Kategoriarkiv: den mannlige tilværelsen og mannlighet

Forsøk på en liten veileder (bruksanvisning) for postmoderne menn (særlig rettet mot menn som kommer i den ulykkelige situasjonen at de befinner seg i forhold til kvinner som overgår dem på alle tenkelige måter). (2013-2014)

manhood-bull“Og en mann uten potens, uten ereksjon, mister sin status som alfahann. Impotens er kulturens og mannens tragedie.” (Pushwagner, forord til ‘Nattens ømhet’ av F. Scott Fitzgerald)

 
«The man in me will do nearly any task
As for compensation, there’s a little he will ask
Take a woman like you 
To get through to the man in me.
 
Storm clouds are raging all around my door
I think to myself I might not take it anymore
Take a woman like your kind 
To find the man in me.
 
But, oh what a wonderful feeling
Just to know that you are near
It sets my heart a-reeling
From my toes up to my ears.
 
The man in me will hide sometimes to keep from being seen
But that’s just because he doesn’t want to turn into some machine
Take a woman like you 
To get through to the man in me.» 
 
 
 

Livet som ‘postmoderne’ mann i feminismens epoke

Krig er et onde, ganske utvilsomt en skrekkelig ting. Akkurat det er det lett å bli enig om. Men allikevel har mange vitenskapelige og tekniske fremskritt vært en følge av nettopp krig og krigføringens teknologier. Kreft er likeens en grufull sykdom som rammer mange mennesker på en brutal måte; – men samtidig resultererer den i mange ting som for mennesker og samfunn representerer et fremskritt.

Ved flere anledninger har jeg de siste årene som følge av alvorlig prostatakreft med spredning til skjelettet og andre deler av kroppen blitt kjemisk kastrert. Dermed har jeg havnet i det merkelige situasjonen for en mann at jeg har blitt fratatt selv det minste tegn til normal aktiv mannlig seksualitet og seksuelle lyster. Ingenting er igjen av den såkalte libido etter elimineringen av min normale mannlige hormonell aktivitet. De fleste normale menn der ute opplever aldri noe slikt, og forblir dermed hele sit tliv fanger av den ordinære mannlige seksualitetens illusjoner og forblindelser. Som en følge av ondartet kreftsykdom og kjemisk kastrering har jeg kunnet oppdage nye og fascinerende forhold som er knyttet til min tilværelse som mann og som ellers ville ha vært et lukket landskap for meg. 

adam-and-eve-12Tese: Dersom det i vår postmoderne tidsalder finnes et område av menneskers liv med hverandre og i samfunnet der det gjør seg gjeldende et presserende behov for gjennomtenkning og reformering så er det mannlighetens område.

Forklaring: Å være mann er en besynderlig og mange ganger forvirrende tilstand. Kanskje er det like forvirrende å være kvinne eller noen av de andre tingene mennesker kan være. Den tilsynelatende naturgitte og naturlige inndelingen av mennesker i to og bare to kjønn heres-your-chance-its-men-we-wantkan kanskje ha sine gleder og endog fordeler, men samtidig gir den opphav til mange komplikasjoner. Den litt klossete historien om hvordan Gud skaper mann og kvinne i Mosebøkene og det disse skapningene deretter greier å sette igang i ulykkesbringende samarbeid med et oppegående reptil viser med all tydelig at dette ikke er den enkleste siden ved skapelsen. I våre dager er det enda tydeligere, i bunn og grunn passer det gamle Adam-og-Eva oppsettet dårlig sammen med noen av de måtene vi har innrettet det moderne samfunnslivet på. Den todelte kjønnsideologien blir litt etter litt undergravd av en bredere forståelse av kjønn og kjønnets rolle i seksualitet og sosialt liv.

Lenge var menn stolte av seg selv og sin mannlighet. Jeg nøler ikke med å hevde at vi nærmest utgjorde det stolte kjønn. Til og med kvinnene var i gamle dager stort sett stolte av mennene sine. Slik er det ikke lenger. Nå vet vi og kvinnene dessverre så mye bedre. I kjølvannet av moderniseringen har vi måttet ta inn over oss noen heller sørgelige kjennsgjerninger om vår eget kjønn og den rollen har spilt og fremdeles spiller i mye av den menneskelige elendigheten som finnes på kloden. Selv om mange av våre problemer omtales som menneskelige eller psykologiske og sosiale problemer, så er dette ofte en kamuflering av at de er mannlighetens problemer. Det hersker utvilsomt en nær, om enn komplisert og formidlet sammenheng mellom mannlighet og samfunnsmessige fenomener som ungdommelig gjengdannelse og gjengbasert antisosial atferd, uagerende og sosialt hensynsløs opptreden, underomsorg, voldelighet, asosial sexjakt og voldtekt i forskjellige utgaver, fengsler, hyperdominerende og selvhevdende kampinnstilling og krigføring, dårlig moderte ambisjoner, og rå rivalisering og konkurranseopptreden.

Dette utgjør bare et lite utvalg av en mer fullstendig liste av mannlighetens mørkere side og tvilsomme sosiale økologi. Kanskje er disse tingene del av det som mest av alt ligner på en mannlig ‘underverden’, et sosialt dyp behersket av oppblåste ‘torpedoer’, volds- og våpendyrkere, anabole monstre, fotballgale hooligans og mange andre tvilsomme skikkelser fra det maskuline redselskabinettet. I den moderne verden er ikke lenger nødvendig å dikte opp spøkelser og uhyrer, de befinner seg vel der de befolker en halvt usynlig monstrøs virkelighet. Og på den andre lysere siden finnes det ‘der oppe’ i samfunnslandskapet øverste sjikt en mannlighetens ‘oververden’ av menn som spiller mer ‘korrekt’, en kjedissfære befolket med økonomisk, intellektuelt og familiemesig priviligerte strømlinjeformete og selvpromoterende mannsskikkelser.

Det er mot denne samfunnsmessige bakgrunnen at kulturkommentatoren Fernando Persa kan skrive følgende:

«Å finne, forme og fastholde egen kjønnslig identitet er i våre samfunn ikke enkelt og oversiktlig, slik man har lett forledes å tro når man står overfor en levende mann eller en kvinne. Dette er et merkelig område av livet som beherskes av forvirrende føringer, illusjoner og speileffekter. Kjønnslig identitet handler i virkeligheten om et komplisert biopsykososialt kulturlandskap som er befolket av et uttall av mer eller mindre brukbare og holdbare mannlige rolleskikkelser og figurer. For menn og kvinner i våre dager er det ikke lenger en enkel sak å orientere seg i dette landskapet av motsetningsfyllte og mange ganger forfalskende og bokstavelig talt forførende identitetsmuligheter, for der å finne sin egen forankring og vei gjennom livet som konkret mann eller kvinne. Kanskje er det endog slik at det til hver av de nærmest uttallige mannlige varianter og utforminger finnes komplementære kvinnelige versjoner, selv om dette kan være vanskelig å oppfatte med en gang.» (Fernando Persa; Kjønnsidentitetens komplekse landskap’, Notat 2013)
 

Modern-MasculinityDet er dessverre lett å tro at det å gjøre seg ferdig med vår overleverte og tradisjonelle ‘naturaliserende’ mannsoppfatninger til fordel for vår tids bilde av den glatt vellykkete og overreklamerte ‘suksessmannen’ sikrer oss det mannsbildet vi som moderne menn og kvinner bør orientere oss seg fra. Men dette er et sosiokulturelt feiltrinn, av flere grunner. Ikke minst fordi det er snakk om et sosialt og eliteskapt klassebilde av mannen som den store majoriteten av oss vanlig levende menn og kvinner i samfunnet ikke kan eller vil finne seg til rette med. ‘Suksessmannen’ slik den fremstilles av kjendisgalleriet av sportsfolk, næringslivsvinnere, kulturpersoner og politiske mannsfigurer er langt mindre et forbilde for alle menn enn det er et forskjønningsspeil for å høyne og konsolidere elitære menns selvoppfatning. Dersom dette elitebestemte klassebildet av hva en mann er, kan være og bør være settes opp som ledebilde for hele manns-og kvinnebefolkningen og særlig for unge ‘in-the-making’ menn etterlater det seg mange forvirrete mannsjeler og påfører den mannlige befolkningen mer skadevirkninger enn velsignelser.

I naturen og i de ulike dyreartene er det mannlige noe som er gitt. Det er kanskje ikke like sympatisk, men allikevel som naturfenomen et fascinerende mønster med variasjoner, en ganske fascinerende kraft. For oss mennesker er derimot den samme ‘naturlige’ mannligheten en stor utfordring.

Leonardo_man_2For det mannlige som er overlevert til oss som en salig blanding av tradisjoner, historie, natur og individuelle påfunn går heller dårlig sammen med noen av de vesentlige ideene som regulerer forholdet mellom individer og kjønn i våre dager. Det mannlige og det moderne er blitt vanskelig å sette sammen til noe som fungerer; de passer dårlig til hverandre. Det lar seg ikke lenger snakke bort eller stikke under en stol; mye av de kjennetegnene og egenskapene  som tradisjonelt og gjennom historien har identifisert og fortsatt identifiserer hva og hvordan en mann er og bør være er i våre samfunn direkte problematiske. Man trenger bare ta en kikk på den nye høyrebevegelsens promotering av tradisjonelle mannsverdier (som i massemorderen Breiviks ‘Manifest’) for å forstå at dette er ikke noen farbar vei for demokratisk innstilte hoder og hjerter. Å gripe tilbake til et slikt mannsbilde fører ikke bare med seg store og alvorlige problemer for og i samfunnet, men også for hver enkelt av oss som skal forsøke å utforme og leve et liv som mann blant andre menn og  kvinner. For i et samfunnsperspektiv, og for oss selv som samfunnsvesener, handler kjønn og våre liv som kjønnsindivider aldri om å underkaste seg det naturgitt og tilsynelatende naturlige, men alltid om ulike former for frigjøring av og overvinnelse av det ‘naturmessige’ i oss. Det naturlig mannlig er kun innhold, å leve som mann i samfunn med andre handler uunngåelig om ansvar for å formlegge og utforme dette innholdet. Å være mann er å velge seg selv, ikke en naturgitt og imperativ skjebne eller tvang som man underkaster seg. For kjønnslivet slik det leves i det moderne samfunnet finnes det i virkeligheten ingen veier tilbake til det ‘naturmessige’, men bare gode eller dårlige ‘kunstferdigheter’ eller måter å ‘institusjonalisere’ det på.

tightrope-1Å skulle leve som individ og menneske er en samtidig balansegang mellom mange motsetninger og polariteter; ond-god, normal-gal, individuell-kollektiv, ærlig-løgnersk, hard-mild, åpen-lukket, bofast-nomadisk, for bare å nevne noen. Ved siden av den mer grunnleggende menneskelig balanseringen må man som mannlig vesen og en ‘han’ finne seg en slags indre og ytre ‘mannlig balanse’. Slik kvinnemennesker antagelig også (dem om det) må finne seg en balanse som kvinnelig vesen.

426924_3165342809394_1555784756_nDen ‘mannlige balanseringen’ utspiller seg som en livslang prosess gjennom et eget felt av både universelle og kulturspesifikke og tildels tidsbestemte motsetninger og polariteter som fastlegger og foreslår hva en mann er og skal være: Dominering-føyelighet, overlegen suksess-fiasko, maktbruk-beskyttelse, konkurranse- samarbeid, seksuell nedlegging-trofasthet, heroisk styrke-frivillig avståing, osv..

Mannen som kjønnsidentitetens balansekunstner: selvfremstilling og selvforming av sin mannlige ‘form’

31176_1482477778820_552951_n‘Å være mann’ er altså ikke noe fiks ferdig og fastlagt inne i oss, et slags innebygd naturgitt handyr som er lagt ned i oss og som hver og en av oss må finne fram til, kjempe med og lære seg å håndtere.

‘Å være mann’ er en særskilt dannelsesprosess, det handler langt mer om et sett av tilbøyeligheter og krefter som vi både møter i oss selv og som påføres og tilbydes utenfra og som hver og en av oss må forhandle med, tolke og finne ut av, forme og og fastlegge for seg selv og for sine omgivelser. Med utgangspunkt i tilbøyeligheter og prototrekk vi er påført fra naturens side og de kravene og mulighetene som samfunnet setter opp for oss selvfremstiller vi så å si vår egen opplevde og levde mannlighet, enten på en ganske bevisstløs eller på en mer reflektert måte.

I og med at det mannlige landskapet rommer egenskaper og tilbøyeligheter som krever aktiv moderering og demping for å være funksjonelle og akseptable, er bevisstløs mannlig selvfremstilling en voksende trussel for og i et harmonisk og fredelig samfunn. Menn som blir og former seg til menn uten å forstå hva det innebærer av selvbegrensninger og tilpasninger til samfunnet omkring en blir i våre komplekse og motsetningsfyllte sosiale landskape fort til risikofyllte medspillere for resten av samfunnet. For å være oss bevisst hvordan selvfremstillingen av oss selv som menn foregår må vi innse og vite hvordan det skjer, hvilke fremgangsmåter og mekanismer som er involvert og hvile begrensninger som er påkrevd. Ens mannlighet er kanskje i utgangspunktet en gave fra naturen, men samtidig er den noe man selv gir videre i en akseptabel og individualisert utgave som deltaker i en sosial og mellommenneskelig livssammenheng. Hver enkelt mann bidrar slik på sin særskilte måte til å forme det samlete mannlige landskapet som det samfunnet en tilhører rommer.

Mannlighet som ‘omsorg for selvet’/’selvomsorg’

1217 bks bwSAID_deKanskje er vi som menn i allefall delvis en følge av at v i gjør bruk av en slags historisk og samfunnsmessig frembrakt ‘omsorg for det mannlige’, mannlige selvpraksiser og selvteknologier for å låne den franske filosofen Michel Foucaults terminologi.

“Jeg er nå interessert i hvordan subjektet konstituerer seg selv på en aktiv måte gjennom selvpraksiser; disse praksisene er ikke desto mindre ikke noe som er funnet opp av individet selv. De er modeller som det finner i sin kultur og blir foreslått, antydet, påført det av dets kultur, dets samfunn, og dets sosiale gruppe.”  (Michel Foucault, 1984)

Mannlige selvpraksiser har som de tilsvarende kvinnelige antagelig røtter i naturlig gitte mannlige forutsetninger, som hormonelle forhold, balansen mellom hjernedisposisjoner og fysisk utrustning – men disse formes, bearbeides og omdannes i et sosialiserende forløp til våre kjente konkret levde mannlige figurer eller skikkelser.

books (3)Mannlige selvteknikker og selvpraksiser, noen av dem åpenbare men andre er mer implisitte og skjulte og endog halvt hemmeligholdte – særlig for den moralske og kvinnelige samfunnssfæren –  er den virkelige ‘produktive’ bakgrunnen både for den positive delen av mannligheten men også for en skyggeside som kommer til uttrykk i form av tvilssom sosialstatistikk om menns karriere og skjebne, suksess og feiltrinn i den moderne samfunnsmessige virkeligheten. Både om den ‘farlige’, den ‘hyperkorrekte’, den superkonkurrerende koste-hva-det-vil mannen, den ‘myke’ og den i økende omfang igiugphpih‘sårbare’ og marginaliserte og tapende mannen. Det mannlige landskapet i vår moderne tilværelse er altså et heterogent landskap av ulike og kontrastrende mannsformer og mannlige skikkelser. Vi frembringer det gjennom et bredt sett av mer eller mindre bevisste og oppdaterte mannlige selvpraksiser og selvteknikker

Kanskje er det ikke i en mannlig ‘natur’ men i disse mannlige selvpraksisene og mannlig ‘omsorg for selvet’ at mange av de viktigste svarene ligger på spørsmål om hvorfor det er blitt mer krevende og prekært å være mann i moderne samfunn, hvorfor det er vanskelig å finne en ‘mannlig balanse’ i en moderne tilværelse? Kanskje er våre moderne mannlige selvteknologier så motsetningsfyllte og inkonsistente og lite samkjørt og oppdatert med de tilsvarende kvinnelige selvteknologiene at den mannlige balansekunstneren er dømt til enten å lage seg en mannlig løgnmaske eller uopphørlig å være truet av å falle fra hverandre, mislykkes, av å falle?

En ‘mann’ er i et slikt perspektiv noe individuelt, dynamisk og plastisk, og ikke en en gang for alle generell og naturfiksert tinglik identitet.  I tillegg er disse kjønnsrolletingene ikke enten-eller, svart-hvitt; uten at det i og for seg trenger å komplisere det hele. Men balansere må man enten man vil eller ikke. Finner man ikke et personlig mannlig balansepunkt da faller man.

nnnMan blir en ‘fallen’ mann, enten i sitt indre eller også i sitt ytre liv. I vår moderne tid med nye moderne, velformulerte og ugjennomsiktige løgner og selvbedrag finnes det mange menn som både har en opplevelse av å falle, eller allerede er falne menn.

En ‘fallen’ mann, hva i all verden er egentlig det? Jeg skal forsøke å forklare på en enkel måte hva det går ut på. Og for å ha sagt det allerede her i begynnelsen – i tilfelle du skulle være misfornøyd med forklaringen –  det er egentlig ikke så enkelt å forklare.

bb-l-2En mann  som er ute av balanse eller en ‘fallen’ mann som velger å gi opp er i virkeligheten bare en blant mange mannlige figurer eller skikkelser ute i det mannlige sosiallandskapet som vi som moderne norske menn befinner oss i.

Den ‘hyperkorrekte’ mannsskikkelsen: en forfalskende klassemaske for ‘økonomisk potens’

last nedDen mest dominerende mannlige paradigmet i vårt norske maskuline landskap er egentlig det vi kunne kalle for ‘den hyperkorrekte mannen’. Dette er et forførende falskt ideal som mange vanlige menn og kvinner lett lar seg lure av; det er i bunn og grunn en slags mannlig utgave av Barbiedukken.

Den østerriske forfatteren Robert Musil har i boken ‘Mannen uten egenskaper‘ funnet opp en mannstype som kan minne om vår korrekte type: han skriver om denne moderne typen:

«His appearance gives no clue to what his profession might be, and yet he doesn’t look like a man without a profession either. He always knows what to do. He knows how to gaze into a woman’s eyes. He can put his mind to any question at any time. He can box. He is gifted, strong-willed, open-minded, fearless, tenacious, dashing, circumspect—why quibble, suppose we grant him all those qualities—yet he has none of them! They have made him what he is, they have set his course for him, and yet they don’t belong to him. When he is angry, something in him laughs. When he is sad, he is up to something. When something moves him, he turns against it. He’ll always see a good side to every bad action. What he thinks of anything will always depend on some possible context—nothing is, to him, what it is: everything is subject to change, in flux, part of a whole, of an infinite number of wholes presumably adding up to a super-whole that, however, he knows nothing about.»

Denne mannsfiguren som vi kan observere blant samfunnseliten er egentlig en slags fungerende forfalskning, men det er snakk om en forfalskning eller en løgn som både de selv, folk flest og samfunnet ønsker å tro på. Den hyperkorrekte mannen er en maske for tilgang til priviligert akkumulering av økonomisk potens og maktpotens. De viktigste redskapene bak dette er praksiser som fremstiller suksess og kjendisstatus.

images (6)En mer skjult og tilslørt side ved den hyperkorrekte mannsskikkelsen er økt ‘sexpotensiale’. Vi har egentlig mange gode eksempler med kan nøye oss med å vise til Bill Clinton og en AP-ordfører ved navn Øygard fra Vågå som vel er to ganske ulike tilfeller fra nyere tid.

Det hyperkorrekte mannsbildet er dessverre mindre et konstruktivt mannsbilde enn det er et sosiokulturelt bedøvelsesmiddel som gjør at media, folk og samfunnet kan slo seg til ro med at mannen i bunn og grunn ikke er så verst og til å leve med. Det gir oss håp og får oss til å glemme at fengslene våre er fulle av voldelige og forbryterske menn, at jenter og kvinner på kveldstur i gatene jaktes på av voldtektsmenn, at forhold og hjem og senger og barer og fotballbaner og utallige pornonettsteder fortsatt er gjennomsyret av en helt annen slags skjult, vondere og råere maskulinitet.

Den ‘korrekte’ mann er en kulturelt og politisk korrekt versjon av en mann som sterkt preger vår moderne tilværelse. Denne mannen er en sosial og kulturell kamelon som gjør hva det skal være for å unngå å støte og for å tekkes omgivelsene og samfunnet. Det er en versjon av det å være mann som fremkommer som følge av at menn på subtiler måter skaffer seg tilgang og akspet for å å fortsette å holde ‘Alfa’-posisjoner og akkumulere ulike former for priviligert ‘potens’ og dominans.  Korrektheten krever at de er opportunistiske værehaner. De gjennomsyres av en skjult og systematisert sosial og kulturell feighet og ettergivenhet som dessverre også rommer i seg nye former for bedrag, halv og helsvindel og korrupsjon innenfor politikk, idrett, økonomi og sosialt liv.

images (2)Den korrekte mann fremstår som pakket inn i og kledd opp med et sett av egenskaper som er in i media og offentligheten. Om egenskapene er selvmotsigende og uærlige spiller ingen rolle, det ser en moderne korrekt mann gjennom fingrene med. Han er ‘for’ alt som gir uttelling og aksekt og fremgang. Korrekte menn er derfor milde men bestemte, myke og snille, siviliserte men samtidig ‘lett-naturlige’, oppegående og forholdsvis vellykkete på en dempet måte, sportslige, barneglade og opptatt av eldre, allvitende, friske, sexy uten å være seksuelle, de er i mot alt som er ubehersket og voldsomt og rått og tar sterk avstand fra grovheter, slåssing, alkohol og rusmidler. De er med på og liker fotball og konkurranseidrett, men på en ytterst avbalansert, høflig og disiplinert måte – de unngår sterkt boksing bortsett fra en viss interesse for kvinneboksing, særlig dersom det er en norsk kvinne som seg fram.

images (4)Idealtypene og vellykkete eksempler på den moderne og korrekte mannsversjonen er naturligvis slike mannsvarianter som Jonas Gahr Støre, Audun Lysbakken, Jens Stoltenberg fra den politiske sfæren. Disse mennene er egentlig politikere og valgte til å ivareta politiske mandater, men det er samtidig lett å se at de både oppfatter og fremfører seg selv som og blir brukt som moralske førere og forbilder av media og offentligheten. Den skjulte dynamikken bak dette hyperkorrekte mannsbildet ligger i at det bidrar til akkumulering av sosial kapital, økonomisk og suksesspoten og medial oppmerksomhetspotens via mest mulig uavbrutt medialt nærvær slik at det sikrer en senere ubesværet tilværelse på solsiden og maktsiden av samfunnet.

images (5)Statoils Helge Lund er kanskje det mest fremtredende eksempel hentet fra næringslivssfæren; han kombinerer i sin person beundringsverdige og ettertraktete egenskaper som gutteaktig velstelthet, allsidighet, funksjonalitet med mer vel kamuflert og tilslørt klassemessig grådighet, kynisk egoisme og økonomisk potens.

last ned (1)I ‘Sportsutgaven’ av den hyperkorrekte mannsskikkelsen er det lettere å gjennomskue privilert akkumering av økonomisk potens gjennom medialt nærvær og suksess; i tillegg kommer en mer tvilsom økning av ‘seksuell potens’ og ‘kjendispotens’ slik som hos den nå fallerende fotballspilleren John Carew.

Den forhenværende villmannen og det mediale naturmennesket Lars Monsen og den iherdige like mediale forkjemperen for det sunne samfunn Per Fuggeli er begge ærlige typer og står derfor kanskje fremdeles litt lengre fra den korrekte typen, men begge to strever på forskjellige måter i allefall ganske iherdig for å komme så nær som mulig det hyperkorrekte mannsbildet ved å øke sin suksesspotens og kjendispotens gjennom stadig medialt nærvær gjennom å opptre i ukritiske og fordummende settinger.

Den hyperkorrekte mannsskikkelsen tilhører det vi kan omtale som en sosial eller klasse-klikk, det er snakk om en guttegjeng og et løst sammensatt sosial sjikt som reproduserer seg særlig ved hjelp av media og politiske og økonomiske mekanismer; de resirkulerer hverandre og bygger hverandres potensbasis gjennom tildeling av posisjoner, bonuser og tilgang til medial kjedisoppmerksomhet i et stadig bredere felt av fordummende og idiotiske TV-programmer hvis skjulte formal er nettopp dette med å reprodusere deres tilgang til privilegier.

‘Alle hverdagsmenn, normale menn’ eller andre ‘sub-korrekte’ mannlige figurer

Men de fleste menn der ute i samfunnets mannlige landskap er på langt nær like vellykkete i å finne balansen som menn og falle til ro mannskikkelse. De lever sine liv stort sett utenfor offentlighetens og medias søkelys, og styres derfor mindre av kamelon- og værhane-mekanismer i sin utforming av seg selv som mann. Dermed fremkommer mannsversjoner som er ærligere og kanskje mer ekte bilder av de. utfordringene virkelige menn står overfor i vårt moderne norske samfunn

Det er ikke alt i livet man har ‘herre’-dømme over. Det er faktisk ganske mye man ikke er herre over. Selv om man er mann.

b-44651_1566159470810_1140096289_31668292_7428540_nDet er altfor lett å tro at det å være mannlig og maskulin har noe med å dominere å gjøre. Å være på toppen, øverst oppe, den som bestemmer og som har noe å si. Mange menn forveksler disse tingene; de tror og føler at det å være en fullgod mann først og fremst er et spørsmål å dominere. Et eller annet sted, på en eller annen måte, må en ekte mann ha rett til å føle seg ‘Alfa’, ovenpå. Den første blant likemenn, den varme og gode Fader, i den benigne utgaven. Seierherren, mishandleren, undertrykkeren, psykopaten, tyrannen eller usurpatoren i  de utallige maligne utgavene.

Derfor; når en mann oppfatter at han ikke er herre over noe som han føler eller innbiller seg han burde være herre over, da er han som regel i trøbbel. Mange menn er faktisk i trøbbel nå for tiden, av mange ulike grunner, men en av de som har størst betydning for manneættens ve og vel skal jeg gå inn på her. Det handler naturligvis om kvinner. Men på en ganske annen måte enn man tenker seg.

Det finnes en slags overlevelsens lov som sier at man i utgangspunktet gjør det beste ut av tingene, inkludert å utvikle og ta vare på de evnene, fordelene og forutsetningene man er utrustet med. Jeg er klar over at mange menn i vår tid faktisk ikke oppfyller denne loven, og at de dermed lever en slags lovløs tilværelse. Men for de fleste individer av hankjønn er det utvilsomt tilfelle at de – noen ganger utrolig nok –  kommer seg opp på egne bein, skaffer seg utdannelse og yrkesmessige ferdigheter og til en viss grad en slags personlighet og til og med karakter. Med tiden blir de forholdsvis brukbare voksne spillere på livets harde scene.

peacockSom i naturen ellers finner majoriteten av hanndyrene  ut alle slags finurlige fremgangsmåter og knep som handler om hvordan en kan blåse opp og finpusse det påfuglutstyret en har fått utdelt ved fødselen eller skaffet seg etterpå til en overbevisende og strålende fasade og fremtoning som markedsfører oss så langt det rekker.

Noen ganger holder selv ikke det. Noen ganger er alt det man selv kan gjøre ikke nok. Noen ganger kommer en mann til kort fordi man blir konfrontert med en større virkelighet. En suveren og voksen kvinne som overgår han, rett og slett.

For som de fleste har erfart eller hørt om skjer det at en mann møter kvinnen i sitt liv, eller i våre dager kanskje heller en av kvinnene i sitt liv. Vanligvis forløpet dette som en tilpasningsprosess med forventet utfall, men noen ganger blir alt skrekkelig annerledes enn mannen forventer seg.

90882615b708ccae5887c2389a9db48fGanske ofte inntreffer dette merkelige at en mann, til sin forvirring, skrekk og store forundring –  oppdager han at han har fått seg en kvinne som på et vis fungerer på et definitivt høyere nivå enn det han gjør. Dette er en livets situasjon ingen mann i sin kjerne  egentlig er forberedt på å tackle; den er alvorlig fordi den faktisk truer med ‘å slå han av’ som mann.

Uttrykket ‘den bedre halvdel’ blir sannere enn mannen egentlig tenkte seg. Dama er bedre enn han, i alt eller det meste han prøver å sammenligne seg med henne i. Ikke det at hun sier det og legger vekt på det eller overbetoner det –  hun gjør ofte heller det motsatte – men han merker i det stille at dama er glitrende flink og effektiv, ja at hun faktisk overgår og overstråler han i det meste. Hun er påtakelig gløggere og mer oppvakt, mye bedre til å ta fornuftige og gjennomtenkte avgjørelser, hun greier å organisere livet sitt og holde orden på ting som han lett roter til, hun er mere følsom og omtenksom, forståelsesfull og balansert i det hun foretar seg. Hun har bedre utdannelse, bedre jobb, tjener mere, har flere venner og venninner, hun opprettholder bedre forhold til slekt og familie og naboer og kolleger. Og han befinner seg i skyggen av en overlegen kvinne, og i et forhold med henne.

Når en mann oppdager at dette skrekkelige har inntruffet, får han som forventet og naturlig er både skrupler og betenkeligheter. Han begynner å tvile på seg selv, vantrives, han får problemer med søvnen, liker ikke helt å komme hjem til sin utvalgte, han begynner gjerne å drikke for mye og hver eneste dag, antagelig som en slags trøst eller bedøvelse.

danteinthedarkwood (1)Det er bare å innse det; det at en kvinne er sin mann overlegen er ingen enkel situasjon for mange menn.  Han mister balansen, holdepunktene; kjenner seg bortkommen på livets vei.

I neste omgang kan det faktisk bli en utfordring også for den dyktige dama; en mann som er ute av balanse i selve sitt mannlige vesen er nemlig ikke å spøke med. Han er faktisk et problem. Problemene står i kø. Selvfølelsen og den indre verdigheten er truet, mannens bilde av seg selv rister i sammenføyningene.

Han har flere muligheter og forskjellige utveier som kan gjøre det mulig enten å leve videre i et forhold til en overlegen kvinne, eller han kan smutte ut på livsveien igjen og finne måter der han kan flykte, forsøke å unnslippe det som er så ubehagelig – å måtte leve i skyggen av en suveren og ruvende kvinne.

Hvordan  gjør du og jeg oss til en egenbestemt ‘mann’ ? Forslag til oppskrift for å finne og forme den individuelle mannlige selvteknologien og mannspraksisen for seg selv

Litteratur:

Nettsteder:

http://www.avoiceformen.com/feminism/the-plague-of-modern-masculinity/

«Er der alltid bra å skulle være best, en vinner?» Om vinnere og tapere i det ‘deregulerte’ samfunnet og den nedvurderte kunsten å være mislykket og det verdifulle ved ikke å få ting til, å tape, gå på nederlag, oppleve fiasko og komme aller sist i mål.

the-only-thing-im-addicted-to-is-winning-this-bootleg-cult-arrogantly-referred-to-as-alcoholics-quote-2

Et godt eksempel på amerikanisert vinnerideologi; like patologisk og livshatende som Sheen selv har vist seg å være.

«Det snakkes om vår tids narsissisme, dvs. om en sykelig selvopptatthet, selvhenføring og selvpromotering – mens det egentlig stort sett er snakk om en vinner-/kjendisnarsissisme. De fleste vanlige mennesker er som kjent ikke og kan heller ikke være vinnere eller kjendiser; de ønsker det ikke engang – de er og forblir og ønsker å være alle slags avskygninger varianog ter av tapere. Noe de vet godt selv, selv om det ikke er vanlig å si det høyt. Som tapere er de ikke narsisstiske, de har nok med å bære og tåle sin stille og fortiete ydmykelse, holde hodet hevet og ivareta sin selvrespekt så langt det lar seg gjøre. Men disse narsissismesyke  kjendiser og vinnerne derimot har gode tider; jeg tror vi mer enn noensinne lever i vinnernes epoke. Som tidligere i historien snakker vinnerne utelukkende om seg selv og sin sak, de framsnakker og opp-psykers seg selv og hverandre. Vinnerne har overtatt det hele, samfunnet er omdannet til vinnernes sirkus og scene, de er overalt fordi moderne media og kommunikasjon gir dem talerør og egoredskaper som gjør det mulig for dem å reklamere og selvforstørre og fremstille seg og promotere seg selv og sitt over alt og hele tiden. I  vår tid handler det  egentlig ikke lenger om virkelige prestasjoner eller ytelse eller såkalt ‘verdiskaping’, men mest av alt om selve det å skape oppmerkomhet om og fremstille seg selv som vinner.« (Rubio Lapone; ‘En tapers dagbok. Stille sukk fra den evige taper.’ Utdag fra mine fengselsnotater fra Ila fengsel, 2008-2011)

«Til tross for dyrkningen av suksess, beveges mennesker dypest sett ikke av det å nå målet, men av det store i anstrengelsen som inngår i det å komme dit – eller mislykkes med å komme dit.» (Max Lerner)

«I utgangspunktet er det greitt å fastslå at det er og må være variende og mange meninger om disse tingene, gjerne basert på forskjellige politiske standpunkter og egeninteresser. Det er selvfølgelig i sin skjønneste orden, mennesker er forskjellige, snakkekulturen og meningslandskapet i et pluralistisk samfunn avspeiler dette. Noen snakker for, andre snakker mot, alle snakker antagelig mindre for saken enn vi snakker for vår måte å leve på og oss selv. Allikevel, vi lever i det samme samfunn og som mennesker deler vi behov, plikter og verdighet; da må det gå an å løfte blikket for å se litt bredere enn vår egen personlige situasjon og sprikende politiske synsmåter: Vi må spørre, kanskje BØR vi også spørre, om det er udelt bra for oss og for samfunnet vårt at fokus på en enøyd og ensidig måte rettes mot  ‘å forbedre seg’, ‘å være best’, ‘å prestere’, ‘å vinne’, ‘ha suksess, ‘være vellykket’, ‘nå til topps’? Hvilke følger har denne suksess-/vinnerorienteringen for oss – den har utvilsomt også mange positive følger som at vi blir mer bevisste på å bruke våre ressurser, yte og prestere – men hva gjør den med vår psyke, vårt følelsesliv, vårt forhold til oss selv og andre, og ikke minst våre samfunn? 

Hvor vi enn snur og vender oss virker det som om det er slike ting det handler om, det er det som teller;  i mediaverden, i skole og undervisning, i økonomi og arbeidsliv, fritid og idrett, kultur, og tilværelsen generelt. Ingen slipper unna det allestedsnærværende vinner- og best- og suksess-imperativet. Det forventes til og med av alvorlig og kronisk syke folk og funksjonshemmete at de skal ‘vinne over sykdommen’ eller ‘overvinne sin funksjonshemning’! Det er knapt noe som er ‘godt nok’, ’tilstrekkelig’, ’tilfredstillende’ eller bare såre ‘normalt’, dette kalles nå på en nedlatende måte ‘middelmådig’ eller ‘stagnert’ eller bare ‘å resignere’ eller ‘å gi opp’. Samtidig  har vi erfaring med og vet  fra vårt eget liv i arbeid og på andre områder av tilværelsen at vinne/suksess/være-best atferd og tankegang i beste fall bare kan spille en begrenset rolle i det vi yter og holder på med. Det er snart bare på aldersheimer og gravplasser og blant hjemløse gatemennesker at folk kan få litt fred og kunne skjerme seg for dette vinner- og suksess-maset.

Spør du meg, skurrer det ganske mye når jeg møter denne ensrettende måten å betrakte verden og menneskelivet på. Vi må stille et avgjørende spørsmål:

 Trenger det å være slik? Finnes det ikke gode alternative måter å tenke på, å forholde seg på enn denne  mer og mer forskrudde vinner-/være-best/suksess-/fremgangs-ideologien? 

imagesCAHOHTDLEtter min oppfatning er vinner-/suksess tankegangen skadelig dersom den fremheves på en feilaktig måte; den må settes inn i en bredere menneskelig og samfunnsmssig kontekst for å virke på en positiv måte for oss som enkeltmennesker og for vårt samfunn.

Det er en slik jeg forstår det en nær sammenheng mellom overleverte og viktige menneskelige verdier som tilbakeholdenhet, ydmykhet, selvbegrensning, sparsommelighet, moderasjon, å ville og kunne avstå fra ting som f.eks. å avstå fra å gjøre seg gjeldende, prestere, snakke og dette vi kan kalle for ‘kunsten å kunne tape’. Ikke bare’tap og vinn med samme sinn’, som det heter. Men rett og slett en ekte ‘kunsten å tape’ som også rommer en evne til å dele med andre, unna andre noe, til å godta at en selv kan forbli i bakgrunnen eller har oppnådd ‘nok’.  

Til grunn for slike eldgamle og anerkjente menneskelige verdier ligger det en dyp innsikt om at det for oss mennesker og for et godt samfunn ikke hele tiden kan handle om å stikke seg fram og være og bli og prestere best mulig, men også like mye om å utvikle en ledsagende og komplementær evne til å være minst mulig dårlig, mindre ond, mindre selvsentrert og egoistisk og grådig, mindre dominerende og voldelig, osv..

De store religiøse verdisystemene rommer og fremmer alle slike selvbegrensende og selvmodererende verdier knyttet til å ha evne og vilje til å avstå, avholde seg, forsake og si nei til sitt eget egokjør. For det å strebe oppover og det å begrense og moderere seg er to like viktige ting som må balanseres både i et menneskeliv og i samfunnet som helhet. Det er ingen enkel sak, det strebe etter å bli og være ‘best’ mulig og det å forholde seg og bli minst mulig ‘dårlig’, fungerer og innlæres på ganske ulike måter. det kan hevdes at våre moderne forbrukersamfunn nesten har glemt hva som kreves for at mennesker skal kunne håndtere denne andre negative skyggesiden i seg selv og hos hverandre. Det kan ha svært skadelige følger, da det vokser frem overspilte og selvpromoterende personlighetstyper og strømninger som ‘tror’ altfor sterkt på seg selv og det de står for og som mangler evne til å moderere seg og betrakte seg selv med et kritisk utenfrablikk.

For bare noen få tiår siden lærte vi nettopp at vi ikke skulle gjøre for mye ut av oss selv, ‘stikke oss frem’, ‘vise oss’, vi skulle ta det minste eplet i skålen, nettopp for å gi uttrykk for la være å overstråle eller overskygge alle andre, osv., alt dette var ting som handler om en holdning om å moderere egen selvforstørrelse, egoisme og selvhevdelse. For å fungere i et godt menneskelig samfunn må dets medlemmer også mestre denne potensielt negative siden ved seg selv og sine væremåter; kunsten å ta et nederlag og å kunne ‘tape’ er faktisk en del av dette. Dessverre, og skremmende nok, er denne visdommen i ferd med å gå i glemmeboken. Tross en glatt og tilpasset fasade som skjuler slike ting, har selvhevdelse, selvpromotering og andre former for det vi kan kalle ‘grådighet etter oppmerksomhet’ , grådighet etter makt’ og ‘grådighet etter å være best’ begynt å prege moderne menneskers atferd på forstemmende måter. Det er ikke til å bli forbauset over at mange barn og unge og voksne forsøker å hoppe av eller rett og slett dropper ut av dette rotteracet.» (Sidreh Kanutta Kinn, ‘Gaterefleksjoner’, Kinn/Florø, 2014)

«Vi lever så utvilsomt i en underlig tid der vold og fredelighet, moral og umoral, beskjdenhet og selvforstørrelse, fattigdom og rikdom, demokrati og undertrykking eller ulikhet, menneskelighet og umenneskelighet opptrer sammen og samtidig på forvirrende måter. I løpet av noen få tiår har det vokst fram et annet slags samfunn som mindre og mindre har de egenskapene som vi forbinder med et ekte verdibasert menneskelig miljø preget av gjensidig omsorg, fredelighet og plass for alle. Og ikke bare preget av mediaregisserte fakkeltog for eller mot et eller annet humant eller inhumant mediaoppslag.Every-morning-I-wake-up-on-the-wrong-side-of-Capitalism

Tilnærmet alle sider ved natur og den menneskelige og samfunnsmessige tilværelse har blitt og blir forsatt innrettet slik at de på en intensivert måte kan utnyttes av samfunnets vinnere eller den såkalte ‘meritokratiske eliten’. Karl Marx kalte på 18hundretallet begynnelsen til denne prosessen for ‘ekspropriasjon’; eliten eier kanskje ikke alt i formell forstand men den organiserer samfunnets ressurser og fungering på en måte som gjør at de underlegger seg og generer mest mulig rikdom og penger ut av alle menneskelige forhold og ting. Det vi kan kalle ‘markeds-meritokratene’ er klassen av folk som i kraft av tilsynelatende innsats og dyktighet og ut fra en slags ‘vinneren/vinnerne-tar-alt’ prinsipp i en markedslik prosess tilsynelatende har gjort seg fortjent til å tjene penger på og høste av alle de ressursene og fordelene som et samfunn legger til rette og stiller til disposisjon for oss. Denne prosessen antar ulik politisk skikkelse i europeiske og andre vestlige samfunn; ved overgangen til en såkalt blå-blå regjering i Norge opplever vi en forsterket og mer bevisst  promotering av denne typen av samfunn. Men for all del, sosialdemokratiet vet også hvorledes man på en mer kamuflert og modertert måte oppnår noe av de samme resultatene.

314VDW5TGJL__Dette samfunnsteateret får i tiårene etter år 2000 rare utslag; noen kulturkritikere omtaler det samfunnet som følger av disse endringen som ‘oppmerksomhetsøkonomien’ (‘attention economy’, også kalt ‘mental kapitalisme’). I denne ‘nye’ økonomien smelter makt , evne til å tiltrekke seg oppmerksomhet og tilgangen til penger sammen; folk som er verdt å kjenne, folk som teller i samfunnet, prominenser, eliten, fremstående personer, kjendiser, folk med innflytelse, viktige personer er mer og mer de samme som de som har best tilgang til samfunnets ulike pengekraner. Det er selve evnen til å generere oppmerksomhet  som stter prisen på alles arbeidskaft og åpner tilgang til det nye markedet og dermed til pengerikdom og andre ressurser. Grad av oppmerksomhet setter faktisk allerede i dag mye av et menneskes og arbeidskraftens verdi/pris. Et halvtemmet og delvis språkløs fotballspiller på et topplag ligger på mer enn en milliard i innkjøpspris og tjener hundrevis av millioner; en hjemløs uteligger eller arbeidsløs koster ikke noe og har en negativ verdi (trygde- og sosial tgifter). Det skal ikke mye tenkeevne til å forstå at et slikt samfunnssystem utløser et vanvittig jag etter oppmerksomhet og iscenesetting av stadig mer oppfinnsomme oppmerksomhetsskapende opplegg og fremgangsmåter. 

3-446-20687-6_25512163646-107I den sirkusaktige oppmerksomhetsøkonomien er det  snart slik at kun priviligerte kjendiser, rikinginger og overklassemennesker som har råd til å drite seg ut, på på snørra, mislykkes eller gjøre feil. Det går knapt en dag uten at man kan lese om en eller annen som er knust eller havarert eller har floket tingene til og som forsøker å få utbytte av også dette. Ved å innrette media og andre av samfunnets oppmerksomhetsmekanismer på nye måter har det som mest av alt er en meritokratisk vinnerklasse til og med funnet ut hvordan det å tabbe seg ut, begå kriminelle handlinger, mislykkes og tape kan brukes til fordel for de økonomisk priviligerte. Det som for vanlige folk ofte blir en sosial tragedie er for overklassen bare en ny og paradoksal kilde til fordeler og gevinst. Bare se på denne Northug-episoden; nå selger vinnere på mer og mer kynisk vis til og med sine dårlige sider og kriminelle tilbøyeligheter.» (Ama Utvik; »Samfunn og ulikhet: Hva slags stadig mer vanvittig samfunn er det vi lever i og tilsynelatende godtar?’, Nordfjord Forlag, Helliglunden 2014)

«Vi må ikke glemme at økonomi og økonomiske forhold ikke kan forståes som tekniske forhold men først og fremst handler om mennesker og innretning av menneskelige forhold. Et samfunn ‘er’ de konkrete levende menneskene i deres innbyrdes hverdagslige forhold, som du og jeg – det er ikke slike ting som ‘individer’ og sosiale roller eller sosiale mekanismer og strukturer. En oppblåst massemillionær/milliardær med gigantformue, eksklusiv bolig i Oslos beste strøk, mangemillionhytte på Sørlandskysten, topposisjon i Høyre eller AP og som stresser rundt i en sort BMW-SUV og en enkel fattigslig bonde i veikanten leiende på et esel er menneskelig betraktet ikke ulike vesener men mye likere enn det kan se ut ved første blikk.

10976410-success-and-failure-symbol-represented-by-a-forked-road-with-a-road-sign-representing-failing-and-anDet markedsstyrte og det ledsagende mer og mer sosialt og verdimessig deregulerte samfunnet er ikke bare et effektivt system for å frembringe og fordele og prissette varer og tjenester og arbeidskraft/oppmerksomhetskraft, men like mye en formende ‘logikk’ for å ‘frembringe’ individer og ulikheter mellom mennesker og menneskelige roller. Som mennesker forføres vi altfor lett av alle de statusene, posisjonene, merkelappene og distinksjonene og sammenligningene som vi påføres av det samfunnet vi tilhører. Alle – kanskje bortsett fra psykologer og psykiatre  – innser hvor dyptgående samfunnet og dets kultur preger oss som mennesker helt inn i det dypeste av vårt følelsesliv og våre drømmer, på godt og vondt. Dårlig gjennomtenkt og ukritisk spredning av markedets logikk og markedsstyrt organisering og tenkning lager nye måter å definere og kategorisere mennesker og menneskelige forskjeller som kan være vanskelig å gjennomskue for det de er og det de gjør med oss. Markedet produserer nye og andre former for og graderinger av menneskelige forskjeller der stadig flere havner i ulike slags ‘utenforskap’ og nedverdigelser. Til og med slike ting som det å bli ‘pasient’ eller ‘innsatt’ eller ‘stoffmisbruker’, som i dagens psykiatri, rusomsorg og rettsvesen, kamuflerer prosesser med sosiale de- og nedgraderinger av individer med ugunstige og utsatte egenskaper. Når bortimot en tredjedel av videregående elever ikke makter å fullføre skoleløpet, er dette bare et av uttrykkene. Og motsatt; når vi i dag ser oss om i det menneskelige landskapet ser vi disse merkelige ‘overdrevne’ , ‘oppgraderte’ og ‘overspilte’ menneskelige figurene og fenomenene som f.eks. Petter Northug, Madonna, Justin Bieber, Obama og John Carew og antagelig andre ‘hegemoniske’ menn og kvinner. Til og med den politiske eliten er dratt inn i dette fantastiske skuespillet. Hele dette menneskelige menasjeriet av oppblåste egomonstre og egoekstremer ‘hegemoniske’ egoer – som skruppelløse kjendismagasiner og aviser eksisterer i et gjensidig parasitterende forhold med – er knapt tenkelig uten det moderne prestasjons- og markedssamfunnet som skaper dem på løpende bånd. Samtidig som disse opphaussete figurene fremstår som konkurranse- og prestasjonssamfunnets ‘vinnere’ - de utgjør i virkeligheten en del av den moderne ‘meritokratiske’ overklassen -  blir det spredt et annet og tilnærmet normalisert bilde av dem der de nesten er som oss vanlige mennesker og ønsker å bli behandlet som ‘vanlige mennesker’. Egentlig burde ikke dette være noen overraskelse, egentlig vet vi alle at det finnes kun ‘vanlige’ folk, alt annet er en virkninger av vår tilbøyelighet til heroisering og gudommeliggjøring. Problemet med disse oppblåste skikkelsene er i virkeligheten at de er en del av det moderne samfunnets stadig skjevere og mer skadelige fordeling av samfunnets ressurser. En skyggeside av oppgraderingen av noen meritokratiske vinnere er den skjulte ‘nedgraderingen’ av mange andre vanlige og sårbare mennesker. Kanskje er det også de samme sosiale mekanismene som har begynt å frembringe nye tapermonstre a la Anders Behring Breivik (‘den radikale taper’) paralellt med de opphaussete vinnermonstrene. Den kunstige overvurderingen skjer imidlertid ikke uten store kostnader for menneskene i det hele; når markedsmekanismer overtar og overstyrer definereringen av noe så avgjørende for oss som hva vi som mennesker er verdt og representerer – slik det skjer  i stor utstrekning vår epoke -  da får vi en måte å oppfatte og praktisere naturgitte og sosialiseringsskapte forskjeller mellom mennesker som kan være ødeleggende og farlig både for enkeltindivider og for hele den sosiale veven. Det er ikke uten grunn at monster- og alien-fantaserende litteratur har gode dager. Vi må finne ut hvordan vi kan artikulere en  best muligt samfunnsmessig motstand mot den markedsstyrte pregingen av menneskelige forskjeller og vår tilværelse som sosiale individer.» ( Ludivicio Boss, Faglig Notat BI, Høyanger-Bergen 2015)

«Aldri har mislykking blitt så inderlig forsvart som om det var suksess.» John Ralston Saul, ‘Voltaires Bastards’

«Det er typisk norsk å være god.» (Kjent ordtak fra det norske vinnersamfunnnet)

«En slik seier til, og jeg er fortapt». (Pyrrhus)

«De behøver ikke lenger å la seg drive med strømmen uten mening og mål. De behøver ikke lenger å frykte sisteplassen – eller endog å komme som nummer to.» (V.S. Naipul, Blant de troende.En islamsk reise. 1981)

ArtofDemotivationExec_Mech«Andre menneskers oppmerksomhet er viktig for oss, på godt og vondt. Slik er det i alle samfunn og til alle tider, om enn på ulike måter. I mediesamfunnet er det blitt enda viktigere, og enda mer problematisk. De fleste anstrenger seg hver bidige dag for å tiltrekke seg andres oppmerksomhet, de bestreber seg på å være og fremstå som mest mulig plettfrie, maks vellykket. Skrekken er å være usynlig og uviktig, nedvurdert og oversett, bli oppfattet som en taper, å ha en usikker eller lav ‘status’ i andres øyne. Men det finnes på samme tid også personer som er helt annerledes innrettet, som har koblet seg fri fra det sosiale kjøret og lever fra sin egen innside; som derfor ikke bryr seg en tøddel om å være noe eller vellykket i andres øyne, som hverken er opptatt av eller underkaster seg andres dommer og vurderinger. Jeg hører til blant disse merkelige utidsmessige personene i vår oppmerksomhetssyke tidsalder.» (Sidreh Kanutta Kinn, livskunstner; Oppmerksomhetssyken i vår tid. Notate til tale, 17.mai, 2013)

«Det vanlige er å tenke at vinne er bra, tape er dårlig. Men er det så enkelt? Kan ikke dyrkingen av vinnere og det å vinne ha skadelig sider som vi bør være oppmerksom på? Fører ikke ensidig og frenetisk tilbedelse av suksess og det å seire med seg en ledsagende innebygd skrekk og forakt for det å tape, det å mislykkes? Er vår nesten automatiske ener- og vinnerdyrkning egentlig nedbrytende og skadelig, både for samfunnet og for vår tilværelse som enkeltmennesker? En ting er at den ‘bestialitetens historie’ som forfatteren beretter om er en seierherrenes historie. Men det finnes også en annen side; dukker det f.eks. opp en farligere form for tapere i kulturer med enøyd dyrking av suksess og enere og vinnere? Det siste tiårets erfaringene med oppblomstring av nye former for sosial elendighet, av massemord og umotiverte angrep i vestlige ‘amerikaniserte’ samfunn peker tydelig i denne retningen. Vi kan derfor ikke lenger bare fortsette å lage våre feststemte olympiske leker og andre former for blind ‘vinneren-tar-alt’ mentalitet når vi erkjenner denne mørke og potensielt farlige siden ved vår vinnerdyrkning. Tiden er inne for å stille helt andre spørsmål når det gjelder hvordan vi best kan forholde oss til dette med å vinne og å tape. Kanskje mest av alt i vårt norske samfunn der vinner-ideologien er i ferd med å ta overhånd. For oss kan det ligge en liten veiviser i det gamle greske samfunnet der det å tøyle enøyd selvdyrkende vinnervilje i form av hybris eller overmot og fremme måtehold og selvbegrensning og evne til forsakelse er en del av  et sivilisert og fredfyllt levesett. Grekerne brukte begrepet ‘sofrosyne’ (gresk σωφροσύνη) om denne selvbegrensende og balanserende innstillingen. Det forteller kanskje noe at vinnerdyrkerne senere har adoptert ‘sofrosyne’ til uttrykket ‘en sunn sjel i et sunt legeme’. For de fleste mennesker kommer faktisk det å vinne i bakgrunnen for slike ting som selvrespekt og respekt for andre, tak over hodet, mat på bordet og givende samkvem med andre!» (Fernando Persa: ‘Er  vår moderne dyrking av vinnere en forherligelse av det man i det gamle samfunnet regnet som menneskelige skjevheter, som syndere og synd?’. Notat til Vandringsseminar, Den Romantiske veien, 2008)

«Det å vinne og tape antar ulike former i ulike samfunn og kulturer, alt etter sammenhengen de inngår i. Det er selvfølgelig ikke noe galt med å vinne i seg selv; det er faktisk en verdifull og lærerik prestasjon og opplevelse av å få noe til, å lykkes. Det er når hele den samfunnsmessige sammenhengen vi lever i omdanner dette med å bli den beste, å være ener, å triumfere og vinne til det viktigste levebrødet, til en grenseløs inntekstkilde og kilde til oppmerksomhet, at en nedbrytende og skadelig vinnerideologi  og vinnerpraksis oppstår. Det vulgariserte vinner-sirkuset  og det ledsagende bortforklarte ‘taper-problemet’ i moderne vestlige markedsdemokratier er et godt eksempel på noe som er iferd med å bli et samfunnsonde.  (Rubio Lappone: Fra den gode vinner til den farlige og destruktive vinner. Notat fra cella, Ila Fengsel, 1012)

«Min kjæreste hun taler med mildhet, hun vet at det finnes ingen suksess som er som det å mislykkes, og at det å mislykkes langt fra er en suksess» ( Bob Dylan, «Love minus zero»)

Taperens etnografi og estetikk

3750_4890181289278_1090482125_nDet ligger et forvirrende slør over den menneskelige virkeligheten som omgir oss. Vel er tingene komplekse og vanskelig å forstå, det er utfordrende å skaffe seg oversikt over vår virkelighet og se hvorledes tingene henger sammen. Men selv om det er slik, trenger vi ikke la oss forføre og bedra. Det som ligger der, rett foran øynene våre, må vi tillate oss og tåle å se: Vår moderne og enøyde jakt på lykke, velferd, suksess, fremgang og en mest mulig komfortabelt tilværelse har som de fleste terapier og medisiner alvorlige bivirkninger. For oss er det en selvfølge at det er slik vi ønsker å has det; å leve er å ha så mye penger og status som mulig, det går ut på å skaffe seg mest mulig penger og materielle gjenstander og ha det behagelig og komfortabelt. Å være til som menneske er et sosialt spill som handler om å få det bedre, det å lykkes og ha fremgang handler utelukkende om å få det bedre pengemessig og materielt.

Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer advarer oss på det sterkeste mot en slik ensidig tilnærming til tilværelsen. Han  sier det slik:

«Men ulykke har sin nytte; for (-) hvis menneskenes liv var fritatt for alle utilfredstillte behov, belastninger og motgang, hvis alt de tok tak i var vellykket, da ville de være så hovne av arroganse at selv om de ikke ville sprekke, så ville de fremstå i et opptog av uhemmet dårskap- nei, de ville bli gale. Og jeg kan si videre at en viss mengde av bekymringer eller smerter eller problemer er nødvendig for ethvert menneske til alle tider. Et skip uten ballast er ustabilt og kan ikke seile på en rett måte.»

Denne artikkelen handler rett og slett om tap og tapere. Om det å mislykkes. Om å lide nederlag. Om å komme til kort. Om å leve et liv i motgang og strev. Ikke som noe utelukkende negativt eller for å synes synd på de som rammes, ikke for å etterlyse sosialpolitiske og andre tiltak for å hjelpe ofrene eller sikre såkalt ‘sjanselikhet’ eller like muligheter for alle. Disse tingene som jeg ønsker å rette oppmerksomheten mot handler om tilværelsens mørkere sider. Ting ved tilværelsen som fortsatt er et dårlig belyst og uutforsket område, en stort svart hav midt inne i moderne samfunnsliv som står på kne for sine vinnere og er blendet av vinnerdyrkning. Å ha mangler og svakheter, å glippe og lide nederlag, å mislykkes og tape hører sammen med det å være og leve som menneske. Risikoen for nederlag og mislykking hører med til det å være et levende vesen blant andre; i naturen gjelder som kjent for en stor del en slags ‘alles kamp mot alle’ lov. I dyrenes liv dyr er tap og nederlag noe langt mer entydig og skjebnesvangert; ‘den enes død er den andres brød’.

13741_1264738495474_6651101_nÅ tape eller å vinne er i en menneskelig sammenheng noe som er langt mere komplisert og ikke minst ‘konstruert’ enn i dyrenes ‘naturtilstand’. Hos mennesker som lever i beskyttende velferdssamfunn endrer det å tape, og mislykkes status; det blir kanskje mindre ‘brutalt’ og uformidlet, men samtidig får det en mer sammensatt betydning. Mennesker vinner og taper ikke lenger i ‘ren utgave’ ved rett å slett å bli spist eller gå til grunne fysisk, men gjennom kulturelle utforminger og mønstre, gjennom sosiale roller og verdsettinger. Nederlag og mislykking er selvsagt noe alle mennesker har erfaring med og kanskje må lære seg å håndtere og leve med fordi slike ting aldri forsvinner.

Den sosiale og kulturelle sammenhengen vi lever i gjør at vi håndterer vinner-tape dimensjonen i menneskelivet på ulike måter. I tradisjonelle stabile samfunn er vinner-taper dimensjonen sterkt regulert og begrenset, forskjellene og den sosiale striden mellom folk utover den føydale eliten og overklassen forblir små og modererte. I det moderne markedssamfunnet endres vinne-tape dimensjonens stilling i det sosiale livet på en radikal måte. Selve den sosiale optikken som vi betrakter og oppfatter mennesker gjennom endres samtidig; ute i den store og urbaniserte verden skjer det tilsynelatende store og dramatiske ting hele tiden. Det er i slike livssammenhenger at mennesker får god anledning til å forføre og villede; eller til å forføres og villedes. Det er dette gjensidige bedraget det handler om i den store verden. Den grenseløse egokonkurransen som oppstår i store forsamlinger av mennesker som ikke kjenner særlig til hverandre gjør at ting og personer finner på alle mulige måter for å kunne blåses opp til unaturlige dimensjoner og størrelse. Dette er en spesiell evne hos mennesker; en ‘metaformiserende og poserende’ evne som medfører at ingenting har en gitt størrelse eller proporsjonalitet; alt kan forskyves, forminskes eller forstørres når betingelsene legges tilrette for dette. Tullinger og svin og selvopptatte kjendiser kan fremstå som store mennesker; selv grenseløst forfengelige og grådige og smålige fotballspillere og rockemusikere fremstår i slike sammenhenger som vise og dype mennesker; heldigvis har noen av dem har et snev av redelighet – de aner uråd og kamuflerer seg gjerne med humanitære opptredener i en afrikansk barnehage eller litt buddisme. Vi som bivåner spetakkelet blir forvirret og blendet av en oppblåst menenskelig skyggeverden; vi tvinges til å tro på det vi ser. Den spanske ridderen kjempet modig en innbilt kamp mot det som egentlig var vindmøller; vi lever blant samfunnsmessig oppblåste innbildninger i form av vinnermonstre. Hadde man bare visst hvilke indre skader vi blir påført.

Forfatten Samuel Beckett sier det på sin pessimistiske måte:

“Forsøkt hele tiden. Mislyktes hele tiden. Det gjør ingenting. Prøv igjen. Mislykkes igjen. Mislykkes bedre.” 

Samtidig er det å gå på nederlag, tape og mislykkes både et neglisjert og nedvurdert menneskelig og sosiokulturelt fenomen som få ser noen egen verdi i; verdien av tap, nederlag og mislykking synes å være  utelukkende negativ, som en slags omvei til det å lykkes og vinne, i beste fall som lærepenge og forberedelse og herding. Det finnes noen få som makter å se gjennom sløret og videre,  som oppfatter at man ikke fanger den dypeste meningen i mislykking og nederlag ved å å betrakte slike ting i forhold til suksess og seier, men at de har egen verdi og spiller en avgjørende rolle i menneskelivet og kulturen:

«…….det å mislykkes har i seg en slags sannhet, og den berikes på en eller annen måte av auraen av dødelighet og av uunngåelig nederlag. Vi har ingen taperens estetikk, kanskje burde vi ha det?» (Terrence Rafferty, 1999)

Vi trenger utvilsomt en taperens estetikk. Slik vi like mye trenger en taperens etnografi, psykologi og filosofi.

73eb3cef95eaeef97de6674cf31794a5-dDen rumensk-amerikanske kultur-og litteratur-teoretikeren Virgil Nemoianu hevder noe slikt i boken ‘IMPERFECTION AND DEFEAT. The Role of Aesthetic Imagination in Human Society’ (2006) hevder at vår menneskelige bevissthet ikke kan fungere uten at det finnes en diskurs og en kommunikasjonsform som omhandler det at vi har mangler og er uperfekte, våre nederlag og tap. Nemoianu sier videre:

«Det er her at jeg vil plassere inn min forståelse og definisjon av litteratur, ja, av estetisk forestillingsevne generelt. Jeg vil forsøke å vise at litteraturen er vitenskapen eller disiplinen om ufullkommenhet og nederlag; det er diskursområdet som omhandler elementer av ufullkommenhet, nederlag, tap i menneskelig eksistens, og i sosialt liv. Faktisk virker det svært merkelig at alle våre fagområder og undersøkelse er viet temaer knyttet til ulike områder av sannhet og godhet, men utelukkende i deres absolutte og sikre former. Alle disse feltene, fra filosofi og teologi til kjemi og mekanikk eller sosiologi og biologi, søke å formulere faste og uomtvistelige sannheter. De søker å forbedre og berike menneskelige samfunn; de søker alle å beskrive reduksjonen av menneskelig aktivitet til dens seire, dens gevinster, og dens absolutter. Men i virkeligheten ender det meste av menneskelig søken og initiativ opp i fiasko; de fleste suksesser er i beste fall partielle i vår virkelige verden ; nesten alle gevinster blir ledsaget av en eller annen form for tap. Skuffelse, enten individuelt eller kollektivt, er utvilsomt en av de hyppigste affekter i menneskenes liv. Forskjellige typer av lidelser plager selv de mest seierrike personer eller grupper; de er en integrert del av enhver form for eksistens. Det ultimate nederlag med nedgang og død venter på oss alle. Er det derfor ikke merkelig , at en såpass stor del av eksistensen ikke blir gjort til eget område av ordnede beskjeftigelse?»

Vår menneskelige bevissthet er et merkelig redskap, den kan fremheve noe mens den fordriver og skyver viktige fenomener og hendelser bort og inn i en slags glemsel eller sosial ubevissthet.  Som følge av vår tids nesten allestedsnærværende bedrag og selvbedrag omkring suksess og fremgang er det på høy tid at vi løfter denne andre siden av vår tilværelse fram i lyset, at vi får en tapernes etnografi, et studium av det området av mislykking, nederlag og tapere som i våre dager er en halvskjult og tilslørt sosiokulturell virkelighet.

Vi ærer og elsker vinnere. Vi dyrker triumfatorer og suksess i alle varianter og former. Dette gjør noe med vår sosiale og individuelle bevissthet. Det er det bare så altfor lett å bli fordreiende og enøyd opptatt av det å vinne og vinnere, av fremgang og suksess og triumfer. Den som vinner blir belønnet av andre og belønner seg selv, den som mislykkes straffes av andre og straffer seg selv, hele innretningen av vår mentalitet er selvforførende og selvforsterkende. Mennesket er såpass selvhenførende i sin medgangsiver at en passende betegnelse på vår art kunne være ‘homo triumphalis’, et artsvesen som er forblindet av sine seire og det å seire. Men ser vi oss bare litt nøyere omkring – og tenker etter hva det er vi faktisk ser - når vi observerer de uttallige levninger og spor etter mennesker som finnes på vår klode, da vitner det vi ser faktisk mindre om suksess enn det minner om ‘homo deficio’, menneskets nederlag og spor etter nederlag. Selv en kort visitt på et alders- og sykehjem, en palliativ avdeling for døende, et hospits for hjemløse, et slaktehus i slaktesesongen åpner øynene våre for denne andre siden av det doble landskapet som menneskets historie og verden er.

persepolis7Er ikke alle våre mest kjente turistattraksjoner  for det meste ruinhauger og avfallsplasser, ødelagte og raserte og nedkjempete samfunn og kulturer, byer og bygninger? Like mye – om ikke mer – vitner og minner de om å bukke under, om nederlag og fall, tap og undergang og beseierete som om seier, fremgang, makt.

I de talløse kriger og slag som vi hører om ble vunnet gjennom menneskenes skrekkelige og blodige historie var det hele tiden noen som tapte og led nederlagets kvaler og konsekvenser, i alle erobringer og okkupasjoner og beseiringer var det arme sjeler og kropper som ble erobrert og okkupert og beseiret og knust og ranet og bestjålet og voldtatt og mishandlet og slått til jorden. Det avslører hva slags rolle den har spilt og hvor omfattende den er denne andre avgjørende siden av menneskets skjøre og utsatte tilværelse som handler om havari, sammenbrudd, tap, nederlag, mislykking, tilbakegang, å kaste inn håndkleet, bukke under,osv.. Det avslører for oss at nederlagene, tapene, mislykkingen sjelden er noe som oppstår som følge av den ene partens oppførsel og atferd; de blir like mye eller mer påført og tilført av seierherrene og den vinnende siden. Nederlagets og mislykkingens utforming og karakter er en følge av hvordan og med hvilke affekter og følelser og handlinger den som vinner velger å seire. Kanskje finnes det derfor dette paradoskale der nederlag og tap oppleves som gode og bringer med seg fremgang og glede heller enn ødeleggelser og fortvilelse. For våre nederlag har, som det meste annet i menneskenes verden, en bredere og dypere nederlagets kontekst.

549667_4362329253307_1756948492_nVår følsomhet for nederlag

«Humankind fails itself in a certain sense and has to appropriate this failing.» ( GIORGIO AGAMBEN, The Coming Community)

1981983_stock-photo-success-words-in-clouds---achieve-goals-be-successful-in-lifeVi har dårlig beskyttelse mot og ekstrem tynn hud når det gjelder å føle nederlag, kanskje er det ikke minst derfor at vi blir så desperate i vår jakt etter å vinne, som like mye er en flukt fra å mislykkes. Det skal ikke så mye eller store ting til før vi opplever oss selv som vinnere eller tapere, før følelsene av triumf eller mislykkethet strømmer gjennom oss. Det å vinne eller å tape synes å være innebygd i vårt biologiske og psykologiske apparat, i hele vår nevrokjemi og vårt følelsesliv. Småbarn oppdager og drives tidlig av dette følelsesrepertoaret som er forbundet med opplevelsen av å tape eller å vinne. Det er den indre, følelsesmessige og personlige siden av det å vinne og tape.

10686909-success-and-failure-signpost-isolated-on-the-white-backgroundPå den andre siden handler våre ytre liv med andre mennesker og i samfunnet om de samme tingene, men alltid i særskilte sosiokulturelle utgaver og formidlinger. Alle spesielle samfunn og kulturer har egne vinne-tape mønstre og ordninger og setter egne stempel og preg på vinner- og taper-opplevelsene. Samfunn varierer mye når det gjelder hva som gjelder som triumf eller nederlag, hvilke følger det har for individene og hvilke omstendigheter som omgir slike situasjoner eller hvor tolerante og støttende de er innrettet når livet butter i mot, når folk går på trynet og mislykkes.

Kaster vi et lite blikk på våre vestlige markeds- og konkurransesamfunn der det å vinne hausses opp og blir fokusert av media, da er det naturlig å spørre hvor tolerante vi er overfor det å mislykkes og tape. Det er ikke mye tvil om at mislykking, motgang, nederlag, det å tape får mye dårlig omtale i våre dager. Vi forbinder det med alt som er uønsket og fryktet hos uteliggere, tiggere, rusmisbruk, kriminalitet, psykiatrisk sykdom.

11792663-chalk-drawing--concept-of-loser‘Taper-forklaringen’ er blitt en slags psykososiologisk kausalmodell vi bruker for å forklare alt det hos mennesker og i samfunnet som vi ikke liker og som ikke passer med den offisielt godtatte levemåten. Måten ‘taper’-synet taes i bruk av kommentatorer, media og fagfolk som forklaring på sosiale og menneskelige fenomener minner mye om hvordan begrepet om ‘degenerasjon’ ble anvendt i siste halvdel av attenhundretallet og stammer nok fra lignende affekter og innstillinger. Taper-synet som er ‘proksimalt’ (en nær-forklaring) lar seg fint kombinere med offisielle genetiske og psykiatrisk-diagnoistiske forklaringsmåter som har en ‘distale’ katakter (dvs. en ‘fjernforklaring’).

imagesCAPA1Z3DTil og med i ‘krigen mot terror’ er taperforklaringer som bygger på underliggende menneskeforakt blitt et hovedsyn; den norske terroren var en følge av at Oslogutten Anders Behring Breivik var et i  bunn og grunn mislykket menneske, en ‘taper’, han var mislykket sosialt og i skolesystemet og i alt han foretok seg. Terroristen hadde ikke noe å fare med. Han fremstilles som et slags ‘tapermonster’ som ikke fikk noe ordentlig til. Det kan hevdes at det eneste han paradoksalt nok lyktes altfor godt med var et skrekkelige terrorangrepet.

Det å være en ‘taper’ fremstilles som det som utgjør selve grunndynamikken bak alle mulige former for ondskap og antisosialitet.

Mens man i den gamle religiøse kulturen fremfor alt fryktet den onde og synderne og djevelens renkespill bak alt det man ikke likte, frykter vi fremfor alt ‘taperne’ og det de kan finne på. Vi frykter til og med ‘taperen’ i vårt eget indre. Taperen er kanskje vår tids versjon av den ‘onde’.

Alpine SkiingVi ruser oss på triumfer, på seierherrer og vinnere, på suksess og medgang og berikelse. Vi har blitt halvblinde og enøyde og opphengte i en ensidig triumf- og vinnermentalitet. Denne måten å forholde oss til tilværelsen på har en rekke utilsiktede skadevirkninger, både for enkeltmennesker og for samfunnet som helhet.

Du trenger ikke høre hva som viskes, eller hva som mumles, men dersom du tar deg tid til å kikke litt grundigere etter ser du det på de urolige og bekymrede øyebevegelsene, men enda mer på de sammenbitte leppene til folk, der ørsmå munnbevegelser avslører at alle som en går omkring og mumler og hvisker det samme formularet, den samme tvangstanken som hele det menneskelige liv sirkler rundt slik jorden sirkler rundt sola:

‘Hvor god er jeg, er jeg en vinner, eller er jeg en taper?’

602066_676641875682025_1395872380_nDette spørsmålet peker ut noe som er overalt, et sosialt stoff eller medium som fyller opp det sosiale og kulturelle rommet vi alle beveger oss gjennom. Det gjennomsyrer vår tilværelse, det griper tak i selv de dypeste fantasier og drømmer. Ingen kommer unna fordi det finnes ingen steder å flykte til; vinne-eller-tape spørsmålet er nesten like viktig for moderne mennesker som det å puste. Vinne-eller-tape, det holder våre følelser og tanker i gang, våre føtter går i takt med denne formelen og våre hjerter banker i takt med dette moderne imperativet. De fleste, om ikke alle, politiske partier som er stiftet og som bruker det de besitter av krefter og ressurser for å komme fram i lyset eller vinne et kjøttstykke med makt, er egentlig bare ulike måter å kamuflere skrekkek for å være en taper, en ‘ikke-vinner’.

Vinne eller tape, det er spørsmålet!

«Stakkars alle dei som vinn sigrane i verda.» (Tor Jonsson, ‘Ei dagbok for mitt hjarte’)

hagen-1Den synlige virkeligheten beherskes nesten totalt av vinnere. Det er lett å se disse vinnere på det spesielle uttrykket i deres ansikt, i måten de fremstår og snakker på, i måten de forholder seg til andre og til seg selv. Vinnere fra alle områder av livet og den samfunnsmessige tilværelsen. Politikk, litteratur og kunst, idrett, rikdom og økonomi, media, kjendiser av alle avskyginger, alle disse områdene av livet i moderne samfunn har sine vinnere, et ‘toppsjikt’, en menneskelig og nesten selvdyrkende elite. Vi og våre media dyrker dette vinnermenasjeriet,  vi leser alt om den himmelske tilværelsen til nærmest gudelike vinnerfigurer i magasiner som ‘Se og Hør’ som også mer og mer preger i vanlige aviser og fjernsynsprogrammer.

En 564985-30819-5merkelig og nærmest paradoksal side ved den moderne og etterhvert patogene vinner-/kjendis dyrkingen i våre dager er den ‘vulgariseringen av eliten’ (Toynbee) som kommer til uttrykk gjennom at media hele veien er opptatt av å presentere elitetilværelsens ‘mørke side’, dvs. vinnernes konkurser og sykdommer og lidelser og sammenbrudd og havarier og all annen slags selvpåført elendighet. Vi vet snart mer om sports-, kultur- og politiker-elitens ‘mørke side’ enn vi vet om deres idrettslige, kunstneriske eller politiske prestasjoner og resultater.

Dette fenomenet er noe jeg skal komme tilbake til under behandlingen av det jeg kaller ‘meritokratiets forfall’.

last nedVinnerbildene strømmer mot oss overalt, bilder av mennesker så grenseløst vellykkete, selvsikre og full av tro på seg selv,  oppblåste, rike, dyktige og ofte selvopptatte. Ved hjelp av moderne media oppnår de sosiale og kulturelle og økonomiske vinnerne en promotering og muligheter for selvpromotering som er uten sidestykke i tidligere samfunn. Kanskje er det sant at vi ikke lenger bare lever i et politisk ‘demokrati’, men mye mer i et menneskelig sett forkrøplende ‘meritokrati’ som ikke så mye handler om betydningen av sosialt verdifull dyktighet og evne som det handler om at ‘vinnerne tar alt’. Eller bedre sagt, så mye som de bare kan greie å ta og få med seg av den samfunnsmessige kaken. I markedssamfunnet ‘dereguleres’ ikke minst individenes tilgangen til ressurser og verdier, det er opp til individetne alene hvor mye de lykkes i å skaffe seg av penger, materielle verdier, sosial oppmerksomhet og selvtilltt. .Det moderne meritokratiet er kanskje, som noen kommentatorer har observert, like mye et halvveis legitimt ‘kleptokrati’ der vinnerelitene ved hjelp av et vinnerdyrkende og vinne fremmende sosialt system begår ran av samfunnets samlete ressurser. Når en fallert og forhenværende forballspiller som John Carew ved karriereslutt dukker opp på en rekke arenaer i skikkelse av kommentator, ekspert, moralsk idol osv. er det tydelig hva det handler om; å være en av ‘vinnerne’ er like mye en slags kode som priviligert adgang til samfunnets viktigste ressurser som det er å prestere og bruke sin dyktighet og kompetanse.

3648825989I vår selvforherligende kultur som har blitt stokk blind overfor menneskelivets kompleksitet og dypere dimensjoner er dette i sin skjønneste orden, slik det skal være.

Men det vi oppfatter som beundringsverdige kjennetegn for idealiserte vinnere er de samme som den gamle greske livskunstfilosofien betraktet som manglende måtehold eller selvbegrensning i form av ‘Hubris’ eller ‘Overmot’, og som den senere hellensk-kristne syndelæren eller læren om de 8 ‘logismoi’ eller feilaktige måtene å tenke på ble kalt ‘Superbia’. Vi kan omtale det som det blinde ‘Overmot’, som også er en slags sykelig mangel på evne til ydmykhet, tilbakeholdenhet og forsakelse. Pride,_Jacob_Matham

Disse deformerte selvdyrkende og selvpromoterende menneskebildene laget i vinnerens tegn strømmer mot oss overalt, i utallige utgaver og varianter. I middelalderens ikonografi finner vi igjen de samme uttrykkene for menneskelige holdninger og følelser igjen, men da med motsatt fortegn, som advarsler om menneskelige feilgrep og skjevheter som hver enkelt og samfunnet måtte bestrebe seg på å holde i sjakk.

978xDet kan hevdes at ingen hverken i sitt innerste eller i sitt ytre ønsker å fremstå som taper, alle vil være og bestreber seg på å bli en vinner. Det kan se ut som om dette er en slags universell menneskelig lov, en menneskelig og samfunnsmessig urerfaring.

2445_-~1Jeg er ikke lenger så sikker på at det er tilfelle og at denne måten å tenke på fanger opp  den fulle kompleksiteten i den menneskelige tilværelsen som alltid rommer begge deler, både fremgang og tilbakegang, nederlag og seier, vinne og tape. I et samfunn som monomant tilber og dyrker vinnere og optimisme, finnes det en pessimismens og vsartsynets skjulte historie. Det fremherskende bildet av et liv på solsiden og som vinner er ødeleggende i sin ensidighet og forfalskning av tilværelsen.  Kunstnere av alle slags har lenge erkjent det, og etterhvert har også kultur- og samfunnsforskerne begynt å gjennomskue falskheten i våre suksessmyter og se den positive siden ved taperen.

Mislykkingens metafysikk

Much of Arthur Schopenhauer's writing is focus...

Den tyske tenkeren Arthur Schopenhauer er antagelig den som grundigst har tenkt gjennom disse sidene ved menneskelivet. Han skriver f.eks. i ‘Om verdens lidelser’ om den nytten vi har av at mennesker mislykkes og holdes i tømme av en passelig dose motgang:

“But misfortune has its uses; for, as our bodily frame would burst asunder if the pressure of the atmosphere was removed, so, if the lives of men were relieved of all need, hardship and adversity; if everything they took in hand were successful, they would be so swollen with arrogance that, though they might not burst, they would present the spectacle of unbridled folly—nay, they would go mad. And I may say, further, that a certain amount of care or pain or trouble is necessary for every man at all times. A ship without ballast is unstable and will not go straight.”

Det er nesten som om verden er innrettet for å holde det menneskelige fenomen i sjakk, som om det finnes en underliggende balanse det det å tape, mislykkes, fallere spiller en viktig rolle.

books.jpgj0jSom Scott A. Sandage skriver i boken ‘Fødte tapere. En historie om mislykking i Amerika’ (2005):

«Fortellinger om mislykking finnes overalt, dersom vi orker å høre dem.»

DumontProblematikken omkring såkalte ‘vinnere’ og ‘tapere’ setter opp det som kan kalles en ‘vertikal dimensjon’ i virkeligheten. Den tyske filosofen Peter Sloterdijk kaller det for ‘vertikalspenning‘.

Lenge før Sloterdijk sparket opp åpne dører skriver den franske sosialantropologen Louis Dumont i boken ‘Homo hierarchicus‘ (1966) om såkalte  ‘hierarkiske fenomener’ og at disse utgjør en av de viktigste utfordringene i moderne liberale samfunn, ikke minst fordi likhet og likestilling er en annen av grunnaksene som samfunnslivet dreier seg om i våre moderne samfunn.

Dumont legger vekt på et antropologisk syn på hierarkisering og den sentrale rollen slike fenomener har i vår menneskelige og sosiale tilværelse selv om vi er erklærte tilhengere av ulike egalitære ordninger og prinsipper. I alle samfunn og overalt der mennesker samhandler og omgåes hverandre viser det seg et univers av store og små forskjeller mht. hvor langt man når eller i hva man oppnår, i status, sosial posisjon og rang, verdsatthet, prestasjoner, dyktighet, styrke, makt, rikdom. Forskjellene danner mønstre og strukturerer vårt sosiale liv og vår tenkning om det sosiale livet, i form av tilhørighet til og medlemskap i sosiale lag, kaster og klasser, eliter og statusgrupper.

314343_4362353653917_658946202_nPeter Sloterdijk gjør disse fenomenene til et hovedpunkt i sin omdiskuterte bok ‘Du må forandre ditt liv‘ (2010).  Med bakgrunn i Nietzsches tenkning formulerer Sloterdijk begrepet om ‘vertikalspenning’ eller ‘den vertikale spenning’ i kulturen. Dvs, at det finnes en viktig sosiokulturell spenning mellom menneskene knyttet til det å stige oppover, overgå og nå lenger eller høyere enn andre, bli mektigere, dyktigere, bedre, triumfere, overvinne og beseire.

Både i den greske filosofiske livskunsten og i katolsk syndelære advares det mot en ensidig betoning av det å overgår andre; her er det snakk om å modere seg, finne en gyllen middelvei. ‘Superbia’ eller hovmot utgjør en av de 7 døds- eller kardinalsyndene og berører nettopp det skadelige ved det å legge for stor vekt på å fremme seg selv og sitt eget i konkurranse med og på bekostning av andre.

Den vestlige vinnerideologiens vulgarisering og barbarisering: Om den vinner og den radikale taper

last nedDen tyske kulturkritikeren Hans Magnus Enzensberger har skrevet et viktig essay med tittelen’ Skrekkens menn. Om den radikale taper‘ (2006).

Her retter han oppmerksomheten mot de samfunnsmessige og politiske følgene av den sosiopolitiske dynamikken som utspiller seg i kjølvannet av det han med et idealtypiserende uttrykk omtaler som ‘den radikale taperen’. Det skal sies allerede her at han også nevner ‘den radikale vinneren’ uten at han går særlig grundig inn på denne typen. Det er en svakhet ved Enzensbergers analyse, fordi den ‘radikale vinneren’ på sin side kanskje utgjør en like stor utfordring som hans eller hennes tapende motsetning.

Enzensbergers analyse er ikke bare relevant som bakgrunn for å forstå den rollen som terror og selvmordsbombere spiller i den islamistiske ekstremismen, men den er nesten skremmende relevant og forutseende når det gjelder de sosiale og personlige forutsetningne for den norske massemorderen Behring Breivik og hans ideologiske grunnlag for et morderisk angrep på eget samfunn.

Bare hør hva han sier:

«Det er ikke bare antall tapere som blir større for hver dag som går. Som i enhver stor mengde skjer det snart en fraksjonering. Ved en kaotisk, ugjennomsiktig prosess skiller de underlegnes, de beseiredes, ofrenes skarer seg fra hverandre. Den som er kommet til kort , kan avfinne seg med sin lodd og resignere, offeret kan kreve oppreisning, den beseirede kan forberede seg på neste runde. Men den radikale taperen isolerer seg, gjør seg usynlig, ruger over sine tvangsforestillinger, samler krefter og venter på det rette øyeblikk.»

Jeg skal naturligvis gå grundig gjennom Enzensbergers synsmåte på taperen senere i denne artikkelen. Ikke minst vil jeg forsøke å vise at det kanskje er like relevant å rette oppmerksomheten mot samfunnsmessig skadelige former for ‘vinnermentalitet’ og forstyrrede vinnerpersonligheter som det finnes skadelige former for tapermentalitet. I forbifarten kan det ha en viss interesse å lese hva Enzensberger skriver om ‘den radikale vinner’:

«Det kunne kanskje være en ide’ å kaste et sideblikk på hans antipode, altså den radikale vinneren. Også han er et produkt av den såkalte globaliseringen, og selv om det ikke kan finnes noen symmetri mellom de to gruppene, har de en del felles trekk. (-) …..er sosialt fullstendig isolert, er som oftest hjemsøkt av vrangforestillinger, lider, om så bare av sikkerhetsgrunner, av sviktende virkelighetssans, føler seg misforstått og truet.»

Dersom det er riktig som Enzensberger hevder at den arabiske kulturen produserer radikale tapere som lett motiveres til å bli politiske ekstremister i Islams navn. så demonstrerer finanskrisen mer enn tydelig hvordan det i de vestlige samfunnene legges tilrette for fremveksten av ‘radikale vinnere’ som skruppeløst og skremmende fritt får anledning til å herje med folks og samfunnets økonomiske ressurser med ødeleggende og nedbrytende innvirkning på sine samfunnsmessige og menneskelige omgivelser. De er ikke drapsmenn slik ‘radikale tapere’ kan bli det når de havner i ekstremistiske bevegelser, men selvmordsstatistikkene i Grekenland viser hvilke drepende følger økonomisk og sosialt kaos har for vanlige folk.

Den amerikanske filosofen Emerson kommenterte treffende i samband med konkurser og en økonomisk tilbakegangsperiode i den amerikanske kapitalismen at

Landet stinker av selvmord’.

Men først må jeg gå sagt at jeg er en rabiat motstander av den ensidige og skadelige dyrkingen av vinnere, av det elitedyrkende og pseudomeritokratiske konkurransesamfunnet i den ideologiserende utformingen det har fått i vårt eget land de siste tiårene. Det hevdes at Norge er under sterk påvirkning fra USA og at vi smittes av amerikanernes samfunnsmessige patologier. Våre norske holdninger til vinnere og suksess ligner mer og mer på det non har omtalt som en ‘Amerikanisme’, en importert kulturell myte.

Jeg tror det finnes flere av mitt slag der ute; at vi nesten utgjør et eget usynlig parti av folk som ikke har noe imot å være en slags tapere med positivt fortegn. Som ikke orker den ensidige vektleggingen av ‘å være best’, vinne, nå til topps som er våre dagers enøyde mantra. Et unsynlig parti for folk som har kommet så langt at de godtar og ønsker å tilrettelegge for en menneskeligere livsform som evner å gi fullgod og positiv plass for den siden av livet som handler om nederlag, tap, fiasko, mislykking på en annen måte enn vi gjør i dag.

Mens jeg over noe tid har arbeidet med dette som nærmest kan betraktes som en protestartikkel rettet mot vår ensidige dyrkning av suksess og vinnermentalitet og holdt på med beskjedne undersøkelser for å få svar på spørsmål jeg har stilt meg om neglisjerte verdifulle og positive sider ved mislykking og det å tape -  har jeg registrert noen beskjedne antydninger til andre ligende positive oppfatninger om det å mislykkes i livet og samfunnet.

«Jeg har vært nødt til å erkjenne min manglende evne…..»

En paven gikk av denne vinteren, etter egen beslutning. Kanskje er det et av disse beskjedne tegnene på økende åpenhet overfor eller til og med voksende forståelse av at mislykking rommer en uforstått  verdi at den gudommelige og nå abdiserte pave Benedikt XVI kom med følgende oppsummerende ord:

«Jeg har vært nødt til å erkjenne min manglende evne til å utføre fullt ut det embedet som er betrodd meg.»

Det er magiske ord i vår tid, nesten på linje med det gudommelige’ Bli lys!’.

Jeg skal innrømme det; pavens ord åpenhjertige ord fikk meg til å måpe. ‘Måpe’ er faktisk det mest treffende ordet jeg kan komme på. Den medfølelse jeg kjenner for paven er såpass lite empatisk at jeg f.eks. ikke merket noen påtrengende lyst til å gråte over hans avgang, noe jeg gjorde da den forrige papa’en avgikk ved døden. Ja, måpe er utvilsomt det riktige ordet. Den åpenhjertige innrømmelsen av egne mangler kom tross alt fra den udiskutable toppfiguren i hele den katolske kirken, Guds egen stedfortreder og mellommann på jorden, han som til slutt stakk av med førsteprisen forrige gangen den hvite røyken steg opp fra pipen i Vatikanet.

‘Min manglende evne’; disse tre ordene skaffer meg frysninger nedover ryggen. For noen herlige og banebrytende ord!

Paven abiserer, han trer tilbake og går samtidig ut med at han har hatt en manglende evne til å gjøre jobben sin på en fullgod måte. Han kapitulerer ikke, han gir ikke bare opp. Han innser og innrømmer sin utilstrekkelighet, at han ikke har vært god nok. At han har fått nok av sin egen utilstrekkelighet og derfor vil fratre, slik at andre kan slippe til! Tenk om andre vinnere av og til kunne få nok av seg selv og sine egne skavanker og ta seg en pause fra den ensidige fokus på vinningen? Om de kunne anlegge et litt dypere, et bredere perspektiv?

Er ikke det paven gjør en gryende erkjennelse av at selve det å mislykkes og det å innse at man mislykkes har en egen nesten paradoksal verdi, en verdi som på sin måte kanskje er like viktig som det å vinne og å ha suksess? At det å mislykkes ikke er noe rent negativt, en evig skam, utelukkende fravær eller uteblivelse av suksess og vinning, men tvert imot noe annet og viktig som også har en verdi? At mislykking og nederlag ikke bare er noe som i neste omgang og ved en annen anledning gjør oss bedre til å vinne, et lite tilbakesteg som etterfølges av store hopp fremover. Men noe som i seg selv gjør oss klokere og til bedre mennesker som kanskje ikke engang trenger all denne vinningen. At nederlag er noe annet og mer verdifullt enn skyggesiden av det å vinne, noe som ingen søker eller omfavner i seg selv men må lære seg å akspetere, en litt uønsket læremester i det å vinne, som gjør at man kommer tilbake sterkere neste gang, men noe som har verdi i og for seg selv. Hva om det å mislykkes, nederlager ikke bare er noe man blir påført av omstendighetene og mot sin vilje, men noe man kan omfavne og ta i mot, kanskje til og med åpne seg opp for og oppsøke?

1651177824Dagens politiske ledere er som følge av den medialiserte virkeligheten svært presente for oss, de er tilstede hos oss i vår hverdag på linje med naboer og kolleger eller familien. Men i virkeligheten er det bare et retusjert bilde, et slags spøkelse av et menneske som går gjennom veggene våre inn i våre liv. Bare tenk om vår alles og allestedsnærværende statsminister Jens Stoltenberg hadde hatt tilsvarende evne som paven til en dypere selverkjennelse av situasjonen etter de tragiske hendelsene 22.juli; om den sympatiske mannen han er hadde bøyd hodet litt framover og med tårer trillende nedover kinnene sett inn i kamera mens han sa:

«Det har krevd ganske stor selvorvervinnelse for at jeg har kommet fram til følgende selverkjennelse; jeg har innsett at terroraksjonen som rammet vårt land og så mange unge bare kunne tenkes ut og planlegges og deretter gjennomføres slik det skjedde bl.a. som følge av mine manglende evner i forhold til det ansvaret jeg som landets leder har og at jeg de facto ikke har gjort deler av jobben min godt nok. Jeg vet at det antagelig ikke reparerer noe som helst og i allefall ikke de store og bitre tapene mange har lidd men jeg vil allikevel beklage dette så sterkt det er mulig for et menneske med begrensninger.»

jensSXcopy_1212039591_1212039606Men Stoltenberg er som de fleste forstår ikke pave der utvelgelsen ledes av den hellige Ånd men bare Stoltenberg og valgt ut av det uhellige norske arbeiderpartiet som har hovedfokus på det å vinne valg og vinne velgere. Statsministeren  befant seg dessverre aldri i nærheten av en slik erkjennelse av egne svikt og begrensninger. Det er forståelig, vi skal ikke glemme hva slags monomant suksesssamfunn vi dessverre er nødt til å leve i. Ingen som lever i Norge unngår å oppfatte at vi befinner oss i et vinnerdyrkende samfunn der media og avisene våre er remjende fulle av de feiteste suksesshistorier, stort sett knyttet til ski- og annen sport, rikdom, og erobringer av det andre kjønn. Stort sett alle ting som kan det blir blindt omdefinert til størrelser innenfor et rom definert av suksess- og vinne-koordinater. Det er snakk om en tankegang, en måte å føle og se tingene på, som har festet seg dypt i folk, ikke bare hos statsminsteren.

Men de andre tegnene er heller ikke til å ta feil av.

Om å tenke selv og ‘omsorg for seg selv’

«Omsorg for selvet … innebærer et forhold til den andre…Man trenger en veileder, en rådgiver, en venn, noen som kan være sannferdig med deg.»
((Foucault, ‘The Ethics of the Concern for the Self as a Practice of Freedom’)

For et tid siden fikk jeg enda en lang mail fra min gode venn Fernando Persa. Du kjenner han ikke, men for meg gjør han jobben som hjelpetenker. Etter at det gikk opp for meg hvor sjelden vi tar oss tid til å tenke i vår informasjonsalder, at vi stort sett turer fram med ferdigtenkte formler istedenfor egen tenkning, har jeg hatt god nytte av denne mannen. Fernando er en slags Vergil-skikkelse for meg, han har lært meg verdien av å besinne meg og bruke den tiden som kreves for at jeg skal kunne tenke mine egne tanker, ikke bare overta andres. Det går med litt mere tid, men det skaffer meg et helt annet ankerfeste i virkeligheten. Fernando er også det som kalles en skrivende sjel, han skriver alltid mye mer enn de fleste av oss orker å lese. Han kan skrive om det meste men det som bærer skrivingen hans er dype affekter og stemninger. Selv om han skriver på tomgang så er det han skriver gjennomsyret av heftighet og lidenskap. Han får en slags ‘tenning’ i følelseslivet når han skriver, samme hva slags emne han har for seg. Er han først tent, så er skrivingen automatisk og uten ende. Han kan skrive på et og samme stykke i flere tiår, hele tiden nye innfall, det vokser av seg selv innenifra. Han har aldri skrevet ferdig noe som helst. En ting kan forklare dette; Fernando er generelt sett et uvanlig ambisjonsløs menneske, han ønsker ikke å oppnå noe som helst med noe av det han gjør når det gjelder å vinne posisjoner og status eller andre seire blant andre mennesker. Mest av alt gjelder denne ambisjonsløsheten skrivingen; han skrive utelukkende for selve gleden ved å skrive. Skrivingen er blønningen og gleden. Den er mer enn nok.

Fernando lever i skrivingen sin, han tenker ikke når han skriver. Han smaker og kjenner og tar på ordene mer enn de kommer fra tankevirksomhet. Prosessen og skrivehandlingen er viktigere enn innholdet for han. Noen ganger gjør det hans tekster saklig tvilsomme og umoderne. Andre ganger er de fascinerende lesning. De er hverken det ene eller det andre, men litt av alt. Av og til lurer jeg på om han også har noe som ligner på sanselig eller til og med erotisk utbytte av skriving.

Jeg tok meg tid til å lese det han skrev denne gangen, kanskje fordi jeg visste at han var ute å kjøre. Andre ganger har jeg lagt stykkene hans tilside for å ta dem igjen når jeg har lyst eller tid; jeg skal innrømme at det har resultert i at de oftere enn jeg liker bare blir liggende ulest. Folk snakket allerede om at mannen er ferdig. Noen sa til og med døende. Sikere er det at han gir faen i det meste av det vi som er oppegående bryr seg med. (Han døde ikke lenge etterpå. Det ble en av de siste mailene han sendte meg.)

Fernando skrev bl.a.følgende om sin nederlagsopplevelse:

«De siste månedene har jeg vært fullstendig stasjonær. Gått i stå. Dag ut og dag inn sunket ned i en utslitt lenestol. Hjernen full av skodde, hjertet full av angst for alt der ute; kravene, forventinger, oppgaver, prestasjoner. Jeg henger ikke med lenger. orker ikke. No more, no more. Nada, nada. Nichts, nichts. Som en dødssyk katt har jeg trukket meg dypt tilbake til mitt eget innelukkete hi. Jeg feiler kanskje ikke noe dramatiske, men noen ganger er et banal liten jobbfloke,et sykdomsdrama eller et kjærlighetstap mer enn nok. Når man rammes i selve livsfølelsen, da henger ingenting sammen lenger. 

Det som traff meg var i alle fall nok til at jeg greidde å gå i stå. Jeg slo av mitt mentale og sosiale stoffskifte og gikk i dvale i månedsvis.

Mange av vinnerdyrkerne der ute, også såkalte venner, reagerer på instinkt. Jeg kvier meg for blikket deres, for å snakke med dem. Det blir kunstig, tross påtatt eller ekte vennlighet. De greier ikke skjule hva de føler; den undrende forakten for folk som gir seg over, legger seg ned, resignerer og gir opp. ‘jeg hører tankene; Stakkars tapere. Forstår de ikke at det de holder på med ikke fører noen steder?’

Slik tenker jeg ikke lenger. Hvorfor? Det handler om å skifte syn på ting.

Nyheter handler om hvem som springer ræva av seg for å vinne en 100-meter, et skirenn eller skåre i en fotballkamp; man løfter ikke frem taperne og de som ga opp underveis. Jeg derimot har fått en slags mislykkingsfili. For meg er det å mestre den mest krevende kunsten av alle, det å gi opp, en forunderlig og rik vei med sine egne muligheter.

Det er i overgivelsen, sprekkene og de sviende nederlagene at det nye lyset kommer inn i et nedadgående eller stasjonært liv som har floket seg til. Bare det å tørre og våge å gi opp er like krevende som den hardeste aksese. Og, i motsetning til det vanlige synet, må vi ikke la oss forlede til å tro at vinnerne og de med suksess alltid er de produktive, kreative, som holder samfunnet oppe. Dette er en av vår tids myter. Nei, vi kan lære fra naturen at de like ofte er parasitter, utsugere, som utnytter og tar seg grovt til rette i samarbeidsforhold med andre.

Egentlig burde vi ha hatt en svær olympiade hvert eneste år som kun handler om å tape, mislykkes, fomle ting til, gå nedenom og hjem – på den beste måten. En slags anti-idol, en antikonkurranse. Slagordet måtte være: ‘Vinneren er taperen!’. Å tape krever sannhet, å vinne henger ofte sammen med forfalskning. Det er som kjent bare vinnerne som jukser og doper seg på prestasjonsfremmende midler; de nederlagsdømte og ekte taperne trenger ikke kunstig drahjelp for å gi opp, resignere og nå bunnlinjen.»

Mer om kunsten å mislykkes, tape,  ikke å vinne, eller å lære seg å vinne litt mindre eller til og med velge å ta et unødvendig nederlag

«Ekstremt individualistiske samfunn blir sårbare for en desintegrering av sosialt liv ved at den egoistiske tilfredstillelsens behov og ønsker overvelder den sosiale orden.» (Daniel Gerber; «Jakten på oppmerksomhet. Makt og ego i hverdagslivet»)

Tiden er inne; nå gjelder det å ta opp forsvaret for de som ikke presterer, de som faller igjennom, mislykkes og som taper. Som er en del av samfunnet, som er sosiale individer og mennesker som hører til i det samfunnet som de faller igjennom i.

Alt dette som ligger der nede i dypet i skjul, under samfunnets opplyste isfjell. Det er snakk om et etterlengtet motoffensiv; det har allerede i lang tid blitt kjørt en drepende og ondsinnet kampanje fra vårt samfunns elite mot nettopp slike mennesker for å begrense deres tilgang til legitime ressurser.

Bare stopp litt opp og hør hva den elitedyrkende konservative tyske filosofen Peter Sloterdijk avslører i boken ‘Du må forandre ditt liv’ (2009) :

«Fatalt nok, termen ‘barbarisk’ er passordet som åpner opp arkivene til det 20 århundre. Det viser til den som forakter prestasjoner, vandalen, statusbenekteren, ikonoklasten, som nekter å erkjenne noen rangregler eller hierarki. Hvem som enn ønsker å forstå det tjuende århundret må alltid holde den barbariske faktoren i siktet.»

Denne artikkelen inngår i motoffensiven.

Den handler altså om det motsatte av det som folk i vårt forvirrete og villedete samfunn ønsker å se eller høre om, å lese eller snakke om. Den handler altså IKKE om å seire eller vinne, om suksess og å gjøre det bra. Om å slå seg fram eller gå til topps som følge av en eller annen stor eller mindre spissprestasjon. Heller ikke om høyintelligente forskere som tildeles en høythengende pris for fremragende forskningsbidrag, suksessforfattere som selger hensynsløse selvbiografiske bøker som rammer slektninger og familie samtidig som den selvtilfredse forfatteren kåres til årets mann, virtuose 60-årige felespillere som finner ny kjæreste og får elskelige småbarn, NRK og TV2-kjendiser som heroisk kjemper med og overvinner en eller annen sykdom på avisenes førstesider eller helgemagasiner eller det å få toppkarakterer i krevende studier eller komme til mer eller mindre fortjent milliardrikdom eller herostratisk berømmelse. Den handler heller ikke om selvopptatte og mulig skattesnytende kunstmalere som Odd Nerdrum, egoryttere som skikongen Petter Northug, fallerte men overbetalte narsissistiske fotballspillere som Jon Carew, om ministerstørrelser som Jonas Gahr Støre og hans likesinnede som skifter mellom og bekler ministerposter like lett som andre skifter sko, om alle slags MGP- eller idol-vinnere eller lottovinnere eller lønnsvinnere i toppledelsen av Statoil og andre statsbedrifter. Om filantrope kjendiser som opptrer i et afrikansk nødsområde for å bedrive ‘nødhjelp’ i et eller annet magasin eller nyhetsoppslag. Den handler ikke engang om vår alles kjære Stoltenberg, norske populærprester eller andre av moralens høyeste voktere og helter i vårt lille velregulerte land.

Den handler faktisk ganske enkelt om det motsatte. Om en helt annen og mye mer stillferdig virkelighet. Et sosialt limbo, et dunkelt og grått ingenmannsland som ligger utenfor det belyste området og der få våger seg inn.

tumblr_me2oo5qynB1qa4w37o1_500Om folk som både godtar og tåler og lever med å tape, som fint lever videre når de begår alvorlige tabber eller feil og mislykkes i noe. Som bommer på det meste i livet uten dette å fortsette å leve med passelig godt mot. Ingen kan helt forklare hvorfor det finnes mennesker der mye eller det meste går galt, der livets tog kjører  av skinnegangen og der personlige ulykker og uhell står i kø. Personer som gang etter gang blir forlatt av partnere som finner noen som er bedre og som allikvel fortsetter sine dager med et smil om munnen, en tåre i øyekroken, og en liten oppmuntrende livsløgn til å holde motet oppe med. Folk som har det felles at de vet hva det vil si å komme aller sist i mål. Folk som forstår hva det innebærer å stryke opptil flere ganger til en avgjørende eksamen, ikke få de jobbene de søker på, bli sagt opp eller være overtallig på jobben, som overtrekker lønnskontoen sin for 12′te måned på rad.

Man kan spørre seg om det er noe iboende galt med folk som mislykkes; er det så enkelt at de feiler noe?

Hos den greske filosofen Aristoteles (‘Poetikken’)  og i antikkens tragedier omtalte man fatale mangler eller feil hos heltefiguren som ‘hamartia’. Slike egenskaper førte til en tragisk skjebne eller utfall for helten.

Andre har øyne som ser noe annet, de ser -

Folk som er så store at de allikevel synes livet og kjærligheten og andre konkrete ting som godt humør, være og gi oppmerksomhet og omsorg til andre som har behov for det er den største rikdom og den eneste virkelige seier. Som er ydmyke helt inn i det innerste rommet i sjelen og som ved sin tilbakeholdenhet elsker å lage tilgjengelige åpninger og rom for andres utfoldelse og vekst. Som setter seg ned for å skrive små trøstende vers og poetiske ord når de en og en annen gang blir nedstemte og motløse av tap, nederlag og motgang.

Denne artikkelen handler om slike store mennesker som fortsatt i vår oppmerksomhetsgrådige tid tåler å leve med liten eller helt uten oppmerksomhet, i beskjedne kår og enkle yrker, som snakker det enkleste og mildeste språket og som synger enkle sanger, som danser noen steg når de føler for det og som er tilfredse med å gjøre sin daglige plikt uten at et eneste kamera eller en eneste mikrofon noengang rettes mot deres nærvær. Disse menneskene er vår tids motstandkjempere; de kommer en gang i fremtiden til å få sitt eget motstandens museum når den tiden vi lever i endelig viser sitt sanne ansikt og møter den undergangen som den fortjener.

Den handler om denne edle men glemte kunsten; om å kunne tape og ta et tap, om å komme sent og sist i mål og mislykkes på en konstruktiv måte, gjerne med et lite om enn trist smil om munnen. Den handler om slike merkelige folk som fortsatt forstår hva som ligger i å ta det minste eplet eller kakestykket på fatet selv om de velger først, som vet å gi og dele på oppmerksomhet og andre goder, som viser tilbakeholdenhet og stille seg bak i køen.

Den handler altså ikke i og for seg om å forakte eller hate vinnere.

‘Det er typisk norsk å være god’

Først trodde jeg virkelig det var ment som en flau, sjåvinistisk spøk. Ingen med fungerende sidesyn og et minimum av multikulturell sensibilitet kan finne på å si slike ting i fullt alvor.

President Bush og til og med andre internasjonalt mer spiselige presidenter som Obama kunne med en selvsikker presidentmine stirre direkte inn i kamera og en bukett av mikrofoner fra hele verden og alle dens merkelige nasjonaliteter si noe slikt om amerikanernes overlegenhet i krig og fred og alle andre ting og mene det.

Men så kom jeg på det selvsagte at norske statsminstre ikke spøker med slike ting i direktesending; da kan de lett tabbe seg ut med å si noe som er de faktisk mener eller som er sant. Hverken drevne falskspillere i poker eller politikere med næringsvett snakker rett og slett sant.

Jeg innså at det ble sagt i fullt alvor. Stasministerdama mente virkelig det hun sa. Så kom jeg på at hun egentlig slutter seg til en lang tradisjon, jeg minnes hva to våre store historikere Ernst Sars og Moltke Moe hevded allerede i 1900 i det veldokumenterte verket ‘Norge i det nittende Århundrede‘; de viser til at nordmannen ofte beskyldes for å drive med selvskryt og at de:

«har for høje Meninger om sig selv og sin Nasjonalitet.»
Til tross for den lange tradisjonen med norsk selvskryt; jeg griper fremdeles meg selv i å grøsse når jeg ser opptak av vår store og noe i overkant dominerende statsminister Gro uttale denne setningen på TV-skjermen. Hva annet kan den bunne i enn at den skal fungere som programerklæring for å gjøre lille Norge til et skjerpet konkurransesamfunn og forberede oss ideologisk på å ta noen skritt videre i retning av det som noen har kalt for ‘vinneren-tar-alt samfunnet’?
1_123125_2093564_2208788_2213739_090317_sci_narcissism2tnFor, som vi alle vet, det vi sier er like mye et uttrykk for den konteksten vi befinner oss innenfor som for våre egne tenkte tanker. Hva slags kontekst er det Gro formidler sitt budskap gjennom?
90-tallets Norge; da det ble slutt på beskjedenheten og å stå med lua i hånden, da den til da vel skulte norske innbilskheten gikk i taket og vi som nasjon og som enkeltindivider ble rammet av en altomfattende og uhelbredelig nasjonal vinnesyke som fortsatt henger fast i oss.
Norge blomstrer og soler seg: Alle er vinnere, alle får ting til, alle skal opp og fram, alle vil til topps, alle vil vi slå gjennom, ha suksess og vinne i alt mulig hele tiden. Alle vil bli rik og rikere og enda rikere.
Ingen er 130 kg eller mer, ingen sitter igjen etter at kona stakk og ungene ikke orker å besøke en traurig far, ingen tar eller blir satt overdose på, ingen henger seg i et reip på loftet tidlig en søndags morgen, ingen er tiggere eller uteliggere eller dopdømte eller fattige og mangler penger til hver dag å kjøpe VG.
Statsminster Bondevik som hersket i det gamle landet før den store Gro sa den berømte setningen spurte en gang om overbetalte folk i næringslivet spiste penger. Næringlivsledere som i våre dager bevilger seg selv og hverandre millioner i alle slags finurlige etterbetalinger, bonuser, belønningsordninger og pensjonsavtaler er bare symptom på en sykdom  som hele det norske samfunnet er hardt rammet av i alle organer; barnehager, skoler, alders- og sykehjem, psykiatri, næringsliv, fagforeninger, pasienter, leger, prester, kommunale og statlig politiske organer; vi er alle like syke av dem samme sykdommen. Vi spiller på samme lag.
Mer og mer av det sosiale livet legges opp etter et konkurransemønster styrt av sammenligning av deltakerne og der de involverte aktørene skal bruke albuer og alle andre midler for å slå hverandre ut og komme seg videre oppover på hverandres bekostning. Ingen aktivitet eller deltakelse har verdi i seg selv, verdien oppstår som følge av hvordan en kommer ut av sammenligningen og hva som er utfallet av konkurransen med de andre.
Livet og den sosiale tilværelsen generelt ligner i vårt land som i andre moderne vestsamfunn mer og mer en uopphørlig og universell konkurranse, alle mot alle -  der noen lykkes og andre mislykkes. Den allestedsnærværende individualistiske konkurransen, som egentlig bare er den andre siden av kapitalens herredømme over den sosiopolitiske virkeligheten, skaper med nødvendighet vinnerlag og  taperlag. I våre ordnete prestasjonssamfunn tåles det ikke at taperne er synlige midt ute i det åpne samfunnslivet; de må organiseres og disiplineres. Samtidig som samfunnet frembringer mislykking og tapere i stor målestokk; forsøker det å tilrettelegge og ta hånd om tapere og de mislykkete, både gjennom støttende ideologier og gjennom å utforme egne sosiale rom for de som går dukken og ikke henger med; ‘nederlagssteder’ så å si. Vi vet alle hvilke steder det er snakk om, de stedene man ikke går til frivillig og som vi bare henvender oss til når alle andre muligheter er borte. Jeg skal komme tilbake til dem. Det som er sikkert utenfor enhver tvil er at mye av det vinnersamfunnet og dets begunstigte aktører tenker om og setter iverk av praktiske og hjelpende tiltak for å bistå den mislykkete og tapende delen av befolkningen er gjennomgående mislykket.
Jeg skal komme tilbake til hvorfor det er slik og hvorfor det vil fortsette å være slik. 
Bare gjett hvor hver og en av oss ønsker å befinne seg i dette sosiale landskapet?
Den pågående krisen i den europeiske økonomien forsterker voldsomt bildet av samfunn der en økende andel av befolkningen faller gjennom og havner i det som politikerne ynder å kalle ‘utenforskapet’, skapet vi alle frykter å havne i.

throw-_a_drowning_man_a_brick_by_futureofthebookVi er desperate etter å fremstå som og presentere oss for andre som vellykket og oppegående, mest mulig plettfrie personer som følger en oppadstigende kurve preget av fremgang. Vi lager og pusser fram en glattest mulig fasade av vellykkethet og har ingen skrupler med å spille vellykkethetsspillet , gjøre oss til for hverandre, og kanskje til og med for oss selv. Kanskje er det sånn at alle lurer alle slik at det er lett å tro at andre er mer vellykkete enn de faktisk er, og i allefall et hestehode foran en selv. Ikke bare vil vi selv fremstå som personer som har noe å fare med og får noe til; i tillegg dyrker og beundrer vi enere, vinnere, rikfolk og spissprestasjoner og suksess i alle varianter.

Selv om det i vår likestillte og ikke-diskriminerende tid har blitt fullstendig ukorrekt å gi uttrykk for det, kjenner vi fremdeles på en bakenforliggende distansering i forhold til og kanskje til og med forakt for personer som mislykkes. Vi ser ned på og er fullstendig vettskremte for taperefattige, for alle slags nederlag og sisteplasser og for selv å fremstå som en av dem.

‘Taper-rikdom’ (Tor Jonsson)

Noen lar seg nok støte av den lille hemmeligheten jeg nå skal avsløre; nemlig det at jeg selv hele mitt liv har hatt en slags pervers indre dragning mot det å tape, det å mislykkes. Jeg har som de fleste andre opplevd å gå på trynet, stryke til eksamen, miste sertifikatet, bli bøtlagt; og andre slags vonde og smertelige nederlag og tap av ære og ansikt. Det kjennes både ubehagelig og noen ganger helt innforjævlig, men et eller annet sted inne i meg har jeg allikevel likt det. Kjent en slags pervers opposisjonell nytelse av å gå på trynet. En stille og skjult indre protest mot all endimensjonal vinnerideologi og suksess-dyrking.

I motsetning til det som er vanlig har jeg følt beundring for folk som ikke greier å henge med i jaget etter å nå opp og frem; jeg har faktisk kjent en dragning mot tapere, outsidere, uteliggere, doldiser og andre marginale og fortapte skikkelser. Jeg har alltid følt meg mer i slekt med folk som går på trynet eller ræva i livet enn folk som går eller vil til topps og vil sole seg i suksess og fremgang koste hva det koste vil. Jeg har problemer med å følge med i media, fordi jeg misliker folk som Kurt, Koss, Dæhli, tåler hverken Støre eller Stoltenberg eller mange andre blant våre politkere. Jeg elsker f.eks. langrenn, men jeg tåler ikke oppslagene om de som vinner hele tiden; Marit Bjørgen og co.

bihuih8iNormalt sett er vi mest opptatt av folk som på ulike områder gjør det bra i samfunnet, som kjennetegnes av sosial oppstigning og fremgang. Jeg har derimot vært litt fascinert av folk som av forskjellige grunner synker nedover i samfunnet, også folk som først har hatt suksess og deretter ramler utenfor og faller fra pidestallen og til bunns i samfunnet. Jeg synes nesten det er interessant å følge med i hva som kommer frem når den vellykkete fasaden sprekker og det virkelige mennesket frigjør seg fra den ytre innpakningen.

Den amerikanske sosiologen Katherine Newman har i boken ‘Om å falle ned fra pidestallen. Erfaringen av nedovergående mobilitet i den amerikanske middelklassen’ i detalj beskrevet hvordan folk opplever det å mislykkes og miste sin sosiale stilling og status.

booksCA18MO2SI den amerikanske suksess-dyrkende samfunnet hører vi gjerne om dramatiske og tragiske hendelser i kjølvannet av påført sosial deklassering etter tap av arbeid, inntekt eller familie eller ved falitt og konkurser. I kjølvannet av den økonomiske krisen og finanskrisen har mengden av hardt arbeidende borgere som rammes av sosial deklassering og nedadgående sosial mobilitet fått et omfang som gjør det til en massiv og tydelig utfordring for hele det amerikanske samfunnet.

booksCASWE2P3Det er egentlig ganske typisk for amerikanerne å fokusere på nederlag i livet og det å mislykkes som et ’tilbakeslag’ som kan vendes til noe positivt av den enkelt. Tap, nederlag, mislykking er utelukkende en tidsavgrenset underside av det egentlige vellykkete og suksessfyllte; disse tingene har overhodet ingen verdi i seg selv og oppfattes aldri som en kritikk av og en protest mot et endimensjonalt jag etter rikdom, status, suksess og fremgang på bekostning av andre mednnesker. booksCAVAZ2MYMan betrakter mislykking som et mulig ‘læringsredskap’ eller betegner det som ‘positiv mislykking’ som så kan omgjøres til et springbrett for å komme enda sterkere tilbake med nye seire og ny fremgang.

Bill Clinton som ‘the comeback kid’ er en god modell i så måte.

Jeg kjenner på en aversjon; ja jeg vemmes litt over det tilsynelatende helstøpte og perfekte ved folk som Jonas Gahr Støre, Rimi-Hagen, Bjørn Dæhli, og en haug med andre suksess-avhengige kjendiser. Jeg leser aldri Se og Hør pornografiske kjendisdyrking eller avisenes kjendisoppslag; jeg går med vitende og vilje den motsatte vei en og oppsøker heller utslitte gamle og halvfattige menn og koner med dyp-rynketde fjes og nedbøyde rygger, forfrosne uteliggere, hjemløse vagabonder, fortapte gatemennesker, oppgitte stoffmisbrukere, plagsomme kronikere av alle slag. Alle disse gjemte og glemte figurene øver en merkelig dragning på meg. Kanskje har jeg et masochistisk selvplagende og endog selvødeleggende trekk i min personlighet eller mitt gemytt ? Hva så?

booksCAQ7MSQKKanskje er det på tide å gjøre som den følsomme sanger-forfatteren Leonard Cohen gjorde for flere tiår siden i boken ‘Skjønne tapere’; å rehabilitere nederlaget, mangelfullhetene og det å gå på trynet?

«Det er en sprekk i alle ting, det er der lyset kommer inn.»

La oss åpne øynene for å forsøke å se på menneskelivet og verden uten disse forfalskende dikotomiene om vinnere og tapere, suksess og nederlag! Jeg er faktisk ikke alene om å se verdien til ukurante mennesker som ikke kommer i A-4  format og som ikke følger de fastlagte oppskriftene og veiene til sosial tilpasning og vellykkethet.

Jens Bjørnebo hevder i boken ‘Frihetens øyeblikk’ med overbevisning at standard vellykete og normale mennesker er overvurderte, og at de ikke bidrar med viktige ting til menneskeheten; mange ganger er det heller tvert imot slik at det er de som har forårsaket mest elendighet. Han hadde deriomt et skarpt blikk for den store betydningen som den mørkere delen av vår menneskelig variasjon kan ha:

» Hva ville i det store og hele ha blitt til av vårt elskede, stinkende, skjønne Europa uten våre narkomane, drankere, homoseksuelle, tuberkuløse, sinnsyke, syphilitikere, sengevætere, kriminelle, og epileptikere ? Hele vår kultur er skapt av forbrytere, vanvittige og pasienter.»

Bjørnebo har jo rett, dersom vi ser bakenfor beundringen for store menensker som Van Gogh, Nietzsche, Wittgenstein, Virginia Wolf, osv, er det lett å se at de i sin bredere tilværelse hadde mange av de kjennetegnene vi forbinder med det å mislykkes og falle gjennom.

Den fastlåste todelingen av virkeligheten i det å vinne eller tape er mest av alt en latterlig og falsk oppsetning som gjør såpass mye skade at vi burde bestrebe oss av alle krefter på å stikke hull på den en gang for alle. De fleste biografier handler fortsatt om det folk har utrettet, fått til, om de store prestasjonene, om strålende suksess og storslagne mesterstykker. Sjelden om bitre nederlag, og flaue tap,og triste  tabber, såre fiaskoer, om pinlig mislykking og når vi surrer og roter tingene skikkelig til. Det gjør vi oftere enn vi liker å innrømme, men denne siden av livets bilde bak et forfalskende slør av positive fremstillinger.

Våre livsfortellinger blir nesten automatisk skjeve og vi ser mest av alt og lettest det som har gått bra. Jeg ilker ikke helt at vi fordreier våre liv og lukker øynene for den rollen som, det å mislykkes spiller. Jeg tror det er ganske nær sannheten når jeg hevder at kunsten å mislykkes er en sterkt undervurdert  kunst i vårt moderne prestasjonssamfunn, og at vår neglisjering av den positive rolle som det å mislykkes spiller i livet skaper unødvendig uro og angst. Og i tillegg oppstår det en slags uærlighet og ond vilje til å dekke over og flykte fra sider ved livet en ikke greier å forholde seg til.

Vincent_Willem_van_Gogh_002For vi mislykkes alle sammen, oftere enn vi liker å innrømme. Vi er sjelden så vellykkede som vi forsøker å late som vi er. Mitt eget liv er like mye og egentlig mye mer en historie om fiaskoer og nederlag som det er en historie om det jeg lyktes med. Når jeg kikker meg tilbake og forsøker å se livsløpet mitt på en balansert og nøktern måte; ser jeg like mye det som gikk galt som det som gikk godt. Svært  mye gikk galt, ofte gikk jeg på trynet, dummet meg ut, gjorde tabber og feiltakelser. Ofte har jeg opplevd nederlag og vært direkte mislykket i det jeg holdt på med.

Dette er historien om  nederlagene i et liv; om alt som ikke gikk slik en ønsket det skulle gå.

Forresten, i dag er jeg ikke lenger så sikker på om jeg ville unnvære alle disse merkelige nederlagene og tapene; og om dette livet mitt hadde vært noe bedre uten dem. Denne vesle artikkelen er et forsøk å sette opp et mere balansert blikk som kan få frem det positive bidraget som det å mislykkes leverer til det vi oppfatter som et rikt og godt liv.

‘Oppmerksomhetsdemokratiet’. Litt om utveksling og fordeling av sosial oppmerksomhet

Sosial oppmerksomhet er en undervurdert sosial ressurs og samfunnsmessig mekanisme. Tilgang til andre menneskers oppmerksomhet er livsviktig for oss og avgjørende for vår personlig velferd. Oppmerksomhet fungerer i det sosiale livet på lignende måte som penger fungerer i det økonomiske livet. Den sosiale tilværelsen utspiller seg i stor grad rundt det å skaffe seg og få tilgang til eller til tildelt noen andres oppmerksomhet. Berømmelse, kjendiseriet og kjendisdyrkningen i moderne mediadominerte samfunn handler om en helt ny form for fordeling av samfunnets oppmerksomhetsressurser som har en rekke tilbakevirkninger som handler om folks opplevelse av inkludering og synlighet og måtene vi innretter våre liv på og hele vår personlige velferd og livsfølelse.

Den amerikanske soiologen Charles Derber skriver følgende i den viktige boken ‘The Pursuit of Attention: Power and Ego in Everyday Life’ (1979/2000)

“The opposite of a clebrity is someone who is invisible and can not get attention no matter what he or she does”/”attention plays a role in social interaction as does money in the economy: people hunger for it and suffer terribly from its deprivation.” 

Han fortsetter:

“Uten at oppmerksomhet blir utvekslet og fordelt er det ikke noe sosialt liv. Oppmerksomhet er en unik sosial ressurs, som opprettes på nytt i hvert møte mellom mennesker og fordeles på måter som har sterk inn virkning på menneskelig interaksjon. Kvaliteten i all interaksjon avhenger av de involvertes tendenser til å søke og dele oppmerksomhet. Konkurranse utvikler seg når folk forsøker å sette fokus hovedsakelig på seg selv; samarbeid oppstår når deltakerne er villige og i stand til å gi oppmerksomhet. I kooperativ samhandling fordeles oppmerksomhet til hver person i henhold til hans eller hennes behov, mens den i kompetetiv samhandling domineres av de mektigste. I ekstreme tilfeller monopoliserer visse folk oppmerksomhet mens andre ikke får selv et minimum av oppmerksomhet slik at de kan føle seg inkludert eller synlig”. (Charles Derber 1979/2000)

Om å hindre at folk tar seg til rette: ‘Ostrakisme’ som motvirkning av illegitim oppmerksomhetsdomians

«Antagelig er ingen gamle Greske praksiser mer uforståelig for oss enn den Athenske
institusjonen ostrakisme. Forskere har gjenren betegnet den som  bisarr, i seg selv paradoksal, og eksotisk.»  (Sara Forsdyke; ‘Eksil, Ostrakisme og Demokrati. Utstøtelsens politik i det gamle Grekenland.’ 2005)

books (1)‘Ostrakisme’ forbindes i dag med ord som utstøting, marginalisering, ekskludering og mobbing. I virkeligheten handler ostrakisme om en historisk praksis som ikke er rettet mot sårbare og svake individer men mot folk med overdrevet maktbegjær og domineringsbehov. Ostrakisme er deromot det som kalles for en ‘intra elite’ praksis som skal sikre maktbalansen innbyrdes mellom ‘vinnerne’ eller herskerne.  I våre dager er ostrakisme et negativt ladet ord. I vår tidvis forfeilete idealisme tenker vi at man ikke kan behandle folk på den måten som ligger i den eldgamle ostrakisme-praksisen. Lc7uMKoWipmfi9qfjIYqhtVFo1_500Men det motsatte er antagelig tilfelle.

I virkeligheten er ostrakisme er potensielt en god institusjon eller praksis i et samfunn. På lignende måte som et samfunn bruker rettsvesen og straffesystem for å holde nede krimimalitetstilbøyeligheter og lovbrytere – dette er hovedsakelig rettet mot fattigfolk og tapere og regelbrytere; så trenger vi et parallelt sanksjonssystem for å temme, hemme og holde nede maktsyke, sosiale oppmerksomhetsjegere, vinnere og egotrippere; alle slags overdrevet oppmerksomhetssyke og maktbegjærlige folk.

last nedDet var demokratene i Aten som først skjønte at velfungerende og gode samfunn har behov  for en ordning med ostrakisme for  holde maktbegjærlige og storhetssyke mennesker i sjakk. De kloke atenerne i den samfunn smessige eliten praktiserte en levende og ekte likhetsprakis seg imellom, de hverken aksepterte eller tålte at enkelte forsøkte å ta seg til rette overfor andre. De mente og trodde på og gjennomførte likehetstanken. Da var det en enkel metode å skrive ned et navn på et potteskår eller en ostracon slik at vedkommende person ble påtvungen en timeout eller eksil.

Det er lett å se hva som skjer når et samfunn blir uten slike mekanismer. I tomrommet som oppstår når en ikke kan bruke praksiser som ostrakisme for å dempe dem tar grådige og begjærlige eliter og rikfolk og kjendiseriet fullstendig overhånd.

Herregud; kan det virkelig være noen som greier å trives med den patologiske tilstanden vi har nå for tiden. Nei; tilbake til Aten!; la oss få noe av det gode ved ostrakismen tilbake

Brudd i forhold. Om å bryte med og forlate slekt og familie, bekjente, venner og kjærester, kolleger og arbeidsplasser

Ingen lever for seg selv, alene, uten å være påvirket og preget, avhengig og berørt av andre. Et menneske er ingen solitær øy, også som enkeltindivider er vi allerede dypt inn i vårt eget vesen vevd inn i relasjoner og forbindelser til andre. 366_hopperIndividualitet vokser ikke bare ut av oss selv, som virkning av enestående geneutrustning og biologiske kjenntegn, den er også noe som avspeiler og artikulerer seg gjennom våre forhold til andre betydningsfulle mennesker i livsløpet. Selv om vi har et større eller mindre handlingsrom og tankerom der vi gjør våre individuelle valg og tenker våre egne tanker, er mye av handlingene og tankene som kjennetegner våre liv avhengig og styrt av og formidlet gjennom andre mennesker.

Våre forhold til et sett av andre ‘signifikante’ personer som foreldre, søsken, venner og venniner, kjærester og folk vi jobber eller deler aktiviteter med er kanskje den viktigste siden ved våre liv. Andre mennesker og det de betyr for oss utgjør mye av innholdet og inspirasjonen som fyller ellers strevsomme og grå hverdager. Dager som tilbringes uten omgang og kontakt med andre oppleves gjerne som tomme dager. Forhold til andre er en delvis usynlig infrastruktur eller grunnmur som vårt personlige liv utspiller seg på.

Ofte er det disse forholdene til andre som ‘limer sammen’ alle de løse fragmentene og småbitene vi holder på med til et tilsynelatende enhetlig stykke liv. Uten å være involvert i andres liv og andre i vårt liv faller våre livsprosjekt lett fra hverandre, tømmes for mye av sitt innhold og sine mål.

Men om andre kanskje er avgjørende medisin, underlag og inspirasjon for ens liv, er de andre ganger både giftige og nedbrytende krefter. Våre forhold til andre, vår involvering i og avhengighet av andre, som har en lysere side har dessverre også altfor ofte en mørkere side. Når forholdene av ulike grunner tar slutt eller blir avsluttet, da svekkes eller går også noe av sammenhengen og harmonien i det livet vi lever tapt eller i stykker. Kanskje er denne bærende relasjonelle siden ved våre liv noe vi i vår tid må tenke nøyere over og forsvare mot et tiltakende konkurransepreget og konsumorientert samfunn som er i ferd med å omgjøre fler og fler sider av vår tilværelse til instrumentelle og rekreasjonelle og nytelsebaserte ingredienser og aktiviteter.

Noen av våre forhold til andre kommer til ved at vi inngår i en familie og en slektssammenheng, noen oppstår som følge av at vi bor eller jobber et sted, andre er mer eller mindre et resultat av vår egen søken etter og utvelging av bestemte andre og kan helt og holdent være frembrakt av oss selv. Felles for alle våre forhold – enten de er påført eller utvalgt og skapt av oss selv – er at de krever noe av oss; kanskje noe som kan kalles ‘relasjonsarbeid’ – for at de skal bli opprettholdt og ført videre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAForholdene som vever sammen vår sosiale og mellompersonlige tilværelse til det vi opplever er ‘vårt liv’ er festet i to ankerpunkter; de oppstår og begynner i et konkret tidspunkt eller knyttet til en konkret hendelse, og de tar slutt eller avsluttes på et tidspunkt eller ved en hendelse.

Og alle våre forhold er dynamiske og tidsavgrensete, de har en begynnelse, en levetid der de varer så og så lenge til de en dag tar slutt; enten sakte men sikkert eller brått. Forhold kan utvikles og forbedres etter hvert som folk blir kjent med hverandre og kommer nærmere hverandre følelsesmessig, eller de svekkes ettersom folk driver fra hverandre og går videre med livene sine og danner nye relasjoner til andre personer. Enten de er kortvarige eller langvarige, brytes langsomt og litt eller litt eller voldsomt, enten det skjer ved vår egen vilje eller er noe vi utsettes for så griper de inn i og preger vår person og vår virkelighet. Det å bryte ut av et forhold og det å oppleve at et forhold blir avsluttet spiller derfor en sentral rolle i våre liv og for oss som personer.

Den amerikanske psykologen George Levinger har skissert en modell for våre relasjoner der den naturlige utvikling av et forhold omfatter fem trinn:

1. Å bli kjent: Å bli kjent avhengig av tidligere forhold, fysisk nærhet, førsteinntrykk, og en rekke andre faktorer. Hvis to mennesker begynner å like hverandre, kan fortsatt interaksjoner føre til det neste stadiet, men bekjent kan fortsette på ubestemt tid.

2.Oppbygging: I denne fasen begynner folk å stole på og bry seg om hverandre. Behovet for intimitet, forenlighet mellom personene og slike ting som felles bakgrunn og mål vil påvirke hvorvidt samspillet fortsetter.

3.Videreføring: Dette stadiet følger en gjensidig forpliktelse til et langvarig vennskap, romantisk forhold eller ekteskap. Det er generelt en lang, relativt stabil periode. Likevel vil fortsatt vekst og utvikling forekomme i løpet av denne tiden. Gjensidig tillit er viktig for å opprettholde forholdet.
4. Forverring: Ikke alle relasjoner svekkes, men de som gjør det har en tendens til å være problemskapende. Kjedsomhet, bitterhet og misnøye kan oppstå, og personene  kommuniserer dårligere eller mindre og unngår selvavsløring. Tap av tillit og svik kan inntreffe dersom den nedadgående spiralen får fortsette, og til slutt tar forholdet en ende. (Alternativt kan deltakerne finne en måte å løse problemene på og gjenopprette tilliten.)

5.Avslutning: Det siste stadiet markerer slutten av forholdet, enten ved død, eller ved gjennomføring av adskikkelse. 

Brudd i forhold

Det er sjelden vi tenker grundigere over det, men ulike former for brudd i forhold til andre mennesker er kanskje lite viktige for oss som det å etablere forhold. Uten brudd og evne og styrke til å skape brudd eller bryte ut av stagnerte forhold hender det at vi blir hengende fast i tilstivnete og nedbrytende forhold til andre. Brudd med andre er mange ganger et nødvendig skritt før en kan komme videre i livet, komme i gang med å vokse og utvikle seg.

‘Brudd-erfaringer’ er noe vi alle har gjennomgått og måttet mestre og tåle gjennom våre liv, erfaringen av brudd i forhold er kanskje en like avgjørende kilde til vår livsutformingen som erfaringen av å inngå eller å være i forhold. Vi har alle mange ganger i vårt livsløp vært i bruddsituasjoner med folk vi har hatt et nært forhold til, levd  eller arbeidet sammen med. Vi er daglig omgitt av fok som er merket av og sliter med ettervirkninger av slike brudd, eller som er midt inne i et opprivende eller etterlengtet brudd. Brudd i og avslutning av relasjoner tilhører det å leve sosialt og i forbindelser til andre mennesker, og er følgelig like normalt som det å begynne eller være i forhold til andre.

timeless_loneliness_by_aglayan_agacIbsens Nora ‘går’, hun forlater i et ‘Dukkehjem’ sin kjære Helmer. I en av Paul Simon‘s mest populære låter fra 70-tallet heter det at det finnes ’50 måter å forlate sin kjæreste på’. Popsanger handler ofte om de to avgjørende sidene ved kjærlighetsforhold; når forholdet oppstår gjennom forelskelse og når forhold tar slutt eller brytes. Dette siste, hva som får folk til å avbryte kontakt og forbindelser, avslutte et felelskap, gjøre det slutt, å gå ut av forhold og å bryte med hverandre; alt dette er egentlig et lite utforsket fenomen. Det inntreffer i alle typer av forhold mellom mennesker, i familier, mellom venner og kolleger, mellom naboer, og mellom kjærester og ektefeller.

 

Litteratur:

Berscheid, Ellen (April 1999). «The greening of relationship science». American Psychologist. 4 54 (4): 260–266. doi:10.1037/0003-066X.54.4.260. PMID 10217995

Berscheid, E., & Peplau, L.A. (1983). The emerging science of relationships. In H.H. Kelley, et al. (Eds.), Close relationships. (pp. 1–19). New York: W.H. Freeman and Company.

Levinger, G. (1983). Development and change. In H.H. Kelley, et al. (Eds.), Close relationships. (pp. 315–359). New York: W.H. Freeman and Company.

Fincham, F.D., & Beach, S.R.H. (2010). Of Memes and Marriage: Toward a Positive Relationship Science. Journal of Family Theory & Review, 2, 4–24.

 Poquérusse, Jessie. «The Neuroscience of Sharing».

Snyder, C.R., & Lopez, Shane, J. (2007). «Positive psychology: the scientific and practical explorations of human strengths.», Thousand Oaks, California: Sage Publications, 297–321.

.

 

 

Om prostatakreft eller en liten innføring i mannlighetenes medisinske skyggeside

“Hvorfor dette oppstyret rundt prostatakjertelen? Det er som med Bulgaria. Ingen er helt sikker på nøyaktig hvor det er hen eller hva som foregår der.” (Hal Ackerman)

 

Fra mannlighet til sykdom

imagesSom tradisjonelle kvinner og menn og andre mer moderne avskygninger av kjønnslig bestemmelse må vi gjennom livsløpet forholde oss til utviklingsmessige, kroppslige, mentale og sosiale utfordringer, påkjenninger og risikofaktorer der noen er felles mens andre er individuelle og tildels kjønnsspesifikke. Dette innebærer at vår sårbarhet og våre lidelser og i neste omgang våre sykdommer preges av kjønnslige status; sykdomslandskapet er tildels befolket av egne kvinneplager og sykdommer og egne mannsplager og -sykdommer. Sykdom og kjønn har også andre mer usynlige sammenhenger; det talende uttrykket ‘kastraksjonsresistent prostatakreft’ avslører f.eks. at denne sykdommen og dens behandling ikke bare gjør noe helt nøytralt sykelig med kroppen, men også påvirker selve ens mannlige tilstand. Det er også vel kjent at menn og kvinner forholder seg ulikt til sine helseplager og tilpasser seg på forskjellige måter til det å være syk og svekket eller kroppslig og helsemessig redusert.

I en diskusjon av ‘mannlighetens sykdommer’ er det viktig å begynne på rett sted: images‘Mannen’ og det maskuline fins ikke lenger. Han har antagelig aldri eksistert annet enn som en fiksjon, som ideal og norm. Det mannlige er som alt annet i naturen og livet variabelt. Istedenfor det ene maskuline finnes det mange ‘maskuliniteter’ (Conell 1995). For det store mannlige spektrum er det naturligvis en befrielse at våre moderne samfunn mer og mer åpner opp for et videre og mer mangfoldig mannsbegrep. Det gir livsmuligheter for den mange hemmeligholdte mannsvesener som tidligere levde i skapet eller til og med måtte gå under jorden som følge av samfunnets undertrykkende ideolioger og praksiser og ikke minst følgene av en såkalt ‘hegemonisk mannlighet’ som overskygger og devaluerer andre måter å være til som mannsvesen på. Mange oss er tvunget til å leve gjennom en ‘underordnet’ mannlighet som bare i liten grad har aksept og tildels devalueres i det samfunnet vi lever i.

Menn er altså forskjelligartete og mangfoldige, og menn er syke på mangfoldige måter. Det kan være problematisk å lage en noenlunde dekkende skisse av de moderne og unektelig mer forvirrende mannlighetenes helse- og sykelighetsbildet. Å komme inn i verden som mann eller en av de nyere mannsvariantene – for vi må altså for fullt ta inn over oss at å være mann er mer å tilhøre et variasjonsrom enn det er snakk om et bestemt sett av kjennetegn og en fastlagt identitet – og deretter legge ut på et mannspreget livsløp er helsemessig betraktet en spesiell utfordring. Det er etterhvert ganske velkjent at mange menn lever et langt liv med store hull i sine helseinnstillinger og sine kunnskapen om hvordan vi er utrustet fra naturens side og hvordan vi best kan ivareta oss selv og vår helse.

 

Oppdagelsen av ‘prostata’

Et talende eksempel er fenomenet ‘prostata’. Vi har alle etterhvert fått med oss ordet, men få blant oss vet egentlig hva det handler om. Vi har noe som kalles prostatakjertelen eller blærehalskjertelen pga. dens beliggenhet like ved urinblæren; bare de færreste blant oss har egentlig bitt seg merke i hva denne denne anatomiske bagatellen et sted i nedre del av kroppen bedriver. Det finnes jo andre ting i det nære naboskapet som er langt mer  fremtredende i vår bevissthet. Det måtte følgelig en nesten epidemisk kreftsykdom til før vi tok til å erkjenne at vi er utrustet med en slik potensielt risikabel og farlig kjertel i nedre etasje og så begynne å interessere oss for den rolle den spiller i vår mannlige biologi og i vår sosiale tilværelse som mannlige vesener. Epidemien er over oss, den har i virkeligheten vært i emning lenge før den ble kjent og slo gjennom i media de siste ti årene.

skrev+seg+ut+av+elendighetenI dag er det med prostatakreft som med de fleste andre sykdommer; det går nesten ikke en dag uten at media har en personlig nærgående artikkel om at en eller annen kjendis eller gallionsfigur som har blitt rammet av prostatakreft. Nå vet vel så å si alle menn at noe som angår dem foregår i en kjertel som befinner seg et sted like i nærheten av blæren. Så står vi eller bedre sitter vi her; en skokk med lett forvirrete men vel modne, halvgamle og gamle menn i sin beste alder - rundt omkring i landet på hver vår lille tue som prostata-ofre – uten helt å forstå hva som har rammet oss og hva vi skal og kan gjøre med det.

 

 

Kreft i prostatakjertelen: Tallenes tale

Hvor kan vi begynne for å reorientere oss? Hva er første skritt? Selvsagt begynner vi med det enkleste; la oss først se nærmere på fakta:

I 2007 oppdaget man 4 400 nye tilfeller av prostatakreft i Norge.

Det utgjør 27 % av alle krefttilfeller blant menn og er dermed den den vanligste kreftformen hos det som før i tiden ble omtalt som det sterke kjønn. Forekomsten av  prostatakreft har vært og er fortsatt jevnt økende. 1 av 8 nordmenn får i dag prostatakreft;  eksperter anslår at omlag 1 av 5 blant yngre nålevende nordmenn vil få denne sykdommen.

Totalt finnes det i dag i overkant av 30 000 nålevende nordmenn som er i ferd med å tilpasse seg eller har fått til en tilpasning til et liv med diagnostisert og behandlet prostatakreft. Dvs. tilsvarende innbyggertallet i en by som Hamar (knapt 30 000 menensker).

Prostatakreft er altså en krefttype som rammer flest menn og som menn er alene om å få. De fleste av de som blir berørt opplever å ha fått en forholdsvis ‘snill’ og langsom utviklende kreft; men en gruppe på mellom 15-20 % får en mer aggressiv krefttype. De aller fleste av de i overkant av 1000 som hvert år dør av denne sykdommen i vårt land har en aggressiv kreftvariant.

I 2009 døde 1048 menn av prostatakreft. Dødeligheten har vært ganske stabil i noen år. Dvs. at noe under en fjerdedel av det totale nye antallet som får prostatkreft hvert år, dør hvert år av sykdommen. Totalt dør omtrent 1 av 56 menn i vårt land av denne krefttypen.

 

 

‘Sannhetens øyeblikk’: Kreft, tid, og diagnose

Ulike former for kreft definerer og danner hvert sitt typiske ‘tid-rom’ for de som blir rammet. Dette innebærer at et spekter av bestemte forløp og hendelser som er forbundet med selve kreftsykdommen og dens medisinske behandling og eventuelt alternative, støttende og ledsagende behandlinger begynner å prege personens livsprosess. 

Kreftsykdommens karakter og egen rytme forandrer og nybestemmer den rammedes forhold til tiden og omgivelsenes rytme. Startsignalet for denne annerledes måten å forholde seg til omgivelsene på går på følgende måte: Hver eneste av årets 365 dager får anslagsvis 12,05 norske menn (2009) den samme tørre beskjeden fra fastlegen i det kommunale helsesentret;

‘ – PSA-verdien din er for høy!’

‘PSA-verdien?’ Pasienten ser spørrende på legen.

‘- Hva i himmelriket er PSA for noe?’

Legen smiler tålmodig og gjerne litt forståelsesfull, men er samtidig tilfreds med pasientens uvitenhet. I helsevesenet gjelder ikke Bacons regel om at kunnskap i seg selv er makt, der er det det asymmetriske i forholdet med uvitenhet hos pasienten som gir legen hans eller hennes følelse av makt. I disse kaoslignende internett-dager er denne kilden til maktnytelse blitt sjeldnere; pasientene kan som regel altfor mye om det de lider av. Ofte kan de så mye at det bidrar til å øke deres sykelighet og lidelse. Men heldigvis, PSA kan de fortsatt sjelden noe særlig om.

De fleste føler seg først rådvill da de knapt har hørt om PSA-verdier før denne dagen. Hva i all verden er det med denne PSA’en som kan bety liv og død for en stort sett oppegående person som meg? Med ett virker det som om en hittil ukjent størrelse betegnet med tre tørre bokstaver kommer til å avgjøre ens livsskjebne. Alle vet at DDT er et farlig stoff, men PSA?

Svensk forskning har demonstrert at dette sannhetens øyeblikk heller ikke er noe man skal spøke med. Sjokket øker den relative risikoen for fatale hjerteproblemer 11 ganger og selvmord ved åtte ganger i uken etter at legen har kommet med diagnosen. Diagnostisering av prostatakreft  kan forårsake en sterk nok stressbelastning til at man ser en merkbar økning både i hjerte- karsykdommer og selvmord.

Prostatakreft-diagnosen innebærer altså noen faremomenter man sjelden snakker om. Hør bare her: I en undersøkelse fra 2005 fant man at mens den gjennomsnittlige årlige insidens av selvmord for menn var 55,32 per 100.000 personer var den for  menn med prostatakreft 274,7 per 100.000. Risikoen for selvmord hos menn med prostatakreft var 4.24 ganger større enn menn i en sammenlignbar situasjon. Kliniske korrelater omfattet depresjon (70%), kreftdiagnose i 6 månedersperioden før selvmordet (80%), legebesøk  i måneden før selvmordet (60%), og det å være utenlandsfødt (70%) (?).

 
PSA;  – en bokstavkode for mannlig biologisk sårbarhet – hva er det egentlig for noe?
 
«Først la meg fastslå at jeg ikke har blitt diagnostisert med prostatakreft, men likevel! 
I løpet av de siste 15 årene, siden jeg var 50, har jeg opplevd en berg og dalbane av skiftende PSA nivåer. De laveste tallene mine var allikevel nær eller over fire og de høyeste var over 8! Disse opp- og nedturene har forårsaket mange timer med angst for meg og min kone. I løpet av denne emosjonelle karusellen, har jeg hatt 4 prostatabiopsier og alle var negative! Min siste PSA var igjen høy og vi er tilbake til angsten og valget om å vente til min neste avtale om 6 måneder eller om jeg skal ta nok en biopsi bare for å være sikker?» (Jim.L.)
 
De etterhvert så berømte tre bokstavene PSA står for ‘prostata-spesifikt antigen‘ og viser til et protein eller enzym som produseres i prostataepitelet  og finnes i den vesken som sendes ut fra prostatakjertelen hos menn ved sædavgang. Det spres også ut i blodet der det kan måles som markør for prostatakjertelens volum.
 
PSA er et organspesifikt enzym; dette betyr at det utelukkende dannes i prostatakjertelen. Det er viktig å få med seg at PSA som sådan ikke er noen tumorspesifikk markør, den  kan være forhøyet ved flere andre tilstander som ved benign eller godartet prostatahyperplasi (BPH) og prostatitt og ved andre former for mekanisk eller kjemisk påvirkning av prostatakjertelen.
 
 
Det finnes fremdeles ingen almen enighet om et bestemt PSA nivå som kan kalles normalt eller unormalt, suspekt eller farlig. En av de viktigste begrensninger når det gjelder nøyaktigheten i måling av PSA er den egne iboende variabiliteten i PSA.
 
PSA-nivået varierer hele tiden, av naturlige grunner og som følge av eksterne påvirkninger. Mange faktorer kan forårsake forbigående økning eller nedgang i PSA som ikke er relatert til kreft. Det er f.eks. påvist sesongvariasjoner i PSA-verdier og at de varierer med værmessige forhold. Noen studier viser høyere PSA-nivå om våren hos eldre menn. Også sosiale forhold kan også påvirke PSA-verdier.
 
Det er altså påvist at mange faktorer kan føre til en økning i en PSA-nivået hos en person, for eksempel slike ting som -
 
Stigende alder
Det å ha gjennomgått en prostatabiopsi eller operasjon
Katetisering (har nylig blitt katetisert)
Urinveisinfeksjon
Kirurgisk inngrep i urinveiene 
Bruk av bestemte typer av kjemoterapimedisiner
Nylig utløsning og for mye sex
Kosttilskudd tatt av sportsutøvere (spesielt kroppsbyggere)
Sykling
Idrettsskader
Skade i underlivet eller prostata-traume
Prostatitt (og symptomene forbundet med den)
En godartet forstørrelse av prostatakjertel (BPH)
Prostatakreft (og symptomene forbundet med den)
 
Generelt kan det sies at lav PSA et godt resultat. Men PSA-nivå kan også ‘kunstig’ presses ned, noe som kan skjule et stigende PSA-nivå som man ellers ville ha oppdaget. Hvis man tar medisiner for å senke kolesterol eller man regelmessig bruker antiinflammatorisk medikamenter slik som ibuprofeneller acetylsalisylsyre for hodepine eller muskelsmerter, kan disse stoffene gi kunstig lavt PSA-nivå.
 
PSA-nivå i seg selv avgjør altså ikke om en har prostata kreft. En PSA-test kan altså ikke i seg selv diagnostisere kreft. Bare en direkte prøve av vevet eller en biopsi fra prostatakjertelen kan fastslå om kreft foreligger.
 
I dag anslår man normalområdet for PSA for ulike aldersgrupper ut fra følgende PSA-verdier:
 
Under 50 år: PSA mindre enn 2,5
50 - 59 år: PSA nivå mindre enn 3,5
60 - 69 år: PSA nivå mindre enn 4,5
Eldre enn 70 år: PSA nivå mindre enn 6,5
 
Eldre menn har altså vanligvis fra naturens side noe høyere PSA nivå enn yngre menn. Blant 80-årige menn vil over 80% ha forhøyete PSA-nivåer og kreftforandringer i prostatevevet.  Dette er bakgrunnen for at spesialistene ofte hevder følgene tese:
 

«Prostatakreft er en kreft vi alle (menn) får hvis vi lever lenge nok.» (Stamey)

 

Man har brukt PSA-verdi på 4 som grense for normal PSA; men grenser på 3 og 2,5 brukes også.

PSA mellom 4 og 10 gir en kreftrisiko på  omtrent 25-30 % mens det ved en PSA som er høyere enn 10 skjer en markant hopp opp til en risiko på mer enn 65 %.

PSA-budskapet og hva det kan dra med seg

«Fra prostatitis til BPH (godartet prostata-hyperplasi) og prostatakreft, er Amerikanske menns prostata satt under beleiring som  en følge av diett og genetikk og økende alder. Noen faktorer kan vi ikke kontrollere, når det gjelder andre kan vi ganske sikkert kontrollere dem. Allikevel, det er rimelig å hevde at de fleste menn ikke har anelse om  hva som sniker seg inn på dem, og langt mindre vet de hva de skal gjøre med det.» (Steve Vogel, ‘Prostata-stormen, 2011)

I ethvert menneskeliv finnes dager som er mørke og dager som er lyse. Denne aller første PSA-dagen har begge deler i seg, den blir hva man gjør den til. Dessverre er det de færreste som vet det eller greier å bruke eller gripe dagen. Det blir ofte en av de dårlige dagene. Meldingen fra fastlegen kommer som et lite sjokk på de fleste som mottar den. Høy PSA? Kreftmistanke? Nye prøver?

I dag vet stort sett alle hva dette betyr. Høye PSA-verdier er gjerne det første skrittet på den livsveien som fører til diagnosen prostatakreft og status som sykt menneske.

I boken med den talende tittelen ‘Prostata-ranernes invasjon: Ingen flere unødvendige biopsier, radikal behandling eller tap avseksuell potens’, skriver forfatterne Blum og Scholz:

«De fleste av dem får et skremmende inntrykk av at de vil komme til å dø. De oppfatter ikke at prostatakreft er forskjellig fra andre typer kreft. I virkeligheten er det bare en av sju menn – kanskje omkring 15 % – som egentlig er utsatt for risiko. Ny forskning viser at det finnes en langsom utgave av sykdommen som ikke er livstruende, en type som trygt kan monitoreres uten umiddelbar behandling.»

De fleste som blir trukket inn i hvirvelen får i første omgang ikke dette synet ordentlig med seg. Man oppfatter at forhøyet PSA og andre verdier tilsier at man har fått kreft. Det kan være tilfelle, men før en vet hvor en faktisk står en er det flere spørsmål som må besvares; slike ting som hvor snill eller hvor agressiv kreften er, hva slags utviklingsstadie den er i og om den har greidd den vanskelige metastasejobben med å spre seg utover i kroppen og til andre organer mottakelige organer. Når prostatakreften allerede har spredt seg til andre deler av kroppen og særlig til skjellettet; det er den virkelig urovekkende og potensielt livstruende situasjonen for pasienter med prostatakreft. Men det kan være gale nok også før dette punkter, og selve oppdagelsesferden som en kreftsykdom er begynner jo med de innledende forhøyete PSa-verdiene.

Fra og med dette signifikante PSA-øyeblikket, denne veiskillende informasjonen, fra da av forandres livet til en mann. På mange, og ennå ukjente måter. Slike spesielle øyeblikk da døren åpnes mot noe helt annet og andre erfaringer er selvsagt skremmende, men den er på samme tid en av livets store muligheter. Man ser med ett døden  i øynene på en annen måte enn man har hatt anledning til så langt, på en mer ekte måte. Dermed blir også livet gjerne noe helt annerledes. Å leve handlet en gang først og fremst om å overleve, det var den sterke driften etter overlevelse som utgjorde motivasjonen bak livskampen. Slik er det ikke for moderne vestlige mennesker. Fordi vi ikke lenger trenger å bry oss om å overleve har vi langsomt glemt at vi kan og skal dø, og særlig at døden aldri trenger å være langt unna. Vi forstår at døden finnes der ute et eller annet sted, men den har ikke noe med meg å gjøre; den ligner på et spørsmålstegn som noen av en eller grunn har glemt å ta vekk.

For den prostatakreftsykde, som går over tid med alvorlig og livstruende kreftsykdom i kroppen, viskes litt etter litt det vanlige skillet mellom liv og død ut. Man blir gående i et slags mellomområde, eller et mellomliggende landskap der på den ene siden livsfølelsen blir intensivert langt utover det som er normalt og samtidig ledsages man av en mørk og nesten verkende sorgsky som henger tungt over den indre himmelen. Den syke begynner litt etter litt å bruke ordene l‘iv’ og ‘død’ på en annerledes måte enn andre folk, en måte som avspeiler det endrete følelsesmessige landskapet man befinner seg i. Dette fører ofte til uvante kommunikasjonsforstyrrelser; man begynner f.eks. å forholde seg uttrykkelig til at man kanskje er død på et bestemt tidspunkt fordi det føles realistisk, men dette er noe som andre gjerne reagerer sterkt på og avviser bestemt.

For mange av oss er det første gang det skjer; dette at døren mot en annen hardere og sannere virkelighet åpner seg, livet handler ikke om den sosialdemokratiske velferdens irrganger. Men om dette ene livet man har fått låne, og hvor lenge man får lov til å ha det. 

Mange tror at livet utelukkende forandres til det verre etter at doktoren har mumlet sitt verdensåpnende orakelbudskap om PSA-verdier. Jeg vet ikke om det er noe trøst for den som har fått kreftbeskjeden, men det trenger overhodet ikke å være tilfelle. Hvorfor livet ikke kun blir til det verre av at man har fått prostatakreft, se det er en komplisert fortelling.

 

Prostatakreftens personlige side: Opplevelse og egne avgjørelser

«Uvitenhet om ens egen kreftstatus kan være den beste fremgangsmåten for å unngå angst knyttet til en kreftdiagnose.» (United States Preventive Services Task Force/USPSTF)

Prostatakreft rammer som andre sykdommer særpregete individer; si meg ikke hva slags sykdom personen har men hva slags person  sykdommen har så engang en kjent amerikansk lege. Slik er det også med prostatakreften. I sykdomsforløpet må den enkelte aktivt eller passitivt ta del i de vurderingene som gjører om hvilke løsninger og behandlingsmåter som er aktuelle i ens eget tilfelle.

I mars 2007 fikk jeg selv den typiske beskjeden fra fastlegen om forhøyete PSA-verdier. Etter lengre tids urinsveisplager og alskens ukurante smerter i indre deler av buken greidde jeg tilslutt å bestille meg en legeavtale. Først måtte jeg faktisk skaffe meg en fastlege-ordning. Jeg tok i mot beskjeden hans om faretruende høy PSA-verdi med undring og en smule skepsis; nå hadde jeg ut fra alle solemerker hadde fått en ivrig og pågående prostatakreft. PSA-verdien min var ved denne målingen 11,6. Egentlig gjorde dette ikke noe større inntrykk på meg; jeg fortsatte som før med det meste. Dette forandret ved neste skillevei.

Ved vevsprøvene tatt etter tre nye måneder i juni 2007 ved Urologisk avdeling ved sykehuset i Førde får jeg vite at kreften i prostata er av en moderat aggressiv type. Gjennom bruk av vevsprøve eller biopsi, kan tumorvevet graderes og korreleres med hvor aggressiv den på grunnlag av en såkalt Gleason skala. Systemet med Gleasonskåring rangerer tumoraggressivitet på en skala mellom 2 og 10. Tumorvev som rangeres mellom 2 og 4 viser lav aggressivitet. Biopsiskårer mellom 5 og 6 anses mildt aggressive, har man en skåre på 7 er tumoren moderat aggressiv, og skårer på 8 til 10 er veldig aggressive. Min Gleasonskåre er 8,5; det lover ikke særlig bra.

Tumorer graderes også ut fra om de er avgrenset til selve prostata (T1 og T2) eller om de har spredt seg til annet kroppsvev. Håpet mitt var lenge at det i verste fall var snakk om lokalavansert prostatakreft (T3), og ikke avansert eller den metastatiserte T4 typen.

Prostatakreftsykdom er imidlertid en dynamisk tilstand; tingene forandrer seg hele tiden. Det er mønstret i forandringene som er viktig.

Jeg fikk i første omgang ikke vite med noen sikkerhet om kreften av av T3 eller T4-typen; skjellettundersøkelser ved sykehuset i Førde (scintilligrafi) i løpet av sommeren var imidlertid lovende da man gjennom denne undersøkelsen ikke fant spor av kreft i skjelettet.

Etter hormonbehandling og stråling i løpet av senhøsten 2007 og tidlig vinter i 2008 gikk PSA verdiene mine som forventet ned mot null.. Dette ga meg litt grunn til optimisme fordi forskningen har vist at dette betyr at kreften i alle fall kan være kurert. Jeg begynte å se lysere på de mørke tingene.

Det skulle jeg ikke ha gjort; det viste seg at kreftsykdommen ikke hadde gitt opp og lagt inn årene etter behandlingen, den bare lå i skjul i form av mikrometastaser og ventet på bedre tider.

Nye CT/MR-undersøkelsene i løpet av andre året da jeg skiftet over til sykehuset i Volda viser nå tydelige tegn på kreftspredning til lysken og hofte på venstre siden; i form av ‘multipple grensestore metastaser’.

Ifølge professoren som nå er min kreftlege er det allikevel aktuelt med umiddelbar behandling; jeg reagerer med å bli ganske dårlig ved den behandlingen som vil være aktuelle. Kreften virker for å ta det ganske rolig og jeg kan for en tid framover leve ganske bra omtrent slik som nå. Med aktiv snikende kreft i kroppen. Jeg skal melde til sykehuset om jeg merker tegn som tyder på forverring. Det å vite at jeg har aktive kreftceller i beinbygning og bløtvev uroer meg som rimelig er. Jeg liker ikke helt kroppsfølelsen min lenger. Det gjør at jeg har begynte å lete på nettet igjen. Det er viktig for meg å få vite mer om som kan skje i denne andre runden; om hvor mange runder jeg har foran meg.

Jeg finner ting som jeg stusser på og som det er ubehagelig å lese. For det første oppdager jeg en undersøkelse fra 2006 som forteller at det er vanskelig å ha oversikten hvor alvorlig kreftspredning til skjelettet er:

 «Endringer i benmetastaser er vanskelig å vurdere ved bruk av standard teknikker. Tomografi, røntgen, ultralydog beinscintigrafi kan ikke direkte vurdere eller kvantifisere metastatiske lesjoner (-).Beinscintigrafi kan bare oppdage de sekundære effektene av svulsten på bein, og den vurderer progresjon bedre enn respons på behandling. I tillegg kan skjelettscintigrafi lett forveksle beinhelbredelse med progressiv sykdom. Svulster som påvises ved hjelp av CT og vanlig røntgen vises vanligvis bare som sklerotiske lesjoner som ikke har noen relasjon til den aktiv tumorstørrelsen.»/

«Det ser ut til at prostatakreftceller fortrinnsvis oppsøker beinceller, slik at  65% til 75% av avansert prostatakrefttilfeller er forbundet med skjelettmetastaser». (Coleman 1997)

«Skjelettmetastaser er en viktig årsak til sykelighet hos menn med prostatakreft, og forårsaker smerte, brudd, og i sjeldne tilfeller hyperkalsemi.» (Melissa Goode)

Jeg finner også ut at prostatakreftpasienter som har en prostata-spesifikt antigen (PSA) verdi på mindre enn eller lik 1,5 to år etter at de mottok strålebehandling (EBRT) har mindre sannsynlighet for å få en krefttilbakefall og lide kreft-døden. Jeg er ikke like heldig. To år etter behandlingen var verdien min gått opp til nesten det tidobbelte. Pasienter med en PSA-verdi høyere enn 1,5 opplever en betydelig høyere rate av metastaser enn andre pasienter fem og ti år etter behandlingen (10 prosent og 17,5 prosent, henholdsvis).

Enda mer urolig gjør det meg å lese endringer i de vurderingene man gjør av behovet for behandling ved ny økning i PSA-verdier, slik det nå har skjedd hos meg i et par års tid: I ScienceDaily (04.11.2009) finner jeg følgende for meg lite oppmuntrende empiriske funn:

«Menn der prostata spesifikt antigen (PSA) begynner å stige innen 18 måneder etter strålebehandling har mer sannsynlig for å utvikle spredning og dø av sykdommen». 

Hva faen er dette for noe? Jeg visste det på et vis, men allikevel er det nytt for meg at man vet det så sikkert. Og hør bare her:

«19% av pasientene utviklet biokjemisk svikt (dvs. stigende PSA-mål) innen 18 måneder eller før det. Den femårige kreft-spesifikke overlevelse for disse mennene var 69,5% sammenlignet med 89,8% for menn som utviklet biokjemisk svikt etter 18 måneder.»

Dette er min gruppe; omkring 7 av 10 i min gruppe overlever de fem første årene. Muligens tilhører jeg en gruppe med enda verre utsikter, når en tar med en Gleasonindeks på 7-8 og  11,6 i PSAverdi.

Jeg har nå gått omkring med denne kreftinvasjonen i kroppen litt over 4 år siden hormon- og strålebehandlingen ble avsluttet. PSA- verdiene mine begynte å stige så smått allerede det første året etterpå. De har steget jevnt og trutt siden, avbrutt av perioder med nedgang eller utflating etterat jeg har vandret på spanske eller norske pilegrimsveier i noen uker.

Ved de siste målingene ligger jeg på mellom 15-20 i PSA-verdi. Det har i ganske lang tid vært ganske stabilt. Jeg har altså spredning i form av ‘mulitipple grensestore metastaser’ i hofte/lårben og i lysken på venstre side, antagelig i lymfeknuter. Flere tumorer, såvidt jeg har forstått.

På bloggen til en av forfatterne til ‘Prostate snatchers’-boken finner jeg følgende tabell som sammenligner kirurgisk behandling med utsatt hormonbehandling (DHT: delayed hormon treatment). Forskjellen i dødelighet er minimale 6 %, mens forskjellen i livskvalitet mellom gruppene er betydelig med 58 % som plages med impotens og 32 % som sliter med inkontinens i den kirurgiske gruppen.

I denne studien ble DHT-gruppen med PSA-verdier over 13 ikke behandlet før det var påvist metastase til skjelettet noe som i dag viser seg å være ganske uvanlig og som forfatteren av bloggen mener ville ha vært regnet som malpraksis i USA. Jeg er selv i den samme situasjonen som pasientene, med metastase til skjelett og bløtvev og med PSA-verdier liggende stort sett på over 15-tallet. Av og til og i svarte stunder lurer jeg på om jeg er under medisinsk oppfølging og behandling eller om jeg er utsatt for et snikmordforsøk?

Jeg leser litt mer fra ‘Science direct artikkelen der det sies at de fleste kreftleger fram til nå ikke starter opp videre behandling basert på biokjemiske svikt eller ny PSA-stigning alene, men vil heller vente til PSA-verdiene når et høyt nivå, eller at det foreligger andre bevis for tumor spredning.

«Den potensielle virkningen av dette funnet er at pasientene kan starte behandling langt raskere uten å vente på andre tegn eller symptomer på prostatakreft. (-) Hvis en pasient har biokjemisk svikt  (ny PSA-økning) innen 16 måneder – heller enn å vente og senere oppdage at PSA er sterkt stigende og risikere utvikling av fjernmetastasering, kan behandlingen startes før basert på at det foreligger økt risiko for død.»

 

Hva skal jeg si; dette handler jo om meg; stigende PSA-verdier, metastaser og økt risiko for død. Men ingen behandling; jeg stusser som rimelig er.

Prostatakreftsyke som ‘iatrogene evnukker’. Om underkommuniserte sider ved ‘hormonterapi’, androgen deprivasjon og kjemisk kastrering (Pasientstyrte studier av egen behandling, 2014)

 «Hvilken rett har du, under enhver forkledning og enhver maske, å skrive det som er sant?» (Rainer  Maria Rilke)

«Iatrogen (fra gresk: iatros, lege/behandler + gennan; forårsaket av behandler eller av behandlers tiltak) er et begrep som betyr respons på medisinsk behandling. Begrepet brukes i hovedsak når medisinsk behandling har forårsaket skader på helsen og er vanligvis oppfattet som negativt. Iatrogen sykdom er betegnelser for sykdomsbilder og -tilstander som skyldes medisinsk behandling. Det kan dreie seg om bivirkninger, reaksjoner, komplikasjoner, sykdom eller død som er forårsaket eller et resultat av medisinsk behandling eller rådgivning.» (Fra Wikipedia, den frie encyklopedi)

- «Evnˈukk: av gr. ‘sengevokter’:

0cf9b-ethiopian-eunuch-and-philip2«Evnukk, eunukk, mannlig individ som fra barndommen har vært berøvet testiklenes hormonfunksjon. Årsaken kan være medfødte misdannelser, betennelser eller operativ kastrasjon. Hos evnukker uteblir de sekundære kjønnskarakterene: hårvekst omkring kjønnsorganene og i akselhulen, dyp stemme, skjeggvekst. Lengdeveksten avsluttes sent, så de lange rørknoklene blir usedvanlig lange. Ved testishormonpreparater kan symptomene bringes til å gå tilbake, men bare så lenge behandling gis.

Evnukk er også betegnelse for et kastrert mannlig individ. Den tyrkiske sultans harem ble bevoktet av evnukker, og haremene i de keiserlige og adelige palasser i Kina ble bevoktet av evnukker helt til revolusjonen i 1911; det var etter kinesisk lov fra de eldste tider en vanlig straff å bli gjort til evnukk.» (fra Store norske leksikon)

«Samlet sett tyder de historiske beretningene på at, gitt den rette kulturell settingen og individuelle motivasjonen, kan androgen deprivasjon faktisk styrke snarere enn å hindre både sosial og seksuell ytelse. Vi konkluderer med at evnukkhistorien motsier antagelsen om at androgen deprivasjon nødvendigvis fører til sosial og seksuell impotens. Evnukkers evner og prestasjoner i tidligere tider gir pasienter på Androgen DeprivasjonsTerapi grunnlag for å oppfatte seg selv i et positivt lys, hvor de verken er sosialt impotent eller seksuelt kyske.» (Aucoin, Michael William, and Richard Joel Wassersug. «The sexuality and social performance of androgen-deprived (castrated) men throughout history: Implications for modern day cancer patients.» Social science & medicine 63.12 (2006): 3162-3173.)

Sykdom og kultur i kreftens tidsalder

Den prisbelønte søramerikanske forfatteren skrev en vakker bok med den talende tittelen ‘Kjærlighet i koleraens tid’. I vestlige land og ikke minst Norge lever vi i ‘kreftens tidsalder’; kreftsykdom er så utbredt  i befolkningen at knapt noen kan unngå dens påvirkning. Moderne vestlige menns kjærlighetsliv utspiller seg i skyggen av en epidemisk prostatkreft. Kanskje denne artikkelen heller burde ha som overskrift  ‘Mannlig kjærlighet i prostatakreftens tid’.

Medisinen kan ikke, heller ikke kreftmedisinen, koble seg fri fra kulturelle og historiske sammenhenger. Når lege møter pasient er det altfor lett å skyve tilside at mye at det som skjer og settes ord på i dette møtet er innflettet i sosiale og kulturelle innflytelser og føringer. Pasientene og deres sykdommer kan ikke betraktes og fremstilles som abstrakt-kroppslige størrelser uten annen mening enn den medisinen på et aktuelt tidspunkt selv evner å skrive inn i dem. Kreftsykdom og behandling av kreft er også et eksistensielt, sosiokulturelt og til og med et konseptuelt drama. Mer enn 200 000 nordmenn og -kvinner samt deres pårørende og nettverk og behandlere tar med sin syke kropp og sjel og sin tilværelse del i dette delvis usynlige dramaet. Mellom 30- og 40 000 norske menn er såkalte ‘overlevende’ etter å ha vært rammet av prostatakreft; årlig får mer enn 5000 menn diagnosen og godt over 1000 møter sin død som følge av prostatakreft.

imagesCASUUMMZNår en mann rammes av prostatakreft er dette naturligvis en kroppslig-medisinsk erfaring. Samtidig er det en inngripende psykososial og sosiokulturell erfaring. Kultur og kropp kan ikke skilles fra hverandre hos sunne mennesker, heller ikke hos kreftsyke. Når medisinen snakker om en syk pasient snakker den samtidig om et delvis skjult sett av kulturelle innflytelser som overlapper med pasienten og hans eller hennes sykdom. Noen ganger kan disse innflytelsene bære med seg budskaper og si ting om pasienten og hans eller hennes sykdom som utdyper det medisinen kan si på egen hånd. I dag mer enn noensinne er vi som pasienter og syke mennesker en slags historiske-sosiale og språklige konstruksjoner; vi formes og medskapes av det medisinsk-sosiale praksis- og fagapparatets handlinger og begreper.

Så; som prostatakreftsyk mann er jeg her jeg sitter på balkongen på et sykehotell ved kreftavdelingen i en norsk by et konkret individ innvevd i en levende kulturhistorisk sammenheng som jeg fortsatt trenger for å kunne forstå hva som foregår med meg selv, med min kropp og sjel. Hos legene heter det at jeg er en kreftsyk mann som har fremskreden metastatisk prostatakreft. Sykdommen behandles teknisk med hormonelle terapier, kjemisk kastrering, androgen deprivasjon og en rekke andre remedier. For meg selv, som en fortsatt levende og konkret person og aktør i min egen livssammenheng, er jeg ikke i tvil om at jeg på dyptgående måter omformes og har blitt omformet av sykdommen og behandlingen til et annet slags subjekt og satt inn i andre relasjoner til virkeligheten omkring meg.

Vi trenger egnete begreper for å kunne se og formulere disse tingene; kreftsykdom handler om en slags celleturbulens i kroppens cellesystemer, men den lager like mye noe vi kan kalle ‘konseptuell turbulens‘ (Vincent Crapanzano) i vår evne til å tenke om oss selv. Hva prostatkreften og dens behandling gjør med en manns identitet og tilværelse? Det skulle være enkelt å svare på dersom man ser tilstanden hos disse mennene med et kvalifisert kulturhistorisk blikk; han omformes av kreften og dens behandling til det som kalles ‘evnukker’. Det er kanskje en skremmende tanke for noen, men den må allikevel tenkes.

meta

Prostatakreft og mannlig identitet

Prostatakreft er noe slikt som en genuint mannlig sykdom. Det er en sykdom har merkelig god tid på seg og som kan tikke og gå sin gang i år etter år. Den arbeider med et stakkars mannsvesen på to fronter samtidig, både i kroppens cellesystemer og på identitetens mannlige og synlige sider.

Sykdommen og behandlingene varer så lenge at man lett mister all følelse for de små og gjerne umerkelige endringene som man blir påført underveis. Det som skjedde med meg og min kropp inntraff gradvis og over ganske lang tid. Selve nøkkelinnsikten kom derimot brått på meg; jeg er kanskje syk og noe redusert men jeg strever med å være et bevisst sykt og mest mulig redelig menneske overfor meg selv og mine omgivelser -  om man kan si det sånn. Jeg oppdaget nesten over natten at jeg var blitt det som man før i tiden kalte for ‘evnukk’. Denne merkelige innsikten ryddet faktisk opp i noe av villnisset i mitt lille liv og satte på en måte tingene på plass for meg. Heldigvis lever vi i begynnelsen av den kjønnslige mangfoldighetens tidsalder. Eldgamle og falske biologiserende kjønnsoppfatninger smuldrer opp som følge av at nye ‘kjønnsligheter’ trer fram i lyset med sine sære sannheter. Ikke lenger bare mann-kvinne, lesbisk eller homo, men variasjoner og atter variasjoner. Og ikke minst, en nedskriving av verdien til det som i altfor lang tid har vært fremstilt som ‘seksualitet’ og som i virkeligheten er en monoman overseksualisering av de mangesidige gledene som bor i menneskelige og kroppslige forhold mellom inviduelle personer.Tiden er derfor nesten overmoden, folk med mot har forlengst begynt å formulere begreper for andre kjønnsligheter. Hvorfor skal ikke jeg starte prosessen med å befri meg fra den medisinske blindgaten jeg er havnet i som en slags redusert og bare delvis reparerbar manns- og penisfigur?

‘Jeg; er jeg en evnukk?’

Først fikk jeg en slags panikk. Min mannlige identitet skalv som bygninger ved et jordskjelv på 7-8-9 på Richters styrkeskala. Det er jo ikke hverdagskost å undergå en såpass markant endring av egen kjønnsidentitet uten selv å ville det. Jeg opplevde det nærmest som en Kafka-metamorfose, der personen våkner opp i sengen sin til en ny dag og er omformet til et monstrøst insekt. Litteraturforskere Walter Herbert Sokel skriver i boken ‘The Myth of Power and the Self: Essays on Franz Kafka’, (2002) om Kafkas lille roman ‘Metamorfose‘ (‘Forvandlingen’) der en mann på en skremmende måte blir omdannet til et vemmelig insekt:

«Selv om jeg i bokstavelig forstand ikke kan bli til et insekt, kunne jeg ikke havne i den samme slags absolutte isolasjon, bli gjort til gjenstand for uhyggelig avsky utover den forakten som til vanlig rettes mot mennesker?»

Jeg våknet opp og innså at jeg var blitt dette for menn så grenseløst foraktelige; en ‘evnukk’. Ikke lenger den ‘mannen’ jeg så langt hadde vært og tatt for gitt. Det var kanskje ikke direkte skremmende, men det traff meg skikkelig inn i min innerste kjerne. En slags knock out for ‘mannen-i-meg’. Samtidig hadde det en annen side, nesten slik man i psykologiske persepsjonsoppgaver plutselig ‘ser’ en figur eller en Gestalt i et rotete bilde der man  først så ingenting eller noe helt annet.

Folk flest vil nok misbillige sterkt at man omtaler seg selv som ‘evnukk’. Selv om man kanskje kan ha en fornemmelse at en har noe til felles med ‘evnukker’, så vil man bli spart for nærgående utlegninger om slike selvfornedrende intime og personlige ting. Ingen som er ved sine fulle fem kommer jo på å si noe slik om seg selv. De fleste kjenner seg ukomfortable og vil helst tenke på noe som er mer hyggelig.

Ordet ‘evnukk’ har utelukkende negative assosiasjoner, det viser jo til noe brutalt og barbarisk, en redusert offertilstand som er bare er et hakk bedre enn døden. For en vanlig mann er det å bli gjort til evnukk kanskje det verste som kan hende en. For meg er, dessverre får jeg si etter 7 år med prostatakreft og behandling, ‘evnukk’ en teknisk og opplevelsesmessig dekkende og riktig betegnelse for min nåværende kjønnslige tilstand eller status. Den fanger opp noen viktige sider ved erfaringen med prostatakreft som stille blir forbigått i vanlige medisinske fremstillinger av bivirkninger av moderne behandling for prostatkreft. Det er en kjennsgjerning at den moderne medisinsk-kjemiske kastreringen av menn ved hormonbehandling og eventuellt nyere androgent depriverende medikamenter som Zytiga og Xtandia, er mer omfattende enn noen av de metodene man har nyttet gjennom historien for å kastrere menn og lage evnukker av dem. Dersom det har noe for seg å snakke om ‘evnukker’ som en følge av tidligere tiders ufullstendige og primitive kastreringsmetoder, så når man høydepunktett når det gjelder evnukktilstanden med vår tids hormondeprivasjonsterapier.

De fleste menn nøler av forståelige grunner når det gjelder å ta inn over seg disse sterkt personlige tingene. Man sjonglerer ikke for mye med sin egen identitet. Det er som kjent ikke noe lek å være mann, for en mann er det fullt alvor. Dermed velger mange av oss å skjule eller holde stilt om denne delen av sine erfaringer, den er altfor krevende å forholde seg til og leve med. Å skulle forholde seg til evnukk-utfordringen vil innebære en dyptgående reidentifisering av seg selv, i forhold til sin seksualitet og det å være mann. Når man velger å unngå evnukk-utfordringene, velger en samtidig å gå under jorda med viktige sider av seg selv og sitt liv.

Hva så?

young_eunuchJeg har blitt ganske bra informert fra helsevesenets side. Legene kan det medisinsk-tekniske prostatafaget sitt godt nok, stort sett. De beretter – om enn noe varsomt og forbeholdent - om forventete følger ved kirurgiske inngrep, stråleterapi, hormonbehandling, skjelettstyrkende behandlinger, osv.. Helst i form av en nøktern opplisting av såkalte bivirkninger og sykdomssekveler som hetetokter, metabolske forstyrrelser og vektøkning, benskjørhet, nedsatt libido, økt risk for dette eller hint, osv..

Den prostatasyke står der med sin syke og delvis deformerte kropp, skjøre følelsesliv og sitt begrensete intellekt og skal forholde seg både til komplekse teknisk-medisinske forhold, men også til den personlige og eksistensielle siden ved sin tilstand: Forsøker man å sette seg ordentlig inn i prostakreftens tekniske mysterier i dens ulike faser fram til døden, overveldes man fort av kompleksitet, komplikasjoner og ugjennomsiktighet. Jeg har forsøkt og forsøker fortsatt, men greier rett og slett ikke å henge med. Man kan i sin avmakt gi seg over til ekspertene, noe mange tvinges til å gjøre. Eller man kan beholde fotfestet i sin egen tilstand og forsøke å artikulere denne i et sammenhengende språk som er egnet til å fange opp de tingene en opplever. Da spør man:

‘Hva har egentlig skjedd med meg? Hva slags tilstand er jeg i, og hva slags tilværelse venter meg etter denne behandlingen?’

Ingenting, og da mener jeg virkelig ingenting, er blitt formulert om min kommende evnukkstatus.  Jeg var derfor helt uforberedt på den vendingen som inntraff i min selvforståelse. Det var en vakker solrik sommerdag ute i hagen i Florø med min kjæreste, en skjellsettende dag: Jeg oppdaget til min forbauselse at all kroppsbehåring var forsvunnet over natta – jeg hadde først ikke merket noe. Mitt kjente og kjære hårete mandige bryst var blitt fullstendig bart som hos smågutter; det var på et vis den siste eller avgjørende puslespillbiten som fallt på på plass. Akkurat da og først da gikk det opp for meg at noe ganske annet og mer enn bare en liste med varierende medisinske bivirkninger var på spill. Jeg innså at det var selve mannen og mannligheten i meg som var gått tapt eller i ferd med å forsvinne. Jeg visste naturligvis allerede at seksualfunksjonen var 100% forsvunnet og vel så det. For godt. Det kunne jeg etter litt refleksjon og omorientering leve med og finne ut av uten å føle meg for redusert. Men nå så jeg et slags mønster, mye annet av det som jeg hadde forbundet med min mandighet og manndom var også borte for godt. Det demret for meg at jeg faktisk var blitt gjort til en skikkelig gammeldags evnukk uten at legen hadde informert meg om denne realiteten.

Jeg skal ikke avvise at noe av det prostatamennene opplever kan være positivt og en slags frisetting fra begrensningene i tradisjonell mannlig sosialisering; f.eks. en slags emosjonell berikelse, større dybde og nærvær i følelseslivet, mindre egoisme og selvopptatthet. Man bli mindre oppsatt på å skulle vinne og dominere, kjenner tydeligere og kan godta dette med å svære svak og sårbar uten å skulle slåss med hele verden. I takt med at testosteronen forsvinner fra systemet opplever man også lettelse, antagelig fordi man merker en økt ro og kontroll når det gjelder mannlig seksuelle spenninger. Man kjenner seg rett og slett ikke så plaget og behersket av seksuell drift. Derfor forholder en seg også mer avslappet og åpen overfor kvinner. Falskheten som kan ligge under normale menns nesten manipulerende omgang med kvinner blir borte. I etterkant, som nyslått evnukk, kjenner jeg til og med et behov for å unnskylde meg overfor kvinner for noen av mine egne tidligere holdninger og opptreden. Det er faktisk mye i denne forandrete innstillingen overfor kvinner; kulturhistorisk sett kan det se ut som at evnukker hadde et sterkere og mer intimt forhold til kvinner, muligens fordi de opptrer på en mer ‘umandig’ og dermed likeverdig måte. Eller kanskje rett og slett fordi fraværet av testosteron gjør at det ofte anspente mann-kvinne teatret erstattes med en mer balansert person-til-person omgang. Kanskje er til og med evnukker ideelle menn for og i et moderne samfunnsliv. I det nære forholdet til kvinner er det mye mer problematisk å være en ‘evnukk-mann’. Hva nå det måtte være; jeg finner det vel ut etterhvert?

eunuchsMen sannheten er at disse positive tingene ikke endrer totalsummen en tøddel: Hormonbehandlingen er en identitetsmessig omveltning for en mann. Den tilsvarer jo den prosessen som transeksuelle personer gjennomgår ved skifte av kjønn fra mann til kvinne. Den gjør menn mer lik kvinner. Transeksuelle personer ønsker og er derfor tilfredse med forandringene som følger, hos prostatbehandlete menn som meg er de uønskete. Vi blir lamslåtte, desorienterte, vettskremte. Forandringene truer selve grunnlaget for ens eksistens som mann.

tumblr_lo6zdxtA881qisa2ko1_r1_500Jeg skaffet meg en haug med bøker og artikler om hva evnukker og katrasjon er og har vært ned gjennom kulturhistorien og i ulike kultursfærer. Dette materialet er i og for seg interessant både i religiøs og maktsammenheng, men også fordi det handler om som en svært spesiell ‘selvteknologi’ eller ‘selvpraksis’ rettet mot mannlige individer gjennom historien.

Like viktig var det at jeg oppdaget at det i den medisinsk-vitenskapelige faglitteraturen faktisk finnes ganske bred forskning og studier om evnukkproblematikken. Denne litteraturen peker på vesentlige etiske betenkeligheter ved måten pasienter blir informert om hva behandling for prostatakreft går ut på. At mye av språket og terminologien i prostatakreftfeltet er merkelige men forståelige omskrivinger for å  omgå eller unngå problemer som følge av virkningene av ‘å miste manndommen’ i vår tids mannlighetskultur. Den tar som kjent ikke lett på slike ting. Man kan kritisere muslimene som straffer kvinner som har vært utsatt for voldtekt, men vestlig mannlig kultur ‘straffer’ også menn som som følge av kreftsykdom helt uten skyld mister sin mannlighet og blir gjort til evnukker i behandlingen. Her kan man nesten snakke om en skjult ‘kjønnsfascisme’ rettet mot menn som er annerledes eller ‘umandige’. Derfor kaller legen det så fint for ‘hormonterapi’ mens det i virkligheten handler om ren og skjær kjemisk kastrering med fortiet evnukktilværelse som resultat. Disse prostatalegene følger sitt velmente behandlingsopplegg og har selvfølgelig ingen anelse om hva det vil si å skulle finne en identitet og leve videre som nybakt evnukk. Du lurer kanskje; er n å den mannlige kulturen virkelig så nådeløs mot de som mister sin mannlighet og manndom? 

Les nå bare hva jeg fant i en bok her om dagen;

«Og en mann uten potens, uten ereksjon, mister sin status som alfahann. Impotens er kulturens og mannens tragedie.» (fra Pushwagner, forord til ‘Nattens ømhet’ av F. Scott Fitzgerald).

Kan det egentlig sies noe tydeligere? Manndomen er åpenbart viktig for mannen. Men kanskje er de på tide å tenke seg litt grundigere om?  

BFK9Y1_2348975bNoen viktige etiske betenkeligheter med dagens praksis med informering om virkninger av ‘hormonterapi’ eller androgen deprivasjon for prostatakreft

«Nøkkelpoenget mitt er at jeg er ikke lenger en mann. Jeg er noe annet.»  (Mann behandlet for prostatkreft, sitat fra Ross Gray, 2004)

Menn med prostatakreft blir gjerne ganske grundig informert om mulige medisinske bivirkningene og skadelige følger av ‘hormonterapiene’ som i dag utgjør en standardbehandling for sykdommen. De amerikanske forskerne Huggins og Hodges rapporterte i 1941 om dramatisk klinisk effekt av å undertrykke testosteronnivået hos menn med prostatakreft som hadde spredd seg fra prostatakjertelen (metatstatisk prostatkreft). Forskerne mottok i 1967 nobelprisen i medisin for sin  oppdagelse.

Hormonbehandling (også kalt androgen deprivasjonsterapi (ADT) er en hovedgrunn til redusert sykelighet og livsforlengelse ved prostatakreft og er dermed blitt selve bærebjelken i den moderne behandlingen av prostatakreft. I USA behandles f.eks. til enhver tid omkring 600 000 pasienter med denne metoden (2010). Ca. 40 000 nye pasienter begynner hvert år slik behandling.

Hormonbehandling virker ved å senke nivået av testosteron og andre mannlige hormoner hos pasienten noe som gjør at kreftcellene går i remisjon og slutter å vokse eller å være aktive. Mannlige hormoner utgjør en slags drivstoff for prostatakreft, og uten disse bremses sykdommens videre forløp effektivt. Dette kan vare i ulike tidsrom, som regel mange år.

Kreft i prostatakjertelen er den vanligste kreftformen som rammer menn. I de fleste tilfellene som oppdages og behandles er tumoren begrenset til selve kjertelen. Hos noen pasienter blir sykdommen metastatisk og sprer seg til andre deler av kroppen (sekundær kreft). Behandlingen kan da stoppe den videre kreftutviklingen en periode, den kan kontrollere smerte og andre symptomer, og forlenge pasientens overlevelse. Prostatakreft oppfører seg derfor noe annerledes sammenlignet med andre typer av kreft, som kan være vanskelig å behandle når de sprer seg. Den vanligst brukte fremgangsmåten for å finne ut om prostatakreft har spredt seg og er i vektst etter krurgi, stråling og hormonell behandling, er å måle såkalt PSA-nivå (prostataspesifikt antigen, et protein som produseres i prostatakjertelen) hos pasienten. Når dette stiger kan det være en indikasjon på at kreften utvikler seg videre, selv om den ikke lenger kan oppdages i selve prostata eller andre steder. Det er da som snakk om ‘mikrometastaser’ som finnes i pasientens kropp og i blodstrømmen.

Hormonbehandling har en rekke mer eller mindre alvorlige bivirkninger, som forverres ved mer lengrevarige forløp. I forskning fremkommer det at bivirkninger som oppleves som særlig utfordrende omfatter: kroppslig feminisering; endringer i seksuell fungering; endringer i mellompersonlige og intime forhold; kognitive og affektive symptomer; og tretthet, søvnforstyrrelser og depresjon.

Stort sett informeres pasientene ved at man forklarer hensikten med behandlingen og om såkalte ‘bivirkninger’. Selv om prostatakreft varierer mye i hvor aggressiv sykdommen er – mellom 30-50 % av tilfellene har et ufarlig forløp -  er dette allikevel av stor betydning for pasientene gitt  -

«den signifikante potensielle morbiditeten som er forbundet med aggressiv behandling.» (Jeffrey Ross, 2003)

Den primære og tilsiktete virkningen av hormonell behandling er altså å senke eller helst eliminiere sirkulerende mannlige hormoner for derigjennom å hemme eller stoppe kreftutviklingen. Samtidig har behandlingen en rekke andre ugunstige og skadelige virkninger på pasientens kroppslige, psykologiske og sosiale fungering. Ved hormonbehandling får pasientene opplistet at en kan få økt risiko for metabolske forstyrrelser og ‘metabolsk syndrom’, fatigue eller sykelig tretthet, hjertesykdom og diabetes, kunne bli plaget med lettere eller alvorlige hetetokter, at en blir mer følsom og empatisk og har lettere for å gråte, at en må mosjonere mer for å unngå å legge på seg for mye, at en har økt risiko for benskjørhet (osteporose) og brudd og skjelettkomplikasjoner bør innta kalk og D-vitamin, at man får tendens til brystutvikling (gynekomasti) , osv.

Legen forklarer gjerne noe halvhjertet og ofte på en klossete måte at man også vil  oppleve svekket ‘libido’ (dvs. seksualdrift)  og problemer med seksuell lyst og ereksjon. Samtidig får prostatapasienten  velmenende råd om å nytte ‘potensmedikamenter’ som Viagra eller Cialis for å avhjelpe seksuelle virkninger.

Sjelden forsøker legen å gi et slags samlet bilde av følgene av hormonbehandling på en måte som pasienten kan oppfatte som relevant for sin personlige og psykosiale tilværelse. Man får knapt noen god helhetlig forklaring på hva alt dette handler om, hvordan plagene og endringene man opplever på egen kropp og helse henger sammen. Disse ‘medisinske bivirkningene’ av hormonterapien utgjør nemlig tilsammen et mønster som er velkjent fra kulturhistorien og fra kastrering av hanndyr. Nyere studier tilsier at terminologien fremgangsmåten som nyttes for å forklare behandling for prostatakreft tildels kan være forskjønnende og tildekkende med hyppig bruk av forenklende eufemismer. Studiene av opplevelsessammehenger hos menn med prostatakreft viser at mange kreftrammete menn såvel som deres pårørende misforstår eller har vansker med å forstå terminologien som brukes for å forklare behandlingen og virkningene. Forskere som har undersøkt denne siden ved prostatakreft skriver at:

«den metaforiske bruk av betegnelser, inkludert impotens, kastrering og kastrert, for å bedre forstå hvordan disse ordene blir tolket både av allmennheten for øvrig, og av de ca en halv million mennesker i Nord-Amerika som på ett eller annet tidspunkt tar kjemisk kastrerende medikamenter for å kontrollere prostatakreft. (-) Vi finner at disse ordene nesten alltid anvendes negativt. Vi konkluderer med at språkbruken om emaskulering ofte uttrykker at det er noe galt med subjektet og innebærer en generell dysfunksjon og avmakt- sosialt, politisk og seksuelt og legger ekstra byrder til den skam og «annerledeshet» som oppleves av kreftpasienter som er kastrerte ut fra medisinsk nødvendighet. I tillegg viser vi at nyere forsøk på å referere til seksuell impotens mer snevert som erektil dysfunksjon ikke klarer å skille den metaforiske fra den fysiske betydningen av impotens, og ikke løser problemet med skammen forbundet med medisinsk kastrering. Samfunnets manglende evne til å erkjenne at kastrering fortsatt er vanlig forsterker stigmatiseringen av dem som er emaskulert av medisinske grunner.» (Mitchell A. Cushman, JoAnne L. Phillips, and Richard Wassersug, «The Language of Emasculation: Implications for Cancer Patients,» International Journal of Men’s Health 9, no. 1 2010)

Dersom pasientene og pårørende hadde fått full og uforskjønnet informasjon om hvordan behandlingen påvirker maskulinitet eller hva den gjør med deres mannlighet, psykisk og kroppslig, da ville de antagelig vist større skepsis til  og noen ganger motsette seg behandlingen. Noen tror at ‘hormonbehandling’ handler om en slags hormontilskudd mens det i virkeligheten handler såkalt ‘androgendeprivasjon’ eller kjemisk kastrering, som nyttes som erstatning for kirurgisk kastrering.

I en kommentarartikkel fra 2012 skriver forskeren Richard Wassersug følgende:

«Samlet medfører disse resultatene bekymring for at det å kalle ADT  (dvs. androgendeprivasjonsbehandling) for ‘hormonbehandling’ og ikke fortelle pasientene om storparten av de veletablerte bivirkningene av LHRH agonister bryter med det etiske prinsippet om informert samtykke. Det store spørsmålet nå er hvordan man kan endre klinisk praksis, slik at helsepersonell vil gjøre mer for å forberede sine pasienter som starter på ADT omkring  den fysiske og mentale innvirkningen av denne behandlingen.»

Det enerådende perspektivet på hva som foregår under hormonbehandling og hvilke effekter hormonelle endringer har på menn er et medisinsk tredjepersonsperspektiv der helsepersonellets betraktninger preger bildet kanskje uforholdsmessig sterkt. Det er lett å tenke seg at helsepersonellet ikke vektelegger og betoner ulike sider ved virkningene og følgene av hormonterapi på samme måte som pasientene selv, dersom de hadde kommet til orde. Etterhvert har sosialforskere begynt å interesse seg for hvordan menn på hormonbehandling selv opplever behandlingen og dens effekter på deres kropp, psyke,  indentitet og sosiale tilværelse. Disse studiene gir et innsideperspektiv fra de kreftrammete mennene selv. Resultatene som fremkommer gjør at man begynner man å se et noe annet bilde enn det som så langt har preget prostatakreft-feltet.

I en bok med den talende tittelen ‘Prostata-fortellinger. Menns erfaringer med prostatakreft» har den amerikanske forskeren Ross Gray tatt for seg viktige aspekter ved den subjektive erfaringsmessige siden ved prostatakreft og dens behandling. I en oppfølgende artikkel fra 2004 med tittelen ‘Ikke lenger en mann’ (Auto/Biography, 2004) gjengir Gray følgende formulering fra en pas. med avansert prostatakreft:

«Når du tar bort testosteron, har du kastrert en mann. Det er ingen tilfeldighet at urologer snakker om hormonbehandling for prostatakreft som kjemisk kastrering. Hvert år blir i NordAmerika omkring 30-40000 av oss kastrert på denne måten, som terapi for avansert prostatakreft. Den anatomisk korrekte betegnelsen for en kastrated person er en evnukk. Jeg tror det er verdi i å innse og erkjenne at jeg er en evnukk. Det er et bedre sted å finne nytt fotfeste enn å late som at en er en mann.»

En av de mest krevende utfordringene for en mann som gjennomgår langre perioder eller permanent hormonell kastrering er nettopp hvordan forholde seg til tradisjonelt oppfattet mannlighet. Hormonell kastrering medfører at ens mannlige identitet settes på en hard prøve. Den enkelte mannlige pasienten må gjennom både en slags sorgarbeide og langvarige bestrebelser for å refomulere sin mannlige identitet på en tilfredstillende og levelig måte. Et menneske er som kjent ikke en isolert øy, det er heller ikke en mann. Den mannlige prostatapasienten opplever ikke bare kroppslige og psykologiske endringer, men også dyptgående mellompersonlige endringer i sin opplevde ‘mann-mann’ relasjon og ikke minst i den viktige ‘mann-kvinnerelasjonen’. Disse relasjonene definerer oss og vår identitet kanskje like mye som kroppslige og psykiske egenskaper tatt for seg.

Gray har i sine studier demonstrert at det er et dilemma for kjemiskt kastrerte menn å forholde seg til det som i maskulitetsforskningen omtales som ‘hegemonisk maskulitet’ og at noen forsøker å skifte til andre alternative uttrykksformer for maskulinitet som samsvarer med deres endrete tilstand.

De iatrogene ‘evnukkene’: Prostatakreft og kastrering

«Det er i hver tidsalder, nye feil som må rettes opp og nye fordommer som man må stå imot.»(Samuel Johnson)

I en artikkel med tittelen ‘Den seksuelle og sosiale presteringen til androgen-depriverte (kasterte) menn gjennom historien: Implikasjoner for moderne kreftpasienter.» (Social Science and Medicine, 2006) er forfatterne M.W. Aucoin og R.J. Wassersug de første til å tydeliggjøre at kastrasjonsbehandlingen ved prostatakreft i realiteten produserer evnukker. De skriver:

«Den historiske termen for en mann som har blitt kastrert er ‘evnukk’; bare få pasienter med prostatakreft vil imidlertid føle seg komfortable med denne betegnelsen. Slik den brukes i vår tids samfunn, har ‘evnukk’ en nedsettende betydning som impliserer generell svakhet i fungeringen. (-) Siden behandling av pasienter med avansert prostatkreft har resultert i at det nok en gang finnes et stort antall av androgen-depriverte menn i samfunnet, så synes det å være passende å gjennomgå den sosiale og seksuelle presteringen til evnukker i historien.» 

booksCAJ36V2J

Kulturhistoriske fremstillinger om paksiser med kastrering av gutter og menn som en omforming til en annen sosial statur som såkalte ‘evnukker’ har demonstrert at dette har vært utbredt i mange forskjellige kulturer og religioner. Virkningene av kastrering er hos mennesker som hos dyr noe ulike, avhengig av om en blir kastert som barn eller voksen og om en blir kirurgisk eller kjemisk kastrert. ‘Evnukkisme’ ble tilbake i historien praktisert av en rekke ulike grunner. Grekerne og romerne, hinduer, muslimer, kristne både i vest- og østkriken og særlig i Bysants, i historiske Ethiopia, i den gamle kinesiske kultursfæren og til og med det gryende moderne Europa praktiserte kastrering ut fra ganske ulike forutsetninger; f.eks. på slaver, i religiøs sammenheng, som straff, frivillig kastrering for åndelige formål, rekruttering til bestemte stillinger og funksjoner, for å fremdyrke bestemte ønskete egenskaper hos ‘kastranden’, osv..

Det er lett å tenke at kastrering og omgjøring av mannlige individer til evnukker eller det som i den nyere kulturhistoriske forskningslitteraturen om evnukker omtales som ‘ikke-kjønnslige  individer’ eller ‘det tredje kjønn’ (Shaun F. Tougher, 1996) er noe som tilhører mere primitive kulturer og tider til. I vår opplyste moderne verden tenker vi at det ikke lenger finnes noe slikt som evnukker. Evnukk-figuren forbindes med arkaiske holdninger som vi forlengst har kvittet oss med.

Det er meget langt fra sannheten. Evnukker har tilsynelatende forsvunnet, men det er som følge av språklig og medisinsk-terminologisk tilsløring av faktiske forhold. Evnukker finnes nemlig i dag, kanskje i større omfang enn noen gang tidligere og flere enn vi liker å forestille oss. Det er kanskje ikke ‘in’ å snakke om ‘evnukker’ lenger; men om en bare ser seg litt nøyere omkring i det mannlig-medisinske landskapet så oppdager man at de finnes tildels skjult av en annen og oppdatert medisinsk terminologi. Grunnene til at de finnes i vår moderne virkelighet er også andre enn i tidligere tider. I og med at tilværelsen som evnukk – om enn tildekket av medisinsk terminologi –  har stor betydning for mannlige individer såvel som deres nære sosiale omgivelser og samfunn, er det av stor interesse å undersøke dette fenomenet nærmere.

Mannligheten hos menn under behandling for prostatakreft

» Du minner meg om en person som ser ut gjennom et lukket vindu og ikke kan forklare for seg selv noen merkelige bevegelser til en som passer forbi på utsiden. Han vet ikke hva slags storm som raser utenfor og at personen der ute kanskje bare ved store anstrengelser greier å holde seg på bena.» (Wittgenstein)

251220126781I Norge finnes det oppsamlet etter tiår med diagnostisering og behandling nesten 35000 menn som har hatt sykdommen og gjennomgått ulike former for behandling (som oftest omfatter kastrering) for prostatakreft (34 361 pr. 31.12.2011.)

Det tilsvarer den mannlige delen av befolkningen i Kristiansand by som har like over 70 ooo innbyggere.

Hvert år kommer det mellom 4 og 5 tusen nye tilfeller (2010: 4211, 2013: 4919), og tallet er antagelig langsomt økende. Noe over tusen menn hvert år dør av sykdommen (2012:1006) tross behandling. Prostatakreft ligner etterhvert på en moderne epidemi; 1 av 8 menn vil få prostatkreft i løpet av sin levetid. De fleste av disse vil få en behandling som innebærer en eller flere former for kastrering. Jeg er usikker på hvorvidt det er riktig å nytte en såpass brutal formulering, men dette betyr at 1 av 8 norske menn eller ca 300 000 nålevende norske menn i løpet av sin levetid vil bli ‘behandlingskastrert’ for prostatakreft og omgjort til moderne evnukker eller ulike graderinger av ‘ikke-kjønnslige individer’.

Kjemisk kastrering innebærer en dyptgående endring av det som oppfattes som en manns typiske mannlige kjønnsegenskaper. Skjeggveksten svekkes, kroppsbehåringen forsvinner, ereksjonen og ejakulasjonen blir borte, penis atroferer, musklene og muskelstryken svekkes, muskler erstattes med kroppsfett, ansiktets og kroppens former blir mykere og rundere, seksuelle intensjoner, forestillinger og driv (libido) svekkes eller forsvinner, normal mannlig ‘agressivitet’, selvhevdelse og domineringsatferd svekkes eller forsvinner, følsomheten og interessemønstret endres eller ‘feminiseres’, osv. Ved litt ettertanke kan man stille spørsmål om hvor mye av pasientens mannlighet som blir tilbake i kjølvannet av et behandlingsopplegg for å stoppe prostatkreft.

De ‘overlevende’ har som regel en ikke-metastatisk kreftsykdom som er lokalisert til selve prostata og som dermed ikke har metastasert og spredt seg til andre deler av kroppen. Den resterende og mer uheldige gruppen har enten ‘lokalavansert’ eller ‘avansert prostatakreft’ der kreften metastaserer til nærliggende og fjernliggende deler av kroppen. Denne gruppen mottar mer aggressiv behandling, inkludert mer omfattende og lengrevarende bruk av det som kalles hormonbehandling. I siste fase av sykdommen går kreften over i såkalt ‘kastrasjonsresistent’ fase; fra da av er det ikke lenger snakk om å bli kurert gjennom behandling. Behandlingen er rent livsforlengende og palliativ eller lindrende.

‘Hormonterapi’ ved prostatakreft

booksoojoBehandlingen for prostatkreft omfatter utover stråleterapi og prostatakirurgiske inngrep som regel bruk av et spekter av hormonell antiandrogen eller Androgen-deprivasjons terapi (ADT). Hormonterapien går ut på å redusere eller eliminere testosteron som er et såkalt androgent hormon. Testosteron er et mannlig hormon som spesifikt fremmer veksten og spredningen av prostatakreft. Kreftceller i prostata eller blærehalskjertelen fremkommer i utgangspunktet som følge av forskjellige genetiske mutasjoner eller forandringer i cellenes DNA. Muterte celler kan føre til fremveksten av en svulst (tumor), og denne svulsten kan begynne å spre seg fra prostata til andre deler av kroppen, slik som skjelett, blod, lymfeknuter, eller andre organer. Når prostatakreftceller sprer seg til til andre organer betegnes den som avansert eller metastatisk. Denne spredningsprosessen er testosteron-avhengig. Det å redusere sirkulerende testosteron til svært lave (kastrerings) nivåer er derfor et viktig mål for behandlingen av menn både med lokalisert og med avansert prostatakreft. Ved tidlig prostatakirurgi nyttes ofte ikke hormonbehandling.

I Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av prostatakreft (Helsedirektoratet, 2013) beskrives hormonbehandling på følgende måte:

«Hormonbehandling kan gis før strålebehandling (neoadjuvant), under strålebehandlingen (konkomitant), etter behandlingen (adjuvant), eller som en kombinasjon av disse. Medikamentene som brukes virker ved å redusere mengden androgener (LHRH agonist; kjemisk kastrasjon), eller ved å blokkere androgen reseptor (perorale antiandrogener). Kombinasjon av disse medikamentene benevnes total androgen blokkade (TAB).

Hensikten med å kombinere hormonbehandling og strålebehandling er å bedre behandlingseffekten ved:

  • Volumreduksjon av prostata forut for strålebehandling
  • Synergistisk effekt med strålebehandling
  • Behandling av mikrometastaser

Det vanligste i Norge er å gi en kombinasjon av neoadjuvant, konkomitant og adjuvant behandling som tillegg til strålebehandling hos pasienter i intermediær og høy risikogruppe.

Hormonbehandlingen starter 3 til 6 mnd før strålebehandling og den totale behandlingstiden varierer totalt fra 6 mnd inntil 3 år avhengig av sykdomsstadium og risikogruppe. Det benyttes i prinsippet tre ulike former for hormonbehandling, enten LHRH agonist alene, eller i kombinasjon med antiandrogen (TAB) eller antiandrogen alene.»

Hormonterapien går ut på å anvende forskjellige midler som induserer en kjemisk (medisinsk) form kastrering, dvs. reduksjon av serumtestosteronnivået fra et normalt nivå på ca 500 til 600 ng/ml ned til under 50 ng/dl (og ideelt sett lavere enn 20 ng/dl). Følgende forskjellige former for hormonterapi blir benyttet:(kommer)

Zoladex

I USA får mer enn 40000 (2006) nye menn hvert år ADT-behandling, mens over 600 000 menn til enhver tid er under slik behandling (2012). Enkel hoderegning gjør det lett å forstå at over noen år medfører dette at et betydelig antall amerikanske menn gjøres til det som i tidligere tider ble omtalt som ‘evnukker’. I virkeligheten innebærer denne behandlingen en mer eller mindre fullstendig kjemisk kastrering av den prostatakreftsyke mannen som dermed i tillegg til en plagsom sykdom må finne ut hvordan han kan leve videre som det som man tidligere kalte ‘evnukk’. Min erfaring er at de færreste ADT-behandlete menn i Norge er godt nok forberedt på en slik tilværelse, og at få får adekvat hjelp og oppfølging for å bearbeide sin nye situasjon som kastrerte menn men en i beste fall annerledes mannlighet enn den de fleste andre menn praktiserer. Dersom prostatakreftrammete menn skal oppnå en optimal livskvalitet etter ADT-behandlingen og andre behandlinger som påvirker mannlig seksualfunksjon er det av stor betydning at man i helsevesenet tar den utfordringen som ligger i disse problemstillingene.

Litt om min egen status som behandlings-’evnukk’

040120136801Selv har jeg utover stråling gjennomgått to runder med slik kastrerende ADT-behandling med kurativt siktemål. Etter at kreftsykdommen min gikk over fra en ‘avansert’ fase med spredning til skjellett og bløtvev og deretter inn i en såkalt kastrasjonsrefraktær eller kastrasjonsresistent fase (kastrasjonsresistent sykdom (CRPC) for ca. et år siden (sommeren 2013) har jeg fortsatt på et høyere nivå med kjemisk kastrering i form av ADT-behandling, men i tillegg bruker jeg Zytiga+ prednisolon som på en irreversibel måte fjerner enzym som inngår i androgen-produksjonen i binyrene og i selve de metasstatiske kreftscellene. I virkeligheten utgjør dette bare en mer fullstendig kjemisk kastrering; har man ikke blitt gjort til evnukk tidligere så blir man iallefall det med denne agressive behandlingen. Zytiga eller Abiterone eliminerer all resterende androgenaktivitet i binyrene og i selve den metastatiske kreften, som derfor for en kortere eller lengre periode blir hemmet og går tilbake. Var jeg ikke gjort til evnukk etter første og andre runde med ADT-behandling, er jeg i allefall det som følge av denne siste radikale behandlingen.

Mannligheten

«De fleste dyr trekke penis inn i kroppen når den ikke er i bruk; de blir, så å si, evnukker på deltid. Dessverre har vi ikke lært å gjøre det ennå. Men når en mann ikke er i gang med å ha sex, så skulle (og kan) han psykologisk og  sosialt putte sin arbeidsledige lem i lommen, og gå tilbake til  en status som kjønnsnøytralt menneske, som relaterer seg til andre kjønnsnøytrale mennesker i seksuelt nøytrale former.» (Taylor 2000)

148102_4927314057574_867166914_nSom filosofen Martin Heidegger fant på å si det, ble jeg ufrivillig kastet inn i verden som en Han. En handyr. Det hører til min ‘kastethet’.

Først som gutt, noe umodent i ferd med å bli til noe annet. Så, på et tidspunkt – hvem vet egentlig når det inntreffer? – ble jeg en Mann. og tilslutt, dette som prostatakreftmenn mest er alene om å oppleve, metamorfosen til noe ‘tredje’, et ‘ikke-kjønnet’ individ.

Andre av mer pessimistisk legning, som Leopardi eller Schopenhauer, påstår at det aller beste ville være om en aldri var født. Men slik er det ikke; er man først kastet inn i denne verden, er ikke det noen opsjon. Man må leve sitt liv som gutt og mann fra først til sist.

Jeg er altså her, med mine av naturen og genene og hormonene påførte kjennetegn. En Mann. Så gjør man det beste ut av det, uten egentlig å vite hva man gjør. Mann; det er nesten bare et ord. Jeg har egentlig ikke større peiling på hva det betyr. Utover det som er helt selvsagt. Kjønnslighet er mer komplisert enn det kan se ut, bare hør her -

«Hvis kjønn er noe som en ​​gjør, en ustanselig aktivitet utført delvis uten at man vet det og uten ens vilje, er det ikke av den grunn automatisk eller mekanisk. Tvert imot, det er en praksis med av improvisasjon innenfor en begrensende scene. Dessuten ‘gjør’ man ikke ens kjønn alene. En «gjør» det alltid med eller for en annen, selv om den andre bare er imaginær. Det som jeg kaller mitt «eget» kjønn synes kanskje til tider som noe som jeg er forfatter til eller rett og slett eier. Men vilkårene som utgjør ens eget kjønn er, fra starten, utenfor seg selv, utover seg selv i sosialitet som ikke har én forfatter (og som radikalt bestrider tanken om selve forfatterskapet).» (Judith Butler)

Ikke bare er jeg født mann, jeg gleder meg over og elsker å være en slik mann. I dag mer enn noensinne, tross noen heller stygge begrensninger som jeg er blitt påført i kjølvannet av sykdom og offensiv behandling og som jeg skal komme tilbake til om litt.

Jeg skal ikke benekte det; jeg har hatt glede av å være et temmelig typisk handyr med handyrets mentalitet og atferder. Og hanndyrets seksuelle tilbøyeligheter i alle dens utallige variasjoner. I tiår har jeg praktisert en seksuell livsstil slik det forventes at menn skal gjøre det. Og slik vi drives til å leve av våre seksuelle tilbøyeligheter, med mer eller mindre bevissthet og ettertanke. jeg har sikkert gjort mine feil, det får andre bedømme. Jeg har gjort det jeg har gjort – en mann blant menn og kvinner.

Tingene har forandret seg. Hva jeg egentlig er i dag vet jeg faktisk ikke.

På utsiden er jeg fortsatt mann, men noen av de viktige kjennetegnene som definerer en mann både fra innsiden og sett utenfra har jeg ikke lenger tilgang til. Jeg fungerer fortsatt i noen av de rollene jeg har vært forbundet med. Folk jeg har kjent og fortsatt kjenner ser antagelig fortsatt den personen de alltid har sett, uten å oppfatte at hele mitt kjønnspregete vesen er radikalt forandret. Kanskje merker noen av de mest følsomme at noe alvorlig eller dyptgående har skjedd, uten at de vet hva det er? eller uten at de kan sette ord på det?

90882615b708ccae5887c2389a9db48fJeg er en såkalt evnukk. Som følge av at jeg er kjemisk kastrert. Hormonbehandlet først en gang, så for andre gang og til slutt for en tredje gang. I tillegg er jeg strålebehandlet for agressiv prostatkreft mot underlivet med diffuse brannskader både i benbygning, bløtvev og nerver. Følgene deler jeg med andre menn som har gjennomgått samme sykdom og lignende behandling. Vi utgjør en stillferdig gruppe av moderne evnukker, også omtalt som det som på overflaten er en mann men som funksjonelt er en slags ‘ikke-kjønnete’ individer.

Jeg har i lengre perioder fått oppleve hva det innebærer og dermed måttet lære meg forholde meg til, å leve og fungere uten det som kalles normale mannlige seksuelle drifter og fantasier, reaksjoner og handlinger.

Reven sa som kjent at ‘Alt er en overgang’, da han ble flådd. Det samme kan sies om det å bli kastrert og oppleve at ting som man et helt liv har tatt for gitt plutselig forsvinner, nesten over natta. Man står der plutselig, med et tomt grått rom foran seg der det tidligere var en følelsesmessig rikt landskap.

castrationFor de fleste av oss virker det som om det meste er forstått, at de beste bøkene allerede er skrevet, de beste filmene hører fortiden til og at fordommer er noe som hører fortiden til. Vi innbiller oss ingenting lenger, vi er for opplyste til å innbille oss ting. Det vi tenker og tror på er saklige begrunnet og ikke noe vi innbiller oss. Historien er på en måte slutt i hvert eneste individ. Som en av Becketts personer sier det; ‘jeg er som jeg er’.

Dette er en illusjon. Selv i vår moderne rasjonelle og vitenskapelige tidsalder er vi stappfulle av fordommer og alskens innbildninger; kanskje mer enn noensinne i historien – mye av det vi tror er kunnskap og saklig viten er fordomsfyllte og snevre feiloppfatninger. Særlig når det er snakk om sex og kjønn og identitet.

GOYA.CASTRATEDVi er omgitt av kjønnslighet og sex i alle slags fasonger og utgaver, overalt og hele tiden. Vi bærer og nærer og investerer sterke seksuelle krefter i vårt naturlige og vårt sosiale vesen.

Vi er alle nødvendigvis på en eller annen måte opptatt av sex, både det samfunnet vi er en del av og det enkelte levende individet. Sex er påført oss som begjær og behov fordi vi er en del av naturens biologiske virkelighet. Men fordi vi utover vår biologi både er en del av et samfunn og et komplisert fellesskap med andre og fordi vi alltid søker vår egen identitet og frihet og selvbestemmelse, blir det å omgåes ens eget seksuelle vesen og krefter en uopphørlig utfordring.

castration_an_abbreviated_history_of_western_manhood_by_gary_taylorVår seksualitet finnes kanskje som en egen kraft og en stemme dypt inne i oss, hva den forsøker å si oss vet vi ikke helt men vi forsøker å finne det ut sammen med andre ute i livet. Litt etter litt. For samtidig er denne stemmen innvevd i og sammenvevd med vår kroppslige, følelsesmessige og personlige tilværelse ute i en historisk og samfunnsmessig virkelighet. Seksualiteten er til tross for sin uimotståelighet og sitt påtrengende nærvær derfor alltid tilstede ute i en konkret virkelighet og bestemt og preget og gjennomsyret av og gjennom denne.

Derfor er det kanskje tilfelle det som den franske idehistorikeren og filosofen Michel Foucault skriver:

«….oppgaven med å analysere ens eget seksuelle begjær er alltid viktigere enn å analysere alle andre former for synd».

a-brief-history-castration-second-edition-victor-t-cheney-paperback-cover-artMannlighet og seksualitet i  prostatakreftens tidsalder

“Hvorfor dette oppstyret rundt prostatakjertelen? Det er som med Bulgaria. Ingen er helt sikker på nøyaktig hvor det er hen eller hva som foregår der.” (Hal Ackerman)

«Sex er et mye merkeligere og dypere fenomen enn de fleste tror i vår tekniske og kroppsfikserte tidsalder. Det er egentlig nesten synd i moderne mennesker når en ser hvor mye de investerer og hvor lite de får ut av sin vanvittige opptatthet av sex. Mann-kvinne spillet er vår tids dominerende teaterforestilling i virkeligheten – når vi ser bort fra rik-fattig spillet som man må være så mye mer varsom med på bakgrunn av dets sammenheng med politikk, ulikhet og rettferdighet –  det oppføres hele tiden i og av vestlige media. I dette spillet tilskrives såkalt genital sex en nesten magisk rolle.

Kanskje mer enn noe annet mennesker engasjerer seg i handler sex like mye om våre indre forestillinger om hva vi er og hva andre er som om noe rent fysisk og lystbetont. Fysisk sex blir uten forestillinger fattig sex samme hvor fysisk og sexy den kan være. Tomhet og jag, jag og tomhet. Sex hjelper egentlig ikke mot noe som helst, det er en av vår tids myter at sex ‘gjør’ noe viktig for og med oss. Jeg har hørt menn som har mye sex si at de allikevel og hele tiden tenker på sex, det hjelper ikke mot noe som helst; og menn som hele tiden jager etter og jakter på kvinner og sex si at de aldri får nok, samme hvor mye og hva de får. Det er jo ikke slik at folk enten lever med eller uten sex. Selv de som har mye sex i snever forstand kan ha lite sex i egentlig forstand, og omvendt. For det første driver man jo ikke på hele tiden, eller ikke i det hele tatt. Når man driver på er det ikke alltid slik en skulle ønske det. I en viss forstand lever vi alle både med og uten sex. Det er graden av tilstedeværelse med et annet menneske, og hva en selv innerst og den andre inne søker i dette møtet det kommer an på.» (Fernando Persa; ‘Sexløs sex. Innføring i hvordan leve og elske i en tilværelse som moderne evnukk’)

Picture_69Flere titusen norske menn fortsetter livet etter å ha gått gjennom prostatakreft og kreftbehandling. Et forholdsvis stort antall av disse mennene påføres en rekke mer eller mindre diffuse skader og kroppslige og psykologiske og sosiale forandringer som følge av behandlingstiltak som operative inngrep, hormonell medikasjon, stråling.

Dette er for en stor del uunngåelige skader og følgevirkninger som menn som rammes av prostatakreft må lære seg å leve med og tilpasse seg. Det koster å bli kreftfri eller å kunne leve videre med en kreftsykdom som er under kontroll.

Det viktigste en prostatkreftrammet gir avkall på er sin tradisjonelle og kjente mannlighet og sin mannlige seksualitet. Ingen tør eller vil si det slik, men det er alldeles ikke uriktig å si at en kastrert mann er en ‘evnukk’, dvs. en ‘ikke-kjønnet’ person. Hverken mann eller kvinne. Noe annet, et ‘tredje kjønn’, en sær miks av noe mannlig og noe kvinnelig.

Blant de vanligste og fremdeles forholdsvis dårlig utforskete virkningene av behandling av prostatakreft er kastreringsbetingete skader på den mannlige seksualfunksjonen, kroppslige endringer eller avmaskulinisering og bortfall av eller eventuelt ulike grader av redusert seksualdrift. Det forskes mye på prostatakreft og behandling, men fortsatt vet vi mindre om hvorledes påvirkningen av seksualfunksjon og seksualdrift virker inn på menns personlige tilværelse, livsopplevelse og livskvalitet.

“Fra prostatitis til BPH (godartet prostata-hyperplasi) og kreft, er Amerikanske menns prostata satt under beleiring fra diett og genetikk og økende alder. Noen faktorer kan vi ikke kontrollere, når det gjelder andre kan vi ganske sikkert kontrollere dem. Allikevel, det er rimelig å hevde at de fleste menn ikke har anelse om  hva som sniker seg inn på dem, og langt mindre vet de hva de skal gjøre med det.” (Steve Vogel, ‘Prostata-stormen, 2011)

Menn som er rammet av prostatakreft er i virkeligheten en interessant gruppe for forskere og for offentligheten - dette fordi de kan være en innfallsvinkel til bedre forståelse av noen sider ved mannlighet og den mannlige seksualitetens rolle i menneskelivet. Dette er en presserende oppgave i vår tid, da vi er iferd med å innse at mye av volden, overgrepene, agressiviteten og dominansen i våre samfunnsmessige felelskap henger sammen med tradisjonell maskulitetet. Ikke minst gir prostatamennenes virkelighet tilgang til å kartlegge hva tap av eller redusert kroppslig mannliglighet og mannlig seksualfunksjon fører med seg og hvordan den enkelte reagerer på dette.

Hvor viktig er så egentlig sex for folk? Hvor viktig er sex for menn?

«Hva ønsker en kvinne?»/“What does woman want?”  (Sigmund Freud)

«Jeg tror også at jeg nå har mer av en kvinnelig psykologi, så det er lettere å vite hvordan man skal forholde seg til kvinner. Og til tross for det faktum at jeg er impotent og ikke har noen libido, er det fortsatt mulig å relatere seg seksuelt.’ (Sagt av prostatapasient, sitert fra Gray 2004)

Kritiske stemmer hevder ofte at vi lever i en seksualfiksert tid. I en overseksualisert tid. I det moderne konsumsamfunnet innretter vi mye i våre liv ensidig inn på velvære og nytelse gjennom forbruk. Mens seksualitet og seksuell nytelse i det gamle samfunnet var tettere sammenvevd med reproduksjon og standsmessige og klassemessige forhold, ble har sex de siste tiårene fungert i en relasjonell kontekst med romantikk og partnerdannelse. I vår postmoderne tid hevdes antar mer og mer at den seksuelle utfoldelsen en ‘rekreasjonell’ karakter, der folk bruker sex som en avveksling og oppspriting av et strevsomt prestasjonsorientert liv. En del av dette rekreasjonelle konsumorienterte sexbildet er at det seksuelle området i våre liv trekkes inn i en uopphørlig jakt på opplevelser, tilfredstillelse og nytelser. Sex spiller en stadig viktigere rolle i livsmønstret og for oppfatningen av ‘det gode liv. Man kan stille spørsmål om betydningen av seksualitet og seksuelle lyster og nytelser på en villedende måte kommer i forgrunnen av livene våre?

Hvor viktig er egentlig sex, på hvilken måte bidrar sex til et godt liv ?

Kan man ha et godt liv og leve godt uten sex?

Hvordan arter et liv uten sex og seksuelle behov seg? Er det som før, bare uten den seksuelt relaterte delen? Hvordan lever man uten seksualdrift eller libido og vanlige seksuelle følelser? Hvilke følger har fravær av sex og seksualdrift på det livet man lever og ens opplevde livskvalitet? Hva skjer i den mannlige psyken når den skesuelle komponenten forsvinner? taper man sin mannlighet og sin følelse av å være mann uten mannlig seksualdrift? Endrer man seg i sin personlighet og fungering på andre måter, f.eks. ved å bli mildere og mindre aggressiv, dominant og selvhevdende?

Hva blir egentlig igjen dersom selve seksualdriften svinner hen? Hva slags forhold har en aseksuell mann til kvinner? Kan man ha seksuell omgang med kvinner uten vanlig seksualdrift?

Dette er spørsmål som er vanskelig å svare på av mange ulike grunner.

Samfunn, sex og sannhet

Sannhet når det gjelder menneskelige spørsmål handler ikke ganske enkelt om å undersøke skasforholdene og fastslå empiriske fakta. I menneskellivet er det sanne fobundet med det den tyske filosofen Heidegger med henvisning til førsokratisk tenkning betegner som ‘aletheia’ eller å ‘avdekke’ ting som er skjult eller tildekket og ligger i mørke. Aletheia refererer altså til en annen slags sannhetspraksis enn det å gjøre empriiske undersøkelser og kaste lys over esaksforhold .eks. i en rettsak.

Menneskelig sannhet handler også om å ha vilje og mot til å ta vekk slør, avdekke ting som ligger i det skjulte og avsløre det hemmeligholdte i våre liv. Som den franske filosofen Foucault har hevdet utgjør parrhesia eller mot til å si det man mener er sant også når det kan skade en eller få ubehagelige følger.

Jeg har valgt å være en ‘parrhesiastiker’ når det gjelder disse tingene om mannlig seksualfungering!

Hormonbehandling som ‘befrielse’: Veien til et ‘sexfritt’ liv

Fram til jeg passerte midten av femtiårene levde jeg – når det gjelder sex – et ganske typisk mannsliv for menn som har vokst opp i etterkrigstiden og som var så heldige å oppleve frigjøringen som blomstret mot slutten av 60årene. Jeg skal komme tilbake til noen nøkkelerfaringer fra denne perioden litt senere.

Mitt seksuelle liv som mann gikk på tradisjonelle skinner i noe over 55 år. Av og til havnet jeg, som de fleste andre, utenfor skinnegangen for en periode. Men også som de fleste andre kom jeg raskt tilbake på skinnene og fortsatte ufortrødent videre på mitt livs kjønnslige karrierebane.

I løpet av høsten 2006 begynte ting å forandre seg.

Jeg merket mer og mer noen diffuse plager og merter som jeg til å begynne med forsøkte å overse og lot være å ta notis av.  Det hevdes blant ekspertisen på prostataområdet at man ikke merker noe særlig til prostatakreft utover ‘gammelmannsbesvær’ med vannlating. Jeg er ikke så sikker på at dette er en riktig versjon av hvordan sykdommen forløpet og oppleves. Jeg tror ikke at dette skjer likt hos alle som er rammet og at noen faktisk kan ha tidlige symptomer knyttet til tilstanden i de mer intime organer.

Noen viktige infosider om prostatakreft og kastrering:

http://www.eunuch.org/

http://prostatecancerinfolink.net/2012/08/02/should-we-be-calling-hormone-therapy-for-prostate-cancer-a-spade/

Litteratur:

Alexander, M., Gunn, J., Cook, D. A. G., Taylor, P. J., & Finch, J. (1993). Should a sexual offender be allowed castration? British Medical Journal, 307(6907), 790–793.

Mary M. Anderson, Hidden Power: The Palace Eunuchs of Imperial China (1990).

Michael William Aucoin, Richard Joel Wassersug; The sexuality and social performance of androgen-deprived (castrated) men throughout history: Implications for modern day cancer patients. Social Science & Medicine 63 (2006) 3162–3173

Ayalon, D. (1999). Eunuchs, caliphs, and sultans: A study in power relationships. Jerusalem: Magnes Press.

Barbier, P. (1996). The world of the Castrati: The history of an extraordinary operatic phenomenon. London: Souvenir

Bennett, G., & Badger, T. A. (2005). Depression in men with prostate cancer. Oncology Nursing Forum, 32(3), 545–556.

Cheney, Victor T. ; A Brief History of Castration (1995).

Connell, R. W., & Messerschmidt, J. W. (2005). Hegemonic masculinity: Rethinking the concept. Gender and Society, 19(6), 829–859.

Cushman MA, Phillips JL & Wassersug RJ 2010 The language of emasculation: Implications to cancer patients. Int. J. Mens Health, 9:3-25.

Fauber, L. (1991). Narses, hammer of the goths: The life and times of Narses the eunuch. New York: St. Martin’s Press.

Fergus, K. D., Gray, R. E., & Fitch, M. I. (2002). Sexual dysfunction and the preservation of manhood: Experiences of men with prostate cancer. Journal of Health Psychology, 7(3), 303–316.

Fowler, F. J., Collins, M. M., Corkery, E. W., Elliott, D. B., & Barry, M. J. (2002). The impact of androgen deprivation on quality of life after radical prostatectomy for prostate carcinoma. Cancer, 95(2), 287–295.

Gray, R. E. (2004). No longer a man: Using ethnographic fiction to represent life history research. Auto/biography, 12(1), 44–61.

Gray, R. E., & Klotz, L. H. (2004). Restoring sexual function in prostate cancer patients: An innovative approach. Canadian Journal of Urology, 11(3), 2285–2289.

Gray, R.E. (2003); Prostate tales: men’s experiences with prostate cancer. Harriman, TN: Men’s Studies Press.

Gray, R. E., Fitch, M., Phillips, C., Labrecque, M., & Fergus, K. (2002). Prostate cancer and erectile dysfunction: Men’s experiences. International Journal of Men’s Health, 1(1), 5–20.

Gray,Ross E.; Margaret I. Fitch, Karen D. Fergus, Eric Mykhalovskiy,Kathryn Church: Hegemonic Masculinity and the Experience of Prostate Cancer: A Narrative Approach. Journal of Aging and Identity. March 2002, Volume 7, Issue 1, pp 43-62

Gray, R. E., Wassersug, R. J., Sinding, C., Barbara, A., Trostzmer, C., & Fleshner, N. (2005). The experiences of men receiving androgen deprivation treatment for prostate cancer: A qualitative study. Canadian Journal of Urology, 12(4), 2755–2763.

Ross E. Gray, Margaret I. Fitch, Catherine Phillips, Manon Labrecque, Karen D. Fergus, Laurence Klotz; Prostate Cancer and Erectile Dysfunction: Men’s Experiences, International Journal of Men’s Health. Volume 1, Number 1 / January 2002, 15-29

Hester, D. J. (2005). Eunuchs and the postgender Jesus: Mathew 12:12 and transgressive sexualities. Journal for the Study of the New Testament, 28(1), 13–40.

Higano, C. S. (2003). Side effects of androgen deprivation therapy: Monitoring and minimizing toxicity. Urology, 61(Suppl. 2A), 32–38.

Hopkins, K. (1978). Conquerors and slaves. Cambridge: Cambridge University Press.

Humana, Charles; (pseudonym of Joseph Jacobs), The Keeper of the Bed: The Story of the Eunuch (1973)

Kuefler, M. (2001). The manly eunuch. Chicago: University of Chicago Press.

Kumar, R. J., Barqawi, A., & Crawford, E. D. (2005). Preventing and treating the complications of hormone therapy. Current Urology Reports, 6(3), 217–223.

Lieberman, T. (2005). When I stop naming eunuchs, /http:// www.goodgoshalmighty.com/contributors.tl.htmS. Retrieved june, 25. 2005.

Marmon, S. (1995). Eunuchs and sacred boundaries in Islamic society. New York: Oxford University Press.

McBride Dabbs, J., & Goodwin Dabbs, M. (2000). Heroes, rogues, and lovers: Testosterone and behavior. New York: McGraw-Hill.

Mitamura, T. (1970). Chinese eunuchs. Rutland: Charles E. Tuttle Navon, L., & Morag, A. (2003). Advanced prostate cancer patients’ ways of coping with the hormonal therapy’s effect on body, sexuality and spousal ties. Qualitative Health Research, 13(10), 1378–1392.

Money, John; The Skoptic Syndrome: castration and genital self-mutilation as an example of sexual body-image pathology.,  Journal of Psychology and Human Sexuality, Volume 1 1988.

Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for pallilasjon i kreftomsorgen. Oslo: Helsedirektoratet; 2012. Tilgjengelig fra: www.helsedirektoratet.no/kreft/publikasjoner/

Navon, L., & Morag, A. (2004). Liminality as biographical disruption: Unclassifiability following hormone therapy for advanced prostate cancer. Social Science & Medicine, 58(11), 2337–2347.

Oliffe, J. (2005). Constructions of masculinity following prostatectomy- induced impotence. Social Science & Medicine, 60(10), 2249–2259.

Oliffe, J. (2006). Embodied masculinity and androgen deprivation therapy. Sociology of Health and Illness, 28(4), 410–432.

Penzer, N. M. (1993). The harem. New York: Dorset Press.

Pirl, W. F., Siegel, G. I., Goode, M. J., & Smith, M. R. (2002). Depression in men receiving androgen deprivation therapy for prostate cancer: A pilot study. Psycho-Oncology, 11(6), 518–523.

Porcerelli, J. H., & Sandler, B. A. (1995). Narcissism and empathy in steroid users. American Journal of Psychiatry,152(11), 1672–1674.

Potosky, A. L., Reeve, B. B., Clegg, L. X., Hoffman, R. M., Stephenson, R. A., Albertsen, P. C., et al. (2002). Quality of life following localized prostate cancer treated initially withandrogen deprivation therapy or no therapy. Journal of the National Cancer Institute, 94(6), 430–437.

Ringrose, K. M. (1996). Living in the shadows: Eunuchs and gender in Byzantium. In G. Herdt (Ed.), Third sex third gender: Beyond sexual dimorphism in culture and history. New York: Zone Books.

Ringrose, K. M. (2003). The perfect servant: Eunuchs and the social construction of gender in Byzantium. Chicago: The University of Chicago Press.

Ross; Jeffrey S., MD, Timothy A. Jennings, MD, Tipu Nazeer, MD, Christine E. Sheehan, Hugh A.G. Fisher, MD, Ronald A. Kauffman, MD, Shagul Anwar, MD, and Bhaskar V.S. Kallakury, MD; Prognostic Factors in Prostate Cancer. Am J Clin Pathol 2003;120(Suppl 1):S85-S100

Roesch, S. C., Adams, L., Hines, A., Palmores, A., Vyas, P., Tran, C., et al. (2005). Coping with prostate cancer: A meta-analytic review. Journal of Behavioral Medicine, 8(3), 281–293.

Roller, L. E. (1999). In search of God the mother: The cult of Anatolian Cybele. Berkeley: University of California Press.

Rot I1, Ogah I, Wassersug RJ The language of prostate cancer treatments and implications for informed decision making by patients. Eur J Cancer Care (Engl). 2012 Nov;21(6):766-75

Rowson, E. Homosexuality in medieval Islamic societies. Scholz, P. O. (2001). Eunuchs and Castrati. Princeton: Markus Wien er Publishers.

Schover, L. R. (1993). Sexual rehabilitation after treatment for prostate cancer. Cancer, 71(Suppl. 3), 1024–1030.

Schover, L. R. (1999). Counseling cancer patients about changes in sexual function. Oncology, 13(11), 1585–1591.

Segal, R. (2001). Islam’s black slaves: The other black diaspora. New York: Farrar, Straus, and Giroux.

Smith MR 2007 Androgen deprivation therapy for prostate cancer: New concepts and concerns. Curr. Opin. Endocrinol. Diabetes. Obes., 14:247–254.

Soloway, C. T., Soloway, M. S., Kim, S. S., & Kava, B. R. (2005). Sexual, psychological and dyadic qualities of the prostate cancer ‘couple’. BJU International, 95(6), 780–785.

Stanistreet, D. L., Bambra, C., & Scott-Samuel, A. (2005). Is patriarchy the source of men’s higher mortality? Journal of Epidemiology and Community Health, 59(10), 873–876.

Strum, S. B. (1999). The androgen deprivation syndrome.Prostate Cancer Research Institute Insight, 2, 8–9.

Taylor, G. (2002). Castration: An abbreviated history of western manhood. New York: Routledge Press.

Tougher, S. (1997). Byzantine eunuchs: An overview, with special references to their creation and origin. In L. James (Ed.), Women, men and eunuchs: Gender in Byzantium. London:

Tougher, S. (2002). In or out? Origins of court eunuchs. In S. Tougher (Ed.), Eunuchs in antiquity and beyond. London: The Classic Press of Wales and Duckworth.

Tran S, Walker LM, Wassersug RJ, Matthew AG, McLeod DL & Robinson JW; What do Canadian physicians believe patients should know about androgen deprivation therapy?

Tsai, S. H. (1996). The eunuchs in the Ming dynasty. Albany: SUNY Press.

Tsai, S. H. (2002). Eunuch power in imperial China. In S. Tougher (Ed.), Eunuchs in antiquity and beyond. London: The Classic Press of Wales and Duckworth.

Wall, D., & Kristjanson, L. (2005). Men, culture and hegemonic masculinity: Understanding the experience of prostate cancer. Nursing Inquiry, 12(2), 87–97.

Walker L, Tran S, Wassersug RJ, Thomas B & Robinson J 2012 Patients and partners lack knowledge of androgen deprivation therapy side effects. Urol. Oncol., [Epub ahead of print] Jan 25, 2012.

Walker LM, Hampton AJ, Wassersug RJ, Thomas BC & Robinson JW (submitted) Androgen deprivation therapy and intimacy: A pilot educational intervention to help prostate cancer patients and their partners maintain intimacy in the face of ADT.

Warkentin, K. M., Gray, R. E., & Wassersug, R. J. (2006). Restoration of satisfying sex for a castrated cancer patient with complete impotence: A case study. Journal of Sex and Marital Therapy, 32(5), 389–399.

Wassersug, R. J. (2003). Castration anxiety. OUT, September 2003, (pp. 66–72).

Wassersug, R. J. (2004). Eunuch power in old Byzantium. Gay and Lesbian Review, 11(1), 18–20.

Wassersug, R. J., Zelenietz, S. A., & Squire, G. F. (2004). New age eunuchs: Motivation and rationale for voluntary castration. Archives of Sexual Behavior, 33(5), 433–442.

Wassersug, Richard; Beyond the Abstract-The language of prostate cancer treatments and implications for informed decision making by patients and their partners. 2012

Weinberger, L. E., Sreenivasan, S., Garrick, T., & Osran, H. (2005). The impact of surgical castration on sexual recidivism risk among sexually violent predatory offenders. Journal of the American Academy of Psychiatry and Law, 33, 16–36.

Yamamoto, M., Phillips, J., & Wassersug, R. J. Language of emasculation: Implications to prostate cancer patients. International Journal of Men’s Health.