Forfatterarkiv: Einar Lunga

Om Einar Lunga

Life artist, pilgrim, liminality seeker, psychologist, cancer 'survivor'

Om å være eller bli seg selv. En personlig undersøkelse (2013)

«The edifice of your pride has to be dismantled. And that is terribly hard work.» (Wittgenstein, Culture and Value)

“Who is entitled to write his reminiscences?

Everyone. Because no one is obliged to read them. In order to write one’s reminiscences it is not at all necessary to be a great man, nor a notorious criminal, nor a celebrated artist, nor a statesman – it is quite enough to be simply ahuman being, to have something to tell, and not merely the desire to tell it but at least have some little ability to do so. Every life is interesting; if not the personality, then theenvironment, the country are interesting, the life itself is interesting.Man likes to enter into another existence, he likes totouch the subtlest fibres of another’s heart, and to listen to itsbeating … he compares, he checks it by his own, he seeks for himself confirmation, empathy, justification …» (Alexander Herzen)

«Vi er eksperimenter; la oss også ønske å være det!» (Nietzsche)

«Det er i hver tidsalder, nye feil som må rettes opp og nye fordommer som man må stå imot.»(Samuel Johnson)

Den store Nobelpris-vinnende (1949) svenske dikteren Per Lagerkvist (1891-1974), som både når det gjelder livsinnstilling og åndelig innstilling hadde slektskap med filosofen Ludwig Wittgenstein, skriver i diktsamlingen ‘Hjertets sanger’ (1926) de kjente ordene mot slutten av diktet ‘Den lykkeliges vei’:

«Den veien du går alene fører bort fra deg selv’.

Psykiatri og utopi: På sporet etter ‘den gode behandling’ (Under skriving fra aug. 2013)

«Det er like mange verdener som det finnes mennesker»./«Da livet er som en eneste stor krise, kommer øyeblikk som gjør at du føler at alt er verdt det, at livet er godt å leve» (Marcel Proust)

“Det er, i hver tidsalder, nye feil som må rettes opp og nye fordommer som man må kjempe mot.» (Samuel Johnson)

Our job is to learn to know ourselves to our depths.  When therapists have not done their own deeper work, which is all too common, their psyches cannot help but pressure them to turn away psychologically from clients who share deeper and more painful material—especially the metaphorical material labeled as psychosis.  And when the mental health field as a whole has not done its deeper work, and bases its standards on more shallow or unscientific or flimsy or denial-laden theories, it rushes to coerce, to medicate, and ultimately to subdue those whose symptoms and very existences offer challenge.

Our job as therapists is to do our inner homework.  When we do this we become less frightened of our clients and particularly of their symptoms.  We instead gain a framework to understand where they are coming from, and if we lack that, which at times is not unreasonable, at least we have a framework for developing the ability to understand.  Working with clients diagnosed with psychotic disorders may provide no better challenge for the therapist to go deeper within himself and to study his own comparable sides.  This can be terrifying—and sometimes psychosis-provoking for the therapist himself—but what better way to derive true empathy for clients?  There is a reason that so many of the most compassionate advocates for those diagnosed with psychotic disorders are psychiatric survivors themselves.  And clients are by no means foolish when they say they would prefer to work therapeutically with someone who has been in their shoes.  Don’t we all ultimately wish for this?»  (Daniel Mackler; Therapy Without Force:  A Treatment Model for Severe Psychiatric Problems)

«Der psykiatrien for femti år siden for det meste besto av samtaler, er det nå fortrinnsvis fravær av samtale….» (Joseph DiGiacomo)

«jeg er himmelfallen over at folk fremdeles kan ta psykiatrien og psykologien på alvor etter skuespillet i Beiviksaken. Det fantes knapt en psykolog eller en psykiater i månedene etter terrorhandlingen og under rettsaken som ikke hadde skråsikre oppfatninger om diagnosen på gjerningsmannen og forklaringer på hans psyke som avvek fra de andres diagnose. Ingen var enig om noe som helst; hva slags fag er egentlig disse fagene? Hva slags fagfolk er dette?  Noen av dem blåste seg skikkelig oppp og kranglet til og med om noe de kalte ‘fjerndiagnostisering’ og ‘nærdiagnostisering’ uten overhodet å ta i betraktning hva slags reell menneskelig kontakt, nærhet og avstand det var snakk om. Kan man stole på fagfolk som ikke er enige om noe som helst selv om de sitter inne med all informasjon og mere til som trengst for å bli det?  Vi må våge å spørre hva disse tingene forteller om psykiatri og psykologi som fag og psykiatere (og psykologer) som fagpersoner?» (Rubio Lappone, ‘Personlig notat om psykiatriens rolle i den norske terrorsaken’, 2011)

Innrømmelse: For en ‘uvitenskapelig’ og menneskelig psykiatri

Jeg tror jeg skal åpne denne artikkelen med en innrømmelse, med å være redelig og ærlig. Jeg jobber riktignok som ‘sjefspsykolog’ i psykiatrien og tilbringer min profesjonelle hverdag med på et faglig grunnlag å hjelpe, vurdere og behandle folk med plagsomme og alvorlige psykiske lidelser. Samtidig som jeg forsøker å legge tilrette faglig og saklig begrunnet hjelp og behandling for folk slik at de kan mestre og minske plagene sine er jeg både forvirret og tildels uvitende omkring mange av de viktige tingene som gjør at folk får slike plager og hvordan de best kan hjelpes eller hjelpe seg selv. Mye av det jeg ‘vet’ om psykiske plager er i og for seg i orden som rent bokmessig fagkunnskap, men det strekker ikke til og er endog ofte nærmest irrelevant i forhold til den individuelle og opplevde virkeligheten jeg møter hos den enkelte pasient. Når jeg er i samtale med en pasient befinner jeg meg på et vis på utsiden av et individuelt og subjektivt mysterium som forblir et mysterium så lenge jeg fagkunnskapens tredjepersons-perspektiv som hjelpemiddel. Det er faktisk først når jeg våger å slippe taket i fagkunnskapen og faglige synsmåter at distansen mellom oss løser seg opp gjennom våre samtaler og vi begynner å dele en felles virkelighet.

Heldigvis kunne man kanskje si, finnes det altså noen gode faglig forankrete ‘lover’ som man kan støtte seg på i ‘behandlingen’ og som på et vis arbeider for pasientene og gjør at de i mange tilfeller opplever bedring; ‘ta tiden til hjelp’, ‘et steg av gangen’, ‘etter regn kommer sol’, ‘over skyene er himmelen alltid blå’, ‘tiden leger alle sår’, osv.. Slike motiverende og støttende og trøstende  formeler (eller floskler ville vel noen si) for å hjelpe folk med psykiske lidelser har naturligvis lite med vitenskap og årelange studier og tilegnelse av profesjonell kompetanse å gjøre, med de utgjør allikevel viktige ingredienser i den kunsten eller de kunstene som noe storslagent går under betegnelsen psykiatrisk behandling. Kanskje passer det like bra å si at det som går for å være psykiatrisk behandling mer er å underholde pasienten mens ‘naturen’ og tiden arbeider for å gjøre han eller henne bedre.

Denne artikkelen er derfor like mye et forsøk på å klargjøre den usikkerheten, forvirringen og uvitenheten som er en side ved den psykiariske virkeligheten som den er tydelige svar på eller en klargjøring av de spørsmålene som utfordrer psykiatrien. Det er mange nok der ute i den aktuelle diskusjonen om psykiatrien som later som eller innbiller seg at de har endelige eller riktige  svar, eller som overbetoner et bestemt behandlingsperspektiv eller en særskilt oppfatning. Noen promoterer objektive vitenskapelige diagnoser, andre medikasjon, noen vektlegger subjektiv opplevelse og andre biologi og kjemi, noen er sikre på at svarene allerede finnes mens andre hevder mangel på kunnskap og svar. Noen foretrekker å stole på psykiaterne, andre tiltrekkes av psykologer eller alternative terapeuter og terapier som det finnes et utall av. For meg, som for noen andre ærlige sjeler på dette feltet, kan man like godt innrømme sine begrensninger:

«Sannheten er at vi er så langt fra å være overlegent klar over hva som foregår i et vellykket møte mellom terapeut og pasient at vi ikke har noen rett å se ned på  tradisjonelle healere og deres praksiser. I stedet for å være nedlatende med dem, ville vi tjene på å undersøke muligheten for at de kanskje har noe å lære oss.» (Anthony Stevens)

Etter min oppfatning er kanskje det aller viktigste i dag å være klar over fagpsykiatriens og faglighetens begrensninger, å formulere og sette ord på usikkerhet og uvitenhet og begrensninger omkring mange spørsmål og svar som handler om psykisk helse, sykdommer og deres behandling.

La tusen blomster leve eller de mange ‘psykiatrier’

» Jeg har møtt mange psykiatere og psykologer i min lange fartstid som fagmenneske. En viktig ting har jeg lært gjennom disse møtene; selv om de fleste dekker seg bak en faglig og standaridserende fasade av fagkunnskap og faglige fremgangsmåter, så finnes det i virkeligheten en psykiatri eller en psykologi for hver fagperson.» (Fernando Persa; ‘Mitt lange liv som middelmådig psykolog’. Notat, 2013)

Det er lett å gå seg vill og bli forvirret av den høyrøstete og ofte hete diskusjonen som foregår om psykiatrien som fag, som behandlingsinsitusjon og om en rekke psykiatriske tema og emner. Mange fagfolk og kommentatorer (også kalt ‘Kvakkestad-syndromet’ etter en psykiater som i Breiviksaken som både i skrift og i tale demonstrerte en skremmende mangel på selvkritikk og og fagpsykiatrisk beskjedenhet) oppfører seg og snakker som om de sitter med løsningen, med den riktige forståelsen.

‘Psykisk helse’ og ‘psykisk sykdom’ angår naturligvis oss alle, enten vi er beskjeftiget med slike ting eller ikke. Diskusjonen om og perspektivene på psykiske helseproblemer, hva de er, hvordan de oppstår og best kan håndteres har blitt en stadig viktigere side ved den moderne tilværelsen:

«Se på mediebildet. Det er preget av en nærmest kronisk debatt om psykiske sykdommer, behandlingene av dem og hva de betyr. Og mens alminnelige mennesker for en generasjon siden helst ikke snakket om sinnssykdom, som det het, plaprer vi i dag gladelig i vei om våre psykiske skavanker. Det er som om det har skjedd en psykiatrisering av selve menneskesynet. En tilstand der psykiatrien mer enn noe annet blir det prismet vi betrakter og forstår oss selv gjennom. Karaktertrekk, personlighet og almenntilstand sammenlignes automatisk med de diagnosene vi synes vi kjenner så godt.» (Lone Frank, Morgenbladet, aug.2013)

Som pasienter, pårørende, fagpersoner eller nøytrale observatører og kommentatorer er det en selvfølge at vi har ulike og sprikende erfaringer av og syn på psykisk helse og sykdom. Kanskje er det til og med riktig som forskningen antyder; at på samme måte som det finnes filosofier som er uttrykk for individuelle temperamenter eller legninger, så kan man med god grunn hevde at vår individualitet betinger at det finnes ulike sidestilte oppfatninger om hva som er psykisk helse og god behandling for våre psykiske plager.

Selve uttrykket og ordene ‘psykisk helse’ og ‘psykisk sykdom’ forfører og forleder oss på en bestemt måte, de gjør at vi så å si skifter posisjon og blir tilbøyelige til å se og nærme oss selv fra utsiden. De gjør at vi blir beredte til å glemme vår egen grunnleggende individuelle og subjektive opplevelse for å  å underkaste oss psykiatrisk og psykologisk vitenskap, profesjoner, organisasjoner og institusjoner som på ulike måter har tatt kontroll over det området av virkeligheten som utstikkes ved hjelp av disse ordene.

Psykisk helse og sykdom er i vår moderne tilværelse behersket av et stort samfunnsmessig teknisk apparat som gjør at psykisk helse og sykdom mer og mer har blitt noe vi som subjekter og konkrete individer har mistet den direkte tilgangen til og som vi er avhengig av andre for å få adgang til. Våre egne opplevelser og atferd knyttet til psykisk helse og sykdom blir gjort nærmest irrelevante av ‘det medisinsk-psykiatrisk institusjonelle komplekset’.

‘Førstepersonperspektivet’ i psykiatrisk behandling: Hvorfor er det avgjørende ?

Dersom vi legger sammen alt det vi i dag vet om hvilke psykiske plager og livsproblemer som folk sliter med i moderne samfunn, da er konklusjonen nærliggende at det faktisk er ‘abnormalt’ dersom man ikke sliter med psykologiske problemer. Å leve med, å oppleve og skulle mestre mentale helseplager er slik sett ikke det sykelige unntaket, det er heller hverdagen for de fleste av oss. Spørsmålet er altså ikke om vi er plaget  – det er vi –  men hvorledes vi skal forstå, møte og mestre plagene og om vi forberedes på gode nok måter til å mestre plagene våre? Det gjør vi fortsatt ikke, og det av gode grunner som er knyttet til samfunnsmessige og psykiatrifaglige begrensninger.

Måtene vi forholder oss til egne psykiske helseplager og mentale problemer er antagelig sosiokulturelt bestemt, vi er’barn av vår tid’ når vi skal møte og forstå egne plager og problemer. Psykiatrisk og psykologisk behandling er kanskje mest av alt et stebarn av sin tid fordi dette er en nesten overtroisk vitenskapelig og profesjonaliserende tid; det kreves aktive og selvkritiske miljøer for ikke samtidig blindt å praktisere de dårlige sidene av sin egen tid:

“Vi (terapeutene), våre pasienter og deres plager, våre begreper om behandling og helbredelse, er alle uttrykk for den aktuelle epoken vi lever i (-). Vi er like innvevd i vår egen tid og i våre omgivelser som et insekt i en ravklump.” (Levenson, 1972).

Psykiateren Bruce Charlton formulerer seg slik i boken ‘Psykiatri og den menneskelige situasjonen’ (2000):

“Forestill deg en verden der mange mennesker lider av psykiatriske symptomer mesteparten av tiden og svært få blant oss kan gjennomleve livsløpet uten at vi opplever perioder med betydelige psykiske lidelser. Jeg beskriver den verden vi lever i. (-)
Når vi ser tingene på denne måten, er det klart at bare få mennesker er fri for psykiatriske symptomer i lengre perioder. Og hvis det er slik at psykiatriske plager hører til vår menneskelige hverdag, så gjelder det også at – potensielt – deres behandling hører til hverdagen. Omfanget av plager er så stort at profesjonell behandling for alt det vi plages av er ugjennomførbar, i tillegg er det ikke ønskelig. Logistisk innebærer dette at vi må utvide muligheten for psykiatrisk selvhjelp – noe som omfatter evne til selvdiagnosering, self-behandling og selv-evaluering av prosessen med selvhjelp.”

Hva kan vi gjøre selv gjennom egne valg og tiltak som autoterapi og egenterapi, og når og til hva trenger vi profesjonell terapeutisk hjelp ?  Finnes det en slags innebygd ‘endoklinisk kompetanse’ i oss som vi kan lære oss å mobilisere, eller må vi basere oss på fagpsykologisk forståelse for å mestre de problemer og plager som livet påfører oss? En britisk mentalhelseforsker er ikke i tvil:

“Vi er eksperter på vår egen mentale helse – vi har i virkeligheten gjort en livslang studie av den –  og dette kan være en kunnskap som er komplementær til den kompetanse som den profesjonelle bringer inn i situasjonen.” (Gray, 2006, s. 178)

For 25 år siden, i 1986, skrev den  amerikanske psykologen Carl Rogers en oppfølgende og oppsummerende artikkel om den ‘personsentrerte‘ modellen av behandling for psykiske lidelser. Hovedtanken bak personsentrering av behandlingen er ifølge Rogers at -

«individet har i seg store ressurser for selvforståelse, for å forandre sin oppfatning av seg selv, sine holdninger, og selvstyrt atferd – og at disse ressursene kan bare taes i bruk dersom et bestemt klima av fasiliterende psykologiske holdninger legges til rette».

Denne tankegangen har fått overveldende støtte gjennom empirisk forskning omkring hva som kjennetegner virksom psykologisk behandling. Samtidig gjennomsyres mentalhelseområdet av et ensidig vitenskapelig og objektiverende fagspråk og et tredjepersonsperspektiv på psykiske helseplager og deres behandling, Vi trenger derfor å gjenerobre et oppdatert ‘Første-person perspektiv’ på det som vi snakker om når vi bruker ord som ‘psykisk helse’ og ‘psykisk sykdom’.

Menneskene lever sine liv innenfor signifikante relasjoner og forhold til andre mennesker; det er derfor ikke overraskende at også i psykologisk behandling er det selve forholdet mellom terapeut og pasient som danner grunnlaget for om terapien virker.

I formuleringen av en forskningsbasert modell av hva som er grunntrekkene i virksom psykologisk terapi oppsummerer forfatterne av den viktige boken ‘The Heart and Soul of Change: Delivering What Works in Therapy’:

”Terapeutisk effektivitet er noe som handler om pasientens erfaring og om det å gjøre bruk av et remoraliserende , ressursstyrkende og motiverende forhold til en terapeut som er støttende og utfordrende (i proporsjoner og til tider som passer med pasientens behov og evner).  Terapeutens prosedyrer er viktige men blir i hovedsak effektive ved at de bidrar til utviklingen av dette forholdet i pasientens erfaring.”

 

Om filosofi og terapi: Hva slags nytte kan psykologer og psykiatere ha av å sette seg inn i Martin Heideggers tenkning? (2013-2014)

«……hvordan filosofien berører oss nettopp på de punktene i våre liv da vi står overfor de mest krevende personlige vanskelighetene og da vi har mest behov for hjelp.» (Fra ‘Human Experience Philosophy, Neurosis, and the Elements of Everyday Life; av JOHN RUSSON, 2003)

Det hevdes at den kontroversiell og vanskelig tilgjengelige tyske filosofen Martin Heidegger er vår tids ‘dypeste’ tenker. Det som ikke er mulig å bestride er at mange av de viktigste navnene i moderne filosofi, antropologi og kulturforskning har vært sterkt påvirket av Heideggers filosofi. 

Litteratur:

Boss, Medard 1999 Grundriss der Medizin und der Psychologie. Ansätze zu einer phänomenologischen Physiologie, Psychologie, Pathologie, Therapie … Medizin in der modernen Industriegesellschaft  Huber 

Crabtree, Adam 2003 From Mesmer to Freud, Magnetic Sleep and the Roots of Psychological Healing  Yale University Press

Chiozza, Luis 1998 Hidden Affects in Somatic Disorders Psychosocial Press

Fiumara, Gemma 1995 The Metaphoric Process: Connections between Language and Life Routledge

Fiumara, Gemma C. 1990 The Other Side of Language; A Philosophy of Listening  Routledge

Heidegger, M. (2001). Zollikon Seminars. Protocols- Conversations-Letters. M. Boss (ed.). R. Askay & F. Mayr (trs.). Northwestern University Press: Evanston, Illinois.

Langs, Robert 1978 The Listening Process Jason Aronson

Levin, David Michael 1989 The Listening Self Routledge

Smail, David  1996 How to Survive without Psychotherapy Constable and Company

van Duerzen, Emmy 1996 Everyday Mysteries: Existential Dimensions of Psychotherapy Routledge

Wilberg, P. Heidegger, Medicine and Scientific Method – The Unheeded Message of the Zollikon Seminars

Nettsteder:

http://www.heidegger.org.uk/hmsm.htm

http://anthonystadlen.blogspot.no/

Bygda der stadig færre bor. Beretninger om mennesker, hendelser og tomme hus i Utvik i Nordfjord

 «Fremmed på dette stedet som på alle andre, styrt av tilfeldigheter i livet såvel som i sjelen.» (Fernando Pessoa)

«Filosofi er i virkeligheten hjemlengsel. Et ønske om å være hjemme overalt. Hvor er det egentlig vi går hen? Alltid hjem.» (Novalis)

«Formelen om å tenke globalt og leve lokalt høres ikke så verst ut. Nesten besnærende riktig. Men vi må spørre oss: Er det egentlig mulig? Kom bare ikke å påstå at den er enkel å gjennomføre. Det er heller motsatt; problemet er jo at vi både lever lokalt og tenker og føler enda mere lokalt. Vi befinner oss i vår egen boble, som kanskje er i verden men samtidig for de fleste mennesker beliggende utenfor de store sammenhengene. Filosofene og sosiologene snakker om at vi er ‘situerte’, at hele livssituasjonen vi er i preger oss sterkere enn vi tror. Mange såkalte moderne hoder lar seg forføre av nymotens ting, f.eks. av litt reising hit og dit til jobber eller møtevirksomhet eller at man har såpass mye på kontoen at man har råd til et eller flere hus i syden et sted. Da blir man såkalt europeisk eller endog globalt innstillt. Herreminfred for en overflatiskhet. Skal man egentlig være global må man jo finne seg en byslum å leve i; slumtilværelsen er mer kjennetegnende for den globale virkeligheten enn den ferie og jobbstemt reisevirksomheten til velbeslåtte vestlige individer. Egentlig gjør kanskje ikke noen av disse tingene noe vesentlig forskjell. Vi er og blir lokale vesener, enten vi er sukkerheldige og lever i Utvik/Stryn eller i slummen i den såkalte ‘Solens by’ (Cité Soleil, Port-au-Prince/Haiti). Vi er og forblir lokalt bestemte enten vi er såkalte heimfødinger eller globetrottere. Enten vi vet det eller ikke.» (Fernando Persa; ‘Om den lokale illusjonen og dens skadevirkninger’. Posthumt foredrag fra en glemt grav, Helliglunden forlag, 2013)

«all that with which modern techniques of communication stimulate, assail, and drive man – all that is already much closer to man today than his fields around his farmstead, closer that the sky over the earth, closer than the change from night to day»… (Heidegger 1966b, p. 48)

“Vi lever i beskrivelsen av et sted og ikke i stedet som sådan.»/We live in the description of a place and not in the place itself.” (Wallace Stevens)

Folk, hjem og sted

???????????????????????????????

‘Bygdenorge'; ordet lover ikke godt. Smak litt på det. Det kjennes konstruert. Som om det inngår i et delvis skjult språkspill og sosialt spill. Ordet er fylt til randen med uutløste spenninger, usynlig selvsensurering og en usannsynlig fredelighet. Som ordet, så virkeligheten. På vl ansette internasjonale rangeringer av lokalsamfunn ut fra hvor fredelige de er kommer noen –  jeg understreker noen og ikke alle – norske bygdesamfunn helt øverst. De skårer så høyt på måleredskapet ‘ComPax’ (som setter opp en slags fredelighetsindeks for et samfunn) at det ikke engang er teoretisk mulig å skåre høyere. Aldri før i historien har homo saphiens norvegicus lyktes med å danne felleskap som tross andre og ganske alvorlige mangler har vært så fredelig. Mange bygdesamfunn er så å si voldsfrie samfunn. I allefall bedømt på grunnlag av kjente registreringsmetoder.

Jeg er forholdsvis utrygg av natur eller vesen og setter følgelig stor pris på denne fredeligheten. Et av de fremste eksemplene på denne kunstige fredeligheten er den beskjedne fjordbygda der jeg bor og har bodd i mer enn to årtier, ‘Utvik’. Utvik er en realisert utopi; alt det som politikere lager revolusjoner for eller drømmer om å få i et samfunn til hører til tingenes normale tilstand i Utvik. Jeg vet ikke om alle er lykkelige eller har indre sjeleplager – det tror jeg forresten ganske mange har fordi det hører til menneskenes lodd å ha det slik – men ingen som bor her er ordentlig fattige eller i nød, ingen stikker seg frem på bekostning av andre ved å fremvise demonstrativ materiell rikdom eller prangende forbruk (her er det nok noen som som følge av påvirkning fra storsamfunnet forsøker seg i det små), de fleste dører står åpne og ulåst, folk kjekler og krangler nesten aldri, ingen sloss eller opptrer voldelig, konflikter løses ad diplomatiske vei, stort sett alle som lever her er greie og positive med alle. Det eneste virkelig tunge og uløste problemet er at folk fortsetter å dø selv om ingen liker å snakke om det. Jeg sier ikke dermed at folk går rundt og ønsker å slutte å dø helt, slik det skjer i en av den portugisiske forfatteren Saramagos romaner. Nei, det er mer snakk om å få til en slags ordning som gjør at folk kan finne seg til rette med døden eller det å skulle dø. Slik er det ikke i dag.

Fredelig eller ikke; tilværelsen som skjuler seg bak uttrykket ‘Bygdenorge’ er ikke dermed like enkel for alle. Mange av våre små og store forfattere forsøker med hjelp av alskens litterære grep å berette om hvor lugubert livet i bygdene egentlig er under overflaten. Fiksjoner som det velkjente ‘bygdedyret’ omtaler ting i bygdesamfunnet som kan lamme og skremme hvemsomhelst. Man kan ganske greitt trekke seg tilbake fra det som heter storsamfunnet uten alvorlige represalier. Det bryr seg som kjent bare om det som teller, de store tingene. Å melde seg ut av livet i bygdesamfunnet eller en småbygd kommer det derimot sjelden noe godt ut av. Står man utenfor i eller forsvinner ut av et småsamfunn har man nesten ingenting igjen. Det er som å ta vannet fra en fisk eller luftrommet fra en fugl. Det gjenstår bare å flakse med sporene eller vingene inntil det tar slutt av seg selv.

Fredelig eller ikke; noe gjengjeld må et individ yte for sine retter og en plass i samfunnet. Man må f.eks. stille seg til rådighet og svare når noen spør en hvordan det går:

«Jeg er døende. Med en liten utsettelse.»

Dette er for tiden svaret jeg har på tungen når folk spør hvordan det går. Hva ellers kan jeg svare? Jeg rår ikke over magiske evner slik personer i Rushdies romaner gjerne er utrustet med. Før var alt såre enkelt; jeg kunne uten besvær svare med å snakke om at Sogndal fotballklubb kommer til å rykke ned eller om den hete striden rundt politikertalentet Jacob Nødseth i Florø høyre. Man føler seg utrolig vel med å snakke om slike ting, det sosiale livet snurrer rundt som velsmurte sykkelhjul. Når man kan snakke slik kjenner man seg som et fullverdig medlem av samfunnet. Ærlig talt; det finnes en haug med kjekkere ting å snakke om når man møter folk enn døden. Nesten alt annet er bedre. I mitt tilfelle blir det å snakke seg bort. For meg handler det meste om liv og død; hva annet kan jeg da snakke om uten å lyve? Det at folk omkommer eller dør eller blir att av dage er et viktig tema i alle nyhetsmedier. Hva skal da en stakkar gjøre som lever med øksen hengende over hodet hele tiden? Når en står søkkvåt ute i iskaldt høljeregn kan en ikke akkurat småprate om solen som varmet i fjor, da det nesten ikke var sol i det hele tatt. Er en pil først skutt mot blinken der borte venter man for å se hvor den treffer. Man begynner ikke å snakke om et omskudd før pilen har landet.

Hadde jeg vært døvstum, noe jeg altså ikke er, ville kanskje alt løst seg. Man hverken hører eller kan svare. Ingen går rundt og spør døvstumme hvordan det går eller hvordan de har det. Folk ville antagelig ikke spurt meg om noe som helst. Kanskje er det enda verre?

Nei; jeg liker ikke svaret mitt. Ikke i det hele tatt. Det hører liksom ikke til noen steder. Beklemt og ubekvem kikker jeg ned i bakken og smiler usikkert for meg selv når jeg svarer. Det kjennes lettere å se på skoene enn inn i øynene til folk som spør. Det er heller ikke så enkelt å finne øynene til den som spør, som regel ser han eller hun i en helt annen retning enn min. Det finnes mye å feste blikket på når man er i en ubehagelig situasjon. Nesten alt kan brukes, bare for å unngå blikket til den som er så freidig at han nevner døden til hverdags. I den engelske kulturen var det direkte uhøflig å snakke om helse og sykdom. I Utvik som på andre småsteder er det støtende å snakke om døden, utenfor gravstedet. På kirkegården er det som kjent ingen som snakker bortsett fra under jordfestinga og når man steller familiegraver. Det ligger i kortene at man skal unngå klaging og se lyst på ting når man møter folk; hvordan kan man egentlig se optimistisk på sin egen forestående død? Vis meg noen som behersker kunsten å snakke lett og underholdende om døden i en hverdagsamtale.

Det er egentlig ikke rart at folk unngår å se på meg. Å unngå å se på folk er en måte å straffe og utstøte på i primitive samfunn, man gjør man de som rammes ikke-eksisterende. Det er et farlig rituale, folk blir dårlige og syke; jeg har lest et sted at de som utsettes for ikke-seeing kan ta sin død av det. Jeg innbiller meg at blikk er lagd for å se på det som lever og er levende. Når vi blir sett bekreftes vi i vår eksistens, vi finnes fordi folk ser oss. Vi unngår å se på og beskue det som handler om død. Eller snakker om det samme. Selv et overkjørt pinnsvin midt i veien når vi sykler til jobben om morgenen er i overkant. Som pinnsvinet er jeg et pattedyr, med den forskjellen at jeg fremdeles lever, med forbehold. Overkjørt blir alle småfolk, fra tid til annen. De fleste jeg møter gjør det ikke enkelt, hverken for seg selv eller meg. De spør altså hvordan det går. Det er kanskje ikke så mange i absolutte tall, men forholdsmessig er det mange nok. Det er et hverdagsrituale når man bor på samme sted, både for friske og for folk som sies å være ille ute eller dødssyk. Et uskyldige rituale blir en risikosport når folk møter slike som meg. Jeg er sjelden ute av ‘huset i skogen’ som boligen min heter og enda sjeldnere synlig i bygda; en avmålt tur i butikken borte ved riksveien eller ned i fjøra med gamlekatten. Vi som tror vi er bestemt døende blir fort folkeskye. Vi vil helst være usynlige. Trekker oss tilbake når vi kan. Sosialt liv er mer krevende enn man tror. Man må stå tilrette, enten man vil eller ikke. Det tapper krefter. Det er naturlig at folk spør. Her er en slags ytringsfrihet med usagte begrensninger, unntatt når folk har drukket for mye. Da er de frie til enten å si ingenting (de har sovnet) eller noen få ganger alt (det koster dyrt). Ryktene går om folk som er ille ute. Vi bor tross alt i samme lille bygda.

‘Jeg er døende. Med litt attåt’.

Det er et enkelt og egentlig et selvfølgelig svar for meg. I min situasjon i denne verden. Jeg fungerer med en slags datostempling fra kreftspesialister. De er ikke spesialister på døden og det å skulle dø. Derfor snakker de i påtatt uklare og upresise vendinger. Men noe får man med seg mellom linjene. Derfor er det nettopp dette jeg ønsker å svare folk som er frempå. Jeg vet det; det er ikke det normale svaret fra en normal person på slike normale spørsmål fra normale folk. Jeg kunne tatt det påtatt humoristisk og svart at jeg skal bort til kirkegården for å se meg ut et passende og trivelig gravsted med god beliggenhet og utsikt. En grav med god utsikt til fjorden. Det tør jeg ikke, humor har slik som ytringsfriheten ellers sine grenser. Men jeg har ofte lekt med tanken.Og latt det bli med tankeleken.

De fleste lengelevende bygdefolk (dvs. de fleste bortsett fra noen få uheldige som rammes av ulykker og noen enda færre som ikke orker mer) eller Utvikinger uten datostempling forventer å høre at jeg skal besøke AnneMa eller kjøre innover til NAV i Stryn eller til Høyanger for å være psykolog noen dager, at jeg har ferie, eller at jeg skal til Florø for å mure i hagen til Herdis. Et normalt svar om normale levende ting. Livet går som kjent hele tiden videre og videre og videre uten ende. The show must go on.

WP_20140602_14_41_19_Pro20140609155523De fleste vil helst ikke oppfatte eller ha svaret de får av meg. Selv folk som bor på et så lite sted som Utvik er riktignok ulike i sin avvisning. De reagerer ganske ulikt på min klossete og litt for personlige svaremåte. Ingen reagerer ‘riktig’, slik jeg skulle ønske. I og med at jeg rent faktisk sett er døende. Livet mitt er for tiden en slags permanent nedtur. Jeg lever i nedoverbakke, på lånt tid, som det heter. Jeg kjenner faktisk bare en som reagerer helt etter min smak. Han bor naturligvis ikke i Utvik og har som de fleste andre mennesker i verden aldri satt sin fot i Utvik. Han har ganske sikkert som ganske mange andre mennesker i verden kjørt forbi. De fleste kjører faktisk forbi Utvik, kanskje legger de merke til navnet Utvik et lite øyeblikk men det er glemt noen minutter etter at de har passert Innvik lenger inne i fjorden. Deretter tenker de på helt andre ting. Som den engelske filosofen Berkely sa det allerede for noen hundreår siden, ‘esse est percipi’, å være er å bli oppfattet. Det er ikke min feil at verden er innrettet på denne måten.

Hvem er så denne ene personen som ikke er fra Utvik og som skiller seg ut fra bygdehopen på en så fremragende måte? Det er den forhenværende psykologen Rune Amundsen fra Florø. Han er kanskje en forhenværende psykolog, men fortsatt praktiserer han livets psykologi bedre enn noen andre psykologer jeg kjenner. Han er ikke en ‘rollepsykolog’ men en psykolog i sitt vesen. En ‘vesenspsykolog’ kunne man kanskje si om man skulle finne på noe som virker klokt. Når vi støter på hverandre, gjerne på en fredags ettermiddag ute i Florø, kommer den lyse og langhårete psykologen med et stort og befriende smil meg i forkjøpet og utbryter med glimt i de blå øynene; ‘Lever du fortsatt, Lunga?’

Hva skal man svare til slikt? Vi ler begge to og gir hverandre en klem.

Åpenhet forenkler tilværelsen. Alt blir liksom enklere av slikt. Folk som er skolerte i psykologi vet at det er ikke bare hva man sier, men måten det blir sagt på og antagelig også stedet det sies på som avgjør virkningen. Dyrene har det antagelig enklere. De kan ikke snakke og kan derfor med god samvittighet la være å uttale seg om så kompliserte ting.

WP_20140628_04_43_33_Pro__highresDe fleste som lever og dør her inne i den dype fjordverdenen foretrekker den indirekte metoden som dekker over følsomme emner. De blir faktisk ganske ute av seg når folk sier ting slik de er. Noen blir provosert. Andre blir tatt på senga og protesterer, som om de vil at jeg skal si noe helt annet. Det passer ikke å svare på den måten jeg gjør det. De tror meg ikke, eller nekter å tro det jeg sier. Hele kroppsholdningen deres viser hva de tenker og føler; ‘slikt kan man bare ikke si!’

Det er antagelig ikke passende eller uhøflig å snakke om eller nevne døden ved navn.

Mange forsvarer seg mot et slikt utsagn ved å komme med det typiske; ‘Vi skal alle dø’. ‘Kanskje er jeg død før deg, man vet aldri?’

Det er ikke det grann merkelig at døende mennesker ofte holder seg inne i huset de siste månedene. De orker ikke å krangle med levende folk om dette som opptar dem så sterkt. Hva skal man ellers gjøre? Det begynner nesten å ligne en dødskonkurranse. En konkurranse om hvem som kommer til å dø først. Selvsagt skal vi alle dø en gang. En ubestemt gang. Hva har det med saken å gjøre?

Jeg bor og lever i Utvik og er altså de facto døende. Jeg er i siste fase av en kreftprosess uten utsikt til helbredelse eller det som kalles et langt liv med en fredelig utgang. For tiden går jeg på en litt livsforlengende og samtidig sterkt deformerende kreftmedisin som riktignok utsetter de mørke utsiktene for en kortere periode. Men utfallet er gitt; en vakker dag virker ikke medisinen lenger. Da er jeg i alle fall døende, ganske enkelt, langsomt eller raskt. Er jeg heldig, har kreftforskerne og den farmakologiske industrien i mellomtiden eller ventetiden frembrakt nok en deformerende medisin som nok en gang forlenger livet med 3-6 måneder. Det er in i våre overfladiske dager å snakke om at man ‘danser med døden’. Det er følgelig rytmen jeg danser etter for tiden. Jeg tror det var slik man oppførte seg på øverste dekk mens ‘Titanic’ var iferd med å synke. Til helvete med kjendismedia og sosialmedisinske kjendiser. Alt er kjendisdikt og forbannet medialøgn. Å være døende er og bør være en tung og sørgelig vandring, når man ellers er ganske oppegående. Det er ikke noe show selv om kjendismedia og deres medløpere forsøker å gjøre det til underholdning og show. ‘Viva la muerte!’, skrek de morderiske spanske facistene som forsøkte å politisere døden til sine motstandere. Media som er iferd med å ødelegge all anstendighet i våre liv skjønner bare kommers, underholdning og show; ergo mediatiserer de til og med døden til en tullete dans. Jeg danser ikke et øyeblikk med døden. Sørge, det gjør jeg. Hele tiden. Livet er så uendelig kort og døden er så utrolig lang, det er omtrent hva en norsk poet skriver i et dikt som min venn Bosse viste meg en gang. Jeg sørger, i anstendighetens navn. Med løftet hode. Verdighet er kanskje noe man viser verden, en slags opptreden. Men det er allikevel noe ganske annet enn det man i våre dager mener med show. Hele tiden kjenner jeg denne stille sorgen inne i meg, en klump i halsen, tårene mine kommer for tiden lettere enn regn ute i Takle ved Sognefjorden.

,Kreftmedisinen forlenger livet mitt noen måneder, men etter en tid finner kreftcellene ut hemmeligheten og begynner å funke på en annerledes måte. De gir blaffen i hele medisinen som derfra ikke virker lenger. Da inntreffer sannhetens øyeblikk; jeg kjenner igjen at noe er galt. Sluttfasen er innledet nok en gang. Med den går det fort nedover dersom det ikke skulle finnes en ny medisin.

bevegelser2utsnittI mellomtiden er jeg i en annen fase. I livsforlengelsens fase. Det er en tosidig sak, på den ene siden gir den en viss glede over å væåre i live. På den andre siden på man være observant. Men imens lever og ånder og verker jeg litt her og der, sammen med stort sett driftige sjeler i Utvik, en makeløst vakker småbygd ved Nordfjorden i Stryn kommune.

Utvik er et lite sted. En mikroverden. En liten maurtue der det kryr av noen få sjeler. En umerkelig sosial verden. Fra utsiden er det lett å oppfatte bygda som et roens og stillhetens sted. Velstelte trehus med roser oppetter veggene, mange av dem tomme sommerhus. Frukttrær. Noen postkasser plassert i veikantet og som ikke sier et skvett. En subsidiert nærbutikk. En hvitmalt kirke med rødt tak. Kirkegården. En barnehage. Ingen skole.

???????????????????????????????Hva da med folk? Ville den gamle atenske filosofen og vismannen Diogenes i tønna med sin lampe funnet det han lette etter i samfunnet? Finnes det mennesker her?

Utvik og menneskene

Bare noen ganske få merkverdig alminnelige sjeler fortsetter å bo her året rundt. 328 i tallet. Alle som en blant folk som velger å forbli bofaste er sett fra utsiden ukjente sjeler. Alle eller så å si alle er samtidig kjendiser, betraktet fra innsiden. Det er en følge av at alle kjenner alle eller de fleste. Man har egentlig ikke noe valg på dette ene punktet med at man betraktet fra utsiden er ukjent; for man blir så å si med nødvendighet ukjent som følge av at man fordriver tiden i en såpass bortgjemt og ubetydelig bygd som Utvik. Stedet er plassert slik i verden at det ikke har noen muligheter til å bli en bygdeby eller et såkalt tettsted. Folk som bor her vet det, de opplever det som en stor lettelse at de ikke behøver å delta i et kappløp for å øke antall innbyggere. Det må man som kjent de fleste andre steder for å unngå å bli omtalt som en ‘stagnasjonsbygd’. Utvik er nok stagnert, kanskje for bestandig, og er stolt av det. Folk lever her og kommer hit nettopp fordi det er en stagnert bygd som aldri kommer til å bli noe så skrekkelig som et tettsted eller en bygdeby. Utvik er i balanse, bygda har råd til å fortsette å være som den er.

Ingen kjendisblader eller medier bryr seg med å følge med på eller overvåke folk som bor i Utvik. Å leve i Utvik er samtidig å velge et slags dobbeltliv, ukjent i verden og kjendis i bygda på samme tid. Vi som lever her kjenner til oss selv og hverandre; utover denne forholdsvis snevre kretsen er det knapt noen andre der ute i verden som vet om oss. Vi overvåker hverandre ved litt sladring og prat på butikken borte i sentrum eller under søndagsbesøkene. Vi følger med oss selv og hverandre på de naturlige måtene; ingen andre ute i verden bryr seg med oss. Ingen følger med oss fra spionsatelitter eller ved å tappe den beskjedne trafikken vår på mobilnettet eller sosiale medier. Her finnes ingen overvåkningskameraer utover de som er satt opp i fellesfjøser og sauefjøser for å overvåke lamming. Mennesker overalt på kloden er potensielt en risiko, de kan under visse omstendigheter bli folkefiender og farlige på andre måter. Når det gjelder folk i Utvik har dette aldri skjedd. En ting er sikkert; det fins absolutt ingen grunner til å overvåke de menneskene som bor i denne bygda.

Mange personer som er utrustet med dårlig forstand utbryter derfor spontant at Utvik er et intetsigende og ‘Gudsforlatt’ sted nesten innerst i Nordfjord. Det er en altfor lettvint slutning som skyldes urbane fordommer; i tillegg er den riv ruskende gal.

lenestolVi som bor her inne ved fjorden vet at det er helt feil, det motsatte er nærmere sannheten. Gud – om han finnes i en eller annen versjon og med så mange versjoner skal det mye til om ikke en av dem skulle vise seg å være riktig; Gud gjør seg antagelig like mye om ikke mer gjeldende i Utvik enn andre mer tettbefolkete og sett fra utsiden kanskje gudløse steder. Mange av de skrekkelige tingene som hender i de fleste byer  vil aldri inntreffe i Utvik. Det skyldes kanskje at noen holder hånden sin over stedet, som det heter.

Jeg liker heller ikke uttrykket ‘intetsigende’ om det dype og rike stedet jeg bor. Verden og virkeligheten selv på småsteder er nemlig aldri fattig eller stum, den taler alltid og har mange budskaper til en om en har et tilstrekkelig åpent hjerte og sinn. Å leve på et bestemt sted åpner opp verden på en spesielt måte. Lukker den på andre måter, som kan være vanskeligere å se. Stedet og de egenskapene det har gjør at det kastes et eget lys over tingene. Før sa man om steder at de hadde sin egen ‘aura'; de fleste moderne steder har ikke lenge rnoen aura. Det har Utvik, og vel så det.

???????????????????????????????Små steder og småsteder har noen spesielle kjennetegn og er for mange mennesker spesielt viktige som verdensåpnende settinger. Noen mener at det også er fordi vårt indre sjelelige liv kommer frem i dagen på en annerledes måte her enn i tett befolkete og mer urbane  livsmiljøer.

Det hevdes av folk som gir seg ut for å ha spesielt utviklet forstand på slike ting at knøttesmå bygder som Utvik lang inne i Nordfjord er passende steder å være om man må tenke gjennom og kjenne godt etter hva man holder på med i livet. De utgjør en egnet livskontekst som å åpne tilværelsen, åpninger som gjør det mulig å se på tilværelsen med andre øyne, på seg selv og ikke minst gjenoppdage sitt eget dype indre. Dvs, om dette engang blir påtrengende, og det blir det alltid før eller senere for de fleste av oss.

1005697_10201304303386499_530612614_nKanskje er det rett og slett lettere å se tingenes sanne proporsjoner på små, langsomme og ubetydelige steder. Ute i den store verden skjer det tilsynelatende store og dramatiske ting hele tiden. Det er i slike livssammenhenger at mennesker får for god anledning til å forføre og villede; til å forføes og villedes. Det er dette gjensidige bedraget det handler om i den store verden. Den grenseløse egokonkurransen som oppstår i store forsamlinger av mennesker som ikke kjenner særlig til hverandre gjør at ting og personer finner på alle mulige måter for å kunne blåses opp til unaturlige dimensjoner og størrelse. Dette er en spesiell evne hos mennesker; en metaformiserende evne som medfører at ingenting har en gitt størrelse eller proporsjonalitet; alt kan forskyves, forminskes eller forstørres når betingelsene legges tilrette for dette. Tullinger og svin fremstår som store mennesker; selv grenseløst forfengelige og grådige og smålige fotballspillere og rockemusikere fremstår i slike sammenhenger som vise og dype mennesker; heldigvis har noen av dem har et snev av redelighet – de aner uråd og kamuflerer seg gjerne med humanitære opptredener i en afrikansk barnehage eller litt buddisme. Vi som bivåner spetakkelet blir forvirret og blendet av en oppblåst skyggeverden; vi tvinges til å tro på det vi ser. Hadde man bare visst hvilke indre skader vi blir påført.

Modern-MasculinityI denne lokale tilværelsen er det helt annerledes. De metamorfiserende kreftene der ute i det store samfunnet holdes i sjakk; resultatet er at et menneske er det det er. Velsignet være våre småsteder og de bittesmå menneskene som lever her. Småsteder er i den moderne verden potensielt et slags virtuelt ørkenstrøk; man må ha vett til å bruke dette potensialet. Noen store tenkere har forstått betydningen av det stabile småstedet på landbyga som hjem og kontekst for aletheia, som kontekst for avdekking av betydning.

Det foregår knapt noe av betydning i små landsbyer og bygder. Folk er folk, bare det vesle og trivielle de er og ingenting mer. Man ser og hører hverandre. Livsrommet er et rom. Tiden er en sirkel. Alt som har vært kommer tilbake igjen. Ting gjentar seg. Ingen overraskelser, ingen sensasjoner. Alt som skjer på et lite landsens sted skjer helt identisk også andre småsteder. Nøyaktig likt, bare med andre små personer. Dagene her fylles til randen av banaliteter. Det blir lite å snakke om, folk skjønner av seg selv poenget med å ti stille; det er ingen vits i å snakke seg til døde om ting alle sammen ser og hører. Tale er sølv.

9062_10201241981068480_1315704786_nJeg støtte på; kolliderte med, faktisk – en ferierende lyshåret kvinnelig lagdommer nede fra Bergenstraktene her inne en sommer. Man kan faktisk støte på alle slags skikkelser som er geskjeftig med et eller annet langs fjorden; hun påsto med en karakteristisk dominant dommermine i nedre del av ansiktet at stedet gjorde så lite av seg og var så stille at det ikke kom i veien for hennes indre liv. Ute av den larmende byen kunne hun gjenoppdage seg selv og sine egne personlige og indre tanker. Hun hadde en vemmelig følelse av å bli oppslukt inne i byen. Aldri når hun oppholdt seg her i denne enorme stillheten. Hun hadde feriert her så mye at hun nå kunne tenke seg å slå seg ned her; folk vet hvem jeg er eller jeg er det man kaller ferdigspurt her inne. I tillegg til å finne seg selv suste hun rundt omkring til alle severdigheter i fjell og daler som om hun ville sluke det hele på et par korte uker.

Jeg vet ikke om folk som lever i Utvik analyserer seg selv mer enn man gjør andre steder. Jeg tviler. Det er vel heller slik at det å ha vokst opp og levd her et helt liv gjør det overflødig. Denne vesle bygda ved fjorden er en forunderlig rik sosiotop der det totalt usynlig for utenforstående utspiller seg et innfløkt mønster av små og store sosiale foreteelser. Småstedtilværelsen rommer noen spesielle avdekkende livsbetingelser som gjør det enklere for oss å oppdage tingenes mening, og ikke minst personers mening.

_DSC4986Enkelte av livsbetingelsene er merkelig nok endemiske. Ja, jeg mener endemiske; det betyr at de såvidt jeg kan bringe på det rene ingen andre steder. De er unike for Utvik eller for et annet småsted om det skulle inntreffe. Det finnes i virkeligheten lite kunnskap om slike ting som er enestående for ei bygd eller for en bestemt person, og hvilke sannheter om menneskelivet de avdekker for oss. I vår tid tror man som kjent ikke lenger at det finnes noe som er enestående. Alt blir grupperes og kategoriseres og slås sammen med ting som skjer med andre personer eller på andre steder.

Det er etter min mening en svært god grunn til å ta for seg akkurat slike ting.

Et eget trekk ved det stillferdige og milde livet i Utvik er det svake sosiale trykket; man merker det fort som en fornemmelse av å flyte lettere rundt i tilværelsen. Tidvis kjennes det nesten som om man letter eller svever. Det ytre trykket er samtidig så svakt at en etter en stund merker at ens indre liv stiger opp, nærmere overflaten; en lever nærmere sitt indre liv og dermed også sine indre demoner. Dette kan være en utfordring for folk som mangler åndelig forberedthet eller er åndelig uforsiktige. Kanskje de ikke engang har hørt om at det finnes demoner i ens indre. De fleste moderne mennesker har ikke engang et ordentlig forhold til sine demoner; bare det er en god grunn til å holde seg unna småsteder!

398522_3262178270220_1000393883_nDen sosiale tyngdekraften er altså merkbart svakere her; kanskje til og med målbart svakere om sosiiologer hadde brydd seg med å måle den. Folk trenger ikke kjempe så hardt for å holde seg oppe og flytende i det ytre livet. Det kan ha både dårlige og gode virkninger på folk. Som regel er det bra; då den ene siden kreves det mindre oppdrift for å greie seg i livet. Man kan flyte omkring uten å anstrenge seg. De fleste greier seg derfor. Med litt tilleggshjelp fra NAV eller andre samfunnsinstanser kan man faktisk leve et brukbart ytre liv uten særlig innsats. Dersom man i tillegg har skjønt at det kan leves og utforskes på et indre plan, er bordet dekket for viktig menneskelig innsats.

På den andre siden gjør fraværet av ytre sosialt trykk at det skal mindre til for at mennesker i stillhet begynner å falle sammen som følge av indre turburlens; folk som ikke har erfaring med den åndelige siden ved livskampen eller med å håndtere demoner i sitt indre mister rett og slett fotfestet og begynner å synke nedover i sitt eget mørke og gli inn i et ingenmannsland i tilværelsen. Noen er så uforsikitige at de beveger seg inn i det som omtales som det farlige mørket, der lys hverken kommer inn eller ut. Dette er ikke et sted for uerfarne og uforberedte. Det blir sagt av folk med kunnskap om mørket inne i mennesker at man aldri bør oppholde seg i dette farlige mørket alene lenge eller uten veileder. Da går det som det må gå; en stakkar Utvikbeboer rotet seg ned dit; etter lengre tids veiløs virring i sitt eget mørke gikk det galt og mannen skaffet seg et rep; rigget seg til og hengte seg i en loftsbjelke mens regnet pisket mot taksteinene over hodet hans. Andre ulykkelige drives langsomt men sikkert til å forlate livet ved hjelp av det de finner fram til av nærliggende mortale fremgangsmåter.

Det er derfor helt naturlig: På er småsted som Utvik med nær kontakt med sitt indre liv er nok flere enn jeg i en slik synkende tilstand.

ImagineCam_Photo_6Det finnes folk som er uenig i denne ensidig sosiologiske tankegangen. De ville heller omtalt Utvik som en psykotop fordi det å leve her fører med til dannelse av en egen merkeverdig mentalitet hos folk. Folks personlighet og mentale liv gjennomgår i løpet av år i bygda en lokalitetsbestemt morfing. De blir gradvis annerledes enn de i utgangspunktet er eller ville ha vært om de levde et annet sted. Etter morfingen blir folk overvirkelig virkelige; de er sterkt tilstede på en ytre måte samtidig som deres indre liv går under jorden; de er gjennomgående stillferdige i sin opptreden; de snakker aldri direkte om seg selv og sitt indre, samtidig er de tilstede på alle arrangementer og hendelser i bygda som for å vise frem at de allikevel finnes og er virkelige og ikke bare spøkelser.

Jeg nevner begge disse mulighetene, selv om det nok er i overkant å påstå at så interessante sosiologiske og psykologiske ting kan utfolde seg i et såpass beskjedent bygdemiljø.

Utvik er en bortgjemt bygd; mange aner ikke at bygda finnes. Mange eller de fleste forveksler den med Innvik. Av og til er Utvik et ganske trist sted ved en omkring 100 km’er dyp eller lang fjord litt nord på Vestlandet. Fjorden som når ned til over 500 meters dyp strekker seg fra den ytre kysten og skjærer inn til det omlag 2000 m høye fjellandet bakenfor som en dyp og bred sprekk , skåret inn i landet av forhistoriske isbreer og jordskjelv og andre like sterke krefter. Utvik ligger lunt til, de harde vindene som herjer kystlandet lenger ute mot det store havet får sjelden sjanse til å opptre på en ubehagelig måte her. Dersom det skulle holde stikk at ikke et eneste lite hårstrå krølles på noens hode og ikke en eneste spurv faller til jorden uten at vårherre har hatt noe å si, så ligger det noe bak det forhold at når det er rikelig med sol, da får Utvik enda mer, og når det er lite sol da får Utvik enda mindre. Sommerstid er det lyst og solrikt i Utvik, resten av året er det mørkt. Svært mørkt. Bygda ligger på skyggesiden av fjorden; det merkes godt senhøstes i regnfulle måneder og særlig om vinteren. Fra tidlig i november til nesten midt i februar forsvinner solen nede ved fjorden. Da er det mindre lys ved den dype fjorden enn det er i mørketiden nordpå. Naboene mine sier at det gjør livet her mer innholdsrikt fordi vi får noe å se frem til; vi kan vente på at solen skal komme tilbake til oss den andre uken i februar. Det kan ikke folk i nabobygder som har solen hele tiden.

Like i nærheten ligger i hver sin retning nabostedene Tistam og Innvik. Alle pletter og flekker og viker og åser fått sitt navn av noen; navnene lever og endrer seg i tiden, de skifter fasong og blir til noe annet enn de opprinnelig var. Ta Tistam, f.eks., det har også hett Tystammer, Thistehammer og Tistamrum.

Jeg er innflytter; det gjør at jeg kjenner nesten ingen av navnene heromkring. Det tar lang tid, et helt liv, for å lære seg så mange navn på alt som finnes her. Navnene ligger som et usynlig lingvistisk og semantisk slør eller teppe over landskapet; landskapet snakker hele tiden til folk som har vokst opp her. For meg er det et nesten taust landskap. Jeg kan se meg omkring, det er greitt. Men jeg hører lite eller ingenting utover noen skarve fugler og litt sus i trærne som omkranser huset mitt når nordavinden blåser. Det er bare såvidt jeg kan snakke med disse omgivelsene, vi har ikke felles språk. Noen ting har jeg fått med meg etter så mange år. Selve navnet Utvik henger sammen med at rom og retning er innrettet på en spesiell måte. De vanlige himmelretningene, nord og sør og denslags, er mindre viktige. De fleste ting som foregår her handler enten om innover eller utover fjorden. Unntaket til denne måten å orientere seg på er oppover og over fjellet, Utvikfjellet. Innover og utover fjorden er hovedkoordinatene som alle ting orienterer seg ut fra. En gang man rodde og seilte man langs strendene med båt, da var jo denne måten å orientere seg på rimelig. Mellom Hildaneset innover i fjorden og neset ute ved Moldereim danner Nordfjorden en svær bukt med to viker, Innvik som ligger innerst og Utvik som ligger utover i fjorden. I tidligere tider greidde folk å få til at disse to vikene sammen med småbygder på andre siden av fjorden utgjorde en egen liten kommune, Vikane kommune som den het. Men forholdene var små, og under små forhold blir folk gjerne smålige. Det ble mye styr; den lille kommunen ble tidlig sammenslått som politikerne sier det i dag.

Å ta bolig et sted

Å bo. Jeg bor. Jeg har alltid bodd et sted. Oppholdt meg et eller annet sted. I akkurat den mening av ordet har jeg aldri tilhørt de hjemløse. Det er ikke helt korrekt. En periode i mine unge år satset jeg i noen måneder faktisk ganske hardt på hjemløshet som karriere eller som en måte å slippe unna enhver karriere. Karriereløshet som karriere.

- Du er selvødeleggende, sa en venninne til meg en gang.

Antagelig var jeg dårlig kvalifisert eller utrustet fra naturens side for en så krevende livsform som det å leve uten å bo et sted. Man må ha et slags talent for å greie å være frivillig hjemløs. Det hadde jeg ikke, det var mer snakk om en slags påført indre feilfungering som jeg ikke helt ut valgte selv. Et feilspor som jeg litt etter litt begynte å rette opp i takt med at jeg etter litt prøving og feiling mer og mer ble meg selv. Man finner seg selv etterhvert og gjennom dårlige og gode erfaringer. En vakker dag er man kanskje nær ved å bli seg selv, da begynner man å føle seg mer og mer hjemme.

Det gikk ikke lenge før jeg i all makelighet igjen var blitt noenlunde fastboende. Siden har jeg unngått den ekte hjemløsheten mens jeg har vært på søken. Jeg har bodd rundt omkring på loftshybler der det snødde inn gjennom taket når det det blåste om vinteren, i studenthjem og i kollektiver med eksperimentelle medbeboere. Jeg har bodd i mitt eget hus, der jeg selv satte opp grunnmur og pipe i iskalde regnvåte høstkvelder etter arbeidstid. Jeg har havnet på hybel igjen etter at tiden som var satt av for meg i eget hjem tok slutt.

Til slutt havnet jeg her, i denne vesle fjordbygda under isbreen. Et ikke-sted. Hvilket sted jeg skal regne for å være det egentlige hjemstedet mitt er jeg i uvisse om. De siste gangene jeg har vært på besøk i den byen nordpå der jeg vokste opp i, har jeg fartet omkring og fotografert alle de stedene jeg bodde i løpet av barneårene. Jeg kan ikke bestemme meg for hvilket av stedene som er hjemplassen min. Alle, antagelig. I det hele tatt er jeg uviss når det gjelder røtter og tilknytning og slikt. Jeg er heller aldri helt sikker på om det er noe mening i å bli begravet borte på gravplassen ved bygdekirken i Utvik når den dagen skulle inntreffe, men hvor ellers finnes det en kirkegård der jeg kan finne meg tilrette med å bli begravet og lagt til hvile, som det heter ? Jeg kjenner jo ikke folkene som ligger der borte, og de få jeg kjenner litt til er ikke min type. Utvik; denne lille bakevjen i veikanten, en stakkars liten fjordplett som ikke er den ordentlige hjembygda mi, og vel heller aldri kommer til å bli det selv om jeg prøver å gro røtter meterdypt ned i jordsmonnet. Selv om en er bosatt et sted er det ikke alltid like lett å vite hvor en føler seg hjemmehørende i verden. Og hvorledes; det er mange måter å føle seg hjemme på. Noen er så heldig eller uheldig at de er grodd opp der de lever, det å være hjemme er noe robust, nesten absolutt, det finnes ingen andre muligheter enn å leve akkurat der en lever og alltid har levd. Hjemme er hjemme og borte er borte, det er orden på tingene. Men mange andre har det meste av sine hjemfølelser knyttet til et annet sted enn der de lever; der er de enten plasserte av andre eller har kommet til gjennom rene tilfeldigheter. Alle disse halve måtene å høre hjemme på er beslektet med å leve i eksil, noe som også har mange varianter. Noen har ingen følelse overhodet av å høre hjemme på denne jord, de lever i ordentlig utlendighet. Man påvirkes av å leve på bestemte steder. Å leve i Utvik må ha forandret meg på mer enn en måte. Jeg har feks. merket meg noen underlige forskyvinger i tilværelsen den siste tiden, hvor lenge dette har pågått aner jeg ikke. Merkverdige forskyvninger; stadig oftere opplever jeg at det er søndagssteming når det er lørdag, og lørdagsstemning når det bare er en vanlig hverdag eller yrkesdag. Og søndagene, de har nesten blitt som de aller helligste av dagene, som langfredag og julaften eller 17’ende mai eller noe i den retningen. Summa summarum kjennes det at dagene mine blir mer og mer hellige, på et vis, hva det nå enn skulle bety.

Nok om å bo i Utvik; ute er det er en kjølig vårmorgen sent i mars. Jeg har vært våken gjennom den siste natten som så mange andre i løpet av denne vinteren. Utvik er i ferd med å våkne igjen, om man kan kalle den bleke avbildningen av livet som utspiller seg her som våkent. Biler er det første tegnet, biler som minner om mangefargete og elegante hermetikkbokser med mystiske vesener inni; vesener som holder i rattet, stive og uttrykksløse som en slags mumier, bilene durer og surrer forbi huset uten at det egentlig legger en demper på den hørbare stillheten. Noen av bilene er på tur til trevarefabrikken lenger ut i fjorden, det er færre enn vanlig pga. permitteringene som følge av finanskrisen, andre er på tur til alders- og sykeheimen eller skolene lenger innover i fjorden. De er like mange som før, tror jeg. Bossbilen, som tilhører en av de få presumptivt faste tingene i den moderne tilværelsen – boss blir man aldri kvitt samme hvor mye man kvitter seg med – bossbilen har vært utover mot Tistam og Moldereim som ligger ute ved verdens og veiens ende, for å tømme spannene som folk har plassert i veikanten utenfor husene sine denne torsdagsmorgenen. Jeg husket å sette ut mine, for engangs skyld; jeg for ut i tøfler og morgenkåpe noen sekunder før bilen passerte over broen nedenfor huset. Det samler seg opp mange ekstra plastposer med restavfall når man glemmer ting så ofte som jeg gjør. Tømmedagene er en av de mange gåtene i dette livet mitt, jeg undres på om andre folk her inne ved fjorden husker dem bedre enn jeg gjør.

Jeg har kommet opp til huset etter å ha tuslet mine sedvanlige runder mellom de eksotiske plantene jeg har plantet nede i i ‘Helliglunden’, minnehagen min som jeg har kalt opp etter et annet og merkverdig hageprosjekt som jeg skal fortelle om senere i denne fortellingen. Jeg rusler langsomt omkring med en lunken kaffekopp, skvulpende i hånden. Kaffeflekkene ligger igjen som serier med utydelige runetegn og hieroglyfer etter meg på steinflatene. Jeg tøfler omkring for å titte på det siste døgnets minimale tilvekst i vårknoppene på de forskjellige småplantene jeg de siste årene har sådd og fostret fram. Jeg har hentet med meg frø fra reiser og vandringer, og liker meg godt som såmenneske. Det er sjelden det spirer og vokser særlig mye i sporet etter de fleste av oss mennesker. Det finnes mange slags folk, gjerne litt oppi årene, som griper til hageaktivitet som en slags siste redningsplanke. Hager kan antagelig rette opp mange tristesser og villfarelser i et liv. For et par år siden fikk jeg besøk av en annen slags underlig hagefyr;det finnes mange av dem etterhvert. Han dukket helt overraskende opp i hagen den sommeren fordi han i ren overlevelsesdesperasjon etter å ha havarert skikkelig i livet sitt, ville forsøke å skrive en hagebok for å tjene til livets opphold. Fyren var for så vidt ganske grei. En skikkelig posthippie, løs i fisken og antagelig også på noe lett på tråden. Han virket ganske havarert, for å si det som jeg tenkte da han kom på døra. Utenfor hadde han parkert en gammel amerikansk van som han åpenbart fartet rundt i og sov i. Han rotet rundt i hagen her, og andre steder, noen dager. Tok bilder, skrev notater. Vi drakk noen øl nede på kaia. Hageboka han drømte om skrev han faktisk et år senere, utrolig nok. Han ble deretter avis og TV kjendis på hagessaker og alskens stoff om hager. For en stund i alle fall. Jeg tror at han nå er tilbake i det store sosiale tussmørket vi alle kommer fra og lever i på en måte. Utenfor den sosiale oppmerksomhetens blendende og livgivende lysstråler.

Vi har havnet i DFÅ; i Det Fryktelige Året. Da forskere, mediafolk og politikere fikk for seg og begynte å skrike over seg om at vi opplever en megastor krise, en dobbelt krise; både en klimakrise og en finanskrise. Ved siden av alle de andre store og små krisene som folks og foreningers liv handler om hver dag, hele tiden. Kriser i politiske partier, fotballklubber, demografiske kriser i fraflyttingskommuner, kriser i helseforetakene som aldri har penger. Kriser overalt, rett og slett.

Selve begrepet om at vi endelig har oppnådd å komme inn i en stor og felles krise grep tak i bevisstheten og følelsene hos oss, den kom som en gigantisk bølge som ruller ubønnhørlig inn over tørt land. Iallefall er det slik i vår norske del av verden. Jeg er derimot ikke så sikker på om folk dypt inne på det afrikanske, det indiske og det søramerikanske kontinenten er av samme oppfatning. At de opplever vår store dobbeltkrise på denne måten. På samme måten. Det er å lett å glemme at haugevis av små og store uskyldige unger har kommet til verden, pådratt seg alvorlige sykdommer og skader, sultet og dødd hver eneste dag og hver eneste uke i de siste tårene; og det av alskens unødvendige sykdommer, av unødvendig sult. Dde siste årene og tiårene har i noen deler av verden vært en permanent krise som bare vokser.

Jeg er i tvil om vi dypt inne i vårt eget personlige indre kontinent egentlig bryr oss noe særlig om disse moderne krisene. Mange ganger er det nesten som om våre egne kriser fryder meg litt. Ja; jeg skjemmes over at jeg nesten har glede over at ting går galt her i vår del av verden. At det går litt nedover og i retning av det helvete hvor mange av oss fortjener en plass. At tingene begynner å mislykkes for oss selvgode velfødde europeere. At vi ikke lykkes, får ting til lenger.

Stillheten i Utvik

Stillheten er fremtredende. Den utgjør et avgjørende trekk i ved livet i Utvik. Den er bygdas signatur, dens merkevare. Utvik og landskapet omkring er stillhetens sted. Stillheten er det første jeg merker meg i dag. En merkelig stor stillhet. Den svever som mosemyk skodde mellom fjellsidene som omgir det mektige fjordløpet. I disse milde tider har en utslitt vinter resignert lenge før våren er klar til å ta over. Utvikbygda hviler seg tilbakelent i den slake skråningen som strekker seg oppover og forbi skogkanten i åsene og videre mot snøhvite brefjell. Omgivelsene er fargeløse og gustenbleke på denne tiden av året; mørke og kalde måneder har sugd ut det meste av fargene i verden.

Den spesielle stillheten her inne ved fjorden er en av grunnene til en merkelig demografisk forskyvning som har pågått i årtier; folk har gjennom årene og etter lengre tids lidelser rømt og flyttet vekk. Mange finner seg aldri tilrette med en så dyp stillhet. De som blir i bygda er av vesen og natur mennesker som foretrekker stillhet. Selvsagt av ulike grunner, men felles er det at stillheten passer dem. Andre oppsøker Utvik nettopp av denne grunn. De venter i årevis til et av husene legges ut for salg, så dukker de opp som fastboende borgere av stillheten de har lengtet etter et helt liv. Noen er så hypersensitive for variasjoner i stillhet at de ønsker så mye stillhet som overhodet mulig; da foretrekker de gjerne Tistam som ligger lenger ute ved enden av den smale veien og der noen påstår stillheten er enda sterkere og større.

Men for flertallet av mennesker er stillhet et forferdelig problem, noe de ikke helt kan håndtere. Mange av de nye beboerne er i motsetning til de ekte fastboende i virkeligheten ofte svært urolige mennesker. Jeg tror at de oppsøker stedets intrinsikale ro for å mestre og holde i sjakk sitt eget urolige vesen. Etterhvert har langvarige demografiske prosesser ført til at befolkningen for det meste er selektert for og befinner seg vel med et liv i stillhetens tegn, selv om bygdas stillhet altså ikke spiller den samme rollen i alle beboernes liv. Stillheten er et slags nullpunkt eller øye i bygdas tilværelse, utenfor rives vi med av tilværelsens storm og larm, her inne i tilværelsens øye er det, ja akkurat; helt stilt. Mange frykter slik stillhet; tilværelsen deres handler om å unngå stillhet. Når jeg leser den underlig bråkete vesle lokalavisen som kommer ut lenger inne i Stryn noen ganger i uka, har det slått meg at alt det utrolige lokale stoffet den er fyllt opp av med store langvarige strider om veianlegg og eiendomsgrenser og plassering av busskur, intrikate religiøse spørsmål om evig troskap til døden endelig kommer og skiller de fortvilte ektefellene, mangelfull veibygging og for trange tunneller, store lokale idrettstriumfer og alskens alltid like vellykkete kulturarrangementer, alt dette går bare ut på en eneste ting, det er en slags uopphørlig høylydt bevisførsel for å tilbakevise og holde den voldsomme stillheten nede og i sjakk. Det er selvsagt forgjeves. Stillheten kan ikke overvinnes med jounalistiske eller lignende verbale mediaknep.

Her inne vinner alltid stillheten til sist. Det er fordi den er det man kunne kalle intrinsikal; dvs. at den tilhører landskapet og folk som gjennom skjebne eller valg lever sine liv her. Kanskje vil redaktøren i lokalavisen og medarbeiderne hans om det finnes noen etterhvert forstå mer og mer av dette grunnleggende poenget, slik at han legger om avisens linje mer i takt med stillheten og legger vinn på å pleie og ivareta den. Eller avisen blir nedlagt en stille dag som følge av naturlovene som virker i det store larmsamfunnet; slik lokal forankret larm har over tid ingen sjanse og blir lett overdøvet i den globale larmkonkurransen.

Stillheten her inne er ikke stillestående. Den er aktiv og levende. Den har en egen dynamikk, den skifter fasong og skikkelse med årstider og rundt bygdas ikke så altfor varierte begivenheter. Og selv om stillheten hører til bygda, fører mange her inne en iherdig og anstrengende kamp mot stillheten. Kanskje mest folk som bare besøker Utvik i festlige lag i helger og om mest om sommeren. Dette er imidlertid stort sett forgjeves. De setter kanskje farge på stillheten, de kan til og med herje med den og true den når de på 50 årsdagen til fruen fetser iherdig og tillater seg å skyte opp 50 drønnende raketter i fjordkanten mens halvsovende folk i sengene sine mumler rasende at nå går de for langt! Tenkt om alle som feirer dag her i bygda skulle skyte opp raketter midt på natten?

Stillheten utsettes for harde angrep; den overvinnes ikke av slike spede visitter.

Etter lengre tids studium har jeg kommet fram til den bestemte oppfatning at man når langt med å skjelne mellom to hovedtyper av stillhet her inne, eller bedre to tyngdepunkter i stillheten. Stillheten er nesten en levende organisme, som preges av sesongbestemte mønstre som overlapper og går over i hverandre om våren og om høsten. Om vinteren finnes det en stillhet som er ren og nøktern, den er mørk og kjølig, legger seg rolig og neddempet mellom husene, den hvisker svakt hele tiden og synes å oppfordre både folk og fe til å vise tålmod og forsøke å finne seg til rette med verden som den engang er. Ta livet med ro, hvisker stillheten gjennom de grå vinterdagene, alt er en overgang, mørke bli til lys, tåke blir til klare dager, regn følges av sol, kalde dager følges av midlere dager. De fleste folk som lever her inne innretter seg klokelig nok etter oppfordringen. Den vinterlige og hviskende stillheten er det nærmeste man kommer absolutt stillhet, om noe slikt finnes. De fleste Utvikfolk gjør altså akkurat det som vinterstillheten anmoder dem om, de finner seg til rette med det langsomme og stillferdige livet som strømmer gjennom det grålige landskapet i disse mørke månedene. Det finnes naturligvis unntak her inne som overalt ellers, men slike Utvikinger løser som regel utfordringer uten at man merker noe til det i bygda. De reiser bare bort for en stund, over fjellet og enda lengre, og kommer tilbake uten at noen får med seg at det har inntruffet noe. Etterpå viser det seg gjerne at en ektemann eller en kone har flyttet ut av hjemmet og at ungene vekselsvis må bo hos mor og far. Stillheten fortsetter som om ingenting har skjedd. Tidlig om morgenen kan man registrere en underlig matt motordur fra de tause bilene som enten kommer fra eller er på vei til sykeheimen lenger inne ved fjorden, det er nesten som bilene kjører omkring uten motor i det hele tatt. Litt senere passerer en rekke litt ivrigere biler på vei til trevarefabrikken som ligger utover mot Tistam, og som ofte har vært truet med avikling og reduksjoner. Denne duren er kraftigere, og de fleste bilene beveger seg gjennom den trange sentrumsgaten med altfor stor fart. Men skolen er nedlagt og det finnes ikke lenger ungeflokker i Utvik, så folk klager over ikke høylydt over denne kjøringen. En skolebuss av noe eldre årgang utfører girskifte med et skjærende kvin og deretter en tungt stønn idet den diselputrende passerer gjennom sentrum til og fra med de residuale ungene som skal inn til skolen i Innvik; da kan man samtidig fornemme en svak underliggende lyd av rytmisk popmusikk. Om ettermiddagen returnerer alle helt nøyaktig dit de kom fra. Uregelmessigheter i dette mønstret forekommer ytterst sjelden og skyldes uforutsette ting. Av og til passerer den hvite bilen til eletrikeren med en sneip i munnviken, den har sort tekst langs sidene, og deretter ser man ofte den mørkegrønne Toyotaen til rørleggeren som kommer fra andre siden av fjellet, den svinger seg gjennom sentrumsgaten med sin gule tekst langs sidene. Omtrent i titiden suser en ung velfrisert mannsperson som driver dekk- og bilsalget til faren mellom sentrumshusene og en kilometer videre utover til utsalgsstedet; gjennom hele året hender det at billkørende menn av yngre årgang påfører stillheten store sår. Det høres nesten ut som en blanding av torden og glassknusing når de raser gjennom sentrumsgaten; den mannlige motorrusingen og dunkende basshøytalere henger lenge igjen i luften. Jeg har fått med meg at mange stillferdige Utvikborgere oppfatter akkurat dette stillhetsbruddet som særlig irriterende og gjerne vil aksjonere; men de er ikke sikker på om det passer seg. Et par-tre ganger om dagen kommer ekspressbussen mellom Bergen og Trondheim enten ned fjellet eller på tur oppover; den stopper som regel et kort øyeblikk borte på det moderniserte busstoppet ved kirkegården for å sette av noen få passasjerer som ofte er godt oppe i årene. Et par ganger om dagen høres såvidt den trøtte duren fra et lite fly over skydekket, halvtomt eller halvfyllt med reisende på vei ned til eller opp fra Anda flyplass som ligger et par mil i luftlinje utover fjorden. Når vinteren forlater bygda begynner tiden her inne igjen å gå raskere og stillheten skifter fasong, den oppnår litt etter litt mer fartspreg og nye mønstre kommer tydeligere fram; flere biler durer omkring litt fortere og av til kan man se folk som tramper avgårde gjennom bygda på apostelhestene. Noen få ganger høres også lyden av noen som løper til og fra på veien inn til Tistam. Men det er ytterst sjelden, nesten like så sjelden som det er å se eldre personer som stabber og lirker seg bortover asfalten ved hjelp av en slitt gåstol. Men en ting har jeg merket meg, det har blitt stadig flere gåstolbrukere de siste årene, og jeg tror nesten de samtidig er blitt yngre. Før var folk oppe i 80-årene og fremdeles oppegående på egne ben uten hjelpmidler.

Det finnes alltid unntak på alle områder. Så også når det gjelder alder og bevegelighet. Det er absolutt tilfelle med en fremdeles ungdommelig bygdeskikkelse som i virkeligheten er godt opp i 90-årene. Han har kommet tilbake til fjorden etter mer enn 40 harde og gjenfortalte arbeidsår rundt omkring i Amerika; det lange oppholdet har satt merkelige spor etter seg i språket hans som er halvt amerikansk og halvt norsk og av og til litt av begge deler, som når han sier ‘sleggehammer’. Dagstøtt tripper han forbløffende lettbent som en slags musealt klenodium gjennom sentrum med en altfor tung plastpose i hver hånd etter handlebesøk på nærbutikken inne ved naustene og riksveien. For noen år siden var han så lett på foten at jeg tenkte han antagelig ganske enkelt kunne ha satt verdensrekord for 90-åringer i maratonløp. Noe slikt kunne ha satt Utvik på verdenskartet, og det trengs, men slik gikk det ikke. Han visste ikke om sine stor muligheter som tilårskommen langdistanseløper, og siden har det vært en nesten umerkelig prosess, men jeg har merket meg at han beveger seg ørlite grann langsommere for hver dag som går. Det er en helt minimal forandring som man må observere med stor nøyaktighet for å greie å registrere den; det er som om motoren hans sakte men sikkert nærmer seg sine siste omdreininger. Han plages med et sår på den ene foten som ikke vil gro; det oppsto etter at han i fjor vinter sovnet med for trange sokker som hemmet blodomløpet på leggen; denne diagnosen er en en fast overbevisning som han gjentar så ofte som mulig slik at den om mulig kan festne seg enda litt mer. Når det gjelder personlighet er folk levd så lenge som han et eneste paradoks; samtidig som de er fyllt opp til randen og mer enn det av et langt livs erfaringer, så er deres indre vesen tydeligere enn noen gang, som om erfaringer ikke har noe som helst å si for et menneskes dypere karakter. Som et tre om høsten når bladene faller og ikke lenger kan skjule treets egen kontur og profil som står tydelig fram mot himmelbakgrunnen.

Noen blankpussete helgedager dukker det opp fremmed dunking i bildører som kommer fra biler som bare en kortere stund står parkert utenfor de ellers tomme husene, mange av disse bilene er mercedes’er eller bmw’er eller ganske nye og ekstragavante modeller. Om sommeren og særlig i juli måned skjer dette langt oftere enn ellers, da er stillheten på sitt mest lurvete og den høres ganske tydelig gjennom bakgrunnssuset fra nesten uttørkete bekker og elver og den konstante duren fra turisttrafikken som passerer på riksveien gjennom bygda. 3 biler pr. minutt i gjennomsnitt i juli måned, for å være helt nøyaktig. Risikoen som bygdekattene løper ved å passere riksveien er særlig stor i juli måned. I tillegg fornemmer man ofte og gjerne på en mer kroppslig måte den tunge rå lyden fra en og en annen trailer. Tidlig i mai og juni farger alle slags fugler og kråker og særlig måkene stillheten med kvidder og fugleskrik og alskens internt rabalder. Måkenes vokale haloi har særlig lav status blant stillhetens folk her langs fjorden som regner den for larm og ståk, og holder den for sterkt uønsket fordi den vekker dem altfor tidlig i de lyse morgenene. Noen av de ellers fredsommelige beboerne her inne avslører at de ikke er så fredelige som de gjerne ønsker å fremstå, noen vandrer rundt blant oss andre og er antagelig utrustet med et underliggende talent for seriemord eller bioetnisk rensing. Uten at man kan se det på dem. Det er åpenbart at den ensidige og hetspregete propagandaen mot måkene lett kan stimulere de onde instinktene hos folk som er disponerte for slike ting. Etter at de arme forhatte måkene har hatt månedslangt strev med å få ruget ut ungene sine og gjennom daglige anstrengelser administrert dem en for en ned til strandområdet går det bare noen få travle dager med foringsleven og vaktinnsats rettet mot folk og fe før det hele brått stilner en sen juninatt. Ingen har noensinne stått frem og tatt på seg ansvaret for utryddingen av måkeunger, mange henviser med en overbærende mine til minken og kobbene og oteren som ofte ligger like utenfor stranden. Uten måkeskrik endrer stillheten karakter igjen og blir tommere og hardere for en tid til måkelevenet svinner bort i glemselen og stillheten blir seg selv igjen. Noen år virker det som om knapt noen måkeunger overlever menneskenes lengsel etter absolutt stillhet i bygda. Larmen fra alle de nykjøpte motorbåtene som farer i sirkler ute på fjorden klager ingen over, og ingen skyter etter kverker dem heller selv om støyen kan være ganske overdøvende i søndagsstillheten. Tidlig i august er det slutt på en annen måte igjen, da forsvinner gradvis sommerens mer travle og fargefyllte stillhet og blir erstattet med den andre langsomme og mørkere stillheten. Folk som lever her inne er altså en slags stillhetens stammefolk, de forsvarer med alle midler den stillheten de lever i, de kan ligne en slags leiketøysmennesker med opptrekksmotor, de er utrustet med fastlagde og tydelige egenskaper som kun kan brukes effektivt her inne ved fjorden. Andre steder i verden ville slike mennesker måtte omstille seg noe voldsomt for å greie seg. Alle, eller nesten alle, er ganske påfallende velformete og normale; de oppfører seg forutsigbart og gjør tingene sine til faste tider, hele tiden de samme tingene, de snakker lavt og uten å banne, er godt påkledd i ordentlige ikke for flotte klær og passer svært godt på tingene sine. Ungene i Utvik er bare unger, de oppfører seg helt slik som 3- og 4- og 5-åringer skal oppføre seg, uten å vise individuelle særtrekk, de er passelig aktive, sky overfor fremmede og opptatt av brus og iskrem. Ingen av ungene viser noen som helkst form for egen personlighet, de er bare nøyaktig slik de etter alderen skal være. Folk som litt støyende rusler gjennom sentrumsavenyen i bar overkropp eller fargesprakende sportsklær er som regel ferierende tyskere eller hardtarbeidende og bærplukkende unge polakker som har en sjelden fridag. Når været tillater det maler man bygninger i noen få standardfarger; naust og fjøsbygninger påføres fjøsrød farge, med to strøk maling. Husene males hvite. Mange kjører som besatte rundt i en grå eller blå eller grønnlig eller sort pickup; utpå sensommeren kan man tidlige ettermiddager se småsvermer av disse bilene langs veien oppe ved Karistova; stillheten ser vekk noen timer mens skuddsalvene ruller over skråningen ned mot fjorden. Når vi ser bort fra folk som utgir seg for å være bønder, så eier alle mannspersoner med bevart stolthet en traktor av noe eldre årgang; den er som regel utstilt utenfor huset eller garasjen, enten de har bruk for den eller ikke. Noen korte og hektiske dager en gang i året oppfører mange av folkene her inne seg litt annerledes og mer oppjaget. Det er på de såkalte Utvikdagene, eller Sommerdagene som det heter uttalt med en tydelig og stor S. Da er stillheten nesten uhørlig, den er på sitt svakeste og trykkes ned av en tunge dur bestående av roping, flaskeklirr og ikke minst dunkende populærmusikk som sprer seg ut fra kaiområdet og gjennom bygda, helt opp til de øverste husene ved skogkanten og fjellet; det varer hele kvelden og langt utpå natten til i to-tretiden. Så blir det brått stilt igjen. Folk går nok til sengs utpå morrakvisten, og søndagstillheten neste dag er den sterkeste og tyngste i året. Den ligger som skodde tjukk helt ned mot bakken og letner gradvis utover dagen dersom sola skinner, og det gjør det alltid etter at Sommerdagene er slutt. Etterpå går tingene sin vante gang i bygda, stillheten fortsetter der den slapp og utover i august og september glir den livligere sommerstillheten gradvis over i den andre av årets to stillheter.

Fravær og nærvær i Utvik

Midt oppi vårrikdommen og alskens blomstrende nærvær kan noe annet merkes, et nesten ubehagelig fravær. Et fravær i mange ulike former begynner å ta over virkeligheten, å fylle verden med intet. Helt til verden blir tømt, tom, en avgrunn av tomhet.

Utover i april, samtidig med den tidlige aprikosblomstringen, for selv om Utvik er en plomme- og eple- og pærebygd så satser jeg på mer eksotiske frukter, da krydde det en stund av humler og bier og veps og sommerfugler i de første solvarme dagene. Etter denne perioden ble det mer og mer stille blant summende insekter. Av og til oppdaget jeg grupper av døde humler og bier i hagetrappen eller i veikanten, uten at jeg fant ut hvorfor de lå akkurat der som etter et slags holocaust.

Nå mot slutten av mai måned finnes det nesten ikke en eneste sommerfugl, bie eller humle tilbake lenger. Det merkes som en mangel midt oppi all blomstringen. I går kveld, før jeg gikk til køys, observerte jeg en bitteliten humle som surret ensom omkring i den blomstrende sølvhvite hengepilen like utenfor det åpne soveromsvinduet. Jeg la merke til den enslige humlen, nettopp fordi den var fullstendig alene i det store treet. Men så lenge jeg finner bare en eneste humle, er det vel fortsatt håp.

Ute av sengen lager jeg som vanlig en stor kanne med svak kaffe. Det gjør jeg hver eneste av dagene mine, enten jeg føler meg sånn eller sånn. Morgenen viker sakte plassen og går over i dagen som er i kjømda; jeg forblir sittende nede i hagen og suge til meg så mye jeg kan av den sparsommelige solvarmen og er ute av stand til å få utført noe disse første timene av den nye dagen. Det får komme når det kommer, om det kommer, tenker jeg. Det er flere folk enn vanlig i bygda disse fridagene i mai. Mange av husene som vanligvis står folketomme har vidåpne soveromsvinduer, gardinene og sengetøyet henger ut og på de hvite flaggstengene vaier husvimplene i en lett nordlig bris. Etterhvert som kontaktflaten min med mennesker har snevret seg inn de siste årene, har jeg merke et tiltakende vagt ubehag når jeg føler at det befinner seg andre mennesker i mitt nærvær, i mine nærmeste omgivelser. Det er mulig at det var på samme måten før, bare at jeg ikke kjente det like tydelig. Dvs. at folk sto for alle slags potensielle og reelle ubehageligheter som jeg helst ikke ville erfare eller ha inn i hodet eller følelseslivet mitt. Men nå for tiden er dette blitt mye mer fremtredende; det medvirker til at jeg er mer tilbakeholden og unnvikende overfor alle folk jeg møter. Særlig folk jeg kjenner litt; jo mer man kjenner folk jo mer ubehag har man som regel i vente. Når man kjenner folk, så akkumuleres ofte alskens friksjoner og ubehag som ligger der og når som helst kan komme til overflaten. Den viktige sosiale kunsten som vi alle må tilegne oss og mestre, er selvsagt å holde ubehaget mellom oss nede, gjemme det vekk, skjule det. Men mange folk lider under denne tilstanden eller mangler bevissthet om hva den handler om. Dersom de også er litt ondskapsfulle av natur gjør de det lett til en hobby å slippe ut så mye de kan av faenskapen samtidig som de later som om de er vennlig innstillte og holder en ordentlig fasade. Noen ganger er de rett og slett bare i dårlig humør og trenger noen å la det gå utover. Naboparet i det nybygde feriehuset bortenfor strandstykket med den gamle naustrekken må ha kommet på plass sent i går kveld etter den lange kjedelige bilturen nordover fra Rogalandstraktene. De kommer hit opp til det stille alvoret så ofte de kan; feriehuset deres ligger nesten i fjorden uten noe som hindrer sikten ut mot den åpne fjorden. Siste gang de var her var for en måned siden, omtrent. Når de har vært her en tid og dagene begynner å bli lengre, blir de ofte litt rastløse og farter mer og mer omkring. Tilslutt er de lettet når de endelig kan returnere tilbake til det kjære bylivet sitt. De er pertentlige folk; alt er på stell rundt dem hele tiden. Nettopp nå har de gjort seg ferdig med en lang utefrokost bak hytten. Hun er i gang med å rydde og han er allerede i gang med å slå graset rundt den falleferdige fredete sjøboden, en praktfull trekonstruksjon som alle beundrer men ingen vil eller kan sikre mot forfallet. Utover sommeren tilbringer de mer tid i feriehuset, og en strøm av gjester og slekt fyller opp det lille huset stort sett hele tiden. Jeg undres på hva de er laget av, som tåler å ha folk så tett innpå seg. Av og til har de noen dager for seg selv, og jeg merker tydelig over de hundre meterne i mellom oss at nå kan de for en gangs skyld slappe ordentlig av.

Ut på formiddagen, det er ennå ganske tidlig, studerer jeg et par utvilsomt fremmede fremtoninger som kommer ruslende bortover den magert trafikkerte bygdeveien inn mot sentrum. I og med at jeg ikke foretar meg noe i dag, følger jeg godt med på alle bevegelser i bygda og grunner på hvem disse ukjente folkene kan være. Jeg har for lengst konstatert at alle og en som vandrer langs denne bygdeveien har et ærend og et forehavende, at de både er noe eller vil noe ganske bestemt i denne tilværelsen. De har som regel en slags tilknytning til den verden som finnes her ved fjorden og den som er der ute. De hører sammen med eller tilhører den mobiliteten som pågår hele tiden i våre dager, den usynlige sterke strømmen som menneskenes bevegelser er en del av og er fanget i. Noen som er i ferd med å gjøre noe annet ut av livet sitt, rokere et eller annet, bryte opp, flytte til eller fra, begynne eller slutte med noe, eller noe sånt. Som regel kan man ganske lett finne ut av det, dersom man skulle ønske det. Man må bare finne en god nok anledning til å stille sine spørsmål. Kvinnen som kommer gående på veien bærer et stort og frodig blondt hår som blir nesten selvlysende i det skarpe sollyset, det er som hun selv blir en slags skinnende solskive der hun går. Mannen er mer utydelig og jeg oppfatter ingen detaljer på han før litt senere, bortsett fra at han bærer en blå eller grålig bekledning. Måten de går på forteller mye. De flyter avgårde, mer enn de går. De skal ingenting av de vanlige tingene som folk herfra holder på med, til butikken eller kirken eller barnehagen; slik de beveger seg er de ganske sikkert ikke på vei noen av disse viktige stedene. Deretter er det ikke mange muligheter. Jeg skjønner fort at det de har tenkt seg er en tittetur ned til fjordhagen, der jeg sitter bortgjemt mellom trærne med en allerede tømt kaffekopp. Det gjør meg litt beklemt og forlegen. Jeg er ikke særlig presentabel på dager som starter såpass dårlig. Men samtidig liker jeg som oftest slike uventete visitter. De har sine fordeler. Fremmede folk som kikker nedom har som regel noe av interesse å by på og fortelle om bare man kan lykkes med å avhøre og utspørre dem. Kanskje vet de ikke på det tidspunktet de har gjort et valg og bestemt seg for å dukke opp i hagen her nede om det selv, men min erfaring tilsier at de ofte vil være i en overgang til noe annet, inne i en eller annen brytningsprosess. Det forhold at de ennå ikke har noen anelse om det de gjennomgår og kommer til å gjennomgå, gjør det bare et hakk mer interessant å få en sjanse til å utveksle ord og tanker med dem.

Jeg setter meg godt til rette i hagestolen og forbereder meg på det som vil passere de neste minuttene. Boken jeg halvleser i legger jeg godt synlig på kaffebordet slik at det er lett å oppfatte tittelen og få med seg at jeg ikke er noen hvemsomhelst men en person med uanede dybder. En det er verdt å utveksle noen ord med. Først hører jeg dem der de rusler pratende langs en av hagestiene og kommenterer plantene. De har åbenbart satt øynene på det store duetreet ved inngangen; de ivrige stemmene er henførte over flommen av store hengende hvite blomstre. Det går en kort stund; jeg ser henne før hun ser meg. Et kort sekund er hun fortsatt lykkelig uvitende om at det er andre i hagen, før hun plutselig oppdager meg. I det neste øyeblikk stivner hun brått til i ansiktet og hele seg. Uten å si noe snur hun seg fort for å komme seg vekk så fort som mulig. Jeg stopper henne i bevegelsen med et utrop; nei nei, slapp av kjære deg, det er ingenting i veien for at de kan se seg omkring, hagen her nede er åpen for folk. Hun fatter umddelbart budskapet og lysner opp, og sammen med mannen kommer hun bort til der jeg sitter inne mellom trærne.

Samtaler mellom helt fremmede mennesker er alltid et eksperiment. Alle slike samtaler synes å forløpe ulikt alt etter hva som bringer folk i kontakt med hverandre og hva de sier til hverandre i utgangspunktet. Dersom de starter ut feil, blir det lite eller ingenting av dem. Samtidig finnes det trekk i situasjonen mellom fremmede som setter sitt preg på samtalens forløp og kan gjøre slike samtaler til et helt særskilt og interessant fenomen. Slike samtaler ligner mye på løpet til bekker som møter hverandre i terrenget; terrengets karakter og helling bestemmer selvsagt hvorledes bekker renner videre. Har terrenget god helling, farer bekken raskt av sted, den finner sitt løp uten omsvøp, snart hit, snart dit, men alltid nedover og videre mot stedet der alle bekker samles. Dersom terrenget er flatt, stopper bekken nesten helt opp, den beveger seg bare svært langsomt og uten at man kan se det. Når bekker møtes, flyter de sammen til en større bekk som har større potensielt momentum enn de to bekkene hver for seg. Slik er det også med samtaler mellom fremmede, det de sier til hverandre smelter sammen til en verbal strøm som har større egentyngde enn de språktankene man har hver for seg. Den verbale strømmen kan ta de som snakker på sengen, slik at man sier ting som man ikke forventer å si, man rives med av den uventetede styrken i den sammensmeltete talestrømmen og tenker og forteller mye mer enn det man tenkte på like før samtalen kom i gang. Det er derfor ikke overraskende at man mener at fremmede ofte snakker mer åpenhjertig med hverandre enn folk vanligvis gjør, ofte kan vi oppleve en slags befriende følelse av åpenhet i samtaler med fremmede.

- Hva heter treet som blomstrer så voldsomt, like innenfor porten ?

Den blåkledde mannen spør uten å introdusere seg. Jeg svarer at det kalles et duetre; på engelsk sier man også lommetørkeltre antagelig fordi de store hvite blomstene som ikke er ekte bomsterblad men omdannete vanlige blad minner om lange hengende lommetørkler. Treet kan minne litt om blomstrende kornelltrær, som det antagelig slekter på. Jeg vil helst ikke avsløre for dem at jeg kjenner det latinske navnet på treet så jeg unngår å si det. Etterat jeg sluttet som psykolog har jeg fått avsmak for å bli oppfattet som en som kan noe, som vet ting som andre ikke vet. Jeg prøver å holde kjeft om ting som gjør at folk kan tro at jeg har kunnskaper. Etter dette er samtalen mellom oss i gang; vi finner fort en tone som gjør et praten flyter lett. Først om planter og hager, her og der nede på Haugalandet som de kommer fra. Så er temaet en stund menneskers alder og det den bringer med seg, alder er noe rent ytre og at det indre menneske egentlig er uten alder, at det indre menneske er noe som står utenfor tiden etter at det har utfoldet sin skikkelse og sitt vesen engang i sene barneår omtrent. Vi er ikke helt enige om man blir klokere eller dummere med aldere, begge de to hevder bestemt at alder gjør klok. Jeg uttrykker min tvil om dette, noe som de synes å stusse litt over uten at det kommer til noen skarp uenighet. Han er tollsjef byen der de kommer fra, og hun, nei, det kan jeg ikke huske at jeg spurte dem om. Begge to er i min alder og er i bygda disse fine fridagene for å besøke datteren som har slått seg til med familie her. Når han hører at jeg har vært ute av jobb en tid, sier han med i overbevisende tone at når folk i min alder er ute av jobb såpass lenge, et år eller mere, da er det i virkeligheten ingen som ønsker at en skal komme tilbake til jobben. Og antagelig flere som ikke ønsker en tilbake, selv om ingen sier noe sånt; det rommet man fyllte er nå fyllt av andre, den plassen en hadde tilkjempet seg er overatt av andre og yngre krefter. Selv om ingen gir uttrykk for noe slikt, er det lite eller ingenting å komme tilbake til utover det formelle at en kan og skal komme tilbake når og om en friskner til. Og arbeidslivsetaten er sjelden særlig oiverbevist i sine forsøk på å få 60 åringer tilbake på jobb, mener han. Dersom man selv ikke lenger evner å tilkjempe seg sin gamle plass og et passelig rom for å kunne utføre jobben sin, og hvem orker det når man er såpass gammel og allerede litt lei av ting, da er det game over, avrunder han. Game over, tenker jeg, men unnlater å kommentere det han sier. Deretter går praten om slike ting som folk som ikke kjenner hverandre og som er omkring 60 år synes det er fornuftig å si til hverandre når de møtes tilfeldig og når samtalen nærmer seg en naturlig slutt. Så går de tilbake i solskinnet for å spise frokost med datteren.

Et besøk og en prat

Her om dagen fikk jeg besøk av en eldre mann fra en av grendene lenger inne i fjorden. Egentlig var han ikke eldre, bare omkring 10 år eldre enn meg, og det er ikke helt eldre. Grenda han holder til i er så liten at den aldri blir navngitt på noe kart, selv om den besøkende sa hva den hette uten at jeg fikk det med meg. Å bosette seg på et sted så langt ut i livet fører med seg at hukommelsen er såpass dårlig at man må leve i navnløse landskaper. Det er i disse dager ikke ofte at folk legger turen innom meg, hverken de jeg kjenner eller fremmede; folk vet ikke lenger helt sikkert om jeg finnes og dermed kommer jeg lett et stykke ned på listen over prioriteringer når det oppstår ledig tid. Det er såpass langt mellom visittene at hvert eneste besøk får en egen ruvende betydning for meg. Det blir til en egen tegning på den indre huleveggen, mellom noen få andre av sorten. Slik var det ikke mens jeg befant i den travle tiden. Da var et besøk bare et besøk blant alle andre, av noen bestemte folk eller venner eller familie. Noen mening utover dette at ting kommer og går hadde det ikke. Å få besøk av folk var sjelden eller aldri sporsettende, når en ser bort fra de få gangene da folk kom innom for å gripe inn i livet mitt. Det skjedde selvsagt også, men å fortelle om det hører hjemme et annet sted. Jeg tror at det også var slik i eldre tider. Dersom folk dukket opp utenfor døren eller porten fikk det en egen betydning, knyttet til om det var en helt fremmed person eller noen man allerede kjente godt som la veien innom. Kanskje var folk den gangen både mer gjestfrie, og samtidig mer forsiktige enn vi behøver å være i dag. I dag vet vi på en måte alltid hvor fremmede kommer fra; det er et eller annet sted vi kan finne på et kart over kloden og som vi uten store vansker kan vite nok om. I de gamle dagene var det ikke så lett. Fremmedfolk kunne komme fra fjerne steder man ikke hadde hørt om eller i det hele tatt visste om. Kanskje kom de til og med fra en annen tilværelse, var det lett å tenke for mange, for det var mer naturlig å lage seg tunge innbildninger om slike ting når man ikke ante noe om den fremmedes opprinnelsested. Følgelig måtte man være forsiktig med hvem man involverte seg med, og hvordan. I dag er denne dybdedimensjonen mellom oss så å si borte. Folk og fremmede er ganske enkelt fra bestemte og kjente steder, enten det er fra SørKorea, Herradura eller Å. Ingen er ordentlig fremmede lenger på den gamle måten, fra det absolutt ukjente. I dag er folk også blitt fremmede på en ny måte, de kan komme fra like i nærheten der jeg bor og jeg har ingen anelse om hvem de er eller hva de står for eller hva de heter. De har befunnet seg fullt og helt i de samme omgivelsene som jeg går i hver eneste dag, de har gått i de samme trappene og gatene og handlet i den samme butikken, kanskje snakket med de samme folkene, uten at deres eksisten har overlappet med min. De er fremmede som både er tilstede og usynlige; det er faktisk mulig at jeg både ser og hører dem hver dag uten at jeg vet om det. Bare om de banker på døren min en dag står de frem fra usynligheten, som fremmede. Men det gjør de ikke.

Jeg hadde en lite ærende ute på trelasten i dag, sa den eldre mannen som bare er noen få år eldre enn meg, jeg tenkte å slå to fluer i en smekk og kikke innom denne rare hagen din som jeg har hørt folk prate om. Jeg er interessert i hager som ikke bare er hager, sa han, hager som er litt mere enn en bare hage. Jeg svarte at hagen bare er en lite hobby jeg holder meg med for å fylle tiden, at den ikke er noe å bry seg med for andre. Men han ville se kunstverket, som han kalte det.

Etter spaserturen gjennom hagen sa han ikke så mye. Vi satte oss ned på en svær gyllen tømmerstokk som lå rund og fet i veikanten og inviterte folk som hadde ro i seg og noe på hjertet til nettopp å sette seg ned. Rundt oss skjedde ingenting som var i regi av menneskelige vesener. Den stadig sterkere vårsolen hang struttende full av varmende selvtillitt på en fantasiblå himmelkuppel og serverte som en slags diende moder omsorgsfullt alle små og store vekster og dyr av sine ernærende stråler. Alt og alle som var velsignet og hadde lykke og hell på sin side var intenst opptatt med å vokse og leve slik det skal gjøres på denne tiden av året, uten tanke på at alle ting en gang vil ta slutt og at tiden som er tildelt oss levende er noe som brukes opp. Ingen løp etter døden, og ingen løp heller fra den. Døden trenger ikke å møte opp en slik dag. Fremtiden finnes heller ikke slike dager, selv om både den og døden ganske sikkert kommer til å legge veien innom en annen gang det er behov for dem.

Uten noen god foranledning eller plan, ble vi sittende ved siden av hverandre på trestammen, opptatt med å finne ord til å prate med og som var egnet til å bryte den langvarige hittidige tausheten mellom oss, den gamle drevne bonden og jeg, en avdanket og tilflyttet psykolog. Med 40 år og vel så det bak meg som psykolog eller studerende i psykologfaget. En 40 årig skjebne som psykolog, for i løpet av alle disse 14240 psykologdagene fallt det meg aldri inn at jeg kunne eller burde gjøre noe annet. Hva utgjør et slikt livsløp, tenkte jeg for meg selv denne dagen mens jeg snakket med den besøkende. Hvilke spor setter det etter seg, hva har jeg lært og blitt etter disse uomgjengelig tilbakelagte 40 årene som psykolog. Hva kan et menneske egentlig etter 40 år i psykologyrket ? Hva har disse yrkesårene gjort meg til, gjort med meg ? Hva har jeg gjort ut av mitt eget liv, mine egne krefter og evner? Sitter jeg igjen med noe som har verdi ? Hva kan andre etter et langt yrkesliv? Hvorfor kjennes det som jeg ikke har gjort noe som helst, at jeg ikke har lært det grann? Hvor kommer denne følelsen av tomhet og unyttighet som jeg kjenner for tiden? Det var åpenbart en dag for å stille tunge eksistensielle spørsmål. Vi hadde nok å prate om i en time eller så.

Den besøkende fortalte om oppveksten sin inne ved fjorden, før og etter krigsårene. Om når de ulike veiene ble bygd som vi kunne se langt borte tegne seg inn med snirklete streker i bratte fjellsider og åser. Om bilene som kom til vanlige folk på 60-tallet en gang; min første og andre bil var begge folkevogner, sa han. Han fortalte om bygdefestene som de syklet til i nabogrendene, frem og tilbake samme natten, samme hvor mange titalls km’er det innebar. Øldunken med det noe uferdige ølbrygget ble brakt med på sykkelen; de stoppet med passende mellomrom i veikanten for å drikke seg modige og mandig oppreiste til festen og dansen. Oftere fikk de problem med å fote seg, selv om mandigheten fortsatt gjorde seg gjeldende med full styrke. Den gangen gikk det an å sette seg ned i en veikant, og folk gjorde det tiit og ofte, de både satte seg ned og sto i veikanten, for veiene var laget både for mennesker og dyr, etter menneskelige mål. Det er ikke veiene lenger i dag. Nå er de laget for voldsomme maskiner med stor fart og er en trussel og en fare for alt som lever, reneste drapsredskaper. Folk langs veiene har fått en ny betegnelse, de kalles for ‘myke trafikanter’, noe som forteller at de er nødt til å befinne seg på et sted der de ikke hører hjemme lenger eller utgjør en slags potensiell blink for rasende bilister. Hadde de fortsatt med å drikke medbrakt øl i veikanten, ville vi kanskje ha omtalt dem som ‘våte trafikanter’ eller noe lignende og kanskje satt opp egne fareskilt.

Slik er det blitt med mye etterhvert. Det lages etter dimensjoner og mål og hensikter som er altfor store og mektige og harde for mennesker. Så må vi beskyttes og inngjerdes og reguleres og holdes vekke for at det ikke skal gå galt. Vi blir mer og mer fremmede og ukurante i vår egen verden på denne måten, mumlet den besøkende. For det var han som sa alt dette. Det gjør noe med oss, gjør oss til en slags skyggebilder, livene våre blir bare et vedheng til det som virkelig teller.

Selv om jeg jo er psykolog med mange år på baken, hadde jeg ikke så mye å si. Jeg hørte mest etter. Han hadde i sine unge dager, like etter krigen, vært på fiske ved Grønland i mange år, han hadde senere arbeidet i trelast og andre industrier og fabrikker. Deltatt i skytterlaget og vært en ivrig hjortejeger alle sine år, som oftest hadde han likt å jakte på egen hånd, ute i terrenget og i skogen. Han hadde skutt 60-70 dyr tilsammen, mente han, å skyte dyrene rett utenfor husveggen slik man ofte gjorde i dag, det hadde han ingen glede av. Det var mer utfordrende å jakte alene ute i terrenget, det hadde mer spenning i seg syntes han. De siste årene hadde han foretrukket å dra på elgjakt i Trøndelag et sted. Når folk spurte han hvorfor han dro så langt vekk når skogene langs fjorden var full av hjort, svart han med et lite smil i munnviken at synet var blitt så dårlig at han måtte finne større dyr å skyte på enn hjort.

Han hadde bygd sine egne hus og hytter langs fjorden og i fjellet, hadde til og med konstruert sin egen biltilhenger som hang bak bilen hans nå, lagd den av understellet til en gammel campingvogn. Den virket kanskje litt medtatt, men en imponerende konstruksjon likevel, og godkjent av biltilsynet.

Da vi hadde snakket om alle disse tingene, reiste han seg, sa takk for hagebesøket og fant en plass han kunne snu bilen med hengeren. Han fikk telefonnummeret mitt i tilfelle han skulle komme forbi i båten sin en sommerkveld, med en sekspakning med øl som kunne drikkes i sjøkanten. Deretter kjørte han innover i fjorden. Han har enda ikke dukket opp. Jeg har noen øl liggende i tilfelle han skulle dukke opp.

Jeg treffer han igjen en sen og hustrig septemberdag, på postkontoret i Innvik. Han er i det samme trivelige humøret, vi setter oss ned på benken utenfor posten. Han ruller seg en røyk, som sist. Vi prater, som sist, om ting som har skjedd de siste månedene. Han skal på elgjakt oppe i trøndelag neste uke, sier han før han forteller at han har vært innom i Utvik flere ganger i løpet av sommeren. Men jeg var ikke tilstede.

Om kjærlighet i den sykelige selvopptatthetens tid. Hvileløse vandringer i kjærlighetens landskaper

«Kjærlighet utrykkes gjennom hvisking.» (Edmond Jabès)

bevegelser2utsnittKjærligheten i en eller annen sær personlig utgave spiller selvfølgelig en viktig rolle i alle menneskers liv. I kjærligheten har vi alle vår megen personlige legning, ikke en seksuell legning men noe som er mye dypere og mer grunnleggende. Seksualiteten og jakten på seksuell tilfredstillelse stjeler i våre dager showet; den  overskygger det som foregår mellom folk på et dypere og innvendig plan. Som vi i våre dager ikke lenger greier å være bevisst på.

I en bestemt forstand spiller kjærligheten kanskje til og med den viktigste rollen i våre liv. Uten at vi har noen egentlig forståelse av hva kjærligheten er og gjør for og med oss eller finner gode nok grunner til å tenke nøyere gjennom det. Hvorfor det er slik og må være slik skal utforskes i dette skrivestykket gjennom en nærgående fremstilling av en bestemt persons 50-årige hvileløse vandring i kjærlighetens landskaper. 

Av ulike og for det meste gode grunner kom jeg for en tid tilbake nært inn på livet til en venn av meg, Fernando Persa, de siste årene han levde. Kanskje nærmere enn det som er vanlig mellom venner. Etter han ble alvorlig syk og etterhvert innså at han var døende hadde han et åpenbart behov for å vende blikket bakover og tenke gjennom det livet han hadde levd. Han nyttet i en periode meg som samtalepartner i sine refleksjoner. I gode stunder omtalte han meg som ‘sin interlokutør’, uten at jeg helt fikk med meg hva han mente med dette ordet. Jeg kommer nok til å slå det opp en dag.

handstouchings-33For en stor del handlet samtalene våre om dette ene: Om hans forhold til kjærlighet og kjærlighetens eventyrverden. Om jenter og kvinner og partnere han hadde møtt og vært i forhold med, vunnet og mistet, Ikke minst om hvilke tanker han var begynt å gjøre seg om sine alltid mislykkete affærer. Dvs. han mente ikke selv at de var mislykkete, selv om ingen av hans forhold varte eller fungerte særlig godt. Han likte egentlig ikke å snakke om disse tingene, kjærlighetens vesen fanges dårlig gjennom snakk hevdet han. Å snakke om forhenværende kvinnebekjentskaper kommer det lite eller ingenting ut av. Heller tvert i mot.

I dette skrivestykket gjengir og fremstiller jeg noe av det Fernando fortalte og tenkte og om de ideene han hadde om kvinners og kjærlighetens betydning og plass i det livet han hadde levd. Hans mest brukte formel hadde han lånt fra forfatteren Arthur Koestler, som et eller annet sted skal ha skrevet:

‘ ……av bøker lærer en å tenke, av kvinner lærer en å leve….»

Egentlig er det en sak som alle og enhver må utforske og tenke gjennom innenfor sitt eget liv og ut fra sine egne premisser. Man kan ikke lese seg til eller bare overta en oppfatning av kjærlighet ferdiglagd fra andre, den er noe man må finne ut av fra innsiden og komme fram til hos seg selv og i sitt eget liv. Jeg tror at de fleste i dag forsømmer seg på dette området. Folk i dag ‘tror’ ikke lenger på kjærligheten, det er etter min mening en farlig sport med store negative følger både i det personlige livet og i samfunnet vi er avhengige av. Kanskje burde alle politiske partier ha poster om hvordan de tenker seg samfunets og statens ivaretakelse av kjærlighetens rom i sine partiprogrammer. Det har de selvsagt ikke.

Jeg har selv tenkt mye på disse tingene i kjølvannet av min venns bortgang. Jeg skal forsøke å vise at det for hver enkelt av oss bare finnes en eneste kjærlighet, en sterkt personlig form for kjærlighet som springer ut av vårt eget individuelle vesen. Gjennom livet egentlig lengter vi etter og søker å virkeliggjøre og sette ut i livet denne ene kjærlighetskilden eller evnen som bor i oss. Det skjer i våre møter med ett eneste eller flere andre mennesker som er mer eller mindre egnet som medspillere i vårt eget kjærlighetsdrama, som vi er det i deres. For kjærligheten oppstår og lever i dette merkelige doble teaterstykket som to mennesker velger å sette iscene ved hjelp av og gjennom hverandre. Vi kan gjennom livsløpet lykkes mer eller mindre godt med å finne frem til, skape og utforme vår egen ene kjærlighetsevne i våre forhold til andre mennesker. På et plan er det dette vårt livs usynlige drama handler om, mens vårt ytre liv  handler om de utvendige tingene som er så lett å få øye på.

i-hold-you-in-my-heart-l1Det finnes riktignok mange oppegående folk der ute som enten prøver å innbille seg selv og hverandre at de greier seg uten kjærlighet, eller like ofte bare later som de gjør det for å slippe å forholde seg til noe de opplever er for krevende, risikabel eller smertefullt. Mange har av gode grunner begynt å nøye seg med en slags enklere eller ‘mindre utgave’ av kjærlighet med fokus på seksuell tilfredstillelse og et praktisk fungerende partnerskap. ofte i form av en mer praktisk og mentalhygienisk ‘korrekt’ og tilrettelagt versjon som psykologiske fagfolkene går god for. Eller nærmest en slags ‘fastfood’ nedstrippet forbruksversjon i form av et sett av sjekketriks fordi de er så mye greiere å få tak på og holde greie på. Slike fremgangsmåter er sjelden  særlig vellykket fordi de ikke gir folk det de gir seg ut for å gi; de ‘får’ noe annet enn den kjærligheten de lengter etter og egentlig søker og vil ha.

bernini_st_teresa_faceKjærlighet hører med i en merkelig gruppe av menneskelige fenomener, som har mye til felles med religion og religiøsitet og kunstneriske objekter fordi de i tillegg til andre kjennetegn eksisterer gjennom det at vi ‘tror’ på dem og ‘vil’ at de finnes. De er ikke rent ‘objektive’ og virkelige ting som finnes og venter på oss der ute i verden som vi kan lete etter og ‘finne’. Kjærlighetens fenomener oppstår og opprettholdes gjennom vårt eget forhold og innstilling til verden og virkeligheten. På et vis medlager vi selv den kjærligheten vi møter og søker i vår tilværelse. Denne merkelige måten å finnes på gjør kjærligheten vrien og krevende å få tak i, og ikke minst usikker og uviss fordi dens bestandighet så å si er avhengig av oss selv og vår egen innstilling og vilje. For at kjærligheten skal finnes må vi faktisk tro på den, vi må også omsette denne troen til noe virkelig ved å lære oss å praktisere den i vår tilværelse og i våre forhold.

For noen mennesker smaker nesten alt annet bedre enn å gå rundt å kjenne på den bitre smaken av tapt eller uviss kjærlighet. I vårt moderne samfunnsliv deformeres og reduseres kjærlighet og kanskje særlig sex til rekreasjonelle ting og beskjeftigelser som man konsumerer og underholder seg med og får mest mulig ut av. Da løser kjærligheten seg nesten uunngåelig opp foran øynene våre eller mellom fingrene våre. Kjærlighetsopplevelsen handler kanskje like mye om et bredere spekter av følelser som inkluderer like mye savn, smerte, tap og skuffelse som lykke og glede. Kjærlighetsforholdet vokser frem av og hviler på at det har verdi i seg selv, det måles ikke på hvor mye man ‘får igjen for pengene’ i form av mest mulig og best mulig seksuelle og følelsesmessige tilfredstillelser eller andre effekter. Som alle poeter sier finnes det alltid smerte i kjærligheten.

Hverken substitutter, innbildninger eller det å late som hjelper oss til å unnslippe kjærlighetens betydning i våre liv; de bare hjelper oss til å stikke hodet ned i sanden der vi forsøker å slippe å se tingene som de er. Noen velger til og med å innrette seg i livet med viktige deler av hodet stukket godt ned i sanden. I forbifarten er det verdt å nevne at det å stikke hodet ned i sanden ikke er en feiltakelse eller en villfarelse som forekommer unntaksvis, men heller en normal reaksjon som vi må passe oss for hele tiden.

På samme tid som vi vet hvor viktig kjærligheten er, er det et problem for oss at vi ikke helt vet hva denne kjærligheten er for noe. Er det snakk om en bestemt og spesielt intens eller sterk følelse eller et følelseskompleks? Hva er kjærlighetens forhold til erotisk nytelse og sex; åpner den opp for spesielt god og tilfredstillende sex? Handler kjærlighet om noe menneskelig, som å bry seg på positive måter om og være villig til å ta ansvar for noen? Handler kjærlighet om et slags mellompersonlig eller sosialt forhold, som oppstår eller skapes ved at vi ‘oppdager’ eller ‘gjenkjenner’ andre menneskers intense følelsesmessige eller eksistensielle betydning for oss?

Følelsen av uvitenhet og usikkerhet når det gjelder hva kjærligheten er og hvor viktig den er, gjør oss nølende og usikre både overfor kjærlighet som tema og overfor å tenke gjennom dens rolle i vår tilværelse. Det blir lett til at vi foretrekker å unngå å snakke om den. Som regel snakker vi om alle andre ytre ting, om viktige bekjentskaper, penger og politiske partier eller eksotiske ferier og problemer med den dyre sykkelen eller seilbåten eller bilen eller det flotte huset, eller naboen eller jobb og oppussing av hus og hytter. Kjærligheten er så mye vanskeligere å snakke om og få grep på, den glir unna oss og vi glir gjerne unna den like mye.

426924_3165342809394_1555784756_nDen er mer som en slags bakside og skygge i livet, noe som er med oss og like i nærheten men som vi ikke finner oss vel med å rette oppmerksomheten mot. Den er passelig uhåndterlig både som samtaleemne og å tenke gjennom. Vi er såpass saklige og rasjonelle i våre moderne sjargonger og snakkemåter at det ikke lenger finnes egnete åpninger for å snakke om noe som er såpass uhåndterlig og ‘usaklig'; for det er noe alle vet at kjærlighetens fenomener er vanskelig å få øye på og fange i fornutighetens språk. Kjærligheten hører til blant disse tingene som det er lettere å synge om, å drømme og dikte om enn å snakke om.

25567_1374485239074_1140096289_31152239_4662199_n31Nylig gikk en av mine altfor mange søvnløse netter med til å tenke gjennom dette emnet. Det oppstod spontant, men var sikkert utløst av ting jeg er opptatt med for tiden. Disse nattetankene mine om kjærligheten var såpass engasjerende og interessante at jeg der og da bestemte meg da for å fortsette å tenke gjennom temaet også i mine våkne timer de kommende ukene og månedene.

Kjærlighet er, kanskje på forskjellige måter, en sentral ingrediens i menneskelivet, det er noe vi alle aner mer enn vi vet. Alle søker vi og lengter etter kjærlighet, noen ganger gjør vi det merkelig nok også om vi allerede er i et forhold. Ingen greier seg uten kjærlighet, selv ikke det hardeste sinn og det kaldeste hjerte. I livskampen søker vi til kjærligheten for å mildne og varme oss ved kjærlighetens ild og flammer. Våre delvis skjulte og hemmelige vandringer langs kjærlighetens veier og stier preger ens tilværelse og gir den farge og glød. Fra utsiden kan det være vanskelig å oppfatte hvor viktig søkingen etter og omgangen med kjærligheten er for andre mennesker. Kjærligheten er en slags leik, et eventyr, og våre rasjonelle og oversaklige øyne er gjerne blinde for de tingene i livet som kjærligheten handler om. Det er også sjelden at man setter seg ned og tenker gjennom, til den minste detalj, hva ens egne vandringer i kjærlighetens landskaper går ut på og hva de har ført med seg, hva de skyldes og hva en kunne ha gjort annerledes.

171481_1829805501796_7217806_o

‘Det Knausgårdske litterære selfie-syndromet’ (Skriveprosjekt 2013-2014)

Tc6orLf3jhYyL9UG6fA1yQXKKW_ut1vXDhMdYnBF30iw

‘For å kunne skape, har jeg ødelagt meg selv… Jeg er den tomme scenen hvor ulike skuespillere fremfører ulike spill.’ 

 

«No great artist ever sees things as they really are. If he did, he would cease to be an artist.» (O.W)

  

‘Det er ganske utrolig hvor lett både vanlige og litteraturkyndige folk i dette landet lar seg forføre av den nye ‘selfie’-skrivingen; dvs. tekster og bøker som har som eneste formål og tema forfatteren selv. ‘Selfie’tekstene utgir seg for å være bekjennede og selvutleverende bøker, gitt ut av såkalte personlig opppriktige og sannhetssøkende forfattere som skriver selvbiografisk. I virkeligheten er det snakk om en forfatters avbildinger av seg selv med sikte på å vise seg frem for andre, å skaffe seg mest mulig sosial oppmerksomhet=suksess. Det siste og verste tilfellet er naturligvis Knausgård-tilfellet, der en forholdsvis ordinær norsk realityforfatter hausses opp i skyene både her i landet og etterhvert også i USA og på de britiske øyene. Noen mener til og med at denne ‘selfie-forfatteren’ fortjener å bli Nobel-nominert. Man kan like gjerne nominere Loch Ness-monstret, som også får uendelig med oppmerksomhet selv om det ikke finnes. Knausgård er med på leken fra først til sist og rives med til en slags selv-opphaussing. Her er det mange som forfører hverandre; vi må ikke glemme at vi stadig befinner oss i den norske andedammen som er gjennomsyret av en patologisk ‘Se-og-Hør’ mentalitet der graden av markedsstyrt oppmerksomhet avgjør hvor virkelig og vesentlig et menneske er. 

Når vi tenker oss litt om innser vi jo at folk som ‘selfie-skriver’ om seg selv for å skaffe seg suksess=oppmerksomhet like mye som ellers i livet pynter på tingene, serverer hvite løgner, fordreier sannheten, lyver, forskjønner, utelater og jevner ut, ser ting fra sitt ståsted, bedrar seg selv, osv.. alt dette som selv  den mest oppriktige kvinne eller mann gjør ute i livet. Er det virkelig noen som tror at en forfatter av bekjennende bøker greier å heve seg over disse dypt sosiale og menneskelige tingene?  Læren om bekjennelse i den katolske lære er ikke av den naive sorten, da tar man høyde for hva at det kreves sannhets mot og håp om tilgivelse for å ha vilje til å fortelle ting om seg selv og sitt liv særlig når de er ufordelaktige for den det gjelder, og der får man til sist i det minste tilgivelse for det man forteller og som er sant. Likeens, i forskningen er det en selvfølge at bare funn som er etterprøvbare og kan sjekkes opp av andre forskere er til å stole på, ellers viser historien med all tydelighet at det ville det være så som så med vitenskapelig sannhet. Hva er det  som gjør at vi lar bekjennende bøker slippe så lett, som gjør at vi tror på det de forteller oss?  Nei, for meg er gamle Rousseau‘s ‘Bekjennelser’ selve målestokken på slik litteratur, og den er jo både selvmotsigende og uriktig uten at det svekker den, fordi den er ubehagelig følelsesmessig oppriktig.» (Hermine Walden: ‘En innføring i bekjennede praksis for moderne mennesker.’ Upublisert esssay, Fuenteroble de Salvatierra, 2010)

 «- Et godt eksempel er jo replikken han tillegger meg, at neste gang skal jeg skrive om han. Jeg husker ikke at jeg har sagt det. Men jeg sa det sikkert. Uansett er det jo fyllerør – som bli omgjort til litteratur. Jeg synes det er strålende! Vi skal uansett snart dø. Så hvordan kan det være ubehagelig å bli skrevet om i en roman? Bare kjør på!» (Stig Sæterbakken, 2010)

images.jpg vampyr

«Parasitt? Du spør om det finnes noe parasittoid ved mennesket?  Mange av våre dypeste fantasier og myter demonstrer ganske tydelig at vi har noe som kan sies å være parasittisk i vår natur. Vampyrer, varulver, engler og demoner. Er ikke djevelen selv og hans hær av demoner nettopp parasitter som lever av og gjennom menneskene? Samtidig vemmes vi spontant når vi kommer i berøring med andre parasittiske organismer i naturen, det er ikke bare snakk om et forsvar men kanskje like mye at vi ikke orker å vedkjenne oss slektskapet med slike organismer. Vi foretrekker med en viss tilbakeholdenhet å sammenligne oss med høytstående primater og forfengelige påfugler, og ikke med snyltende planter og mark og insekter.

Mennesket er så definitivt en snylter, et dypt parasittisk vesen, vårt følelsesmessige, memllompersonlige og sosiale liv er parasittisk i sin innretning, mennesket er sannsynligvis den mest kompliserte parasitterende organismen som evolusjonsprosessen så langt har evnet å finne opp. Hele vår psyke og vårt følelsesliv er merket av snylteorienteringen, alle våre såkalte personlighetsforstyrrelser er i virkeligheten ulike former for overdrevet og kamuflert snylting. Vi kjenner oss uferdige i oss selv, vi lengter etter, jakter på, griper tak i, suger oss fast i og utnytter alt og alle som lever for våre egne formål. Som en ballong der luften går ut sykner vi hen uten andre. Vi lager innretninger og ordninger som kan se ut som noe annet men som egentlig handler om å utnytte andre levende vesener og hverandre. Vi snakker om slekt og venner og sosiale nettverk som om det er en slags sosiale sunnhetsmidler mens det egentlig er noe vi suger oss fast i og utnytter omtrent som blodigler fordi det gjør oss til noe mer – gir oss en slags ‘mer-eksistens’-  enn vi er på egen hånd. Folk sier gjerne at de forsøker bare å være seg selv, mens det de egentlig forsøker er å være mer enn seg selv, ved hjelp av andres ressurser , penger, oppmerksomhet og interesse for dem. Mange av våre mest menneskelige egenskaper og personlighetstrekk er egentlige laget for parasittiske formål, vår sterke sosiale orientering fremmer og gjør det lettere for oss å få til parasittiske arrangementer i forhold til andre mennesker. Samfunnslivet, økonomien og kulturen er gjennomsyret av utspekulerte former for parasittisme som blir kamuflert og fremstilt som noe helt annet enn det det er. Mye av det som foregår i våre økonomisk gjennomeffektive samfunn går ut på å få til mest mulig verdiskapning av hver eneste borger, hver eneste av oss representerer et ressurspotensiale for samfunnet og skal ideelt sett driftes slik at det ‘går i pluss’. Alt som skjer i våre samfunn påvirkes av denne økonomiske logikken og får et nytte og utnyttelsespreg. Til og med litteratur og skriving kan anta eller mer eller mindre tilslørt brukes i parasittisk øyemed. Forfattere scanner sine omgivelser på jakt etter noe å skrive om. Litteratur er et parasittisk levebrød, det finnes folk der ute som skriver ræva av seg om alt og alle for å ha noe å leve av og for. Alt som publiseres og oppnår tilstrekkelig med oppmerksomhet fremstår i våre dager som god litteratur. Penger lager som kjent mer penger, oppmerksomhet lager mer oppmerksomhet. Samme hvor dårlig en bok måtte være så blir den god dersom den får oppmerksomhet  nok. Etter at fjernsynet kom, fikk vi noe som kalles linselus der folk sloss om å få noen sekunder på skjermen. I begynnelsen forsøkte man å unngå linselus, men så snudde det helt om. Nå lages reality programmer der hele opplegget og det eneste som foregår er at alle deltakerne er linselus. Så har vi fått romanlus, der folk gjør hva som helst for å komme med i romaner som ikke har annen handling enn å gjengi forfatterens egne møter med romanlus. Naturligvis innhentes forfatterne av en lignende eller komplementær syke slik det skjedde med TV-mediet; bare se på denne ‘Min kamp’-serien, den kan fremstilles som et massivt litterært flåttangrep, folk og venner og slektninger går intetanende omkring der ute og lever livene sine i en ekstralitterær virkelighet og plutselig har en forfatter glefset seg fast i livshuden deres og suger i seg livsinnholdet deres for å spre det for alle vinder. Ved publikasjonen av den sakkyndige psykiatrirapporten om den norske massemorderen sladdet VG hensynsfullt opplysninger som omhandlet nærpersoner, i ‘MIn kamp’ sladder masseforfatteren ingenting om noen som helst. Knausgård-eksemplet viser med all tydelighet at noen skrivende personer har en mye mer uttalt parasittisk legning enn det som er vanlig selv blant forfattere som liker å utlevere seg selv og andre. Som regel har forfattere dette mer forsiktige som man kan betegne som en ‘epifyttisk innstilling’, dvs. de bruker stoff og emner som utleverer eller eksponerer virkelige personer på en hensynstakende og skjønnsom måte slik at de unngår å snylte på folk som gir dem noe å skrive om. Knausgård derimot er helt klart en skruppelløs parasiterende forfatter til tross for det han selv skriver om alle sine betenkeligheter i det 6. bindet. Det er nærliggende å tenke seg en slags parasittisk personlighetsforstyrrelse hos denne mannen. På kort tid greier han å lage 6 feite bind ut av andre menneskers livsinnhold, familie og venner og bekjente. Ingen blir spart av denne skrivende blodiglen. Alt skal suges ut i kunsten og litteraturens navn. Bare det at slike bøker slår gjennom og bli møtt såpass ukritisk med beundring og applaus vitner om snikende nedbryting av det menneskelige, de gir seg utrolig nok ut for å være ærlige og oppriktige mens de egentlig er det motsatte, utspekulert  løgnaktighet og uredelighet. Sakte men sikkert brytes folk ned og kjenner seg syke i en slik intensivt parasittisk livsform. Man skulle kanskje ikke si slike provoserende ting eller sammenligne ting som rent menneskelig sett ligger så langt fra hverandre –  men Knausgård-fenomenet og Breiviksaken er ulike symptomatiske uttrykk for den samme underliggende alvorlige sosiokulturelle sykdom i det norske samfunnet. Det er ganske sikkert ikke uten grunn at disse svært forskjellige men voldsomme begivenhetene begge to utfoldet seg og skjedde akkurat hos oss, i det samme tidsrommet, i et lite og tilsynelatende fredelig samfunnslandskap. Knausgårdbøkene som et slags ekstrem-litterært uttrykk og Breiviksaken som et kriminelt og ekstrem-politisk uttrykk som begge er oppsiktsvekkende i sin overskridelse av normale grenser og rammer for det som hittil har vært kjent. Og til grunn for begge hendelsene, der ligger det dype og uerkjente endringer og omkonfigureringer i menneskenes forhold til hverandre og seg selv og samfunnet de lever i som norske borgere, og som handler om frihetsgrader og spillerom som vi tillater oss og kan tillate oss i vår selvutforming. Det er en viktig oppgave norsk samfunnsforskning å finne ut av hva disse dypendringene i vårt samfunn går ut på og hvordan de kan modereres politisk.» (Rubio Lappone; ‘Karl Ove Knausgårds ‘Min kamp’-serie som ubevisst litterær parasittisme’. Foredrag, Utvikdagene, 2013)

the-emperors-new-clothes

» Mye av disse bøkenes appell synes å ligge i selve sladderaspektet ved dem. Enten kjenner man noen man vet er med og lurer på når de dukker opp, eller så kjenner man igjen miljøet som beskrives og fryder seg over å se det befolket av mennesketyper man selv har vært i berøring med. (-) ….det er noe grunnleggende pubertalt over denne typifiseringen….Knausgårds kompass i menneskeverden er veldig styrt av hva folk liker, leser, hører på osv. (-) Knausgård ville nok ha vunnet mye på å ha som utgangspunkt at alle mennesker er minst like komplekse som ham selv ­ men den slags humanitet fins det nesten ikke spor av i bøkene. Dette forklarer kanskje bøkenes store appell, men hindrer dem også fra å løfte seg opp på det nivået man skulle tro at de lå på ut ifra hvordan den offentlige samtalen har forløpt. (-) det er påfallende hvordan alt i disse bøkene er styrt av hans eget verdisettende blikk. Og dette blikket er i seg selv veldig gutteromspreget.« (Preben Jordal, 2010)

Keiserens-nye-klær2

«Andres oppmerksomhet er egentlig ingenting i seg selv, den er først og fremst en slags byttemiddel, som penger. Den gir tilgang til alt det andre vi begjærer og ønsker oss. Når man begynner å søke andres oppmerksomhet som om det er noe i seg selv da møter man tomhet, I det gamle samfunnet hadde man en personlighetskultur på slike ting som fungerte som beskyttelse, som gjorde at folk tok seg i vare og unngikk for mye oppmerksomhet. Ungene lærte å styre unna oppmerksomhet, fordi det gjorde godt for ens personlighet og for det mellompersonlige miljøet. Man forsto at det er som å være forelsket i sitt eget speilbilde, det finnes ingenting i speilet som ikke er en avbildning av noe annet virkelig. I dag oppfatter folk avbildningen som det virkelige, folk går folk fullstendig av skaftet for å skaffe seg sosial oppmerksomhet, slik noen går av skaftet for å skaffe seg rusmidler. Skadevirkningene er verre enn vi er klar over selv om vi allerede er begynt å se dem.» (Sidreh kanutta Kinn; ‘»Oppmerksomhetspatologi og mediaskapte virkelighetsillusjoner. En livsform på avveier.» Manuskript, 2013)

» Det sies gjerne at litteratur er en slags kunsnerisk og godatt lyging. Jeg vil  heller rette oppmerksomheten mot det som kan kalles for parasittisk skriving. I det norske og nordiske ‘Bry-deg-om-flokken-din samfunnet’ blir vi  underlig nok lett begeistret for parasittiske bøker og forfattere fordi de treffer oss midt i det vi tror er våre egne fantasier men som samfunnet egentlig installerer i oss for gjøre oss til medgjørlige og funksjonelle borgere. Et virkelig skrekkens eksempel på en variant av parasittisk litteratur er Jan Kjærstads prisbelønte roman ‘Oppdageren’ som kom ut i 1999 som han  utrolig nok fikk Nordisk Råds littelraturpris for. denne boken ble en øyeåpner for meg og har siden sterkt påvirket min lesning av norske bøker. Etter å ha lest ‘Oppdageren’ følte jeg meg ganske fortørnet over at litteraturkyndige folk lar seg forføre av slik skriving. Denne boken lever helt og holdent av  og det som kan kalles for en snylteteknikk, Kjærstad snylter på alt alle slags feite folk og ting og aktiviteter der ute i verden som kan holde leserens interesse tent. Han bedriver en slags litterær namedropping, på noen titalls sider er han  i verste ‘100 steder du må besøke før du dør’-stil innom en liste med ettertraktete eksotiske steder og lokaliteter, Lisboa, Montevideo, Jotunheimen, Skjolden og Sognefjorden, London, Venezia, der han fråtser seg i ting folk elsker å la seg underholde av som en annen fordekt turistbrosjyre, på de samme sidene utnytter han alle slags kjendisfigurer som Bach og Wittgenstein og turer parallelt fram med alle slags populære aktiviteter som fjellklatring og seiling og sightseeing; alt er en slags parasittisk utnytting av det som folk synes er fargerikt og eksotisk og oppmerksomhetsskapende. Kjærstad bedriver i denne boken en literær herming av underholdningsfjernsynet og den simple pornografien, han bruker og utnytter det folk er opptatt av for tiden og deres simpleste behov for å få folk interessert i det han skriver. Han skriver ikke på en måte og om noe som i seg selv er interessant eller skaper interesse, men bruker andre ting for å vekke oppmerksomhet og interesse. Hans skriving nyttiggjør seg virkeligheten på en parasittisk måte, den skaper ikke selv noe, feks, andre måter å tenke og føle på om virkeligheten eller utvider og åpner opp virkeligheten.  Kjærstad velter seg som en slags litterær gris i alle slags lekkerbiskener som vekker folks oppmerksomhet, steder og kjendiser og eksotiske eller ekstreme aktiviteter, som en grådig gris roter han omkring i alt folk har apetitt på mens han hopper fra godbit til godbit. Skrivemåten er en moderne perversjon av skriving, det er kanskje underholdende og virker kunnskapsrikt, men det han skriver om har bare verdi i den grad det har oppmerksomhetsskapende verdi. Boka er en slags lysbildeshow eller eksotisk omreise i verden der man hele tiden blir vist en masse overfladiske bilder av steder og folk. Og så opplever vi at denne parasittiske skrivemåten dukker opp igjen, nå i en enda verre og mer kamuflert versjon, hos Knausgård.» (Fernando Persa: ‘Om parasittisme i litteraturen’, Utvik 2009)

«Man må våge å lage sprekker i alle ting. Da slipper lyset inn.» (Einar Lunga, 1968)

images.jpgppk

«Kjære Karl Ove;

Håper alt er bra med deg og dine.

Det er trivelig å lese det du skriver om de tre kjekke ungene dine, de er selvfølgelig en vesentlig del av livet ditt som ektemann og far – men ærlig talt, hva de og dine videvordigheter som faren deres har å gjøre i en voluminøs roman som pretenderer å være noe annet og mer enn en tekstuell variant av reality tv føler jeg meg ikke sikker på. Jeg kjedet meg allerede etter 60 sider av 6’te bindet som er på mer enn tusen sider. Etter 120 sider merker jeg at det blir mer og mer skumlesing. Jeg burde kanskje si det på en annen måte, men mye av det du skriver blir en mannlig og litt litterær variant av det man før i tiden omtalte som husmorprat. Spritet opp med billige henvisninger til størrelser som Proust, Heidegger og Nietzsche, mellom andre navnedroppinger for å gi mer farge og trykk til en ellers temmelig flat tekst. Nok om det.

lenestolDet er lenge siden nå, jeg er ikke engang sikker på om du husker meg. De fleste som er i vår alder har glemt mer enn de selv har anelse om, så jeg går ut fra at dette også gjelder både meg selv og deg.  Jeg regner med at det holder å nevne den fantastiske togreisen som vi hadde sammen med nattoget fra Bergen til Oslo for omtrent 20 år siden, da tenker jeg at at dine sovende hjerneceller våkner opp igjen.

Men jeg kontakter deg naturligvis ikke for å fortelle deg slike selvsagtheter. Saken er den at jeg skriver en åpenhjertig og selvbiografisk fortelling i form av denne bloggen; den vil komme ut i løpet av 2013 og noen år deretter. Hvor lang den blir har jeg ikke noen ide’ om, det kommer faktisk an på hvor lenge jeg lever med den alvorlige sykdommen jeg sliter med. Skrivingen er et ytterst ensom prosjekt; min nærmeste venn er lenestolen i biblioteket og den kastrerte hankatten som er 18 år gammel og nærmer seg slutten.

Bloggen tar for seg ulike deler og sider av livet mitt, og alle navn og personer og hendelser er i ærlighetens navn selvsagt autentiske og virkelige. Dvs. alt har skjedd slik jeg beskriver det, om enn ikke ned til minste detalj. Det betyr at du, din person og ditt liv figurer i den – og selv om jeg i hovedsak oppfatter deg som en sympatisk person er det jeg skriver om deg både på godt og vondt, som det heter.

imagesJeg må komme med en innrømmelse; ikke alt jeg skriver om deg er like fordelaktig. Noe av  det er såpass ubehagelig at du ganske sikkert kommer til å reagere negativt på. Særlig gjelder det du sikkert husker ; at du var så uvanlig gnien og din ledsagende og skruppeløse utnytting av andre folks penger og økonomi. På alle slags simple, nedverdigende og finurlige måter greidde du å presse våre felles venner og venninner til å legge ut og betale for deg under de mest utrolige omstendigheter. Jeg har aldri fortalt deg om hvor vanskelig dette var for meg mange ganger –  og det var også grunnen til at jeg etterhvert reduserte mye av kontakten med deg selv om i andre henseende satte stor pris på deg. Det er faktisk ganske krevende å omgåes venner som er så sykelig gnien og som utnytter alle folk og alle situasjoner for å komme best mulig ut av det økonomisk.

For å fortelle min egen historie må jeg dessverre blottlegge også ubehagelige deler av ditt liv og din personlighet uten at du har bedt om det, slik er det og slik må det være for en skrivende sjel som ønsker å være en redelig og oppriktig forfatter. Dette handler i første rekke om meg og mitt liv, og de personene som jeg har kommet i berøring med inkludert deg og det du har foretatt deg som har berørt meg og mitt liv. Jeg ønsker å forstå deg og dine handlinger. For å gjøre det, er jeg nødt til å gå inn til kjernen, og kanskje særlig det surret dine bindsterke selvopptatte skriverier utløste.

images (1)Hvorfor gjorde du det? Hva var det som fikk deg dit? Var det tilstede hele tiden i deg, altså mens du vokste opp ? Hva ville du oppnå med å skrive disse tingene, der du forteller ting på din måte men f.eks glatt utelater all den simple gnienheten og utnyttingen som vi andre så hos deg? Er det hele bare en fortsettelse av utnyttingen, bare det at du nå utnytter det du kjenner til av andre folks liv og person på det groveste? Er du forsatt den samme ekstremt gniene og ugenerøse mannen som aldri gjorde noe for andre, slik du var da jeg kjente deg?

Vil du at navnet ditt skal endres og bakgrunnen din anonymiseres, så gjør jeg naturligvis det. Problemet er at noe av det jeg skriver om deg vil du skal hvile i fred, ute av syne for alle, og så trekker jeg det fram og viser det fram til alle andre. Igjen, jeg er lei meg for det men du var sterkt tilstede i min tilværelse, det er min historie jeg forteller og den ser dessverre slik ut. 

Alt godt,

Fernando Persa, din gamle venn.«

Forbemerkning:

Det er Sankt-Hans aften 2013. Datoen er 23.6 og det lyseste døgnet i året ligger allerede bak oss. Jeg trivst best med lyse lune netter og blikkstille fjord, som den norske forfatteren Karl Ove Knausgård kjenner jeg på en dysterhet i min sjel som den lyse årstiden holder i sjakk. Fra nå av blir det bare mørkere, for hver eneste dag som går svekkes umerkelig sollyset. Da kan dysterheten i meg bli en tiltakende plage. Det aller lyseste døgnet var et forholdsvis mørkt døgn pga tunge skyer og høljeregn. I dag derimot er en vakker og varm halvskyet og lys sommerdag ved den store fjorden. Jeg er i mitt ess. Slike dager passer for stille lesing nede ved fjorden, noe som ofte drar med seg litt skriving.

47311_1575560185822_1140096289_31692663_4919525_nAv en eller annen grunn har jeg tatt med meg 6’te bindet i Karl Ove Knausgårds ‘MIn Kamp’-roman ned i fjordhagen som jeg har døpt med det megetsigende navnet ‘Helliglunden’.

Etterat at jeg kjøpte fjordeiendommen for noen år siden hendte det en morgen at jeg satt der nede og drakk morgenkaffen og så dukket plutselig en forbausende storvokst og tilsynelatende tam hare opp rett foran meg, fullstendig uredd betraktet den meg med store øyne mens den beitet løvetann. jeg skjønte med en gang hvorfor det skjedde, at det kom av at dette i og for seg lite bemerkelsesverdige stedet  – som før en stor brann gjorde slutt på virksomheten egentlig hadde vært et sagbruk og en trelasthandle med lange kaier ut i fjorden – at det var utrustet med noen egenskaper som ikke finnes alle andre steder.

19270_1343436862884_1140096289_31067151_1865982_nDet er et hellig sted, og jeg bestemte meg for å lage en hellig lund av skog og dype stier. Det er egentlig mindre en hage enn min egen lille jungel, når folk kommer til Utvik for å titte på hagen sier jeg til dem at jeg ikke liker striglehager og annet som folk bruker for å ha det koselig rundt seg. Jeg er ikke interessert i kos for kosens egen skyld. Det som opptar meg er ikke det overflatiske hageriet men den dype mørke jungelen.

60021_1606094469160_1140096289_31765817_6749374_nDit går jeg når jeg ønsker å unnslippe hverdagslivets tunge og trykkende trivialiteter og trivialiseringer og finne åpninger til det magiske og hellige. Jeg har utformet jungelhagen nettopp for dette formålet, som et ‘tynt sted’ som binder sammen det dennesidige med både det mørke og det lyse hinsidige og utenomverdslige.

Jeg har altså dratt med meg 6-te bindet i ‘MIn kamp’-serien ned i fjæra. Bind 6. Det er noe tomt over tykke bøker som ikke har en egen tittel. Det hjelper ikke at serien heter ‘Min kamp’, det er ingen tittel. Det er som om jeg forsøkte å kalle meg selv for ‘Ari Behn’ eller ‘Fritjof Nansen’. Men tittelen er ikke det verste med disse denne bindsterke romanen. Jeg har lenge hatt en slags inbitt aversjon mot disse vemmelig voluminøse Knausgårdbøkene, de har blitt stående urørte i bokhyllene etter at jeg gikk lei av skriving for skrivingens egen skyld et sted midt ute i førstebindet. Siden har alle medieoppslagene og oppmerksomheten rundt den stakkars forfatteren og hans kunstneriske utleveringer av bekjente og slektninger bare forsterket aversjonen.

Mens jeg satt og skrev videre på artikkelen min om Cormac McCarthy i 9-tiden i dag, fikk jeg for meg at nå er tiden inne for å ta opp igjen lesingen av ‘Min kamp’. Jeg bestemte meg for å lese bindene i omvendt rekkefølge, baklengs. Å begynne med 6’te bindet og lese meg nedover til førstebindet. Bakoverlesingen er samtidig en slags protest mot forfatterens eget prosjekt, jeg vil ikke gi meg over til noe jeg egentlig liker dårlig og setter meg derfor litt til motverge med å lese meg bakover. Kanskje vil jeg oppdage noe som ikke er lett å oppdage når man følger forfatterens egen progresjon.

Jeg har to innbundne eksemplarer av 6’tebindet som står ved siden av hverandre i bokhylla i spisestua. Nå står bare et av dem igjen, og venter på en passende anledning til at jeg kan gi dem i geburtsdagsgave til en  eller annen velfortjent sjel som liker å lese slike ting.

Til å begynne med merker jeg at aversjonen er sterk mens jeg leser de innledende sidene. Mannen skriver jo om alle trivialitetene, på en litt kunstig forfatteraktig måte ispedd litt foratteraktige og affekterte refleksjoner om Proust og Hamlet og Jon Fosse. han har egentlig ingenting å skrive om, og som forfatter med skriving som inntektskilde er det en utfording. Så har han kommet på at han kan jo bare skrive som en slags løpende kommentar til det å leve hver dag. Et trivielt liv gir triviell skriving. Mens jeg leser og skriver ned kommentarer i margen merker jeg at aversjonen begynner å svinne hen og at jeg blir litt interessert.  Jeg forstår ikke helt hva det kommer av, om det er det at han er god til å skrive som er avgjørende. Eller noe annet, som at han egentlig er en ganske tenkende og filosoferende sjel denne Knausgård. Samtidig begynner et prosjekt å stikke hodet fram i mitt eget hode; hva med å forsøke å skrive en ‘hvordan føles det å være en flaggermus’-artikkel om Knausgård slik jeg allerede har begynt på om Stig Sæterbakken. Sæterbakken er en død forfatter og lettere å fange opp i et slikt skriveprosjekt. Knausgård er fortsatt i live og dermed mer krevende å finne ut av fordi han fortsatt holder på med ting og reflekterer ganske mye over seg selv og det han holdet på med. Men han er seg selv, og jeg er en helt annen – det utgjør jo et utgangspunkt for mitt eget prosjekt. jeg var kommet til side 41 og noe skriverier omkring kona Linda og det han hadde skrevet om forholdet til henne da jeg brått bestemte meg, jeg la boken fra meg ruslet gjennom det enda våre graset med brennneslene og gikk opp i huset og satte meg ned med datamaskinen for å skrive en Knausgårdsak som kunne løpe parallelt med lesingen av boken.

1. kap: Trang forhud og økonomirot

likNattoget har forlatt Bergen befolket av en liten eksklusiv gruppe hustrige og intetanende passasjerer. De fleste av dem har allerede gått til sengs i trange sovekupeer uvitende om at en av norges fremtidige mestselgende om enn kontroversielle forfattere er en av deres medreisende. Mennesker lever mye av sine liv  i bobler. Noen tenker og opplever utelukkende i boblen sin og får ikke med seg at det finnes en verden der ute, en verden av andre mennesker og muligheter.

Det er egentlig ganske typisk at folk ikke får med seg anledningene som byr seg til å oppleve og ta del i levende historie in-the-making. I våre dager med tvdekning av alt som skjer er det lettere å skjønne at det som skjer rundt en kan inngå i en større samfunnsmessig og historisk sammenheng. Men før, på den tiden jeg her snakker om, da var denne bevisstheten ganske sikkert mindre utviklet hos folk og togpassasjerer. Hadde de hatt større teft for slike ting kunne de ha sikret seg en liten eller stor rolle i medpassassjerens og den fremtidige prisbelønte forfatterens utleverende romaner. Men istedenfor velger de å legge seg ned for å sove og dømmes dermed til historisk usynlighet. Forfattere skriver ytterst sjelden om sovende mennesker.

images (2).jpg sauSom andre yrkesgrupper plages også forfattere gjerne av yrkesspesifikke lidelser, en av dem er misforståelsen om at dersom ingen skriver om et menneske så er det usynlig, nesten ikke-eksisterende. Når noen skriver om oss, blir vi synlige; når andre ser og erfarer oss eksisterer vi –  ‘å være er å bli oppfattet’, hevdet filosofpresten Berkley. ‘Å være er å bli skrevet om’, tror våre forfattere: bare les hva den avdøde Stig Sæterbakken sa:

“Vår kommunikasjon tilhører det synlige. Alt vi er, er det som kan anta former. Slik blir vi til, gjennom det andre er i stand til å oppfatte av oss. Det vi ikke vil, eller ikke klarer, eller ikke er oss bevisste nok til engang å forsøke å uttrykke i en eller annen leselig eller forståelig form, forblir skjult.» 

I denne perspektivet eksisterer ingen i eller for seg selv, vi eksisterer kun for og gjennom andres erfaring av oss, dvs. for de som oppfatter oss, snakker om oss, sladrer om oss, fremstiller oss, skriver om oss, fotograferer oss, foreviger oss.

20 år tidligere, jeg tror det var i 1970 eller deromkring, gjorde jeg en annen togreise på den samme strekningen. Det var også den gangen søndags kveld på nattoget uten at dette sammentreffet har betydning – folk reiser like mye andre dager i uken. I spisevognen ble jeg sittende med en annen og mindre kjent norsk og kanskje mindre vellykket forfatter med navnet Stig Holmås. Dvs. han som senere ble faren til minister Holmås, fra SV. Stig Holmås var overbevist politisk aktivist i det som den gangen gikk under betegnelsen ml-bevegelsen. Noe jeg også var. Vi drakk noen øl der ved bordet og pratet om løst og fast og særlig noen personlige ting mens toget for gjennom den norske fjellheimen. Samtalen som utspilte seg mellom oss skal jeg komme tilbake til; den er nemlig av interesse som kontrast til Knausgårdmøtet omlag 20 år senere på det samme toget.

Som vanlig styrtregner det mellom de 7 fjellene i Hansastaden denne mørke høstkvelden da alle sjeler burde gjøre som jeg og forlate vasshullet for godt. Men bergenserne er som kjent altfor glad i byen sin; de tviholder på sitt våte borgerskap og nekter å oppsøke mer attraktive steder der folk ikke har skjønt poenget med å skarre på ‘r’en. Jeg føler meg nærmest oppløftet over å bli fraktet til Tigerstaden gjennom natten og over den sovende fjellheimen som skiller mellom øst og vest i vårt lille lykkelige land.

Jeg er på en kort tur østover for å besøke min eldste sønn og hans mor, min tidligere kone som bor like ved Slemmestad. Jeg skal komme tilbake til henne med litt utlevering senere. Akkurat nå foretrekker jeg å nyte langsomme togreiser fordi sjelen da har tid til å tilpasse seg forandringene, men kanskje mer fordi jeg misliker sterkt å fly. Å fly er en unaturlig aktivitet som gjør mennesker ulykkelige dersom de gjør det for ofte. Mange mennesker bruker ikke vettet og flyr altfor ofte. Jeg gjør det så sjelden som mulig. Egentlig liker jeg ikke å reise i det hele tatt. Reising byr meg i mot. Dersom det gikk an ville jeg sitte mutters stille, som en østers nede på havets bunn og vifte inn i meg mikroorganismer som jeg kunne fortære og leve på. Nå kjenner jeg at det jeg mest av alt trenger er jeg noe større i form av et glass med skummende pils, og stumper meg følgelig framover mot spisevognen gjennom ristende vogner mens jeg nynner på en togblues av Nashville Teens.

Jeg ser meg rundt i den litt nedsarvete spisevognen, som vel hører til blant de minst attraktive stedene man kan tilbringe en søndags kveld. NSB har antagelig ingen som fungerer som etstetikkkonsulent, de jobber antagelig på andre prosjekter som Operahuset og det nye Munchmuseet. Alle de tarvelige bordene med flekkete hvite duker er opptatt av passasjerer som forsøker å svelge størst mulig glefs av store feite hamburgere med salat mens ketchupen legger seg i munnvikene som falskt blod. Jeg scanner bordene i salongen litt grundigere. Bortgjemt ved det innerste bordet sitter en skjeggete langhåret mann alene med en halvdrukket halvliter øl. Tross den snertne mørkebrune skinnjakken virker mannen litt uflidd og ute av lodd, men som psykolog har jeg oppdaget at slike lett frastøtende figurer som har redusert evne til å holde livets forfall under kontroll mange ganger skjuler forholdsvis trivelige og særpregete personligheter som ligger langt utenfor A-4 formatet.

Jeg går bort til bordet og spør med mitt mest vennlige fjes mannen som vel er omkring 30 år eller så om jeg kan slenge meg nedpå ved bordet hans, noe han med et rustent smil godtar. I et kort intuitivt glimt slår det meg samtidig at han antagelig drikker for mye, uten at jeg forstår hvor jeg har noe slikt fra. Hans noe markerte fjes med dype rynker tyder i alle fall på at han røyker altfor mye. Det finnes absolutt ingenting ved denne mannen tyder på at han noen år senere skal bli utnevnt til årets mest sexy mann i et magasin. Men man skal som kjent aldri si aldri når det gjelder hvilke omskapende virkninger intens mediaoppmerksomhet kan ha på vår oppfatning av et menneske.

- Bare sett deg her, du. Det er god plass. Han ser opp på meg med en vinnende smil som lyser opp ansiktet og samtidig nesten tar vekk rynkene hans.

- Mitt navn er Karl Ove, jeg er bl.a. fra Jølster i Sunnfjord. Du har vel hørt om maleren Astrup?

Jeg stusser; dialekten hans minner meg mer om det Sørlandets milde landskaper og bløde  konsonanter enn den ramme lukten og kantede lyden av Sunnfjord og Sogn og Fjordane og de altfor harde konsonantene som skjebnen har påtvunget dem.

- Jeg er forfatter, fortsetter mannen som kaller seg Karl Ove og som ganske tydelig har tenkt å identifisere seg nærmere uten å vente på mine reaksjoner.

- Egentlig er jeg en håpefull forfatter, jeg har enda ikke fått ut en eneste bok. Men den første er på tur, ‘Ute av verden’ skal den hete. Den handler om meg selv, om livet mitt.

- Interessant, svarer jeg mens jeg forsøker å late som om jeg er interessert.

- Det vil jeg gjerne høre mer om. Jeg er forresten psykolog, tilføyer jeg vel vitende om det kjente sosialpsykologiske ‘fremmed-på-bussen’ fenomenet som gjør at folk gjerne åpner seg for vilt fremmede under bussreiser. Kanskje gjelder det på toget også, tenker meg med forventning. Jeg elsker å slå tiden i hjel under kjedsommelige reiser med at noen velger å bruke tiden min til hemningsløst å utlevere seg og sitt.

Det slår til; Karl Ove er åpenbart i det åpne og snakkesalige hjørnet denne kvelden.

- Dvs. jeg er enda ikke forfatter men jeg ønsker mer enn alt annet å bli forfatter, det er det eneste jeg er egnet til. Som William Faulkner sa om seg selv, jeg er absolutt ‘unemployable’, kan ikke brukes til noe annet enn å skrive. Det neste jeg bedriver er egentlig å forsøke å lære meg å skrive romaner, studiene mine var bare et skalkeskjul for at jeg skal kunne gå på skrivekurs hele tiden. På et vis minner jeg vel om den tyske filosofen Arthur Schopenhauer, som også ble styrt av en eneste ide’ og der resten av det han gjorde og skrev var en følge av denne. Problemet mitt er for tiden dobbelt, jeg vet ikke hav som er verst. For det første har jeg pådratt meg en skattegjeld på over 600 000 tusen pga slurvete økonomi, og for det andre er jeg en overflatisk type som egentlig ikke har noe å skrive om. Jeg er best til å herme og kopiere, når sant skal sies. Hvordan jeg skal makte å produsere en roman uten å ha noe på hjertet, det aner jeg ikke. Jeg får koke noe sammen ved f.eks å utnytte bibelen eller noe lignende, der er det nok stoff å ta av. Man skriver det bare om, oppdaterer det til våre dager. Det er en nærliggende mulighet når jeg først har lært meg hvordan man skriver romaner.

-Hva slags forfatter er det du sikter mot å bli? Jeg holder med vitende og vilje min pilsvenn inne på det emnet han allerede har gått i gang med, det bruker å betale seg.

- Det vet jeg egentlig ikke. Jeg er faktisk misunnelig på dybden hos Jon Fosse og på han andre som har skrevet ‘Sofies verden’, men det er jo folk som både har en slags misjon og er opptatt av et budskap. Jeg har ikke noen misjon, heller ikke budskap. Jeg ønsker å være en forteller, men har ikke noe annet å fortelle om enn meg selv.

Karl Ove ser matt ut der han sitter med en utent sneip i munnviken. I togvinduet som blir et  grumsete speil mot regnnatten som farer forbi på utsiden glinser det uvasket i den brune hårpryden. Slik så sikkert Harald hårfagre ut, tenker jeg mens jeg betrakter han uten et ord. Han er den typen som gjerne gjør selvmotsigende ting som det å røyke en sigarett uten å tenne den. Akkurat det er en maner han har lagt seg til for å demonstrere at han går sine egne veier. Han er egentlig en flott ung mann, selv om han  virker ustelt. Det lange krøllete håret innrammer et markert ansikt med to store og nesten naive øyne. Han trommer rastløst med begge hendene på bordplaten mens han fortsetter:

- Jeg duger nok ikke til så mye, men det var jo det de sa om Herman Wildenvei også. Han kunne skrive poesi om hva det skulle være, det kan ikke jeg, jeg er for saklig anlagt.  Mesteparten av det jeg har skrevet så langt er nærmest fyllerør – som bli omgjort til litteratur. Jeg er nødt å komme meg et steg videre, finne noe å skrive om. Jeg kan jo skrive, det er ikke det som er problemet mitt. Det er som å kunne svømme uten å ha vann å svømme i. Hvor faen finner jeg mitt vann? Kanskje ligger løsningen i at jeg skriver om meg selv rett og slett, det er et emne jeg kan godt nok til å skrive om det. Jeg må bare finne en måte å gjøre det på som vekker interesse, for som person er jeg for uinteressant til at folk orker å lese om meg.

Om ‘indre ro’. Selvskaping eller hvordan man tar del i sin sjels indre biografi (2013)

danteinthedarkwood (1)

«All men’s miseries derive from not being able to sit in a quiet room alone.»/
«All elendighet som mennesker er plaget av kommer av at man ikke er i stand til å sitte alene i et stille rom.» (Blaise Pascal)

«we seek other conditions because we do not understand the use of our own, and go outside because we do not know what it is like inside.» (Montaigne) 

 «The edifice of your pride has to be dismantled. And that is terribly hard work.» (Wittgenstein, Culture and Value)

«No problem is soluble. None of us unties the Gordian knot; we either give up or cut it. We brusquely resolve with our feelings problems of the intellect and do so because we are tired of thinking, because we are too timid to draw conclusions, because of an absurd need for support, or because of our gregarious impulse to rejoin the others and rejoin life.» (Fernando Pessoa)

 «Gud, du har skapt mitt hjerte, og mitt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» (Augustin)

 Indre fred er nøkkelen: dersom du har indre fred, så vil ytre problemer ikke forstyrre din dypere følelse av fred og ro. I en slik sinnstilstand kan du møte situasjoner med ro og fornuft.” (Dalai LamaA Policyof Kindness).

 

Å leve uten fred i sjelen eller med indre uro

Det skal ikke særlig skarp observasjonsevne til for å oppfatte at vår moderne tilværelse er en urolig tilværelse, at den moderne sjel er en urolig sjel og det moderne hjertet er et urolig hjerte. Det er enkelt å se at det moderne og det urolige nesten hører altfor godt sammen, som to sider av samme sak. Uroen i dens ulike skikkelser og gevanter er allestedsnærværende, den følger og plager oss hele tiden og på alle steder. Mange av oss tilvenner oss nok uroen slik at vi ikke lenger oppfatter vår uro som noe unormalt; vi finner fram til måter å avlede og holde den i sjakk. Uro kan paradoksalt nok for noen der ute bli ‘den nye roen’, de finner en slags omvendt ro i forsøkene på å unnfly og avlede den. For andre er uroen et påtrengende eksistensielt og opplevelsesmessig uvær som herjer med og plager oss og sliter oss ned. Vi trenger ikke lenger redd være for ville dyr, de befinner seg for det meste i egne reservater. Fattigdommen har vi et distansert forhold til, den rammer ‘de andre’ og er noe vi kjenner fra nyheter og dokumentarer om tiggere og sultrammede. Kriger utspiller seg som mediaformidlete dramaer, de handler likeens om fjerne folk og land som vi nok kan identifisere oss med, men som ikke har lært seg kodene for fredelige kompromisser og politisk formidlet sameksistens.

Men vår egen og andres indre uro kjenner vi altfor godt til, den tilhører og kjennetegner våre egne nære omgivelser og hoder livet til mange av de menneskene vi omgåes i et klemmende grep. Vi kjenner alle noen som lider av denne merkelige og plagsomme uroen som er så stillfaren og beskjeden at at vi lett glemmer å rette søkelyset direkte mot den men heller mot såkalte psykiske lidelser. For vår uro gjemmer seg mer enn gjerne bak og i våre psykiske lidelser.

Forfattere og diktere aner intuitivt problemets omfang og betydning og skriver nesten hele tiden om uro, mange filmmakere har den samme anelsen og lager uopphørlig nye filmer om vår tids uro. Den amerikanske psykiatrien har gjort et omdannet og objektivert bilde av uro, indre eller ytre, til en av vår tids mest kjente psykiatriske lidelser. Den famøse ‘ADHD‘-lidelsen herjer moderne mennesker like påtrengende og uforutsigelig som Hannibals krigere herjet med romerne. Portugiseren Fernando Pessoa, en av den moderne tids store poeter, skrev om vår uro som ‘en forkjølelse i sjelen’ i sitt store posthume verk ‘Livro do Desassossego’ eller på treffende norsk: Uroens bok’.

Droemmeren_EgediusLa meg derfor nevne det sørgelige med en gang; altfor mange mennesker  – det være seg vanlige folk ute i livet eller såkalte pasienter som jeg møter som psykolog i psykiatriske behandlingssammenhenger –  plages med noe de omtaler som ‘indre uro’. Etter årtier i psykiatriens kontorer og korridorer har det gått opp for meg at nesten uavhengig av hva slags psykiatrisk lidelse folk sliter med, angst eller depresjon eller tvang eller spiseforstyrrelse, sliter de samtidig med indre uro. Folk som sliter psykisk, det er som regel ‘uromennesker’, mennesker som  plages av indre uro. Noen ganger har jeg tenkt at denne indre uroen er deres hovedlidelse, mer enn de plagene som diagnosen handler om.

I forbifarten skal det sies  – og det er noe som sjelden snakkes om – at indre uro er noe som like mye plager folk som er ansatte og fagpersonalet i det mentale helsevesenet som det plager de som søker eller er under behandling.

Folk klager at de føler at de ikke har ‘fred med seg selv’ eller har en opplevelse av uro i sinnet eller i sitt indre. De beskriver det som en ubehagelig og plagsom tilstand som er tilstede i bakgrunnen nesten hele tiden samme hva de holder på en. Men det er særlig når de er alene og for seg selv, eller ikke opptatt med ting og i beskjeftigelse at det det indre ubehaget melder seg. Mye av det de foretar seg handler derfor om å holde den ubehagelige følelsen på armlengdes avstand, livet begynner å ligne på et vedvarende kav og jag for å slippe unna og unngå å kjenne på egen uro. De følges av en plagsom og dirrende rastløshet når de ikke er opptatt med et eller annet som kan avlede, underholde, tilfredstille eller oppsluke dem fra utsiden. Den indre uroen medfører en rastløs og urolig livsstil; som av to forskere beskrives på denne måten :

«Hver dag – fra morgenfrokosten til kveldstv’en – kommer bestemte spenninger til overflaten. Det livet du ønsker å leve og det du lever kan ikke finne hverandre. Verden rundt en virker perfekt, men livet ditt føles som et vrak. En liten del av deg ønsker noe mer. Du gjør alle de riktige tingene: kler deg i de rette klærne, har den rette jobben, lever i det riktige naboskapet, men det er noe som mangler.» (Willard & Locy; Den tynne overflaten. Om å leve dypt i et overflatisk samfunn)

Et liv på flukt fra en uro i sitt indre; egentlig kan det knapt bli et ekte engasjement i aktiviteter og ting fordi den plagsomme bakenforliggende urofølelsen hemmer muligheten for å stoppe opp, gå i dybden og la tingene sige ordentlig inn. 

Et av de kanskje mest fremtredende trekkene ved den moderne fortravelete tilværelsens herredømme over oss og vår livsførsel er det som kan kalles ‘inntrykks-grådighet‘ eller en umettelig ‘opplevelseshunger‘. Egentlig er dette bare baksiden av en opplevelsesmessig forarming som preger moderne menneskers forhold til omgivelsene og seg selv. Det handler om at den naturlige evnen til rik og meningsfyllt hverdagslig kontakt med omverdenen og livet blir brutt ned og svekket som følge av en reseptiv og passiviserende avhengighet av ytre media, hjelpemidler og teknikker. Det oppstår en misforhold mellom vår egen indre opplevelse som kilde til mening og det ytre ferdiglagde bombardementet av opplevelser og inntrykk som vi utsettes for. Etterhvert mister vi tilgangen til vår egen opplevelse og anstrenger oss uavbrutt for å fylle tiden, rommet og vår egen opplevelse med stadig nye og spennende og lystpregete inntrykk og bilder utenfra. Dikteren Rainer Maria Rilke sier det slik:

«Og hvis hverdagen fortoner seg fattig, så klag ikke på hverdagen, men anklag deg selv for at du ikke er dikter nok til å kalle rikdommene frem. For den skapende gis ingen armod og ingenting fattig og likegyldig.»

I den moderne tilværelsen er vi og våre liv er underlagt og gjennomsyret av en uopphørlig trang etter utenfrakommende inntrykk, etter tilrettelagte opplevelser, etter en strøm av nye og varierte erfaringer. Skadevirkningene for og på noen av våre viktige indre menneskelige evner og egenskaper av denne ‘inntrykks-grådigheten’ er større enn de fleste av oss aner. De er i ferd med å gjøre vår moderne og priviligerte tilværelse til sin egen motsetning, en slags indre forslumming og forarming av vårt eget opplevelsesliv. Overlatt til oss selv og vår indre erfaring opplever vi en ubehagelig og plagsom tomhet

Den indre uroen kan ledsages eller være del av et større bilde av mentale plager, men den er mange ganger den eneste mentale påkjenningen de ønsker å få hjelp for. Det er snakk om folk fra alle slags yrker, de er gjerne dyktige og sosiale mennesker som betraktet fra utsiden lever gode liv. De fleste av dem snakker som om alt annet i livet og med dem selv er i skjønneste orden. Men så er det dette merkelige; bak fasaden og det at de greier seg og livet sitt er det lett å oppdage det den amerikasnke naturfilosofen og sivilisasjonskritikeren David Henry Thoreau kalte ‘indre fortvilelse’; deres indre liv og sjelelige tilstand preges av en vedvarende og ubehagelig underliggende uro og ligger langt tilbake både for det de selv ønsker og ha det og det som psykologisk sett er ønskelig i en velbalansert  tilværelse.

Hvor kommer den indre uroen fra?

“A human being has so many skins inside, covering the depths of the heart. We know so many things, but we don’t know ourselves! Why, thirty or forty skins or hides, as thick and hard as an ox’s or bear’s, cover the soul. Go into your own ground and learn to know yourself there”. (Meister Eckhart)

Vi må stille oss spørsmålet om hva den kommer av, denne stadig mer utbredte og uopphørlige indre uroen? Hvorfor plager den oss selv når vårt ytre liv er i sin skjønneste orden? Hvorfor mangler moderne vel utdannete og materielt trygge mennesker ‘sinnsro’? Hver og en av oss er nødt til å vende oss mot, ta kontakt med, forholde oss til og begynne å snakke og kommunisere med oss selv på en annen måte for å finne ut av denne plagsomme tilstanden.

Kanskje treffer filosofen Simone Weil noe når hun skriver følgende:

«Det finnes en virkelighet utenfor verden, det vil si utenfor rom og tid, utenfor menneskets mentale univers, utenfor enhver sfære overhodet som er tilgjengelig for menneskelige evner. Tilsvarende denne virkeligheten finnes det i kjernen av det menneskelige hjertet lengsel etter et absolutt gode, en lengsel som alltid er der og som aldri kan beroliges av noen ting i denne verden.» (Simone Weil, 1943)

Uroen kan følge oss som en skygge selv om vårt liv ytre sett er i orden. De fleste av oss har greidd oss såpass bra at vi opplever mange gode stunder i livet. Gode stunder, positive opplevelser er naturligvis selve byggestenene i en lykkelig tilværelse og derfor noe vi alle trakter etter og bør trakte etter. Men vi må allikevel ikke la oss forlede til å tro at livsvandringen mellom fødsel og død er en enkel vandring, noe man kan ta for gitt bare man lykkes med de utvendige tingene i livet som jobb og barn og partner og status og sosial suksess og oppmerksomhet og det å  oppnå materiell og økonomisk trygghet.

Svaret eller heller svarene på den gåten det er å skulle finne seg til rette med virkeligheten og på samme tid finne ut av sitt eget ganske enestående og merkelige individuelle indre liv ligger ikke i alle disse i og for seg viktige og gode tingene.

De fleste innser at man heller ikke kommer nærmere sin egengenererte indre ro gjennom å sverge til handling, å være aktiv og få gjort konkrete ting, eller det å være skapende og lage ting eller endog det å møte og mestre motgang, reise seg etter nederlag og sykdom, alternative behandlinger eller alle slags ‘mot’-løsninger. Vi innser ut i livet at det også bare hjelper et stykke på vei  satse på sosialt liv, på nettverk og familie og forhold til venner og kjæreste. Vi trenger disse tingene sårt, som fiskene trenger vann, men de kan aldri erstatte eller gi oss som enkeltmennesker den roen som springer ut av oss selv og vårt eget indre.

likSå det er sant nok, at alt dette stort sett er viktige og ettertraktelsesverdige ting men at de dessverre fort blir blindgater dersom de blir det en satser på for å kunne leve livet sitt på en måte som gir tilgang til indre ro som vokser frem  fra klok omgang med ens eget indre. Slike ytre løsninger kan nok en tid og til en viss grad gjennom å avlede og underholde roe ned og berolige en urolig sjel, men de kan aldri erstatte det å finne veien til sin egen indre sjelero.

Og, for ikke å forbigå at vi lever i en psykologisk og terapeutisk tidsalder – det finnes fortsatt psykologer og psykologisk orienterte personer som ligger under for villfarelsen om at det er gjennom fagpsykologisk kunnskap og ad den dokumenterte og objektive kunnskapens vei at en kan knekke koden til psyken eller følelseslivet eller hvordan å mestre forhold og relasjoner. Det finnes så utvilsomt store øyeblikk av kunnskapslykke – hva annet kan vi bruke vår forvokste storhjerne til? –  men dette er heller ikke den riktige veien til den indre roen vi ønsker å hente fra oss selv.

b self-in-a-digital-mirrorDet psykologene hevder er utvilsomt halveis riktig; vi kjenner i dag fler og fler saksforhold og fakta om verden og oss selv som medisinske og psykologiske og sosiale størrelser; vi ivrer etter å snakke om betydningen til de siste hjernekunnskapene og genetiske påvirkninger og nevrokjemiske mentaltilstander, emosjonelle hjernesystemer og nye sosiale hormoner – akkurat nå for tiden vasopressin og oxytocin, for en stund siden serotonin, dopamin, endorfiner – men allikevel opplever vi oss like bortkomne og fortapte i mange av livets krevende og avgjørende situasjoner. Vår egen individuelle personlighet er et av de stedene vi føler oss mest forvirret og bortkomne, og samtidig det stedet vi kanskje drømmer aller mest om å finne vår egen sannhet om og kunne forholde oss til.

headMange av oss tar håpefullt og halvhjertet del i denne moderne vitenskapeliggjorte og saklige samtalen om oss selv og hverandres liv som tredjepersons-størrelser. Kanskje finnes svarene på noen av de viktigste spørsmålene i livet her? ? Men vi merker det; alle de faglige ordene og saklige uttrykksmåtene bruker oss mere enn vi har nytte av dem til å komme nærmere og til bunns i de tingene som opptar oss. Vi føler at vi på en forunderlig måte ikke treffer det vi ønsker å snakke om, vi snakker oss bort fra oss selv med disse biologiske og objektive ordene og begrepene, vi snakker forbi noe viktig i oss selv med dette entydige veldefinerte språket og vokabularet, vi snakker ikke lenger til oss selv. Heller ikke til hverandre, det nye nevrospråket er jo et språk for å snakke om andre og oss selv og ikke med andre og oss selv.

13060b 31919_206007367_1-Clinical-Psychologist-Psychotherapist-at-Lucknow-Indira-Nagar-ColonyFørst gir disse vitenskapene, og de utøvende psykologer og psykiatere, seg ut for å utforske vår virkelighet, for å låne noe fra oss. De får på et vis tillatelse til å snakke om vår opplevde virkelighet i det nye språket og ved hjelp av de nye begrepene – nesten uten at vi merker det begynner de å gi oss tilbake et annet språk enn det de lånte av oss, et vitenskapelige språk som pretenderer å være i besittelse av svarene men som bare gjør oss stumme og mer forvirrete når det gjelder vår egen opplevelse. Vi holder oss fast og tar oss fram gjennom livslabyrintene ved hjelp av en slags tillært og ytre fornuftighet og det som går for å være oppdatert kunnskap uten at det gir oss den ro og oversikten vi søker ’på innsiden’ av oss selv og livet. Det er nesten som det finnes en ytre og en indre måte å forholde seg i livet på, og at de ikke lenger går i hop i vår personlige tilværelse. Kanskje er det vår ensidige anvendelse av vitenskapelig og empirisk preget saklighet og rasjonalitet på alle tilværelsens utfordringer som gjør at kunnskap og opplysning ledsages av fortvilende desorientering.

PeterKingsley2Det moderniserte og saklige vitenskapsbestemte språket går fra utsiden og inn til det som er tilgjengelig denne veien –  det kan ikke hjelpe oss på den vanskelige veien fra innsiden av oss selv  og ut til virkeligheten og verden og alle menneskene. Det kjenner ingen vei fra innsiden. Filosofen og visdomsforfatteren Peter Kingsley sier det slik:

“Vi ønsker alltid å lære utenfra, gjennom å ta opp i oss kunnskap fra andre mennesker. Det virker tryggere slik. Problemet er at det alltid er andre menneskers kunnskap. Vi har allerede alt vi trenger å vite, dypt inne i mørket inni oss selv.” 

magritte-forbiddenreproductionNei, den ufrakommelige sannheten er den at hver enkelt menneske – du og jeg og hver eneste av oss –  fra innsiden av seg selv og for seg selv må manøvrere seg gjennom og finne ut av dette indre mangfoldet som en selv og ens tilværelse er, leite seg frem til en måte å omgå seg selv og sine motsetninger på og være seg selv bevisst på. Sagt med Rilkes ord i hans ‘Brev til en ung dikter‘:

«Du ser etter det ytre, og det må du fremfor alt ikke gjøre. Ingen kan råde og hjelpe deg, ingen. Det gis bare en eneste vei: Gå inn i deg selv.»

Det er merkelig enkelt og merkelig vanskelig på samme tid. Mye i livet avhenger faktisk av om en greier å finne ut av det og deretter aldri slutter med å gjøre det.

Visdomsforfatteren Peter Kingsley skriver i boken ‘På visdommens mørke steder‘:

«Hvis vi orker å møte lengselen vår istedenfor å finne uendelig mange måter å tilfredsstille den på og prøve å flykte vekk fra den, så vil det åpne opp for og gi oss et glimt av det som ligger bak kulissene i denne verden som vi tror vi lever i. Det vil åpne for et ombrytende perspektiv hvor alt blir snudd opp ned på hodet: hvor oppfyllelse er en begrensning og det vi har oppnådd vendes om til en felle. Og det gjør dette med en intensitet som floker til våre tanker og tvinger oss tilbake til det som er nærværende.
Lengsel er en bevegelse i og et kall fra det dypeste i vår natur. Det er ulvens hyl, løvens styrke,og vingeslagene til alle fuglene inne i oss. Og hvis vi kan finne mot til å gå den i møte, vil den ta oss med tilbake til der vi hører hjemme. Men akkurat som med dyrene, er denne lengselen farlig så vel som vakker. Lengselen er kraftkilden i vårt vesen, og på denne veien tilbake knuser den alt unntatt det som er uknuselig. Den knuser alle de menneskeskapte strukturer som vi prøver å bygge opp rundt den og får til å overta dens plass. Den vasker bort fremtid og fortid, og lar oss stå igjen med ingenting annet enn evigheten. For lengselen er skaperen av tid, og tiden kan aldri ta den opp i seg.»

images

“Det mennesket som sitter alene og i ro har sluppet vekk fra tre kriger: det å høre, det å snakke, det å se: men det er én ting som den enkelt hele tiden må kjempe med: det er sitt eget hjerte.” (Hellige Antonius)

Man kan forestille seg dette som å befinne seg i livets første og viktigste veikryss, et slags konstant veikryss som følger en hele tiden og som en aldri kan komme ut av eller bort fra.

Det er det avgjørende usynlige punktet som livet en lever hele tiden springer ut fra eller strømmer frem av. Det kan virke som om dette veikrysset ligger tilbake i livet, men egentlig ligger det også like i nærheten av der en befinner seg her og nå. Det er snakk om en slags ‘dybde-veikryss’ som vi er i hele tiden og må gjøre våre veivalg ut fra. 

Det er i bunn og grunn bare to måter å leve dette faktum på; to innstillinger eller to veier man kan VELGE å innta eller vandre. Å leve et menneskelig liv er grunnleggende sett å velge. Man velger selvsagt hver eneste dag, men det er det grunnleggende valget som er vanskeligst å få erkjenne, få tak på, finne fram til. Ofte unngår vi det, fordi det har i seg et iboende ubehag, nesten en slags angst.

167815_1784544290294_6765353_nDerfor er det mange som blir nølende, kjenner så sterk motstand at en ikke orker å stille opp med seg selv.

Det er i dette veikrysset man begynner å bevege seg i feil retning, det er her man slipper eller mister taket på seg selv. Det er den første alvorlige feilen man gjør med å stikke av  fra seg selv, fra det grunnleggende valget.

Mange hopper over eller lurer seg uten ettertanke bort fra grunnvalget, de velger å tro at det finnes psykologiske eller psykiatriske ‘løsninger’ eller andre ‘tekniske’ måter å innrette seg på, og griper til slike ting som meditasjon, yoga, mindfulness eller oppmerksomt nærvær, psykologiske behandlinger og terapier. Disse tingene er i og for seg ok, men de er bare hjelpemidler og noe som kommer etter eller i tillegg til det som er mest krevende og alltid beheftet med en slags dypt ubehag:

Å tørre å stille opp og vende seg mot seg selv og finne det veikrysset der ens egen vei gjennom livet har sin begynnelse og der en hele tiden gir retningen som ens liv har.

the-long-walk-bernard-fallonOg alle må gå dit for seg selv. Selv om en går med andre.

Det finnes ingen måter å komme unna akkurat dette ene at man må finne fram på egen hånd, fra innsiden av seg selv, sin egen erfaring og sitt eget liv.

Og en liten ting til; egentlig er hver av disse veiene flere veier, men det lar jeg ligge her.

Den ene måten eller veien som er også er den letteste veien, den vanligste, er at man kan la være å bry seg, befinne seg i en slags sløvhet eller søvnlik tilstand der man ikke forholder seg til seg selv som noe som er mer enn seg selv. Før man eventuelt blir nødt til det i kriser og motgang eller som oftest begynner å merke en slags tomhet eller meningsløshet og at livet nesten smuldrer opp.


jay-painting-6-person-walking
Å gjøre noe med seg selv eller sitt liv blir da gjerne en fåfengt søking etter en mer komfortabel versjon av den man allerede er eller det livet man allerede har. Dette er blindveien, man løper rundt i butikkene, skaffer seg flere ting, mer underholdning og avledning, ferier den ene etter den andre, ekstreme aktiviteter, hus og hage med uopphørlige forbedringer, flere bøker og bestselgere, bedre og mer bedøvende musikk, den ene kjæresten etter den andre, mer sex, ‘bedre’ sex, antidepressiva og rusmidler. 

Hele tiden er det noe mer og noe annet enn det vi allerede har som vi føler at vi  mangler, alt kan brukes og blir brukt for å støtte opp under den selvvalgte ‘glemselen’ og den underliggende uroen, det som egentlig er et slags mørkt kvalmende kaos som en merker inne i seg selv, sitt liv. Handlesentrene har begynt å spekulere i vår jakt på ‘nye’ varer, ved at de legges opp som en slags endeløst ‘oppdagelsessenter’ med utallige ‘ting’ oppstilt i en labyrint av hyller og avdelinger, slik som på ‘Biltema‘ eller ‘Claes Olsson’ der vi halvt bedøvete sirkler rundt omkring i vår egen kjøpetranse som er uten ende. 

«Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?»

m_54c65no004newFolk som velger å være søvngjengere i sitt eget liv oppnår ikke fotfeste i seg selv, de plages med indre uro, de er hele tiden rastløse og egentlig ikke skikkelig tilstede med seg selv og heller ikke ordentlig tilstede med andre.

Så finnes det denne andre måten å gripe tingene an på. Kanskje handler det også om en annen måte å tenke om seg selv på. Og å forholde seg på til det å leve på en annen måte. Man kan komme seg ut av den merkelige selvvalgte ‘glemselen’, faktisk velge å la seg vekke opp, man kan våkne opp og møysommelig –  hver neste dag og hver eneste natt – gjennom en slags åndelig selvøvelse, vende seg aktivt mot seg selv og begynne å lære seg sitt eget indre språk og forsøke å kommunisere med seg selv.

Jeg tror det er omtrent dette den danske filosofen Søren Kierkegaard tenker på med uttrykket ‘å forholde seg til seg selv’. 

«Mennesket er ånd. Men hva er ånd? Ånd er selvet. Men hva er selvet? Selvet er et forhold, som forholder seg til seg selv, eller er det i forholdet, at forholdet forholder seg til seg selv. Selvet er ikke forholdet, men at forholdet forholder seg til seg selv.» (Kierkegaard, Søren; Sygdommen til døden)

Et menneske er aldri altså bare seg selv men i et forhold til seg selv, som noe mangesidig og sammensatt som krever harmonisering og avbalansering av  ulike stemmer, ulike krefter. Vi er aldri mutters alene med oss selv. Vi er mer enn bare oss selv, vi har på et vis selskap, vi er på en merkelig måte mer enn en person; høyere eller lavere, større eller mindre, bedre eller verre. Mer et kor enn en eneste stemme. Mange slags øyne og blikk, fra ulike posisjoner. Det nytter derfor ikke å lure seg selv, slik man gjør i dag med jukseformelen ‘jeg forsøker bare å være meg selv’. Som om man er en og bare en. Det går ikke, det å være seg selv er vanskeligere enn som så – ingen kommer unna å finne ut av og forme seg selv. Man kan egentlig bare ‘bli’ seg selv ved å skape eller forme seg selv. Dette at man aldri er alene men i selskap med ‘noen’, er noe vi er magisk klar over i barneårene og har visst  og balet med langt tilbake i tenkningens morgen, slik hver og en av oss dersom vi bare besinner oss litt merker det i dag. Å være bevisst på en menneskelig måte, å ha en sjel er egentlig mer å være besjelet, det er på et vis å være besatt av noe annet enn en selv. Bare se alle disse merkelige vesenene som vi har funnet opp for å tydeliggjøre opplevelsen av å være besatt, alle disse ånder og daimoner og guder og skytsengler og djevler og elementarvesen og draugen og troll og fauner og feer vitner om denne universelle følelsen at en alltid er i selskap med noen og er mer enn seg selv.

Selvformende mental fungering og refleksivitet

«….skjønt ideen om at menneskesinnet kan velge å manipulere sitt eget innhold kan virke paradoksal, er det i virkeligheten få prosesser som vi er mer fortrolige med…» (Rosenberg, 1990)

Morris Rosenberg (1990) peker i artikkelen ‘Refleksivitet og emosjoner’ på at selv om grunnlaget for menneskelig følelsesfungering i utgangspunktet er organismisk eller nevrobiologisk, er det samtidig slik at menneskelig refleksivitet forvandler måten våre følelser opptrer på radikalt. En følge av denne refleksiviteten er at den ensidig objektiverende psykologiske tilnærmingen blir utilstrekkelig både for å forstå en annen person, men også for ens egen forståelse og mestring av seg selv. Objektiverende psykologisk tilnærming til en selv kan faktisk frembringe den indre uroen den gir seg ut for å helbrede fordi den stenger oss inne i en forfalskende og fatalistisk opplevelse av egen mentale fungering. Vi blir våre egne fanger, i et fengsel vi medvirker til å lage. Kanskje fremmer vår tids objektiverende fagpsykologi det de gamle omtalte som ‘acedia‘ eller ‘åndelig dovenskap’ eller selv-passivisering? En vesentlig side ved det å være menneske og det å ha et menneskelig mentalt liv blir tilslørt på måter som gjør at vi ikke lenger vet å mestre oss selv og vår tilværelse. Psykologisk vitenskapelighet i moderne forstand er ikke bare studiet av menneskelig tekning, følelser, handling og samhandling, men tilveiebringer nye måter å tenke, føle, handle og samhandle på som virker reduserende og hemmende på oss som mennesker.

For det skal ikke mye til for å innse at refleksive prosesser gjennomsyrer nesten alle viktige sider av menneskelige følelser. Refleksivitet refererer til prosessen der en enhet virker tilbake på seg selv. Mead (1934) og Cooley (1902) har argumentert på overbevisende måter for at refleksivitet blant mennesker er forankret i sosiale prosesser, spesielt i prosessen med å ta den andres rolle overfor seg selv og det å se seg selv fra den andres perspektiv. Som et resultat av denne prosessen utvikler organismen en bevissthet om seg selv. Den enkelte blir både subjekt og objekt for den psykologiske kunnskapen. Rosenberg skjelner mellom kognitive refleksivitet og handlende refleksivitet; når objektet som handles på er en side ved selvet snakker han om «refleksiv handling.» Refleksiv handlemåte er prosessen hvor organismen virker tilbake på seg selv med det formål å frembringe tilsiktede virkninger på seg selv. Psyken kan ha seg selv som objekt for egen manipulering og regulering. Dette gjelder både ytre kjennetegn ved selvet og indre mentale sider ved selvet.

Den franske filosofen Pierre Hadot sier følgende om hva som er poenget med det han omtaler om ‘åndelige øvelser’ og som innebærer et aktivt formende forhold til seg selv:

“Vi bør merke oss at det er dette som finner sted i enhver spirituell øvelse: det er nødvendig å få seg selv til å forandre sitt eget synspunkt, sin innstilling, settet av overbevisninger, derfor må en føre en dialog med seg selv, derfor må en kjempe med seg selv.” 

 

Man kommer ikke til himmelen, det går heller ingen direkte stiger opp dit, men man oppnår en slags relativ indre ro, indre fred. Og det er slettes ikke verst. Det er som om ingen problemer skulle være løst, samtidig som det kjennes som om alle problemer er løst litt på vei. 

«Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.

Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.

Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.
(Olav Håkonsen Hauge (født 1908), ‘Din veg’. Fra  samlingen ‘Under bergfallet’, 1951)

”Hold motet oppe, for alt ligger der foran deg….og tiden som tilbringes i det som er vanskelig er aldri bortkastet…det som kreves av oss er at vi lever det som er vanskelig og lærer oss å håndtere det….I det som er vanskelig finnes de vennlige kreftene, hendene som arbeider på oss…. (Rainer Maria Rilke)

«Et av de sentrale begreper i  menneskelig religiøs opplevelse er ideen om gnosisGnosis kommer fra gresk språk og betyr ‘kunnskap’, men det er kunnskap av et spesielt slag, hverken ‘å vite om’ eller ‘vite hvordan’.  Det er heller noe mer direkte, mer umiddelbart….(-) Gnosis gjør oss ikke bare i stand til å oppleve høyere virkeligheter, men også å se dypere inn i den ordinære virkeligheten. Hva som er mer, den transformerer oss, endrer vår essensielle natur slik som gjær endrer mel til brød.» (Richard SmoleyJay Kinney;   Hidden Wisdom: A Guide to the Western Inner Traditions, 2006)

 
 
 
 
 
 
 
 
 
Referanser og litteratur
 
Rosenberg, M. (1981). The self-concept: Social product and social force. In M. Rosenberg & R. H. Turner (Eds.), Social psychology: Sociological perspectives (pp. 593–624). New York: Basic Books.Rosenberg, M. (1990). Reflexivity and emotions. Social Psychology Quarterly, 53 (1), 3–12. 
 
 
Hva du enn gjør for å finne ‘indre ro’, se i alle fall denne vesle filmen:http://soulbiographies.com/how-to-give-a-fishing-lesson/