eller terapi som folk så skal praktisere mens de for det meste fortsetter å rase rundt som før i et rastløst og oppjaget liv. Bare se på populariteten til ‘oppmerksomt nærvær’, mindfulness, meditasjon, yoga, retreat, og andre siste skrik i terapier, osv.. Det er merkelig at folk fortsetter å tro på disse oppskriftene, som kommer og går som motestrøminger. Når ting blir omgjort til helsemessige og psykologiske vidunderkurer ved å taes ut av og løsnes fra et ettertenktsomt og moralsk fundert livsmønster blir det bare bleke rester igjen, en slags vitaminpiller satt sammen av abstraherte aktiviteter og opplevelser. Den aller beste meditasjonen som finnes er å bestrebe seg på å leve og handle riktig. Det vet vi siden Buddhas og Jesus’ lærerike liv. F.eks. noe så enkelt og trivielt som å bevege seg selv over tid og i det daglige livet ved å gå. Jeg mistenker at medias måte å fungere på som illusjonsspreder nærmest er en trussel og en hindring for den som forsøker å utforme og leve et godt og sunt liv.» (Ama Flores; ‘Notat om livsutforming som terapi’, Utvik ’2014)

 DSC01343Dovre

“Jeg er nå interessert i hvordan subjektet konstituerer seg selv på en aktiv måte gjennom selvpraksiser; disse praksisene er ikke desto mindre ikke noe som er funnet opp av individet selv. De er modeller som det finner i sin kultur og blir foreslått, antydet, påført det av dets kultur, dets samfunn, og dets sosiale gruppe.”  (Michel Foucault, 1984)

Jeg går:

Med armene strukket som i bønn opp mot himmelen. Herregud, for en lettelse! For en salig oppløftelse!

Jeg trekker pusten dypt inn i lungene som om jeg drikker vin. Eller bedre - for en som etter grundig ettertanke har sluttet å drikke alt som inneholder alkohol -  iskaldt kildevann. Den friske luften trenger inn i den gjenopplivete kroppen min. I brystet banker hjertet på en annen måte, jevnere og lettere, en nesten befridd rytme. Solen skinner, jorden dufter, himmelen løfter en opp. Aldri har jeg elsket livet så mye, elsket livet så mye! Livet MÅ ikke være en litt hensynsfull og regulert konsentrasjonsleir, i alle fall ikke hele tiden. Akkurat i dette øyeblikket skjønner jeg til fulle hva antropologen Tim Ingold mener når han sier at å leve er ‘wayfaring’, at det å gå på sine egne ben og bevege seg fremover gjennom landskaper er en grunnleggende måte å være i live på, å være levende på. Så enkelt er det;  allikevel har jeg sjelden forstått det i løpet av mine mange levedager der alt annet har  hatt eller tatt forrang. Kanskje er det derfor at den som går føler så sterkt at han eller hun gjør noe som er fullkomment riktig. Å være et gående menneske handler ikke om helse, om å komme i form, om å ta vare på kroppen. Å gå er ganske enkelt rett og riktig og sant. Et menneske må gå, bevege seg selv. Slik fugler må fly. Å gå er en antropologisk grunnpraksis. Det andre kommer i tillegg.

19270_1341574256320_2579333_nFor et par timer siden eller noe deromkring snørte jeg på meg slitte vandringssko. Jeg kjente meg rusten. Først innntok jeg en kopp spansk melkekaffe i en ruskete morgenbar. Et glass naturlig og nypresset appelsinjuice. Jeg reiste meg fra stolen, hengte ryggsekken på ryggen og ruslet langsomt og usynlig gjennom Sevillas bakgater og forsteder. Jeg så ingen, ingen så meg. Etter en stund, jeg aner ikke hvor lang tid det tok før klokketiden og de andre fellene og flokene begynte å løse seg opp, kom jeg ut på den åpne landeveien der alle normallivets begrensninger litt etter litt løser seg opp og blir borte. Gående mennesker lærer seg en annen dypere tålmodighet enn vi er vant til, oppløsningen av innøvde stengsler tar dagevis, flere dager enn folk som ikke har lært å gå har anelse om. Å gå er ikke bare å gå, det er å yte motstand, en frigjøringspraksis, en revolusjon som starter med en selv, selve revolusjonen i første person entall. Verden omdannes til et annet og friere sted for den som går lenge. Fra dette helligste av hellige øyeblikk handler det kun om denne ene enkleste tingen som de fleste altfor-normale mennesker i den altfor-normale verden for det meste har glemt;

‘å gå.’

En-to, en-to. Skrittene hvisker meg fremover. Gå; bevege seg selv over jordens overflate, flytte bena.

På lette føtter forlot jeg samtidig verden. Vendte ryggen til verden. Bort fra det hele. Fra meg selv. Fra virkeligheten. Slik den vanligvis oppfattes.

«Det gode er lett, alt som er gudelikt går på lette føtter.» (Nietzsche)

likJeg skar og klipte meg gjennom den usynlige piggtråden, greidde å komme meg forbi alle de årvåkne og ærgjerrige vaktpostene. Jeg ønsker meg vekk fra det hele en stund, bort fra ‘flokklivet’. Så lenge som mulig. Fra fangenskapet. Det gir meg kvelningsfornemmelser. Samfunnet og institusjonene og hverdagen er greie nok, det er ting vi trenger alle sammen til å holde orden på livet og hverandre. Jeg kom til verden og levde min første tid i en leir for krigsfanger i 1949 mens den store krigen enda kastet skygger over folks liv; følgelig er jeg gammel nok til å huske at sosialt kaos og ødeleggelser ikke er noe å trakte etter. Men å leve handler også om mere, om andre ting. Vi trenger absolutt ikke late som om vi hele tiden liker å trelle som ledd i denne ‘flokken’.

apartcagedlossoffreedomnightmaresprisonprisonersurrealsurrealhandstrappedvladimirmoldavsky-b765d67d281aff002c19d8f58f873dab_mVår supernorske sosialmedisiner kan motsi seg selv så mye han vil. ‘Bry deg om flokken din!’ Han snakker i alle fall noen etter munnen. Min filosofiske vandringsledsager har en formel også for slike ting;

«Mennesket må kvitte seg med sin dårlige smak med å ønske å være enig med andre.»

Det finnes ingen konsensus eller doktorformler for å leve dette som er mitt liv og som jeg er fordømt nødt til å leve og finne ut av på egen hånd. Det er merkelig hvor fort folk opptrer moraliserende når de forsøker å være kloke på andres vegne. Hva er poenget med ensidig å hylle ‘vi’? For den som skal leve finnes det like mye et ‘de’, et ‘du’ og et ‘jeg’ og et ‘de andre’ å bry seg om og forholde seg til. Fengende slagord må ikke få oss til å glemme at det må være balanse i tingene. Rommet har fire dimensjoner; men når vi skal leve må vi engasjere oss langs ALLE dimensjonene som språkets personlige pronomener angir for oss; jeg, du, han, hun, det, vi, de, oss, osv.

Jeg masjerer avgårde i mitt eget lille uovervinnelige livskompani mens jeg taktfast nynner noen proteststrofer av CC Cowboys-låten ‘Bare du, du, du’:

«Jeg trenger ingen flokk
For å kjenne meg sterk»

Jeg går. Ergo sum

«x» går
jeg er dette «x»
derfor går jeg 
derfor er jeg

25084_1397824142532_1348039_nJEG GÅR

På mine egne forsømte ben. På en gjørmete vei full av vanndammer etter nattens regnstorm. Fra byen og opp mot fjellene, gjennom landet og landskaper som omdannes og forandres  mens jeg beveger meg.

Å gå er mer enn bare å gå. Mer enn å skritte avgårde, forflytte seg fra hit til dit. Å gå er en måte å være menneske på, å være til. En egen innfallsvinkel til det å eksistere, til virkeligheten. En forening av det vesen jeg er og verden som jeg er i. Å gå er å praksisere og gjenoppdage at mennesket ikke er en øy, et adskilt tenkende jeg inne i et privat hode eller en ensom hjerne, men dette som filosofen kaller for ‘væren-i-verden’. Den som legger ut på vandring er igjen av denne verden. Den ‘gående’ blir født og gjenfødt av denne foreningen. Det samme gjør ‘veien’ og ‘ferden’. Å gå er å finne tilbake til og uttrykke kjærlighet gjennom bevegelse, gjennom den enkleste handling. Til kropp, til verden, til det enkle, til stillheten. Til seg selv som ‘væren-i-verden’. Å gå er å finne fram til og uforske de ubrukte formene for bevegelse som er gjemt dypt inne i ens kropp og i landskapet. Avgang, ankomst, farvel, velkomst, sakte, fort, stoppe, starte, snu seg, opp, ned, hit, dit, over, under, bortover, vekk, nærmere, fjernere, her, der; alle disse ordene som virker så trivielle rommer et skjult panorama av ulike former for bevegelse. Et bevegelsesrike. Bare den som velger å gå over tid skaper og lager inngangen for seg selv til dette magiske og mystiske riket. Det finnes ingen andre innganger enn å gå.

Jeg går og går.

Salte svettedråper renner nedover tinningene. Nedover korsryggen. 34996_10200853314952070_33272975_nDe svir i øynene. Jeg kjenner at tårer fyller øynene mine mens nynner på en sentimental svensk salme, ‘Jag haver ingen kjærare’ som er en slags tonebønn for meg. Salmer passer på langsomme vandringer. Den minner meg om denne merkelige og motsetningsfyllte kjærligheten som livet ernærer seg av. Og alle farvel’ene og bruddene og tapene og avstandene som kjærligheten selv ernærer seg på. Å synge med en mild rytme mens man skritter avgårde omdanner vandringen til en slags antropologisk livsdans. Formiddagssolen brenner i nakkehårene. Jeg går nordover. Skyggen min glir foran meg bortover den ujevne grusveien med vannpytter i hjulsporene. Folk som går blir opptatt av skyggen sin som man sjelden merker i det vanlige livet. Hvem vet; kanskje er det heller slik at jeg henger fast i skyggen og kan ikke annet enn å prøve å holde følge med den. Det finnes andre skygger i et liv enn den som solen kaster i veikanten. Man er egentlig aldri alene selv når man er mutters alene. Av og til et halvt og nesten utvisket avtrykk av vandringssko i gjørma; kanskje en halvt forkommen medpilegrim som jeg kommer til å møte på herberget i kveld eller i morgen? Størrelsen på avtrykket forteller om det er en kvinne eller en mann. Mer trenger jeg ikke å vite. Det gjør ikke noe fra eller til. Pilegrimer og vandrende sjeler kommer i alle slags utgaver. Det holder for meg. Jeg strever for hvert lite skritt i den våte gjørma. Enten henger skoene fast eller så legger det seg et tjukt lag med gjørme under sålen som gjør meg 5 cm’eter høyere.

Jeg er kanskje høyere, men ikke kjekkere. 2013-04-06-1132_15Det venstre lårbeinet og hoften verker som vanlig, en heit tannpine murrer et sted midt mellom kneet og hoften. Noen ettermiddager låser benet seg fullstendig i kneleddet, jeg må halte meg avgårde på et ben. De siste hundre meterne inn i landsbyen og til herberget kan være en ufattelig utfordring der jeg vrikker meg avgårde. Ubehagelig og brennende svie i endetarmen. Det er ikke bare snakk om smerte, men like mye hvor den kommer fra. Hva den betyr. Jeg er full av kreftspredning, i hele skjelettet. Kreftlegen spurte om jeg ville vite hvordan det sto til; jeg bekreftet det og fikk mer enn jeg var forberedt på. Det gikk hull på et eller annet inne i meg, og gjennom hullet strømmet en følelse som jeg aldri har visst om før. Jeg ble fyllt av en merkelig gele i hele kroppen og særlig nedover i bena da ørene mine tok mot det han sa:

‘Du er full av kreft. Det er faktisk lettere å si hvor du ikke har kreft enn hvor du har kreft.’

Det sies av folk som selv har forsøkt at man kan gå av seg det meste. Filosofen Søren Kierkegaard hevdet man kan gå seg frisk fra alle sykdommer, kroppslige og sjelelige. Kierkegaard var som kjent peripatetiker på sin hals, slik mange andre filosofer og tenksomme sjeler også har vært det. Så går jeg. Hva annet kan jeg gjøre? Men jeg grunner over om man kan gå seg frisk fra metastatisk kreftsykdom? Det kan i alle fall ikke skade.

47842_10200910556943084_88921777_nKaotisk hundeglam fra en falleferdig oppsamlingsleir for løshunder på et forfallent gårdsbruk like bortenfor veien. Haciendaen har sett bedre dager. Jeg tar for sikkerhets skyld opp noen småsteiner fra grusen i tilfelle noen av kjøterne skulle bli så nærgående eller nysgjerrige at det blir nødvendig å forsvare seg. Spurvekvitter i trærne. Skrapende lyder i grusen fra føttene mine.

I bakgrunnen lager trafikkmaskinen rundt storbyen der borte bak ryggen min en molldyster konsert av motordur. Et orkester av hestekrefter og hardt metall. Den blir litt etter litt svakere mens jeg beveger meg bortover veien. Etter en stund merker jeg den ikke lenger, selv om jeg vet at den fortsatt er der. Etterhvert som man går seg ut av og stadig lengre vekk fra storbyens støy og larm – dette ‘menneskelig, altformenneskelige’ – da merker man at presset på og trykket mot sansene letner og det blir mulig å åpne seg opp mot og møte virkeligheten igjen, fra innsiden så å si. Pilegrimsvandringer er en slags opptrening i akkurat dette, man forlater og ankommer til støyfulle miljøer hver dag slik at man kjenner på kroppen og sjelen denne prosessen med at sansene lukker og forsvarer seg og deretter åpner seg opp igjen. Mennesker liker å skryte av alt det vakre vi fyller verden med, kultur og musikk og marmor og festivitas og  alle slags flotte produkter; mest av alt fyller vi den til randen med et helvetes bråk, rabalder og ødeleggelse. Vi lager lyder og støy i hytt og pine, overalt og til alle tider; verden er en avfallsplass for ubrukelig bråk og støy. Ofte kan jeg ikke lenger huske hvordan stillheten høres ut eller kjennes. Stillheten er et glemt hav.

Skritt for skritt. Ut av verden, ut av virkeligheten. Ut av alt. Inn i noe. Noe annet.

Herdis dovre

Til fots

Mange tror at det å vandre bare handler om å gå, å vandre. Det er forsåvidt korrekt som en begynnelse. Det handler i første omgang om noen helt elementære og grunnleggende ting. Vandringssko. Sekk på ryggen, litt under 15 kg inkludert en pakke salte salchichon med pepper, en bunt hvite neper som henger bakpå ryggsekken, et glass hermetiserte asparges og drikke. En selvlagd stav av eukalyptus med noen enkle utskjæringer i barken. Vannflaske, 1,1/5 liter. Stukket vekk i sekken; en herlig tørr spansk hvitvin; 0,7 liter. Rueda. Den trengst sårt. For å hjelpe meg til å minske vekten av sorgene og angsten som har bitt seg fast like i nærheten av hjertet mitt.

Mer enn disse tingene skal det ikke til for å legge ut på en lang vandring. Den som tenkt å leve videre kan ikke forlate alt. Noe må man ta med seg dersom man skal videre i livet. Dersom man går. Dersom man en gang har tenkt å vende tilbake. Å vandre som pilegrim er slettes ikke selvutslettelse eller et av selvmordets utallige varianter men heller det motsatte.

Resten tar jeg som det kommer.

167815_1784544290294_6765353_nForlate, stige ut av verden? Et steg av gangen, til fots? På egen hånd. Ut av verden? Bort fra flokken, alle? Flukt? Tilbaketrekning? Eskapisme? Hva snakker jeg om? Resignasjon? Verdensforakt?

Hvor jeg har tenkt meg hen? Hvilke veier kan jeg følge? Stikker jeg bare av fra det hele? Alene? Hva med de hjemme? Hva med når jeg kommer tilbake igjen? Hva er poenget?

Jeg skal si det på enklest mulige måte; jeg har tenkt meg til et helt annet sted enn der du og jeg vanligvis befinner oss. Hvor det er? Hva det går ut på? Gi meg bare litt tid. Jeg skal forklare det om litt. En ting av gangen. Vær litt tålmodig.

Alt av betydning vil komme for en dag.

Pilegrimsvandring og ‘Veien ut’

“Når du reiser til fots på en så intens måte, handler det ikke lenger om å legge bak seg virkelige avstander, men det er heller et spørsmål om å bevege seg gjennom sine indre landskaper.»/»…omfanget og dybden og intensiteten som finnes i verden er noe som bare de som reiser til fots noensinne vil oppleve.» (Werner Herzog)

415613_3182892088115_1695044985_oDe fleste som har forsøkt seg på det som ofte kalles eskapistiske prosjekter, som kanskje kan betraktes som moderne utgaver av ørkenmunkenes ‘anachoresis’ eller tilbaketrekning fra verden og ‘fuga saeculi’ eller verdensflukt – i forbifarten vil jeg minne på om at ingen er uten litt legning for eskapisme eller en eller annen form for indre eller ytre flukt, enten det er i handling eller bare i fantasier –  de fleste vet at det slettes ikke er noen enkel sak å slippe unna verden. En av vår tids fremste tenkere bestemmer til og med vår menneskelige tilværelse som ‘Væren-i-verden’; ved fødselen kastes vi ut i verden og verden åpner seg for oss. Eller inn i den, om man velger å uttrykke seg på den måten. Og der befinner man seg, enten man vil eller ikke.

Det er vel ikke for ingenting at alle små og store religioner har frembrakt ‘anakoreter’ eller munkaktige eneboere motivert av en slags ut-av-verden og forakt-for-verden (‘contemptus mundi‘) oppskrifter for å hjelpe oss til å løsne på båndene til virkeligheten og bryte ut av vanemessigheter og den vante livstrømmen. Den eminente britiske historikeren Arnold Toynbee gjør selve bevegelsen og rytmen med tilbaketrekning og gjenkomst til en viktig prosess i sin forståelse av både individers og kulturers vekstprosess. Han skriver i sitt verk ‘Et studium av historien’ (1946):

«Kaller vi den samme dobbelte bevegelsen tilbaketrekning og gjenkomst, beskriver vi den ut fra  (personens) ytre forhold til det samfunnet han tilhører. Tilbaketrekningen gjør det mulig for personligheten å utløse indre krefter, som ville ha forblitt latente om han ikke for en tid hadde frigjort seg fra samfunnets arbeid og lenker. En slik tilbaketrekning kan være en frivillig handling fra hans side, eller den kan bli påtvunget ham av omstendigheter som ligger utenfor hans kontroll. I begge tilfelle betyr tilbaketrekningen en sjanse for, og kan hende en betingelse for eneboerens forvandling. Det greske ordet for eneboer, anakoret, betyr bokstavelig en som går til side. Men en forvandling til eneboertilværelse har ikke noe formål og kanskje ikke engang noen mening uten som forspill til den forvandlede personlighetens tilbakevenden til det sosiale miljø han opprinnelig kom fra, til de hjemlige omgivelser som det menneskelige samfunnsvesen ikke kan adskille seg varig fra uten å gi avkall på sin menneskelighet og bli (-) ‘enten dyr eller gud’. Tilbakekomsten er det essensielle i hele bevegelsen og dens endelige årsak.»

Idet jeg satt og kikket på disse ganske innfløkte setningene var det noe som slo meg, som i første omgang virket helt fjernt men som senere har blitt en del av kjernen i min forståelse av hvorfor pilegrimer igjen og mer og mer tråkker rundt på Europas og verdens hellige veier. Jeg mintes fra mine år som psykologistudent at den kjente psykoteraputen Carl Rogers  definerte psykologisk behandling på en måte som  ligner på det som hender med et menneske som velger å bli pilegrim for en periode. Rogers (1942) skrev -

«Terapi går ikke ut på å gjøre noe med individet eller få han til å gjøre noe med seg selv. Det er i stedet et spørsmål om å sette han fri for normal vekst og utvikling, om å fjerne hindringer slik at han igjen kan bevege seg  fremover.»

Til å begynne ble jeg påvirket og inspirert av andre; jeg ble nok vandrer og pilegrim fordi stadig flere tok bena i bruk og søkte til gamle pilegrimsveier. Etterhvert ledet de lange vandringene meg inn i en refleksjon over hva som foregår med et menneske iløpet av en ‘pilegrimsprosess’. Arnold Toynbees formulering åpnet i seg selv nye horisonter for meg; en som for en tid ‘trer til side’, en ‘anakoret’. Jeg kjente med en gang noe i meg selv igjen i dette gamle begrepet om en spesiell måte å leve på, en særegen livsform. Jeg visste at jeg måtte lære meg å bli dette som kalles ‘anakoret’ for å kunne leve mitt eget liv i den moderne tilværelse.

9788248905318Verden’ og vanene som vever oss tett sammen med den er ganske trykkende. Verden er i seg selv noe enormt og ruvende. Ingen kommer unna verden uten å foreta seg helt spesielle ting. Selv allvitende professorer eller bredt sammensatte professorale komiteer er egentlig ikke i nærheten av å ha noen fullgod oversikt over verden. Verden står i veien for mye av det hver av oss lengter etter og drømmer om å gjøre, som en uendelig kinesisk mur. Vi lever alle i skyggen av ‘Muren’, vi oppholder oss bak en ‘Mur’ som aldri faller. Det merker man selv om man skulle være blind eller døv eller ha andre mer vanlige begrensninger i hukommelse, følelsesliv og tankeevne.

Vår moderne verden har gjort det stadig vanskeligere for oss å finne frem til og nyttiggjøre oss den grunnleggende og livsviktige rytmen med tilbaketrekning og tilbakevenden. Vi har selvsagt våre ferier, men både du og jeg vet så altfor godt at det gjerne blir mer av det samme.

Å finne den etterlengtede veien ut byr på problemer.

Folk søker og prøver seg i alle retninger; utover eller innover, oppover eller nedover, nært eller fjernt, hit eller dit. Opp i luften, ut i verden, til fjells, under havet, inn i de dype skogene eller seg selv. Det som ser ut som en vei ut er som regel ikke det den gir seg ut for. ‘Veien ut’ viser seg nedslående nok slettes ikke å være en vei ut av noe som helst men bare en pause eller en avstikker eller omvei på innsiden av det hele. For noen viser ‘veien ut’ seg mest av alt å være en måte å få skrevet en bok eller en blogg på. Kanskje er det nok? ‘Utveis-litteraturen‘ har blitt en egen populærsjanger som bare vokser og griper om seg. ‘Utveiene’ er det motsatte av hva man tenkte, måter å forbli innenfor.

stop absoluttDet er fort å la seg forføre av det moderne livets store spillerom og alle mulighetene; man blir lurt til å anta at det alltid finnes en vei, en løsning. Friheten virker å være så ubegrenset og stor at vi begynner å tro på frihetens illusjon.

Kanskje finnes det ingen åpenbar og nærliggende ‘utvei’? Kanskje er det heller slik at vi stengt inne, at vi sitter fastlåst midt inne i alle mulighetene på livstid? Kanskje er vi i livsvarig fangenskap?

Oppstigninger

Altfor mange følger automatisk den samme tilbøyeligheten som forfatteren og eventyreren Jack London trodde ville føre frem. Han skrev om hvordan han følte det i sitt kjente essay om livet:

‘samfunnets kollossale bygning tårner seg over meg, og i mitt hode går den eneste veien ut oppover.»

Simeon_Stylites_stepping_down‘Oppover’ så høyt som råd er. Det er samme retning som den tidlige kristendommens ‘søylehelgener‘ fulgte i sin verdensflukt og for å komme himmelen og saligheten litt nærmere.

I vår materialistiske tid handler det mindre om å komme på sporet av det hellige enn om grådige ambisjoner og prestasjoner og posisjoner,om å vinne koste hva det koste vil, spisse albuer og manøvrering og andre av disse tingene som vi innbiller oss kan holde oss oppreiste innenfor samfunnets murer.

books (3)Den grenseløse dyrkingen av den ene vinneren i de vestlige ‘vinneren-tar-alt-samfunnene’ gjør at svindel og løgn for en stund kan føre en oppover og virke som en brukbar vei ut. Man lever på lånt tid ettersom omgivelsene blir mindre og mindre naive og ikke vil finne seg i å bli ført bak lyset. Vi har fortsatt ikke kommet oss etter sjokket som tilfellet Lance Armstrong har gitt oss; det viser oss bare  hvor skrekkelig galt det kan gå med vår blinde og naive dyrking av vinnere. Man visste såpass mye allerede tilbake i 2005-7 at den hyperamerikanske Armstrong kunne ha vært avslørt som den svindleren han hele tiden var gjennom sin monomane penge-, vinner- og suksessjakt.

‘Oppover’ er ingen ‘utvei’; vi må kanskje innse at ‘oppover’ ikke er svaret i våre dager- ‘oppover’ tar oss ikke i den retningen vi ønsker oss. Oppover fører oss bare videre oppover til vi en dag enten sitter fast høyt oppe på et sted ingen egentlig orker å oppholde seg av fri vilje, eller begynner på den bitre nedturen eller rett og slett faller gjennom og ramler til bunns.

Merkelig, eksotisk eller ekstrem

Mange fantaserer og drømmer om de merkeligste utveier for å komme seg løs og ut; Alice i Eventyrland fant utgangen og stakk gjennom et  magisk speil og kom over i en omvendt virkelighet. Andre har funnet den gjennom et gammelt klesskap oppe på loftet.

Voilaasfora450I vår idrettsmaniske og individualistiske epoke forsøker mange seg heller med et stunt eller et ekstremsportslig sprell; de håpefulle legger ut på drømmeflukt i form av verdensomseiling med seilbåt,  ‘absolutt lykkebringende sykkelturer’ jorden rundt eller fra Nordkapp eller tvers gjennom Europa eller til Nepal, løpeturer over alle klodens kontinenter fra nord til sør eller øst til vest; fjellvandringer i de mest øde og krevende strøk av Himalaya eller SørAmerikanske fjell.

46bdebd2e4b39c21e8d22d0e185e3fb29b34b02810f5b5d8bd61c45bNoen flytter ganske enkelt stille ut i ødemarken i et primitivt og spartansk lite treskur, en lavo eller et telt, for et års tid eller mer. Men ingen får lenger fred i paradiset; etter en kort stund dukker ‘Der som ingen skulle tru at nåkon kunne bu’ opp med kamera og mikrofoner; da er man solgt.

Andre ror i månedvis fra norskekysten til Grekenland. Og skriver en dårlig bok om turen.

Alle erfarer vi det samme; det er ikke lenger lett å komme seg løs fra den sosiale tyngdekraften. Den holder sitt drepende faste grep om oss – i kropp og sjel –  klemmer oss ned mot bakkenivå, morfer oss som en deig til fungerende konforme individer. Det skal mye til før den gir slipp på sitt bytte. Jo mer man spreller, jo fastere sitter man fast.

ba0024_enlarge

Stillheten, det enkle, landlige og langsomme

En vanligere fremgangsmåte er rett og slett ‘å hoppe av’, der man forandrer livsstilen i retning av et  stillere, enklere og langsommere liv. Gjerne en landlig livstil i  motsetning til det urbane livet. Den allerede nevnte Bjørn Gabrielsens bok ‘Veien ut‘ er et nylig eksempel på et slikt prosjekt.

Det finnes uttallige versjoner av denne utveien som går langt tilbake i tiden og som kanskje har sin fineste representant i ‘Walden eller livet i skogene’  (1854) av Henry David Thoreau.

mpmppkEt nyere eksempel er boken ‘Eslenes visdom.  Om å finne roen i en kaotisk verden’ (2009) der den venstreorienterte marxisten Andy Merrifield beretter om sin meditative vandring langs pittoreske veier og stier gjennom den sørfranske landsbygden med et lånt sjokoladefarget esel som heter Gribouille (som betyr noe sånt som ‘skriblerier’).

Merrifield er inspirert av forfatteren Robert Louis Stevenson’s bok «Reiser med et esel i Cevennes» som kom ut i 1879. Geografiprofessoren og forfatteren beskriver sitt  møte med en flokk esler og hvordan han bestemmer seg for å velge et av dem som ledsager på en fottur. Eslet ‘Gribouille’ puster han over skulderen mens de går. Tempoet er langsomt, Gribouille er stille og uendelig trøstende. Det finnes mange vanskelige ting i denne verden, men de fleste av dem mildnes i selskap med et esel.

«Hvis du står bak et esel, ligner ørene på englevinger, som flagrer i vinden, to fleksible håndtak som du kan gripe tak i for å komme i gang, for å flyte oppover mot himmelen, opp dit og videre forbi fjellene.»

 

Senere skriver han om hva som skjer med hans person iløpet av den langsomme vandringen med et dyr;

‘ Sammen med Gribouille, passerte hele mitt liv revy foran meg… Jeg er ikke lenger den samme personen som jeg var da jeg ga meg i kast med denne boken, denne turen.» «Tiden bremses ned når man er med esler. I deres selskap skjer ting stille og metodisk. Det er vanskelig å glemme deres uskyldige blikk. Det er en ro som gjør en rolig. Tankene dine vandrer, du drømmer, du svever et annet sted, men en måte er du fortsatt veldig til stede.» 

Utover det språkløse eslet er også mer språklige og kommunikative skikkelser som Heidegger, Schubert, Chesterton og andre Merrifields følgesvenner på denne reisen. Merrifield er på jakt etter sitt egen tapte selv:

«Hittil hadde jeg på en måte levd mitt liv vikarierende, modellert meg selv etter andre, en karakter i en bok, en berømt forfatter, en kjent professor.» 

Merrifield søker stillhet etter et liv dominert av støy. Mens han går hører han uten å anstrenge seg alle lydene som lages av regn, fugler, insekter, kirkeklokker, vind og ugler – noen av disse for første gang.  Mot slutten av vandringen summerer han opp med at:

«Jeg ikke kan unngå å tenke at dagdrømmer skaper oss, at vårt lille liv avrundes gjennom dagdrøm heller enn av søvn, » – «ekte lykke kommer uforutsette steder, gjennom overraskende vendinger og skifter, gjennom ærlighet.»

Den indre, paradoksale veiløse veien

Jeg har egentlig sans for alle de forskjelleige utveiene folk forsøker seg på. De gjør sikkert en jobb og kan være like gode for de som trenger dem. Jeg spør meg allikevel om de er tilstrekkelig, om det ikke er noe annet og mindre synlig det kommer an på?

Jeg for min del velger ‘back to basics’¨, ingen fiksfakserier, ingen teknologier eller hjelpemidler eller avledninger. Jeg velger ‘via purgativa’ som mystikeren kaller den, dvs. å legge av seg og rense bort alt annet. det som blir igjen er å gå. Skritt etter skritt. Å vandre langs den åpne landeveien, som et åpent ubeskrevet ark, for meg selv og stort sett uten annen ledsager enn skyggen min som skifter fasong med solens stilling. Jeg føler at jeg har funnet stormens stille øye, stedet der alt oppfører seg omvendt, den ene enkle åpningen som er så lett å overse i jakten på utveier og det store kavet ; en stille hemmelig underjordisk kjøkkenutgang. 

Bakveien ut av verden.

Jeg lette ikke. Allikevel fant jeg ved tilfeldighetenes spill denne genuine veien ut. Jeg fant den ved å følge i fotsporene til en nær venn av meg. Han fant den før han døde; noen mener til og med at han døde som følge av det han fant. Men sant nok; jeg må ikke forføre og forlede meg selv. Det er altfor mange som påstår at de har funnet ‘den rette veien’.  Som den østerriske filosofen skrev, for mennesker er det letteste av alt å bedre seg selv.

Hvordan kan jeg da vite  så sikkert at det har noe for seg å legge ut på en vandring uten mål? Svaret er enkelt; man vet det egentlig ikke, man vet bare at går man langt og lenge nok  vender man aldri tilbake dit man kom fra.

Jeg kom aldri tilbake. Jeg kan aldri vende tilbake. Jeg har aldri vendt tilbake.

Hvor jeg befinner jeg meg?

Jeg kan si det slik: Utveien er egentlig noe helt annet enn det man først tror og leter etter, utveien er en ‘innvei’. Å ta alvorlig dette med å bli pilegrim er egentlig å forsøke å praktisere en teori om det å være og ikke minst bli det menneske man er. Å være pilegrim er hver dag å praktisere og øve seg på å leve en antropologi og lære om mennesket som tar hånd om seg selv og tør å være uferdig, en evig reisende og søkende, som en fortapt sønn og et bortkomment får, som ‘peregrinatio’. Jeg må innrømme at dette ‘peregrinatio’ kan ha to betydninger, og man vet for sin egen del aldri sikkert hvilken av dem man selv praktiserer. Det kan bety enten ‘vandring’ eller ‘pilegrimsferd’ avhengig av retningen man beveger seg, enten bort fra eller tilbake til Gud. Bort fra eller til seg selv. Bort fra eller til andre mennesker. Vi får finne det ut.

 

Å gå ut av Sevilla

«Du vei som jeg går ut på og der jeg ser meg omkring, jeg tror at du er ikke alt som finnes her, jeg tror at det finnes også mye ikke-sett her.» (Walt Whitman)

ppJeg har lagt eksotiske Sevilla bak meg. Sent i går kveld nynnet jeg en spontant selvlagd ‘Sevilla, Sevilla’-sang mens jeg tråkket nedover fra jernbanestasjonen og gjennom den feststemte folkevrimmelen i de trange gatene i Triana på leting etter et lite krypinn for natten. Kveldsluften var lun og varm.

Før jeg køyet i et enkelt herberge for pilegrimer og andre nøysomme reisende, høyere til sinns enn Ikaros fløy, skylte jeg min sangglade strupe med noen gylne glass tørr verdejo hvitvin fra Valdepenasdistriktet på en feststemt gaterestaurant; lot meg halvt frivillig, halvt ufrivillig, sønderklemme av en løssluppen og kåt forskerinne fra Trøndelag som slengte seg ned på mitt kreftsyke fang noen glade nattetimer. Jeg aner egentlig ikke hva som går av folk.

Kunsten å forlate seg selv og sitt liv

Egentlig har jeg forlatt alt.

santiago-caruso3Alt som kan og bør forlates.

Stukket ut av innhengningen, fra mitt eget og samfunnets oppdrettsanlegg. Jeg orket ikke lenger følelsen av å være foret. En rømt og lettet oppdrettslaks ute på det åpne ubestemte livets hav. Det store udefinerte eventyret. Der ting fremdeles kan skje. Der uvissheten spiller en rolle. Der morgendagen rommer det ukjente. Der livet er et spørsmål uten fastlagt svar. Der man kan lide uten diagnose. Der man kan kjenne at man er frisk selv om man er syk. Der man kan tillate seg å føle seg syk og såret selv om man er frisk. Der det finnes dager som ikke har noe navn. Der man kan være sensuell og seksuell uten at det finnes annen partner enn en selv. Der man kan vandre dag etter dag uten å komme frem til et bestemmelsessted. Der man kan gå seg vill uten at det gjør noe forskjell. Der man kan sette seg ned i veikanten, ta seg en slurk herlig kaldt vann mens man uten å tenke en eneste tørr tanke betrakter folkene som suser forbi i bilene sine.

Hva holder jeg på meg? Hva går det av meg?

420899_3378078047642_1417206509_nDu skjønner selvfølgelig tengninga. Jeg er ute å kjøre med noe. Har mistet retningen. Fotfestet. Jeg er svimmel. Kvalm. Jeg vemmes over bufett-tilværelsen i det Stoltenbergske paradissamfunnet der alt man ønsker seg og drømmer om kan skaffes gjennom nettsøknader til NAV’s selvbetjeningssider. Et lykkerike der drømmene skremmende nok begynner å handle om selvødeleggelse, undergang, fortapelse og andre mørke ting som ikke lenger finnes.

Det er noe som har gått galt et eller annet sted.

Selv om alt i og for seg er i den skjønneste orden føler man at man lever i en slags merkelig ‘feiltilværelse’. At tingene ikke er rodentlige eller slik de skulle være. At noen har jukset, at noe eller det meste må rettes på. Ingenting er i orden lenger. Samfunnet er skakt. Virkeligheten knirker i sammenføyningene. Det er feil navn på veiskiltene. Koordinatene går i surr. Politikere og foresatte jukser oss, de reiser på sexturer til baltiske land og misbruker unge jenter mens de foregir å ta vare på dem. Folk bruker forfalskete papirer. Ingen er det de gir seg ut for å være. Alle er ofre, alle feiler noe, alle trenger behandling og hjelp. Veinettet er i ferd med å bryte sammen. Kodene og passordene stemmer ikke. Helsen er aldri trygg lenger. Matvarene er fulle av tvilsomme og farlige stoffer. Idrettsstjernene doper seg og svindler oss. Lykkelige rike kjendiser lever skjulte tragedier med mishandling, spiseforstyrrelser og mentale lidelser, syke foreldre, kreftsykdommer. Sex’en kan hele tiden bli mye bedre enn det trøstesløse skuespillet man selv greier å få til. Formen er ikke på topp til tross for ustoppelig trening, maratonløping og Birkebeinere. Partneren er uinteressant og kjedelig. Ungene roter livet til og blir egentlig ikke til noe. Utseendet stemmer ikke, for mange rynker og for lite muskler og sixpack og karisma. Klimaet er mye verre enn det ser ut og blir bare verre år for år. Folk er ikke så tilfredse som de gir seg ut for å være, bak fasaden lever de i nød, mange er fattigere enn de trenger å være eller har påtrengende behov for psykologisk eller finansiell hjelp.

igiugphpihDet er kanskje ikke så merkelig at alle og enhver som slumper til med å bli utnevnt til minister med kortere eller lengre fartstid og varighet eller ved et eller annet lykketreff oppnår kjendisstatus  umiddelbart utnevner seg selv til moralsk kompass og veileder for en villfaren befolkning. Det er som om hele den norske befolkningen er ute å kjøre, bortkommen, på ville veier og derfor sårt trenger til moralske peikefingre og veiledning. Vi får det vi fortjener; vår kjære værehaneminister Jonas Gahr Støre som utenriksminister var mer enn bra nok, men som sunnhetsminister når han virkelig store høyder; han er som skapt for et Smørbukksamfunn. Han er forelsket i sitt eget moralske kompass og tror at ministerstillingen forplikter han til å fortelle oss at vi må passe barna, slutte å røyke, drikke, sitte i sofaen, og alle de andre onde åndene og demonene og besettelsene som sosialdemokratiet forsøker å utdrive i den arbeidende befolkningen. jeg må innrømme at jeg har mer til overs for den pessimistiske Giacomo Leopardi enn for den human-optimistiske minister Støre, når den italienske dikteren og filosofen skriver følgende:

«Ingen forstår det grann av det menneskelige hjertet , som ikke forstår hvor stor dets evne til illusjoner er, selv når disse er i strid med dets interesser, eller hvor ofte det elsker selve den tingen som åpenbart er skadelig for det.«

Men man kan kanskje ikke vente at en helseminister gjør seg umake med å forstå eller forholde seg til menneskehjertets hemmeligheter før han lager sin helsefremmende politikk.

Det finnes ingen steder eller smutthull der man kan skaffe seg sjelelig eller åndelig fred i dette Norge, alle steder er invadert, okkupert, besatt av en iherdig og ekte norsk retttroenhet eller rettskaffenhet eller flokkmentalitet. Det kjennes jævlig, men jeg vet egentlig ikke hva det er eller bør kalles. En tysk filosof kaller hele denne blandingen av elendigheter og priviligert rikdom for ‘Norges-effekten’.

Før handlet det om at man ikke skulle fortape seg i verden, da mistet man seg selv eller sin sjel. Nå handler det kun om ikke å fortape seg i seg selv, da forspiller man visst evnen til å henge med i verden og bli noe. Hvorfor kan disse folkene ikke nøye seg meg å være politikere og kjendiser, løse politiske eller kunstneriske problemer og ellers la folk der ute i livet styre med sine egne ting og selv finne ut av livet og hvordan en skal leve?

Kanskje handler hele greia mere om ‘antropologiske’ og ‘moralske’ spørsmål enn vi liker å innrømme?

198086_1884548790344_4451820_nDet er ikke det at jeg ikke er takknemlig; tvertimot. Jeg sender takkebønner til vårherre og andre skjebnestyrende størrelser når jeg åpner øynene hver eneste morgen og hver eneste natt før jeg lukker dem igjen. Jeg tar inn over meg at jeg har hatt grenseløs flaks idet jeg kom inn i verden som nordmann etter krigen. Det er et lykketreff for ethvert lite menneske å være født med sølvskje i munnen som en av 5 millioner sjeler med norsk statsborgerskap.  Dette lille innbildske Norge er utvilsomt det beste av alle mulige samfunn; ingen med litt sunn fornuft i knollen kan tvile på det.

Stadig flere av oss ser etter utveier. Det skjer noe usunt med oss som mennesker i det supersunne samfunnet, noe  går tapt i vårt indre liv mens vi fråtser i ubegrensete innkjøp og grådige nyter vårt jordiske paradis. Kanskje er det måtene vi er eller holder oss friske på som gjør at vi hele tiden føler oss sykere enn vi er? Kanskje finnes det en luguber rettskaffenhet som gjør at vi kjenner oss enda mer forbryterske og syndige enn vi strengt tatt trenger? Er det ikke noe man bør stille spørsmål ved, dette at mye av alt det som før inngikk i det å bry seg med og eie kjærlighet til hverandre, til partnere, barna våre og de gamle, til de som på ulike måter trenger vår støtte eller hjelp, alt dette omtaler vi i velferdens tid mer og mer som noe som ingen av oss ønsker å tynges for mye av, som en ‘omsorgsbyrde’? Er det da egentlig til å forundres over at stadig flere av oss både lever alene som single i såkalte enpersonhusholdnigner og føler oss uendelig alene midt oppe i en intens sosial tilværelse? Jeg er en gående mann her på denne pielgrimsveien, men jeg tenker i forbifarten at kvinner antagelig mere enn vi menn er et genuint jærlighetsvesen og dermed rammes mye hardere av det kjærlighetsløse samfunnet. Kvinner blir kanskje sykere enn de er fra naturen, menn blir bare hardere? Men utveier forsøker alle å finne.

Jeg vet egentlig ikke hva som har gått galt eller om noe egentlig har gått galt; hvem kan egentlig vite det? Kanskje må det bli slik med oss, fordi vi er innrettet slik som mennesker? Kanskje er det en slags innebygd lidelse eller lengsel eller feil eller sykdom som bor dypt inne i dette merkelige menneskehjertet, eller i sjelen? En åndelig krise? Fremmedgjøring?

Det kryr av forslag til diagnose på vår moderne tilstand.

gnosis_1Psykologene påstår at IQ-nivået i de moderne vestlige landene har økt for hvert tiår det siste århundret; det kalles ‘Flynn-effekten’. Jeg er ganske sikker på at det samtidig er noe dypt inne i vårt menneskelige vesen og i vår evne til å løse mennneskelige oppgaver som har minsket og gått tapt hvert av de samme tiårene som har gjort oss bedre til å løse IQ-oppgaver. Et eller annet vi ikke vet navnet på, en slags omvendt ‘Flynn-effekt’ i vårt sosiale følelsesliv som har noe som har med evnen til å leve og elske å gjøre. Når det gjelder menneskelige følger er den norske situasjonen uten forløpere i verdenshistorien; ingen vet sikkert om noe har gått galt eller hva som har gått galt. Vi fortsetter som før uten å la det gå noe særlig inn på oss. Men allikevel er det lett å legge merke til noen tegn. Folk vil eller orker ikke mer, bryter tvert, kaster seg ut i rus og et orgieliv, styrker sitt fattigslige ego ved hjelp av alle mulige ekstreme aktiviteter, styrter seg inn i perverse selvopptattheter av alle slag, spiller og lar seg underholde, gjør seg avhengige av innkjøp, luksus, reising til alle verdenshjørner, seksuell utfoldelse, løper omkring for å få en eller annen slags behandling eller terapi, bedøver og sløver seg ned med pykofarmaka eller legger seg inn i asyler for å slippe unna rotteracet. Det er unektelig et merkelig paradis eller Eden vi har skaffet oss, der alle egentlig ønsker å stikke av eller komme seg vekk og ingen lenger vet å sette seg ned og bare nyter overfloden og freden under de skyggefulle trærne tett sammen med de fredlynte og snille dyrene. Et paradis der vi hele tiden ønsker oss  mer og mer og noe annet eller til og med drømmer om et annet sted enn der vi befinner oss. Et lykkeland der stadig flere føler seg som ofre for et eller annet overgrep eller en urettferdighet eller en feilbehandling?

Og kanskje det aller verste i denne beste av alle verdener; alle synes å vite alt. En dum og drepende allvitenhet.

imagesCA95915KDet finnes ingen spørsmål lenger. Bare svar. Jeg drukner i alle svarene. Alle går rundt med sine svar, de fosser ut av øyne, munner, gjennom hendene, hele tiden og overalt. En sverm av svar, som svermer av blodsugende mygg. Hver bidige person jeg kjenner er en svarmaskin. De har svarene før spørsmålet er stilt; det er ingenting å spørre om – helse, kjærlighet, liv og død, mystikk. Alle folk har blitt en slags vandrende oppslagsverk, et Homo Wikipedia. Jeg skjønner ikke at det er mulig å holde seg i live i slike omgivelser. Man kan ikke leve av å ha alle svarene hele tiden. Av og til må man sette seg ned på en stein og undre seg, spørre seg om hvordan tingene henger sammen i denne underlige verden, spørre og undre seg lenge og vel. At ikke fler går amok med skytevåpen og annen galskap. Jeg holder ikke ut et sekund lenger med å være utsatt for en slags trålfiske der folk sopes ut fra sine gjemmesteder og trekkes opp av havet hver bidige dag for å sløyes, fileteres og foredles. Jeg er mett og utslitt av denne normaliserende faenskapen, jeg er til og med overmett av meg selv fordi jeg ikke lenger er helt meg selv. Jeg har brent meg selv ut og ned og opp. Nok er nok.

Ute på den åpne landeveien

‘En kjennsgjerning: Har den ytre verden først engang blitt adskilt og fjernet fra meg, blir jeg alene til overs og oppdager meg selv som en uendelig oppgave.» (Peter Sloterdiijk: ‘Du muss dein Leben andern’/»Du må endre ditt liv.2009″)

Jeg føler allerede en stille tilfredshet; jeg er ute av den andalusiske storbyen. Alene på veien. Jeg kikker tankefull ned på de trofaste føttene mine og de robuste skoene som steg for steg flytter meg fremover over den tørre lysebrune elvegjørmen. Guadalquivir flommet over sine bredder i forrige uke etter et langvarig regnvær.

Det er til denne veien og disse stedene jeg lengtet den siste tiden. Jeg så den tomme landeveien for mitt indre øye hver eneste dag. Det er akkurat dette ene jeg så frem til, å rusle avgårde uten plan, uten avtaler; det jeg drømte om hver eneste søvnløs svett natt.

Det er ikke verst. Men egentlig er det ikke nok. Det er ikke det jeg er ute etter. Det jeg mest av alt kunne tenke meg er å komme meg ut av meg selv, å komme meg bort fra meg selv. Vrenge meg ut av mitt eget utbrukte skinn, som en halvdød slange. Det er ikke det at jeg går andre på nervene, noe jeg må ha gjort temmelig lenge. At andre folk utgjør et problem, det er egentlig som det skal være. Folk er jo problematiske. Det er verre at jeg er et uløselig verkende problem for meg selv. Det handler mest om meg selv. Jeg har hengt rundt meg selv lenge nok. Jeg går meg selv på nervene, er en byrde for meg selv; den er for tung til at jeg liker tanken på å bære den videre. Jeg orker ikke, jeg tåler ikke engang å se meg i speilet. Derfor går jeg, for å komme løs og vekk fra meg selv. Det finnes ikke store muligheter til å speile seg når en skritter av gårde i sitt eget gangtempo på øde landeveier.

Vel, vel. Nissen er med på lasset; det tenker du som har god greie på slike ting, tilpasningskyniker som du er. Det driter jeg en lang marsj i. Jeg går, jeg går; det er det eneste jeg gjør; dag etter dag. Og gjerne en dag til. Dette er ikke idrett eller sport eller noen av de derre moderne ekstremtingene som folk i våre dager holder på med i helsestudioer eller på landeveien eller i løssnøen nedover ville fjellskråninger i de flotteste fjellanorakker fra Bergans eller Skogstad. Uff. Uff en gang til. Uff enda en gang. Spar meg, spar meg. Hva er dette da? Hva er det jeg holder på med? Man kan da ikke stille seg utenfor alt og alle ting?Jeg går og går, like forbanna. Jeg er en skarve flyktende langvandrende pilegrim, hverken mer eller mindre.

Den ensomme vandrer

«Ikke vær et ettall på jorda, bry deg om flokken din (dr. Per Fugelli)

TightropeDetailPic2Som det passer seg for en ekte og overlagt pilegrim er jeg alene på veien, mutters alene. Jeg går i mitt eget selskap. Jeg synes å huske at den amerikanske skogsfilosofen sa at  han aldri hadde hatt en ledsager som ga han like mye selskap som det han hadde når han var mutters alene. Pilegrimer er på et vis ensomme mennesker av overbevisning eller prinsipp; selv om mange som vandrer på veiene i dag ikke lenger har den ensomhetsevnen som gjør at man tåler å gå særlig lenge alene. Disse moderne mangelvesener er iferd med å ødelegge pilegrimsatmosfæren med sin uutslokkelige trang og hang til konstant sosialisering. Å gå alene er slettes ikke verst; en er kanskje ikke lykkelig i ordets rette forstand men en trenger heller ikke føle seg særlig ulykkelig. Det er på en måte noe annet det er snakk om, en slags befrielse med bismak. Befrielsen gjør at en kjenner seg ganske tilfreds, kanskje til og med lettet; bismaken forsøker man å holde i sjakk med et glass vin i kveldingen eller litt pilegrimsprat når man møter likesinnete.

“Den veien du går alene fører bort fra deg selv’. (Per Lagerkvist:’ Hjertets sanger’, 1926)

Men en ting er ikke til å komme bort fra; dette at en genuin pilegrim vet å bevare og ta vare på sin grunnleggende alenehet under ferden, som han eller hun også tar vare på sin innadvendthet og sin stillhet. Mennesket er ganske sikkert et hypersosialt dyr, hvorfor skulle de ellers lage svære byer som Tokyo, London eller Instanbul og Kairo hvor ingen kan vite hvor mange som bor der og kravler over hverandre hver eneste dag. Men pilegrimen tar en pause fra alt dette, han eller hun krysser en grense i seg selv og i forhold til alle andre for å nullstille seg og sitt sosiale liv. Derfor skal pilegrimen gå alene, lære seg å gå alene, elske å vandre avgårde på veien mutters alene i sitt eget fascinerende selskap. Tørste mennesker drikker selvsagt - særlig vann; og pilegrimer elsker vann fordi det slukker tøsten og står for gjenfødelse -  og pilegrimer kaster seg av og til gjerne ut i et lite menneskebad underveis fordi mennesker kan døyve den eksistensielle sorgen og er den beste medisin mot mange slags uutsigelige lidelser. Men mennesker er også krav og belastninger og bindinger og definisjoner, og det er nettopp hva pilegrimene ønsker å legge bak seg og løse opp i gjennom sin lange vandring.

Men han eller hun går som pilegrim alene, sin egen vei. Ingen kan varde den veien som du eller jeg går, skrev den kjente poeten fra Hardanger.

‘Skapningen stirret inn i det åpne med alle sine øyne’. (Rilke) abstract,drawing,loneliness-6c06ee02aaa496425c578e54fc242a88_h

Jeg går her og tenker mine egne frie tanker ute på en åpen landevei. En fri vandrer er eller blir fritenker. Tankene settes fri ute på den åpne veien.

På vide og uendelige landeveier føles det å være alene annerledes enn når man oppholder seg i et rom i et hus i en trang by eller bygd som heter Utvik eller Breim eller Hellesylt eller La Herradura eller Harstad; på slike steder lager man ut av seg selv sitt eget fengsel. Aleneheten er på et vis riktigere når man har gjort seg selv til en vandrer langs en uendelig og tom vei. Denne veien jeg skritter avgårde på kalles av pilegrimer for Via de la Plata og har en lang historie som underlag for apostlenes hester, av alle slag, pilegrimer selvsagt, men også gjetere og dyrepassere, soldater og romerske eller muslimske krigere kanskje mest av alt. Og flyktninger og ulykkelige eksilerte og bortjagete mennesker, de er jordens salt. Tilværelsen, naturen og alle naturlovene er ofte både hensynsløse og urettferdige. De forfordeler ofte; noen får mye og andre får lite eller ingenting. Noen danser på bordet, andre blør i rennestenen. Noen lever i beste velgående, andre omkommer i krampetak. Noen sover søtt som barn, andre tar seg gjennom søvnløse netter. Noen triumferer og vinner, andre taper. Noen synger, andre gråter. Noen, som fuglene og jeg akkurat nå – vi er lykkelige vesener i fri flukt høyt opp under himmelvelvingen, utrustet med oppløftende vinger. Utrolig nok. Mennesket, dette arme vesen  - bundet til jorden, til gjørme og grus og stein – har kun armer og føtter. Men for all del, vi har heldigvis dette andre som kalles lengsel. Vingestekkede fugler flyr ikke. Mennesker uten lengsler – lengselstekkede sjeler – flyr heller ikke. Jeg svever bortover grusveien, jeg har vinger på anklene mine som vandrer- og reiseguden Hermes.

Åh, det gjør godt å kjenne denne vennen av livsviljen, denne store løfteren av liv og sjel; lengsel er en så stor og merkelig følelse. Den løfter oss opp fra jorden og bort fra vår indre og ytre elendighet - og elendighetene vil aldri gi oss endelig fred og følger oss som kjent til alle tider. Lengselen er gitt oss som gave av engler og guder som vi selv har funnet opp for å hjelpe oss selv, den bærer oss fremover og opp i det høyeste for at vi skal gjenoppdage at livet i sin kjerne er et eventyr. Hverken mer eller mindre; dette livet er og må være et eventyr for at det skal leves. Noen dager, noen timer, eller enda bedre, noen korte uker vandrende langs en landevei. Når lengselen forsvinner, synkner vi hen i tomhet eller gråhet. Eller fortravlete grådigheter. Rikdom og triumfer hjelper ikke mot tap av lengsel. Heller ikke fattigdom eller andre påtatte dydigheter, om du skulle være så dydig at du tror på noe slikt. Det hjelper ikke at alle andre ting er i sin skjønneste orden, uten lengselens inderlige kraft ville hver eneste av oss være fortapt. Lengsel ligner mest på et følelsesmessig drivstoff, så lenge man fortsetter å lengte kommer man seg alltid et lite stykke til på den harde veien som kalles for livet. En dose lengsel er det som skal til. For det er jo merkelig hvor fort alt kan forandre seg. Hvor lite som mange ganger skal til. Og hvor vanskelig det er å skjønne det på forhånd. Man må bare fortsette å lengte, litt til, så skjer det alltids noe som gjør at man kommer seg videre.

Jeg har allerede tråkket de første pilegrimskilometrene gjennom morgengrå bygater og mellom alle husene som langsomt våkner opp. Sevilla er mitt Jerusalem, her har jeg elsket, grått, og ikke minst vandret. Nå vandrer jeg igjen. Ingen andre levende eller døde har vandret så ofte ut fra Sevilla som jeg har. En varmende morgensol dukker opp borte i kanten av østhimmelen.

Verden begynner i Andalusia

«Not that I haven’t been wooing you continually

by the moods of metaphor; but we have kept the terms

of our contract: you have given me free rein, and I have

honoured my share of the obligation by not using up

that freedom, by leaving large tracks of compacted

equivocation at every twist in the telling.» (Gillian Rose)

Det finnes et utall av steder på jordens overflate. Befolkete eller øde, benevnte eller navnløse. Mennesker er overalt. For den som vandrer, finnes det bare et eneste sted; akkurat der man her-og-nå befinner seg, på sine to ben. Blant alle stedene er det et sted som er rett eller riktig, det er om å gjøre å finne frem til det. I antikkens grekeland hadde man begrepet ‘Kairos’ (fra gresk: καιρός)  som betød ‘det rette tidspunkt’; det er et begrep som stammer fra retorikken og handler om å gjøre/si noe i riktig øyeblikk i en talesituasjon.

Også når det gjelder steder er det om å gjøre å holde hodet kaldt, å finne fram til sitt eget ‘rette sted.’ Det gjelder å finne fram til egnete steder, steder som har det man trenger når man i sitt liv skal avslutte eller komme igang eller begge deler. Det finnes en kunst som handler om å finne fram til og oppholde seg på ‘det rette stedet’, som ikke er slik som moderne reisende turister gjør det med å farte og jakte hvileløst omkring etter det nye og det attraktive og det spennende og det lusuriøse eller eksotiske. Å være pilegrim er å ha funnet eller hele tiden å gjenfinne dette ‘rette stedet’ og ivareta og pleie det med kropp, sanser og sinn. En pilegrim er nettopp en jordnær tryllekunstner som på en merkelig og usannsynlig måte befinner seg på ‘rett sted’. Et sted som både er akkurat her, der foten settes ned på veien og øyene søker ut mot landskapet; og som på samme tid er ingen steder men beveger seg i og gjennom landskapet.

Mennesker lever ikke bare inne i det kalde hodet eller i det hete hjertet sitt, vi lever ute i en verden full av viljer. Filosofen – som er min imaginære venn – hevdet at alt har vilje, selv steiner og rennende vann har vilje. Havet har vilje, skyene har vilje. Og hva slags vilje har da ikke folk? Alle disse menneskene; kvinner, menn spebarn og gamlinger? Alle som en, enten de vil noe eller ikke. Vi er så fullstendig av denne verden. Helt og holdent, man kommer ikke utenom verden og alle disse svake og sterke viljene. Å komme i gang igjen, manøvrere og finne fram til den ene åpningen i tilværelsen som gjør det mulig og ønskelig å forlenge livet, leve videre og videre på ubestemt tid. Dødshjelp er en ting, livshjelp er like viktig. Noen ganger er det mer snakk om å gjennomføre livsforlengende tiltak heller enn livsavsluttende. Finne den ene gylne åpningen som har i seg løfte om nye livsmuligheter, om at en kan begynne på nytt igjen, det er helt avgjørende. De siste månedene hadde jeg vært fullstendig stasjonær, gått i stå, som en syk katt hadde jeg trukket meg dypt tilbake til mitt eget innelukkete hi. Jeg feilte kanskje ikke så dramatiske ting, men noen ganger er et banalt lite sykdomsdrama eller et kjærlighetsdrama mer enn nok. Det var i allefall nok til at jeg greidde å gå i stå. Jeg slo av mitt mentale og sosiale stoffskifte og gikk i dvale i månedsvis. No more, no more. Nada, nada. Nichts, nichts. Mange av vinnedyrkerne reagerer på instinkt, de ser med forakt på folk som overgir seg, gir opp. Det gjør ikke jeg. Nyheter handler om hvem som vant en 100-meter, et skirenn eller en fotballkam; man løfter ikke frem taperne og de som ga opp underveis. Jeg har en slags mislykkingsfili. For meg er det å mestre kunsten å gi opp en forunderlig og rik vei med sine egne muligheter. Det er i overgivelsen, sprekkene og nederlagene at det nye lyset kommer inn i et nedadgående eller stasjonært liv som har floket seg til. Og det å gi opp er like krevende som den hardeste aksese. Vi burde egentlig ha hatt en svær olympiade som kun handler om å tape, mislykkes, fomle ting til, gå nedenom og hjem – på den beste måten. Det er som kjent bare vinnerne som doper seg på prestasjonsfremmende midler; de nerlagsdømte og taperne trenger ikke drahjelp for å gi opp, resignere og nå bunnlinjen.

Men det er ikke lenger der jeg befinner meg.

Jeg er i gang, jeg går. Jeg er ute på den åpne landeveien. Dpet av frihet, den åpne landeveien er mitt dop. For meg finnes det alltid denne ene magiske metoden for å få døren såpass på gløtt ut til livet igjen at ting kan begynner å skje. Det er såre enkelt; jeg er som den stillesittende larven som på noen få timer omdanner seg selv for å kunne fly ut i verden på egne vinger. Jeg kan knepene, jeg omgjør bare meg selv til pilegrim. Så åpner verden seg igjen, veiene ligger der åpne og lokkende. Det aner meg at du løfter spørrende på det ene øynebrynet; hva i all verden innebærer det ‘å bli  pilegrim’? Kan man bare ‘bli’ pilegrim? Kreves det ingenting? Må man ikke godkjennes av noen som holder orden på sakene – myndighetene -  må man ikke gå på skole eller kurs og sertifiseres?

Nei! Hopp over alt det derre! Å bli pilegrim handler utelukkende om å innrette seg med eller å ta et oppgjør med seg selv. Det er en reforminnstilling til seg selv, sitt eget liv, sin egen personlighet. Man må bare være villig til å tråkke ut av sine egne inngåtte sko, låne et annet par for en periode. Jeg skal innrømme såpass, pilegrimsveien er en enkel metode men den er allikevel ikke for alle og en, også den møter en med noen ganske spesielle iboende forutsetninger og utfordringer. Overgangen til ensomme langstrakte landeveier er det aller enkleste og samtidig svært krevende å få til. Men om desperasjonen er desperat nok, mørket sort nok, uroen nok urolig, tomheten tom nok, kjedsomheten kjedelig nok, ensomheten ensom nok, trettheten trett nok, selvforakten foraktelig nok, da kan selv den mest fortapte skjønne at her gjelder bare en eneste ting: å komme seg løs og finne en vei ut.

Hva er da mer naturlig enn å komme seg ut på en vei, rett og slett? Ute på den åpne landeveien er ingen fanget i livet sitt, da kan og må man begynne på nytt; et steg, et steg til, nok et, og så steg etter steg, dag etter dag, uke etter uke. Flytte bena. Gå, gå gå, gå. Gå seg bort fra seg selv, til seg selv igjen. Har du gått deg fast? Hva faen er det du nøler for?

Endelig er jeg i gang; jeg kjenner en vanvittig og overveldende følelse av befrielse i hele kroppen i det jeg en stille sommerlig høstdag nesten mirakuløst befinner meg der ute i det åpne flate terrenget hvor alt er synlig -  jeg har akkurat gått gjennom og ut av Sevilla og rusler mutters alene på en grusdekket landevei mellom brunfargete vannpytter og seig gjørme.

Men hvem husker alle traurige regndager når solen henger på himmelen over en?

Og for en sol! Dette er ikke en norsk landevei, og solen er heller ikke norsk. Under denne himmelen har Stoltenberg og hans rekker med normopatiske kompanjonger overhodet ingen innflytelse! Her er solen diabolsk fri for all gjennomsnittlig moderasjon. Den enorme andalusiske solen kaster et flammende strålehav over meg og landskapet mitt. For dette er mitt eget selvlagde landskap, når man orker å gå gjennom verden da tar man verden i besittelse, man setter sine svake avtrykk på jorden blant utallige andre og lager og eier landskapet sammen med disse andre. En vandrer er derfor aldri alene; jeg minnes såvidt det den amerikanske filosofen Ralph Waldo Emerson skrev om avtrykk og spor:

«Alle ting er engasjert i å skrive sin historie… Ikke en eneste fot tråkker gjennom snøen, eller langs bakken, uten å avsette sine mer eller mindre varige tegn, et kart over sin marsj. Grunnen er over det hele memomoranda og signaturer; og hvert objekt er dekket over med hint. I naturen, er denne selvregistreringen uopphørlig, og fortellingen er avtrykket fra en forsegling.» 

Sammen med alle andre ukjente rotløse vandrere eier jeg denne solfyllte verden som omfavner meg som den deiligste elskerinne kan omfavne en mann. En dyp metamorfose settes i gang inne i meg. Alt jeg har stivnet fast i, erfart og gjennomgått, ute på denne landeveien annulleres og reverseres alt jævelskapen. Den gjelder ikke lenger. Den er kanseellert. Utenom døden kan alt reverseres i dette livet, man kan ta til på nytt igjen samme hvor fastlåst livet har vært. To ting gjelder, en må unngå å dø og en må kome seg ut på en lang nok vandring, en lang vei!

Livet eller sjelen tar til på nytt, jeg åpner øynene mine for aller første gang. Jeg ble født en mørk polar julaften oppe i Harstad i 1949, nå kommer jeg enda en gang inn i denne verden ved hjelp av andalusiske landeveier. Gående, for når man går kan man føde seg selv på nytt. Verden kjennes uberørt og uprøvd, jeg opplever meg selv som annerledes, både ubrukt og fornyet. Jeg kjenner en vill fornemmelse av å bli omformet til en primitiv og primordial skikkelse, en paradigmatisk førhistorisk hominoid figur som migrerer majestetisk gjennom naturlandskapene heller enn et lite fortapt moderne menneske som med en tung ryggsekk på skuldrene rusler gjennom landskapene i Al Andalus eller Andalusia og videre nordover inn i det ukjente. Det ekte ukjente, ikke det arrangerte som man kan lese seg til i brosjyrer. For landeveien tilhører det ekte ukjente, hver dag på landeveien er en ny fødsel.

Etter noen vandringsdager løser den gamle virkeligheten min seg opp; jeg kjenner at jeg forsvinner inn i dypet av dette eventyrlandet. Det store undret måtte selvsagt skje; for siste gang og på en måte også for første gang i dette livet mitt fører livsveien og vandringsveien meg til møte med ny kjærlighet.

Merk! Jeg søker ikke dette! Jeg skal gjerne innrømme at selve den lange ensomme vandringen spiller en rolle. I min situasjon og i min alder skjer slike ting ikke hver dag. Det er sikkert ikke tilfeldig at slike ting hender på en pilegrimscamino – vandring og kjærlighet er i slekt med hverandre på et indre plan. Å vandre for første gang gjennom ukjent landskaper er en overskridende handling, en daglig gjenfødsel. Man forlater den verden man har kjent og vinner en ny. Kjærlighet er også å overskride alt det man hittil har vært, Alberoni hevder at kjærlighet er en sosial gjenfødsel, han kaller det for fødselstilstanden.

Andalusia

Al-andalus er det sydligste av alle Iberias mange ulike land eller provinser. Av enkle grunner og som så mange andre fra det vinterkalde nordlige europa, falt jeg både for navnet og landet. Hjertet mitt banker sterkere når jeg befinner meg her i Andalucia, for meg er Andalusia hjertesfærens land. Det rommer alt, det er og til og med en hel verden og et kontinent i seg selv. Andalusia er for mange bare det varme og eksotiske sørlige Spania. Men for meg; en ganske annerledes levende verden der livet utspiller seg med voldsom intensitet, ofte i gatene og utenomhus og med de tydeligste farger og følelser.

Hva er dette Andalucia som tiltrekker meg så sterkt? Andalucia har vært så mye mer enn det ser ut som i dag. Det har trukket seg sammen og samtidig tatt inn i seg alt det rike og ve som det engang var i besittelse av. For noen århundrer tilbake under maurernes herredømme utgjorde det som ble omtalt som det lykkelige al Andaluz så å si hele den iberiske halvøyen. På den tiden må det ha vært det nærmeste menneskene hadde kommet paradiset på jord, en slags virkeliggjort utopia. Mens resten av verden fremdeles lå dypt inne i alle de formene for mørke som menneskene lager for hverandre, var det begynt å skinne et svakt lys av forsonlighet og harmonisk toleranse over al Andaluz ulike religioner og folkeslag.

Den britisk-spanske naturforskeren og forskeren på prehistoriske mennesker i Iberia, Clive Finlayson, har forfattet en tiltalende bok om den iberiske naturen, dens mangslugne historie og ikke minst alle ødeleggelsene den er blitt påført av menneskene. Boken handler om Spania men heter bare Al-Andaluz som Spania ble kalt av muslimene, for det eneste unntaket er de nordvestlige fjell- og kystområdene i Asturias og Cantabria og Galicia

som var så ville og bortgjemte at de var umulig å underlegge seg for de ulike erobrerne som ville erobre og begjære dette halvøykontinentet.

Jeg kjenner  tiltrekningen til dette rike landskapet samtidig som jeg vandrer og i lang tid skal vandre gjennom det; det er europas rikeste og mest varierte og samtidig det mest menneskeødelagt landskap. Jeg ser det for meg som på lang avstand, jeg er en fremmed her og kan og må derfor se det utenfra, nesten med en guds altseende øye har jeg noen ganger følt det, jeg ser landet høyt her oppe fra, langt under meg dernede liggende utstrakt under den blå himmelvelvingen der griffongribber og egyptiske gribber som sorte prikker sirkler omkring på de varme luftstrømmene som oppstår utpå formiddagen, mens de ser etter et eller annet dødt dyr eller kadaver i flokkene av Rentintokveg og etterkommere etter de eldgamle auroksene eller villoksene som streifer gjennom de blomsterrike vegasengene. Engang fantes det slike gribber endog i Tyroleralpene. Overraskende nok finnes det i dag mer enn 23ooo hekkende par av griffongribber på den iberiske halvøyen.

Landskapet i al-Andaluz er et økologisk panorama, et enormt flatt teppe omgitt av eldgamle nedslitte fjellformasjoner, lange dalfører med store elver som Guadalquivir og som romerne kalte Baetia, og Guadiana lenger mot vest; de skjærer og graver ut brede og dype dalfører på ferden gjennom landskapet mot det store havet.

Andalusia utgjøres av et enormt fruktbart og solsvidd fjell- og sletteland som synker ned mot havet i vest og sør der det ligger store sump- og skogsområder som Donana ved Huelva med den store furuskogen La Algaida som de to store elvene renner ut gjennom. Mektige fjellkjeder avgrenser landskapet mot øst og mot nord. Innover mot det milde Portugal og opp mot det harde Extremadura ligger Aracenafjellene og Morenafjellene og de store korkeikskogene med det mektige alcornoquetreet og der det antagelig enda finnes noen spredte rester igjen av de store ulvestammene som engang streifet omkring her og nedover mot Sevilla der de kunne være en plage så sent som i forrige hundreår. Enda lenger nord ligger Sierra de Gredos med fjell over 2500 meter høye. Mot nordøst som en del av Corrdileras Beticas systemet reiser det ruvende Nevadafjellmassivet seg med fjell opp mot 4000 meters høyde, og i sør gående i en bue ned mot Gibraltar og de afrikanske kystfjellene på andre siden av stredet ligger Serriana de Ronda.
Alt dette er et gammelt vind- og vannerodert land. Det er et land der menneskenes voldsomme historie går så langt tilbake at den forsvinner i historiens mørke. Her har menneskedyret og dets utallige langdistansemigrerende folkestammer ankommet og fartet og vandret mer enn en million år tilbake; en egen mennesketype kalt homo antesessor og som var etterkommer av homo erectus slo seg til i Iberias huler.
Senere har utallige folkegrupper gjennom århundrene kjempet og slitt seg fram til landet og slått seg ned for en tid for deretter å forvinne i tidens mørke etter at nye mektigere folk har ankommet og nedkjempet de som allerede var på plass. Europas neandetalere opplevde her sine siste levedager for mer enn 20 000 år siden i hulene som i dette kjøligere tidsrommet lå over steppelandet ned mot Middelhavet, der disse fortapte sjelene, dersom slike skapninger kan sies å ha en sjel, eller levende døde, for tiden deres var ute lenge før de forsto det, eller de forsto det aldri fordi det gjør ikke mennesker, de sto i sine huler og skuet lengeselsfyllt utover det ville slettelandskapet fyllt med løver og leoparder og hyener og et nesten afrikansk dyreliv som, bortsett fra små og store trekkfugler og noen få afrikanske gribber som krysser Gibraltarstredet,  i våre dager er sporløst borte.
Alt det gode og kanskje mes alt det vonde som mennesker i dårskap og villskap kan makte å gjøre med og mot hverandre og annet liv har utspilt seg her gjennom hundreår og tusenår. På gode dager og i gode tider, for det finnes slike øyeblikk da menneskene ikke greier å finne på mer jævelskap med hverandre, men heldigvis går det over og de etterfølges av normale historiske perioder; da kan nok Andalusia være et jordisk paradis, det er et inntakende og overveldende landskap også slik det fremstår i vår tid. Her har det alltid vært kort vei til alle de formene for helvete og faenskap som hører menneskedyret til og som vi mennesker kan iverksette for alt levende og for hverandre på denne jord. I et nesten uendelig antall år og epoker har menneskene jaktet og forgiftet og overfalt og nedkjempet og lemlestet og mishandlet og korsfestet og voldtatt og brent og spiddet og hakket og sønderrevet og knust alt som lever og hverandre i dette enorme landskapet. Ikke bare i krig og for å ha noe å spise, men fordi mennesker finner egen nytelse i å oppføre seg slik. Landets røde og gule jord er en usynlig gravplass for alt det livet som gjennom årtusener har ebbet ut og som nå ligger sammen med steinene i kjente og ukjente graver i Andalusias fruktbare jordsmonn. Dersom denne jorda vi lever på hadde vært mye mindre enn den faktisk er, et lite himmellegeme enda mindre enn månen, da kunne Andalusi alene sammen med havene utgjort denne menneskelige verden og gitt rom for det meste av den elendighet og den lykke som menneskene trenger for å kjenne at de lever. En liten periode mens muslimene hersket, var det nesten slik, da var al Andalusia både kjernelandet som behersket nesten hele halvøyen, hele dette landet. Men slik er det ikke lenger; Andalusia har før og etterpå alltid vært en brikke, en liten del av andre mye større land, omtalt som Hispania og Spania og mange andre navn.
Gjennom Andalusias sletter og dalfører og innover i fjellene går eldgamle vandringsveier. Disse vandringsveiene er like gamle som menneskene selv på dette kontinentet. Veier som dypt inne i det historiske mørket begynner med jegere som følger spor etter byttedyr og samlere som søker gjennom landskapene etter noe å fortære. Etterhvert ble disse farene til stier og veier; slik var det kanskje til romerne tok til med å bygge store veianlegg for troppene sine og for handelen som det grådige Roma var avhengig av. Veiene begynte nede i kystlandet ved Cadiz og Malaga og gikk dypt innover, mot nord langs elvene Guadiana og Guadalquivir, forbi Sevilla og Itaca mot Merida og Legion og Asturicas i nord og de andre byene de etablerte etterhvert som de nedkjempet og overvant de folkeslagene som allerede holdt til i landet. For den brutale romerske erobringshæren var disse moderne veiene nødvendige for raske troppeforflytninger; men som alle andre seierherrer forsvant også romerne en dag, og med uten deres erobringskraft forfalt veiene men ble stadig brukt av gjeterne til å flytte store dyreflokker gjennom landet og av handelsmennene. Etter at muslimene ble drevet ut av Iberia forfalt veiene gradvis.
De ble fortsatt nyttet av vandrere og gjetere og handelsmenn og ikke minst et økende antall peregrinos eller pilegrimer på den lange vandringen nordover de nesten 1000 kilometrene mot Astorga og helligstedet Compostella.
På solvarme dager i begynnelsen av november kan en fremdeles se noen små spredte skikkelser som langsomt tar seg fram på Via de la Plata, som er selve hovedleden for pilegrimene som legger ut fra Sevilla og nordover til Compostella. De er ikke mange riktignok. Den mest travle tiden for lange pilegrimsvandringer er over så nært opp til vinteren. Det blir flere for hvert eneste år. De fleste pilegrimene her sør går om våren eller tidligere på høsten. I sommermånedene gjør den stekende varmen at de færreste tør å legge på vandring. Om vinteren er hyppige regnstormer og nattekulde og tidvis snø nok til å holde folk borte fra veien.
I november er det ofte fremdeles forførende mildt og enda noen lengselsfulle sjeler som lar seg friste; det er to-tre stykker, av og til kanskje noen flere, og noen dager er det ingen ekte gående mennesker på vei ut av Sevilla på Via de la Plata. I vrimmelen av folk på alle gatene er det nesten ingen som har tenkt å gå langt avsted på sine ben. Pilegrimene begynner sin vandring fra den store katedralen i sentrum av byen; men noen få har når de passerer den allerede gått langt. Den 48 årige Susan fra New Zealand startet nede i Cadiz og har gått alene de 15 milene til Sevilla; tyske Kuno startet i Portugal og fulgte kysten til Sevilla forbi Huelva og El Rocio. Mens jeg skrev på denne fortellingen gikk den norske 60-årige Bjørg fra Indre Sogn hele veien fra Cadiz via Sevilla til Finisterra oppe ved kysten utenfor Compostella. For det er slik verden er for andre enn en selv; hver dag legger en eller annen arm eller lykkelig skikkelse ut fra eller passerer Sevillas enorme katedral og rusler deretter ned gjennom smågatene og over broen, før de tråkker seg gjennom rufsete og slitte forsteder til de kommer ut til den åpne bredden av Guadalquivir og følger den eldgamle pilegrimsveien som snirkler seg gjennom landsbyer og åkrer og skoger som ligger på slettene og leder opp mot Monesterio og Morenafjellene.
Allerede her, bare et lite stykke utenfor den travle og støyete byen, kan pilegrimene begynne å merke den stillheten og roen som vil følge dem de neste ukene. Noen hester og mulesler beiter langs elvebredden der det er grønnere fordi graset gror bedre enn ellers i den sterke solen. Jeg merker at dyrene er i godt humør der de går like ved vandringsveien, de er vel fornøyde med å gå der å beite uten å ha andre presserende oppgaver eller plikter. Noen sykkelmosjonister og maratonløpere svetter og puster seg frem og tilbake langs den støvete veien. Hundene på de spredte gårdene river og sliter og henger i kjettingen og gjør rasende med åpen kjeft mot pilegrimene idet de passerer. De blir aldri vant til disse merkelige skapningene som passerer uten å se seg til siden, med tunge ryggsekker og gjerne en truende vandrinsstav i hånden. Hundene vet hva slags trussel slike staver innebærer, men på denne avstanden trenger de ikke legge bånd på raseriet og gjøingen.
Pilegrimen Fernando Persa
«Hver natt ble en ny hemmelighet åpnet, og i hemmeligheten lå et behagelig mysterium.» (Stephen Graham, ‘Tramp sketches’, 2006)
Det er nå på tide at jeg kommer med en viktig avsløring. Fortelling min slutter egentlig her, nesten før den har begynt. Begynnelsen er selve min fortelling, resten handler om noe annet. Min pilegrimsfortelling handler ikke om meg, men om det som hendte på veien med en nær venn.
Jeg skriver, min venn Fernando Persa vandret. 
De fleste som legger ut på vandringer, har sikkert mye å fortelle men de foretrekker å være tause om sine opplevelser. Slik er det også med meg. Jeg foretrekker å la vandringen tale for seg, fortellinger overlater jeg til andre som mener at de har noe å berette eller som er taletrengte.
Det er annerledes med med langvandrende pilegrimsvenn Fernando Persa. For han er det vandre og det å skrive og fortelle to sider av samme sak.
Fernando hører til blant disse forkomne og lengselsbesatte sjelene som har fått for seg at november og endog enda mer vitnerlige måneder er passende tid for vandring her i sør. På denne tiden av året kan manpå pilegrimsveiene støte på en ellers ganske ukjent menneskerase. De kommer fra hele verden og går over det hele i månedvis som pilegrimer eller vagabonder eller hva du vil; til Roma, Compostella, Fatima, og tilbake igjen. 4 måneder, 9 måneder, uten tidsbegrensning, hele tiden, hele livet kanskje. De er på uopphørlig vandring til et eller annet får dem til å slutte å vandre, slik som Susan fra New Zealand; ja Kuno og hunden hans hadde vandret omkring i 4 år på som halvpermanente pilegrimer om noe slikt finnes i en verden som definerer tingene på sin egen administrative måte. Man møter disse skikkelsene i stille kveldstimer på et lite pilegrimsherberge, der de har tatt inn etter stort sett å ha overnattet ute i det fri. Alle har vi falt ut av systemet på et eller annet vis,sier den tyske pilegrimen Dominique; en følsom og sky og var skikkelse, en slags skygge av et menneske som bare såvidt er tilstede; han arbeider 3 måneder av året høyt oppe under taket i moderne fotballstadioner; resten av årets 9 måneder vandrer han omkring mens han som en munk sirlig skriver og tegner i sine tykke notatbøker. – Jeg er ‘out of the system’, han gjentar denne setningen ofte som om den er et slagord som han bruker for å holde virkeligheten fast. Neste morgen er han borte, jeg kan se han der han langsomt beveger seg inn i horisonten mens han går sine raske steg over den flate mesetaen sør for Salamanca. En annen pilegrim, en beskjeden høyesterettsdommer midt i 50-årene fra Salzburg, omtaler seg selv om ‘outlaw’ og nyter åpenbart følelsen av å å slippe unna lovens lange arm noen uker på landeveien.
Som disse andre, har også Fernando latt seg forføre av at november ofte kan opptre med fine sommerlige dager, og glemmer de voldsomme regnstormene og kulden som også kan finne på å slå til på denne tiden, selv så langt sør i Europa.
Fernando er i ferd med å forlate det nedslitte hostalet med det festlige navnet Ole’ Backpacker’ der han har overnattet på rom sammen med en 18-årig arbeidsledig ungdom fra Bergen med ringer festet i alle tilgjengelige legemsdeler, en kokainhøy sveitser og en neddrukket feststemt Sevillano. Eetablissementet ligger i bydelen Arenal vis a vis markedet. Det er en forunderlig varm søndags formiddag. Luften er varm allerede fra tidlig om morgenen; det er 28 grader finner han ut i det han passerer en lystavle med datoen 1.november og klokkeslettet 11.03. I en av sidegatene foran katedralen ned mot Guadalquivir finner han på hushjørnet ned mot fortauet den første av de gule pilene som herfra viser veien helt fram til Compostella mer enn 1000 km lenger nord. Herfra er livet enkelt. Så enkelt som et liv kan bli. Det er ikke mer å bekymre seg over. Bare slutte å tenke. Han begynner å gå. Kjenner den litt for tunge ryggsekken som henger stabilt og fast på ryggen. Hører sine egne skritt mot brostene. Det føles som en befrielse. Som om en tung bør er tatt av han. Han går tilfreds inn i gaten der den første gule pilen peker, med et lettet smil i ansiktet rusler han nedover mot broen over den store elven.
Gule piler, gule piler, mumler han fornøyd, det er nesten som en sang, alt er så såre enkelt i dette livet når man bare kan følge gule piler. Figuren hans skiller seg fra søndagsspaserende Sevillianere der han passerer broen over elven med den store grønne ryggsekken og plastposer hengende bak med drikke og frukt og salchichones og et glass med store asparges. Fernando har alltid hatt denne vanen med å henge plastposer med matrasjoner utenpå ryggsekken. En gang mens han gikk noen etapper opp mot Fokstua på den norske pilegrimsveien i følge med noen velkledte urbane pielgrimer fra Oslo lo de av dette utstyret og mente han pga oppakningen mest av alt lignet på en slags kvinnelig uteligger eller hjemløs.
Vel over den gamle pilegrimsbroen gjør han først et lite stopp i den tradisjonsrike pilegrimsbaren på den åpne plassen etter broen for å sikre seg et første sello eller pielgrimstempel i credentialet eller pilegrimspasset. Han tar seg et raskt glass øl med verten som er viden kjent som engasjert pilegrimsunderstøtter. Han gjør besøket så kortvarig som mulig. Etterpå tar han til høyre i første sidegaten etter broen, der de gule pilene viser han at han skal gå. Endelig kjenner han at han er i gang med det som skal bli en lang vandring.
Så går han videre, ut gjennom den store støyende byen, i den tunge varmen og med alle de tilfredse og ulykkelige søndagsmenneskene omkring seg. Han merker dem, men bryr seg ikke. Han bare går. I egne tanker, med sine egne følelser.
Pilegrimen, for allerede nå kjenner Fernando seg som pilegrim, en skikkelse som er  ganske annerledes enn vanlige mennesker der de travelt går fram og tilbake i gatene. Han rusler rolig og lineært gjennom Sevillas eksotiske bakgater, han følger det som for alle andre er et usynlig spor av gule piler, nå ser han mer og mer fram til å komme seg bort fra og ut av den store larmende byen. Sevilla er den største byen på hele vandringen nordover langs Via de la Plata. Bare Salamanca etter omtrent tre ukers vandring og mer enn 50 mil lenger framme kan sammenlignes med Sevilla, selv om dens 150 000 innbyggere gjør den mye mindre enn Sevilla. Men det får vi ta for oss når og om Fernando har kommet seg så langt. Det er enda lenge til han er der, i det som også er kjent som Unamunos by, den store pessimisten Unamuno som var så ulykksalig å gi ubetinget støtte til Franco idet borgerkrigen begynte. Noe som vi vet er vanskelig, for ikke å si umulig å tilgi eller glemme, og som setter merke på alt Unamuno skriver og tenker. Som andre ting i livet som ligger inn i fremtiden er det ikke engang sikkert at Fernando ville komme til Salamanca selv om det er en rimelig antagelse, for som vi vet kan alt som ligger inn i fremtiden utebli. Ofte uteblir det, så vi skal ikke forskuttere hans  fremtidige møte med det Salamanca har å by på for pilegrimer og andre som besøker byen.
Etter en knapp halvtimes rusling gjennom gatene i Sevilla gjør Fernando et lite stopp på en travel bar som er full av søndagstemte mennesker, de fleste med unger og noen ivrige opptatt med pc’ene sine, hvor stor forskjellen mellom disse beskjeftigelsene er er jeg usikker på. Det er kanskje merkelig at Fernando stopper allerede nå. Men han har en god grunn. Fernando vil ha seg en liten kald øl i varmen og noen salte tapas. Han har sine egne tanker om det å spise på slike vandringer, nesten en slags spisingens vandringsvitenskap: – Jeg spiser egentlig ikke noe særlig om dagen mens jeg går, men akkurat denne første dagen har jeg lyst på litt salt. Etter noen dager bruker jeg å miste matlysten nesten helt, jeg blir gjerne kvalm dersom jeg forsøker å spise noe om dagen. Fernando mente at dette skyldtes at han fikk en slags aktivitetsanoreksi,en tilstand han gjerne ville oppnå fordi det gjorde at han gikk ned i vekt mye raskere enn normalt. Fettet renner av kroppen min når jeg har greidd å gå meg inn i denne spisevegringstilstanden, det var hans bestemte oppfatning, men han mente at han måtte gå ganske beinhard i opp mot en ukes tid før anoreksien slo skikkelig til og han greidde å gå hele dagen uten annet enn å drikke. Om kveldene derimot, greidde han som regel å spise en skikkelig middag, men også da måtte han være litt forsiktig når han spiste for å ikke utløse kvalme. Når det skjedde greidde han ikke å spise mer. Da drakk han gjerne desto mer hvitvin, som hadde en særlig god virkning på den tunge trøttheten han kjente når han hadde gått svært langt.
En times tid senere er han trass pausen kommet seg vel ut av den store byen. Det er stille  og folketomt, bare noen få syklende mosjonister og en og en annen maratonløper. Fernando lar seg friste, han setter seg ned og tar seg en liten pause ved elvebredden der hester og esler beiter på det grønne friske graset ned mot den skitne elven, han kaster av seg det varme tøyet og tar på seg shorts. Deretter går han lettet videre i bar overkropp under sekken; det er stekende hett i solen og her i det åpne lendet langs Guadalquivir finnes det ikke skygge. Ryggsekken blir svettevåt av Fernandos rygg. Sol, sol, sol, tenker han og suger til seg det sterke varme lyset, jeg må ha sol for kropp og sjel, han nyter det intense sollyset og varmen mens han går de kilometrene han må gå for å komme dit han har tenkt. Denne første ettermiddagen skal han bare gå vel 20 kilometer, til den lille støvete byen Guillena der det første herberget etter Sevilla ligger, avstanden er faktisk 19 kilometer etter noen opplysninger og 24 kilometer etter andre. Det er underlig hvor store forskjeller det er på kilometeranslagene som folk kommer med, tenker han mens han slår fast at man stort sett bør være ytterst forsiktig med å stole på det folk sier eller opplyser. Alle tror de vet de de vet, og så er det like gjerne eller ofte feil. De som man kan stole mest på er de som tør å si at de vet ikke, men det er de færreste. Jeg vet ikke, det er noe de fleste har glemt hvor viktig det er å si når man ikke er sikker. Det er værre å bli hjulpet til å gå kilometervis i feil retning på gale veier av vemenende folk enn å ikke få hjelp til å finne veien fordi folk ikke vet hvor den går. En dansk pilegrim som har gått seg spesielt mye vill på pilegrimsveiene mener at man må minst spørre tre ulike personer for å få et noenlunde riktig svar som er til å stole på, men hvorhen møter man tre personer som man kan spørre på disse øde veistrekningene. Som regel har man allerede gått mye feil før man har møtt alle tre. Da er det allerede for sent. Fernando kommer i allefall velberget og uten å ha gått feil fram til Guillena den første dagen. Han finner fram til herberget uten at han trengte å spørre noen om veien, og bra var det for da brukte han ikke så lang tid, som vi allerede vet vil man sannsynligvis bruke lenger tid på å finne fram når man spør noen om veien dit. I herberget møter han den hyggelige Louis fra Madrid, som han kommer til å ha løselig følge med helt til Louis avslutter vandringen sin i Cacaeres omlag 30 mil lenger nordover. Louis må være en uvanlig nøyaktig mann, tenker Fernando, for han bruker store deler av kvelden på å finpakke ryggsekken sin, om og om igjen, det ser nesten ut som om han aldri blir ferdig. Til slutt sovner han inn i ytterklærne sine, på en plastmadrass uten sengetøy eller sovepose. Han ligger utstrakt på madrassen med armene og bena rett ut til sidene som om han skulle være korsfestet. Eller forsøke å korsfeste seg mens han sover, hvem vet hva mennesker drømmer om. Neste morgen forsvinner Louis lydløst ut i mørket og på veien, flere timer før det er lyst. Han bruker hodelykt og liker å vandre i mørket, i tillegg har han store hofteplager og trenger mange timer ekstra for å komme seg fram til herbergene, og han liker ikke å gå når det er for varmt midt på dagen. Fernando ser han ikke igjen på over en uke.
Dager som kommer og dager som går
«I eksistensiell matematikk……to grunnleggende ligninger: graden av langsomhet er direkte proporsjonal med intensiteten av hukommelse; graden av fart er direkte proporsjonal med intensiteten i glemsel.» (Milan Kundera)

Neste dag er det også en kort vandring, Fernando husker at det er omkring 19 kilometer grovt angitt. Til Castilbrancho de los Arroyos, en vakker landsby beliggende i de lave myke fjellene nord for Sevilla, med hvite hus i skråningene. Herberget her er tilsynelatende et sted der pilegrimer kan finne seg til vel rette, dersom man ser bort fra alle de sorte loppene som har infiserte madrassene og ullteppene i de tre soverommene med omkring 30 soveplasser. Her er det mange pilegrimer som i tillegg til andre pilegrimsgleder også får klødd seg skikkelig, før de lettet kommer seg avgårde på den lange neste vandringsetappen til Almaden de la Plata på mer enn tre mil.

Fernando vasker teskjorten og sokkene, og ligger halvnaken på madrassen sin på den store skitne terassen utenfor sovesalen med loppene. Han kvepper og reiser seg opp for å oppdage en ung mørkhåret kvinnelig pilegrim i terassedøren, hun har halve ansiktet dekket av en grønt tørkle og minner Fernando om en slags beduin, bak sløret to intense himmelblå øyne som stirrer usikkert og vantro på han. Han går bort til henne, uten å tenke over at han faktisk er så å si naken. Hun heter Ann, forteller hun og er påtakelig nervøs der hun står foran den nesten nakne halvgamle mannen, hun stotrer frem at hun er fra Belgia og Brussel og at hun går alene et par uker, i alle fall til Merida har hun tenkt. Fernando prater rundt seg selv, vet ikke helt hva han sier og merker at hun blir stadig mer nervøs. For å forsøke å dempe denne, som den psykolog han aldri kan komme helt bort fra å være, andre ville si at det er da helt normal menneskelig medfølelse og hensynsfullhet, sier han at det finnes en privar innlosjeringsmulighet for bare 10 euro borti sidegaten ved baren. Hun ser lettet på han, og sier fort at hun tror hun vil se på denne muligheten. Hun liker ikke dette herberget, særlig ikke etter at Fernando fortalte om loppene. Fernando har en følelse av at hun er mer bekymret for han enn for loppene, noe det skal vise seg senere er tilfelle, og idet hun går nedover trappen og ut av herberget skjønner han med ett at han ikke er riktig påkledd for slike plutselige møter med unge kvinnelige pilegrimer. Fernando møter henne igjen senere på kvelden i en bar sammen med en tysk pilegrim i 40årene som heter Thomas Louis som også har tatt inn hos ekteparet som leier ut rom til pilegrimer. Ann er mere avslappet nå, og etter en pratsom kveld over vinglassene oppstår følgende ordveksling mellom Fernando og Ann: – Ja, det var akkurat det jeg mente, vi får gi oss nå, det er sent for pilegrimer. Du får ha god natt. Og drøm ikke gale drømmer.

Hun ser smilende på han med de intense blå øynene mens hun svarer: - Det finnes ingen gale drømmer, det er det skjønne med drømmer. God natt til deg også.
Det er slik det er, slik går dagene for pilegrimer. Veier og landsbyer og herberger, av og til noen avvekslinger som lopper og andre taletrengte pilegrimer, men det er ikke ofte. Dagene går også slik for Fernando, etter nøyaktig samme mønster som for andre vandrere. Den ene dagen lik den andre, etterhvert blir dagene stadig likere, føler han for hver ny dag som kommer og går igjen. Det samme skjer, det samme mønstret gjentar seg. Hver dag åpner det seg som en ny spennende dør foran han som han ser fram til med forventninger og nysgjerrighet, hver dag kan bli et eventyr, tenker han, men slik det blir ikke; ingenting skjer annet enn det som skjer hver eneste dag som allerede er tilbakelagt; i det han går gjennom den metaforiske døren oppdager han at på andre siden er det en dag helt lik de andre dagene som allerede ligger bak han. Disse første dagene kjenner han er tunge, han blir lemster i hele kroppen av all gåingen, om ettermiddagen er det ofte direkte vondt å gå, han bruker å si til seg selv og til andre dersom det fantes noen å si det til at han hater å gå. Jeg hater å gå, sier han ofte disse første dagene, deretter sier han gjerne at han ikke liker å gå, men gradvis og stadig oftere kommer han til at han elsker å gå. Man må bare gå langt nok før man oppdager denne kjærligheten som bor i ens egen kropp til noe så trivielt som å gå, tenker han med et trekk på skuldrene til seg selv og til sitt tidlige gåhat. Kroppen reagerer først med en slags gåmotstand, en slags innebygd treghet som hindrer flyten i bevegelsen, den vil ikke helt være med på å måtte gå fra morgen til kveld. Men etter en tid venner den seg til sin egen bevegelse, den begynner å nyte den, og da er det gjort. Fra da av elsker man å gå. Men som med ting knyttet til annen kjærlighet tar det tid før man oppdager dette.
Pilegrimens lange vandringsdager langs øde landveier er altså ikke noe som man ved første øyekast ville finne på å omtale som et moderne eventyr, slik noen i det romanteserende nyefrelste pilegrimsmiljøet liker å gjøre. Alt gjentar seg, blir bare mer og mer likt for hver dag man går. Etter noen dager på landeveien er alt som kan mine om det eksotiske forsvunnet. Tidlig morgen på et halvmørkt tomt og gjerne lite gjennomvasket herberge, så vask og stell av seg selv under det man må kunne betegne som primitive forhold, tannpuss, barbering, pakking av sekken, på med vandringsko som allerede er  begynt å lukte, ut i halvmørket til den nærmeste baren som er abierto for en kopp cafe con leche og en toast med marmelade og smør, så i gang med ny vandring time etter time helt til ut på ettermiddagen. Fernando passerer disse første dagene gjennom skoger med steineik og korkeik, han merket seg at det ene treslaget har gråaktige blaverk mens bladene på det andre er  glinsende grønne. Fernando kunne ikke huske hva som var det ene og hva det andre. Søvnige landsbyer, svartkledde gamle kvinner som koster fortauet utenfor husene sine mens de utbryter hola og buenos dias og ulike varianter av god reise,ved en slik anledning da Fernando går spesielt fort er det en kvinne utenfor husdøren som roper ‘hasta caramba’ etter han, uten han er sikker på hva det betyr;  og overalt illsinte gjøende hunder med skrekkelige gap og grådig tannstilling men som til all lykke og Fernandos sjelefred som regel virker sikkert fastspent i kjettingen. Selv om Fernando bruker mye av dagene til å gå, tar han det den første uken svært rolig, han setter seg gjerne ned under noen store ruvende eiketrær og tar seg lange hvile pauser i solen liggende under lauvverket som skygger litt for den stekende høstsolen. Ingen grunn til å haste videre, jeg skal ikke rekke noe, egentlig skal jeg jo ingen steder, tenker han fornøyd. Jeg har all tid i denne verden, sier han selv om han altfor godt vet at det har man aldri. Vi bruker gjerne dette uttrykket uten å legge noen begrensninger på den tiden vi tenker at vi har til disposisjon, samtidig vet vi så altfor godt at slik er det ikke for noen. Vi har alle begrenset med tid. Det er antagelig måten man bruker tiden på som er av betydning, men det vet egentlig ingen helt sikkert.
Pilegrimen og gjeteren
Dagene går uten at Fernando støter på andre pilegrimer, utenom Louis fra Madrid, som han møtte allerede første kvelden på herbeget i Guillena. I og for seg er den tiltakende ensomheten i orden, det er ikke noe å si på den, Fernando er såpass usosial at han ofte ikke kjenner noe påtrengende behov for å ha kontakt med folk. Men etterhvert som de lange stille vandringsdagene blir til flere, de blir til en lang rekke med dager uten at han møter noen å snakke med og ha selskap med, da merker han at ensomheten begynner å kaste en slags mørk skygge over han, den tar til å virke tyngende. Den lange og ensomme vandringen skaper en slags dysterhet eller nedstemt tilstand hos Fernando, Han lurer på om han gjør noe feil siden han er så mye alene, om det kanskje er noe ved han eller noe hos han som gir folk grunn til å holde seg unna, jeg vet ikke, tenker han, men han føler at denne vandringen mer og mer blir en slags lidelse, selv om han bare fortsetter å gå hver dag som om alt er i skjønn orden. Av og til dukker det nok en tanke opp i hodet hans om det meningsløse i å gå slik langs øde landeveier der en og en annen bil som suser rasende forbi, gående mutters alene og stadig mer dyster. Men han slår denne umulige tanken fort fra seg, meningen er jo å gå for å bli friskest mulig i sinn og kropp, å vandre i flere uker og over mer enn 1000 kilometer. Dette er selve meningen med det jeg holder på med, jeg må ikke tillate meg å glemme det, tenker han for å motivere seg litt når dagene blir for tunge. Jeg går jo ikke for å ha det moro eller for å være lykkelig eller la meg underholde. Vi er jo ikke engang kommet til denne verden for å ha det moro eller for å være lykkelige, tenker han med en viss selvironi. Da nytter det ikke å gi seg for så lite – og han fortsetter maskinmessig å gå nordover bare mer innbitt enn før. Etter en strevsom vandring i mørke og tidvis i dyp gjørme og gjennom pøler med gjørmevatn mesteparten av en lang dag hører mer enn ser han en stor saueflokk som beveger seg i samme retning som han lenger fram i veien, og noen nesten gigantiske og usikre gjeterhunder som løper rundt han og knurrer idet han kommer frem til flokken. Han forsøker å holde seg i ro og puste forsiktig og håper at det finnes noen folk i nærheten som har kontroll med disse lugubre hundene. Deretter oppdager han en brun og gråkledd gjeter som ligner litt på et bilde han engang har sett i en religiøs bok, et bilde av Leo Tolstoj som pilegrim, men denne gjeteren er nok helt sikkert ikke forfatter men bare en allminnelig gjeter som leier på en gammel sykkel helt i bakenden av saueflokken som han har ansvar for og passer på i dette mørket. Fernando er lettet. Endelig er han hos folk. Han har vært redd for at han kan ha rotet seg bort fra caminoen. Så går han bort til gjeteren for å finne ut hvor han er og om det er langt til en mulig overnatting. Gjeteren smiler et merkelig inne i mørket og i det tykke grå skjegget. Han svarer vennlig mens han ser Fernando dypt inn i øynene med et intenst blikk: Jeg er russer og heter Dimitri, det er overnattingsmulighet i den byen vi ser lysene fra litt lenger fremme. Du må bare spørre deg fram når du kommer inn i landsbyen. Der finnes det en bar som leier ut rom. Det finnes et enkelt herberge i en gymsal. Fernando er naturlig nok overrasket over at gjeteren er russisk, her midt i Andalusia. Han svarer med et like vennlig smil at jeg er norsk mens han forsøker å unngå det intense blikket til Dimitri, han er samtidig strålende fornøyd med opplysningene han har fått. Det var akkurat det han trengte å få vite. De to ganske ulike vandrene blir gående en lang stund i mørket ved siden av hverandre mens de langsomt nærmer seg landsbyen der framme, omgitt av hundrevis av sauer som avgir en sky av sterkt tagllukt og fuktig ull og saueurin og som beveger seg nesten lydløse fremover inn i mørket bortsett fra klingklangen fra sauebjellene. Hundene farer frem og tilbake som spøkelser, de har åpenbart roet seg når det gjelder Fernando. Dimitri har like åpenbart gått og tenkt på noe som han mener er viktig, for plutselig ser han mot Fernando med det voldsomme blikket sitt og sier på en blanding av engelsk og spansk og litt russisk, og det han sier er utrolig nok fullstendig forståelig for Fernando; senere undrer han seg på hvorledes han i det hele tatt kunne forstå noe av som ble sagt den måten, men forsto det gjorde han: – Dere fra vesteuropa, moderne mennesker, når dere ber til Gud, om dere ber i det hele tatt da, da ber dere på en helt annerledes måte enn vi fra øst. Forresten, i virkeligheten ber alle mennesker, iallefall når livet tar skikkelig tak i oss så vi kjenner det inn i margen, sier han liksom for å rette på det han sa om at noen av oss kanskje ikke ber i det hele tatt. Han mener åpenbart at alle mennesker ber, og det kan han ha rett i selv om mange mener at de ikke ber. Fernando nikker spørrende, han svarer ikke, hva skal han egentlig si til dette?, men venter på en forklaring, en fortsettelse. Den kommer selvsagt. Dimitri er stille en liten stund før han forsetter; nå ser han ikke lenger mot Fernando men ut i mørket et sted – Vi hverken spør eller ber om noe når vi ber, sier han, vi lytter først og fremst, å be er egentlig å lytte, vi tror ikke at det nytter å henvende seg til Gud, å spørre Gud om noe, om at han skal gjøre noe for oss, da får vi aldri svar, å be er en måte å lytte til Gud på, Gud kjenner allerede oss og alle våre lidelser, det vi lider av, det er derfor han er vår Gud, vi trenger ikke si til han hva vi plages av eller trenger, han kjenner alltid til våre lidelser. Når vi lider i stillhet da kjenner Gud vår lidelse, å være Gud er på et vis å ta opp i seg og kjenne menneskers lidelser, vi må bevare vår evne både til det å lide og det å lide i stillhet, bære våre egne lidelser som er en del av den tilværelsen vi har har i verden, vi må bære lidelsen vår gjennom dagene og nettene og så vil Gud finne plass til oss, gi rom for vår lidelse og gi oss et svar som vi bare kan motta dersom vi slutter å be han om ting og istedenfor lytter til han, til det han vil si oss og gi oss. Det er mye lidelse i denne menneskelige verden, altfor mye, menneskene er gode til å påføre hverandre lidelser, det er nødt å være slik, Gud kjenner all denne lidelsen og forholder seg til hver enkelts lidelse som han vil og kan. Lytter vi der vi går, i vår egen stillhet, så vil han  høre oss. Fernando hører på det Dimitri sier med forbauselse, han spør seg selv hvorfor i all verden kommer denne russiske gjeteren med disse tankene til meg her i halvmørket? Det er nesten som han kommenterer det jeg har gått og tenkt på siden jeg startet denne vandringen. De går videre, men Dimitri går nå stadig langsommere, til slutt går han så sakte at Fernando spør han om det er i orden at han forsetter gjennom saueflokken fordi han ville finne et sted å overnatte. Dimitri nikker med et lite smil, øynene hans ser et annet stednå, og litt etter blir han borte i mørket mellom alle sauene når Fernando setter opp farten og går framover mellom sauer som alle går på samme merkelig måte, alle som en ser ut som de halter på den venstre framfoten samtidig som de beveger hodet opp og ned i samme rytme som haltingen. Til slutt kommer han seg ut av flokken, han blir nesten urolig av den underlige måten som disse sauene går på, og går kort tid etterpå med raske og bestemte skritt inn i landsbyen og finner fram til baren med rom til leie. Han orker ikke å legge seg på et primitivt herberge etter en så slitsom og lang vandring tilskitnet med gjørme til langt oppover knærne. I dag har han fått nok, og han kjenner en slags angst i tillegg til den skyggen som ensomheten har lagt over han disse dagene. Han bestemmer seg for å overnatte et sted hvor han ikke trenger å føle seg alene. Etter at han har fått på seg noen rene klær og hengt vandringstøyet til tørk på det lille loftsrommet, går han ned i baren for å få noe enkelt å spise og gjerne noen vinglass som kan dempe den trøttheten han kjenner i kroppen. Landsbyen han har kommet til heter El Real de la Jara.
Fernandos pilegrimsdrøm

«Å se verden på den måten som Gud ville se den, om han hadde menneskelige øyne. jeg tror at den muligheten er over for oss. Vi må godta vår lokalisering på en my mer radikal måte, og så spørre, hvor vi er.» (Peter Sloterdijk)

Om natten har Fernando en intens og klar drøm. Det er sjeldent at han drømmer, eller husker drømmer. Denne natten har han altså en av sine sjeldne drømmer eller husker den idet han våkner. Han føler det som om han svever høyt opp i luftrommet over Andalusia og Extremadura, kanskje er han i en slags himmel, for det føles som om Gud befinner seg like i nærheten og at han ligner på den russiske gjeteren som han møtte i mørket tidligere samme kveld. Fernando ser pilegrimsveien bukte seg gjennom landskapet langt der nede, og han ser seg selv på veien, en ensom vandrende skikkelse, han ser Louis og Thomas og Ann og flere andre som han ikke kjenner enda men kommer til å møte under vandringen. Han ser de bittesmå figurene der nede på veien, mens de skritter avgårde med sine bittesmå skritt og altfor tunge ryggsekker, og han kjenner at de alle som en bærer på bører av tunge følelser og tanker, bører som av og til nesten er for tunge til at de makter å bære dem med seeg, at de plages og plager seg selv mens de går, at de lider. Og han forstår at den Guden han befinner seg i nærheten av ser og oppfatter og kjenner alt dette, at han følger med i det hele tiden; at han ikke overser eller glemmer noen der nede,  han følger med i plagene til Louis som har mistet familien sin og kommer til å miste arbeidet sitt om ikke lenge, han følger med den 31 årige Ann som sliter med alvorlige stemningsfortyrrelser og bivikrninger av medikasjonen hun tar og som nettopp er utskrevet fra et mentalsykehus, og den 41 årige Thomas som forsøker å finne en ny mening med og retning i livet etter at har fått uføretrygd etter tiår med depresjoner og selvmordsrisiko. Fernando erkjenner at denne omnipotente skikkelsen som virker som en slags Gud i drømmen også følger med i hans egne små og store plager, hans lidelse over og savn i ensomheten og uroen for helsetilstanden, og han merker en voldsom lettelse når han forstår hvorledes det henger sammen, han innser at han aldri er alene, at ingen noensinne er alene, at midt i kaos og rot finnes det alltid en orden i tingene, noen som følger med og som kan minske den børen et menneske nådeløst blir påført og må bære med seg gjennom livet sitt.
Fernando våkner brått , klokken er 4 og han husker drømmen som om det skulle være virkelig. Etter drømmen sover Fernando rolig for første gang siden han startet vandringen sin i Sevilla for snart en uke siden.
Her må jeg gjøre et lite avbrudd i fortellingen og tillate meg å komme med en kommentar  som for mange av dere kanskje oppleves som en alvorlig innblanding i Fernandos forhold. Men det er et ubehagelig faktum at han av en eller annen grunn bare husker eller gjengir halve drømmen; den viktigste delen som kan kaste lys over det som kommer til å skje under den videre vandringen utelater han. For fortellingens og for leserens skyld er det nødvendig at jeg retter opp feilen og rett og slett gjengir resten av drømmen, det som mangler er følgende:
I drømmen befinner Fernandos seg i Guds nærhet, og Gud har antatt en skikkelse som kan ligne på den russiske gjeteren Fernando møtte den kvelden han vandret i gjørme. Gud merker Fernandos lidelse som han kermer alle menneskers lidelser, han kjenner hans ensomhet og angst og kanskje aller mest hans savn som følge av mangel på kjærlighet. Men denne store verdens og menneskenes lidelser er voldsomme og mange, og Fernandos lidelser er små og få. Gud som følger så godt med i alt dette tenker at han dessverre ikke kan gjøre noe for Fernando, at denne mannen får bære sin bør og sine plager så godt han kan. Men dagene går, og Gud merker hver eneste dag hvorledes de små og få lidelsene til Fernando når opp til han og at han begynner å bli mer og mer opptatt av dem. Kanskje er det slik kjenner han seg litt igjen i dem, han er jo ingen ung mann lenger. Han tenker seg nøye om, flere ganger tenker han seg om, til sist velger Gud å ta i betraktning at Fernando er en syk mann og i ferd med å miste jobben og å eldes. Han bestemmer seg endelig for å gjøre noe for denne skikkelsen som går der nede på pilegrimsveien, ikke så meget, men såpass at det kan gjøre en liten forskjell for Fernando. Han henvender seg da på den måten som Gud ofte henvender seg til mennesker, og det er en måte som mange moderne mennesker ikke er villig til å godta eller forstå. I en drøm som Fernando har, egentlig samme drømmen som vi allerede har fotalt om fordi tiden ikke spiller noe rolle for Gud, sier han at han dessverre ikke kan rette opp i alle Fernandos plager, de er forholdsmessig for ubetydelige til at han kan tillate seg det sett i lys av alle menneskehetens ufattelige lidelser. Men, kjære Fernando, sier han, jeg kan ikke gjøre mye, men jeg kan gi deg  ti små dager med kjærlighet. Dersom du vil ha så lite. Alt jeg kan gi deg for å bøte på dine lidelser er disse ti små dagene med kjærlighet, det er alt. Resten, om en kan si det på den måten, resten må du ordne opp i selv, dvs. om du vil ha mer enn ti dager med kjærlighet så blir det ditt eget ansvar, du må finne ut av det selv. Og husk, dere som leser dette,  denne Gud regner nøyaktig på slike ting, han har store oppgaver med menneskene og har ikke råd til å kaste bort gaver og velsignelser, ti dager betyr akkurat ti dager, hverken mer eller mindre, fra det øyeblikket kjærligheten inntreffer og er tilfelle. Deretter må Fernando og den han deler kjærligheten med greie seg så godt de kan.
Slik var Fernandos fullstendige drøm. Som det fremgår av fortellingen som følger, er den siste delen av drømmen ganske avgjørende for det som videre skjer mens Fernando vandrer videre.
Neste dag starter Fernando tidlig om morgenen fra El Real, han har en ny følelse inne i seg etter den halve drømmen han husker og ikke minst etter en god natts søvn. Han kjenner en slags forventning om at alt som vil skje fra nå av vil være noe godt. Etterat han har vært i gang en liten stund bestemmer han seg av en uforklarlig grunn til å gjøre sin første skikkelige harde vandringsdag. Fernando kan kunsten å gå raskt og hardt. Allerede klokken 12 kommer han til Monesterio og har da gått 22 kilometer, og ser at herberget Cruz de Roca her er stengt for vedlikehold. Han har hørt at pilegrimene kan overnatte i Hostal Extremadura for omtrent 15 euro for natten, han går dit  for å ta en titt. Kanskje møter han noen der. I det litt utrivelige hostalet drikker han kaffe og øl og cola, og bestemmer seg av en eller annen uklar indre grunn for å gå videre, selv om det er 25 kilometer til neste overnattingsmulighet og klokken er blitt nesten 2. det er nesten som en stemme inne i han sier at han skal gå videre; han lytter og gjør det han kjenner er riktig.
Fuente de Cantos og Sidreh
Vandringen til Fuente de Cantos blir lang og hard. Men det er slik han vil ha det i dag; etter drømmen siste natt føler ha at alt er mulig, at det er dette han må gjøre. Fernando har allerede gått mer enn 2 mil denne formiddagen, og han har gått såpass hardt at han merker at trettheten har begynt å sette seg i kroppen. Men han går allikevel videre, og presser kroppen sin hardt. Han merker at gåingen begynner å forandre seg, den begynner allerede å komme innenfra, ikke som noe ytre som han påtvinger kroppen sin men som en slags strøm innenfra, som noe som flyter ut fra kroppen hans, han kjenner den hermesaktige følelsen av å ha vinger på føttene, at han flyr mer enn han går.
Sent på ettermiddagen kommer han fram til Fuente, og han er ikke mer utslitt enn til vanlig  tross for 48 kilometers vandring denne dagen, og det over en lang strekning i en voldsom motvind.
Fuente er hjembyen til den store spanske maleren Zurbaran. Når en kommer til slike steder er det vanlig at turistinteressen tar over, men ikke så i dette tilfellet. Fernando vet  godt at Zurbaran er fra dette stedet, og at det finnes et lite hjemmuseum et sted i landsbyen, men han tenker ikke særlig på det mens han finner fram til det vakre herberget som er et ombygget kloster. Inne i klosterområdet går han av en eller annen grunn først bare forbi døren inn til resepsjonen, han kjenner at han ikke ønsker å gå inn der akkurat nå; og han forsetter videre inn på klostrets bakrom. Der ute henger det noen nyvaskete klær på klesnoren som en eller annen har hengt opp, han ser en gråblå bluse, sokker og en kvinnetruse. Fernando ser lenge på det som henger der, mye lenger enn det er vanlig å se på slike ting. Han har selv ingen anelse hvorfor det er slik, hva som gjør at han blir stående og ta inn dette synet. Det kjennes som om noen har trykket inn en knapp et sted inne i han, han merker det som en slags tikking inne i seg, som bare for et øyeblikk siden ikke var der. Vi som kjenner hele drømmen hans har en anelse om at det er snakk om en kvinne som befinner seg på dette spesielle stedet og som har noe å gjøre med Guds gave med ti dager med kjærlighet. Med dette vet altså ikke Fernando. Så går han ganske enkelt tilbake til resepsjonen for å vise credensialet sitt, få det påkrevde stemplet i passet, han betaler 8 euro for overnatting og en liten frokost neste morgen. Han går til rommet sitt mens han merker at en underlig uro har tatatt tak i han, han føler et sterkt nærvær av noe han lengter etter men som samtidig uroer han. Vi vet hva som er i ferd med å skje.
Senere på ettermiddagen sitter Fernando i fellesrommet i albuerget sammen med Thomas som han deler rom med, og Ann som vi allerede har møtt for noen dager siden kommer også ut fra rommet sitt og holder dem med selskap mens de drikker noen glass billig kartongvin. De er enige om å finne et sted i Fuente der de kan spise sammen ute i kveld. De venter på den fjerde pilegrimen som har rom sammen med Ann;  Ann forteller at det er en kvinne fra Østerrike som har gått alene i 5 dager og som etter å ha opplevd så mye ensomhet lange dager og enda lengre kvelder og særlig netter nå er bortimot desperat etter å få kontakt med andre vandrere. Fernando kjenner seg ikke sikker på om Ann har glemt eller tilgitt han den halvnakne episoden for noen dager siden på takterassen i Castilbrancho. Med slike unge kvinner kan man aldri vite, ting kan gjøre sterkt inntrykk på dem uten at de lar seg merke av det på utsiden. De later som ingenting samtidig som de i sin unge feminine sjel er både opprørt og forulempet. Men hva kan et menneske egentlig foreta seg når det gjelder slike ting, Fernando tar egentlig ganske lett på dette; motsetningen og gapet mellom det indre og det ytre hos mennesker er noe man bare må innrette seg etter og leve med, man bør ikke forsøke å finne lettvinte løsninger på slike evige utfordringer for oss mennesker. Han overlater derfor uten noen større bekymring det til Ann å finne ut av sitt eget indre liv og de komlikasjonene som finnes der inne, slik som mennesker som regel er nødt til.
Plutselig står den fjerde pilegrimen der. Hun har umerkelig dukket opp. Nå stiller hun seg like bak Fernandos høyre skulder. Han kjenner det, uten å se på henne, uten at han engang vet at hun står der. Hun har kommet ut i fellesrommet uten en lyd, helt stille. Hun sier god ettermiddag på velklingende spansk og hilser på Fernando og Thomas som hun ikke har møtt tidligere. Lenge etterpå kan Fernando fremdeles huske dette øyeblikkets uvirkelighet; han kjente det voldsomme nærværet av den fremmede kvinnen som om det var skyggen fra en stor fugl som kom flyvende og la seg over han. Han tror han mumlet noe som lignet et svar til henne, på engelsk eller kanskje han svarte på pilegrimsspansk som er vanlig mellom vandrere.  Hun virker av en eller annen grunn oppspilt og arrogant på samme tid, det kan han senere huske at han tenkte i dette øyeblikket. Ann og den nye  østerikeren, som forøvrig presenterer seg som Sidreh, er blitt enige om å finne en lovende restaurant som hopstitalleroen har sagt er et godt og billig sted å spise for pilegrimer. Hva som foregikk etter dette kan Fernando av en eller annen grunn overhodet ikke huske; han vet at de tilbrakte bortimot tre timer med måltidet, og at det var en livlig kveld impregnert av god vin. Men han husker underlig nok så å si ingenting; han tror det kom av at han opplevde nærværet til den kvinnelige vandreren som noe overveldende, nesten ubehagelig sterkt. Det gjorde at han han var ute av stand til å se skikkelig på henne, han unngikk hele tiden blikket hennes, tror han  senere; jeg tror ikke jeg så på henne en eneste gang denne kvelden. Etter måltidet reiste han seg brått opp, sa kort farvel, og gikk alene ut av restauranten. Ute av syne for de andre nærmest løp han gjennom de stille gatene tilbake til albuerget for å prøve å unnslippe den altfor intense følelsen som kom over han i nærheten av den unge kvinnen.
Under måltidet hadde de presentert seg for hverandre, den gode Thomas fra Frankfurt er  41 år gammel, den blåøyde Ann fra Brussel har oppnådd å bli 31 år gammel, og den livlige og smilende og språkdyktige Sidreh fra et eller annet sted i Tyrol er 34 friske år. Og Fernando da, hva skal han si og til hvem skal han si dette som han atlså ikke kan si. Med sine 59 år, hva er han da? Han føler seg som et femte hjul på vogna selv om de bare er fire rundt bordet, som en slags antikk skikkelse, en grånende bestefarvandrer i dette friske ungdommelige selskapet. Her gjelder det å kjenne sin plass og sin skjebne; dette tenker han fordi det er ingen plass her å si det høyt og tanker de kommer og går mer eller mindre på sin plass.
Til tross for slike tanker, mens han ordner tingene sine for neste dags vandring og kommer seg til sengs i god tid før de tre andre presumptivt mer enn lett vinberusete vandrerne greier å ta seg tilbake til gjennom de kronglete gatene ned til albuerget føler han seg underlig nok både rolig og tilfreds. Følelsen av å være alene, av en slags fortapthet eller bortkommenhet blant mennesker som har hengt i han siden starten i Sevilla og enda lenger tilbake, den er borte . Han aner ikke hvorfor eller hva som har skjedd eller om noe har skjedd i det hele tatt. Men han føler seg ivaretatt, sett etter, som om han er sammen med mennesker. Alder eller ikke alder, jeg er tilfreds med tingenes tilstand; dette er hans siste og svært harmoniske tanke før han sovner og derfor ikke hører at de tre unge pilegrimene tramper inn i albuerget.
Neste morgen holder Fernando seg uvanlig lenge i sengen til han å være; han erkjenner for seg selv grunnen som ganske enkelt er at han om mulig vil unngå for mye kontakt med de andre og særlig den ene av dem. Ikke for det at noe er galt, tvert imot, den gylne og harmoniske fornemmelsen han kjente i går er enda sterkere idag, han kjenner seg nesten oppstemt og full av en slags forventning om gode dager. Når han manner seg opp og endelig rusler ut på det store frokostrommet har de to kvinnene allerede lagt avgårde, bare Thomas  er fortsatt tilbake, han sitter med kaffekoppen og venter på Fernando fordi han ønsker at de skal holde hverandre med selskap denne lange vandringsdagen. De spiser den enkle frokosten i lag, og vandrer deretter sammen i de stille og kronglete bakgatene som leder pilegrimer gjennom Fuente, de passerer til og med forbi maleren Zurbarans barndomshjem som nå er  omgjort til et lite museum for den store kunstneren, før de kommer seg lettet ut på den åpne og lange landeveien til Zafra, som er vandringsmålet for denne dagen. Vi har allerede fortalt at vandringsdager er forbausende like og at de gjentar seg etter et fast mønster; men i virkelighen er nok dette en overdrivelse eller i allefall en forenkling som kan være nyttig når man skal fortelle en slik historie, men i sannhet er det slik bare dersom man er villig til å betrakte dagene på denne måten. Det finnes andre måter å betrakte slike vandringsdager på som har like mye for seg og som kan brukes dersom det lar seg passe inn i det man ønsker å berette. For Fernando skiller denne nye vandringsdagen seg underlig nok ut fra de som han har lagt bak seg den siste uken; han opplever den som nesten plagsomt mye lenger, hver kilometer de går kjennes som det dobbelte eller enda lenger, hver eneste time kjennes som to eller til og med tre timer. Det er som om dagen er en slags gummistrikk, og forsøker å strekke seg ut så langt det er mulig  å få til i løpet av en dag. For Fernando er det som om tiden har stivnet, den går langsommere enn vanlig, selv om han ikke mangler ting å tenke på og avlede seg med. De to mennene går i dag inn i og gjennom gjennom Extremaduras flate vinland som ligger på slettene opp mot den store  elven Guadiana og den gamle romerske byen Emerita eller Merida som den heter i dag. Om det er sent på året og i begynnelsen av november så henger ennå fristende og ganske friske drueklaser igjen på rekkene med vinstokkene like ved pilegrimsveien. Ved hjelp av sin nykjøpte lommekniv skjærer Fernando store klaser som de fornøyde fortærer mens den vandrende Thomas forteller fra sin sørgelige livshistorie. Når man vandrer skjer dette ofte, man beretter ting fra sitt liv, det er antagelig noe som hører sammen når fremmede mennesker møter hverandre og blir gående sammen i dagevis, så også med Thomas denne dagen. Han er allerede som 41 åring uføretrygdet etter mange og tunge depresjoner og innleggelser;  han hevder at han er lykkelig med det på et vis, mens andre på vente nesten et helt liv på å gå av med pensjon har han ye av livet sitt igjen og kan strate på nytt; men det er ikke enkelt. Pilegrimsvandringen er noe han har lagt ut på nettopp for å se om han kan finne en ny begynnelse i livet sitt. Fernando lar seg ikke helt overbevise om at Thomas er spesielt lykkelig med å være uføretrygdet, men sier det ikke. Thomas har en spansk mor og allerede for 9 år siden bestemte han og konen seg for å flytte ned til Spania og bosette seg i en andalusisk turistlandsby, for en tid tilbake opplevde han at konen forlot han fordi hun hadde funnet et ny mann; senere har hun skiftet denne første nye ut med ‘tre-fire nye; de har tre barn sammen og bor på samme sted fortsatt. Han suger i seg og gumler på de søte blå vindruene som henger over skulderen mens han går, og beretter om sitt innfløkte forhold til kjærlighet, som er det hans liv handler om og som han hele livet samtidig har fryktet og forsøkt å unngå, og kanskje mest av alt forteller han om sitt umettelige behov for kvinner. Det er ikke sikkert at dette ordet er riktig, ‘umettelig’, men jeg lar det stå med denne lille advarselen. Slik det fremstår for Fernando der de går i solsteiken langs vinmarkene kan det virke som om det eneste Thomas tenker på er kvinner og det å komme i kontakt med kvinner, alle de kvinnene som han måtte møte eller se.  Han trekkes til og mot kvinner som om hans indre er en altfor sterk magnet som han ikke har evne eller vilje til å stå imot, den driver han mot kvinner, den styrer tankene og følelsene og øynene og ørene og hendene hans mot kvinner. Hans verden består grunnleggende sett av et grunnstoff, den er satt sammen av kvinner. Det finnes ingen selektivitet hos han, han kan egentlig ikke si nei til noen kvinne, han tiltrekkes like sterkt eller like svakt til alle kvinner uten unntak. En venn har engang kommentert om dette, og Thomas synes det har noe for seg, at det han begjærer og lengter etter egentlig ikke er en eller annen bestemt kvinne i seg selv men et harem av kvinner som kan stå til disposisjon for han. Med et selvironisk smil i det triste ansiktet og i de enda tristere og nesten døde øynene sier han at dersom det var mulig ville han helst ha hatt alle de 3,4 milliarder kvinner som finnes på jordkloden for seg selv. Et globalt harem.
De ser ingenting til de to kvinnelige pilegrimene denne dagen; jo en liten stund kan de faktisk skue på veien langt der foran, men de er flere kilometer unna og de når dem aldri igjen, og det er like bra tenker Fernando. Han går nærmest og tygger på et dikt skrevet av Pessoa og som nå har dukket opp i hodet hans igjen, han lærte det utenat mens han for lang tid siden tilbrakte ti studiedager i Lisboa med å lære den portugisiske dikteren og vennen til faren bedre å kjenne:
» Love is a company,  I no longer know how to walk the roads alone, For I’m no longer able to walk alone. A visible thought makes me walk faster/And see less, and at the same time enjoy all I see. Even her abscence is something that’s with me. And I like her so much I don’t know how to desire her. If I don’t see her, I imagine her and am strong like the tall trees. But if i see her I tremble, I don’t know what’s happened to what I feel in her abscence. The whole of me is like a force that abandons me. All reality looks at me like a sunflower with her face in the middle.»
Fernando resiterer diktet flere ganger mens han går. Thomas blir begeistret for diktet, og sier han gjerne vil forsøke å lære det utenat, han har aldri i sitt liv lært et dikt utenat. Dermed går de to halvlykkelige pilegrimene bortetter den støvete landeveien i den stekende høstsolen mens de i kor resiterer det enkle diktet av en av de mest ensomme og kjærlighetshungrige poetiske sjelene som har vandret på denne jord. Uten at han sier dette, kjenner Fernando at det å resitere dette diktet om og om er som et lite rituale som han bruker for å holde fast på en tanke som har slått ned i han samtidig med at diktet dukket frem og som får hjertet hans til å banke kraftigere og fortere; han tenker hele tiden på den altfor unge kvinnen som går der foran på pilegrimsveien og som han vil møte igjen senere denne ettermiddagen.
Utpå ettermiddagen når de fram til utkanten av Zafra, med en flere kilometers vandring gjennom et nedsarvet jernbaneområde. Nesten inne i byen stopper de på det som åpenbart er en slags yrkeskafe for jernbanefolkene, og nyter noen vinglass og kaffe og salchichones eller den lange dagen på veien. De er glade og lettet over at vandringen snart er over. En halvtime senere er de innkvartert i samme rom på et vakkert klosterlignende alberge i den gamle arabisk pregete byen Zafra. Og i naborommet har to andre pilegrimer forlengst slått seg til.
Når en dags vandring går mot slutten føler Fernando det som en stor lettelse. Han har det med å bli oppstemt og spøkefull, ja endog tøysete om han går sammen med andre de siste kilometrene før han når frem til alberget. Mange pilegrimer har det på samme vis. Man kjenner seg nesten i feststemmning når gåingen er slutt, en ettermiddag uten at man trenger å gå kjennes som en fest både for kropp og sjel. Kanskje er det kontrasten mellom slitet under gåingen og det bråe fraværet når en er fremme i alberget som gir denne virkningen. Den tyngende ryggsekken løftes av skuldrene, plasseres på en stol ved siden av  sengen, alle tingene pakkes ut, sovepose og laken legges på sengen, sandaler estatter tunge klamme vandringsko, en lemster kropp slipper gåtvangen, den kan nøye seg med noen få og  frivillige lette bevegelser fram til neste dag.
Det er iferd med å bli kjøligere i luften denne tidlige novemberdagen i Zafra. Urolige skyer beveger seg raskt inn fra nordvest og fyller himmelrommet med en tykk mørk grå masse. Fernando og Thomas har forlatt alberget etter å ha avtalt å møte de to kvinnelige medpilegrimene i en restaurant senere om kvelden på Plaza’en. De spaserer nå lette til bens og befridd fra sine tunge ryggsekker, pratende og fotograferende gatelangs i tykke ytterjakker, av og til kommer et lite regnskyll som ikke noen ordentlig våt. Gatene er fulle av folk som jager inn og ut av butikker på jakt etter bytte som en slags dresserte rovdyr. Å løpe rundt omkring i et virvar av butikker er blitt mange menneskers hovedbeskjeftigelse i den moderne byverdenen; det er lett å tenke at dette ikke er særlig høyverdig eller meningsgivende, men så kan en spørre med et lite skuldertrekk. Hva mer fornuftige ting kunne denne menneskemengden gjøre ut av seg og livet sitt på denne overfylte og ufredelige kloden? Når det kommer til stykket er kanskje butikkløpingen en fornuftig aktivitet selv om det ikke ser slik ut ved første øyekast. Folk vet hele tiden hva de skal foreta seg og hvor de skal gjøre av seg, og samfunnet holder folk faste i et forutsigbart mønster som alle eller mange har nytte og fordeler av. I den travle gågaten som går nedover mot kirken fra hovedplassen med de flotte buegangene går de to pilegrimene forbi en gatemusikant utkledd som middelalderpilegrim mens han spiller på en fløyte. Idet Fernando passerer han, kaster mannen som vi ennå ikke kjenner navnet på et raskt blikk på Fernando hvoretter han et lite øyeblikk tar hånden vekk fra fløyten for å peke, gesten er nesten bydende synes Fernando, ned i pilegrimshatten foran seg der han vil ha pengene lagt. Fernando stopper nesten opp rett foran fyren, men ombestemmer seg og videre, han kjenner at han er irritert, hva tror denne fyren? At han kan bestemme når man har lyst til å gi gatemusikanter og tiggere penger? Irritasjonen vil ikke slippe taket. Han går videre oppover gaten og kjenner at han fremdeles tenker på den frekke gesten som musikanten hadde gjort mot hatten. Ute av gaten bestemmer Fernando seg for å gå snu for å gå tilbake for å ta en prat  med fyren. Finne ut hvem han er om han er noe, hva han driver på med.
Fernando stopper foran fløytespilleren for å prate med mannen som er tysk og heter Kuno. Fernando sier han ikke liker å bli oppfordret om å legge penger i hatten, men at han allikevel vil gi noen mynter. Kuno begynner med en gang å forklare bekledningen sin som han hevder er et autentisk pilegrimskostyme laget i Tyskland av de samme stoffene man brukte i middelalderen. Kuno går øyensynlig fullstendig opp i sin tilværelse som pilegrim, han har vandret rundt på pilegrimsveiene i Spania og Portugal i 4 år, forteller han; en tid gikk han sammen med en hund som døde for noen måneder siden, etter å ha blitt påkjørt av en lastebil. Eller en buss, jeg er ikke lenger sikker på hva han fortalte til Fernando. Hunden er begravet et sted ved pilegrimsveien. Kuno vandrer uten penger, han sover som regel under åpen himmel eller håper at noen vil barmhjertige seg over han og skaffe han husrom og mat. Det er akkurat det Fernando gjør; han inviterer Kuno med til alberget der Kuno allerede har vært innom for å få en dusj og blitt nektet, Fernando vil betale de 8 euroene det koster og et måltid senere på kvelden. Kuno pakker sakene sine og blir med opp til herberget og flytter inn i en av de ledige sengen på rommet til Thomas og Fernando. Fernando angrer seg nesten i det han merker at rommet plutselig føles overfyllt, men tar seg i det fordi han mest av allt ønsker å være imøtekommende og vennlig overfor folk.
De tre går pratende om løst og fast gjennom de trange gatene. Kuno viser seg å være et utpreget pratesalig tilfelle kanskje er det riktigere å si at den plutselige overgangen til selskap med andre gjør han i overkant pratsom og filosoferende om yin og yan og positivitet og optimisme og lignende temaer, pilegrimer bruker åfå noe som kan minne om en ruseffekt, de bli høye når de møtes etter daglange vandringer i taushet og uten kontakt med andre, om ettermiddagen og kvelden kan albergene summe av overstadig sosialitet og pratsomhet. Nå er det Fernando som spør og graver slik at det nesten er påtrengende, han forsøker å få vite detaljer om Kunos pilegrimsliv mens de går nedover mot sentralplassen hvor de skal møte Ann og Sidreh for et måltid. De dukker opp i restauranten en god halvtime senere enn avtalt, og de to pilegrimsdamene er synlig irriterte selv om Fernando unnskylder seg så godt han kan.
Alle ting beveger seg slik de er innrettet for å bevege seg, så også med Fernando og hans underlige forhold til den unge pilegrimskvinnen Sidreh. Fernando hadde fortsatt vanskelig for å forholde seg til den voldsomme  nærværsopplevelsen han kjente i selskap med Sidreh, men nå greidde han i det minste å snakke med og til henne på en tilsynelatende normal måte, og av til kunne han endog se på henne og møte blikket hennes. Men det er verdt å merke at alt dette bare var tilsynelatende, noe han måtte tilkjempe seg. Inne i seg var han ute å kjøre. Han merket at hun også fulgte han med blikket litt annerledes enn det som er vanlig mellom folk, uten at han forsto hva dette betød eller om det skyldtes noe ved han eller henne. Men han kunne merke at hun ikke oppførte seg som andre overfor han. Blikket hennes fulgte han tettere enn det som er normalt, og hang lengre ved han. På samme  måte som tidligere hadde Fernando  vanskelig for å huske det som gikk fore seg og som ble snakket om i slike samvær, antagelig mest fordi den følelsen han kjente overfor Sidreh ble for intens og skygget for alt det andre som foregikk. Han merket at hun irriterte seg over at han mest snakket med Kuno, og at hun av en eller annen grunn syntes å mislike Kuno sterkt. Den natten hadde Fernando nok en merkelig drømmeaktig opplevelse; det føltes som han ble invadert og gjennomsyret av noe som kom fra Sidreh, kanskje av henne selv. Til å begynne med nøt han det som hendte og overga seg fullstendig, så våknet han som vanlig i 4 tiden om natten. Etterpå kjente det ubehagelig ut, som om noe var galt.
Neste morgen valgte han nok en gang å være sen. De andre hadde forlengst gått avgårde i det han ruslet ut i morgenluften og det varme solskinnet og tok fatt på veien til (-). Han nådde igjen Kuno på en bar i første landsby, der de drakk øl og kaffe og pratet om Kunos liv som omvandrende pilegrim, noe som opptok Fernando. Om ettermiddagen møtte han igjen Sidreh som hadde satt seg ned i solskinnet. De gikk alle sammen inn i landsbyen og fant et privat hus som innkvarterte pilegrimer. Om kvelden spiste de middag sammen. Fernando hadde etterhvert kommet til en slags grense i seg selv, han halvveis bestemte seg for å forsøke å finne en måte å komme seg ut av den blindgatefølelsen han hadde overfor Sidreh. Han kunne nå merke hennes interesse for han men som hun hele tiden forsøkte å dekke over. Han sa forsiktig til henne og uten å nevne hva det gjaldt at han syntes at hun gjorde seg til og opptrådte uærlig. Først skjønte hun ikke hva han mente, eller hva han snakket om. Så gikk det plutselig opp for henne at han mente å provosere henne, eller noe lignende, og hun brast ut i gråt ved bordet. Ann forsøkte å trøste henne og roe henne ned da hun ville gå tilbake til albuerget, slik at hun ble sittende.
Mot slutten av måltidet spurte Fernando henne om de kunne gå en liten runde i byen etterpå, han ville gjerne snakke med henne noen minutter alene. Hun sa ja til dette. De to desperate sjelene, for det er en slags desperasjon i begge to, de forlater deretter restauranten uten å si noe til de andre hvor de har tenkt seg, det vet det heller ikke selv. De spaserer gjennom Villafranchia de los Barros denne kjølige mørke kvelden. Fernando kjenner at han er urolig, han vet hva han skal, men hva er det egentlig han holder på med? Det er blitt sent, landsbyen er stille. De vet ikke hvor de skal gå, rusler på måfå en stund. På plassen utenfor kirken stopper de opp. Det er nå eller aldri, tenker Fernando, uten at han vet hva han mener med dette uttrykket, om det er på sin plass akkurat her. Når man tar slike sprang ut i intet, for det er det Fernando føler at han er like ved å gjøre, da vet man aldri hva som kommer til å skje i neste øyeblikk. I slike øyeblikk er også det å leve en risikosport, man kjenner a tman lever, tankene farer gjennom hodet på Fernando med en utrolig hastighet. Tanker har noen ganger lysets hastighet, og da er tiden plutselig inne, uten å kunne vente lenger og han greier ikke holde noe som helst tilbake lenger, da stuper han ut i det tomme rommet og begynner å fortelle det han har på hjertet til Sidreh som står der like ved han i lysskinnet fra lyskasterne ved kirken, han forteller om hele det virvaret av voldsomme følelser og drømmer og lengsler han har kjent siden de møttes i Fuente. Det er et voldsomt øyeblik, et lynnedslag, etn hundreårsbølge av følelser, så fyllt av et menneskes opplevelseskraft at Beatrice står der i lysskinnet helt lamslått. Øynene hennes er vidåpne, munnen er åpen, hun ser ut som om hun har sett noe hun aldri har sett før, som om noen har trukket et slør fra virkeligheten. Spørsmålene farer gjennom hodet hennes; hva er dette?, hva er det som foregår?, hva vil denne intense mannen henne? Hun er helt uforberedt på det han sier eller måten han sier det på; eller kan det også være noe annet som skjuler seg i reaksjonen hennes? Fernando aner ikke hva det kan være, han vet at han har sagt det han måtte si, resten får komme med det som skal komme nå. Han greier ikke helt å skjønne hva som ligger i hennes reaksjonsmåte; først står hun der, helt stille, ikke et eneste ord kommer ut av den åpne munnen hennes, deretter løfter hun langsomt begge hendene opp foran seg, helt opp til ansiktet, et lite øyeblikk holder hun dem foran øyene sine som for å skjule dem, som i forsvar mot han og det han forteller henne;  så svarer hun, først mumler hun bare, men så kommer setningene og de thn sier ligner mest et utbrudd mer enn noe hun tenker gjennom: Dette er bare for mye for meg, jeg greier det ikke, jeg vil ikke ha det, hva skal jeg gjøre med det du sier? «I cant take it on», det er de ordene hun faktisk bruker som hun senere alltid nevner når de snakker om hva som skjedde denne merkelige kvelden. Fernando kjenner at reaksjonen hennes treffer han som et tungt neveslag et eller annet følsomt sted i kroppen, i magen eller i nærheten av den; den ubehagelige følelsen gjør at han bråvåkner fra en eller annen sløvhet han har latt seg selv komme i de siste dagene, en tilstand av private fantasiforestillinger og følelser som han har latt seg senke ned i de siste dagene ramler sammen, de blir til støv og ingenting, han er brått tilbake i den vanlige nøkterne virkeligheten som vi alle heldigvis befinner oss i og som har vært der hele tiden men som han som følge av sin uhelbredelige svakhet bare har latt seg falle ut av. Han merker en skamfølelse som griper tak i han, den festner seg like over øynene, det er skam over egen svakhet, og den uhemmete iveren han har vist etter å fortelle henne om alt hva han føler, kunne han ikke bare ha vært tålmodig, bevart selvkontrollen, holdt kjeft litt lenger, det haddde sikkert roet seg av seg selv, gått over, slike følelsesmessige ting går jo som regel over bare en har vett til å holde seg rolig, han er forlegen over sin egen selvopptatte påtrengenhet. Og han føler seg avvist, selv om han overhodet ikke er sikker på om det er avvisning Sidreh ga uttrykk for. Hun hadde holdt hendene sine opp som en som for å verge seg, som et forsvar. Men han føler seg egentlig ikke avvist, reaksjonen hennes er ikke det samme som en avvisning, det forstår han på et vis, uten å forstå hvordan han forstår det. Vi skjønner antagelig ting på mange ulike måter, mange ting forstår vi uten ord og uten å kunne forklare det for oss selv eller andre.
Hun har følt et behov for å forsvare eller beskytte seg mot hans påtrengende følelser. I dette forstår Fernando henne godt. Hva har hun med hans ville følelser å gjøre, kunne han ikke ha latt henne være i fred, i allefall en stund til for å se om det han gikk og kjente på roet seg? Han kjenner seg samtidig på et vis lettet over at det han hadde sagt og gjort, at det er over nå, nå kan han fortsette å gå som ingenting, ikke plage seg selv eller henne lenger, være tilstede i virkeligheten og slippe å være innestengt i sine egne intense følelser. Han ser ikke på henne, sier bare; kom så går vi tilbake til huset og de andre. De snakker ikke mer med hverandre den kvelden, ingen av dem sier et eneste ord mens de rusler gjennom de øde gatene og heller ikke når de går inn  til de andre. I huset går han til sitt, hun til sitt. Han prater med Kuno og Thomas før de går til sengs, og fra soverommet ved siden av med de tynne veggene kan de tydelig høre latter og prat fra Ann og Beatrice.
Denne nøkkelscenen i det som skjedde mellom de to har Sidreh over en måned siden kommentert i et brev hun skrev til Fernando, på engelsk:
«Dear Fernando; I have been writing imaginary notes, letters, and diaries and thinking things through already since weeks. But never did I sit down to write things down. Now I am starting to do so…
It so unbelievable what happened. And I remember so well the feeling I had when you started to approach me, explain yourself in the bar in this – was it Villafranca something – the first village after Zafra. But actually it all began in Fuente de Cantos when you were sitting there so arrogantly on the couch, sipping your wine, legs crossed, susting me out (don’t know if this is the right word, but it feels so). It was such a pleasant evening and I was so much longing for company – I had told you that the past 5 days I was walking alone before I met Anna the day before in Monasterio, then one day later Thomas and you came running one more distance because Thomas wanted to see Anna. And it was a present – this evening was. I was fed up of being alone, yes, decided that I would not continue, then became patient again, and there they were, first Anna, a nice vulnerable but still so strong girl, and I saw myself in her, but a younger Sidreh that was. Then you – a bit full of yourself, listening, asking, questioning, putting me to the test; and I loved it and still do. I thought and told Anna – I want a man like Fernando. Never did I think we would become that close. Amazing what can happen! «
Slik var altså Sidrehs versjon av møtet mellom dem; og da er det som skjer videre mer enn forståelig, eller er det virkelig det ?
Torremejia
Neste dag går Fernando tidlig ned på kjøkkenet i og til frokosten; den lune husmoren er allerede i gang, hun er blid og lun og vimser rundt i en løs blomstrete morgenkåpe, han er nede ved bordet god tid før de andre. Hun serverer han en stor kopp cafe con leche, de prater forbausende lett sammen mens hun lager til frokosten. Imens kommer de andre pilegrimene ned og setter seg ved bordet, en etter en. Sidreh kommer til slutt. Etter frokosten går de alle sammen ut av landsbyen gjennom kronglete smågater; han blir gående sammen med Sidreh bakerst og får fortalt henne at han angrer seg over gårsdagens påtrengende bekjennelse; jeg skulle aldri ha belemret deg på en så invaderende måte med mine følelser. Jeg ville egentlig bare gi uttrykk for hvor sterkt jeg har følt nærværet ditt de siste dagene, siden vi møttes i Fuente. Hva det betyr, det vet jeg egentlig ikke. Han unnskylder seg, over at han hadde vært så selvopptatt og påtrengende, og Sidreh svarer at det var helt i orden, hun ser nærmest ut til å være forvirret  over Fernandos tilbaketog eller hva det er han driver med.
Så går de spredt videre over slettelandet i retning av Torremejia og fjellene som stiger opp mot horisonten i nord og vest. Det er en klar kjølig soldag, den sterke vinden over slettelandet gjør  luften nesten iskald, enda henger noen halvtørkete Almendralejodruer på vinstokkene langs pilegrimsveien og frister vandrere, de er fortsatt så rike og søte at det blir lettere å gå denne dagen.
Kuno forsvinner etter en stund, han går sakte i dag, og Fernando får se han bare neste dag et par ganger, senere ser han aldri Kuno igjen. Han tror det skyldtes at Sidreh og kanskje Ann også har behandlet han på en tydelig avmålt måte, og at han har blitt såret over dette uten at han viste det eller sa noe om det. Han sa ved en anledning ting som tydet på at han mislikte Sidrehs overfor han. Thomas og Fernando går sammen de lange flate kilometrene fram til alberget i Torremejia. Det er minst et alberge til i landsbyen, det er et for mye til at en kan være sikker på hvor folk legger seg inn, noe som er et problem for Fernando. Av en eller annen grunn vil han helst at de andre skal ta inn samme sted som han og Thomas. Kanskje er det bare fordi jeg vil ha selskap, tenker han i et halvhjertet forsøk på å tnke noe annet enn det han vet er tilfelle. Derfor går han i møte med dem nøklene til albuerget, slik han er sikker på at de legger seg inn på samme sted som han og Thomas. Hvorfor det er viktig for han, kan han ikke helt forklare for seg selv lenger. Han møtter dem bare noen hundre meter overfor albuerget, han forsøker å vikre uberørt og naturlig, kaster bare nøklene til Ann mens han unngår å se seg for mye om;
- Her er nøklene, ta imot, albuerget ligger like borte i gaten her, dere ser skiltet når dere kommer ned til hjørnet der borte; vi stikker på en bar lenger nede i sentrum for å få oss en kaffekopp og litt væske, og en eller to vin eller cerveza; man tørker ut både utenpå og i det indre når man går slik i stekende sol og vind hele dagen.
Sidreh ser litt undrende på Fernando og rekker han vannflasken hun holder i hånden;
- Her, du ser ut som du trenger noe å drikke med en gang.
Fernando tar imot flasken og er såre tilfreds med at Ann tar imot nøklene, han vet nå hvor de to kommer til å slå seg til, det er det viktigste akkurat nå; så går de to slitne peregrinaene glade nedover den solvarme støvete gaten for å finne frem til albuerget.
Etter et par timer på baren løspratende med Thomas mens han har tankene sine helt andre steder går de tilbake til albuerget der de andre har slått seg til og ro. Sidreh som Fernando ofte kaller henne nå, sitter på sengen borte ved vinduene mot gaten og steller med de slitne bena sine. Han ligger en stund og ser på henne mellom fingrene i den ene hånden mens hun med langsomme håndbevegelser masserer og smører inn hudkrem på føttene og bena, han har ikke lyst til at hun skal se at han kikker på henne. Han ser at bena og lårene hennes er myke og hvite  og merker at de er deilige, hun legger seg ned i sengen med et sjal trukket over seg. Han tar til seg det motet som må til for å få til vendepunkter i livet, for å overvinne motstanden mot seg selv, så går han lydløst bort til sengen henne gjennom rommet med alle de tomme køyene. Han setter seg forsiktig ned ved siden av henne på sengkanten. Hun tar med  en gang hånden hans uten å si et ord, griper og klemmer den, stryker og kjenner på den. Han blir fullstendig oppslukt av de enkle kjærtegnene hennes, kjenner lengselen etter henne mens han følger hver eneste av bevegelsene og berøringene.
- Legg deg ned her ved siden av meg, hvisker hun etter en stund. Ordene hennes går direkte i blodet hans, hvis det er slik at ord uten videre kan omgjøres til fysiologi så er det det som skjer, han kjenner at han blir het i hele kroppen og ut i hender og føtter, at hjertet begynner å dunke voldsomt og hardt i brystet. Han tenker seg nesten fortvilet om, for han ser Ann og Thomas og den nye franske pilegrimen fra en eller annen fransk koloniøy ligger halvsovende i sengene sine bortover i det halvmørke rommet. Selvsagt, de hører og ser alt. Folk er aldri blinde eller døve når de ligger slik og hviler etter en vandringsdag.
- Nei, det kan vi ikke, vi kan ikke, jeg tør ikke, vi må ta hensyn til andre her inne. Han er også såpass pilegrimsinstillt at han nøler med å innlate seg på slike lettsindigheter. Sidreh hvisker tilbake i øret hans;
- Det er i orden, alt er i orden, det gjør ingenting, svarer hun og ser med et hvitt strålende smil inn i øynene hans.
Han kjenner styrken og ømheten i blikket hennes treffe et eller annet altfor mottakelig punkt dypt der inne i seg, det treffer en dør til et ukjent rom som deretter åpner seg langsomt opp, knirkende av manglende bruk. Herregud, verden er der ute, verden er her inne, alt henger sammen, er det samme, tenker han og kjenner tydelig at han er fullstendig grepet av noe som forandrer hele hans måte å være tilstede på. Det er som om en floke der inne i følelseslivet løses opp på et blunk, uten at han behøver å anstrenge seg for å løse opp trådene. Noe som velter om på hele hans væremåte, innstilling til seg selv og omverdenen. Han merker på samme tid en slags befrielse og en slags besettelse, det sitrer og gløder i kroppen hans. Han sitter en stund ved siden av henne mens hun kjæler og stryker og eier hånden hans, fingrene, huden. Hånden hans brenner, hånden hennes brenner; det er ild i hele han; da forstår han det, det er helt klart for han, klart som vinen i glasset, klart som en fullmånenatt uten en eneste sky på den skinnende stjernespekkete himmelen; det er klart for han at dette er et av hans livs øyeblikk. Dette er et formidabelt øyeblikk i hans liv. Livet er satt sammen av slike øyeblikk. Livet er bare øyeblikk, øyeblikk av liv, ellers er det ingenting. Tomhet, taushet, fravær, alt det som bare er midler for noe annet viktig, overflødighetene, tiden som går, timeglasset som tømmes, minner som svinner hen. Alt dette som blir til ingenting, som bare løser seg opp etter å ha fylt og stjålet det som skulle være livet. Han innser at dette øyeblikket er en gedigen gave som han blir skjenket, som han må åpne seg for, ta i mot, vi må ta i mot det vi blir skjenket, tenker han, han innser uten den minste skygge av tvil eller usikkerhet at i dette ene øyeblikket kommer det noe nytt inn i livet hans. Overfor et eller annet som er større enn han selv faller han i kne i noe som ligner bønn, han merker at øynene blir våte av milde tårer, at tårene renner nedover kinnene og halsen som en slags eksistensielle kjærtegn, han merker at han er uendelig takknemlig for at han befinner seg akkurat her i dette pilegrimsrommet og kan oppleve dette ene sinnsvake øyeblikket med denne villt fremmede kvinnen med magiske evne til å nå inn til han, med alt hun er, med ord og lyder, blikk, berøring, alene med sitt nærvær kan hun ramme hans stengte dører og åpne opp inn til hans innerste. Han klemmer hjelpeløst hånden hennes en gang til som for å få bekreftet at han er tilstede i virkeligheten, at det er her han er, at det som skjer er virkelig, han stryker henne forfjamset og klosset over kinnet. Han bøyer seg ned over henne, han kjenner at det er det han må gjøre, han kysser henne lett på hennes tørste munn mens kroppen hans og tankene hans grådig trekker henne til seg, besitter henne, suger henne mot seg uten at noen kan se eller forstå at det er det han gjør. Alt dette skjer i dem begge to, mellom dem, uten at det hender noe. Hun merker det, ja hun kjenner på hele seg hva han gjør med henne der inne i sin sjel og kropp. Det er nok, det er for mye. Det er nødvendig, det er for tidlig. Han reiser seg og går for å legge seg i køyen sin borte ved døren. Han sovner umiddelbart, lar seg senke ned i en dyp hemmelig drømmesøvn dit ingen levende sjeler noensinne ville finne på å følge han.
Hverken søvn eller drømmer har vanligvis potensiale til å løse noen av denne verdens problemer. Gamle Josef i Egypt fikset endel krevende utfordringer ved sin tolking av faraoens drømmer, men det går ikke an lenger i våre dager. Det er vel derfor at mange forfattere griper tilbake til slike gamle historier og myter når de skriver, Josef og Kain og Abel og endog Jesus. Drømmer og søvn har nok enda sin funksjon, men det er på andre områder; de løser i seg selv ingen av livets problemer. Når man er på bena igjen, er man akkurat på det samme punktet som man var da man forlot den normale våkne tilstanden og virkeligheten. Alt er som før. Godt er det. Slik er det også for Fernando og de andre pilegrimene når de en etter en summer seg utover mens solen går ned og erstattes av en kjølig ettermiddag og trøttheten etter den lange dagsvandringen begynner å gi seg litt i kropp og lemmer. Senere på kvelden møtes de kortvarige beboerne av albuerget i Torremejia for å spise og drikke i baren i det ene lille hotellet i landsbyen. Den fransktalende pilegrimen i 50årene har forlatt familien sin for å bli pilegrim, han har flydd over havet fra et eller annen tropisk øyparadis og er fotograf av profesjon. Han er en vakker slank mann, brun etter mange vandringsdager i solen, han har det med å unnvike blikkkontakt mens han snakker og har noe merkelig rastløst over seg. Hans uvilje mot å utøve sitt yrke mens han ferierer medfører at han overhodet ikke fotograferer mens han vandrer denne veien, han har nok med å betrakte ting og folk uten å skulle forevige dem eller vise det han ser frem for andre senere. – Dersom jeg skulle fotografere mens jeg vandrer så ville det ødelegge noe av min tilstedeværelse på caminoen, mumler han på sin sky og bortvendte måte mens han spiser tunfisksalaten med bittesmå munnfull, et av gangen. Det er en stakkato rytme i den måten han fortærer salaten på.
Etter det nødtørftige måltidet slår pilegrimene seg en stund løs sammen med noen danselystne innfødte og noen runder med vin og cerveza før de rusler tilbake til alberget gjennom de støvete gaten. Alle bortsett fra Fernando. Han er havnet inn i en annen slags ontologi enn de andre og ser ingen rimelig grunn til å avslutte fornøyelsene selv om kvelden i og for seg er i ferd med å bli til natt. Han blir sittende igjen for seg selv, han ønsker en stund for seg selv til ettertanke, sier han brydd til de andre.Denne kvelden har han faktisk tidvis greidd å se på, endog snakke litt med Sidreh; det var nesten så det falt helt naturlig. Men det hadde vært anstrengende, han kjente en trang til å puste ut etter at de var gått tilbake til alberget. Han bestiller grådig en helflaske hvitvin fra Ribeirodistriktet lenger nord på caminoen, som han inntar og nyter i ensomhet og uten å si et eneste ord til noen som helst, han har mer enn nok med de ville tankene sine som surrer omkring inne i hodet som en bisverm som ikke finner tilbake til kuben sin. Fernando er lett beruset når han til sist summer seg og rusler tilbake til herberget det er lenge etter midnatt. Det er altfor sent for pilegrimer som  følger reglene som gjelder for dette livet. Men det gir han faen i denne kvelden, som andre kvelder før og senere. Vel inne i den mørklagte sovesalen oppdager han at Thomas har lagt seg til å sove uten sovepose, i teskjorte og tynne bukser. Det er lett å se at han allerede fryser der han ligger og klamrer seg til seg selv. Fernando lister seg bort til køyen hans, bøyer seg ned over ryggsekken hans og plukker soveposen ut fra sekken nesten uten en eneste lyd, åpner glidelåsen og legger den over den nedkjølte sovende pilegrimen. Thomas reagerer med et slags sukk, han slapper plutselig av og faller med en gang i dyp søvn og begynner å snorke med en høy skjærende lyd. Snorkingen varer og varer, han rister litt i Thomas, Fernando er klar over at dette betyr at noen kommer til å få trøbbel med å sove. Franskmannen i sengen ved siden av Thomas begynner med en gang å stønne og vri på seg, han hører åpenbart til det slaget av folk som ikke tåler snorking, etter en stund forlater han sengen mens han rasende mumler et eller annet på et eller annet universelt språk, med soveposen tett omkring seg subber han ut av sovesalen for å legge seg  i oppholdsrommet der det står en sofa. Fernando er nesten engstelig og tenker at han må forklare hendelsen til den rasende fyren neste morgen. Så sovner han mens Thomas bekymringsløst snorker seg gjennom nattstillheten. Litt over klokken fire våkner Fernando som vanlig, han står opp for å ta en dusj og ordne seg. Deretter legger han seg ned i soveposen igjen for et par timers meditasjon før den ordinære våkne dagen kan begynne.
Klokken er enda ikke blitt 6 da han merker at en lys tildekket skygge glir gjennom rommet og åpner døren ut mot gangen med et lite knepp. Han forstår med en gang hvem det er; Sidreh lukker stille døren bak seg og forsvinner. Etter noen minutter kommer hun tilbake, stopper og blir stående et lite øyeblikk ved køyen hans, han merker det, reiser seg opp og ser såvidt øynene hennes der ute i halvmørket. Med et slags merkelig signal med hodet og skuldrene får hun han til å skjønne at hun vil at han skal komme med henne ut i gangen utenfor sovesalen. Som et lam som føres til offerstedet følger Fernando henne ut av rommet med de sovende sjelene, noen av dem er kanskje allerede våkne og ser spørrende ut i mørket og mot døren mens de undrer seg over hva som foregår, hvem kan vite slike ting? Han lukker døren bak seg og snur seg som i en slags primitiv taxisbevegelse mot Sidreh samtidig som han kjenner at hele hans fysiologi forbereder seg på det som kommer til å skje. De blir uten en eneste lyd stående å se på hverandre, de holder hardt i hverandres hender, hun er kledd i en lang hvit bomullsskjorte med det store sjalet hengende nedover skuldrene og brystet, han i sort vinterundertøy. På dette tidspunktet er det som inntreffer videre allerede forutsigbart. Bare en brannalarm eller et jordskjelv på over 5 på Richters skala kan forhindre det som følger. De kjenner det begge to, det vet det før de har bestemt seg, det finnes bare en vei fremover, kroppene deres vet det for det er der det kommer fra, de må gjøre det, den veien må de gå, den kommer de til å gå, de må bare bestemme seg for det som de allerede vet at de kommer til å gjøre. Så bestemmer de seg, begge to samtidig, for disse tingene skjer med en slags uforklarlig samtidighet, som om levende vesener har en innebygd kode som trigges av bestemte omstendigheter og setter tingene i gang uten at de trenger å vite om hverandre. Selv om Fernando nå er klar over at dette kommer til å treffe han hardt, blir han massivt rammet midt i sitt eget indre sentrum av en slags varm bølge, hjertet dunker seg nesten ut av brystet og knærne kjennes som om de blir fyllt til randen av en flytende masse, han er overrasket over voldsomheten i det han føler idet de omfavner hverandre og han kjenner at hennes munn møter hans i et kyss som langsomt forandrer seg fra å være utprøvende til å bli nesten grådig. Deres første kyss, på denne måten. Det er som det ikke kommer til å ta slutt, de fortsetter og blir stående i det som ligner på en evighet av et altoppslukende favntak, hendene deres finner frem til bryst og skuldre og hals og hår og alle steder dit hender søker i slike varmblodige og intime situasjoner, mens de kysser hverandre som om det ikke skal finnes noen ende på hvor lenge mennesker kan holde på med slike utenforspråklige kjærtegn; brått kommer de begge til en slags bevissthet igjen mens pusten går tungt og oppdager at de står utenfor en dør der folk ofte kommer ut og eller går inn, de ser et lite øyeblikk inn i øynene til hverandre uten at det finnes en eneste hindring for noen av dem for hva de ser, så lister de seg inn i mørket der pilegrimene enten sover eller hemmelig følger med i det hemmelige som utspiller seg uten at de kan se noe særlig av det, så går de to fylte av favntakets ettersødme til hver sin køyeseng og triste sovepose.
Et par timer senere sitter Fernando alene igjen i baren. Han har gjort unna en liten frokosttime sammen med pilegrimene fra herberget. De andre har allerede lagt avgårde mot Merida og herberget. Det ligger ute i elven noen hundre meter bortenfor den romerske broen over Guidana og har navnet ‘Det varme brødets mølle’, for pilegrimer er det alltid herberget som er dagens vandringsmål, det gir en slags trygg følelse av å komme hjem. Fernando tar det i motsetning til de andre med overdrevet ro i dag, han inntar sin andre og tredje og fjerde kaffekopp før han begynner å tenke på å komme seg ut på veien.
- Ingen grunn til å forhaste seg, tenker han med seg selv mens han studerer den unge bartenderen som lager en ny cafe con leche.
- Dagsetappen er kort. Hele veien går man med med storslagent utsyn utover slettelandskapet med vinmarkene og fjellene i det fjerne; han ser fram til vandringen og utsikten en slik soldag. Det er bare noen små 17 km’er til albuerget i byen Merida,  med de vakre romerske ruinene ved Guadiana-eleven som danner grense til Portugal litt lenger sør. Selv om morgenlufta er kjølig kommer det til å bli en varm dag på slettelandet som i Torremejia allerede begynner å bli mere kupert; i det fjerne ser man fjellformasjonene som reiser seg mot horisonten oppover mot Caceres og Montebanjos.
Det er  blitt formiddag før Fernando strever med å finne veien ut av Torremejia. Veiarbeider og husbygging har gått utover de gule pilene. Han spør seg fram  bofrte hos noen bygningsarbeidere for å få vite hvor pilegrimsveien går hen. Får som vanlig er feilaktige anvisninger; men han vet jo godt at det er slik det alltid er så han bryr seg lite om det. Etter noen hundre meter med villgåing gjennom bakgater er han tilbake på den sikre pilegrimsveien, som går langs den gamle hovedveien som nå er nesten tom for biltrafikk etter at den store motorveien som kalles Ruta de la Plata har overtatt all biltrafikken. Han er i og for seg tilfreds der han går, det føles underlig å gå ved en stor og bred landevei uten trafikk. Samtidig føler han seg uroligere enn vanlig, det som har hendt de siste dagene er noe han ikke helt har orden på og som er så overveldende at det ikke bare føles godt.
- Hva faen er det egentlig en gammel mann om meg har tatt til å rote seg bort i?  - tenker han mens han rusler mellom de siste  husene ut av den støvete landsbyen mens hundene som står fast i kjettinger gjør rasende mot han. Stien er stedvis gjørmete etter regnværet som passerte i går. Sko og bukseben er full av rødbrun limaktig gjørme allerede etter de første hundre metrene. Han må flere ganger tråkke av seg gjørmelaget som fester seg under skoene som en ekstra såle. Solen blir gradvis varmere mens den klatrer høyere på himmelen. Den vide utsikten mot fjell og åser og det enorme sletteland som åpner seg er nok til å beskjeftige tankene de første kilometrene som alltid er litt omstendlig, før man kommer ordentlig i gang med gåingen. Man må gå på seg en slags indre gåstemning før man liker å gå og glemmer at det også er anstrengende. Det gjør Fernando. Etter en liten vandringstime kommer han inn i en ekstaselignende stemning og slåes på samme tid plutselig av den voldsomme utsikten over slettelandet som møter han idet han passerer siste åsen etter Torremejia, det store åpne landskapet strekker seg slakt nedover mot Merida og Guidana. Mens han går etter det grusete pilegrimstråkket i den slake langstrakte hellingen ned mot byen merker han at den ubehagelige uroen løser seg opp og  erstattes av en merkelig fredfylt og behagelig stemning. Han går langsommere og langsommere til han stopper opp, nyter stillheten og roen, ser utover den store åpne verden og føler at han er det første og eneste mennesket noensinne på denne jorden, han trenger ingen andre akkurat i dette øyeblikket, ingen har satt bena sine på dette stedet før han, han kjenner de rå luktene i nesehulene, hører de milde lydene, ser hele virkeligheten som utspiller seg og som er selve det som er virkeligheten, han tar opp i seg nærværet av den mektige jordkloden og himmelrommet og landskapets formasjoner, han føler plantenes nesten usynlige livsprosess og vekst, han merker nærværet til et dyreliv som er der overalt men som man så å si ikke kan se. Så rusler han nølende videre et kort stykke, før han stanser igjen i en lysning i skråningen under noen svære eiketær. Der blir han stående skjult og uten å lage en eneste liten lyd, helt oppslukt av en intens stemning som både er overveldende erotisk og noe annet og mer. Han skjønner uten tanker hva han må gjøre, hav som kommer til å hende, han setter ryggsekken som er dyvende våt og lukter av kroppsvetten hans opp mot trestammen. Deretter tar dette mennesket som ikke lenger oppfører seg som man forventer av vanlige fornuftige sosiale hverdagsmennesker langsomt av seg klærne sine til han står der under den store kraftige eiketrekronen, splitter naken med kroppen full av sollys. Så legger han seg ned i det tørre graset på bakken under eiketreet, og gjennomfører mens brystkassen beveger seg voldsomt og han kaster etter pusten et eldgammelt primitivt rituale på sin kropp og med seg selv. Han opplever seg å være en slags førmenneske, en cro magnon, en homo antesessor, ja som et enda mer elementært og primitivt australopithecint vesen idet han med et skrik ut i luften kjenner sæden støte ut av det hete kjønnsorganet og utover den tørre bakken under trekronen. Han blir liggende lenge mens transen går over og han sakte gjenvinner pusten og får tilbake sin normale bevissthet. En stund etterpå kler han på seg, går så andektig videre langs den eldgamle pilegrimsstien og føler det som om han har tatt del i en tidløs hemmelig seremoni; han kjenner seg befridd, lettet for byrdene og de friksjonene som svir oss gjennom huden hver eneste dag og natt i dette altfor kompliserte livet. Denne scenen som han alt etter hvorledes man ønsker å se det opplevde eller iscenesatte under korkeiken med den lysende blodrøde stammen ved pilegrimsveien ned mot Merida minnes han etterpå i sitt sinn hver eneste dag. Hvem vet hvorfor vi minnes akkurat slike ting på denne måten, uten at vi engang ønsker å minnes dem?
Noen kilometer lenger ned mot Merida ser Fernando at Kuno har satt seg til i solskinnet opp mot en steinruin like ved veien. Kuno er glad for å se han og ventet åpenbart på han, han roper et eller annet mot han som Fernando ikke oppfatter. Han stopper opp med et avmålt men vennlig smil, han har allerede bestemt seg for å gjøre samtalen kort. Han har i noen dager erfart at Kuno prate for mye, han har en uvane med å legge ut på en halvfilosofisk måte om hvor viktig det er å se lyst på tilværelsen og ha en positiv innstilling og å ta tingene som de kommer. Kuno er nærmest ustoppelig i sin positivitet til alt og alle, tenker han oppgitt. Etter en stund blir det mer enn nok, Fernando orker ikke mer av dette snakket selv om han som pilegrim er innstilt på å godta det meste som folk stiller med. Etter noen ord går han videre, mens Kunos skuffete skikkelse forblir sittende litt lenger før også  han reiser seg og følger etter Fernando på den grusete stien. Lenger framme kan Fernando skimte de små skikkelsene til Ann D., Beatrice og Sidreh og Thomas ute i horisonten. Han bestemmer seg for å gå fortere for å nå dem igjen før de kommer inn i Merida.
- Jeg kan tenke meg å gå et lite stykke sammen med Sidreh i dag, sier han til seg selv mens han bestemt setter opp tempoet for å innhente de tre skikkelsene som går der foran. Han når dem igjen idet de når den gamle romerske broen over Guadiana som leder inn Merida. De finner raskt herberget  ‘Det varme brødets mølle’ som ligger ved elvebredden like bortenfor broen. Etter å ha ordnet tingene sine og vasket av seg dagens svette gårde ut i byen for å ta farvel med Ann D som er ferdig med vandringen for denne gang og skal vende hjem til Brussel og sykehuset der hun jobber. De spiser i en restaurant ved de romerske ruinene og tar avskjed med Ann D i det hun setter seg på bussen tilbake til Sevilla tre hundre kilometer sørover.
Solen er i ferd med å gå ned over Guadiana  når Sidreh og Fernando går tilbake over den vakre hvite nybroen mot byen. De er alene, for første gang, og de kjenner begge to at de er sammen om å være alene. Tidlig om morgenen våkner Fernando og ligger en stund å kjenner på atmosfæren i det mørke herberget som er overfyllt med svette spanske sykkelpilegrimer. Så kryper han slik de har avtalt om kvelden over i Sidrehs underkøye og legger seg  inn til hennes varme kropp. Hun våkner og tar imot han; omfavnelsen deres varer helt til den siste av sykkelpilegrimene har pakket sakene sine og syklet avgårde. De er øre av intimitet og en lett forlegenhet når de endelig kommer seg ut av hverandres favntak og går i gang med pilegrimers morgenrutiner.
Tåken ligger tungt over Merida og Guadalquivir. Man ser nesten ingenting. Lysene fra gatelyktene skinner med et vemmelig gult lys mens de går noen hundre meter for å innta morgenkaffen på en liten bar oppe i gaten. Thomas går sammen med dem. Litt senere stopper de for å ta noen bilder av den ruvende akveduktruinen som romerne brukte for å frakte vann fra den oppdemte innsjøen Proserpina omtrent en mil nord for Merida. Etter nok en kaffekopp i den siste baren tar de alle tre seg en dukkert; den hustrige tåkeluften er i ferd med å lette i formiddagssolen og lysten til å la seg rense av deilig vann tar knekken på alle motforestillinger. Først kaster Thomas og Fernando seg uti, såper seg inn med sjampo og nyter renselsesprosessen. Sidreh kler raskt av seg og svømmer et lite stykke utover i den mørke sjøen, før hun tar mot til seg og svømmer tilbake inn mot land. Hun stiger tydelig litt forlegen opp av den gylne vannet, en enslig naken kvinnekropp foran de to mennene.
Fernando ser den hvite myke kroppen magisk løfte seg opp langsomt ut av vannet, nesten som i en filmsekvens. Mens han lar øynene gli over den våte glinsende kroppen tenker han og er forbauset over sine egne tanker:
- Jeg har opplevd og betraktet noen kvinner og kvinnekropper i mitt lange liv; allikevel føles det som om denne kvinnens skikkelse og kropp er den første jeg har sett. Det er som om øynene mine har åpnet seg, blikket mitt er født på nytt, jeg har aldri brukt disse øynene mine før. Før har jeg sett kvinners kropper som en slags sjablong og sammenlignet dem med alle slags skjønnhetsidealer som ingen kan nå opp mot. Jeg har sett kropper som kommer til kort, på en eller annen måte. Som skuffer meg. Alltid noe som ikke er slik det av en eller annen grunn skulle være. Alle kvinner har vært en kroppslig skuffelse. Nå har jeg sett en kvinnekropp som er et ideal i seg selv, en perfekt kropp, den eneste kvinnekroppen, som alt annet jeg kommer til å se senere i dette livet mitt vil bli sammenlignet med. Jeg har sett den rette kvinnekroppen som øynene og hjernen min har søkt et helt liv.
De kledde stille på seg. Hengte på seg de tunge ryggsekkene og vandret videre gjennom skogene mot landsbyen og herberget i Aljucen. Solen hadde trengt gjennom tåken som løste seg opp i varmen som steg opp fra landskapet. De to mennene gikk for seg resten av dagen.
Sidreh la av sted med raske bestemte skritt og forsvant etter noen minutter i landskapet.
De møttes igjen over cerveza og cafe con leche i den lille velsignete baren i Aljucen, like nedenfor albuerget. Ved baren sitter noen lokale pensjonister med sine drammer, og en yngre kvinne som antagelig er kona til verten.
Det var allerede mange andre pilegrimer i herberget da de ruslet ditopp. Den utflytende og snakkesalige Marina fra Nederland som nesten virket lettere psykotisk med sin usammehengdende og nærgående samtale med alle omkring seg. En fransk obsessiv modellpilegrim som bare la ut om hvor mange km’er han hadde lagt bak seg på siste etappen og hvor langt han kom til å gå i morgen. Noen andre mer stillferdige tyske pilegrimer som ikke gjorde stort ut av seg utover å vaske noen klær og lage seg noe å spise.
Sidreh lyktes med å forhandle seg fram til at hun og Fernando til hans store lettelse og lykke kunne ha et tomannsrom for seg selv. Fernando var som vanlig i et poetisk hjørne og brukte god tid på å skrive noen strofer til et vandringsdikt i gjesteboken som sto i stativet på det store bordet i stuerommet.

Om å gå og å vandre. Hva kan en bevisst valgt gående livstil i et menneskeligere tempo gjøre med måten vi lever på?

fewfewf

 «Jeg  synes ikke noe særlig om å si akkurat dette (de gående amerikanske filosofene Emerson og Thoreau sa begge paradoksalt nok noe lignende allerede midt på 18.hundretallet da folk fremdeles gikk mye); at det egentlig bare er noen ganske få og sjeldne mennesker i vår moderne og motoriserte epoke som har en god forståelse av  hva det innebærer å være et gående menneske, hvorfor det er så viktig å gå, hva det å gå kan gjøre for ens kropp og sjel. I min lange læretid for å bli et gående menneske var jeg så heldig at jeg fikk møte og samtale med noen av disse gående sjelene. De fleste andre tenker knapt over det å gå. Kanskje stiller de i utgangspunktet spørsmålet om å gå på uheldige og begrensende måter, f.eks. langs følgende baner:

Hvorfor skal jeg gå?  (Bare tenk om fugler var like skeptiske til det å fly, fisker til det å svømme? ) Forflytte meg selv ved å  tråkke avgårde på landeveier og naturstier ved hjelp av noe så umoderne og skadeutsatt som apostlenes hester?  Hva med mine kroppslige svakheter; mine dårlige knær, smerter under foten, svake hofter, vondt i ryggen, migreneplager, for ikke snakke om alle mine skjulte  sykdommer som ingen aner noe om og som gjør det bortimot umulig for meg å gå? Vandring er jo beinhardt for knærne? Steinhardt for tærne. Og hva med blemmer og gnagsår? Og belastningene med å gå på asfalt? For ikke å glemme at det å stampe langs veier og i veikanten er treigt, kjedelig, monotont! 

Hva er så poenget med å gå når vi har så mange bedre og mer spennende alternativer? Trening og mosjon kan man jo vel så bra utføre i et treningsstudio, ledsaget av stimulerende og bevegelsesfremmende musikk og i et sosialt miljø? Jeg kan selvfølgelig godt forstå at det har noe for seg å ta seg en gåtur i helgene, til et kjent turmål eller f.eks. en brearm eller en fjelltopp inne i Stryn eller på Møre. Men rett og slett å gå, i dager og kanskje uker og enda lenger, bare for å gå? Hva slags påfunn er egentlig det?

Det kunne være fristende å vise til gleder og fordeler forbundet med å sige dypt ned i en lenestol, eller å brette seg ut i sengen. Er det da ikke mye bedre og enklere å sykle på myke hjul gjennom fredfyllte landskaper, cruise avgårde i en Ferrari eller cabriolet eller på en frigjørende motorsykkel, seile som en ørn gjennom luftrommet dinglende under en hangglider, padle avgårde i en kajakk ute i skjærgården mellom holmer og småøyer eller rett og slett henge på dekket av en komfortabel seilbåt og nyte en drink i solnedgangen mens vinden med sine usynlige krefter beveger båten dit man skal? En liten løpetur i ny og ne oppløfter og styrker både kropp og sjel.

Hvorfor så dette evindelige maset om hvor vesentlig og viktig det er å gå ? Hva kan det å gå stille opp med i sammenligning med alle disse spennende og fascinerende aktivitetene? Har det å gå noen konkurransefortrinn som jeg ikke har fått med meg? Det høres nesten ut som om det er noe magisk eller mirakuløst med det å gå som gjør at det er noe annet eller annerledes enn disse andre aktivitetene?  Jeg innser, som alle andre, at for et lite barn er det å komme seg opp i stående stilling og ta sine første selvstendige skritt avgjørende for dets utvikling og oppleves som noe magisk. Men for oss voksne virker dette med å gå som en temmelig triviell sak. Så, kan du gjøre et forsøk på å forklare meg hva det er for noe som gjør gåing så verdifullt for oss?» (Sitert fra Fernando Persa; ‘Forsøk på å betrakte gåing og vandring med et kulturantropologiske blikk’. Notater til vandringsseminar, på ‘Den romantiske veien’, 2010)

 

«…..’privileged’ individuals jealous of their privacy moving around at high speed in bunkers called cars that cause over one million casualties per year…..» (Raimon Panikkar)

 

 

Gjenoppdagelsen av ‘Homo viator’ eller det vandrende mennesket

«Mellom våre første vaklende skritt som smårolling og tiden da alder eller skrøpelighet til sist slår bena under oss, er det å gå vår frigjøring.»  (BYWAYS, BOOTS & BLISTERS. A HISTORY OF WALKERS & WALKING  av  BILL LAWS, 2008)

 “Vi er her for å gå. Det er derfor vi er her.Vi er her for å gå……» (William Burroughs, 1990)

last ned

Å gå er ikke helt overraskende i ferd med å bli ‘in’. Over hele den moderne verden er folk og forskere og diktere og filosoferende i ferd med å gjenoppdage og på nytt å innse betydningen til en eldgammel og en av av våre mest grunnleggende menneskelige beskjeftigelser; det å gå. Nærmere bestemt en spesiell måte å gå på, nemlig vandringen eller den bevisst valgte måten å gå på. Det finnes også gåing som kan sies å være en slags ikke-gåing. Vi kan selvsagt ikke unngå å gå litt hver eneste dag:

Vi står opp fra sengen og tar noen påkrevde skritt i huset for å få stelt oss og inntatt vår frokost, vi går til sykkelen eller mopeden eller bilen eller bussen eller til og med til jobben om den er nær nok. Vi går kanskje til og fra nærbutikken eller kafeen på hjørnet. Vi går mens vi jobber, for å komme oss til og fra kontorer og lokaler. Men stort sett går vi ikke noe særlig utover dette. Når jeg av og til spør folk om de går og hvor mye de går tenker de fleste på denne hverdagslige ‘restgåingen’ som blir igjen etter at motorisert transport og stillesitting og andre aktiviteter som sykling eller løping har spist opp den største delen av ens tid. Det meste av denne reduserte og residuale gåingen i vår moderne tilværelse er rent instrumentell og har stort sett bare triviell betydning. Når vi går på denne måten er det mest av alt en slags bevisstløst ‘fyll’ i tomrommet mellom andre former for viktigere transport og  motorisert eller instrumentell bevegelse. Av og til tenker jeg på restgåingen som en slags gåingens negativitet; når vi har gjort alt vi kan for å slippe å gå blir det alltid noen skritt igjen som vi ikke kommer unna.

Selv når vi er ivrige fotgjengere og legger avgårde til fots av helsemessige grunner og for å trene eller mosjonere har vi lett for å miste av syne at det å gå også innebærer et spesielt forhold til omverdenen og oss selv. Mulighetene for å utdype og berike vår menneskelige tilværelse som er knyttet til det å gå går dermed stort sett tapt for oss. Det å være et gående menneske har på samme tid mange forskjellige sider og funksjoner, det er aldri bare en ting. Å gå er selvsagt forflytning, transport, bevegelse, trening, avkobling, men også mange andre ting. Den som går mye og langt lærer seg samtidig en annen måte å gå på, en måte som både er dypere og videre i en menneskelig forstand. Dette var noe den gamle tidens store vandrere kjente godt til og forsøkte å bringe videre til sine medborgere. Bare se hva Trevelyan skrev om slike ting i  sitt berømte ‘Walking’-essay fra 1913: 

«….det finnes stunder da tankene mine etter å ha vært behørig konsentrert mot rett sted, nekter å følge med videre, og ikke vil tenke noe annet enn generell elendighet; og slike stunder, antar jeg, er noe vi alle er kjent med. Ved disse anledningene er oppskriften min å gå en lang tur.(-) ……Jeg har aldri kjent en mann som går en ærlig dagstur, uansett
avstand, lang eller kort, (-) og som ikke blir belønnet med  å få kontakt med sin egen sjel igjen.»

Den skotske sosialantropologen Tim Ingold, som har forsket på mangfoldigheten i måtene vi går på og den intime forbindelen mellom måtene vi går på og vårt mentale liv og våre sosiale livsformer sier det slik:

«å gå avsted er i seg selv en praksis med å tenke og vite som ikke kan reduseres til mekanikken med å komme seg fra punkt til punkt. Lokomosjon og kognisjon er dermed uatskillelige, og grunnen under oss er ikke bare en plattform for menneskelig aktivitet, men et domene hvor livet og sinnene til de som holder til der er sammenvevd.»

Selv om vi snakker om en slags ‘glemt’ og neglisjert menneskelig aktivitet, er det å gå fremdeles en inspirerende beskjeftigelse i mange menneskers tilværelse; en kroppslig aktivitet som leder oss ut over oss selv og kan tilføre livet en annen slags åpenhet og en annen slags bevissthet om det å møte verden og de naturlige og menneskeskapte landskapene som omgir og preger våre liv. Folk finner fortsatt kroppslig, mental og sosial glede i å gå og bruker gåing og vandringer for mange viktige formål; til å komme ut i naturen, til å kjenne fred og ro, for å oppleve stillhet, sette kroppen og dens kryptiske prosesser i gang igjen i et overveiende stillesittende liv, for å senke farten i sine liv, til å bekjempe nedstemthet og angst og andre krevende følelser som ellers truer med å bemektige seg  sinn og oppmerksomhet og følelsesliv. Å gå er fortsatt for mange mennesker en slags grunnleggende kommunikasjon med virkeligheten og seg selv, ofte bruker vi religiøse eller åndelige uttrykksmåter for de opplevelsene som det å gå åpner opp for. Det å gå er fremdeles en viktig kilde til meningssrike metaforer som sprer sine betydninger vidt omkring i vår daglige språkbruk: ‘det går bra’, ‘det får gå som det går’, osv..

Den menneskelige bevegelsesøkologien og måtene vi beveger oss på er i dag nesten fullstendig dominert av utallige slags avanserte motoriserte tekniske innretninger og hjelpemidler som biler, tog, busser, motorsykler, mopeder, fly, osv.; tekniske innretninger som alle beveger og transporter oss uten at det kreves noen omfattende egen bevegelse og kraftbruk som har den egne kroppen som kilde. I tillegg finnes det en rekke ikke-motoriserte innretninger som sykler, rulleski, osv. der vi beveger oss ved hjelp av den egne kroppens krefter men der måten dette skjer på bestemmes av den tekniske innretningens oppbygning og virkemåte. Den moderne mobiliteten gjennomsyres av en uopphørlig jakt etter å minske forbruket av tid som går med til transport; resultatet er at hele vår tilværelse preges av tempo og fart. Det å gå blir dermed nesten av seg selv en kritikk av disse sidene ved den moderne tilværelsen.

Will Self skriver i artikkelen ‘PsykoGeografi. Motorveiens Galskap’ (2006) følgende om dette:

«Oppfatningen min er at det å gå setter ned tempoen i alle ting, nesten som om ens føtter skulle bremse jordens egen bevegelse. Det er, for å være direkte, den eneste mulige responsen overfor en sivilisasjon som er beruset av sin egen mobilitetsfølelse; for ved å gå til de oppgavene en har foran seg, fører du inn i psykens forbigående overlegninger den fysiske geografiens relative tidsløshet.»

 I den mye eldre artikkelen ‘Veiens oppløftelser’ fra 1895 skrev John Burroughs følgende treffsikre kommentar om fordelene ved det å gå:

«Jeg forkaster ikke (-) forbedrede måter å reise på, men jeg kommer til å skryte så frimodig jeg kan på vegne av fotgjengeren, og vise hvordan alle lysende engler sekunderer og følger mennesket som går til fots, mens alle de mørke åndene hele tiden er på utkikk etter en sjanse til å ri.»

Veier og menneskelig bevegelse

» Det har blitt skrevet mye om reising, langt mindre om veien.» (Edward Thomas, The Icknield Way , 1913)

Gjenoppdagelsen av det å gå er på samme tid en gjennomdagelse av andre sider ved den menneskelige bevegelsens natur, slik som glemte gjengrodde vandringsveier eller ‘spøkelsesveier’ som noen har kalt dem. Når vi beveger oss ved å gå handler det om mange andre ting enn selve det at vi skritter bortover en vei eller en sti.  Kompleksiteten i det som foregår når vi går oldwyas_newfanges opp i denne treffsikre formuleringen tatt fra boken ‘De gamle veiene’/ ‘THE OLD WAYS’ av Robert MacFarlane:

«Denne boken kunne ikke ha blitt skrevet av en som sitter stille. Den handler om forholdet  mellom stier, vandring og fantasi, og mye av tenkningen i  den foregikk derfor – var bare mulig – mens  jeg var til fots.  (-) Den forteller historien om å gå opptil en og et halv tusen kilometer eller mer langs gamle veier i søken etter  en vei til fortiden, bare for om og om igjen å finne meg selv  konfrontert med  det moderne. Den er en utforskning av spøkelser og stemmer som hjemsøker gamle stier, av  fortellingene som bor i og som veifarene forteller,  om pilgrimegrimsferder  og grenseforseelser, om sangstrofer og deres sangere og om de merkelige kontinenter som eksisterer  inne i et land. Fremfor alt er dette en bok om folk og sted:  om det å vandre som en rekognosering  innover,  og  om de umerkelige måtene som landskapene der vi beveger oss former oss. « 

Macfarlane står for det som kan kalles for en kulturell antropologisk synsmåte på det å gå og på veiene vi har skapt gjennom århundrene. Veiene og stiene våre er mer enn enn de kan se ut for ved første øyekast: 

‘Stier er menneskelige, de er i en viss forstand spor som våre relasjoner har satt .»

Han siterer den amerikanske historikeren og geografen John Brinckerhoff Jacksons omtale av vår måte å bruke veier på:

«I tusener av år reiste vi til fots på strevsomme stier,  ikke bare som omreisende handelsfolk, eller pendlere eller turister, men som menn og kvinner for hvem veien sto for en eller annen intens opplevelse: frihet, nye menneskelige relasjoner, en ny bevissthet om landskapet. Veien åpnet opp for en reise inn i det ukjente som kunne ende opp med å tillate oss å oppdage hvem vi er.»

Det finnes mange måter å gå på, og mange formål for det å gå. Men det å gå handler egentlig om bevisst valgt og vedvarende gåingen over lange strekninger og over dager og uker. Noen kaller det for langvandring, andre for fjernvandring; og den etterhvert så populære og overpopulariserte pilegrimsvandringen hører også hjemme i denne spesielle måten å gå på som har dype røtter tilbake både i vår kulturhistorie og i vår naturhistorie. Denne måten å gå på er vanskelig å karakterisere, men for å fange dens bærende kjennetegn kan vi snakke om ‘eksistensiell vandring’, ‘dyp vandring’ og til og med ‘transcenderende’ eller ‘overskridende vandring’.

For å forstå hvorfor denne gjenoppdagelsen av det å gå og vandre har begynt å skje, og hva som gjør at det skjer, må vi å anlegge en bred og ‘aktivitetsøkologisk’ synsmåte på oss selv, vår kropp og de materielle og tekniske omgivelsene vi lever innenfor og på hele bredden av våre typiske  atferder og engasjementer. Våre moderne stort sett reduserende måter å gå på er en side ved en større aktivitetsøkologi som bestemmer og samtidig angir det mulighetsrommet som gåingen vår utspiller seg innenfor.

Gåing som naturlig bevegelse

«…..og føle seg mer dydig og i dypere fred med universet enn det lar seg gjøre endog å tenke om seg selv andre steder. Jeg har ved slike anledninger forestilt meg at jeg er en lykksalig blanding av poet og helgen -  noe som er en behagelig følelse. Det jeg ønsker å påpeke, er imidlertid at følelsen er begrenset til folk som går.»  (Leslie Stephen, In Praise of Walking.)

For den som tar til med å lese den gamle og store  vandringslitteraturen er 47842_10200910556943084_88921777_ndet særlig en viktig innsikt som synes å være felles for de fleste gående mennesker; å gå er noe mye mer enn en form for transport eller helsebringende mosjonering. Den er heller en slags ‘antropologisk aktivitet’ som har dyp innvirkning på oss som menensker.  

Som mennesker er vi alltid mangesidige vesener; vi er sosiale og politiske, vi resonnerer og tenker fornuftig, vi arbeider og samarbeider, vi skaper teknikk og vi er kunstnere. Alle disse andre tingene overskygger lett det enkle faktum at vi også er naturlig, psykologisk og kroppsbestemt som gående vesener, at vi er skapt for å gå og at det å gå spiller en viktig rolle for oss og gjør vesentlige ting for oss og med oss. Både hverdagsmenneskene og de forskende biologene, psykologene og sosiologene retter lett oppmerksomheten mot de mer oppsiktsvekkende og tunge sidene ved vår tilværelse og glemmer og undervurderer betyndingen til det nærliggende, allminnelige og enkle.

923502_10200970685446259_416482090_n

Noe av det vanskeligste er kanskje nettopp dette, å ha evne til å se og oppdage det som blir trivialisert ved at det er altfor kjent og hverdagsnært. Vendingen mot noe så enkelt og naturlig som det å gå og vandre er samtidig en indirekte argumentasjon rettet mot og en måte å motsette seg noen av de fremtredende sidene ved livet i moderne samfunn; tilskuertilværelse, dyrking av teknologi, størrelse, kompleksitet, medieunderkastelse og underholdningsmani, virtualitet og grenseløs konsumerisme. Og kanskje mest av alt, en halvt tildekket arrogant og kynisk likegladhet med alt som ikke gir et grådig ego den oppmerksomhet og nytelse det krever. Den som går lenge og over lange avstander er i virkeligheten engasjert i en helt spesiell menneskelig aktivitet med et bredt spekter av muligheter og virkninger; han eller hun gjenfinner og begynner å gjenkjenne en dyp eller underliggende helhet og en sammenheng som ofte brytes ned og går tapt hos moderne mennesker, den overgripende  sammenhengen mellom sanselighet, bevegelse, hukommelse og intelligens, kropp og sanser og hud, hjerne og muskler og skjelett og føtter, våkenhet og hvile og søvn, opplevelse og uttrykking og tale, og alle indre organer fra hjerte-kar systemet til  luftveier, blære, mage og tarm. Som levende organisme og person utgjør hver og en av oss en helhet, og lengre vandringer hjelper oss til å oppleve denne helheten som vi er.

2013-04-06-1132_35Et lenge gående menneske blir skritt for skritt et helt og mer balansert menneske. Det gående menneske beveger seg midt inne i og ute i en levende verden med seg selv, sine sanser og sin kropp, han eller hun er ikke delt opp i fragmenterte muskelsystemer og luftveier og lunger som hos den som trener for en idrettsprestasjon eller i et treningstudio. Å gå er gjendannelse av tapt helhet og sammenheng.

 

‘Jeg går, altså er jeg’: Ambulando, ergo sum

Den franske filosofen Rene Descartes gjennomførte en revolusjonerende perspektiv-vending i filosofisk tenkning med sin berømte tese; ‘Cogito ergo sum’, ‘Jeg tenker, altså er jeg’. Med han starter en ny æra i filosofien der det menneskelige subjektets tilværelse danner utgangspunktet for vår refleksjon over virkeligheten. Senere tenkere har kritisert Descartes ensidige og innsnevrende opptatthet av tenkningen som det viktigste ved menneskets tilværelse; vår væren har en rekke andre sider som kanskje er like avgjørende for hvordan vi kan oppfatte virkeligheten.

Vi er med rette stolte av vårt språk, vår bevissthet og tenkning, våre redskaper og vår skaperevne og oppfinnsomhet; men henger ikke alle disse tingene sammen på en dypere måte som også rommer dette enkle å gå? For finnes det ikke en ‘menneskelig måte’ å gå på? Kanskje har menneskedyret gjennom årtusener skritt for skritt gått bort fra seg selv for å danne og forme det som i dag er vår menneskelighet? Kanskje er det derfor like riktig å si; ‘Ambulando, ergo sum’, eller ‘Jeg går, altså er jeg’. Å gå er nemlig aldri en rent kroppslig og praktisk aktivitet, det å gå har så å si en ‘kognitiv’ side. Det er en måte hvor vi reflekterer over og erkjenne virkeligheten og oss selv på. Det er derfor ikke tilfeldig at reflekterende menensker går mye, filosofer og poeter, diktere og kunstnere er ‘peripatetiske individer’ der det å gå henger nøye sammen med et reflektert forhold til tilværelsen. Kanskje kan man til og med si at etterhvert som mennesker utvikler seg i modenhet og refleksjonsevne blir de mer og mer gående vesener.

images (1)Som med mange andre tilsynelatende trivielle og nærliggende ting, er også det å gå så enkelt og tett på oss og ikke minst så selvsagt at vi lett mister synet for det. I årtier har gåing og vandring befunnet seg på siden av og godt skjult for vår moderne rasjonelle og kompleksitetsplagete bevissthet. Vj kan riktignok få et glimt av gåing gjennom våre dagers fokus på helse og mosjon, men det utgjør kun en underordnet side ved den fulle menneskelige og eksistensielle betydningen av å gå og vandre.

296331_2439754150131_2037618334_nBrått inntrer det en forandring; gåing og vandring blir med ett en interessant og tiltrekkende aktivitet. Folk begynner å gå, på nye måter og med en ny fascinasjon. Folk studerer gåing, dens historie og natur og de sporene som den har satt i landskapene gjennom tidene. Eldgamle gjengrodde og bortglemte vandringsveier utforskes og opparbeides for igjen å kunne bli tatt i bruk av vandrende mennesker. En mangesidig og stor vandringslitteratur hentes frem fra glemselen og nedstøvete bibliotekshyller for igjen å gi inspirasjon til virkeliggjøring av små og store vandringsdrømmer og vandringsprosjekter over hele verden.

imagesVi gjenoppdager både selve gåingens natur og dens viktige plass i vår kroppslige fungering og i hele vår menneskelige væremåte, hvilken rolle den har spilt i vår kronglete utvikling og historie, hvordan våre stier og veier har blitt formet og brukt, og ikke minst hvordan fremveksten av moderne samfunn og teknologi har ført med seg at vi som Ikaros har fløyet for høyt og bort fra oss selv og dermed tillatt oss å glemme, ignorere og nedvurdere det å gå. Vi begynner å innse hvilke skadevirkninger en moderne tilværelse som hemmer og hindrer oss i å gå tilstrekkelig og med glede har for oss, våre kropper, sinn og med vårt mellompersonlige og sosiale liv. Et menneske som glemmer og etterhvert slutter å gå er et menneske som samtidig gjør skade på seg selv og sin menneskelighet.

Aller viktigst, stadig flere av oss tar igjen til med bruke sin kropp og sitt sinn og sitt liv til å gå, først nølende og famlende – deretter sikrere og sikrere på den kilden til menneskelig utfoldelse vi har funnet tilbake til; vi finner igjen de dype og utømmelige gledene ved selve det å gå gjennom landskapene i verden.

Vi begynner igjen å betrakte det å gå med helt nye øyne, som en aktivitet som har spilt en avgjørende rolle i formingen av menneskeheten og den menneskelige tilværelsen i det hele tatt. Ikke minst har har vi gjenoppdaget at vi ikke bare går en liten stund eller over korte avstander. Menneskenes historie er forbundet med det å gå langt, med søkende og endeløse vandringer over uker og måneder og år og gjennom tusenvis av kilometer med ukjente landskaper.

Gåing i en antropologisk og sosiokulturell sammenheng

Samtidig med fremveksten av det nye ‘antropologiske’ perspektivet på det å gå har enkeltpersoner og grupper som er særlig opptatt av gåingens betydning gått i gang med i gang praktiske og kulturelle prosjekter der det å vandre og gå langt er det bærende innslaget.

_65186267_e4480077-rock_art-spl Paul SalpoekEt av de mest interessante og spennende blant slike prosjekter er PAUL SALOPEK’s ‘Ut av Eden prosjektet. En vandring gjennom tiden’ som hadde sin oppstart i januar 2013. 

graphic_1357743740Salopek, som er journalist av yrke, skal følge den tidlige menneskehetens fotspor fra Etiopia nedover det Asiatiske kontinentet og gjennom resten av verden helt fram til sydspissen av SørAmerika. Vandringen vil vare over 7 år og gå over 21000 miles; Salopeks reise til fots er den lengste sammenhengende vandringen som noe enkeltmenneske har gjennomført i løpet av en eneste levetid.

Salopek vil skrive om vandringen og menneskene han møter mens han er underveis. Med kritiske øyne ser han på informasjonssamfunnet og det oppdrevne tempoet som driver formidlingen. Han kaller det han gjør for ‘langsom journalistikk’, tempoet settes av det faktum at han går i omtrent 5 km’eter i timen og 20 kilometer til fots hver dag og. I bunn og grunn er dette det sanne menneskelige tempo, som man finner tilbake til ved å gå. Han skriver:

Paul-Salopek-Moonscape1«I am going to swim upstream against the flow of information and try to slow people down to have them observe stories at a human pace—at about three miles per hour.»

Mer om Salopeks vandring, se:  (http://media.outofedenwalk.com/resources/out_of_eden_walk_outline.pdf)

Utforskning av vandringens menneskelige betydning

«Jeg har aldri vært så mye meg selv, som på reiser som jeg har gjort alene og til fots.» (Jean-Jacques Rousseau, Les confessions,  1781)

«de ensomme veiene
Var skoler for meg der jeg daglig leste
Med det største behag menneskehetens lidenskaper,
Så der inn i menneskesjelers dyp…» – (W. Wordsworth)

the-long-walk-bernard-fallonÅ gå er det enkleste av det enkle, det naturligste av det naturlige. Samtidig involverer det å gå på en gang og i harmonisk samspill alle sider ved mennesket, våre sanser og vår bevegelsesmotorikk, vår hjerne, kropp og vårt tenkende og følende sinn.

Vi har en kropp, en hjerne og et sinn som sammen er formet for at vi skal gå, skapt for at vi skal klatre ned fra trærne, ta noen første usikre steg og så gå ut på steppene og legge ut på uendelige vandringer. Eller; reise oss opp fra stolen, løsrive oss fra tv- eller dataskjermen, gå gjennom ytterdøren og legge ut på den åpne veien.

indoor-walkingmmmmVi trenger så å si ingen hjelpemidler, ingen ytre teknologier for å gå. Viljen til å gå er sammen med vår medfødte innebygde utrustning tilstrekkelig. Å gå er nærmest vår egen iboende endoteknologi; en slags ‘auto-teknologi’ eller kanskje heller det det den franske idehistorikeren og filosofen Michel Foucault omtaler som en ‘selvteknologi’. Å gå er selvsagt en kroppslig måte å bevege seg på, en motorisk teknikk, men det er også en side ved vår væren-i-verden, en eksistensiell tilstedeværelse.

Gjennom å gå vedlikeholder og beriker vi uten tvil oss selv, både kroppslig, mentalt og ikke minst slik som forfatterne og filosofene har lært oss – som reflekterende vesen.

På det norske vestlandet finnes det et merkelig navnefenomen der man snakker om’Dalsdalen’, feks. ‘Dvergsdalsdalen’ i Jølster. Det finnes bare en dal, selv om navnet dobler dalen.

Når det gjelder å gå lager vi en lignende fordobling: det å gå er en kroppslig ‘selvteknologi’ som virker tilbake på kroppen ved å styrke og stimulere den - i vår moderne teknofili fordobler vi ved hjelp av ulike gåinnretninger eller gåapparater og skritt-tellere en allerede gitt kroppslig gåteknologi. Det resulterer i at vi ikke ‘går’ lenger, men vi ‘gå-går’ eller dobbeltgår; noe så enkelt som å gå er ikke nok, vi setter oss inn i  en ekstra gåteknologi som hjelper kroppen vår til å komme i gang med en ‘mer-gåing’ eller ‘ekstra-gåing’.

ic_962_2_wheel_fixed_walker_ea472uhx8xs04ggs04cg00gc8_ekdjdxruf9s8k40s08o080wks_thNår gåingen derimot svekkes og blir usikker  som følge av høy alder eller nevromotoriske sykdommer og den som går blir ustø, f.eks. som følge av dårlig balanseevne, da er det naturlig å nytte en teknologi som en ‘gåstol’ som supplerer kroppens egne gåredskaper og hjelper til med å støtte den gående. En rullestol er selvsagt den ytterste formen for avhjelping for folk som mister den naturlige kroppslige gangfunksjonen.

Moderne mennesker sykler, kjører, flyr og tar seg frem ved hjelp av motoriserte hjelpemidler – vi går sjelden og stadig sjeldnere -  og vi gjør nesten hva som helst for å slippe å gå. Å gå føles for mange mennesker nedverdigende og som et tap av status; en drosjesjåfør fra Likanger i Indre Sogn sa det på følgende måte;

‘…….som en hund langs vegen’.

Hvorfor er det å gå blitt så unaturlig og kunstig for oss, hvorfor kjenner vi ubehag og motstand når det kreves at vi skal gå? Hva slags menneskelig tilværelse er det som kan gjøre at selv det mest naturlige oppfattes med ulyst og som noe uønsket og nesten nedverdigende?

Vi kan like gjerne spørre slik: Hvorfor innretter vi våre samfunnsmessig og lokale omgivelser og vår nære virkelighet slik at vi både hindres og hemmes og lærer å unngå å gå?

Og ikke minst: Hva må vi foreta oss og hvilke grep må vi gjøre for å få oss selv og hverandre til å begynne å gå igjen? Og glede oss over å gå?

En ikke-gående tilværelse: Hva går egentlig tapt?

540910_215668158569214_507281929_nEn av våre mange dystopiske forestillinger om moderniteten og ikke minst moderne teknologi er at gjennom dens rolle i vår tilværelse ignorerer og marginaliserer vi mange av våre naturlige og grunnleggende behov. Den befrir oss fra våre naturlige begrensninger, men samtidig mister vi og frataes naturlige evner og muligheter. Vi suges inn i og rives med av den moderne ‘overutviklede’ teknologiske tilværelsens utallige fristelser og overstimuleringer og glemmer eller overser det enkle, nærliggende og naturlige. Teknologien hjelper oss og beskytter oss, ingen kan tvile på dette. Den utvider våre muligheter sansemessig og kroppslig og sosialt.

Den gjør at vi kan se hele jordens overflate og alle dens landskaper ovenfra, uten å gå ut av husdøren kan vi rolig søke etter, finne og kontakte glemte og forlatte barndomsvenner, vi kan overnatte under polarhimmelen i mer enn 40 minusgrader uten å fryse i hjel eller omkomme av kulde, uten at vi trenger å ta et eneste skritt forflytter den oss lynraskt til alle verdenshjørner, vi får innblikk i alt det som er usynlig for øynene og uhørlig for ørene våre, vi kan utforske og observere vår egen hjerne og følelsesliv mens det er i arbeid, vi kan kontakte og snakke med våre kjære og våre venner overalt der de måtte befinne seg, fjernt eller nært, vi løftes ut av den dyp depresjon og skremmende sinnsstormer til den normale bevissthetens kontrollerte funksjonalitet.

handc_crw_9331mmmmmSamtidig fanger disse hjelpemidlene oss inn i et lammende og klebrig vev av fremmedbestemte og mekaniserende relasjoner og forbindelser til oss selv, hverandre og våre omgivelser. For å kunne forholde oss til og betrakte oss selv må vi som sosialpsykologene hevder gå ut av oss selv og via de speilene som andre mennesker og hjelpemidlene våre utgjør og låner oss. Vi kan og må ikke la slike utenfraperspektiver og spelinger erstatte det grunnleggende faktum at vi lever og tenker og handler fra en innside, ut fra oss selv. Gjennom de tekniske hjelpemidlene løftes vi kanskje ut av oss selv og bringes til nye steder og observasjonsposter, men vi begrenses samtidig i vår autonome og selvbestemte eller selvskapende evne; vi stenges inne og holdes nede på nye og hittil ukjente måter. Teknologien gjør oss – i et ulykkelig samvirke med det moderne ‘administrerte’ samfunnet –  til sine fanger dersom vi ikke hele tiden står i mot og reflekterer over oss selv og vårt eget selvdrevne og selvskapende vesen.

Dalrymple-articleInlineDet som kunne og burde være hjelpemidler begynner å underlegge seg og styre hele tilværelsen og måten vi lever på og bruker oss selv på. Mine herskere er ikke lenger keisere, paver og konger, men stolene og bordene, måleapparater og GPS’er og klokker, skritt-tellere og vekter og avgangstider, bilen og togene og  bussene og flyene, dataskjermer, spillkonsoller og tvsskjermer og høyttalere, mobiltelefoner og nett brett, facebook og wordpress og vgnett. Jeg kan hele tiden følge med i hva jeg veier, hvor fort mitt hjerte slår, hvor mange skritt jeg går, hvor rakst jeg beveger meg eller løper, hvor høyt jeg befinner meg i terrenget, hvor mine venner befinner seg i verden og hvem som har kikket på mine bilder og det jeg har skrevet.

Hva mer kan et egentlig et lite jordbundet menneske ønske seg?

Banonymous_bloggerildet som teknologiens hjelpmidler gir forfører meg og forvrenger min opplevelse: Jeg sitter ikke her ubevegelig i en lenestol, men føler at jeg har har kontakt med og kommuniserer med alle i hele verden -  jeg befinner meg overalt og alle steder, men ikke så å si urørlig akkurat HER og NÅ.

Stadig mer av min levde tid sitter jeg rett og slett - ganske stille; uten å bevege annet enn øyne og fingre og noen utvalgte av hjernens endeløse systemer av nerveceller. Jeg lever og oppfører meg ikke lenger som det individuelle naturlige mennesket jeg er; med vitale indre organer og skjelett og muskler og blodet som strømmer gjennom og nærer og bygger meg. Det ytre livsmønstret og uttallige tekniske innretninger  legger føringer og bestemmer hvordan jeg opplever meg selv, hva jeg gjør og hvordan jeg bruker mitt kropp og sjel.

402391_363693103643219_1116531513_nEn av de tingene som kommer i bakgrunnen er dette aller enkleste og naturlige; det å gå, å vandre, å bevege seg til fots, på sine egne ben. Ikke bare i forbifarten og for et kort øyeblikk, men som en hovedbeskjeftigelse, som noe som bestemmer og gjennomsyrer ens daglige kroppslige og mentale tilværelse.

Den moderne tenkemåten, som vet det meste og har forsket på alt som kan være av nytte,  har selvsagt en saklig og teknisk fremstilling av det å gå. Den forteller oss at vi skal fortsette å gå. Det er nyttig og sunt for oss å gå. Men da i forbindelse med helse, trening, mosjon, og kanskje til og med som rekreasjon og ferieaktivitet.

Dette er i og for seg godt nok; men som bakgrunn for en dypere forståelse av gåingens sanne natur og betydning i menneskers liv er det snevert, det er for instrumentelt og for nytteorientert. Mennesker lever som kjent ikke av brød alene, vi går heller ikke for brød alene. Vi kommer ganske sikkert ikke til å begynne å gå eller å gå mere og la det å gå ble en del av vårt liv fordi forskere har funnet ut på vegne av oss at det er nyttig, sunt, og at vi lever noen år lenger dersom vi bare går 30 minutter med en viss intensitet hver dag. Dette nytteperspektivet har sin verdi, men for å forstå gåingens sanne betydning for oss må vi finne måter å utvide perspektivet på.

Hva er så et gående menneske?

Den amerikanske filosofen Emerson skrev engang i 1840-årene følgende:

«Få mennesker vet hvordan de skal  ta gjøre en vandring.  Kvalifikasjonene er….utholdenhet, alminnelige klær, gamle sko, sans for naturen, godt humør, endeløs nysgjerrighet, god evne til å tale,god evne til å være stille og ikke for mye av noe.»

Det er nesten merkelig at noe så enkelt og nærliggende for oss som det å gå bevisst og lenge kan glemmes så lett:

booksCAI000ZGI boken ‘Slow Journeys: The Pleasures of Travelling by Foot’  skriver forfatteren Gillian Souter om de enkle gledene ved lange vandringer:

 « Du er hermed advart; når betegnelsen gåing brukes i denne boken, da betyr det å legge bak seg en betydelig avstand for en serie av dager, med hen sikten å se verden. Din lange vandring kan ta deg gjennom ditt eget naboskap eller føre deg til fjernere trakter, det å utforske verden i gåtempo er en vidunderlig form for langsom reising. Dersom tiden du har til rådighet er begrenset, er gledene som oppnåes ved å tilbringe bare noen få dager med å gå til et bestemmelsessted og med litt anstendig vær store.»

Det gående menneskets evolusjon

Det er antagelig en nær sammenheng mellom gåing og gangfunksjonen og det oppreiste og tobeinte menneskets biologiske evolusjon. Menneskeheten har lagt bak seg en lang utvikling og historie som oppreist gående vesen. De eldste fotsporene etter menneskelignende ‘hominoide’ skikkelser som tar seg fram til fots på samme måte som vi gjør i dag er omkring 4 millioner år gamle, funnet i Laetoli-ørkenen i Etiopia. Disse tidlige menneskenes fotefar forlot etterhvert Afrikas stepper og ledet ut til alle jordens verdensdeler og kontinenter.

Gjennom hele sin millionårige og dramatiske historie på denne jord vært mennesket ikke som i dag reist på ferieturer og tatt seg en kveldstur på sine ben, men vært en sann homo viator, et evig vandrende og reisende og omflakkende dyr. Til å begynne var det å gå, det tobente oppreiste dyret tok seg i sin første utviklingsfase alltid fram på egne ben, på apostlenes hester. Men trangen og nødvendighetene som drev oss til forflytninger og migrasjoner krevde så mye mer enn det vandringer til fots ga rom for. Gjennom teknologisk oppfinnsomhet og utviklingen og ved hjelp av alskens finurlige levende og tekniske hjelpemidler ble det å gå mer og mer noe som kom i skyggen for det å komme frem, bevege seg raskt og effektivt. Til slutt glemte ble vi så fascinert og forledet av alle de tekniske framhjulpne måtene å bevege seg på at vi begynte å glemme og overse gåingens dypeste betydning og at vi av natur er et gående vesen.

En  kommentator og vandrer sier det på følgende måte:

”The ability to walk upright is one of the key characteristics which separates us from our nearest evolutionary cousins. Looking at those charts which show how humans evolved from a chain of hunched and swarthy hominids — australopithecus, pithecanthropus, neanderthaler and so on — our path follows a line of increasing uprightness, as if seeking out the posture of the walker. In the last frame, where homo sapiens has finally emerged, naked, tall, unhairy, recognizable as us, it is as if we had stood up straight and walked away from hunched, uncertain beginnings, a long hatching from some unimaginable egg, slow progress from a string of crawling, crouching, scampering metamorphoses. What a weight of history has been carried forward on our steps! We may be clumsy beside the grace of a gazelle, slow when compared to the speed of a sabre-toothed tiger’s spring, feeble if measured against the massive tread of dinosaurs or mammoths (or of elephants and rhinos), but our walking has outpaced them all. We have walked our way across the world and beyond it; our steps have led to civilizations, commerce, art, science, warfare.”[3]

Gåingens metafysikk: Hvorfor går mennesker, og finnes det en spesiell menneskelig måte å gå eller vandre på?

Det er sikkert mange grunner til å gå, de fleste av dem av praktisk og instrumentell natur. Noen forsøker å se gåing i sammenheng med menneskets dypere vesen og natur.  Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer forteller oss f.eks. i sin berømte bok «Welt als Wille und Vorstellung» (1819) at svaret på slike spørsmål også har en metafysisk side;  som han selv sier det – «svaret er vilje»- og viljen og dens spesielle skikkelser i form av motiver og begjær kommer frem gjennom og uttrykker seg i kroppen og kroppsdelenes utforming:

«Viljen og denne alene gir mennesket nøkkelen til dets egen eksistens, forteller ham betydningen til og viser ham den indre mekanismen i hans vesen, hans handlinger, til hans bevegelser…. På denne hviler det perfekte samsvaret mellom kroppen til mennesker og dyr og deres vilje generelt, som ligner, skjønt langt overgå samsvaret  mellom et instrument som er laget for et formål og viljen til den som lagde det. Deler av kroppen må derfor samsvare helt med de viktigste begjærene hvorigjennom viljen manifesterer seg; de må  være det synlige uttrykk for disse begjærene. Tenner, hals og tarmer er objektivisert sult;  kjønnsorganene  er objektivisert seksuell lyst; den gripende hånden, de travle føttene tilsvarer de mer indirekte viljens begjær som de uttrykker».

Slik kan det sees og sies: Vår kropps utforming er som en kryptisk tekst som filosofen kan lære oss å lese -  hofter og ben og føtter er legemlige tegn og uttrykk for viljen til å bevege seg til fots, denne viljen til å bevege seg selv ved å gå er altså innebygd i oss og vår kroppslige og mentale utforming.

Vandring og moderne samfunn eller det gående menneskets sluttfase

dsdsModerne mennesker reiser mer enn noensinne. Men vi går kanskje samtidig enn noensinne. Forholdet mellom å gå og reise har bare på noen få tiår blitt helt snudd opp ned. det er ikke vanskelig å forestille seg at dette har dyptgående innvirkning på vårt forhold til oss selv og til våre naturlige og sosiale omgivelser.

Dessverre er den eldgamle bevegelsen på egne ben gjennom verdens landskaper nesten helt gått i glemmeboken. Utformingen av det moderne samfunns transportsystemer og urbane landskap gjør har gjort gåing til en truet art.

Den portugisiske forfatteren og nobelprisvinneren Jose Saramago sier dette på en treffende måte  i et intervju i et amerikansk magasin:

«I don’t see people walking, – I only see cars. I cannot understand why. I do understand the physical part of it, but I don’t understand the human part of it, why people don’t walk…. To travel in a car all the time is like being in a spaceship that protects you from everything. But if Americans are happy with this way of life, that’s up to them.»  (sitert etter Langer, 2002)[4]

Måtene vi mennesker faktisk tar oss rundt og beveger oss på og kan bevege oss på henger naturligvis sammen med hvorledes våre samfunn ser ut. Mange forhold i våre samfunn påvirker vårt daglige bevegelsesmønster; ideologiske forhold, tiden vi rår over, hvorledes dagene er organisert, hvilke oppgaver vi står overfor, penger og ressurser, infrastruktur med veier og faciliteter, krav til tempo.

Hvorvidt mennesker har adgang til og er interesserte i å gå og vandre har alltid en viktig samfunnsmessig side.

Den amerikansk-kanadiske urbanologen Jane Jacobs analyserer i den viktige boken ’Dark age ahead’ (2004) viktige sosiokulturelle forhold som hun hevder medfører nedadgående utviklingstendenser i moderne vestlige samfunn. Sentralt i hennes forståelse er at tingene omkring oss alltid henger sammen. Viktige sider ved fungerende menneskelig felleskap og lokalsamfunn er på en avgjørende måte avhengig av at mennesker møter hverandre ansikt til ansikt innenfor en tidshorisont som tillater emosjonell og verbal kontakt.
Hun skriver videre om dette:

”Man kan i dag kjøre milevis gjennom amerikanske forsteder og aldri få et glimt av menneskelige vesener til fots i det offentlige rom, av et menneske utenfor en bil eller en lastebil. (-) Dette er et synlig tegn på at mye av Nordamerika har tapt sine lokalsamfunn. For at lokalsamfunn skal kunne eksistere, må folk møte hverandre som levende personer. Disse møtene må omfatte mer enn bestevenner eller kolleger på arbeid. De må omfatte varierte folk som er sammen om et naboskap, og som ofte nok deler dets behov.”
(2004, s.36-7)

I Jacobs bekymring over skjebnen til et ekte fungerende menneskelige felleskap i moderne samfunn fremgår det at hun mener at menneskelig gåing utgjør en forutsetning for levende lokalsamfunn. Hun rehabiliterer dermed gåing som en betydningsfull menneskelig og samfunnsmessig aktivitet, en aktivitet som er viktig langt utover dens vanlige rolle imed å bidrag til vår fysiske og helsemessige tilstand. Det å gå inngår på en avgjørende måte i de tingene som gjør oss til mennesker med et felleskap, å gå er like avgjørende som vårt språk, vår tenkning, vår sosiale opptreden ellers. Dersom vi ønsker å føle oss selv og hverandre som mennesker som deltakere i et ekte felleskap utover det rent økonomiske og instrumentelle, da vi gå.

290348_2365513814169_1342962_oLokalsamfunnet der vi all bor og lever utgjøres av steder og miljøer hvor det å bevege seg gående, langsomt nok til å kunne kjenne hverandre igjen, stoppe opp, hilse og prate og derigjennom utvikle sosiale forhold til hverandre – alt dette er viktige forutsetninger for lokalsamfunnet.

Gåing er slik sett alltid noe mye mer og langt viktigere enn bare det å holde seg fysisk i form, å komme seg ut på en tur. Det er en samfunnsskapende måte å bevege seg på. Det er selve den måten vi beveger oss på når vi skaper og inngår i levende menneskelige sosiale felleskap.

Dermed er det lettere å forstå at det kan være uheldig med vår moderne og ensidige fokus på gåing som noe vi gjør så å si utelukkende for vår fysiske og psykiske helse. Dette perspektivet på gåing medfører lett at man overser den viktige sosiale og kommunikative siden ved gåing og dermed lett uteglemmer hvor viktig det er at det finnes en sosial og kommunikativ infrastruktur for gåing og vandring innebygd i våre nære samfunn. For å gjenvinne det tapte når det gjelder levende lokalsamfunn, må vi også rette oppmerksomheten mot å gjøre det mulig, naturlig og fristende for mennesker å gå for sosiale og kommunikative formål, knyttet til våre hverdagslige gjøremål i samfunnet – og ikke utelukkende for å trene seg opp og holde seg i fysisk form.Vi må gå for å kommunisere, med hverandre og med oss selv. Vi må antagelig nærme oss den danske filosofen Søren Kierkegaards ‘urbane’ måte å gå på, den dialogiske og kommunikative vandringen med og blant mennesker.

Ulike måter å gå på eller gåingens kulturelle preg og former

“Og, for min egen del grunner jeg ofte over hvilke stier livet mitt vil følge og hvor mine siste skritt kommer til å bli tatt. (-) Jeg håper bare at jeg – mens årene går  – kan gjøre min gåing, hvor den enn tar meg, mindre lik marsjering og mer lik meditasjon.”[1]

Av alt det som mennesker gjør, har vi lett for å overse betydningen til det mest nærliggende, trivielle og vanlige. Det som ikke står frem i all tydelighet, som noe særlig og spesielt. Gåing og vandring lider som sagt altfor lett denne skjebnen.

Man overser også at vandring og gåing kan være så mangt, at det slettes ikke er snakk om en enhetlig og enkel aktivitet. Som andre menneskelige aktiviteter er gåing og vandring ikke en og samme ting i ulike sammenhenger og i ulike settinger. Vi legger ulik mening i det vi gjør når vi går, vi går i ulike sammenhenger.  Det finnes derfor mange måter å gå på, vandring kan ha mange formål og bli utført på ulike måter. Det har vært uvanlig at det å gå og måtene mennesker går på blir utforsket ut fra hvorledes sosiale og kulturelle forhold påvirker gående mennesker. I boken ‘Walking in roman culture’ (2011) er det nettopp et slikt perspektiv some r I forgrunnen. Forfatteren Timothy M. O’sullivan skriver:

 » At selv om handlingen med å gå antagelig er en universell menneskelig egenskap , er måten vi fortolker denne handlingen kulturelt bestemt. Det er dessuten langt mer å tolke enn vi erkjenner ved første øyekast. Til tross for – eller kanskje på grunn av – sin gjennomgripende tilstedeværelse i hverdagslivet, blir det å gå sjelden analysert på sine egne premisser, som en distinkt utforskningskategori; som jeg håper å vise er denne forsømmelsen uheldig (-). På grunn av den privilegerte posisjonen som den inntar i menneskenes liv, spiller det å gå en sentral rolle i vårt forhold til verden rundt oss, den er essensiell for vår opplevelse av sted, og for måten vi ser og tenker, og for våre oppfatninger om identitet (andres og vår egen).»

Videre peker han på at:

 «styrken i den menneskelige tilbøyeligheten å kategorisere og å trekke distinksjoner : selv det å gå, en egenskap som er mer eller mindre universelt menneskelig, faktisk en egenskap som skiller mennesker fra andre arter, kan bli midlet som et menneske tar i bruk for å markerer seg som helt forskjellig fra en annen. » «Og for både gamle og moderne observatører, kunne det å gå en bestemt måte tjene som en prøvestein for ‘kultiverte’ oppførsel, slik at innsidere og outsidere blir klart avgrenset ( – ) ved måten de beveget seg gjennom samfunnet på.»

» Det første som slår en tyrker når han kommer blant de forfinete nasjonene i Europa er synet av menn som rusler avgårde uten andre mål enn den gleden de har av det eller helse. «

Vi er kanskje ikke så bevisst akkurat dette, men det å gå er  like mye en kulturell formidlet aktivitet som det er en naturlig og naturgitt aktivitet. Med et skjerpet blikk greier vi å se alle at vår gåing og vandring settes opp og utformes ut fra ulike sosiale siktemål og i ulike sosiale settinger. Noen går som pilegrimer for å gjøre opp for smerte og onde ting, kanskje for å sone, nå et hellig sted. Andre går som flukt og for å bryte opp, for å legge noe bak seg og finne en måte å begynne livet sitt på nytt. Andre går for rekreasjon elle for avveklsling, noen for sin helse og sunnhet. Alle disse formålene og den ytre rammen for vandringen overskygger ofte selve kjernen i det som skjer -  det at vi går, beveger oss framover og gjennom langskaper på egne ben ved hjelp av egne sanser og kropp. Selve vandringsaktiviteten og -vandringsopplevelsenes sentrale rolle i lange vandringer og hva de betyr for oss som psykologiske og kroppslige vesener blir fort oversett til fordel for ledsagende fenomener som religion, kultur, landskaper, og alle slags eksotiske opplevelser. Dette er en typisk turistisk dreining av pilegimsopplevelsen der den ene essensielle halvparten tones ned og kommer i skyggen av turistens opplevelseskomsumering. Pilegrimslitteraturen er slik sett ofte mer opptatt av kultur og landskaper, enn av selve den vedvarende vandringsprosessen og dens forankring i et aktivt søkende og særpreget individ.

svdsvdsvDet følgende er en enkel oversikt som forsøker å klargjøre gåingens ulike betydninger i ulike sammenhenger:

1.  Instrumentell gåing: for ulike ytre formål – som kan være fjell- og andre turer, trening, straff, helse, avspenning, avveksling, osv..

2. Ekspressiv gåing: gåing der man markerer bestemte stilkjennetegn i bevegelser, bekledning, for å vise hvem og hva man er, hva slags person en er, hva slags status man har, osv..

3. Terapeutisk gåing: for å kurere eller minske lidelser og sykdommer (fedme, depresjon)

4. ‘Tekniske’ og kontekstuelt spesifiserte gåvarianter: Gå, rusle, slentre, tusle, vandre, promenere, flanere, spasere, marsjere , spankulere, traske, prosesere. Mange språk har egne uttrykk for særlige gåvarienter.

5. Ulike praktiske og konkrete formål med gåing: på tur/turgåing, gå til alters, gå på besøk, gå til kirke, gå på skole/jobb, gå å handle, gå i takt, gå på arbeid.

6. Gåing som metafor[5]: gå i stå, livsvandring, det går bra, det går unna, gå seg fast, gå på, gå i hundene, gå under

7. Gåstiler: Power walking, Nordic walking, Kappgang

8. Konkurransegåing: Kappgang, gå-maraton

9. Åndelig, spirituell og religiøs vandring: pilegrimsvandring, valfarting

10. Rekreativ gåing: for å avspenne, koble ut, ta en pause, roe ned

11. Helse/sunnhetsgåing: Mosjonsgåing, langvandring, ultravandring, fjernvandring, energi-gåing

12. ‘Off track’ vandring, gåing som fysisk utfordring, utholdenhetsprøve og ‘esktrem’-aktivitet for å sprenge og utfordre egne grenser og søke spenning.

13. Eskapistisk gåing; gåing som flukt eller ‘fugus mundi’ for å komme seg vekk, bryte ut av det uutholdelige, kjedsommelige, rutinepregde, der en har stivnet og gått seg fast.

14) Overskridende, transcenderende, eksistensiell vandring: gåing for ‘å finne seg selv’, gåing som ‘gjenfødelse’, for å søke det helt ukjente og starte på et nytt og annerledes liv, finne ‘noe annet’ eller  ‘det andre’.

15) Eksplorativ-utforskende gåing; Gåing for å oppleve nye landskaper, gåing for å kartlegge det ukjente

Gåing som soiokulturell og kreativ kontekst for tenkning og skriving og kunst

Mange forfattere og skribenter av ulik slag har fattet interesse for gåing og vandring som menneskelig og kulturelt formidlet aktivitet (se for eksempel Tomas Espedal 2006, Vaage Rebecca Solnit 2001, osv..)

184821_1884547870321_632305_nSærlig viktig for en økt opptatthet av gåingen og vandringen som kulturell og meningsbærende menneskelig aktivitet er kanskje Rebecca Solnits bok ’Wanderlust. A history of walking’ fra 2001.

Som hun sier i boken; det å gå og vandre på sine egne ben er et emne som alle kan og bør interessere seg for, istedenfor bare en liten gruppe eksperter. Gåingen er en aktivitet som preges av et stort mangfold av engasjerte amatører; alle mennesker går stort sett litt, og et overraskende stort antall mennesker tenker mye omkring det å gå. Gåingens historie er alles uskrevne og hemmelige historie. Fragmenter av denne historien finnes spredt omkring i bøker, sanger, gamle og nyere stier, gater og veier, utstyr og bekledning for vandringsformål.

Livskunstneren Julie Cameron (2002) forsøker å formidle den dypere betydningen som gåing kan ha i og for hennes liv:

”Gåing (-) humaniserer mitt liv, setter det inn i en eldgammel og beroligende skala. Vi lever slik som vi beveger oss, et skritt av gangen, og det finnes noe i rolig gåing som påminner meg om hvordan jeg må leve dersom jeg skal smake dette livet som jeg har blitt gitt ”.

Og hun skriver  videre – 

”det er på disse gåturer at mine beste ideer kommer til meg. Det er mens jeg går at jeg opplever at krevende klarhet kommer frem. Det er mens jeg går at jeg opplever en følelse av velvære og sammenheng, og det er mens jeg går jeg lever mest i overenstemmelse med det å be.”  (s.1)

Det sittende mennesket: helsemessige sider av å gå og å ikke-gå

«Jeg har to doktorer, mitt venstre ben og mitt høyre. Når kropp og sinn er ute av lage (og disse to tvillingdelene av meg lever så nært hvernadre at en av dem alltid smittes av den andres melankoli). Jeg vet at jeg trenger bare å ta kontakt med mine doktorer og jeg blir bra igjen ganske fort.»  (Trevelyan; ‘Walking’, 1913)

Det moderne livsmønstret får mange av oss til å overse og glemme vårt iboende kroppslige og mentale vandringsbehov – for de fleste medfører dette over tid at man nesten helt slutter å gå og å vandre. Man mister samtidig lysten til å gå. Fraværet av gåing utøser gradvis en sterk gå motstand; vi forstår etter hvert ikke lenger poenget med å gå noen steder. Å gå lengre distanser er fullstendig uvirkelig for de aller fleste moderne mennesker, og betraktes mer på linje med en ekstremsport.

Vandringsdriften som tilhører vår natur som pattedyr og primat blir i løpet av barneårene amputert vekk gjennom stillesitting, fjernsyns- og elektroniske apparater, bilkjøring, og alskens andre motoriseringer som omformer oss til ikke-gående og ikke-vandrende skikkelser. Det har vært anslått at vi hver dag gjennomsnittlig går 16 km. mindre enn det man gjør i ikkemotoriserte samfunn. Samtidig som vårt moderne helsevesen og sunnhetsfremmende omgivelser gjør at vi lever lengre så virker det parallele fravær av gåing til å svekke vår helse, livslyst, og evne til å tåle liv og påkjenningar som vi møter på livsveien.

Før vi er blitt særlig gamle, har vi fullstendig glemt at vi alle fra naturens side, som mennesker med en lang natur og kulturhistorie – engang lengt tilbake i tiden – eller faktisk bare noen få tiår tilbake – var og fremdeles kan og bør fortsette å være evige vandrere og pilegrimer (se Rebekka Solnit, 2000)

Det finnes mye forskning som demonstrerer at gåing er en av de enkleste og sunneste ting vi kan holde på med. Gåing er åpenbart den mest generelle terapeutisk aktiviteten som mennesker kan engasjere seg i, ved at den har et stort spekter av virkninger – på fysisk form, spenning, energifølelse, konsentrasjonsevne, humør, optimisme, osv.[2] Mye av den senere tids forskning handler også om hvorfor det å gå har så stor helseinnvirkning.

Hippokrates ( c. 460-370 BC), som ofte blir omtalt som den moderne legekunstens opphavsmann, skrev følgende om bevegelsens betydning for helse:

”Alle deler av kroppen som har en funksjon, blir sunne dersom de blir brukt med moderasjon og oppøvd i aktiviteter som passer for hver av dem, og de aldres også langsommere; men dersom de forblir ubrukte og uten aktivitet blir de utsatte for sykdom, svekket i vekst og aldres raskt”(min oversettelse, sitert etter Jones 1967).

Helsevirkningen til tross;

”’More than 60% of the world population is inactive or insufficiently active to gain health benefits’ (World Health Organization 1999).

Gåing er allikevel en av de vanligste fysiske fritidsaktivitene til voksne mennesker, selv om den som regel praktiseres tilfeldig og lite gjennomtenkt. Det offentliges helseinitiativer har som ett av formålene å fremme en aktiv livsførsel der gåing understrekes spesielt. Japanske forskere har anbefalt en dagsdose gåing på 10 000 skritt per dag, noe som tilsvarer en anbefaling på minst 30 minutter per dag med fysisk aktivitet.

Skadevirkningene og negative følger ved langvandring få. Og de er forholdsvis lett å forebygge og ta forholdsregler mot eller minske. Et bredt og allsidig forsknings- og erfaringsgrunnlag beretter om positive forandringer som omfatter vekt- og fett- reduksjon, allmenn forbedring av fungeringen muskulært, i luftveiene, hjerte, hjerne, urinveier, ledd/skjelett, bremsing av aldringsprosesser, styrket kroppsopplevelse og kroppslig velvære, bedret mage-tarm og fordøyelsesfungering, økt libido og følelsesmessig styrke og kraft, mer stabil stemnings og stemningsregulering, styrket fokus- og utholdenet, mer tilpasset avstressing og nedroing, store perspektivforskyvninger i livet med høyning av verdifølelse og retningsfølelse. Og nedgang i følgeplager ved ulike lettere og alvorligere sykdomstilstander, både kroppslige og mentale(se for eksempel La Torre, 2004).

Referanser og noter:

[1] Chris Arthur, «Walking Meditation,» Contemporary Review, December 1994

[2] Robert E. Thayer, «Energy Walks: Don’t Touch That Candy Bar. A Short Walk Gives You a Longer Energy Boost and Improves Your Mood,» Psychology Today, October 1988

Robert E. Thayer, Calm Energy: How People Regulate Mood with Food and Exercise (New York: Oxford University Press, 2003

P. Ekkekakis, E. E. Hall, L. M. Van Landuyt, and S. J. Petruzzello, Walking in (affective) circles: Can short walks enhance affect? Journal of Behavioral Medicine 23 [2000]: 245–75).

[3] Chris Arthur, «Walking Meditation,» Contemporary Review, December 1994

[4] Adam Langer, «Prophet of Doom: Pessimism Is Our Only Hope. the Gospel According to Jose Saramago,» Book, November/December 2002

[5] «That walking provides a rich source of metaphor should not be surprising; meaning is bound to inhere in abundance in so fundamental and ancient a part of us»  Se:  Chris Arthur, «Walking Meditation,» Contemporary Review, December 1994. relevant her er også: Hanh, T. N. (1985). A guide to walking meditation. New Haven, CT: Fellowship Publications

 

Litteratur:

Amato, J. A. (2004) On Foot: A History of Walking. New York.

Barta, P. I. (1996) Bely, Joyce, and Döblin: Peripatetics in the City Novel. Gainesville, Fla.

Bremmer, J. (1991) “Walking, Standing, and Sitting in Ancient Greek Culture.” In Bremmer and Roodenburg (1991), 15–35. Bremmer, J. and H. Roodenburg, eds. (1991) A Cultural History of Gesture: From Antiquity to the Present Day. Cambridge.

Dillon, M. (1997) Pilgrims and Pilgrimage in Ancient Greece. London and New York.

Elsner, J. and I. Rutherford (2005) “Introduction.” In Pilgrimage in Graeco-Roman and Early Christian Antiquity: Seeing the Gods, ed. J. Elsner and I. Rutherford, 1–38. Oxford and New York.

Fowler, D. (2007) “Laocoon’s Point of View: Walking the Roman Way.” In Classical Constructions: Papers in Memory of Don Fowler, Classicist and Epicurean, ed. S. J. Heyworth, P. G. Fowler, and S. J. Harrison, 1–17. Oxford.

Gilbert, R. (1991) Walks in the World: Representation and Experience in Modern American Poetry. Princeton.

Om prostatakreft eller en liten innføring i mannlighetenes medisinske skyggeside

“Hvorfor dette oppstyret rundt prostatakjertelen? Det er som med Bulgaria. Ingen er helt sikker på nøyaktig hvor det er hen eller hva som foregår der.” (Hal Ackerman)

 

Fra mannlighet til sykdom

imagesSom tradisjonelle kvinner og menn og andre mer moderne avskygninger av kjønnslig bestemmelse må vi gjennom livsløpet forholde oss til utviklingsmessige, kroppslige, mentale og sosiale utfordringer, påkjenninger og risikofaktorer der noen er felles mens andre er individuelle og tildels kjønnsspesifikke. Dette innebærer at vår sårbarhet og våre lidelser og i neste omgang våre sykdommer preges av kjønnslige status; sykdomslandskapet er tildels befolket av egne kvinneplager og sykdommer og egne mannsplager og -sykdommer. Sykdom og kjønn har også andre mer usynlige sammenhenger; det talende uttrykket ‘kastraksjonsresistent prostatakreft’ avslører f.eks. at denne sykdommen og dens behandling ikke bare gjør noe helt nøytralt sykelig med kroppen, men også påvirker selve ens mannlige tilstand. Det er også vel kjent at menn og kvinner forholder seg ulikt til sine helseplager og tilpasser seg på forskjellige måter til det å være syk og svekket eller kroppslig og helsemessig redusert.

I en diskusjon av ‘mannlighetens sykdommer’ er det viktig å begynne på rett sted: images‘Mannen’ og det maskuline fins ikke lenger. Han har antagelig aldri eksistert annet enn som en fiksjon, som ideal og norm. Det mannlige er som alt annet i naturen og livet variabelt. Istedenfor det ene maskuline finnes det mange ‘maskuliniteter’ (Conell 1995). For det store mannlige spektrum er det naturligvis en befrielse at våre moderne samfunn mer og mer åpner opp for et videre og mer mangfoldig mannsbegrep. Det gir livsmuligheter for den mange hemmeligholdte mannsvesener som tidligere levde i skapet eller til og med måtte gå under jorden som følge av samfunnets undertrykkende ideolioger og praksiser og ikke minst følgene av en såkalt ‘hegemonisk mannlighet’ som overskygger og devaluerer andre måter å være til som mannsvesen på. Mange oss er tvunget til å leve gjennom en ‘underordnet’ mannlighet som bare i liten grad har aksept og tildels devalueres i det samfunnet vi lever i.

Menn er altså forskjelligartete og mangfoldige, og menn er syke på mangfoldige måter. Det kan være problematisk å lage en noenlunde dekkende skisse av de moderne og unektelig mer forvirrende mannlighetenes helse- og sykelighetsbildet. Å komme inn i verden som mann eller en av de nyere mannsvariantene – for vi må altså for fullt ta inn over oss at å være mann er mer å tilhøre et variasjonsrom enn det er snakk om et bestemt sett av kjennetegn og en fastlagt identitet – og deretter legge ut på et mannspreget livsløp er helsemessig betraktet en spesiell utfordring. Det er etterhvert ganske velkjent at mange menn lever et langt liv med store hull i sine helseinnstillinger og sine kunnskapen om hvordan vi er utrustet fra naturens side og hvordan vi best kan ivareta oss selv og vår helse.

 

Oppdagelsen av ‘prostata’

Et talende eksempel er fenomenet ‘prostata’. Vi har alle etterhvert fått med oss ordet, men få blant oss vet egentlig hva det handler om. Vi har noe som kalles prostatakjertelen eller blærehalskjertelen pga. dens beliggenhet like ved urinblæren; bare de færreste blant oss har egentlig bitt seg merke i hva denne denne anatomiske bagatellen et sted i nedre del av kroppen bedriver. Det finnes jo andre ting i det nære naboskapet som er langt mer  fremtredende i vår bevissthet. Det måtte følgelig en nesten epidemisk kreftsykdom til før vi tok til å erkjenne at vi er utrustet med en slik potensielt risikabel og farlig kjertel i nedre etasje og så begynne å interessere oss for den rolle den spiller i vår mannlige biologi og i vår sosiale tilværelse som mannlige vesener. Epidemien er over oss, den har i virkeligheten vært i emning lenge før den ble kjent og slo gjennom i media de siste ti årene.

skrev+seg+ut+av+elendighetenI dag er det med prostatakreft som med de fleste andre sykdommer; det går nesten ikke en dag uten at media har en personlig nærgående artikkel om at en eller annen kjendis eller gallionsfigur som har blitt rammet av prostatakreft. Nå vet vel så å si alle menn at noe som angår dem foregår i en kjertel som befinner seg et sted like i nærheten av blæren. Så står vi eller bedre sitter vi her; en skokk med lett forvirrete men vel modne, halvgamle og gamle menn i sin beste alder - rundt omkring i landet på hver vår lille tue som prostata-ofre – uten helt å forstå hva som har rammet oss og hva vi skal og kan gjøre med det.

 

 

Kreft i prostatakjertelen: Tallenes tale

Hvor kan vi begynne for å reorientere oss? Hva er første skritt? Selvsagt begynner vi med det enkleste; la oss først se nærmere på fakta:

I 2007 oppdaget man 4 400 nye tilfeller av prostatakreft i Norge.

Det utgjør 27 % av alle krefttilfeller blant menn og er dermed den den vanligste kreftformen hos det som før i tiden ble omtalt som det sterke kjønn. Forekomsten av  prostatakreft har vært og er fortsatt jevnt økende. 1 av 8 nordmenn får i dag prostatakreft;  eksperter anslår at omlag 1 av 5 blant yngre nålevende nordmenn vil få denne sykdommen.

Totalt finnes det i dag i overkant av 30 000 nålevende nordmenn som er i ferd med å tilpasse seg eller har fått til en tilpasning til et liv med diagnostisert og behandlet prostatakreft. Dvs. tilsvarende innbyggertallet i en by som Hamar (knapt 30 000 menensker).

Prostatakreft er altså en krefttype som rammer flest menn og som menn er alene om å få. De fleste av de som blir berørt opplever å ha fått en forholdsvis ‘snill’ og langsom utviklende kreft; men en gruppe på mellom 15-20 % får en mer aggressiv krefttype. De aller fleste av de i overkant av 1000 som hvert år dør av denne sykdommen i vårt land har en aggressiv kreftvariant.

I 2009 døde 1048 menn av prostatakreft. Dødeligheten har vært ganske stabil i noen år. Dvs. at noe under en fjerdedel av det totale nye antallet som får prostatkreft hvert år, dør hvert år av sykdommen. Totalt dør omtrent 1 av 56 menn i vårt land av denne krefttypen.

 

 

‘Sannhetens øyeblikk’: Kreft, tid, og diagnose

Ulike former for kreft definerer og danner hvert sitt typiske ‘tid-rom’ for de som blir rammet. Dette innebærer at et spekter av bestemte forløp og hendelser som er forbundet med selve kreftsykdommen og dens medisinske behandling og eventuelt alternative, støttende og ledsagende behandlinger begynner å prege personens livsprosess. 

Kreftsykdommens karakter og egen rytme forandrer og nybestemmer den rammedes forhold til tiden og omgivelsenes rytme. Startsignalet for denne annerledes måten å forholde seg til omgivelsene på går på følgende måte: Hver eneste av årets 365 dager får anslagsvis 12,05 norske menn (2009) den samme tørre beskjeden fra fastlegen i det kommunale helsesentret;

‘ – PSA-verdien din er for høy!’

‘PSA-verdien?’ Pasienten ser spørrende på legen.

‘- Hva i himmelriket er PSA for noe?’

Legen smiler tålmodig og gjerne litt forståelsesfull, men er samtidig tilfreds med pasientens uvitenhet. I helsevesenet gjelder ikke Bacons regel om at kunnskap i seg selv er makt, der er det det asymmetriske i forholdet med uvitenhet hos pasienten som gir legen hans eller hennes følelse av makt. I disse kaoslignende internett-dager er denne kilden til maktnytelse blitt sjeldnere; pasientene kan som regel altfor mye om det de lider av. Ofte kan de så mye at det bidrar til å øke deres sykelighet og lidelse. Men heldigvis, PSA kan de fortsatt sjelden noe særlig om.

De fleste føler seg først rådvill da de knapt har hørt om PSA-verdier før denne dagen. Hva i all verden er det med denne PSA’en som kan bety liv og død for en stort sett oppegående person som meg? Med ett virker det som om en hittil ukjent størrelse betegnet med tre tørre bokstaver kommer til å avgjøre ens livsskjebne. Alle vet at DDT er et farlig stoff, men PSA?

Svensk forskning har demonstrert at dette sannhetens øyeblikk heller ikke er noe man skal spøke med. Sjokket øker den relative risikoen for fatale hjerteproblemer 11 ganger og selvmord ved åtte ganger i uken etter at legen har kommet med diagnosen. Diagnostisering av prostatakreft  kan forårsake en sterk nok stressbelastning til at man ser en merkbar økning både i hjerte- karsykdommer og selvmord.

Prostatakreft-diagnosen innebærer altså noen faremomenter man sjelden snakker om. Hør bare her: I en undersøkelse fra 2005 fant man at mens den gjennomsnittlige årlige insidens av selvmord for menn var 55,32 per 100.000 personer var den for  menn med prostatakreft 274,7 per 100.000. Risikoen for selvmord hos menn med prostatakreft var 4.24 ganger større enn menn i en sammenlignbar situasjon. Kliniske korrelater omfattet depresjon (70%), kreftdiagnose i 6 månedersperioden før selvmordet (80%), legebesøk  i måneden før selvmordet (60%), og det å være utenlandsfødt (70%) (?).

 
PSA;  – en bokstavkode for mannlig biologisk sårbarhet – hva er det egentlig for noe?
 
«Først la meg fastslå at jeg ikke har blitt diagnostisert med prostatakreft, men likevel! 
I løpet av de siste 15 årene, siden jeg var 50, har jeg opplevd en berg og dalbane av skiftende PSA nivåer. De laveste tallene mine var allikevel nær eller over fire og de høyeste var over 8! Disse opp- og nedturene har forårsaket mange timer med angst for meg og min kone. I løpet av denne emosjonelle karusellen, har jeg hatt 4 prostatabiopsier og alle var negative! Min siste PSA var igjen høy og vi er tilbake til angsten og valget om å vente til min neste avtale om 6 måneder eller om jeg skal ta nok en biopsi bare for å være sikker?» (Jim.L.)
 
De etterhvert så berømte tre bokstavene PSA står for ‘prostata-spesifikt antigen‘ og viser til et protein eller enzym som produseres i prostataepitelet  og finnes i den vesken som sendes ut fra prostatakjertelen hos menn ved sædavgang. Det spres også ut i blodet der det kan måles som markør for prostatakjertelens volum.
 
PSA er et organspesifikt enzym; dette betyr at det utelukkende dannes i prostatakjertelen. Det er viktig å få med seg at PSA som sådan ikke er noen tumorspesifikk markør, den  kan være forhøyet ved flere andre tilstander som ved benign eller godartet prostatahyperplasi (BPH) og prostatitt og ved andre former for mekanisk eller kjemisk påvirkning av prostatakjertelen.
 
 
Det finnes fremdeles ingen almen enighet om et bestemt PSA nivå som kan kalles normalt eller unormalt, suspekt eller farlig. En av de viktigste begrensninger når det gjelder nøyaktigheten i måling av PSA er den egne iboende variabiliteten i PSA.
 
PSA-nivået varierer hele tiden, av naturlige grunner og som følge av eksterne påvirkninger. Mange faktorer kan forårsake forbigående økning eller nedgang i PSA som ikke er relatert til kreft. Det er f.eks. påvist sesongvariasjoner i PSA-verdier og at de varierer med værmessige forhold. Noen studier viser høyere PSA-nivå om våren hos eldre menn. Også sosiale forhold kan også påvirke PSA-verdier.
 
Det er altså påvist at mange faktorer kan føre til en økning i en PSA-nivået hos en person, for eksempel slike ting som -
 
Stigende alder
Det å ha gjennomgått en prostatabiopsi eller operasjon
Katetisering (har nylig blitt katetisert)
Urinveisinfeksjon
Kirurgisk inngrep i urinveiene 
Bruk av bestemte typer av kjemoterapimedisiner
Nylig utløsning og for mye sex
Kosttilskudd tatt av sportsutøvere (spesielt kroppsbyggere)
Sykling
Idrettsskader
Skade i underlivet eller prostata-traume
Prostatitt (og symptomene forbundet med den)
En godartet forstørrelse av prostatakjertel (BPH)
Prostatakreft (og symptomene forbundet med den)
 
Generelt kan det sies at lav PSA et godt resultat. Men PSA-nivå kan også ‘kunstig’ presses ned, noe som kan skjule et stigende PSA-nivå som man ellers ville ha oppdaget. Hvis man tar medisiner for å senke kolesterol eller man regelmessig bruker antiinflammatorisk medikamenter slik som ibuprofeneller acetylsalisylsyre for hodepine eller muskelsmerter, kan disse stoffene gi kunstig lavt PSA-nivå.
 
PSA-nivå i seg selv avgjør altså ikke om en har prostata kreft. En PSA-test kan altså ikke i seg selv diagnostisere kreft. Bare en direkte prøve av vevet eller en biopsi fra prostatakjertelen kan fastslå om kreft foreligger.
 
I dag anslår man normalområdet for PSA for ulike aldersgrupper ut fra følgende PSA-verdier:
 
Under 50 år: PSA mindre enn 2,5
50 - 59 år: PSA nivå mindre enn 3,5
60 - 69 år: PSA nivå mindre enn 4,5
Eldre enn 70 år: PSA nivå mindre enn 6,5
 
Eldre menn har altså vanligvis fra naturens side noe høyere PSA nivå enn yngre menn. Blant 80-årige menn vil over 80% ha forhøyete PSA-nivåer og kreftforandringer i prostatevevet.  Dette er bakgrunnen for at spesialistene ofte hevder følgene tese:
 

«Prostatakreft er en kreft vi alle (menn) får hvis vi lever lenge nok.» (Stamey)

 

Man har brukt PSA-verdi på 4 som grense for normal PSA; men grenser på 3 og 2,5 brukes også.

PSA mellom 4 og 10 gir en kreftrisiko på  omtrent 25-30 % mens det ved en PSA som er høyere enn 10 skjer en markant hopp opp til en risiko på mer enn 65 %.

PSA-budskapet og hva det kan dra med seg

«Fra prostatitis til BPH (godartet prostata-hyperplasi) og prostatakreft, er Amerikanske menns prostata satt under beleiring som  en følge av diett og genetikk og økende alder. Noen faktorer kan vi ikke kontrollere, når det gjelder andre kan vi ganske sikkert kontrollere dem. Allikevel, det er rimelig å hevde at de fleste menn ikke har anelse om  hva som sniker seg inn på dem, og langt mindre vet de hva de skal gjøre med det.» (Steve Vogel, ‘Prostata-stormen, 2011)

I ethvert menneskeliv finnes dager som er mørke og dager som er lyse. Denne aller første PSA-dagen har begge deler i seg, den blir hva man gjør den til. Dessverre er det de færreste som vet det eller greier å bruke eller gripe dagen. Det blir ofte en av de dårlige dagene. Meldingen fra fastlegen kommer som et lite sjokk på de fleste som mottar den. Høy PSA? Kreftmistanke? Nye prøver?

I dag vet stort sett alle hva dette betyr. Høye PSA-verdier er gjerne det første skrittet på den livsveien som fører til diagnosen prostatakreft og status som sykt menneske.

I boken med den talende tittelen ‘Prostata-ranernes invasjon: Ingen flere unødvendige biopsier, radikal behandling eller tap avseksuell potens’, skriver forfatterne Blum og Scholz:

«De fleste av dem får et skremmende inntrykk av at de vil komme til å dø. De oppfatter ikke at prostatakreft er forskjellig fra andre typer kreft. I virkeligheten er det bare en av sju menn – kanskje omkring 15 % – som egentlig er utsatt for risiko. Ny forskning viser at det finnes en langsom utgave av sykdommen som ikke er livstruende, en type som trygt kan monitoreres uten umiddelbar behandling.»

De fleste som blir trukket inn i hvirvelen får i første omgang ikke dette synet ordentlig med seg. Man oppfatter at forhøyet PSA og andre verdier tilsier at man har fått kreft. Det kan være tilfelle, men før en vet hvor en faktisk står en er det flere spørsmål som må besvares; slike ting som hvor snill eller hvor agressiv kreften er, hva slags utviklingsstadie den er i og om den har greidd den vanskelige metastasejobben med å spre seg utover i kroppen og til andre organer mottakelige organer. Når prostatakreften allerede har spredt seg til andre deler av kroppen og særlig til skjellettet; det er den virkelig urovekkende og potensielt livstruende situasjonen for pasienter med prostatakreft. Men det kan være gale nok også før dette punkter, og selve oppdagelsesferden som en kreftsykdom er begynner jo med de innledende forhøyete PSa-verdiene.

Fra og med dette signifikante PSA-øyeblikket, denne veiskillende informasjonen, fra da av forandres livet til en mann. På mange, og ennå ukjente måter. Slike spesielle øyeblikk da døren åpnes mot noe helt annet og andre erfaringer er selvsagt skremmende, men den er på samme tid en av livets store muligheter. Man ser med ett døden  i øynene på en annen måte enn man har hatt anledning til så langt, på en mer ekte måte. Dermed blir også livet gjerne noe helt annerledes. Å leve handlet en gang først og fremst om å overleve, det var den sterke driften etter overlevelse som utgjorde motivasjonen bak livskampen. Slik er det ikke for moderne vestlige mennesker. Fordi vi ikke lenger trenger å bry oss om å overleve har vi langsomt glemt at vi kan og skal dø, og særlig at døden aldri trenger å være langt unna. Vi forstår at døden finnes der ute et eller annet sted, men den har ikke noe med meg å gjøre; den ligner på et spørsmålstegn som noen av en eller grunn har glemt å ta vekk.

For den prostatakreftsykde, som går over tid med alvorlig og livstruende kreftsykdom i kroppen, viskes litt etter litt det vanlige skillet mellom liv og død ut. Man blir gående i et slags mellomområde, eller et mellomliggende landskap der på den ene siden livsfølelsen blir intensivert langt utover det som er normalt og samtidig ledsages man av en mørk og nesten verkende sorgsky som henger tungt over den indre himmelen. Den syke begynner litt etter litt å bruke ordene l‘iv’ og ‘død’ på en annerledes måte enn andre folk, en måte som avspeiler det endrete følelsesmessige landskapet man befinner seg i. Dette fører ofte til uvante kommunikasjonsforstyrrelser; man begynner f.eks. å forholde seg uttrykkelig til at man kanskje er død på et bestemt tidspunkt fordi det føles realistisk, men dette er noe som andre gjerne reagerer sterkt på og avviser bestemt.

For mange av oss er det første gang det skjer; dette at døren mot en annen hardere og sannere virkelighet åpner seg, livet handler ikke om den sosialdemokratiske velferdens irrganger. Men om dette ene livet man har fått låne, og hvor lenge man får lov til å ha det. 

Mange tror at livet utelukkende forandres til det verre etter at doktoren har mumlet sitt verdensåpnende orakelbudskap om PSA-verdier. Jeg vet ikke om det er noe trøst for den som har fått kreftbeskjeden, men det trenger overhodet ikke å være tilfelle. Hvorfor livet ikke kun blir til det verre av at man har fått prostatakreft, se det er en komplisert fortelling.

 

Prostatakreftens personlige side: Opplevelse og egne avgjørelser

«Uvitenhet om ens egen kreftstatus kan være den beste fremgangsmåten for å unngå angst knyttet til en kreftdiagnose.» (United States Preventive Services Task Force/USPSTF)

Prostatakreft rammer som andre sykdommer særpregete individer; si meg ikke hva slags sykdom personen har men hva slags person  sykdommen har så engang en kjent amerikansk lege. Slik er det også med prostatakreften. I sykdomsforløpet må den enkelte aktivt eller passitivt ta del i de vurderingene som gjører om hvilke løsninger og behandlingsmåter som er aktuelle i ens eget tilfelle.

I mars 2007 fikk jeg selv den typiske beskjeden fra fastlegen om forhøyete PSA-verdier. Etter lengre tids urinsveisplager og alskens ukurante smerter i indre deler av buken greidde jeg tilslutt å bestille meg en legeavtale. Først måtte jeg faktisk skaffe meg en fastlege-ordning. Jeg tok i mot beskjeden hans om faretruende høy PSA-verdi med undring og en smule skepsis; nå hadde jeg ut fra alle solemerker hadde fått en ivrig og pågående prostatakreft. PSA-verdien min var ved denne målingen 11,6. Egentlig gjorde dette ikke noe større inntrykk på meg; jeg fortsatte som før med det meste. Dette forandret ved neste skillevei.

Ved vevsprøvene tatt etter tre nye måneder i juni 2007 ved Urologisk avdeling ved sykehuset i Førde får jeg vite at kreften i prostata er av en moderat aggressiv type. Gjennom bruk av vevsprøve eller biopsi, kan tumorvevet graderes og korreleres med hvor aggressiv den på grunnlag av en såkalt Gleason skala. Systemet med Gleasonskåring rangerer tumoraggressivitet på en skala mellom 2 og 10. Tumorvev som rangeres mellom 2 og 4 viser lav aggressivitet. Biopsiskårer mellom 5 og 6 anses mildt aggressive, har man en skåre på 7 er tumoren moderat aggressiv, og skårer på 8 til 10 er veldig aggressive. Min Gleasonskåre er 8,5; det lover ikke særlig bra.

Tumorer graderes også ut fra om de er avgrenset til selve prostata (T1 og T2) eller om de har spredt seg til annet kroppsvev. Håpet mitt var lenge at det i verste fall var snakk om lokalavansert prostatakreft (T3), og ikke avansert eller den metastatiserte T4 typen.

Prostatakreftsykdom er imidlertid en dynamisk tilstand; tingene forandrer seg hele tiden. Det er mønstret i forandringene som er viktig.

Jeg fikk i første omgang ikke vite med noen sikkerhet om kreften av av T3 eller T4-typen; skjellettundersøkelser ved sykehuset i Førde (scintilligrafi) i løpet av sommeren var imidlertid lovende da man gjennom denne undersøkelsen ikke fant spor av kreft i skjelettet.

Etter hormonbehandling og stråling i løpet av senhøsten 2007 og tidlig vinter i 2008 gikk PSA verdiene mine som forventet ned mot null.. Dette ga meg litt grunn til optimisme fordi forskningen har vist at dette betyr at kreften i alle fall kan være kurert. Jeg begynte å se lysere på de mørke tingene.

Det skulle jeg ikke ha gjort; det viste seg at kreftsykdommen ikke hadde gitt opp og lagt inn årene etter behandlingen, den bare lå i skjul i form av mikrometastaser og ventet på bedre tider.

Nye CT/MR-undersøkelsene i løpet av andre året da jeg skiftet over til sykehuset i Volda viser nå tydelige tegn på kreftspredning til lysken og hofte på venstre siden; i form av ‘multipple grensestore metastaser’.

Ifølge professoren som nå er min kreftlege er det allikevel aktuelt med umiddelbar behandling; jeg reagerer med å bli ganske dårlig ved den behandlingen som vil være aktuelle. Kreften virker for å ta det ganske rolig og jeg kan for en tid framover leve ganske bra omtrent slik som nå. Med aktiv snikende kreft i kroppen. Jeg skal melde til sykehuset om jeg merker tegn som tyder på forverring. Det å vite at jeg har aktive kreftceller i beinbygning og bløtvev uroer meg som rimelig er. Jeg liker ikke helt kroppsfølelsen min lenger. Det gjør at jeg har begynte å lete på nettet igjen. Det er viktig for meg å få vite mer om som kan skje i denne andre runden; om hvor mange runder jeg har foran meg.

Jeg finner ting som jeg stusser på og som det er ubehagelig å lese. For det første oppdager jeg en undersøkelse fra 2006 som forteller at det er vanskelig å ha oversikten hvor alvorlig kreftspredning til skjelettet er:

 «Endringer i benmetastaser er vanskelig å vurdere ved bruk av standard teknikker. Tomografi, røntgen, ultralydog beinscintigrafi kan ikke direkte vurdere eller kvantifisere metastatiske lesjoner (-).Beinscintigrafi kan bare oppdage de sekundære effektene av svulsten på bein, og den vurderer progresjon bedre enn respons på behandling. I tillegg kan skjelettscintigrafi lett forveksle beinhelbredelse med progressiv sykdom. Svulster som påvises ved hjelp av CT og vanlig røntgen vises vanligvis bare som sklerotiske lesjoner som ikke har noen relasjon til den aktiv tumorstørrelsen.»/

«Det ser ut til at prostatakreftceller fortrinnsvis oppsøker beinceller, slik at  65% til 75% av avansert prostatakrefttilfeller er forbundet med skjelettmetastaser». (Coleman 1997)

«Skjelettmetastaser er en viktig årsak til sykelighet hos menn med prostatakreft, og forårsaker smerte, brudd, og i sjeldne tilfeller hyperkalsemi.» (Melissa Goode)

Jeg finner også ut at prostatakreftpasienter som har en prostata-spesifikt antigen (PSA) verdi på mindre enn eller lik 1,5 to år etter at de mottok strålebehandling (EBRT) har mindre sannsynlighet for å få en krefttilbakefall og lide kreft-døden. Jeg er ikke like heldig. To år etter behandlingen var verdien min gått opp til nesten det tidobbelte. Pasienter med en PSA-verdi høyere enn 1,5 opplever en betydelig høyere rate av metastaser enn andre pasienter fem og ti år etter behandlingen (10 prosent og 17,5 prosent, henholdsvis).

Enda mer urolig gjør det meg å lese endringer i de vurderingene man gjør av behovet for behandling ved ny økning i PSA-verdier, slik det nå har skjedd hos meg i et par års tid: I ScienceDaily (04.11.2009) finner jeg følgende for meg lite oppmuntrende empiriske funn:

«Menn der prostata spesifikt antigen (PSA) begynner å stige innen 18 måneder etter strålebehandling har mer sannsynlig for å utvikle spredning og dø av sykdommen». 

Hva faen er dette for noe? Jeg visste det på et vis, men allikevel er det nytt for meg at man vet det så sikkert. Og hør bare her:

«19% av pasientene utviklet biokjemisk svikt (dvs. stigende PSA-mål) innen 18 måneder eller før det. Den femårige kreft-spesifikke overlevelse for disse mennene var 69,5% sammenlignet med 89,8% for menn som utviklet biokjemisk svikt etter 18 måneder.»

Dette er min gruppe; omkring 7 av 10 i min gruppe overlever de fem første årene. Muligens tilhører jeg en gruppe med enda verre utsikter, når en tar med en Gleasonindeks på 7-8 og  11,6 i PSAverdi.

Jeg har nå gått omkring med denne kreftinvasjonen i kroppen litt over 4 år siden hormon- og strålebehandlingen ble avsluttet. PSA- verdiene mine begynte å stige så smått allerede det første året etterpå. De har steget jevnt og trutt siden, avbrutt av perioder med nedgang eller utflating etterat jeg har vandret på spanske eller norske pilegrimsveier i noen uker.

Ved de siste målingene ligger jeg på mellom 15-20 i PSA-verdi. Det har i ganske lang tid vært ganske stabilt. Jeg har altså spredning i form av ‘mulitipple grensestore metastaser’ i hofte/lårben og i lysken på venstre side, antagelig i lymfeknuter. Flere tumorer, såvidt jeg har forstått.

På bloggen til en av forfatterne til ‘Prostate snatchers’-boken finner jeg følgende tabell som sammenligner kirurgisk behandling med utsatt hormonbehandling (DHT: delayed hormon treatment). Forskjellen i dødelighet er minimale 6 %, mens forskjellen i livskvalitet mellom gruppene er betydelig med 58 % som plages med impotens og 32 % som sliter med inkontinens i den kirurgiske gruppen.

I denne studien ble DHT-gruppen med PSA-verdier over 13 ikke behandlet før det var påvist metastase til skjelettet noe som i dag viser seg å være ganske uvanlig og som forfatteren av bloggen mener ville ha vært regnet som malpraksis i USA. Jeg er selv i den samme situasjonen som pasientene, med metastase til skjelett og bløtvev og med PSA-verdier liggende stort sett på over 15-tallet. Av og til og i svarte stunder lurer jeg på om jeg er under medisinsk oppfølging og behandling eller om jeg er utsatt for et snikmordforsøk?

Jeg leser litt mer fra ‘Science direct artikkelen der det sies at de fleste kreftleger fram til nå ikke starter opp videre behandling basert på biokjemiske svikt eller ny PSA-stigning alene, men vil heller vente til PSA-verdiene når et høyt nivå, eller at det foreligger andre bevis for tumor spredning.

«Den potensielle virkningen av dette funnet er at pasientene kan starte behandling langt raskere uten å vente på andre tegn eller symptomer på prostatakreft. (-) Hvis en pasient har biokjemisk svikt  (ny PSA-økning) innen 16 måneder – heller enn å vente og senere oppdage at PSA er sterkt stigende og risikere utvikling av fjernmetastasering, kan behandlingen startes før basert på at det foreligger økt risiko for død.»

 

Hva skal jeg si; dette handler jo om meg; stigende PSA-verdier, metastaser og økt risiko for død. Men ingen behandling; jeg stusser som rimelig er.

Om ‘fatigue’ eller sykelige tretthetstilstander. Opplevelsen av kreftrelatert fatigue (CRF)

«Ut fra det vi vet i dag, er det mange spørsmål om fatigue det ikke er mulig å gi entydige svar på.» (Fra heftet ‘Fatigue hos Voksne’ Kreftforeningen 2011)

‘Fatigue’ eller ‘sykelig’ tretthet: Den annerledes trettheten

Ekstreme og sykelige tretthetstilstander, utmattelse eller såkalt ‘fatigue’ kan være alvorlige og svært plagsomme tilstander. Et forholdsvis stort antall moderne mennesker opplever varierende grad av fatigue eller plagsom tretthet i forbindelse med krevende jobbfungering, forskjellige sykdommer og infeksjonstilstander, langvarig medisinbruk, kroniske helseplager og smerte, vedvarende stress eller psykososiale belastninger og psykiske lidelser, osv. Forbausende ofte overser eller nedtoner helsefagfolk fatigueplagene, og pasientene vet heller ikke om sine egen fatigueplager; disse overskygges av og forveksles med de andre tingene de sliter med. Dette gjør det bare enda vanskeligere for den enkelte å mestre egne helseutfordringer.

167815_1784544290294_6765353_nFatiguetilstander av forskjellig type og grad kan ha betydelig negativ innvirkning på folks fungering, helse og subjektive livskvalitet. Vedvarende tretthetstilstander er av ulike grunner krevende å leve med. De er som regel variable og vanskelig å håndtere og kan virke sterkt invalidiserende på den som plages med dem. Fatigue blir fremdeles ofte oversett og forvekslet med andre tilstander i helsevesenet og av fagfolk. Dette er ikke minst tilfelle i det psykiske helsevesenet. Det er en en avgjørende forutsetning for å kunne håndtere og behandle sykelig tretthet at den enkelte som er rammet får hjelp til å utvikle fullgod bevissthet om hva slik tretthet går ut på, hva som skiller den fra andre helseplager, hvordan den virker, hva den gjør med ens kropp og sinn, hvordan den samvirker med andre plager og reaksjoner, og hvordan en best kan tilpasse egen aktivitet og innstilling for å mestre sine tretthetsreaksjoner. Dette er en svært krevende oppgave som forutsetter at man i et faglig medisinsk-psykologisk perspektiv tar fatigue og utmattelse på fullt alvor.

Travelhet, stress og tretthet
opp-igjen

Levende organismer er og må være aktive. For å kunne være aktive må de rå over en reserve av det vi kaller ‘energiressurser’ som ‘brukes opp’ under aktivitet. Når kreftene og energien vår er brukt opp kjenner vi oss trette, noen ganger utslitte. Da ønsker vi hvile, vi trenger en pause og et avbrudd i aktiviteten da vi kan sette eller legge oss ned og ta oss igjen. Etter en tids hvile kommer kreftene tilbake, vi samler vi nye krefter, kommer oss og blir opplagte til å ta fatt på ny frisk.

Dette forløpet er noe alle mennesker og dyr kjenner til fordi det er en del av normal levende fungering. I et fornuftig forløp må det være en balanse mellom aktivitet og hvile for at organismen skal ta seg inn igjen etter innsats, opprettholde en god funksjon og føle seg ‘i god form’ og ‘fit for fight’.

BImIjMACUAAbeY4Både ytre forhold og vår egen innstilling kan gjøre det vanskelig å opprettholde en sunn aktivitet-hvile syklus. I vår prestasjonsdyrkende og nærmest overaktive tidsalder er en slik balanse truet for stadig flere mennesker. Folk presser grensene overalt der de kan komme til, støttet av ‘ekstremofile’ mediaoppslag. Å forrykke en god balanse mellom egne ressurser og aktivitet har nesten blitt statusgivende, en slags godtatt og normalisert galskap. Det har nesten blitt et krav om at for å lykkes og få ting til kreves det så stor innsats at man kjører seg selv ned. Man ‘brenner lyset i begge ender’. Vi må ‘stao på’ heter det i Indre Sogn. Paradoksalt nok har det blitt nesten ‘in’ gå gå en ‘smell’. Det kan se ut som om vi beundrer folk som strekker strikken til de ytterste. Vi har alle fått med oss de hyppige mediaoppslag om kjendiser innenfor alle bransjer somomslag-benedikte-rasmussen ‘har møtt veggen’, har ‘gått på en smell’, er nedbrutte eller utbrente og rammet av kronisk utmattelse. Personer som blir liggende månedsvis til sengs og er ute av stand til det meste av det de gjorde før smellen. Og som – dette er nok en viktig del av det moderne eventyret – etter en heroisk innsats for å komme seg på bena igjen gjør et strålende ‘comeback’ og ‘forfatter’ (dvs. ved hjelp av en skrivedyktig ghostwriter) optimistiske bøker om opplevelsene sine. Man går på smellen i en heseblesende stil, man kommer seg opp å gå igjen i en like heseblesende stil. Det er som kjent lys i alle tunneler, i alle fall de som går gjennom fjellet og kommer ut på andre siden. De som slutter midt inne i fjellet går vi forbi i taushet. Mange av menneskelivets merkelige tunneler gjør akkurat det. De ender altfor ofte i et slags vedvarende mørke for den som er så uheldig å rote seg inn i dem.

Dette er den ‘subjektive’ og selvvalgte siden. Det finnes en annen og mindre selvvalgt side. I våre effektive og høyteknologiske samfunn utsettes mange yrkesgrupper for belastende, repeterende eller langvarige prestasjonskrav som utover i et yrkesløp sammen med andre helseplager kan trigge fatigue som en reaksjon under utøvelse av jobben. Vi vet at folk som arbeider nattskift, må begynne på jobb grytidlig mange morgener etter hverandre, som opplever store og traumatiserende hendelser er mer utsatt for fatigueplager enn andre som jobber under mer normale forhold. Det som skjer med personene og deres funksjonsevne kan faktisk ligne litt på det som skjer med metall som følge av langvarig stress, vibrasjoner og andre belastninger blir rammet av ‘metalltretthet’. Det foregår viktig internasjonal forskning omkring fatiguerelatere plager hos piloter innenfor flybransjen, sjåfører og andre innenfor transportsektoren og hos andre spesialistgrupper der det er påvist at menneskelige feil som følge av ukontrollerbar tretthet altfor hyppig ligger bak alvorlige hendelser og ulykker.

Fatigue er nok engang i ferd med å bli ‘in’ i helsevesenet

Denne artikkelen er om en annerledes tretthet; men den er allikevel er absolutt ingen lettfordøyelig og entusiastisk introduksjon til ‘fatigue’ eller sykelig tretthet. Disse tilstandene  som inntil nylig var helt ukjente -  som noen av oss har lidd seg gjennom og forsøkt å mestre uten kunnskap og ofte i forvirring - får nå økende oppmerksomhet i media. Det ser allerede ut for at fatigue eller sykelige tretthetstilstander er i ferd med å bli nok en av vår tids mange moteplager. Men allikevel, samtidig er de svært dårlig forstått og enda dårligere håndtert av helsepersonell og av pasientene selv.

Helseproblemer og sykdommer, først og fremst hos berømtheter og kjendiser fordi det kynisk bidrar til å selge avisene og øke seertall, brukes i dag ganske hemningsløst av media som ledd i markedføring og konkurransen om publikums oppmerksomhet. Vi møter oppslagene hver bidige dag; kjendiser av alle avskygninger som  har møtt veggen, gått på en eller flere smeller, kjempet en bitter kamp for å få anerkjennelse for helseplager etter flåttangrep, eller andre lidelser av den mer diffuse typen. Alle som en fremstår som ‘utenfor’, ‘ute av verden’, utmattede, trøtte, nedbrutte, avslåtte og stillestående, uten energi; en slags motsatt verden til den offisielle virkeligheten der alle er fulle av pågangsmot, energiske og på farten.

Den tyske filosofen Peter Sloterdijk bruker begrepet om en voksende følelse av ‘kinetisk mobilisering’ i det moderne samfunn med en ustoppelig bevegelse fremover, mot posisjoner som er umulige og uoppnåelige. Kanskje er det tiltakende snakket om ‘utmattelse’ og ‘sykelig tretthet’ ikke bare et helseproblem, men en skyggeside av den ‘kinetiske mobiliseringen’ som vi alle er underkastet.

Bildet som lages av media av de mest oppmerksomhetsskapende sykdomstilstandene er ofte vindskjeive både i forhold til den medisinske fagkunnskapen og den virkelige sammenhengen som de inngår i ute i folks liv. Media har gjerne en egen agenda som fører med seg systematiske fordreininger i hvordan bildet av denne eller hint sykdom blir presentert. Media retter gjerne fokus mot enkeltmennesket og teknisk-mdisinske sider ved sykdom, og uteglemmer av de ofte utgjør omfattende samfunnsproblemer. Den moderne kreftepidemien er et talende eksempe; samtidig som mer enn 200 000 nordmenn i dag må finne seg et individuelt og sosialt liv etter og med kreft er vi fortsatt mest opptatt av indivduelle og spektakulære kreftskjebner.

igiugphpihVi lever i en paradoksal tid. Den er på en gang både en ‘heltenes tid’ og en ‘ofrenes tid’. Vi har alle en opplevelse av å være ofre for noe; motarbeiding og intriger, overbeskatning, og sykdommer ikke minst.

Dette ensidige og overspilte offerbildet lyver og villeder oss; dertil frarøver det oss ting vi trenger for å møte livets trengsler og urettferdigheter. Mennesker er ytterst sjelden bare offer. Livet har heldigvis også en heltemodig og heroisk dimensjon; enten vi befinner oss i hell eller i ulykke. Livet og helsen er en utfordring; vi er og bør opptre som om vi er helter. Og vi må hele tiden passe oss for å la den andre følelsen av å være offer ta overhånd.

Det offentlige helsebildet preges i dag av populærplager som regisseres av media i samrøre  med ukritiske profesjonelle helsespesialister og intetanende modige ofre som lokkes til å ‘stå fram’ med sin helseinnsats og krav om rettmessige helsehjelp. I dette optimistiske bildet er gjerne alle ofrene på vei til å bli friskere og til å bli helbredet.

Med meg er det eller for å si det på en riktigere måte; det var motsatt: Jeg ble syk, vil antagelig fortsette å være syk og blir sakte men sikkert sykere til sykdommen en dag vinner kampen fullstendig. Da blir det som kjent stilt. Som med andre ting i livet kan man aldri være helt sikker på hvor syk man er eller har vært eller kommer til å bli. Sykdom er og må i virkeligheten på mange måter være en ubestemt tilstand, selv om man av alle krefter forsøker å bestemme og finne ut av så langt man rekker. Mange ganger undervurderes sykdommen, andre ganger overdrives den – sjelden eller aldri treffer man den helt nøyaktig. Selv i den høyteknologiske medisinens epoke må vi altså ta høyde for at sykdom hos et individ nesten alltid er delvis ubestemte og ugjennomsiktige tilstander.

Jeg har heller ingen ambisjoner om gjennom heroisk helseinnsats eller andre alternative eller konvensjonelle ablegøyer å ‘overvinne’ eller beseire sykdommen je bærer i mitt legeme - for så mot alle odds for å komme tilbake på arenaen sterkere og friskere enn noensinne. Det er vel bare idrettskjendiser eller rikspolitikere og værdamer i NRK eller TV2 som er i stand til å følge slike mediaformulerte skripts.

Sykdommer er til en viss grad egenrådige fenomener, og de kan som kjent gå minst to veier. I vår tid virker det som om de fleste eller bortimot alle blir helbredet eller kan helbredes dersom leger og sykehus oppfører seg slik media og pasienter forventer og forlanger –  i allefall er det dette inntrykket som hausses opp i helsemagasiner og avisenes helsespalter. Men den finnes også, denne andre veien der vi først blir rammet av sykdom for så deretter litt etter litt blir sykere og verre for tilslutt å måtte kaste inn håndkleet og gi opp.

En av de fremste motelidelsene er nettopp sykelige tretthetstilstander eller fatigue. Alle blir trette, mennesker vet hva det innebærer å kjenne seg trett; sykelig tretthet handler om at det går an å bli mye trettere enn det vi til valig tenker på som trett. Det ligner nesten på kulde; når temperaturen faller under null synes vi det begynner å bli kaldt - fortsetter temperaturen å falle blir det ned mot 50 minusgrader i polare strøk. Det er kaldt nok. Men den absolutte kulden eller det absolutte null er 273 minusgrader. Fatigue handler også nesten om en slags teoretisk eller absolutt tretthet, et nullpunkt når det gjelder opplevelse av å besitte krefter og energi og ha evne til å yte og gjøre noe. Det scenariet som brettes ut i media er bare en liten del av realitetene som ligger til grunn for tilværelsen som et ‘sykelig trett’ menneske. Sykelig tretthet mangler i tilegg mye av de kroppslige og objektive holdepunktene som kjennetegner andre sykdommer; tilstanden rammer midt i ens subjektivt opplevde og kommuniserte evne til å fortsette å fungere og leve som før. Sykelig tretthet leves kanskje mer enn andre medisinske og mentale lidelser ubønnhørlig innenfra, som en personlig og eksistensiell virkelighet man former og strider med hver lys dag og hver mørk natt. I vår samtidig fattige tid og rike strøk handler kanskje den menneskelige tilværelsen om tilsynelatende livsviktige ting som grilling av eksklusive kjøtt og fiskeretter, eksotiske reiser og ferier til motestedene på en stakkars overbereist klode, anskaffelse av siste SUV-modell, kroppslig velvære og attraktiv fremtoning eller hvor mange ganger man ‘har sex’ per uke. Men tilside for fasadejaget etter helse, velvære og annet konsum finnes det fremdeles noe annet, samme hvor utvisket disse tingene er i det moderne minnet. Det finnes fortsatt disse tingene som gjorde at man i hin hårde dager snakket om å godta og leve med sin skjebne og innfinne seg med de mørkere og uønskete og nedslående og endog tragiske sider ved tilværelsen. Ved kroniske plager og tilstander er dette er fortsatt en vei man må gå og valg mange mennesker fortsatt må gjøre; ikke først og fremst om å bli bedre eller friskere men å leve bedre og videre som et noe redusert og preget menneske. Det er noen aspekter ved det moderne helsevesenet og dets rasjonelle og medisinsk-tekniske fikse-tilnærming til menneskelige plager og sykdommer som jeg finner forfalskende og som jeg misliker sterkt. Bildet av ‘det sunne menneske’ av vår tid er nesten i seg selv et sykt vesen. Det uønskete ‘syke mennesket’ som aldri gir seg i jagingen etter profesjonell behandling er et slags vrengebilde av halvsanne oppfatninger om helse og sunnhet som noen ganger kommer i veien for gode løsninger og et godt liv. Når det gjelder helse og sykdom er noen ganger ting gode nok selv om de ikke er særlig bra og langt fra perfekte.

Når pasienter sukker ‘jeg kjenner meg så trett’, jeg føler meg sliten hele tiden’ forventer de instinktivt at helsevesenet har en teknisk-medisinsk løsning som kan hjelpe dem til ikke lenger å føle seg slik. Av og til lurer jeg på om vi ved hjelp av det som omtales som et ‘prommisorisk’ helsevesen lar oss forføre inn i en ny ‘løgnens tidsalder’ blåst opp gjennom uoppfyllelige løfter om tekniske helbredelse for alle menneskelige plager og alle sykdommer og lidelser?

Hva dette ellers innebærer, fremgår av innholdet i artikkelen.

Så til selve saken: Lidelsen med det inntagende navnet; ‘Fatigue’

‘Fatigue’, tretthets- eller ‘utmattelsestilstander’ er et omdiskutert og grumsete område både i forbindelse med den enkeltes helsesituasjon og innen vår tids helsedebatt. Tretthetsplager oppfattes både som spesielle symptomer som kan opptre i tilknytning til eller som følge av forskjellige sykdommer, og som egne diagnostiserbare sykdomsenheter. Som egne sykelige tilstander er tretthet av forskjellige grunner svært omdiskuterte, både fordi de er svært subjektive, opptrer på diffuse og individuelle måter, og fordi de overlapper med andre somatiske og ikke minst mentale lidelser.

Som de fleste andre ting som hører menneskelivet til er det å kjenne seg trett noe forbigående, noe som kommer og går. Trettheten er noe vi ser fram til om etter en lang dag, noe vi desperat ønsker oss i søvnløse netter. Noe vi kjemper mot på langtekkelige møter og på kirkebenken under prestens endeløse begravelsetale. Trettheten følger oss på livsreisen, fra vuggen til graven og inn i den store søvnen. Det å føle seg trett er en normal og naturlig opplevelse som alle mennesker kjenner til. Til og med Vårherre innså hvor trett mennesker kan bli, til og med av seg selv. Derfor innstiftet Gud den syvende dagen som den hellige dagen; hviledagen med forbud mot våre vanlige anstrengelser.

Tretthetsopplevelsen naturlighet dekker lett over dens komplekse fenomenologi. Dersom vi ofrer trettheten litt grundigere ettertanke, innser vi at den opptrer i et utall av former og variasjoner. Det finnes tretthet som er kortvarig og langvarig, det finnes god tretthet og vond tretthet, det finnes etterlengtet tretthet og uønsket påtrengende tretthet. Tretthetens egenrådighet er daglige varsler om at vi ikke helt er i besittelse av oss selv som kroppsvesener, og at livets kunst også rommer erkjennelsen av at livet i oss følger sine egne lover. Vi merker små forskjeller mellom den trettheten som hører sammen med anstrengelser; da oppfatter vi oss som ‘sliten og utmattet. Den ekstreme tettheten etter et fullført maratonløp, blandet som den er med triumf, tilfredsstillelse og stolthet, føles gjerne som en oppløftende og god tretthet. Det er en litt annen slags tretthet som vi forbinder med å være søvning, og vi føler nok en annen mattere tretthet etter å ha overvært en lang snakkesalig konferansedag. Men i alle disse formene for tretthet oppfatter vi den naturlige trettheten, den trettheten vi kan leve i harmoni med, for  vi vet med en gang hva vi må gjøre når vi er trett på disse måtene.

Slik er det ikke med den trettheten som betegnes som fatigue eller sykelig tretthet. Den forvirrer oss, den gjør oss forsvarløse, den fratar oss vissheten om at vi kan beherske vår egen kroppslige og psykiske tilværelse.

‘Sykelig tretthet’ eller ‘fatigue’ skiller seg fra normal tretthet ved at den ikke  lenger kommer og går på stillferdige måter, som del av dagene og nettenes innforståtte rytme. Den slår til, den angriper oss utenfra, den låner oss ikke for en natt eller noen timer men raner livskraften ut av våre hender. Fatigue en tretthet som oppleves som uvennlig og uforståelig voldsom; plagene den fører med seg står ikke i noe klart forhold til normale anstrengelser og bruk av krefter. Og merkelig nok går de ikke over ved hvile eller søvn.

Fatigue er en sykelig tretthetstilstand som ikke følger vanlige regler for den trettheten som alle normale mennesker erfarer. Den reagerer ikke som forventet på de tingene vi gjør når vi vanligvis kjenner oss trette og den oppfører seg nesten motsatt av normal tretthet. For de som blir rammet er fatigue derfor en krevende utfordring på mer enn en måte. Bare det å finne ut av hva man sliter med kan være vanskelig - det finnes i tillegg ‘borderline’ tretthet eller gråsonetretthet som gjør tingene enda verre å få tak på -  og enda mer vrient er det å lære seg hvordan man kan leve med plagene og eventuelt finne fremgansmåter som hjelper oss til å mestre og minske dem.

Fatigue er altså en krevende tilstand for den som må forsøke å leve i dens selskap. Den har nesten en spøkelsesaktig karakter som gjør at man lenge ikke helt ‘tror’ på sine egne plager; en kan la seg lure av gode dager og innbiller seg at endelig er det over. Men neste dag slår det overveldende  trettheten til igjen og en er tilbake i den skremmende elendigheten.

Fatigue opptrer gjerne på uforutsigelig vis; den kan snike seg inn på sitt intetanende offer eller dukke opp plutselig og sette stopp for all normal aktivitet. Denne sykelig trettheten er heller ikke enkel å sette fingeren på, den kan være vanskelig å identifisere for de som er rammet. Det kan ta lang tid før personen egentlig og fra innsiden ‘skjønner’ hva som foregår og innser at han eller hun sliter med en helt bestemt og ofte gåtefull tilstand. Mange må gjennom en lengre læretid for å oppfatte hvordan trettheten oppfører seg og virker hos dem. Verbal undervisning er langt fra tilstrekkelig for at folk skal bli gode til å møte egen fatigue.

Fatigue er ikke bare vanskelig å håndtere og å forutsi; som trettheten ellers kommer den også i forskjellige utgaver som skiller seg fra hverandre ved nesten umerkelige nyanser. Selv om det finnes nøkkelkjennetegn som gjør at man kan stort sett greier å fastslå at det foreligger en fatigue-tilstand, så opptrer fatigue ofte med ulike andre kjennetegn som kan virke forvirrende og skape usikkerhet hos den som er plaget eller helsepersonell. Den kan oppvise spesielle egenskaper hos forskjellige personer og kanskje særlig som følge av forskjellige  etiologier. Det synes også å være ulike og antagelig individuelle faktorer som påvirker fatigue-plagenes økning og minskning hos den enkelte. Vi har fortsatt begrenset oversikt over alle formene de kan anta, og hvilke sykdommer og belastninger som kan utløse dem. Vi vet ikke hvordan de skiller seg fra andre lignende tilstander, eller om de i bunn og grunn er det samme som disse.

Terminologien på dette området er også egnet til å forvirre. Noen snakker om nevrasteniske tilstander – som er et gammelt begrep -  andre om ‘utbrenthet’, andre igjen om ‘kronisk utmattelse’. Det finnes spesielle utmattelses- og trøtthetstilstander hos pasienter med ulike sykdommer, som f.eks. postviral tretthet, tretthet ved MS eller tretthet forbundet med kreftsykdom og i kjølvannet av kreftbehandling med stråling og kjemoterapi.

Fatigue og mentalehelse-problemer

Erfaring viser at sykelig tretthet gjerne ledsages av andre psykiske plager. Mange har stilt spørsmålet om hva som er sammenhengen mellom psykiske lidelser og fatigue. Undersøkelser viser at omlag halvparten av de som sliter med fatigue også har psykiske lidelser.  Undersøkelser støtter synspunktet om at fatigue er en egen tilstand som skiller seg fra psykiske lidelser og mange med fatigue har ingen andre psykiske lidelser. Fatigue kan også måles uavhengig av andre psykiske plager.

Diagnoser Bilde1Ordbruken og begrepene som brukes av fagfolk og lekfolk om fatigueplager og ledsagende  helseproblemer av denne art preges av stor variasjon og liten presisjon. Som fagfelt preges det av flere store kontroverser der selv meriterte fagfolk ikke greier å komme til enighet. Sykelig utmattelse og tretthetstilstander er fortsatt blant de mest oversette og blant de minst diskuterte tilstandene både i det somatiske og psykiske helsevesenet. Kanskje er det et særlig forsømt område i psykiatrien og det psykiske helsevesenet hvor et ukjent antall pasienter antagelig sliter med udiagnostiserte fatigueplager i kjølvannet av vedvarende psykiske lidelser, stressbelastninger og ikke minst som følge av langvarig tung psykiatrisk medisinering. Fatigueplaene som pas. opplever er ofte en overskygget side ved den psykiske tilstanden og utgjør en snikende bivirkning av polyfarmakologi og overmedisinering. I psykiatrien er det en ekstra utfordring ikke minst fordi pasienter som sliter med fatigue som regel opplever ledsagende atypisk depressivitet, angst og uro, og ofte fremstår som nedstemte og fortvilte over tilværelsen. Denne blandete tilstanden åpner opp for at de får en rekke andre diagnoser mens fatiguen blir oversett.

Når det gjelder å ta opp spørsmålet om fatigue hos pas. med psykiske lidelser og ikke minst som står på langvarig medikasjon ligger man fortsatt langt etter. Som psykolog i psykiatriske poster har jeg faktisk enda tilgode å oppleve at en psykiater eller lege av eget initiativ retter oppmerksomhet mot den påfallende utmattelsen, kraftesløsheten og energisvikten hos noen av pasientene. Dersom noe slikt blir nevnt, er det som noe som følger med det å være deprimert eller ha en somatiseringslidelse.

Fatigue og alvorlige trøtthetsplager ble ‘oppdaget’ i siste halvdel av 18hundre-tallet i psykiatrien under slike betegnelser som ‘nevrasteni’ og ‘psykasteni’ (Frankrike), og spilte en sentral rolle i den tids oppfatning om nervøse lidelser generelt.

9780199948086_450Den amerikanske psykiatrihistorikeren Edwin Shorter forklarer i boken ‘Hvordan alle ble deprimert’ (2013) om skjebnen til ‘fatigue’ i den moderne psykiatrien:

«I hendene på de amerikanske nosologer, som fullstendig dominert den internasjonale scenen etter offentliggjøringen av DSM-III i 1980 (-) forsvant fatigue som en sykdom. Ingen offisielle diagnoser som nevner tretthet dukket opp i manualen. Hvordan skjedde dette?»/»I dag har fatigue nesten forsvunnet fra psykiatrisk diagnostikk selv om den fortsatt er vanlig i befolkningen. (-) Den egentlige historien er at  i psykiatrien har begrepet om fatigue gått fra å være en egen, greitt behandlbar sykdom til en ikke- sykdom som er ubehandlbar unntatt i sammenheng med depresjon eller somatisering. Hvordan har denne situasjonen oppstått?» (Shorter, 2005)

Den tradisjonelle og egentlig velfungerende samlediagnosen om å ha ‘nerver’ eller ‘nervøse plager’ som besto av somatiske plager, tretthetsreaksjoner, angst, nedstemthet, søvnvansker, osv, dvs. slik de fleste pasienter i psykiatrien fortsatt har det, er i dag erstattet med en serie med mer spesifikke diagnoser knyttet til depresjon, angst, somatisering osv., som altfor ofte ikke fanger opp hele bredden i hvordan pasientene opplever sin situasjon.

Shorter hevder at denne utviklingen ikke bare er av det gode. Det som i alle fall hender er at trøtthetsproblematikken trenges i bakgrunnen og så å si forsvinner helt. Undersøkelser har også vist at mens fagfolk, leger og psykiatere sjelden forholder seg til eller oppdager mulig fatigue-problematikk hos pasienter er pasienter og folk til vanlig svært opptatt av slike ting.

givingupHva er fatigue?

Det er faktisk først de siste årene at man i det norske somatiske helsevesenet har begynt å rette søkelyset mot fatigue, til tross for at man ganske lenge har hatt brukbart faglig kjennskap til slike tilstander. Da jeg som kreftsyk startet opp med kreftbehandling i form av homonbehandling og stråling først ved Volda sykehus og deretter på Haukeland i Bergen fikk jeg absolutt ingen informasjon om fatigue. Dette fikk alvorlige følger for min personlige fungering og mestring av plager og livskrav etter behandlingen, noe som varte over flere år. Jeg våger å påstå at noen av følgene av min fullstendige uvitenhet om fatigue var mer problematiske enn selve de primærplagene og skadene som  kreftbehandlingene i seg selv påførte meg.

For snart 30 år siden formulerte f.eks Kaempfer og Lindsey følgende treffsikre definisjon av fatigue som:

”En tilstand karakterisert ved en subjektiv følelse av økt ubehag og
nedsatt funksjonskapasitet på grunn av redusert energi. Denne
tilstanden av økt ubehag og nedsatt funksjonskapasitet kan oppleves
som en tretthet eller svakhet som ikke forsvinner ved hvile eller søvn.”
( 1986)

Vi blir alle av og til trøtte; vi kjenner alle til trettheten som en selvfølgelig og naturlig følge av anstrengende og vedvarende aktivitet. Som vi kjenner til det å være tørste, sultne eller å trekke etter pusten. Denne normale trøttheten som følger oss på godt og vondt er noe ganske annet enn sykelig trøtthet: Jeg minnes fremdeles hvor trøtte jeg og min yngre søster var i barneårene sittende gjennom hele natten på benker i salongen på Hurtigruten fra Harstad til besteforeldrene i Hammerfest. Det var en forutsigbar og forståelig trøtthet, vi var forberedt på den og den hørte sammen med og inngikk i den livssammenhengen vi kjente og kunne forholde oss til. Ingen tenkte jo på 50-tallet på at unger hadde behov for sovelugar under et par døgns reise med hurtigruten.

Senere har jeg som stadig flere andre med ulike sykdommer oppdaget at det også finnes en annerledes og mye verre tretthet som ikke oppfører seg slik man forventer.

Hvordan kan man på en enkel og oversiktlig måte skjelne mellom ulike grader av normal funksjonell våkenhet og nivåer av tretthet? En enkel oversikt finnes i den såkalte  Samn-Perellis 7-punkts skala for vurdering av fatigue:

1. Helt våken, lys våken.

2. Ganske livlig og responsiv, men ikke på topp.

3. Ok, litt ‘oppegående’.

4. Litt sliten, mindre enn ‘oppegående’.

5. Moderat trøtt, nedkjørt

6. Ekstremt sliten, veldig vanskelig å konsentrere seg.

7. Fullstendig utmattet, ute av stand til å fungere effektivt.

Vanligvis forstår man fremkomsten av tretthet og tretthetsreaksjoner som en følge av innsats, prestasjoner og stress som varer over tid eller er svært belastende og utfordrende. Forholdet mellom belastning/stress og reaksjon fremstilles ved den såkalte omvendte U-kurven der lavere og mellomliggende stressnivåer er såkalt ‘god stress’ eller ‘eustress’ og høyere nivåer er ‘dårlig stress’ (distress) som frembringer utmattelse og overbelastningsproblemer. Fatigue og utmattelse oppstår etter en periode med overbelastning der man ikke har mulighet til å ta seg inn igjen gjennom tilstrekkelig hvile og rekreasjon.

human-function-curve

Binyre-tretthet (adrenal fatigue)

Ved vedvarende overbelastning, stress og manglende hvile oppstår en kaskade av fysiologiske virkninger på mange nivåer. En av de mest interessante fysiologiske modellene av fatigue kalles ‘binyre-tretthet’. I en modellskisse av såkalt binyre-tretthet eller ‘adrenal fatigue’ (som er en kontroversiell størrelse)  gjengir fatigue-klinikeren dr. Lahm følgende modell av nivåene i opplevd fatigue slik de henger sammen med fysiologiske endringer i binyrenes funksjon:

fatigue

fatigue faser

Diagnostisering av sykelig tretthet

I diagnosesystemet ICD-10 klassifiseres tretthet som en psykologisk (nevrotisk) lidelse under betegnelsen ‘nevrasteni‘: Den opptrer i to ulike former, en med et hovedsakelig psykologisk fokus og en som kretser om opplevelser av kroppslig svakhet og tretthet. Den offisielle beskrivelsen er som følgende:

F48.0 Nevrasteni (ICD-10)

Denne lidelsen har betydelige kulturelle variasjoner, og det finnes to hovedtyper som overlapper hverandre. Hovedkjennetegnet ved den ene typen er klager over økt tretthet etter psykiske anstrengelser, ofte forbundet med noe nedgang i yrkesmessig ytelse eller nedsatt evne til å klare daglige gjøremål. Den psykiske tretthetstilstanden beskrives vanligvis som en ubehagelig inntrengning av distraherende tanker eller minner, konsentrasjonsvansker og generelt ineffektiv tenkning. Ved den andre hovedtypen er hovedkjennetegnet følelsen av legemlig eller fysisk svakhet og utmattelse etter bare minimale anstrengelser, ledsaget av muskelspenninger eller –smerter og vanskeligheter med å slappe av. For begge typer er det vanlig med en rekke andre ubehagelige legemlige følelser, som svimmelhet, tensjonshodepine og følelse av generell ustabilitet. Bekymring over nedsatt psykisk og kroppslig velvære, irritabilitet, anhedoni og forskjellige lettere grader av depresjon og angst, er vanlig. Søvnen er ofte forstyrret i dens initiale og mellomste fase, men hypersomni kan også forekomme.

Diagnostiske retningslinjer
Følgende kreves for at en sikker diagnose skal kunne stilles:
(a) enten vedvarende og bekymrede klager over økt tretthet etter psykiske anstrengelser, eller
vedvarende og bekymrede klager over kroppslig svakhet og utmattelse etter minimale
anstrengelser,
(b) minst to av følgende:
– muskelspenninger og -smerter
– svimmelhet
– tensjonshodepine
– søvnforstyrrelser
– vanskeligheter med å slappe av
– irritabilitet
– dyspepsi
(c) autonome eller depressive symptomer er ikke tilstrekkelig vedvarende og alvorlige til å
oppfylle kriteriene for noen av de mer spesifikke lidelsene i denne klassifikasjonen.

Inklusive

  • • tretthetssyndrom

Differensialdiagnoser

I mange land blir nevrasteni vanligvis ikke brukt som diagnostisk kategori. Mange av tilfellene som tidligere ble diagnostisert slik, ville kunne oppfylle de gjeldende kriteriene for depresjonslidelse eller angstlidelse. Enkelte tilfeller passer imidlertid bedre overens med beskrivelsen av nevrasteni enn noe annet nevrotisk syndrom, og slike tilfeller synes å være hyppigere i noen kulturer enn i andre. Hvis den diagnostiske kategorien for nevrasteni brukes, bør man først forsøke å utelukke at en depressiv lidelse eller angstlidelse foreligger. Syndromets viktigste kjennetegn er pasientens vektlegging på tretthet, svakhet og bekymringer om nedsatt psykisk og legemlig effektivitet (i motsetning til de somatoforme lidelsene, der kroppslige plager og opptatthet av legemlig sykdom dominerer bildet). Hvis det nevrasteniske syndromet utvikler seg i etterkant av en fysisk sykdom (særlig influensa, virushepatitt eller infeksiøs mononukleose), skal diagnosen for denne sykdommen også registreres.

Eksklusive

  • • asteni INA (R53)
  • • utbrenthet (Z73.0)
  • • uvelhet og tretthet (R53)
  • • tretthetssyndrom etter virusinfeksjon (G93.3)
  • • psykasteni (F48.8)

Utredning og måling av fatigue

Gjennom det siste tiåret har det vokst frem økt erkjennelse av at problemer forbundet med opplevelse av manglende energi, utmattelse og sykelig tretthet er kan være svært utbredte i ulike postvirale sykdomstilstander, nevrologiske lidelser som MS, reumatiske lidelser, postinfeksjonstilstander, i etterkant av langvarige stressbelastninger (utbrenthet) og hos kreftpasienter. Undersøkelser har demonstrert trettheten eller fatigueplager kan påvirke pasientenes livsskvalitet på uheldige måter og at det er behov både for å utvikle effektive vurderingsteknikker for å kartlegge tretthet hos pasienter og intervensjoner som kan avhjelpe plager forbundet med sykelig tretthet.

Trett siste uken

Den økte erkjennelse av fatigue-problemet i ulike sykdomstilstander kan delvis tilskrives utviklingen av nye målemetoder som har gitt forskere nødvendige redskaper for å identifisere, kvantifisere og beskrive fatigue-tilstandene  og utforske deres etiologi og behandling. (Jacobsen, 2004) De enkleste kartleggingsredskapene er visuelle graderinger enten i form av en skala eller konkrete bilder som angir hvor trett en pasient kjenner seg og hvor mye trettheten innvirker på hans eller hennes fungering. (se bildene)

Fatigue piktogram med tekst

Fortsatt finnes det ikke noen fullgod faglig samstemthet når det gjelder defineringen av fatigue  ( nærmere om definering av kreftrelatert fatigue, se Cella DF, Peterman A, Passik S, Jacobsen P, Breitbart W. Progress toward guidelines for the management of fatigue. Oncology 1998;12(11A):369–77).

Dette gjør at det heller ikke er noen bred konsensus om hva som er den optimale tilnærmingen for å kartlegge og utrede fatiguetilstander hos den enkelte pasienten. 

Ofte brukes bare metoder som bare gir et grovt og gjerne upålitelig bilde, slik som enkelt-item som inngår i sjekklisteopplegg laget for andre formål for å bedømme pasientenes problemer med fatigue. Det er imidlertid generell enighet om at fatigue er et subjektivt og mangedimensjonalt fenomen der selvrapporteringsmetoder er nødvendige ledd i utredningen. Man har enda ikke utarbeidet noen felles oppfatning av den dimensjonale strukturen til fatigue. En rekke ulike formater er utviklet som beskriver fatigue-problemet som en kontinuum langs flere dimensjoner.

I tillegg til til en slik dimensjonal beskrivelse av fatigue-tilstander opererer man også med egne redskaper for vurdering av fatigue i distinkte klinisk syndromer som postviral tretthet, MS-tretthet, og kreftrelatert fatigue.

Man antar at det kan være mulig å identifisere ulike sett av diagnostiske kriterier som kan brukes for å vurdere om det foreligger slike egne kliniske syndrom med postviral eller kreftrelatert fatgue. I tillegg til å angi graden av fatigue-symptomatologien langs et kontinuum, kan man identifisere om det foreligger et klinisk syndrom ved å nytte standard kriterier. I denne forbindelse har en gruppe forskere foreslått kriterier for diagnosen av et klinisk syndrom med kreftrelatert fatigue og utviklet en intervjuveileder som kan være til hjelp i den diagnostiske prosessen (Cella et.als.2001)

Det finnes en rekke uløste problemstillinger i utredningen av fatigue ved ulike sykdomstilstander. Disse omfatter skillet mellom fatigue og depressive stemninger, endringer i fatigue-tilstander over kortere og lengre tidsrom, bruk av fatigue-måling i kliniske behandlingsopplegg, osv..

De mest kjente redskapene som brukes oftest er følgende:

The Fatigue Symptom Inventory (FSI) : FSI er et 14-items mål som utreder grad, frekvens og diurnale variasjoner i fatigue, samt dens opplevde interferens med dagliglivets kvalitet. 

The Brief Fatigue Inventory

The Revised Piper Fatigue Scale

The Cancer Fatigue Scale

The Revised Schwartz Cancer Fatigue Scale

The Multidimensional Fatigue Inventory

The Multidimensional Fatigue Symptom Inventory

Sykelig tretthet og den subjektive opplevelsen

Sykelige trøtthetstilstander har en fysiologisk og medisinsk side som man etterhvert har begynt å forstå bedre. Men fatigue har også en egen subjektiv opplevelsesmessig side som psykologisk sett har mange interessante aspekter. Den subjektive og opplevelsesmessige innvirkningen av fatigue er antagelig både dårligere beskrevet og forstått enn den fysiologiske.

Mange som rammes av ‘fatigue’ får fortsatt for dårlig og ofte utilfredstillende informasjon fra helsepersonellet. Mange får ingen informasjon. Effekten av en fatiguetilstand på folks fungering kan være voldsom, og dersom de ikke vet at de er rammet av fatigue kan virkngene bli svært kompliserte. Personen opplever en rekke somatiske og psykiske følger av fatigue-tilstanden, men i og med at de ikke vet hva de er rammet av står det fritt opp til deres tolkningsvene og fantasi å finne ut av det. De kan oppleve en dyptgående forandring i sitt liv som kan overvelde dem og begynne å prege hele deres opplevelse og tilværelse uten at de forstår hva som egentlig har skjedd og hva det handler om.

Tilstanden kan i alle tilfeller være svært vanskelig å forstå og definere fra innsiden. Mange fatigue-rammete bruker lang tid før de lærer å identifisere sein egen fatiguetilstand, når den slår til og hva som utløser og forverrer den. Enda vanskeligere kan det være å lære seg å leve med fatigue, og å finne måter å omgåers og tilpasse seg slik at man blir minst mulig plaget og hemmet. Dette er gjerne ikke lett. Fatigue ligner ganske mye på andre ting som nedsatt almentilstand og generell dårlig somatisk eller psykisk form, den kan forveksles med melankoli og nedstemthet, med generell oppgitthet, resignasjon og pessimisme og føles som et slags varsel om at noe er galt eller om annen sykdom.

For personer som rammes av fatigue-tilstander uten å vite noe som helst om hva det er som har rammet dem og hva som skjer med dem, kan dette begynne å prege hele deres tankegang, livsfølelse og opplevelse av seg selv. Fatiguen kan omdannes til et subjektivt livvsyn uten at personen selv forstår hva som skjer.
Det følgende er et utdrag fra notatene til en person som er rammet av fatigue etter kreft/kreftbehandling, eller det som betegnes som ‘kreftrelatert fatigue’: Noen måneder etter avsluttet kreftbehandling har han fullstendig i stå både på jobben og livet ellers. Her følger hans egen beretning.

Kronisk utmattelsessyndrom

Postvirale tretthetstilstander

Tretthet i MS/Multippel sclerose

Tretthet, psykiatriske lidelser og psykiatrisk medikasjon

 Kreftrelatert tretthet

Kreftsykdom er en kompleks sykdomstilstand som har mange sider utover selve kreftprosessen og dens behandling. En av dem er det som kalles ‘kreftrelatert trøtthet’ eller ‘cancer related fatigue’ (CRF).

Det er fortsatt forholdsvis lite kjent i offentligheten, men fatigue eller ‘trøtthet’ er et av de vanligste og mest hemmende symptomer som oppleves av kreftpasienter. For noen år tilbake ble fatigue ofte oversett også av fagfolkene, det var ganske vanlig at pasientene hverken fikk informasjon eller veiledning om hvordan fatigue kan arte seg og hvorledes man best kan mestre disse plagene. Dette har forandret seg de siste årene. I dag vet man at utfordringene forbundet med kreftrelatert fatigue er et viktig mestringsområde både for pasienter og for helsepersonalet.

«A consensus is emerging among patients, caregivers, and oncologists that cancer related fatigue is the most important untreated symptom in cancer today.(-) However, though the problem is real, it is rarely discussed and seldom treated. «(Curt, BMJ 2001;322:1560)

«Today fatigue is the commonest and most debilitating symptom in patients with cancer. Cancer related fatigue can have cognitive, psychological, and physiological causes, each of which is amenable to specific interventions. As cancer related fatigue becomes increasingly recognised as a treatable symptom, oncologists will make the same progress in its management as they have in controlling pain, depression, nausea, and vomiting.»

CRF eller cancer-relatert fatigue har egenskaper som gjør at den er forskjellig fra normale former for trøtthet. CRF kjennetegnes av en følelse av trøtthet, svakhet, manglende enegi; og er annerledes enn den normale trøttheten som sunne individer opplever ved at den ikke går over ved hvile eller søvn. Den kan oppstå både som en følge av selve kreftsykdommen og som bivirkning av kreftbehandlingen. Den nøyaktige underliggende patofysiologien er for det meste ikke klarlagt.

Definisjon av og kriterier for kreftrelatert trøtthet/Cancer-Related Fatigue

Cancer-relatert fatigue kan defineres slik:

«persistent, subjective sense of tiredness related to cancer and cancer treatment that interferes with usual functioning» [10].

Russel et. als (1999) skriver at kreftrelatert fatigue er et multidimensjonalt fenomen som utvikles over tid og fører med seg minsket energi, mental kapasitet og endret psykologiske tilstand hos kreftpasienter. Fatigue er ikke den slags trøtthet man kjenner fra folks vanlige erfaring, men en følelse av komplett utmattelse og energiløshet og mental utmattelse. Kreftrelatert fatigue hadde lenge en underordnet plass i symptomlandskapet ved kreftsykdom, men med bedre intervensjoner for andre plager og symptomer som smerte, kvalme oppkast og depresjonstilstander har man mer og mer forstått hvor viktig fatigue er for tilstanden hos mange kreftpasienter.

‘Kreftrelatert fatigue’ er de siste årene begynt å bli en bedre kjent tilstand. CRF som tilstanden forkortes til defineres slik:

«Kreft-relatert tretthet er en plagsom, vedvarende, subjektiv følelse av tretthet eller utmattelse relatert til kreft eller kreft behandling som ikke er proporsjonal med nylig aktivitet og som forstyrrer vanlig fungering.» (2007)

Foreslåtte kriteriene for kreft-relaterte fatigue som klinisk syndrom:

A. Seks (eller flere) av følgende symptomer har vært til stede hver dag eller
 nesten hver dag i samme to-ukers periode i den siste måneden, og
 minst ett av symptomene er (1) betydelig tretthet.

 1. Betydelig tretthet, redusert energi, eller økt behov for å hvile,
 som ikke står i forhold til nylig endring i aktivitetsnivået
 2. Klager om generalisert svakhet og tyngde i lemmene
 3. Redusert konsentrasjon og oppmerksomhet
 4. Redusert motivasjon eller interesse for å delta i vanlige aktiviteter
 5. Insomnia eller hypersomni
 6. Opplevelse av søvn som ikke oppfriskende eller ikke gjenopprettende
 7. Opplevd behov for å måtte kjempe for å overvinne inaktivitet
 8. Merket emosjonell reaktivitet (f.eks tristhet, frustrasjon eller irritasjon)
 på følelse av utmattethet
 9. Problemer med å fullføre daglige oppgaver som tilskrives følelse av utmattethet
 10. Opplevde problemer med korttidshukommelsen
 11. Opplevelse av forverring etter anstrengelse, som varer flere timer
 
B. Symptomene forårsaker klinisk betydelig ubehag eller svekkelse i
 sosiale, yrkesmessige eller andre viktige funksjonsområder.
 C. Det er evidens fra historien, fysisk undersøkelse, eller laboratoriefunn at symptomene er en konsekvens av kreft eller kreftbehandling.
 D. Symptomene er ikke først og fremst en konsekvens av komorbide psykiatriske
 lidelser som depresjon, somatiseringslidelse, somatoform lidelse, eller delirium.

 

Noen tall omkring for forekomst og kjennetegn ved CRF

75 % av pasientene: signifikant fatigue

Ulike syn på viktigheten: 61 % av pasientene, 37 % av onkologene

Hvilke symptomer som mest innvirker på opplevd livskvalitet: 60 % av pasientene rangerer fatigue høyest, mer enn smerter, depresjon, kvalme.

70 % av pasientene og 40 % av omsorgspersonene har endret sysselsettingsstatus som følge av kreftrelatert fatigue.

The existence of discrete fatigue syndromes linked with predisposing factors or potential etiologies

Videre beskrivelse og kjenntegn ved CRF:  Patients and practitioners can generally differentiate «normal» fatigue experienced by the general population from clinical fatigue associated with cancer or its treatment.

The term «asthenia» has been used to describe fatigue in oncology patients but has no specific meaning apart from the more common term. Fatigue is an inherently subjective and multidimensional condition. It may be described in terms of a variety of characteristics (e.g., severity, distress, temporalfeatures) and specific impairments (e.g., lack of energy, weakness, somnolence, difficulty concentrating). Criteria have been needed to define this clinically relevant syndrome. Recently, cancer-related fatigue was accepted as a diagnosis in the International Classification of Diseases 10th Revision- Clinical Modification. Fatigue may be characterized as a multidimensional phenomenon that develops over time, diminishing energy, mental capacity, and the psychologic condition of cancer patients

ÅRSAKSFORHOLD OG VIRKEMÅTE I CRF

Behandling for kreftrelatert fatigue

En spesialistgruppe fra Sør-Amerika har utformet en systematisk modell for diagnostisering og oppfølging av pas. med fatigue. Modellen forsøker å dekke alle de viktige valgsituasjonene som kan oppstå og som avgjør hva slags løsninger som vil passe for den enkelte pasienten.

Med bakgrunn i relativt omfattende forskningsbasert kunnskp om trøtthetsproblematikken hos kreftpasienter har man allerede utarbeidet håndbøker i behandlingen av denne problematikken. Slike manualer gjør god nytte ved å gi en samlet bilde av den kunnskapen og de mulighetene og begrensningene som påvirker situasjonen til fatigue-rammete kreftpasienter.

Fatigue som subjektiv opplevelse: Et kasus
«Jeg er forsvunnet. Gått opp i røyk. Forduftet fra den aktive og sysselsatte verden. Det hender riktignok at folk snapper opp et kjapt ørlite glimt av meg, såvidt det er, på avstand eller idet jeg passerer; det hender til og med at jeg tar telefonen eller stopper for å gjennomgå en uunngåelig prat med noen jeg støter på.
Slike øyeblikk er lett å misforstå, det er lett å la seg lure av førsteinntrykket, av det ørene hører eller øynene ser. Det fører til at folk misforstår, de tror at jeg fortsatt finnes, at jeg forsatt er tilstede og i virke. Men det er en misforståelse, en perseptuell feil eller feilslutning. Sannheten er at jeg underveis i den prosessen som har foregått umerkelig har blitt omdannet slik vann under bestemte betingelser kan bli til is eller damp, jeg har fordampet, glidd vekk, ramlet ut av virkeligheten. Langt der ute, som i kikkert, kan jeg fortsatt se en uopphørlig strøm av folk som gjennomfører sine daglig ruter og rutiner i ståk og vrimmel, frem og tilbake, til og fra alle de daglige gjøremålene. Som om ingenting har skjedd.
Ingenting uvanlig har skjedd.
Folk forsvinner jo hele tiden i dette livet uten at det alltid og av alle taes noen større notis av det. Vi hører om slike tilfeller, eller leser om dem. Noen faller ned under en søndagsvandring i høyfjellet, noen blir trukket og sugd ned i fossestryk og rasende eleveløp, noen klemmes i stykker i trafikkulykker, andre kommer aldri tilbake etter en reise. De langt fleste går tapt uten konkrete ytre grunner, de fleste fordufter langsomt og i stillhet, ved en slags eksistensiell implosjon. Tilværelsen løser seg sakte opp innenfra, som om livet har sin egen innebygde kjemiske prosess som til slutt går til angrep på seg selv. Forsvinninger er en side av det hele, noen forsvinner og andre kommer til. Alt er så å si som før. De fleste mennesker kunne åpenbart forsvinne, men ingenting mangler, verden er fortsatt komplett. Hver dag forsvinner hundretusen mennesker fra kloden. Små knappenålshoder på kartet blir borte. Forsvinningene er ikke like, det er utallige måter å forsvinne på. De fleste forsvinner alene, uten mye om og men, brått er de borte. Det lille hullet eller tomme rommet som oppstår i verden idet de forsvinner, er fyllt igjen nesten umiddelbart. Et knips, så er alt som før igjen. Det de tok med seg er utfyllt, erstattet. Kanskje består hullet litt lenger inne i den indre virkeligheten hos folk som kjente det knappenålshodet som ble borte. Engang under første verdenskrig forsvant over et kort tidsrom mer enn en million armenske knappenålshoder. Iverksetting av forsvinningen var programfestet og lenge planlagt og målrettet gjennomført av det tyrkiske lederskapet. Noen få reagerte uten at det gjorde noen forskjell. De fleste hadde nok med sitt. De hullene som oppsto inne i folk forsvant like fort, mest fordi de oppsto i folk som selv forsvant uten et eneste spor. Når det er slik blir forsvinningene ekstra umerkelige. Målrettete og arrangerte forsvinninger forekommer ofte i menneskenes lange jordiske vandring; det er nesten nærliggende å spørre om det finnes lover som styrer dette. Lover som virker på tvers av våre intensjoner om fred og fordragelighet, slik at klimaet mellom oss uten forvarsel begynner å forverre seg og oppmuntrer oss til å finne på måter som vi kan ta i bruk for å forsvinne eller la hverandre forsvinne. En forsvinningsprosessens tyngdekraft. Og motsatt, av og til kan oppstår det et forbløffende og uforklarlig oppstyr rundt en eneste liten forsvinning, som når prinsesse Diana eller Michael Jackson overraskende ble tatt ut. Det kan se ut som slike forsvinninger etterlater et formidabelt gapende hull i verden der folk stimler sammen andektige rundt tomrommet med et hav av rosebuketter, desperate skrik, tente lys og rennende tårer. Hvorfor ? Et fortvilt rop lyder inn i tomrommet fra tusener av struper . Det forteller mye om hvorledes vår menneskelige verden er innrettet.
Jeg er fortsatt her, men jeg holder på å forsvinne, jeg er i ferd med å synke inn i en utenomjordisk eller kanskje det er en innomjordisk tilværelse. Folk som får øye på meg reagerer allerede med dårlig skjult overraskelse; oj, det var noe de ikke ventet; oj, finnes du her enda? Når folk forventer at en snart kommer til å forsvinne, da glemmer de lett at det er noe som skal skje lenger fram. I forglemmelsen tror de at en allerede er forsvunnet; kanskje er det lengselen etter og behovet for åpne plasser, for en rydning i skogen som er sterkere og større enn vi vanligvis tror ? Kanskje går vi i veien for hverandre, kanskje er det så tett med folk omkring oss at vi trenger mer rom og åpninger ? For å ta seg inn igjen spør de som har forsnakket seg gjerne om hvordan det går med meg ? (de ønsker ikke noe svar, de vet allerede det de vil vite men forsøker å dekke over). Jeg svarer ikke lenger ordentlig på slike spørsmål; alle tar for god fisk at jeg er forsvunnet eller kommer til å forsvinne, ganske snart. Da har det ingen hensikt å forsøke å forklare. Jeg er gått over inn i en annen slags tilværelse, en annerledes verden eller uverden med andre proporsjoner enn de normale som folk er vant til. I det fjerne hører jeg lydene i verden, den svake duren fra fly på tur til eller vekk fra Anda-flyplassen lenger ut i fjorden, dumpe dunk fra bildører som slåes igjen, eller hører jeg dunk fra dører som lukkes i et underjordisk liv ? Alt som skjer her skjer uendelig langsomt, det er uendelig smått. Ting og hendelser er forminsket og nedjustert til bittesmå minihendelser, partikler og mønstre som man til vanlig ikke oppfatter, som årringene i trær og slitasjemønstre i tannoverflaten og bittesmå organismer i badevannet. Alt som finnes i denne omvendte tilværelsen er smått, forminsket, det finnes knapt. Hele greia kan puttes inn i en fyrstikkeske, en liten konvolutt. Jeg har blitt påført eller tildelt en ny overordnet sans, en slags sensus communis som overdøver og hemmer og sløver ned alle de normale sansene mine. Den medfører at jeg er rammet av et merkelig sansetap, en slags paradoksal blindhet eller døvhet, ikke fordi jeg har mistet en sans men fordi jeg har blitt velsignet med en ny sans som tar over og omkoder alle de andre sansene mine. Denne nyvakte sansen registerer og oppfatter utelukkende det som nærmer seg ingenting; den omkoder alle inntrykk slik at de oppleves som ingenting, ingenting er dens gjenstand og eneste stimulus. Ingenting i alle mulige vanvittige variasjoner. Ingenting er en ukjent sanseopplevelse for de fleste, vi sanser hele tiden ting som er noe og vil noe og som er stort nok til å fylle vår verden. For meg har ingenting tatt over sanserommet, det har blitt sanselig konkret og nærværende, noe jeg er omsluttet av og merker helt inn i margen. Når folk snakker til meg og ivrer for å fortelle noe, blir jeg stående der, irritert og utålmodig; jeg får bare med meg at det de snakker om allerede er sagt eller gjort, at det ikke gjør noen forskjell, at det er bagatellmesig, det betyr ingenting. Jeg befinner meg ikke på deres planet, jeg skjønner ikke lenger språket de snakker til meg ved hjelp av. Udødelig, hjelpeløse barn i Bulgaria, er det noe jeg kan gjøre for deg; alt de de sier som jeg ikke skjønner lenger. Det hender enda et jeg tar meg sammen og ser TVnyhetene på nettTV, jeg forsøker til og med noen dager å lese avisene. Overalt presenteres nøyaktig de samme eller like historier og saker hver eneste dag, dag ut og dag inn; den intensive gjentakelsen gjør at jeg opplever at det står ingenting eller det samme overalt, alt som skrives og sies betyr så lite at det er som jeg bare har tilgang til en mikroskopisert avbildning av det som folk der ute er opptatt av. Møter jeg tilfeldigvis en av naboene de få gangene jeg forlater lenestolen inne i kroken og går ut av huset, overdøves øyeblikket av alle de andre gangene jeg har møtt dem; jeg stopper opp i veikanten, prater og ler litt og forsøker å virke mest mulig upåfallende og naturlig, men jeg hverken ser eller hører dem lenger; de er blitt farget av ingenting i skyggen av alle de andre gangene jeg har møtt dem. Av alle gjentagelsene, av at vi snakker om det samme, om de samme tingene. De finnes ikke ordentlig lenger, de er brukt opp av tid og gjentakelser og betydningsløsheter, løst opp, fortært og redusert til et slags opptørket skall eller hylster. Kjære nabo, venn og uvenn, kollega, medmenneske; du går i oppløsning foran øynene mine, atomstrukturene dine faller fra hverandre, du er redusert til samme størrelse som mønstrene i fingeravtrykkene dine og de bittesmå middorganismene som lever av og i de døde hudflakene dine, du finnes ikke lenger. Ingenting er nå overalt, det har besmittet alle ting, det kjennes ruvende og kollosalt; allikevel fortsetter det stille og umerkelig å gro og utvide og spre seg til nye ting, det vokser til en eneste enormitet som er overalt og behersker alt og alle, eter og omdanner seg som en forsluken fet larve. Den normale verden der ute, som jeg frem til ganske nylig brukte å forholde meg til og leve i, ja, jeg gikk opp i den som andre normale folk, har litt etter litt forsvunnet rett foran øynene mine; når den omtales i nyheter eller folk snakker om nære og alminnelige ting som foregår rett her borte kjennes det som man snakker om noe som er like langt borte og uviktig som Castrojeriz eller Ulan Bator eller Ildlandet. Alle proporsjoner har forandret og forrykket seg i denne ingentingverden jeg befinner meg i; alt det normale og vanlige forminskes ned til småting og bagateller, mikroskopiske uvesentligheter som knapt spiller noen rolle lenger. Etterhvert som den store virkelige og nøkterne verden går tapt for meg, må den erstattes – jeg forsøker desperat å fylle opp det voksende tomrommet med alle slags avledende bekymringer og grublerier, som over tidsregninger og livet her i Utvik og lignende.
Dagene gir seg ikke. Heldigvis, skulle jeg antagelig sukke her nedenfra. Listende, stillferdige, uten noe som helst hastverk, dukker de opp utenfor døren min. Banker noen forsiktige men bestemte dunk, henvender seg som andre besøkende i en dempet, mild tone. Det er bare oss to nå, du og jeg, hvisker dagen til meg med et hemmelighetsfullt smil på leppene og setter tydelig pris på å slippe unna det evindelige maset blant folk som er normalt aktive. Dermed er det bare oss to; akkurat denne dagen og jeg. Dagen presenterer seg med en tålmodig og troverdig mine, lover ingenting. Den er til disposisjon, den vil være min egen dag som jeg kan og skal gjøre bruk av. Kanskje til og med bør gjøre bruk av, selv om slike bør ikke tilhører den faktuelle verden. Til den er blitt nyttet, brukt opp, ferdig. Deretter forsvinner den, smyger seg bort, alle forklaringer og oppsummeringer er overflødige. Jeg lurer av og til på om den kanskje er en smule skuffet over at jeg setter så lite i gang. Det kan virke som om det bare finnes en og samme dag. En dag som har erobret og slukt opp alle de andre, og som hele tiden kommer tilbake igjen helt lik den som var her sist, ubrukt som den også var. Null aktivitet, null planer, null avtaler, null alt. Null. Kanskje bor det en slags ond hevn i dette; tiden sender samme dagen tilbake om og om igjen for å demonstrere sin harme over at ingenting hender og at jeg på denne utakknemlige måten ødsler bort den ene hellige dagen etter den andre. I sannhetens navn. Jeg henger ikke helt med i tidsregningen lenger, jeg vet ofte ikke hva slags dag det er eller datoen for den saks skyld. Nylig bommet jeg på en avtale ( ja jeg hadde en avtale, tro det eller ei !) jeg hadde på en torsdag, for meg var det bare onsdag da jeg ble etterlyst i en telefonmelding som jeg ikke leste før om kvelden. Jeg følger ikke lenger ordentlig med i slike kronologiske fenomener, selv om jeg i og for seg registrerer at skolebussen passer i morgenstilla utenfor husveggen, at måkene og småfuglene er i intens og luftig krangel på himmelen, at to illsinte hankatter freser og hyler mot hverandre under søylepopplene ovenfor huset, og at en grådig gravemaskin med metalliske kraft glefser hull i asfaltdekket lenger bort i den trange gaten som snirkler seg mellom alle de mennesketomme husene.
Det kjennes som om jeg er jaget i eksil. Drevet ut av og bort fra hjemlandet. En asylsøker uten dokumenter, som ikke aner om steder finnes som er villig og egnet til å ta imot og beskytte vingeløse fugler. Jeg har resignert, funnet frem til noe som ligner et flyktningemottak, eller mer et sykehjem for de som er dårligst, satt opp og innrettet til ære for svekkete personer. Jeg er den eneste som har fått plass her. Men jeg har kunnet gi opp den krevende protestvandringen, endelig har alle slike ting opphørt, stoppet opp. jeg har gitt meg. Dette er ikke det verste en kan oppleve. Selvsagt er det ikke det, alle vet at det finnes verre ting man kan rammes av og som er mer nedverdigende enn dette. Å ramle ut av den kjente og ikke alltid like kjære normalverden for en tid er en forholdsvis mild straff for den lange serien med uoppklarte halvforbrytelser man alltid pådrar seg og samvittigheten sin. Skylden har det aldri vært noen tvil om, i allefall ikke i mitt tilfelle. Det er helt unødvendig å føre noen sak, jeg har tilstått i utgangspunktet. Kanskje er det heller ikke en ordentlig straff, selv om det kjennes slik når man er uforberedt. Kanskje er det en åpen dør, en mulighet, et tilbud man ikke kan eller bør avvise. Den ordinære mennesketilværelsen, det å være normal og oppegående og frisk, det er den egentlige straffen, den har bygd inn i seg en smertelig falskhet eller forfalskning av livet som alle bare må godta, venne seg til og glemme for å kunne fungere. Når man går i sosial oppløsning og faller i gjennom, har man en sjanse til å befri seg fra usannhetene og innpakningene, den ødeleggende hubris vi mennesker stort sett befinner oss i. Selve fallet, forsvinningen, det å erfare og måtte håndtere en slags eksistensiell ydmykelse, kan være nøkkelen til en annerledes tilværelse der en følelsesmessig gjenoppdager at en kun er et lite innbilsk dyremenneske blant skarene av reelle og innbilte livsformer på denne jordkulen.
Jeg er tilstede eller gjennomlever enda en av mine dårlige, ubrukelige og intetsigende dager. Det har blitt en lang og blytung kjede av dem i løpet av det siste året. En fangekjede, nesten, som holder meg fastere og fastere på plass. Fange og vokter i samme person, det finnes ingen andre heromkring. Jeg kjenner meg trøtt og utmattet mye av tiden, som på en øde fotballbane etter at kampen er slutt. Det spilles ingen ekstraomganger. Som om jeg fullstendig mangler energi og driv og kraft til å kunne fungere og ta del i tingene. Etter å ha gjort en grundig analyse av saken, har jeg funnet ut at på dårlige dager besitter jeg omlag 10-20 % av normalt energinivå. Da blir alt tungt, det er tungt bare å bevege bena, løfte armene og foreta seg det aller minste. Det gjør jeg heller ikke, jeg gjør ingenting slike dager. Det kjennes som om noen har plassert en våt sandsekk et eller annet sted i kroppen, jeg er ikke helt sikker på hvor i kroppen eller i sjelen sekken er plassert, men den føles tung. Altfor tung til at jeg kan bevege meg rundt med en slik ekstra tyngde på ryggen. Jeg kommer meg aldri helt ut av sengen slike dager, og er aldri helt oppegående de stundene jeg er ute av sengen. På gode dager, og de finnes også, har jeg derimot omtrent 50-60 % av min normale energi og kraft, kanskje til og med oppimot 70 %. Det er råflotte dager, ingen tvil om det, humøret stiger oppover og oppover og kommer tilbake på sin vante plass høyest oppe i hjerte og hode. Jeg kjenner at det gjør at jeg blir urolig og utålmodig, jeg får en intens og brennende lyst til å være aktiv, gjøre meg bemerket, lage noe, foreta meg noe dramatisk, noe spennende.
Jeg må passe meg for ikke å narre meg selv. Den grøften har jeg ofte falt ned i de siste månedene. Av og til kvikner jeg til, jeg innbiller meg at alt er som før, at det bare er å gå i gang med alt jeg har lyst til. Men jeg kommer jeg raskt ned på bena igjen. Ned på jorden. Ned, rett og slett. Det er balanse i tingene, også her i det hinsidige. Samtidig virker det som om viljen min er passelig i orden, det har jeg i allefall lenge trodd. Det er bare ikke nok med god vilje, jeg kommer tross intakt vilje likevel sjelden i gang med noe som helst av betydning. Det hender at jeg er inne på tanken om at også viljen min er rammet. Men jeg har bare såvidt kommet inn på denne tanken og hva den innebærer.
En form for tilværelse går det vel an å få ut av denne tilstanden, en slags ontologi som filosofene kaller det. Det må det. Men; sammenlignet med det aktive livet, med alle de store og strålende og skinnende seirene og triumfene jeg feiret og som jeg har vært vant med mens jeg var der oppe på toppen. Nei, det er ikke mye å skryte av her nede. Men så er det ikke skryting jeg bedriver heller.
Som vanlig kom jeg meg ganske tidlig opp i dag morges. Det er greitt å møte virkeligheten tidlig, men det må ikke bli for tidlig, for da er det sent på natten. Nettene er nå til å holde ut på et vis, men ikke mere. For en tid siden var heller ikke nettene til å holde ut. Det skal lite til av uregelmessigheter for å ødelegge dem. Bare et lite ekstra trykk i løpet av dagen, så kommer uroangsten og et slags indre oppløsningsmonster tilbake og starter å grave i sårene. Litt etter kl. 6.30 kravlet jeg ut av sengen denne intetsigende morgenen. Trakk på meg noen slitte halvskitne arbeidsklær med spor etter tørket sement, hadde betydelige vansker med å få på meg sokkene pga. smerteplager i den høyre hoften et sted og nederst i korsryggen. Tok en rask oversikt og kjente etter hva slags tilstand mitt skadde legeme befant seg i; hva med den nagende og numme følelsen i lysken; den oppblåste og oppadtrykkende overfyllte blæren; hva med den betente varmefornemmelsen like over begge nyrene ? Hva med den murrende og stikkende, eller er det sviende, smerten under halebeinet og i endetarmen ? For ikke å nevne ubehaget i øvre del av hoftens bakside som gjør det vanskelig å trekke på seg sokkene ? Jeg kjenner etter, steg for steg, tar en sjekk, kroppsdel for kroppsdel, nesten som en nøye innøvd seremoni eller rituale for å fastslå hvordan livsprosessene oppfører seg i mitt sørgelige legeme og hva slags utbredelse alskens ubehag har i dag, hvor raskt det forverrer seg. Jeg må holde rede på hva livet og sykdommen inne i meg holder på med. Jeg vaklet deretter nedover den bratte støvete loftstrappen uten å omkomme. På et vis klar for dagen som følger ordinær tidsregning og som uten nåde er i ferd med å innfinne seg. Har siden tutlet omkring i dette gamle tause og humørløse huset. Med alle slags minimale småting som uten at de gjør mye ut av seg likevel lett fyller opp en tom dag til randen. Tok på meg yttertøyet. Kledde av meg igjen. Kledde på meg igjen. Lurte litt på hva jeg holdt på med. Tok en tur ut. Ruslet noen runder blant stadig mere vårklare planter og trær nede i det uferdige hageområdet som jeg har nede ved fjorden. Foretok meg ingenting med mening eller praktisk nytte. Tilbake igjen. Tunge steg opp til huset. Ned igjen. Frem og tilbake er utvilsomt like langt. Det blir mange slike frem og tilbake’r for meg.
Gikk ut. Startet bilmotoren. Slo den av. Gikk inn.
Jeg sitter her fortsatt. Selvsagt, hvor skulle jeg ellers oppholde meg. Tungt nedsunket i den lurvete lenestolen i den innerste stua i huset. Verk i nedre del av ryggen. Lengst mulig vekk fra alt, fra potensielle forstyrrelser og overivrige besøkende og slektninger og naboer og tidligere kolleger. Ingen ringer i dag, ingen meldinger, ingenting på email eller facebook. Huset er nesten uten en lyd; bare noen myke knepp fra tastaturet på datamaskinen og det permanente suset fra bekken som sukler og renner forbi huset. Når det har regnet kraftig, som de siste dagene, går bakgrunnsuset over til noe som kan minne om dur fra et passerende tog, bekken vokser raskt og ligner mer på en rasende monstrøs elv der den sliter og river med seg tunge steiner. Etter noen timer går duren over av seg selv, det er såvidt jeg hører den selv om den er like kraftig. Kaffekoppen med lunken melkekaffe står plassert, lett å nå, i bokhyllen ved siden av. Ved siden av alle de oppslåtte og halvleste bøkene om veier og vandring og pilegrimer og løping, om tapere og vinnere og religiøsitet og selvhelbredelse og kreft. Pessoa. Og selvsagt, alle bøkene av og om Schopenhauer.
Mange oppmerksomme venner ringer og har ringt meg de siste dagene og ukene. Budskap fra mennesker virker som plaster og forbindinger på sår; de stopper blødninger og hemmer infeksjoner i sårene. Ikke rart at våre gode mødre blåste på sårene våre og at det virket det med en gang, i alle fall stoppet det gråten effektivt. Det er mange der ute som viser meg ordentlig vennlighet og varme, sender meldinger og sms’er til oppmuntring og trøst. De dårlige vennene melder seg jo vanligvis ikke, heldigvis skulle jeg kanskje si. Men man er jo aldri sikker på hva dårlige venner kan foreta seg. De er ofte de mest aktive. Og de føler selv at de er velmenende. Jeg blir ganske sterkt berørt og preget av alle typer av ubehageligheter for tiden. Tåler lite. Altfor lite. Noen folk har en ubehagelig innvirkning på meg bare ved at jeg tenker på dem. Jeg går av veien om jeg møter dem.
Sorry. Dette er et ømt punkt, det er sant. Jeg tar så å si aldri telefonen mer. Beklager så meget til alle dere som ringer. Beklager virkelig. Å ta telefonen er blitt krevende, noe jeg gjør med stor ulyst. Det gjør med nesten kvalm. Også meldinger har denne virkningen. Jeg merker det med en gang jeg hører og ser en melding som kommer inn i telefonen min. Først føler jeg en slags svak redsel. Jeg tror det er redsel, så åpner jeg meldingen og da blir teksten borte for øynene mine. Den løser seg opp. Det er ikke det at jeg ser dårligere. Nei, selve teksten løser seg opp, og jeg må ta en fast bestemmelse og anstrenge meg for å kunne lese den. Den instinktive reaksjonen er å legge telefonen bort. Den leser seg ikke selv, så å si automatisk, slik som det var tidligere. Det koster noe å lese det dere skriver, og det gir med nesten ingenting lenger. Selv ikke når det er positivt og oppmuntrende ment. Det folk skriver eller sier opplever jeg som en slags krav, et imperativ, en beskjed om eller en ordre om å stille opp, gjøre noe, komme meg i gang og ut i verden, være slik jeg har vært. Jeg er ikke det.
Jeg orker heller nesten ikke å snakke med noen om noe som helst lenger. Hva skal jeg eventuelt snakke om ? At jeg sitter her i en slags underverden, i en formørket nedre verden, dag etter dag etter dag. Passiv….uvirksom…folkesky…..i en bakevje…..mer og mer som en slags zombie….hverken utstøtt eller i eksil….hverken syk eller frisk….hverken levende eller døende. Verken stolt eller flau. Helt utenfor normale kategorier. Riktig, jeg vet ikke lenger hva jeg er og hva jeg skal snakke om. Ord blir fattige når de skal beskrive denne formløse fattigdommen. De kan også bli som varme poteter. Som penger man ikke har. Som knust glass. Som spiker. Som en brennmanet i sjøen når man vil bade. Det er vanskelig å ta slike ord i munnen. Nei; den forlegne sannheten er at jeg orker dessverre ikke ta telefonen fra dere. Orker ikke å snakke eller forsøke å si noe. Som oftest vet jeg jo hva dere vil si, og hva jeg selv kommer til å si. Det meste er allerede sagt. Eller kan ikke sies. Det bør kanskje ikke sies.
Jeg har ikke funnet mye om tilstanden min i den psykologiske faglitteraturen. Ikke har jeg lett noe særlig heller. Men jeg har ide om at Søren Kierkegaard av en eller annen grunn visste noe om disse tingene, i allefall skjønte han at folk som er inne i det rommet som jeg er kan begynne å lage en slags nytelse av sin egen elendighet. Det er når han beskriver de ulike posisjonene i det ‘estetiske’ mentale universet – for ifølge Kierkegaard er det subjektive virkelighetsrommet som mennesket bærer med seg innrettet som en slags scene med mange dramaturgiske posisjoner og aktører – en av disse posisjonene eller indre aktørene er det han kaller det estetiske eller nytelsesopptatte. Den tungsindige estetiker, og det er vel denne posisjonen jeg står i fare for å reprodusere om jeg ikke passer meg. Denne lavstemte estetiker sier at «livet er blitt meg en besk drikk, og dog skal den inntakes som dråper, langsomt, tellende.»  Han fortsetter langs samme sporet - man skulle nesten tro dordene kom fra meg: «Min sjel er så tung, at ingen tanke mer kan bære den, intet vingeslag mere løfte den opp i eteren. Beveges den, da styker den kun langs hen med jorden som fuglens lave flukt, når det blåser opp til tordenvær. Over mitt indre vesen ruger en beklemmelse, en angst, som aner et jordskjelv.»

Jeg kan være nede i gjørmen, men jeg er såpass orientert at jeg fortsatt kan passe meg for å begynne å iscenesette slike indre posisjoner uten å skjønne det selv.

Det kjennes om det indre limet som gjør at jeg holder fast ved folk og det sosiale livet er blitt borte. Jeg holder ikke fast ved noe som helst lenger. Ingenting kleber ved meg, det passerer meg uten å festne seg. Endog ting som har festnet seg godt i løpet av årene og som utgjør min livshistorie begynner å løsne, det slipper taket. En etter en faller de av og vekk, som når noe faller eller blir kastet ut i sjøen fra et skip i bevegelse. Til sist blir det igjen en tomt skip. Et navnløst spøkelsesskip uten mannskap og uten last.
Det virker som om jeg bare ser ryggen på folk. Jeg tror ikke at de har vendt meg ryggen med vilje. Men alle viser meg ryggen, ansiktene ser jeg ikke lenger. Jeg ser aldri ansikter, jeg husker ikke ansiktene på folk. Alle er opptatte med tingene sine. Jeg er på vei et annet sted. Å ferdes på egen hånd så lenge i ukjent territorium får følger. Det gjør noe med en. Jeg merker at jeg i et par-tre år uavlatelig har virret rundt og rundt i et fullstendig ukjent indre område. Tiden stoppet uten at jeg merket det. Alle dager er like, jeg lever hele tiden en og samme dag. Jeg kjenner ikke verden igjen. Vet ikke hvor jeg er. Vet ikke hva jeg holder på med. Jeg er rammet av en orienteringslidelse. Mitt indre kompass er i ustand. Det har gått i spinn. Jeg orienterer meg som et primitivt insekt. Bevegelsene mine styres som en slags taksis der det finnes to retninger; en mot det svarte fargeløse, en mot det hvite og lyse, med alle livets tenkelige farger. Imellom er alt grått, et ingenmannsland. Jeg finner ikke retningen, jeg blir gående i mellomrommet, vandrer i ring, frem og tilbake. Jeg er på villspor, ingen veier fører videre, jeg kommer ikke ut herfra. Jeg tviler, ja jeg er i tvil om det meste, om valgene jeg gjorde og følte at jeg måtte gjøre og som har ført meg hit, jeg er usikker på om de var av det gode. Jeg dristet meg til å ta en farlig bestemmelse. Jeg måtte gjøre det. Det er lett for dere å være kritiske på akkurat dette punktet, dere er trygge og kan holde på med det dere alltid har holdt på med. Jeg følte at jeg måtte tpøve å finne ut av ting, de nye tingene, være åpen og ta imot det som kom. Jeg ville la være å sette meg til motverge. Gi opp med å protestere, bare la ting skje, gi mykt etter og følge føyelig med. La meg falle og la fallet gå sin egen gang. Herregud, jeg liker egentlig ikke å innrømme det som kommer nå; benytte en av de få anledningene som et menneske har til å komme seg løs, løsne båndene til virkeligheten og til selvbildet som en er fanget av, som jeg holdes fast av og i, ta det som kom og gi meg selv mulighet til å finne nye veier, lete i meg selv, oppdage mine dypeste grunner eller konstruere mine egne dypeste grunner. Om slike finnes. Rive meg løs fra mine egne tyngdekrefter og komme meg ut i det frie vektløse rommet. Ja, jeg hører nesten tankene dine; dusteri, den reneste galskap, forsinket hippieinnbildning – hva kan man ellers si til dette drømmeriet. Men jeg slipper å høre på dere; det er ingen drøm lenger. Det er et stykke realitet som pågår; jeg er allerede der ute i rommet, revet løs fra tyngdekraften, svevende, vektløs. Her har jeg tenkt å bli en stund. Det er mulig at jeg ikke har noe valg, at meg må fortsette å være her.
Egentlig er det unødvendig å tvile. Jeg vet at valgene var gale, alle slike ville valg er gale, utenom det å dø finnes det ingen brukbare utveier fra den ordinære tilværelsen og dermed ingenting man kan velge. Nei, jeg vet da det. Å dø er når det kommer til stykket ingen utvei. Heller ikke lottogevinster. Det er ikke engang sikkert at jeg har kommet hit jeg er som følge av mine egne valg. Det føles nesten som en skjebne, noe uavvendlig, som måtte inntreffe samme hva jeg foretok meg. Tanken på en utvei fra utveien ligger der enda, sammen med den konstane murrende fortvilelsen, men den er blitt mye svakere, nesten utvisket. Hva blir igjen til slutt ?
Jeg er der jeg er. Jeg har mistet alt, Meg selv, helt sikkert – jeg har definitivt tapt meg selv. Jeg er igang med en uendelig og ørkesløs vandring gjennom ulendte ødemarker, Jeg kjenner ingen, ingen er kjente for meg. Langsomt og nølende roter jeg omkring i et infernalsk trøstesløst landskap fyllt opp med nakne tause og stumme veiskilt. Ingenting er skrevet på dem, de opplyser ingenting, her finnes det ingen veier, ingen retninger; å spørre seg fram er vanskelig når jeg ikke lenger skjønner hva folk snakker om. Folk skjønner ikke hva det er jeg vil spørre dem om, de vender bare ryggen til meg og lister seg vekk. Hva skal de svare denne forkomne villsjelen, alt ligger der tydelig og klart for dem. Jeg strever meg fram med den største usikkerhet, steg for steg, snubler og vakler og ramler og reiser meg opp igjen, hiver etter pusten, jeg kjenner mitt stadig trøttere hjerte dunke med tunge motløse slag, angsten som har tatt tak i magen, jeg hører tankene mine som hvisker at jeg må finne en måte å gi meg på, jeg må ta til vettet; jeg får stadig oftere lyst til å ta en lengre pause, gi litt opp, men så fortsetter jeg allikvel på samme måten; videre. Hver eneste våken dag, på egen hånd. Det finnes ingen hvile i søvnen, jeg fortsetter på samme vis når jeg sover, det sies at søvn er en slags død, en petite morte, men selv ikke da finner jeg noen fred, søvnen er død man kan våke i og som man hele tiden våkner fra.
Hva er poenget ? Mot hva, for hva, for hvem, hva er vitsen ? Når man i allefall er nesten ferdigkjørt ? Jo, det er sant; jeg aner gradvis litt mer om hva dette handler om, tror jeg. Jeg kan ikke si at jeg vet det, det gjør jeg ikke. Men jeg har en svak anelse om at dette bare er begynnelsen, at det er langt igjen, det er bare å fortsette, selve fortsettelsen er akkurat nå det vesentligste. Videre, videre, ikke se seg tilbake, ikke jakte på nye utveier og løsninger og pauser, ta det som kommer, fortsette uten opphør, ikke tenke på noe annet enn å fortsette. Lære seg å godta det som er som den veien en må gå, se den veiløse veien, skjønne at veien nettopp er den ikkeveien en ønsker seg bort fra hele tiden til tryggere ruter.
Etter en lang vandring rundt og rundt, frem og tilbake, mer og mer i full forvirring har jeg sant nok pådratt meg en følelse av overveldende tretthet, av å være oppbrukt, det kjennes som om jeg er rammet av og blir trykket eller dratt ned mot jorden av en tyngende allestedsnærværende kraft. Jeg har lyst til å kaste av meg alt for å føle meg lettere, klær, sko, hud og hår, hele kroppen, tankene, følelser, alt jeg er; jeg kaster gjerne alt bare for å slippe å bli trykket flat ned mot jorden, for å komme løs. Som en annen martyroid Bartolomeus kjenner jeg den vanvittige lengselen etter å bli flådd levende, kle huden av kroppskjøttet og komme meg naken ut i det fri. Etter 60 leveår og snart 21690 halvt glemte levedager har jeg pådratt meg en svær overdose av normalitet, av hverdager, av saklighet, av snusfornuftighet; denne måten å gå gjennom livet på ble av seg selv for mye, det nådde sine egne grenser, det gikk i stå av seg selv, som en motor som etter hundretusener av km’er med ett bryter fullstendig sammen over det hele av en endelig metalltretthet og sier stopp. Etterpå er det stille, ikkeliv.
Hva betyr det om bortkomne folk som meg selv ønsker å berette om andre perspektiver på dette livet, på det å leve, om vi vil fortelle at vi har lagt merke til noe annet, at vi har en annerledes livsfølelse, og lignende subjektive fornemmelser. Dere der ute i det normale livet har mistet evnen til å oppfatte og å ta slike budskap for det de er, dere har mistet evnen til å forholde dere til dem. For dere er det jeg beretter en slags ugress eller skadedyr, en slags mental smittesykdom som man må komme seg vekk fra. Dere vender dere instinktivt vekk, vet ikke bedre enn å betrakte dennslags som overflødig slagg, i beste fall som symptomer på noe annet, psykiatriske plager og som tegn på at man har rotet seg bort fra den overveldende og formidable normalitetens herligheter. Og så aner dere ikke engang at det er dere som er på villspor, fanget av en slags benektelsens slør, en forfalskning. Akk ja, hva kan man egentlig forvente av folk som er så oppslukt av sin egen daglige tanketomhet at de ikke oppfatter at livet rommer ekte ødemarker, som ikke oppfatter forskjellen på det å gi opp og det å skrive om følelsen av å ville gi opp, av å måtte gi opp ?
Betrakter en de siste par-tre årene mine utenfra virker det kanskje mest som jeg har stått totalt stille, stagnert, gått i stå, stoppet opp og gitt meg for godt. Trukket meg inn i en tilstand der lite eller ingenting skjer. Det er jo et vis slik det forholder seg. Mange dager skjer det ingenting. Absolutt ingenting. Tiden står faktisk stille. Ingenting foregår. Dagene går ikke lenger. Alt bare er. Mitt gamle aktive liv har bit for bit avviklet seg, sneket seg vekk, ja, for det er slik det har foregått, det har gått av seg selv mer enn noe jeg har villet, mitt gamle liv har bit for bit ramlet sammen som et skjørt korthus. Jobb, venner, reiser, optimisme, kroppslig fungering, alle har stukket av. Hva har jeg igjen ? Hva sitter jeg tilbake med ? Ute av jobb, ute av stand til å gjøre en hvilken som helst jobb, ute av stand til å løse mange enkle hverdagslige oppgaver, nå i mai måned maktet jeg ikke engang å fylle ut de nesten ferdigutfyllte ligningspapirene mine engang. Noen dager forsinket, en uke ut i juni, tok jeg meg sammen – overraskende nok, og ringte tilslutt til ligningskontoret lenger ut i fjorden og ba om hjelp; jeg mumlet inn i mobiltelefonen at jeg har jobbet med å hjelpe folk et langt yrkesliv, nå trenger jeg at noen kan hjelpe meg, jeg mumlet det til et overraskende hyggelig damemenneske der ute på ligningskontoret. Hun ba meg komme for å se på sakene over helgen. Jeg er nå uten normale forbindelser med virkeligheten, utenfor alle former for aktivitet og sosial kontakt, uten deltaking i vanlige velsmurte sosial kretser. Det som står igjen er, ærlig talt; det vet jeg ikke. Det er ikke mye. Jeg vet ikke hva jeg har igjen, men livet mitt fortsetter allikevel, det fortsetter av seg selv, stille og tregt som en gyllenbrun og mørktonet brakkvannselv som flyter gjennom flokete kratt og buskklynger i et fjerntliggende ødslig myrområde. Dystre skyggeaktige og harde skapninger sirkler langsomt omkring nede i dypet, jaktende på bytte, på øyeblikk av svakhet, på sårbarheten.
Jeg rusler og vakler videre så godt jeg makter. Men jeg har en fornemmelse at jeg har kommet på avveier. Jeg greier ikke lenger å orientere meg skikkelig. Jeg vet ikke lenger i hvilken retning jeg beveger meg. Allikevel; for meg oppleves denne bortkomne perioden ikke utelukkende som stagnasjon, jeg kjenner riktignok ofte angsten og en slags nedverdigelse over ikke lenger å være meg selv, oppegående, den jeg var og har vært gjennom tiår. Det var ikke bestandig noe særlig å skryte av, de skal være visst, men det så iallefall ut som en slags bra liv sett fra utsiden, i det minste var det utrustet med god kamuflasje. Når den faller bort, da står en naken igjen, eksponert for alt og alle. Kamuflasjen er mye viktigere enn det den kamuflerer. Når en ikke lenger kan dekke seg til, da er det ikke lenger noe å dekke til, da står en der og kan ikke annet. Å fungere er å kunne dekke seg til, å ha evne og mulighet til å kamuflere seg. Når kamuflasjen faller, blir borte, står en ikke bare naken igjen, men fullstendig gjennomsiktig med sine mangler og svaheter som er den reneste provokasjon i det sosiale spillet. Nakenheten er ikke det verste, det er gjennomsiktigheten til det som ikke tolereres som kjennes verst. Som gjennomsiktig føler en seg utålelig ubrukelig, en provoserende ubrukelighet både for seg selv og andre. I en annen og hardere epoke hadde jeg visserlig vært på vei inn i undergangen. Kanskje er jeg på vei dit i allefall ? Hvem vet vel hvorhen min tilfeldige vandring langs disse ukjente glemte veiene og bakgatene kan føre meg ? Men som sagt, jeg har på samme tid vandret eller vaklet en viktig etappe i disse årene, muligens er det flere ulike etapper jeg har lagt bak meg, det har jeg ikke oversikt over enda. Jeg er ikke engang ferdig med å rusle gjennom den siste av dem, og vet heller ikke hvor langt det er igjen av dette stykket. Det er som om livet mitt har revet seg løs fra den ytre konstruksjonen det vanligvis foregår innenfor, det har løsnet alle koblingene som tidligere bant det fast, holdt det sammen; nå forløpet det helt på egen hånd, i sitt eget lende, uten normale veivisere og tidsangivelser. Uten noen som helst tidsregning utover den grunnleggende at dagene går og blir uker og måneder og år. Jeg kan bare forsøke å henge med, så lenge jeg våger, finne frem dit livet mitt selv finner veien. Jeg uroer meg nesten hele tiden, av og til er denne uroen plagsom intens, jeg må bruke hele dager på å avlede og mildne og mestre uroen, jeg er bare så lite vant til denne usikre måten å ta seg fram på, jeg frykter at jeg er kommet ut av kurs, er på villstrå, er på tur til steder ingen som er ved sine fulle fem ville ønske å komme.
Sykdommen og behandlingen og alt det andre den førte med seg på jobben og i livet mitt har selvsagt vært en kjedelig påkjenning, en trussel, et nederlag og en nedverdigelse; ja, noe jævelskap for å si det som sant er uten at det sier mye. Jeg ville helst vært hele greia foruten, men slike ting er ikke noe man har anledning til å velge seg bort fra. Selvsagt forsøker man å snu seg bort, benekte ubehagelighetene og komme seg unna på et eller annet vis. Jeg har i allefall forsøkt så godt jeg kunne å vri meg løs fra den sviende bitre og brutale kroken, men til slutt er jeg innhentet av det man ikke kan snike seg unna. Det står der utenfor døren og venter tålmodig og bestemt, er ikke til å rikke. Skjebne er skjebne, du får bli med. Det er slik tingene er innrettet for alle. Tiden din er ute og tiden er inne. Nå er det din tur. Pausen er over. Du har hatt din tid og dine sjanser. Men jeg har så mye jeg skulle ha gjort, ting jeg aldri har hatt tid til å gjøre ? Det handler ikke om det, man har gjort det man har gjort, det er alt som er, mere er det ikke å si, basta ! Du må komme. Vi skal videre. Hvorfor, og hvor ? Jeg spør og holder meg skikkelig fast, har ikke tenkt å bli med på noe før jeg har fått svar. Det er mange spørsmål jeg gjerne vil ha svar på. Men svarene kommer aldri, det har ikke noe med det å gjøre. Tiden min er kommet, og da er det ikke mer å spørre om; vi må videre, hvorhen vil vise seg. Ingen spørsmål og ingen svar, bare det ubøyelige og imperative krav om å følge med. Jeg vet at jævelskapen i livet samtidig har en nytteverdi, så man må passe seg for å ta bort eller ønske vekk all jævelskap. Vi trenger den sårt, selv om det verker og svir og smerter, selv om den er uutholdelig vond. Ramler man først uti den stygge strie elva og det store fossefallet kommer nærmere og nærmere, uten nåde, så må man bare la seg flyte med og forberede seg på det som kommer og håpe det beste. Jeg er på et vis blitt et annet menneske etter det store fallet. Nei, det er selvsagt galt å si det på den måten. Ingen kan bli et annet menneske, det er like godt å slå det fast. Heller ikke jeg. Selvsagt ikke, det var en forsnakkelse.
Hva har da skjedd, hvordan kan jeg si det på en riktigere måte ?
For det første, og dette er det ikke lett å skrive; jeg er et skadet menneske. Jeg innbiller meg ikke å bli forstått når jeg skriver noe slikt, ingen er ødelagt vil dere si med den vanlige selvsikre minen som bare avslører at dere aldri tviler på noe av det dere selv tenker og tror. Men, det er det grunnleggende faktum; jeg er ødelagt. Ute av stand, ubrukelig til mange, altfor mange ting. Det er akkurat her jeg må beynne, akkurat i dette ene avgjørende arkimediske punktet. Ødelagt. Dette vil jeg slå fast, helt definitivt, en gang for alle. Herom skal det ikke være noen som helst tvil. Jeg er beskadiget i meg selv, i mitt eget vesen, som meg selv. Helt inn til roten av mitt vesen og min eksistens her på jorden. Her vil og må jeg finne min nye begynnelse, om det i det hele tatt finnes en ny begynnelse. Bortsett fra dette første faktum er det også mulig at jeg er i ferd med å dø en annen slags død enn den jeg har ønsket meg. Jeg er ikke helt fornøyd med denne formuleringen; den høres ikke bra ut; det er riktigere eller bedre å si at jeg i virkeligheten alltid har følt meg udødelig og at denne innbildningen er i ferd med å miste litt av taket på meg. Det er altså mulig at jeg er under angrep av og langsomt blir erobret av grådige ekspansive dreperceller som før eller senere når målet med å ta livet av meg. Det kjennes slik ut. Det er antagelig ikke målet til disse agressive cellene, men det blir tilslutt resultatet av det de holder på med. Dette vil jeg selvsagt få vite mer om den nærmeste tiden, når jeg får svar på de prøvene som er tatt. Men i mellomtiden er jeg blitt skadet og ødelagt og ubrukelig, både kroppslig og mentalt. Satt tilbake til et slags utgangspunkt, der alle ting begynner. Eller slutter, for den saks skyld. Jeg er satt tilbake, ikke bare av denne kjedelige sykdommen, men like mye av behandlingen og av alle de følgene dette har hatt for meg som person og for livet mitt. Kanskje mest av dette siste. Jeg er i dag sterkt redusert og mye av det jeg har drevet med som psykolog og i livet ellers makter jeg ikke lenger, det ligger helt utenfor min rekkevidde. Det har tatt tid for meg å innse dette, lang lang tid. Det har skjedd motvillig, nølende. Det er vanskelig å innse slike ting når man tror og ønsker at man er som før eller at man ganske snart kommer til å bli som før igjen. Men nå har jeg nådd fram til og godtatt denne erkjennelsen, at jeg er et forandret, redusert menneske. Hva så, hva innebærer denne innsikten for meg og for livet mitt ? Er det noe å mase med, å rope ut til alle ? Verden er og har alltid vært fyllt opp av skadde, av alvorlig skadde mennesker, som fra fødselen eller underveis i livet har mistet ben og armer og evner og syn og seksualdrift og alt som det er mulig å miste uten at livet selv går tapt. Livet er ingen menneskelig velferdsforening, det følger ikke menneskelige eller moralske eller kosmetiske oppskrifter. Hva slags poeng er det da i å komme med nok en traurig nedgangsberetning ?
Her vil jeg komme med en for meg helt uvanlig ting, en advarsel; ja, jeg mener det, en advarsel. Jeg har svært lite til overs for våre dagers forfalskende dyrkning av alle slags optimismer som handler om overvinnelser av sykdom og nederlag og motgang. Alle har funnet veien til helse og frelse, noen løper, noen går, noen synger og danser, andre masserer og berører, og noen bare tror og innbiller seg ut av elendighet og sykelighet. Mange finner behandlingen og terapien som virker, alt ender godt til slutt som en dansk kvinnelig pilegrimsprest i Nidarosdomen som jeg har blitt kjent med bruker å si det. En verbal refleks, hun tror ikke på det selv.
Vår tids forherligete terapeutiske kode passer ikke for meg og min elendighet; jeg er ikke optimist, jeg håper ingenting, jeg har ikke tenkt å oppføre meg som om jeg er min egen Snåsamann, jeg har ikke overvunnet noe, jeg har ingen seire å se tilbake på. Jeg er ikke noen moderne sykdomshelt som har lidd av depresjon eller sjenanse eller alkoholmisbruk og har funnet terapien som virker og bekjempet og lagt dette bak meg og kommer tilbake til det normale livet som noe stort og vellykket. Jeg har ingen eksemplarisk og tilbakelagt eller avsluttet sykdomshistorie å fortelle i et eller annet populariserende psykiatrisk eller medisinsk magasin som man får levert på nettet eller i posten og som promoterer den lyse optimisme og helteaktige kampen mot lidelser og plager og nederlag. Alle ting har sin terapi, alt har sine løsninger, alle lidelser har sin rette behandling, alt ender godt bare man er heroisk nok og står på, som det heter. Tvert imot, for meg gjelder det bare en eneste ting, det er min paradoksale seier, den seieren som viser at jge er uovervinnelig, og det er at jeg har tapt, jeg orket ikke noen form for kamp, jeg har latt meg flyte med, jeg har falt gjennom, jeg har gitt opp og har tenkt å fortsette med det like til jeg er ferdig. Til jeg har vunnet. Jeg har vært nede for telling, jeg er fortsatt nede for telling og finner meg godt til rette med det. Jeg liker faktisk meg selv i denne litt nedoverbøyde og kuete posituren. Knelende. Ydmyket, uovervinnnelig. Jeg har det jeg har, jeg er den jeg er, jeg er hverken kurert eller helbredet eller tilfrisknet eller tilbake på arenaen, på jobb, fit for the old fight. Jeg har trukket meg, fått nok, har lagt ned våpnene. Den gamle hankatten min, Oddmar, fikk skikkelig juling her i vinter av et eller annet rovdyr. Før jeg forsto hvor alvorlig skadet han var, gjorde han noe han aldri har gjort tidligere; han krympet seg mer og mer sammen i en underlig ydmyk stilling før han forsvant dypt inn under sofaen, helt inn til veggen og lengst mulig vekk fra folk. Der ble han liggende og hadde tenkt å bli liggende helt til jeg forstod at jeg måtte hente han fram og bringe han til dyrlegen for et nødvendig inngrep. Han er fortsatt i live og full av livsmot. Det er denne slags nederlagsvei som passer for meg meg, den vil jeg gå, den fører meg dit jeg ønsker å komme. Så kan andre la seg rive med eller forføres av heltedrømmer og overvinnelsesretorikk, dersom de foretrekker det. Det har jeg fått nok av.
Jeg ris av en mare, jeg undergår en slags eksistensiell utsultning uten å vite hva det kommer av. Av og til føler jeg meg som en ‘muselmann’, fangene i de nazistiske dødsleirene som bare svant hen. En Muselmann beskrives på følgende måte:
“Ekstremt tynn, uklare øyne, apatisk, trist ansiktsuttrykk, gråfarget hud som så ut som hardt papir. Håret var grovt, grånet og gikk lett i stykker. Hodet virket langstrakt, kinnbenet og øyehulen var svært markerte. Men også den åndelige,intellektuelle og følelsesmessige aktiviteten var radikalt redusert. Fangen mistet hukommelsen og evnen til å konsentrere seg. Hans bevisthet var bare rettet mot mat. Sultfantasier dekket over den fryktelige sulten. Han oppfattet bare ting som lå rett foran øynene og hørte bare når ordene ble skreket høyt. Uten motstandsevne ble han banket og slått. I den siste fasen følte han ikke engang noe sult eller smerte mer. ”Muselmannen” omkom fordi han ikke kunne fortsette. Han var symbol for massedød, sultedød, være overlatt til seg selv, sjelens død, et levende lik.”
Natt og dag, dag og natt; jeg kjenner at jeg er smittet av noe; et mental virus eller en giftig parasitt. Jeg aner ikke hva det er. Et blinkende sort lys forfølger meg hvert eneste lite øyeblikk, jeg vet ikke om det er mørke eller lys som plager meg, eller begge deler. Hele tiden dette ene, som jeg ikke kommer bort fra:
En sykelig transcendental følelse av å være forsvunnet, eller kanskje mer at jeg er i ferd med å forsvinne.
Ikke en hvilken som helst forsvinning; det er noe som er annerledes og uforklarlig. Det underlige med denne forsvinningen er at den pågår hele tiden, den tar ikke slutt, det er en slags kontinuerlig og uendelig forsvinning uten endepunkt. En stund trodde jeg at den kom til å gi seg, at det dinnes et sluttpunkt, en gang ville jeg være forsvunnet og det var over. Da fikk jeg fred. Det er ikke slik. Dette er en annerledes forsvinning, en ny type forsvinning som ligger utenfor normale begreper. Den fortsetter som om jeg skal holde på med å forsvinne så lenge jeg lever, uten å få lov til å forsvinne for godt. En omvendt narsissisme, en slags grenseløs selvforminskning og selvforakting?
Samme hva jeg gjør er det der; et indre åpent sår. Jeg er utstøtt av meg selv. En forbannet fornemmelse av avstand til alt og alle, av fravær, av sosial vektløshet. Av å være merket av ingenting. Følelsen tiltar, den øker, den spiser meg langsomt opp innenfra og utenfra.
Mest i form av en vag ubehagelig anelse.
Andre ganger treffer den meg som et voldsomt slag; jeg stivner i overveldende skrekk. Ikke vanlig hverdagslig skrekk, for en knurrende bikkje eller innbrudd om natten. Nei, noe uforståelig, noe umåtelig sterkere. Hverken mer eller mindre, en absolutt overveldende skrekk. Som om jeg står her helt på egen hånd, konfrontert med noe overmenneskelig, noe som ikke er av denne verden. En illevarslende, brennende busk i ødemarken.
Jeg merker at jeg er rammet. Jeg merker at jeg kan ha vanskelig for å holde meg oppreist.
- Hva kan jeg gjøre? Hele tiden mumler jeg repeterende til meg selv; – Hva faen er dette? Hva foregår, hva har jeg gjort for å fortjene dette?
Jeg merket først at tilværelsen bleknet. Jeg vet det høres underlig ut. Jeg var ikke engang sikker på om det var tilfelle. Om jeg bare innbilte meg det. Hvordan kan verden begynne å blekne, tenkte jeg? Men allikevel tok jeg meg ofte i å føle at tilværelsen ble mattere og blekere; at til og med jeg selv bleknet. Selv om det skjedde gradvis, virket det inn på meg. Hvem ønsker å blekne? Jeg begynte endog å ta kunstig sol for å motvirke følelsen. Under en ferietur på Tenerife ble jeg et øyeblikk sikker på blekningen. En morgen jeg gikk ut på verandaen for å se utover landskapet og havet der ute merket jeg at en underlig blind følelse var kommet inn i øynene mine; fargene var borte eller i alle fall svekket; alt jeg så på hadde fått en grå tone eller kanskje nærmere en brun tone. Det lignet et slør som lå over virkeligheten. Et lite øyeblikk var jeg helt sikker på at noe foregikk med meg. Samtidig reagerte jeg ikke noe særlig; jeg kjente en blek likegladhet.
Senere tvilte jeg selvfølelig igjen. Det er jo velkjent at skyer av gul ørkensand fra Sahara ofte legger seg over de kanariske øyene.
Det var slik det var; bortsett fra fornemmelsene av blekning visste jeg egentlig ikke noe sikkert. Men følelsen var ikke til å ta feil av. En slags svekkelse og utydelighet rammet eksistensen min. Den tok ubønnhørlig over alt. Ikke med ett slag, plutselig. Nei; stillferdig, snikende. Litt etter litt; farger ble svakere, følelser ble mattere og mattere, jeg selv og min person gjennomgikk en sakte degradering og svant etterhvert mer og mer hen. Jeg gikk til side når jeg møtte folk. Folk tok mindre og mindre notis av meg. De svarte ikke om jeg snakket til dem, de så ikke når jeg hilste på dem. Jeg likte ikke lenger å gå inn i butikker; det virket som om betjeningen ikke la merke til meg. Jeg fikk jo aldri betale. Likeens på restauranter, jeg kunne bli sittende i en uendelighet før jeg fikk servering. Det hendte at andre bare forlot rommet på møter slik at jeg ble sittende alene ved det store møtebordet med tomme stoler rundt meg. Ingen ubesvarte anrop på telefonen, ingen meldinger. Hva skal jeg med eposten når ikke mottar noen epost?
En ting er at jeg med årene er blitt langsynt og at jeg hører litt dårlig. Det er forståelig. Det er ikke forståelig at stemmen min lød svakere eller veikere. Endog kroppslig merket jeg massen forsvinne, jeg ble tynnere og magrere uten at jeg gjorde noe for det. Beinbygningen og blodårene ble synlig. Jeg kunne føle skjellettet like under huden.
-Nei, nei! Jeg det var ikke snakk om noen slankekur! Det har jeg aldri bedrevet med!
Det lignet kanskje litt på anoreksi. Jeg kjente et indre slektskap med anorektikere; en gang kom jeg på at jeg kanskje led av en slags eksistensiell anoreksi. Jeg hadde ikke spisevegring; som allerede sagt slanket jeg meg selvsagt ikke. Det var noe helt annet. Noe jeg ikke kjenner eller forstår og ikke vet hva heter tok seg inn i min tilværelse. Nesten som om noen eller noe fikk tak i brukernavnet mitt og passordene og begynte sitt eget spill med meg. Det hendte at jeg våknet midt på natten med en eneste tanke i hodet; at jeg av ukjente krefter var blitt tildelt en spesiell skjebne. Et spesielt skjebneforløp har tatt over livet mitt. Jeg kan ikke gjøre noe fra eller til.
En annen natt dukket det merkelige ordet ostrakisme opp i hodet mitt. Tanken surret rundt der inne i det forvirrete hodet mitt:
-Kan jeg rett og slett ha blitt ostrakisert?
Ja, det er faktisk tilfelle. Jeg fikk for meg at det kan ha foregått en hemmelig kampanje eller avstemming et eller annet sted i samfunnet der et ondsinnet usynlig flertall har besluttet å forvise meg; tilstrekkelig mange har skrevet navnet mitt opp på potteskår og dermed landsforvist meg til langsom forsvinning og usynlighet. Jeg kan innrømme det med en gang. Egentlig er det ikke overraskende at jeg begynte å drømme om ostrakisme. Jeg utviklet en periode en slags teori om nødvendigheten av ostrakisme som en demokratisk mekanisme for å sikre menneskelig balanse og likhet. I våre dager er dette en negativt ord. Vi innbiller oss i vår forfeilete humane idealisme at man bør ikke behandle folk på denne måten. Jeg er helt uenig i dette. Ostrakisme er potensielt en god institusjon. Vi trenger mye mer av den. På samme måte som vi trenger rettsvesen og et straffesystem for å holde nede lovbrytere – dette er rettet mot fattigfolk og tapere – så trenger vi et parallelt sanksjonssystem for å hemme og holde nede sosiale vinnere og egotrippere; alle slags overdrevet oppmerksomhetssyke og maktbegjærlige folk. Det var demokratene i Aten som først skjønte at velfungerende og gode samfunn har behov for en ordning med ostrakisme for holde maktbegjærlige og storhetssyke mennesker i sjakk. Jeg er av den oppfatningen at de kloke atenerne praktiserte en levende og ekte likhetsprakis seg imellom, de hverken aksepterte eller tålte at enkelte forsøkte å ta seg til rette overfor andre. De mente og trodde på likehetstanken, basta! Da var det en enkel metode å skrive noe på et potteskår eller en ostracon slik at vedkommende ble påtvungen en timeout. Det er lett å se hva som skjer når et samfunn blir uten slike mekanismer. I tomrommet som oppstår når en ikke kan bruke ostrakisme for å dempe dem tar grådige og begjærlige eliter og rikfolk og kjendiseriet fullstendig overhånd. He?regud; kan det virkelig være noen som greier å leve med den patologiske tilstanden vi har nå form tiden. Nei; tilbake til Aten; la oss få ostrakismen tilbake! I mitt tilfelle er det derimot snakk om en annerledes og mer ondsinnet snikostrakisme.
Jeg har vært innom andre muligheter.
Jeg har hørt at det i hver levende celle er innebygd et visst antall celledelinger; deretter er det slutt. Helt av seg selv begynner den å visne hen og dø. Kanskje er det som hender meg noe lignende; jeg har uten å vite det brukt opp eller annet som er avgjørende for hvorledes mitt sosiale liv arter; deretter er det over, jeg forsvinner rett og slett. Jeg har jo ikke akkurat sagt nei takk til alt sammen.
Først viste det seg gjennom små og ubetydelige forandringer. Deretter mer og mer tydelig, på flere og flere områder av livet mitt. Jeg som alltid har elsket diskusjoner fikk mindre og mindre å si. Jeg sa mindre og mindre. Når jeg snakket kjente jeg at jeg egentlig kunne ha tidd stille; jeg hadde ikke noe på hjertet eller det var omtrent som om det ikke lenger var jeg som snakket. Det var samtidig mindre å snakke om. Alt er jo sagt allerede. Det førte til at jeg sa mindre og mindre, uten at det i og for seg gjorde så mye. Mange ganger er det en fordel. I våre dager snakker folk altfor mye. Snakkemaskinene går på tomgang. Alle har glemt kunsten å holde kjeft. Alle har et eller annet de ønsker å fortelle. Folk fyller omgivelsene med det tomme ustoppelige pratet og snakkingen sin, et plagsomt uvær av logorrhea ligger over verden. Kan dere ikke bare holde kjeft et eneste lite sekund!
Det kom fra alle kanter. Jeg ble omringet eller omsluttet av en følelse av fravær som forfulgte meg hvor enn jeg gikk og sto.
Uker, måneder, flere år har gått siden de første bittesmå tegnene. Jeg hadde et lønnlig håp. Kanskje ville det gi seg. Gå over.
Det fortsetter. Jeg forsvinner hele tiden mer og mer. Hvor langt kan det gå? Hvor mye gjenstår det før det er slutt og jeg er helt forsvunnet?
Det verste er kanskje denne følelsen av ukjent skjebne; at jeg ikke har den ringeste anelse om hva dette innebærer. Hva er det egentlig som foregår? Jeg har ikke hørt om andre som er utsatt for noe lignende. Folk holder seg vanligvis med helt ordinære og velkjente plager. Panikklidelser, sosial angst, kronisk trøtthet, utbrenthet, depresjoner, ustabilt følelsesliv, bryst- og prostatakreft, trøbbel og mobbing på arbeidsplassen. Jeg ser med misunnelse på folk som omgir seg med velkjente lidelser som man kan snakke om og nesten slå om seg med og skryte av at man har pådratt seg. Om noen sliter med en ukjent eller dårlig forstått lidelse kjemper de en hard kamp for å spre kunnskap om det og få den akseptert. Å lide er et adelsmerke. Men det må være i form av en kjent sykdom eller lidelse.
Jeg har ingen slike muligheter. Jeg plages ikke av normale velkjente ting. Jeg har ingenting å vise frem. Jeg kan ikke bruke plagene mine som skjold mot en hard verden. Utenpå og sett fra utsiden virker jeg fullstendig frisk og normal.
Det hjelper bare så lite hvordan ting ser ut når en befinner seg midt inne i et virkelig mareritt. Jeg rammes av et omseggripende fravær. Jeg forsvinner rett og slett, det er den enkle sannheten det dreier seg om.
-Skrekk og gru! Hva handler det om? Hva ligger bak? Er det et nederlag, et tap, en slags undergang? Har jeg gjort noe utillatelig, har jeg rett og slett syndet? Sitter det noen innforjævlige Guder eller demoner et sted og har dømt meg; til bortvisning og eksil og absolutt fravær?
Jeg spør og grubler; samtidig forsvinner jeg langsomt. Det er selve måten jeg befinner meg på for tiden, den varer ved nesten uavhengig av hva jeg finner på. Alt jeg foretar meg synes å bidra til at jeg forsvinner enda litt mer. Veien jeg er i gang med er enveiskjørt. Muligens befinner alle seg på enveiskjørte veier; du også, hvem vet, jeg aner ikke. Det er ikke min sak. Jeg er mer enn nok beskjeftiget med mitt eget tilfelle. Du får tenke over det selv. Jeg tenkte aldri over slike ting tidligere. Det er bare nå jeg har eller er besatt av denne forsvinningsfølelsen. Det er vel en slags stemning, det også.
Forsvinningsfølelsen inntar en så enerådende plass i mitt emosjonelle landskap at det er naturlig for folk med passende faglig bakgrunn å tenke at må være et slags syndrom jeg har pådratt meg. Man ville kanskje kalt det det Abolescoide syndromet eller noe sånt dersom en eller annen psykiater i DSMgruppen eller ICDgruppen hadde hatt meg og likesinnete forsvinningslystne personer som pasienter. Ingen har gitt meg noen diagnose. Ingen har noen anelse om at jeg trenger en diagnose.
Kanskje er det som skjer med meg, med livet mitt et sjeldent sosiokulturelt fenomen som vi ikke har navn for i våre samfunn. Jeg har hørt at det i Japan finnes et kulturspesifikt syndrom eller en tilstand som man kaller hikikomori:
“Hikikomori (ひきこもり or 引き籠もり Hikikomori?, literally “pulling away, being confined”, i.e., “acute social withdrawal”) is a Japanese term to refer to the phenomenon of reclusive people who have chosen to withdraw from social life, often seeking extreme degrees of isolation and confinement because of various personal and social factors in their lives. The termhikikomori refers to both the sociological phenomenon in general as well as to people belonging to this societal group.” (Wikipedia).

Kanskje finnes hikikomori også hos oss uten at vi snakker om det? Hvem vet?
Alt flyter stillferdig av sted i dette merkelige livsrommet jeg befinner meg i. Lik en taus sørgmodig elv. En flod av langsom undergang, forfall, avvikling. Alle ting visner, gir til slutt opp. En universell høst har satt inn. Ja, selvsagt vet jeg at jeg må være stemt på en spesiell måte for å kunne betrakte tingene slik. Dersom du ikke har fått det med deg allerede, så kan jeg si deg det; denne stemningen er almen for oss menensker; den vil en gang ramme deg. Før eller senere går det opp for en at en blir spist opp fra innsiden og utsiden, samtidig, og at det også gjelder det helt ubegripelige vesenet som en selv er. Dette enestående uforlignelige vesen som rommer alt som er tilstede, som er virkelig for hver og en av oss. Denne innsikten rammer, som et pileskudd farer den mot oss, inn gjennom rommet før den flerrer hudens forsvar og skjærer seg inn i sjelens kjøtt – for sjelen må være av en slags subtilt kjøtt fordi smertene er uutholdelige – den spidder og treffer oss på ulike måter; godartete eller ondartete. Med ubehag finner vi oss i at ting har begrenset varighet; de eldes og forfaller, ødelegges, går i stykker, faller fra hverandre og løses opp, forsvinner, opphører å eksistere. Jeg hadde aldri sett konkret for meg at denne grimme naturloven har noe viktig med meg å gjøre; så rammes jeg av den som av en brutal knyttneve. En grov grådig neve; den tar strupetak på meg, vil kvele meg. Jeg kaster etter pusten, det er overveldende på en ondartet, nærmest ondsinnet måte. En fulltreffer rett i hjerteregionen.
- Stopp opp, nei og atter nei; nå roter du det til, du trekker slutninger altfor tidlig, for fort; jeg snakker ikke om døden eller om livstruende sykdommer, om kreft eller denslags moderne fataliteter.
- Vent litt; jeg er bekjeftiget med noe helt annet, ting du knapt har tenkt over dersom du fortsatt lever et såkalt normalt liv.
For å være normal og for å fastholde normaliteten må man være ganske forstyrret eller svekket i viktige menneskelige evner. Jeg tror nesten jeg snakker om en tilstand som rammer selve sjelen hos et menneske, selv om velfriserte og oppstasete psykologer ikke lenger tør eller kan snakke om sjel som følge av svak empirisk dekning for dette fenomenet; jeg er rammet av en bastant tilstand med langsom oppløsning eller forsvinning; hva det går ut på vil fremkomme etterhvert. Jeg vakler på et vis videre, jeg hangler avgårde, i et liv som på langt nær er ferdiglevd, med mine 60 år som er det jeg har fått låne så langt og som jeg har betalt dyrt nok for. Det føles som om jeg er truffet beinhardt av noe som er motsatt av beinhardt, det er uklart og ullent og mykt og kvelende; det har etterlatt seg dype sprekker i det stoffet jeg er laget av, store stykker av meg er i ferd med å løsne, brekke av og falle vekk.
Jeg har i ganske lang tid merket at jeg er kommet inn i noe som minner om en sluttprosess, det føles som en slags sluttfase, jeg kan ikke forklare hverken for meg selv eller andre hvorfor det er slik. Trinn for trinn, steg for steg plukkes jeg i stykker. Det uroer meg; selvsagt; jeg plages av det, jeg tenker på det hele tiden, jeg gjør meg alle slags ville forestillinger om hvor galt det kommer til å gå; at det ene etter det andre av alskens jævelskap og ulykker kommer til å ramme meg, bare hardere og hardere, alt vil gå fra vondt til verre. Inn i en hittil ukjent og nedverdigende tilværelse fylt opp til randen av alt det man ikke ønsker seg i et normalt liv; dysfunksjon, smerte, plager, ubehag, tap. Gamle foreldre faller fra hverandre, det ene organet etter det andre smuldrer opp og nekter å virke, døden har tenkt å la vente på seg til mest mulig er nedbrutt og utslitt. Ungene blir arresterte, fengslet for tiår, ingen å appellere til, de har forbrutt seg og følgene er som stål. Noe med jævelskap i sinnet har satt opp en omvendt ønskeliste, en slags antiønskeliste, og jeg er den heldige mottaker av alt det uønskete som mennesker kan forestille seg. Det ene oppå det andre, nedverdigelse etter nedverdigelse, det er ingen grense hvor langt ned et menneske kan bringes, det er bare å la nedverdigelsene fortsette ut mot det uendelige. Det at jeg har hatt litt for mange offensive kreftceller i kroppen en tid er bare en liten del av det hele, faktisk ikke noen viktig del. Andre ting er verre å håndtere og forholde seg til. Særlig det som på samme tid er velment og ondt og som kommer fra andre mennesker; vi vet det alle like godt – de merkelige sjelelige sykdommene som utspiller seg i det menneskelige vevet som vi inngår i er mye mer overveldende og skremmende enn en skarve sykdomsprosess i cellevevet i underkroppen.
Jeg oppdaget ikke prosessen som hadde begynt med en gang. Jeg merket tegnene, en kjede med stadig flere hendelser av samme karakter, men det tar tid før man tar innover seg slike diffuse ting. Jeg tror ikke jeg forsto at noe var på gang selv om jeg merket en slags forandring. Det er antagelig en snikende prosess som stille lister seg inn på livet til en stakkar; men når det først har skjedd, da ser en det klart, tindrende og skremmende klart. Et ubehagelig klarsyn. Man forstår at man er utlevert, er gått inn i en annen tilværelse som offer, utelukkende som offer, alt som ellers eksisterer er blitt grådige sugende parasitter og en er med hele seg selv blitt vertskap, en er sendt tilbake til et annet land som fastholdt kravet om utlevering til det skjedde. Hva faen gjorde jeg galt slik at jeg ble krevd utlevert?

Ingenting kan hjelpe lenger, jeg ser det og blir mer og mer ute av meg. Ingen bryr seg, hvorfor skulle noen bry seg? Ingen ser eller forstår at noe foregår. For den saks skyld ville det heller ikke gjøre noe forskjell, kan egentlig folk gjøre noe særlig for hverandre lenger? Hva kan jeg selv gjøre? Et eller annet stygt snikende er i gang, gjemt bak min rygg, jeg blir ubønnhørlig faset ut av dette livet nesten etter en slags hemmelig plan, en usynlig bestemmelse; alt det jeg har vært og fremdeles er taes bit for bit fra meg, det taes fra livet mitt, fra personligheten min, fra kroppen min, fra det jeg har gjort og holdt på med, fra folkene jeg har kjent og holdt meg til, alt plukkes vekk stykke for stykke. Hva kommer til å bli igjen av meg, av livet mitt? Jeg forsøker med all min forestillingskraft å se det for meg; hvordan kommer det til å ende; med vanvidd eller oppløsning og død eller uteliggeri eller spesialsykehjemsplass? Eller frataes jeg bare tilgangen, blir nektet adgang, har hverken brukernavn eller passord lenger, er støtt ut i en slags usynlig usynlighet, en upåfallende forsvinning som ingen andre enn jeg merker har funnet sted? Vandrer fritt omkring uten å være tilstede, på gal side av alle grensene og linjene som er trukket opp og som ingen vil nevne eller snakke om. Eller ikke engang vet om. Forsvunnet uten å forsvinne?
Ingen bryr seg om dette heller! Jeg forsøker å finne ut av det, hvorfor det blir slik, hva det innebærer for meg, hva som står på videre? Jeg er riv ravende paranoid, ikke sant? Det er det dere tenker om meg, han er ute å kjøre; selvfølgelig gjør dere det. Det er jo ikke slik det er i den verden vi lever i. Det finnes ingen skjebne lenger som leker seg med livet til folk; ingen av oss har noe som ligner på skjebnebestemte liv lenger, slike ting som utspilles etter et mønster hender bare i greske Ødipusmyter og gamle moraliserende folkeeventyr. Jeg må innbille meg at disse tingene skjer med mitt liv. At jeg er nødt til å følge et mønster som jeg ikke engang kjenner, som medfører at jeg plukkes i stykker, går i oppløsning uten at noen merker det. Jeg grubler dagstøtt over det som skjer, kan jeg ha gjort noe som er universelt galt, jeg har hele mitt liv danset på bordet, mens katten var tilstede, jeg har levd på solsiden og tatt meg til rette; kan det være grunnen at jeg blir rammet av en slags skjebne, at tingene vendes opp ned? Jeg har vært en velmenende psykolog i dette livet som reverseres og inverteres; med stolt arroganse og hovmod har jeg påført folk alt det man som fagperson utsetter folk for i beste mening; oppdager og klarlegger og diagnostiserer lidelser og plager og lav intelligens og lærevansker og svak omsorgsevne og andre av de mulige skavankene som menneskelivet handler om – rapporterer videre og tilrår behandlinger og hjelpetiltak med ukjente virkninger – paradoksalt nok får jeg nå tilbake med samme mynt, det er min tur å åpenbare mine skavanker!
Jeg kan ikke si noe annet enn det jeg sier til dere; dere må bare tro meg, dette skjer med meg, med mitt liv. Jeg er panisk, skrekkslagen, jeg vet ikke lenger hvor jeg kan vende meg, jeg har ingen å henvende meg til, jeg er fullstendig alene om å se hva som foregår. Alle fortsetter som før, dersom jeg forsøker å fortelle noe får dere et underlig vantro smil om munnen, dere hører egentlig ikke etter. Dere forstår ikke. Jeg sier følgelig ingenting lenger.
- Hvordan står det til med deg?

En eller annen spør. Det er det det handler om. Jævla falskspillere. Man later hele tiden som om verden fungerer. Som om alt er i orden. Det er det ikke. Ingenting er i orden. Verden er gått av hengslene for lenge siden, resten er et forbannet løgnaktig scenespill.
Jeg trenger heldigvis ikke svare. Folk har sikkert god grunn til å bekymre seg. Det er lett å se at noe er annerledes, forverret; selv et kjapt sideblikk er tilstrekkelig. Ringene og rynkene rundt øynene mine er helt klart ikke filosofiske spor. Noe alvorlig og merkelig må ha skjedd med min person. En slags svekkelse eller forflatning av mitt gamle vitale jeg.
Folk spør meg i forbifarten. Helt sikkert i vennlighetens navn; de spør meg om hva som har hendt meg de siste årene. Hva som har inntruffet på min vei. Noen få stanser til og med opp, de legger opp til en ordentlig prat. De fleste gjør forstålig nok ikke det;; de haster videre og simulerer at de har de ekstra travelt eller har en viktig avtale. Jeg opplever meg som en tigger eller uteligger, sittende med et tomt pappkrus foran seg på fortauet med den magre livsslitte ryggen opp mot en kald og hard murvegg.
Jeg vet egentlig ikke hvorfor det er slik, hvorfor jeg føler meg så satt tilside og utenfor. Det er ingen grunn til det, er det? Kanske andre har det slik, av og til? Det er naturlig? Eller har det noe med meg å gjøre? Kanskje fordi det jeg representerer ikke har noen naturlig eller ekte plass i det hastige livet til normale og opptatte mennesker. Jeg er en barbar i en sivilisert verden, jeg snakker ikke det innfødte språket.
Noen få ser ut som om de anstrenger seg litt mer eller bryr seg litt mer og setter seg ned med meg for en litt flau samtale over en kopp kaffe. Jeg forstår godt hva som foregår; folk har i lang tid sett lite til meg, mindre enn forventet. Riktignok prøver jeg aktivt å unngå å ha noe med folk å gjøre. Flaut eller ikke flaut; det tiltaler meg at noen ‘der ute’ viser interesse eller kanskje heller er elementært høflige. Slike høflige spørsmål setter faktisk fart i tankene mine, gir dem retning:
- Hva skal jeg svare?

Ofte blir jeg stille en liten stund. Jeg tenker meg to ganger om. Tankegangen min er treg. Jeg har lest et sted om forskningsresultater som viser at hormonbehandling og blokkering av mannlige hormoner har varige ugunstige nevrokognitive virkninger. Det er nærliggende å tenke at her ligger forklaringen på at jeg tenker så tregt. Noen ganger går tankene mine så langsomt at folk ikke gidder vente på svaret. Jeg nøler og gjør et iherdig forsøk å tenke ut noe vettug som kan klarne opp i den tykke og klebrige nevroinduserte tankeskodden i hodet mitt. Samtidig ser jeg i øyekroken at tiden som er satt av løper fra meg. De travle interlokutørene mumler noe før går de haster bortover; det gjør jo saken enklere på et vis. Jeg slipper å tenke ferdig.
Jeg er heller ikke sikker på hva jeg skal svare. Det finnes lettvinte og mer kompliserte svar. Men samtidig står jeg i en ganske spesiell situasjon om jeg skal svare korrekt på spørsmålet. Jeg er en av de heldig eller uheldig utvalgte som har fått anledning til undergå en type lidelse som jeg aldri hadde hørt om og som knapt er omtalt i litteraturen før meg. Jeg skal innrømme med en gang at dette ikke er helt riktig selv om det høres ganske flott ut. Mens jeg har vært opptatt med å utarbeide denne innfløkte beretningen om min beskjedne lidelseshistorie oppdaget jeg at det finnes noen obskure forfattere som har fortalt om og kanskje gjennomlevd lignende eller i allefall nært beslektete lidelser. Det gjør forsåvidt ikke noe; det er en fordel å kunne støtte seg på andres beskrivelser.
Det gikk umerkelig for seg. Det som rammet meg. Jeg vet ikke engang om det er riktig å si det på denne måten.De dramatiske tingene som vederfarer oss i livet inntreffer på en snikende måte. Dramatikken ligger ikke i det åpenbare, men mer det de gjør med oss i det stille, de inngrepene de foretar i livet vårt. De lister seg inn på oss. Inn i livet vårt. Vi vet ikke engang at de er der eller når de er der. Vi blir inntatt som av bittesmå mikroorganismer. Lenge gjør de lite av seg, når de tar til å gjøre seg gjeldende skjer det stillferdig etter livets egne lover, i livets egen rytme, med livets egne proporsjoner.
Alt er som det skal være. Uten at det er det. Døgnhjulet har de vanlige 24 timene som ruller rundt nesten av seg selv og distribuerer våre stort sett fastsatte doser av lykke og ulykke. Verden seiler forbi som et spøkelsesskip i skodde utenfor vinduene mine, bemannet med Merkel og Obama og Sarkozy og Hagen.
Det skjer uendelig langsomt. Gjennom ørsmå mikroskopiske forandringer fra dag til dag, uke til uke. For offeret eller verten som man kaller han eller henne ved infeksjoner – i dette tilfellet er det meg det er snakk om, men en annen gang er det deg, selv om du ganske sikkert innbiller deg at din plass i oppmerksomhetens sollys er vunnet en gang for alle; glem nå ikke at vi alle kommer fra mørke og kulde og intethet og at vi skal returnere dit en gang – er det nesten ikke mulig å merke at noe usedvanlig foregår. Kanskje merkes et udefinert lite ubehag eller en stråling et eller annet sted i kroppen. Eller at søvnen gradvis blir dårligere og mer urolig, at man ikke husker like godt som før. At angsten og monstrene i våketimen midt på natten er vond å holde ut fordi den virker uendelig lang eller at kanskje heller at tiden har stoppet. Folk man treffer på om dagene midt i all denne høfligheten og vennligheten vi strever så hardt for å omgi oss med virker fremmede og nesten uhyggelige. En orker mindre og mindre å gå opp til postkassestativet oppe i svingen. Oppringinger forblir ubesvarte. Stadig flere ting forblir ugjort.
Alle slike ting er uklare og flertydige. De forvirrer mer enn de klargjør. Offeret – altså tilfeldigvis jeg i dette tilfellet – er ofte like langt. Når man merker så mye at man begynner å tenke at noe er på gang, da forandrer bevisstheten selve situasjonen og gjør at forandringene enten forsvinner som dugg for solen eller blir oppfattet på en overdrevet måte. Man tror ikke lenger at noe er galt når det virker så overdrevet. Normale folk kan ikke tillate seg å være så paranoide. Av og til må man være unormal og vel så det for å henge med i det som foregår. Dermed forsinkes prosessen, som en sinke blir man gående omkring, blind eller dum.
For å kunne oppdage prosessen – og til slutt oppdager man den i all dens paradoksale gru – må man omstille og finstille bevisstheten og oppmerksomheten. Man må komme inn i en annen tidsmodus, man må vende seg bort fra det ytre og tilsynelatende som til vanlig fanger oppmerksomheten og mot det indre og underliggende. Det tar tid å få dette til. Før eller senere er man der.
Noe mørkt og kaldt og og hardt og nådeløst som alltid finnes i verden der ute og blant oss fant fram til meg og grep fatt i meg med krokete klofingre. Tok tak i sjelen min eller livet mitt og begynte med mikroskopiske intervensjoner å fordreie det, det holdt meg umerkelig fast og deretter stadig fastere; dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned. Det gikk til og med hele lange år, enten du tror det eller ikke, at slike ting som ingen andre ser eller skjønner bare varer og varer og at et tilsynelatende oppegående menneske som jeg gradvis faller sammen, blir helt hjelpeløs og slått til jorden, ikke lenger vet hverken ut eller inn. Hvorledes kan det skje? Kanskje fordi en selv mest av alt er en slags medsammensvoren i det som en rammes av. Det føles slik, at det er slik det må være. Hvordan kunne det ellers skje?

At jeg er med på det, uten å vite hvorledes jeg medvirker. Hvem vet eller forstår slike ting? Antagelig de grådige og forslukne psykologene som alltid skal formulere folks problemer slik at det ser ut som om de eier dem. For dem finnes ikke lenger dype personlige mysterier, bare faglige problemstillinger. Og i allefall ikke disse forkrøplete skikkelsene som kalles psykiatere; de er kanskje gode nok psykiatere hva nå det måtte bety, men de er alle som en eller bortimot det håpløst dårlige psykologer. Dermed er de et dobbelt problem for slike som meg. Jeg har faktisk aldri hatt gleden av å møte en psykiater som var en brukbar psykolog. Ikke en eneste en av dem. Det å være psykiater fører med seg to lugubre ting, først en overdrevet selvsikkerhet og dernest en slags glemsel slik at man ikke lenger mestrer dette med jeg-du. Psykologene er i sin stillferdige fasong selvsikre og på hugget, de har den rette korrekte og balanserte kunnskapen og vil ha et ord med i laget hele tiden, Dvs. bare dersom de ikke forfaller til den sedvanlige ultraoppdragerske og summariske metoden som folk møtes med over hele linjen i dag. Det kan virke som om alle som skal assistere andre mennesker tror de er nødt til å opptre som en slags ultravoksne skikkelser. Gud forbarme seg over disse misforståtte universaloppdragerne. Genuine psykologer er ikke slik. De lodder dypt. De lar seg ikke friste til snarveier som ikke fungerer. Psykologer lar ingenting gå seg forbi. De sitter der godt konsentrerte på sine bortgjemte kontorer med døren litt på gløtt mot korridoren foran sine dataskjermer på DIPS og holder på med sine tettskrevne journaler og arkiver og timelister over folk som er ute å kjøre. De vil i alle fall ha en velbegrunnet mening eller mer enn bare god forklaring om det om en slapp dem til eller tilkalte dem, det er jeg helt sikker på. De vet jo alltid det som er mest kompatibelt med tidsånden. For dem er sannheten ganske enkelt, det som fungerer for dem er nødvendigvis sant fordi det er det beste på markedet.
Men i denne saken min fikk de ingen henvisning, de ble aldri spurt. Forståelig nok, ingen fant på å henvise meg siden jeg selv er psykolog – og selv liker jeg dårlig psykologer og deres meninger om alt som har med mennesker å gjøre selv om jeg vet så altfor godt hvor gode de er.

Helt uavhengig av psykologene og deres eventuelle ufeilbarligheter og skråsikre oppfatninger gikk det hele tiden nedover og ad undas med meg. Jeg kjente det etter et stund som om et sterkt sug tok tak i meg, en slags understrøm, dro meg inn i en nedovergående spiral. Jeg ble sendt langsomt svevende rundt i det som først virket som en slags stor vid sirkel; en ondartet sirkel måtte det være for alt som skjedde var først litt jævlig og deretter ble det hele tiden jævligere. Etterhvert så jeg at det gikk nedover også, alt dreide seg nedover og nedover. Da skjønte jeg naturligvis at det var en nedovergående spiral, for tingene kom hele tiden tilbake bare fra en litt annen vinkel, jeg så dem mer og mer fra undersiden, de gjentok seg slik de gjør det i den normale verden, men alltid på et stadig lavere nivå, stadig lenger og lenger nedover i tilværelsen. Tingene selv forandret seg også, jeg møtte ting som hører til i mørket, i dypet, på utsiden, i nederlagets landskaper. Ting som er støtt ut av den lyse velsmurte tilværelsen som normale mennesker befinner seg i i våre forskjønnete og godt vedlikeholdte levedager.
Samtidig som jeg forsøkte å holde fasaden, og det ble stadig mer krevende, havnet jeg altså mer og mer i et slags underverden; en dyp sjakt eller hule, et hulrom langt nede og fjernt bortenfor folk; det føltes i alle fall slik. I mitt eget dyp, vel og merke. Det finnes ingen andre dyp på dette området, selv om andre områder kan ha sine egne slags dyp.
- Du leser, du følger med, det forstår jeg. Men du stusser nok, det fornemmer jeg; du stusser:
- Hva er det egentlig han snakker om?
- Hva holder han på med, hva er poenget?
- Kjære deg, du stusser og det med god grunn! Hvordan skulle du nå kunne forstå det allerede på dette tidspunktet? Det er mange ting man bare kan forstå dersom man er villig til å bruke tilstrekkelig tid til å sette seg inn i dem. Slik er det i denne saken også.
La meg bare fortsette, du får forsøke å henge med om du har ork og tid og medfølelse.
Folk som deg, dvs. folk som fremdeles fungerer normalt har så nok med alt sitt, alle disse velkomponerte skikkelsene jeg omgies av og som er så oppegående – Ragnar og Øystein og Valla og Siri og Antonio og Mette og Ivar og Svein og Svein Ove og Roland og Anne Ma og Ingunn og Unni; hva de og dere nå enn heter alle sammen, hva dere har av tilfeldige kallenavn og personnumre på utsiden slik at dere kan påkalles av myndighetene når det er nødvendig. Selv om dere alle nok lider i det stille så fremstår dere som normale og sterke og synlige og tror at det er slik det er og kommer til å være. Sant nok; dere er alle fulle til randen av egne liv og egne små sugende dyp som egentlig er ganske ufarlige så lenge de holder seg i ro og ikke oppfører seg som en slags snikende omseggripende prosess. Vi legger sant å si ikke særlig merke til hva som virkelig skjer i det stille med andre folk rundt oss, så lenge robotene får holde på i sine faste mønstre ser de bare det de er definert til å se. Men det jeg snakker om her er dere døve og blinde og uvitende om; kanskje bortsett fra et lite snev av uro et sted der inne.
I begynnelsen merket ikke jeg heller så mye til det som hadde rammet meg selv. Jeg gikk der i mitt eget liv, ante fred og ingen fare. Først lot jeg det bare skje selv om det nok ikke hørte med til mitt ordinære liv. Nøt det til og med en tid fordi det føltes som om noe interessant var på gang i et ellers ganske stillestående og repeterende liv. Jeg skulle antagelig ha reagert og tatt affære, men jeg var veik og lot ting passere; og til slutt ble resultatet som det ble.
Nå har det inntruffet. Nå kjennes det bunnløst jævlig ut, det har gått helt nedenom og hjem med meg. Uten at noen kan se det, merke det. I det ytre ser jeg nok fremdeles ganske normal og uberørt ut. Det har stått på en stund nå, altfor lenge. Det blir bare verre og verre, tross noen mindre oppturer, noen kortere lysglimt. Jeg er nå hinsides enhver følelse av vanlighet og normalitet, av det som regnes for å være normal tilværelse, normalt følelsesliv. Det kjennes som om jeg bare fortsetter å gli ut av og bort fra det hele, sirklende langsomt innover og nedover. Alt jeg hadde av virkelig liv er fjernt der ute et sted, høyt der oppe. Som et abortert og bortkastet foster virrer jeg omkring her nede i mitt eget villniss, et kratt av sønderrevne og ødelagte følelser. Vet du egentlig hva en ødelagt følelse er?, hvordan det føles å gå rundt med ødelagte følelser? Jeg vet det, jeg strekker oppgitt to bedende hender opp mot himmelens blå lys i håp om å bli hentet hjem, kurert, løftet ut og opp fra dette elendige hullet som er meg selv.
Jeg ber deg, når du leser dette. Gå for en gangs skyld varsomt fram, forsiktig og lett på fot. Tenk deg nøye om mens du leser. Forsøk å få med deg hva jeg ønsker å fortelle. Det er ikke lett, jeg vet det. Bare anstreng deg litt. Det er ikke mer jeg ber deg om. Du vil bli godt betalt, belønningen vil komme fra ting inne i deg selv du enda ikke kjenner eller eier.
Sett utenfra virker det hele enkelt. Alt er så såre enkelt i denne positive og optimistiske virkeligheten vår, der blir alt forklart og forstått, ingenting er uforståelig, mysterier finnes ikke, selv det jævligste og mest smertefulle er egentlig greitt og kan gjøres noe med, det har greie og rettlinjete forklaringer, alle forstår alt.
Hva mer kan jeg si, sittende på det jeg antar er femte året her inne i mitt eget halvmørke? Reisende på tilværelsens tredje klasse; omgitt av skygger. Jeg aner ikke hva slags billet jeg løste for å bli plassert her. Brutt sammen til et værens nullpunkt, legemlig sunket ned i en utslitt lenestol. En slags eksistensiell rullestol for en eksistensiell invalid. Det finnes ingen tilpasninger i virkeligheten der ute som er laget for slike rullestoler. Etter å ha tilbrakt to-tre hendelsesløse år mer eller mindre kontinuerlig i denne posisjonen er endog personligheten min blitt preget, støpt i stolens statiske form. Som om den skulle være beslektet med et magisk flyvende teppe svever den ondskapsfulle stolen meg lenger og lenger inn i mitt halvveis påførte, halvveis selvregisserte forsvinningsnummer. Selv uskyldige gjenstander som en stakkars gammel lenestol er medsammensvoren i prosessen, de samarbeider med meg om den elendigheten som inntreffer, alle bidrar de til det samme resultatet. Jeg selv har gitt opp å protestere, jeg har fått en slags håpløs forkjærlighet for denne makeløst innholdsløse måten å bruke tiden på; det er kanskje riktigere å si ikke bruke den. Ingenting foregår, ingenting hender. Alt er stille og stilnet, bortsett fra det jevne suset fra varmepumpen i det store rommet ved siden av, av og til håpefullt tafatt fuglekvitter utenfor husveggen på milde dager og duren fra noen få dårlig vedlikeholdte dieselbiler som passerer på nedsiden av huset. Ellers; rungende stillhet. Alt står stille. Livet er stoppet opp. Jeg har dannet meg min egen omvendte romkapsel med absolutt eksistensielt vakuum på innsiden. En stagnert bakevje, befridd fra handlinger og hendelser og informasjoner, jeg slipper å forholde meg til strømmen av stadig nye ting og folk hendelser, slik man ellers må der ute. Ute i selve virkeligheten tvinges man stadig til å slippe det man holder i hendene, det er ikke mulig å fastholde noe, hele tiden kommer nye ting og foreteelser som strømmer på og driver de gamle vekk. Plutselig er man ferdigutdannet, huset må males og pusses opp igjen, bilen har passert 250 000 km’er, så har man vært i jobb i 15 år eller mer, ungene begynner på skolen, ungene er voksne, ungen er ikke lenger barn og de skal på universitetet, man trener for maratonløping for å bremse aldringen. Fortiden har forandret seg under presset, den er som en enorm avfallshaug for alltid avlegse minner, livet går så fort at det er avlegs og musealt før man er ferdig med å leve det og har glemt det. Å leve er å gi seg over, miste det man har og har hatt, alt man er og har vært, for alt det som man en gang drømte om og ønsket seg blir hele tiden noe som allerede er drevet bort, tilbakelagt. Noe som var, som kunne og skulle leves med åpne øyne og hjerte og armer, som er gjort overflødig og avlegs som en stakkars barneskolebygning fra 50årene, en grønn folkevogn eller kasettspiller, alle disse tingene som ikke har rett til noe lenger i tilværelsen utover å minne oss på om hvor fort det går. At det går altfor fort. På et tidspunkt går det opp for en, det demrer som en vag anelse eller slår en i bakken som en plutselig naken innsikt: Dette er ikke til å holde ut! Herregud, jeg vil ikke dette mere, forbarm deg, det må da gå an å slippe unna, jeg vil ikke bli ranet lenger, jeg nekter å miste det jeg holder i hendene mine, noen må kunne stoppe den uopphørlige strømmen!

I denne elendige lenestolen som er terminalt nedslitt av årelang passivitet, det er også en slags anvendelse, her står tiden stille, alt ligger bak meg, ingenting kommer til, jeg holder det tilbakelagte livet mitt i fast grep i hendene mine som et tungt kjede. En slags ransakelse av alle ting er mitt eneste tidsfordriv. Tett opp mot 100 % av lenestolene som ble laget det samme produksjonsåret er kassert for lengst; de sjelene og kroppene som av ulike grunner satt for mye i stolene har gått samme veien. Denne ene stolen gjør fremdeles nytte for seg, riktignok for en sertifisert nytteløst skapning. Med årene til hjelp slites ting ut bare ved at det sittes for mye i dem. Å sitte her fra tidlig morgen til sene nattetimer er en grunnleggende stemningstilstand for meg. En urstemning jeg har lært å hente fram i meg selv, jeg er blitt dreven i dette med rett og slett bare befinne meg akkurat der jeg for øyeblikket er, det kjennes som at jeg kan la tiden stoppe opp eller jeg bremser den ned. Jeg kjenner det tydelig at tikkingen fra tiden løper saktere, at stillheten vokser og omslutter meg. Man gjør bare nøyaktig det samme hver eneste morgen over litt tid, da løser følelsen av at tiden går seg opp, den er avhengig av at det inntreffer forandringer. Det er mulig at jeg sliter meg selv ut ved å sitte for mye på denne måten, forgjeves beskjeftiget med å stoppe tingenes strøm.
Jeg er tilbake her inne i kroken av det gamle trehuset i Utvik. Jeg kan høre bilene passere på veien nedenfor, av og til noen lyse stemmer fra folk og barn som går forbi på veien nedenfor huset. Jeg befinner meg i biblioteket som jeg litt forfinet kaller dette mørke stuerommet, fullstendig uten dagslys. Fylt til randen av bokhyller og bøker. Tunge mørke gardiner som alltid er trukket for. Hva skal jeg med dagslys?

Halvmørket gir meg en følelse av å sitte inne i eller nede i et dyp; den kastrerte hankatten min – om man kan bruke dette uttrykket om et felint vesen som i den grad er herre over og i sitt eget liv – sover sammenkrøket på det brunfargete saueskinnet i den andre lenestolen og trivst godt uten dagslys han også. Jeg merker at han er i dårlig form for tiden, et eller annet er det som plager han. Det er allerede utpå formiddagen, en kald og gråhvit forblåst vinterdag i slutten av januar måned. Verden er nesten fargeløs her nede ved fjorden slike dager, fargene forsvinner inn i seg selv når de må nøye seg med så lite lys. Det er mulig de fortsatt er der, bare man ser skikkelig etter. Man må egentlig sette farge på tingene selv. Det nærmer seg et år siden jeg tok til med å sette sammen denne fortellingen. jeg begynte som du vet i mars i fjor. Ingenting har tilsynelatende inntruffet. Alt er ved det samme. Året har samlet dager og snudd seg rundt en gang til. 2009 har blitt til 2010. Kaffekoppen min står fortsatt i bokhyllen. Alt er som før, allikevel er det ikke helt som før. Små endringer har greidd å presse seg inn i livet mitt. Sett utenfra er det snakk om umerkelige forandringer. Utenfra synes alt fremdeles som i fjor, ingen som hadde tatt seg til til å dukke opp her i huset hadde merket noen forskjell. Ingen dukker opp, så det er ikke noe problem, jeg er alene om å vite dette. For meg tikker en slags krympet og utsultet tid avgårde og griper grådig og hungrig inn her og der med de lange magre fingrene sine, bringer med seg hendelser, forskyvninger, omveltninger, skuffelser, oppmuntringer. Jeg har fått tak i en ny kaffekopp da den gamle fra Wroclaw lekket ut kaffe etter å ha falt ned i gulvet noen ganger.
Andre bøker står i de overfyllte bokhyllene som jeg er omgitt av. Av og til føles det som om hjernen min er altfor liten til å kunne håndtere alle disse tusener av bøker og det de inneholder. Noen bøker har jeg like i nærheten.

Pessoabøker. Bøker om det muslimske andalusia eller spania. Av en eller annen grunn Madam Bovary. “Die Regierung des Selbst und der anderen”. Noen kjærlighetsromaner. Til og med en oppdatert fagbok om kjærlighetspsykologi og kjærlighetsfysiologi. Philip Roths ujevne men vakre bok om om en eldre manns kjærlighet til en yngre kvinne, ‘The dying animal’. Jeg liker tittelen. Den viktigste boken for tiden er av en eller annen grunn Stefan Zweigs ‘Verden av i går. En europeers erindringer’ fra 1949, mitt fødeår. 100 år tidligere, på min fødselsdag julaften i 1849, ble den unge Fjodor satt på vognen som tok han til ’De dødes hus’ opp i kuldeødet etter at han dagen før gjennomlevde en simulert henrettelse til skrekk og advarsel. Han våknet til livet før han nådde de dødes hus. Det reddet han.
Denne skrivingen er en slags reise innover til mitt indre Sibir. Jeg har vært gjennom en imaginær henrettelse. Jeg skjønner ikke at folk ikke leser den heller enn disse komsumistiske Samartinbøkene som forfølger en i bokhandlernes vindusutstillinger over hele verden, de samme bøkene overalt. Det føles som om en er har kommet til nøyaktig det samme stedet selv etter at en har flyktet tusenvis av kilometer med et billigfly. Sammen med sin 30-årige kone Lotte gjorde Stefan Zweig selvmord før krigen hadde funnet sin slutt. De ble funnet hånd i hånd i sengen etter å ha inntatt gift sammen. Denne tidlige europeeren og verdensborgeren hadde siden 1938 vært på rømmen fra Hitlertysklands halsende hunder og tilslutt funnet et slags hjem eller en slags endelig hjemløshet i Brasil. Det maktet han åpenbart ikke å leve videre med. ‘Tenk globalt, lev lokalt’ heter det omtrent i et moderne slagsord. Lev globalt og dø av det.
Livet varer sjelden like lenge som man lever. Dersom man ikke blir tatt av dage før man er ferdig med å leve, så brenner livet ut mens man fortsatt er i livet. Det finnes antagelig en periode i folks liv der det egentlig er slutt, da de ikke lever lenger selv om de teknisk sett er i live. De herskende tankeforbud og andre av de tingene som samfunnet påfører oss for å sikre sin fungering gjør at vi kanskje merker dette, men vi makter egentlig ikke å forholde oss til det eller tenke gjennom det. Noen ganger er man ute på tomhetens vidder for kortere tidsrom, andre ganger er det kronisk. For min del er det slik; jeg kjenner tydelig at noe skjer med meg, at jeg er sluttkjørt i det jeg passerer midten av 50-årene. Andre merket selvfølgelig at et eller annet var fatt, mange reagerer negativt på de forandringene de ser hos meg. Det gjør at mitt livs store nedtur setter inn samtidig. Hva har man da igjen?
Livselven min er tørrlagt. Rio seco, livskraften min er brukt opp og uttømt. Jeg går omkring som et skall uten innhold, en figur som ligner på meg selv men som er tom innenfor huden. Jeg har tenkt på at folk som i barneårene måtte utholde for store påkjenninger før eller senere når denne grensen da de ikke har mer å gå på. Da livet stikker av uten å si fra, det har fått nok. For en tid siden snakket jeg med min eldre bror Rolf om disse tingene; han har det på samme måten som meg uten at han legger noe særlig ut om det. Jeg skjønner på han at det er slik han også har det; livskilden er tømt.
Jeg har allerede sagt at folk merker at noe er fatt med meg, de bemerker at jeg ikke har glimt øynene, jeg unngår selskap og begynner å trekke meg tilbake fra folk og beskjeftigelser. Det er mer snakk om å ikke orke enn å velge vekk ting. Jeg skjønner ikke lenger hvordan jeg kan eller skal fortsette med disse levedagene mine, hva de skal brukes til. Hver bidige dag må jeg gjenoppdage meningen med livet.
Disse tingene forvirrer meg; hvordan kan livskraften eller viljen bare forsvinne ut i løse luften og etterlate seg et tomt skall av et menneske? Det er ingenting i meg som vil leve videre. Verden er et monotont og uinteressant sted, jeg hverken ønsker eller vil noe som helst der ute. Feriereiser, eksostiske steder, Maldivene, hva er vitsen? Underholdning, media, filmer, musikk; hva er vitsen? Jeg fortsetter å spise og drikke og sove, det er nesten alt; jeg skjønner ikke lenger hva som gjenstår, hva jeg skal foreta meg; jeg er et kjøretøy ribbet for motor og annet utstyr som man finner etterlatt i veikanten.

Jeg er down under, men det forbannete ustoppelige livet mitt surkler av gårde som en seigflytende væske. Det er ikke vann, ikke er det honning, heller ikke blod. Det eier ingen farge, er bare dypgrått inn mot sort. Hva slags vemmelig svineri er det da? Et slags inverst rusmiddel, hva er det motsatte av rus? som klemmer og klistrer seg til min uttørkete indre virkelighet. Det motsatte av ekstase. Instase. Byggverket som er en selv, som jeg er, ramler sammen inn i seg selv. Jeg merker at bare tanken gjør at jeg holder på å floke meg til; det er uhorvelig mye å holde i orden på, jeg puster jo 25920 ganger i døgnet uten at et eneste av disse fåfengte åndedragene er en bevisst handling. Hvordan skulle det gå hvis jeg måtte tenke på hvert eneste av åndedragene mine?
Jeg holder det gående. Åh, herregud, hva er det jeg bedriver? Hvorfor legger jeg meg ikke ned, flatt mot den tause jorden? Jeg kjenner igjen duften av våt mørk jord, jeg er jo kommet av jord. Jeg forakter alt annet, som jeg ikke er eller gjenkjenner meg selv i. Unngår alt, unngår alle. Tåler hverken å se eller høre eller minnes folk. Jeg tror at jeg har både smakshallusinasjoner og luktinnbildninger. Det meste som omgir meg har en bitter og vemmelig smak, ofte kjenner jeg til og med et snev av kvalmende stank.
Ting har både en forside og en underside. Jeg aner ikke hvordan jeg har kommet på at det har noe for seg å tilbringe stusslige dager og enda mer traurige netter på meningstomme gallesorte steder som Malaga. Byen er jo en humanoid hull i tilværelsen, den suger inn i seg alt som måtte være menneskelig og slipper ingenting ut. Det er riktig; jeg har lagt meg til flere intetsigende favorittsteder. De som føles minst jævlige av alle stedene som finnes spredt utover denne synkende kloden. Ikke fordi de er spesielt flotte eller attraktive eller at jeg trivest der. Jeg vemmes over mine favorittsteder, kanskje vemmes jeg bare litt mindre. Jeg drar dit utelukkende fordi jeg kan foreta meg minst to ting. Det ene er å gjøre det jeg liker best eller misliker minst: ingenting, dvs. tenke og lese. Det andre er at jeg kan løpe eller oppholde meg på en strand eller rusle rundt i gatene full av vemmelse og forakt og uten mål eller mening mens jeg venter på at slutten skal varsle sin ankomst. Tel Aviv er et slik sted, Wroclaw et annet. Av og til velger jeg Innsbruck.
Og så denne hersens eksistensielle pølen Malaga. – Hva har jeg her å gjøre? Det er et idiotisk påfunn.
Jeg har ingen planer for dagene. Er ikke interessert i noe som helst. Gjør ingenting med glede. Kjenner ingen. En anonym masse av primatoide ansikter passerer meg på fortauene. Selvsagt er mennesker aper; enhver må da kunne se det. Jeg har ingenting å foreta meg. Jeg søker ingenting. Går rundt med en koloss av en 1000siders roman under armen; ’2666′. Forfatteren er død; jeg holder meg utelukkende til skikkelig stein døde forfattere. Døde folk har mange fordeler utover det at de som regel skriver bedre enn de levende gjør. Og så slipper man å høre om sykdommene deres i fjernsyn eller lese hvor mye de tjener i kjendisavisene. Jeg kommer ikke i gang med å lese i den. Jeg har begynt flere gangen. Lesingen er for veik, den renner ut i sanden, den stopper opp av seg selv. Jeg har en annen bok på hotellrommet; ‘The invisible man’. Jeg likte tittelen; aner ikke engang om forfatteren er død. Jeg har ikke kommet i gang med den. Den ligger fremdeles i posen fra bokhandleren.
Jeg sover mer om dagen enn om natten. Jeg sover til og med litt når jeg er våken; kanskje mer enn når jeg sover. Det er knapt noen forskjell på søvn og våken tilstand hos meg. Det finnes heller ikke noe i denne uinteressante og kjedelige byen som kan vekke meg fra min dovne halvdøde døs.
- Er jeg blant de levende? På hvilken måte? Hva slags livsform er dette?

Jeg tror jeg er det. En pessoansk uro har invadert meg; koblet sammen med min dysregulerte forestillingsaktivitet gnager den sakte men sikkert i stykker både innvollene og mitt cerebrale indre. Jeg kan av og til finne på ting som demper uroen. Avlede den noen korte stunder. Kanskje har det med meg selv å gjøre. Ikke denne kjedsommelige overtraffikerte byen, der er uskyldig i min elendighet.
Jeg må være ferdiglevd. Hva annet kan det være som har rammet meg så hardt? Livet holder riktignok fremdeles på. Men jeg kjenner at jeg er ferdig. Hva mer finnes for meg? Det sies at de døde er heldige. For dem er det over. Det sies at de ufødte er kanskje like heldige. De slapp unna. Livet inne i meg tikker av gårde av egen stum kraft. Det er utrolig at man kan ha status som levende og bli gjenkjent av levende når man er så innimargen likeglad.
Det er merkelig. I denne sfæren må det gjelde egne lover, det må gjøres hemmelighetsfulle veivalg utenfor min rekkevidde. Hvorledes vet jeg ikke; heller ikke hva de går ut på i mitt tilfelle. Valgene jeg selv foretar er korttenkte; fra øyeblikk til øyeblikk; lenger seg jeg ikke, mest av alt en slags billig tilværelseskosmetikk. Jeg befinner meg på oppe på tingenes overflate der alt kunne vært slik det er eller totalt annerledes uten at det hadde gjort noen forskjell for noen. Som når et barn skrabler kruseduller på et ark for å herme voksnes skift.
Samme hva jeg gjør, den gnagende uroen går aldri helt bort. Det jeg foretar meg ser fra utsiden rimelig fornuftig ut. Hele greia med alle ingrediensene; jeg kler på meg hver dag, dusjer, går på jobb eller forlater huset, normalitetens prestasjoner, forhold, bosted, reiser, innkjøp – over mesteparten av det jeg foretar meg ligger et skinn av alt-er-i-orden fornuft. Alt er i orden, ikke sant? Man får inntrykk av at jeg har sunne grunner for det jeg fyller tiden med. Dersom noen spør meg om noe – det inntreffer ikke særlig ofte eller når sant skal sies aldri; jeg må for det meste spørre meg selv – avgir jeg tilsynelatende rimelige og overbevisende forklaringer. Folk svelger villig det jeg lirer av meg som den sanne versjonen. Kanskje er det det?
Det er bare det; jeg har fått denne forbannete giften i meg. Jeg gidder rett og slett ikke å ta del i maskeradene. Jeg befinner meg midt oppe i dem; jeg eier ikke lyst til å gå ned på knærne for den forfalskningen som kalles sosial virkelighet. En resignert stemme som må tilhøre en eller annen av de demoniske ledsagerne jeg ble utstyrt med sammen med livet har begynt å hviske imperative setninger ondskapsfullt inn i øret mitt:
- Hopp av! Gi faen! Dropp maskene dine. Gi opp den gjensidige luringen. Legg av deg den falske fornuftigheten. Hver som en plante som spirer! Stå frem i din sanne skikkelse. Si ting som de er. Ikke pynt på tingene. Ikke tenk hva det koster deg. Før du ble født fantes du ikke, etter døden finnes du ikke. Bare som levende fremstår du som noe du selv har bestemt!

Dessverre forholder det seg slik. Livet mitt er absolutt kaotisk. Det henger såvidt sammen. Det er fylt til randen av idiotiske påfunn og tilfeldige umotiverte utspill. Denne snuse fornuftigheten som bestemmer det jeg tillater meg å si til folk og som har gode grunner for alt er bare et ytre skinn. Under og bak maskespillet, bak alle konvensjonaliteter som livet mitt omhandler, små og store, skjuler det seg et radikalt annerledes og annet drama. Gjennom de tilsynelatende rasjonelle hverdagene jeg har levd og fortsatt lever dirrer en usynlig tråd, et flettverk, en usynlig strøm av intense opplevelser og lykksalighet og lidelser og forviklinger. Det grå meningstomme livet mitt holdes oppe av en understrøm av følelsesdramatikk som handler om mystiske menneskelige skygger og figurer og voldsomme brytninger og villskap og skellsettende hendelser. Inne i meg foregår en uopphørlig dialog med skygger; jeg vet knapt hvem de er eller skal forestille. Jeg skal ikke påstå at man skal la slippe taket i fornuften. Jeg tror ikke det fører med seg noe godt. Allikevel, jeg er overbevist om at jeg for å kunne ta meg fram i dette ellers sørgelig forarmete livet må gjenvinne en fornemmelse for følelsenes alkymi.
- Riktig, du har rett. jeg har rotet meg ut på viddene! Jeg må tilbake til det jeg åpnet med: Hvorfor mine stusslige og ensomme opphold i Malaga?

Det begynte underlig nok med at høyere makter så seg lei på min ureflekterte livslykke. Mitt lettvinte og selvfølgelige overmot. Det må være slik det forholder seg. Herodot demonstrerer i sin historie at det finnes skjulte lover bak menneskers lykkeregnskap; Gudene følger årvåkne med. De er konstant misunnelige på mennesker. De tillater ikke varig lykke eller overmodighet hos noen av oss. Helt siden jeg kom til denne beklagelige verden har jeg vært velsignet med et lyst, kanskje litt evigbarnslig sinnelag eller lynne. Jeg skal ikke forsøke å hevde at det er et enkelt lynne; det er det absolutt ikke. Men lyst er det i alle fall. Det kan lett forveksles med uhemmet eller grenseløs lekenhet; en uopphørlig jaging etter lettvinte gleder og lykke. Mange som har observert meg har nok tenkt noe slikt, tror jeg. Folk som Gudene muligens gjorde bruk av som medhjelpere kunne komme med halvgiftige bemerkninger om min lettvinte og ubetenksomme væremåte:
- ‘Skal du aldri gi deg med å leike deg?’ eller ‘man kan jo ikke leke seg hele livet!’.
Jeg fikk til og med en tydelig nedlatende bemerkning før en maratonstart i Drammen tror det jeg var, for noen år siden: en av medløperne mine, en psykiater av profesjon, en dårlig psykiater det skal være visst, en av de dårligste jeg har kjent, de er ofte forbannet dårlige; han så seg lei på min iver og glede på startstreken:
-’ Du er som et barn, Einar!’.
Jeg tror ikke han mente å være hyggelig, selv om han smilte og tonen var vennlig. Hans innerste ønske var å være jævlig, noe han dekket overved å oppføre seg normalt høflig. Hva kan man egentlig foreta seg med personlighetsforstyrrete psykiatere?
Skinnet bedrar. Alle sammen tar feil. Selv mellom de paranoide Gudene finnes det ingen som ser hva hjertet mitt skjuler. Hjertet mitt rommer et voldsomt og intenst følelsesliv og et assortert utvalg av lidenskaper; i virkeligheten er jeg dårligere stilt enn andre mennesker når det gjelder lykksalighet i dette livet. Det hjelper meg lite at jeg selv vet det. For gudene og tilsvarende metafysiske makter er det nok at man danser litt for mye på bordet eller jevnt over har hell og medgang eller bare rett og slett synes å unngå de normerte dosene av motgang. De er misunnelige på alt bare det minner om for enkel lykke, særlig dersom noen ser ut for å gape over for mye av den. Dermed gikk det som det måtte gå med meg. Hybris følges av Nemesis.
Gudenes dom kan man ikke vri seg unna. Vendepunktet måtte komme. Nedturen ble langsomt men sikkert synlig. Verden vendte meg ryggen; et ufravikelig overtydelig faktum som jeg etter som tiden gikk ikke greidde å holde skjult eller benekte. Heller ikke for meg selv. Hjemme i vante omgivelser var tilbakegangen eller det man på 18hundretallet ganske glupt omtalte som degenerasjon blitt for plagsomt å forholde seg til.

Jeg innså det:
- Alt minner meg om nederlag; jeg har falt av lasset, jeg er ikke lenger å regne med. Jeg er et ingenting, et null, et tomrom, et sosialt vakuum.

Jeg følte at jeg var rammet av en slags universell fallesyke bokstavelig talt, falt dypere og dypere for hver gruelig dag som gikk. Alt ble skjærende og sviende påminnelser om at ting ikke sto særlig godt til; at det kom til å bli verre så lenge ting kan bli verre. Det kan de alltid.
Terapi finnes i både negative og positive utgaver. Å stikke av kan være en slags negativ terapi. Det hevder mange som har erfaring fra slike ting. Jeg er ikke helt sikker på akkurat dette, men tror til og med at psykologer anbefaler folk å komme seg vekk en stund når ting floker seg. Å stikke av til Malaga og solrike Andalucia ble fra tid til annen min viktigste terapiform. Mennesket er et sammenlignende dyr, det er en av grunnene til alle plager. Ingen kjente meg. Jeg kjente knapt meg selv. Jeg slapp å sammenligne med med alle som er viktige og oppadstigende og vellykkete i samfunnet. Som regel la jeg meg til der i forkant eller etterkant av mine desperate eksistensielle eller spirituelle ekspedisjoner ved hjelp av apostlenes hester på den gamle pilegrimsveien Via de la Plata fra Sevilla og nordover, hver gang så langt oppover som tiden tillot. Det kunne være 10 dager eller lengre; en gang 3 uker og en annen nesten to måneder. Jeg ruslet ikke bare. 8 til 10 timer med kontinuerlig kroppslig bevegelse hver dag. Sant å si; ingen har vel vandret langs det man misforstått omtaler som ‘Sølvveien’ flere ganger enn det jeg har. Jeg innbiller meg at jeg er verdenst flittigste Via de la Plata pilegrim.
I kjølvannet av vandringsmanien ble Malaga et annet hjem for meg eller en annen hjemløshet alt etter hvorledes man vil se det. Mitt eksil, mitt asyl. Intensive langvandringer krever intensiv restitusjon. Såpass har jeg lært av ydmyke forsøk som ultravandrer med 4 og 5 og 6 lange mil hver eneste dag over flere uker. Jeg resonnerte meg fram til at daffe Malaga er et fortrinnlig sted å hente seg igjen og roe seg ned etter mine harde vandringer. Langsomme ja nesten stillestående dager fylt med treg oppsummering og reorientering; vende tilbake til og få nytt fokus på den normale abnorme livsformen. For et dårlig tilpasset polarmenneske betyr det ikke så lite at Malaga har europas beste klima; mer enn 300 soldager i året og avslappende temperaturer selv i vintermånedene. To ting tiltrekker meg med denne byen; at det aldri har falt snø og at laveste målte temperatur er -0,9 grader i 1891 eller deromkring. Dette er ikke hele sannheten; selv min svinnende tilværelse består av mer enn å innrette seg etter klimatiske forhold.
Egentlig synes jeg at Malaga er ganske intetsigende. Det er lite meningsfyllt å ta seg til når man har oppholdt seg der gjentatte ganger. For en som bare tenker på å roe seg ned noen dager gjør det ikke så mye. Riktignok finnes det en halvferdig katedral og noen fine velutsmykkete kirkebygg og en St. Jakobskirke i mudejarstil, et Picassomuseum og et Cervantesteater. Utallige gode og mange slette barer. Et middelmådig fotballag. Det teller mye at det er lett å la seg frakte ned dit med et fly fra Bergen. 4 små timer og vips er man ute av en trist verden og borte fra sitt daglige inkurverte fangenskap. Jeg legger meg inn på et billig hotell eller hostal med WIFI og internett for å tenke og skrible litt, strolle ensom og alene rundt i gatene og stikke innom de 3 bokhandlerne og restauranter for spise lammekoteletter med hvitvin om kveldene. Gjerne en halvforlegen prat om ingenting med nordmenn eller svensker ved nabobordet. Kristian F. fra Kolbotn på 78 år husker jeg den dag i dag fordi han hadde noe udefinerbart i sin personlighet som tiltrakk eller gjorde inntrykk på meg. Han beveget seg nesten som et ungt menneske noe som gjorde et hans alder ble en slags paradoks; man ventet på en måte mye mer alder enn hans kroppslige fremtoning viste. Kristian irriterte seg helt åpenbart over det meste; ansiktet hans lyste av ‘nei, dette vil jeg ikke!’; det var som om hele han sa at slikt som dette er jeg overhodet ikke interessert i eller det passer meg ikke. Egentlig følte Kristian et konstant skuffet raseri over at livet eller verden er slik den er; han lengtet etter noe helt annet. Det gjorde at han virket sur og vrien, mens hans vesen egentlig nesten hadde preg av Dalai Lhama med en innebygd vennlighet. Av en eller annen grunn fikk han meg også til å tenke på alt som har med døden å gjøre.Det var som om han bar i seg et budskap som sa ‘glem for all del ikke døden’. For meg som er inne på disse tingene var det lett å registrere at Kristian hadde et nesten ubrukt pilegrimstalent, det så jeg ganske fort av det han fortalte om sin sterke tiltrekning til det å være alene og det å vandre. Ellers var disse stillestående dagene mest av alt lesing; Malagaoppholdene ble en kjærkommen anledning til å aktivisere alle mulige litterære følelser for det spanske fenomenet. Jeg leste hele tiden; på rommet eller utenfor husveggen på bar Picasso i ettermiddagssolskinn eller i den botaniske hagen som er en skuffelse, og overalt ellers. På de målløse rusleturene mine gjennom gatene bar jeg gjerne med meg en bok, ofte helt tilfeldig valgt. Selvfølgelig Jan Morris’ bok ‘Spania’ fra 1964 som hun reviderte i 1979; den hjalp meg til å unngå å bli slukt opp av faktisitet. Det var også ‘Uskyldens museum’ og Krishnamurthis ‘Ensomhet og kjærlighet’ og et kjapt lesedøgn med Roths ‘The humbling’ fordi den hadde så mye stemning til felles med skjebnen til min venn Fernando, og ikke minst en biografi om Franco som jeg syntes tok for lett på at spanjolene i tiår etter tiår hadde et morderisk monster som diktator; mer enn en halv million mennesker mistet livet og over 300 000 stakk ut av landet som følge av denne djevelens andre brutale gjenerobring og politiske rensing av halvøyen for uønskete menneskelige elementer. Nasjonalistene slapp heftig med bomber over Malaga, noe jeg fornemmer enda preger visse strøk av byen. Men Malaga er så mye mer. Jeg dumpet selvsagt borti en og en annen kvinne også, hvordan kan man egentlig unngå det? Norske som søte Irene S fra Oslo eller spanske eller fremmedlandske. Det førte gjerne til noen hvitvinsglass og dersom innfløkte strategiske og taktiske samhandlinger slo til deretter en heftig natt i en hotellseng eller leilighet slik det er å forvente når følelsesmessig nedsultete menn og kvinner møtes. Hva mer kan man si om den slags trivialiteter? Jeg har jo ikke akkurat innrettet tingene slik selv, men gjør som andre ganske enkelt bruk av naturens egne oppfinnelser. Jeg la vel ikke så mye i det; det gjorde heller ikke kvinnemenneskene kan jeg tenke meg. Jeg er ikke noe superselskap akkurat i den tilstanden jeg befinner meg i. Som vi alle vet fører ikke slike tilfeldige nummer til noe som helst av stor eller liten menneskelig verdi.
Dagene brukte jeg mye til å tenke. Liggende i hotellsengen eller ute på Malaguetastranden øst for fyret ved havnen. Særlig i etterkant av vandringene kunne jeg ha mange gode tenkedager. Jeg kjente at tankene langsomt men sikkert klarnet, tok til å danne mønstre av seg selv, de vokste i meg og steg opp i høyden og jeg fikk mer og mer oversikt over landskapene som jeg lever i. Tankene fant en slags gjenkjennbar form.
Hva jeg tenkte? Det var litt av hvert: Noe glemte jeg selvfølgelig fort, det meste. Noe av tankespinnet ble hengende igjen; fikk verdi for meg; jeg kan like gjerne gripe tak akkurat her: Et ildens øye åpnet seg i meg, jeg oppdaget at jeg ganske lenge hadde levd i formørkelse og blindhet og bare sett overflaten og det andre bestemmer man skal se; jeg hadde ikke forstått at mens jeg lever går det en strøm av spontane nesten overnaturlige følelser og opplevelser gjennom meg. En følelsesmessig underverden som mest av alt ligner på et mytologisk univers kanskje like fascinerende som det egyptiske eller greske eller norrøne. At det er dette universet som definerer meg, skaper livet mitt. Det kom både som en befrielse og som en rystelse.
Jeg forsto endelig at å leve dette livet er noe helt annet enn det jeg hittil hadde trodd. Jeg hadde endelig lært å dø.
En slags samlende erkjennelse er i ferd med å festne seg i hodet mitt. Det er ingen vits i å forsøke å benekte det eller komme seg unna. Det er bare en eneste ting å si, en pil som står å og dirrer midt i blinkskiva: Jeg har gått i stå!
Siden jeg ikke kommer i gang med noe, og det gjør jeg definitivt ikke, kan jeg jo like godt ta tak i selve det som for meg er et uomgjengelig faktum. Det må da gå an å holde seg fast i en fenomenologisk innstilling til sin egen undergang og fortapelse, en slags elendighetens fenomenologi. At jeg er fullstendig nede for telling, vraket, utenfor, utslått. De siste dagene har jeg grublet mer og mer over en mulig åpning; og nå tilsist har jeg bestemt meg for å skrive meg inn i og eventuelt ut av denne situasjonen. ‘Ut av’ kan kanskje virke noe overmodig, slik jeg har det for tiden. Men jeg kjenner meg mere engasjert og med på livet når jeg viser verden og alle kjente en lyseblå optimisme, det har jeg forstått. I den aktive verden forlanges det en slags heroisme av folk, at man aldri gir opp, ser positivt på tingene og at det ender alltid godt. Til og med punkteringer og konkurser og døden skal taes med godt humør og rett innstilling. Sånn er det. Sånn skal det bli.
Etter om lag to år ute i ødemarken bestemmer jeg meg å forsøke meg tilbake på jobb. Egentlig hadde jeg gitt opp jobb-retur, men utover våren 2010 hadde jeg stadig flere oppturer og gode dager som gjorde at jeg ombestemte jeg meg. 20 april er dagen for min tilbakekomst blant de normale.
Jeg vender tilbake. Litt nølende. For å makte å ta del i den normale virkeligheten kreves det vel en komplementær normal mental og kroppslig følelse eller tilstand. Hva den går ut på vet jeg ikke. Jeg er ikke sikker på om jeg besitter den. Nybegynnerens uvisshet preger tankene mine; hva venter meg i den normale virkeligheten ? Hva vil folk si? Forventninger; hva kan jeg greie?Er jeg funksjonsdyktig på jobb? Der folk har fastlagte nøkterne roller å spille hver dag. Velregulerte og finstilte roller for tidsbruk og oppførsel og hvilke følelser det er tillatt å uttrykke overfor medarbeidere og ut fra sitt eget indre liv. Denne normaliteten handler om å holde fasaden mens man presterer det som ventes. Kan jeg leve opp til det man venter i en vanlig jobbhverdag etter mine lange dager ute i ødemarken ? Vil jeg prestere det man ønsker av meg?
Psykologspesialist på psykiatrisk klinikk. Det er den seriøse rollen som venter meg på scenen. Den rollen jeg er tildelt med tilhørende gester og replikker og kulisser. Det er det jeg har å holde meg til.
De første dagene som psykolog ligner lite på det jeg har opplevd tidligere. Hodet mitt fungerer ikke, jeg går omkring i en slags mental tåke. Jeg merker knapt folk, sitter oppe på sykehuskantinen mellom hvitkledde helsepersoner og lurer på hva har jeg her å gjøre? Legger meg ned på den altfor korte sofaen inne på kontoret for å få tåken ut av hodet. Tilbake til kantinen der oppe for en ny kopp kaffe. Kan dette gå bra? Har jeg noe på jobb å gjøre i denne håpløse tilstanden jeg er i ? Etter noen dager tar det heldigvis til å letne litt, jeg kommer til hektene og klarner mer og mer i hodet. Ser gjennom haugen med henvisninger man har plassert i hyllen min; nye pasienter som skal utredes for ADHD med og uten H og Asperger og andre av de moderne lidelsene. Jeg greier til slutt å bryte gjennom motstanden og setter opp tid for mine første pasienter.
Etter et par uker begynner tingene å normalisere seg. Dagene går, som det heter. Jeg kjører til og fra klinikken hver dag; forbereder meg til avtalene mine og fungerer mer og mer slik det forventes av meg.
Mai, juni, juli august, flere måneder går. En hel etterlengtet sommer kommer og går, som de alltid gjør det selv om jeg som før drømmer om å kunne holde den fast. Leve i en evig sommer.
Lenge ser det ut for å gå den riktige veien. Det har kommet en tilnærmet normal rytme i dagene, som ligner på det som foregår blant normale folk. Jeg er naturligvis innvendig merket av mine år på utsiden. Men sett utenfra ser det meste ganske normalt ut. På samme tid kjenner jeg gradvis noe annet; en tiltagende nesten uhåndterlig trøtthet og energimangel. Tilværelsen ute i samfunnet blir hver eneste dag en kamp som jeg føler at jeg har tapt på forhånd fordi jeg har så lite å sette inn av krefter. »

Litteratur og nettsteder

Lawrie SM, Manders DN, Geddes JR, Pelosi AJ. A population-based incidence study of chronic fatigue. Psychol Med 1997; 27:343.
Walker EA, Katon WJ, Jemelka RP. Psychiatric disorders and medical care utilization among people in the general population who report fatigue. J Gen Intern Med 1993; 8:436.
Ricci JA, Chee E, Lorandeau AL, Berger J. Fatigue in the U.S. workforce: prevalence and implications for lost productive work time. J Occup Environ Med 2007; 49:1.
Bates DW, Schmitt W, Buchwald D, et al. Prevalence of fatigue and chronic fatigue syndrome in a primary care practice. Arch Intern Med 1993; 153:2759.
Kroenke K, Arrington ME, Mangelsdorff AD. The prevalence of symptoms in medical outpatients and the adequacy of therapy. Arch Intern Med 1990; 150:1685.
Fuhrer R, Wessely S. The epidemiology of fatigue and depression: a French primary-care study. Psychol Med 1995; 25:895.
Kroenke K, Wood DR, Mangelsdorff AD, et al. Chronic fatigue in primary care. Prevalence, patient characteristics, and outcome. JAMA 1988; 260:929.
Buchwald D, Sullivan JL, Komaroff AL. Frequency of ‘chronic active Epstein-Barr virus infection’ in a general medical practice. JAMA 1987; 257:2303.
Schappert SM. National Ambulatory Medical Care Survey: 1989 summary. Vital Health Stat 13 1992; :1.
Markowitz AJ, Rabow MW. Palliative management of fatigue at the close of life: «it feels like my body is just worn out». JAMA 2007; 298:217.
Chen MK. The epidemiology of self-perceived fatigue among adults. Prev Med 1986; 15:74.
Cathébras PJ, Robbins JM, Kirmayer LJ, Hayton BC. Fatigue in primary care: prevalence, psychiatric comorbidity, illness behavior, and outcome. J Gen Intern Med 1992; 7:276.
Ridsdale L, Evans A, Jerrett W, et al. Patients with fatigue in general practice: a prospective study. BMJ 1993; 307:103.
Prins JB, van der Meer JW, Bleijenberg G. Chronic fatigue syndrome. Lancet 2006; 367:346.
Buchwald D, Umali P, Umali J, et al. Chronic fatigue and the chronic fatigue syndrome: prevalence in a Pacific Northwest health care system. Ann Intern Med 1995; 123:81.
Wessely S, Chalder T, Hirsch S, et al. Psychological symptoms, somatic symptoms, and psychiatric disorder in chronic fatigue and chronic fatigue syndrome: a prospective study in the primary care setting. Am J Psychiatry 1996; 153:1050.
Manu P, Lane TJ, Matthews DA. Chronic fatigue and chronic fatigue syndrome: clinical epidemiology and aetiological classification. Ciba Found Symp 1993; 173:23.
Okkes IM, Oskam SK, Lamberts H. The probability of specific diagnoses for patients presenting with common symptoms to Dutch family physicians. J Fam Pract 2002; 51:31.
Fukuda K, Straus SE, Hickie I, et al. The chronic fatigue syndrome: a comprehensive approach to its definition and study. International Chronic Fatigue Syndrome Study Group. Ann Intern Med 1994; 121:953.
Lane TJ, Matthews DA, Manu P. The low yield of physical examinations and laboratory investigations of patients with chronic fatigue. Am J Med Sci 1990; 299:313.
Conti F, Priori R, De Petrillo G, et al. Prevalence of chronic fatigue syndrome in Italian patients with persistent fatigue. Ann Ital Med Int 1994; 9:219.
Nijrolder I, van der Windt D, de Vries H, van der Horst H. Diagnoses during follow-up of patients presenting with fatigue in primary care. CMAJ 2009; 181:683.
Bombardier CH, Buchwald D. Chronic fatigue, chronic fatigue syndrome, and fibromyalgia. Disability and health-care use. Med Care 1996; 34:924.
Ridsdale L, Evans A, Jerrett W, et al. Patients who consult with tiredness: frequency of consultation, perceived causes of tiredness and its association with psychological distress. Br J Gen Pract 1994; 44:413.
Darbishire L, Ridsdale L, Seed PT. Distinguishing patients with chronic fatigue from those with chronic fatigue syndrome: a diagnostic study in UK primary care. Br J Gen Pract 2003; 53:441.
Price JR, Couper J. Cognitive behaviour therapy for adults with chronic fatigue syndrome. Cochrane Database Syst Rev 2000; :CD001027.
Whiting P, Bagnall AM, Sowden AJ, et al. Interventions for the treatment and management of chronic fatigue syndrome: a systematic review. JAMA 2001; 286:1360.
Deale A, Wessely S. Patients’ perceptions of medical care in chronic fatigue syndrome. Soc Sci Med 2001; 52:1859.
O’Malley PG, Jackson JL, Santoro J, et al. Antidepressant therapy for unexplained symptoms and symptom syndromes. J Fam Pract 1999; 48:980.
Smith RC, Lyles JS, Gardiner JC, et al. Primary care clinicians treat patients with medically unexplained symptoms: a randomized controlled trial. J Gen Intern Med 2006; 21:671.
Huibers MJ, Beurskens AJ, Van Schayck CP, et al. Efficacy of cognitive-behavioural therapy by general practitioners for unexplained fatigue among employees: Randomised controlled trial. Br J Psychiatry 2004; 184:240.
Ridsdale L, Darbishire L, Seed PT. Is graded exercise better than cognitive behaviour therapy for fatigue? A UK randomized trial in primary care. Psychol Med 2004; 34:37.
Bombardier CH, Buchwald D. Outcome and prognosis of patients with chronic fatigue vs chronic fatigue syndrome. Arch Intern Med 1995; 155:2105.
Straus SE, Dale JK, Tobi M, et al. Acyclovir treatment of the chronic fatigue syndrome. Lack of efficacy in a placebo-controlled trial. N Engl J Med 1988; 319:1692.
Rimes KA, Chalder T. Treatments for chronic fatigue syndrome. Occup Med (Lond) 2005; 55:32.
Joyce J, Hotopf M, Wessely S. The prognosis of chronic fatigue and chronic fatigue syndrome: a systematic review. QJM 1997; 90:223.
Smith WR, Noonan C, Buchwald D. Mortality in a cohort of chronically fatigued patients. Psychol Med 2006; 36:1301.
Nijrolder I, van der Windt DA, van der Horst HE. Prognosis of fatigue and functioning in primary care: a 1-year follow-up study. Ann Fam Med 2008; 6:519.
Clark MR, Katon W, Russo J, et al. Chronic fatigue: risk factors for symptom persistence in a 2 1/2-year follow-up study. Am J Med 1995; 98:187.