Forfatterarkiv: Einar Lunga

Om Einar Lunga

Life artist, pilgrim, liminality seeker, psychologist, cancer 'survivor'

Bokpresentasjon: ‘Eslenes visdom. Om å finne roen i en kaotisk verden’ (2009)

images (1) last nedDen venstreorienterte marxisten Andy Merrifield beretter i denne boken om sin meditative vandring langs pittoreske veier og stier gjennom den sørfranske landsbygden i selskap med et lånt sjokoladefarget esel som heter Gribouille (navnet betyr noe så passende som ‘skriblerier’).

Merrifields vandring er inspirert av forfatteren Robert Louis Stevensons bok «Reiser med et esel i Cevennes» som kom ut i 1879.

Geografiprofessoren og forfatteren beskriver først sitt møte med en flokk esler og hvordan han bestemmer seg for å velge et av dem som ledsager på en fottur. Det lykkelig utvalgte reisefølget med navnet ‘Gribouille’ puster han beroligende over skulderen mens de går. Tempoet er langsomt, uendelig langsomt. Gribouille er som esler gjerne er, stillferdig og uendelig trøstende. Det finnes mange vanskelige ting i denne verden. De fleste av dem mildnes litt etter litt når man befinner seg i et selskap som kun rommer et esel.

images (1)«Hvis du står bak et esel, ligner ørene på englevinger, som flagrer i vinden, to fleksible håndtak som du kan gripe tak i for å komme i gang, for å flyte oppover mot himmelen, opp dit og videre forbi fjellene.»

Senere skriver Merrifield om hva som skjer med hans person underveis i den langsomme vandringen sammen med et dyr;

«Sammen med Gribouille, passerte hele mitt liv revy foran meg… Jeg er ikke lenger den samme personen som jeg var da jeg ga meg i kast med denne boken, denne turen.»

«Tiden bremses ned når man er sammen med esler. I deres selskap skjer ting stille og metodisk. Det er vanskelig å glemme deres uskyldige blikk. Det er en ro som gjør en rolig. Tankene dine vandrer, du drømmer, du svever et annet sted, men en måte du er fortsatt veldig til stede.»

imagesUtover det språkløse eslet er også mer språklige og kommunikative skikkelser som Heidegger, Schubert, Chesterton og andre Merrifields åndelige følgesvenner på denne reisen.

Selv om ferden går gjennom karakteristiske ytre landskaper er Merrifield mest av alt på jakt etter sitt eget tapte indre selv:

«Hittil hadde jeg på en måte levd mitt liv vikarierende, modellert meg selv etter andre, en karakter i en bok, en berømt forfatter, en kjent professor.»

Merrifield søker stillhet etter et liv i støy; mens han går hører han uten å anstrenge seg regn, fugler, insekter, kirkeklokker, vind og ugler – noen av disse for første gang.  Mot slutten av vandringen sier han at:

«Jeg ikke kan unngå å tenke at dagdrømmer skaper oss, at vårt lille liv avrundes gjennom dagdrøm heller enn av søvn, » –

«ekte lykke kommer uforutsette steder, gjennom overraskende vendinger og skifter, gjennom ærlighet.»

Hypotesen om ‘prefrontal forstyrrelse’ i ADHD: Oversikt over noen milepeler i forskningslitteraturen

Innledning: En av de viktigste hypotesene omkring årsaksforholdene bak fremkomsten av utviklingsforstyrrelsen ADHD er at hjernens eksekutive/prefrontale systemer synes å være involvert på et eller annet vis. Dette omtales som ‘frontalhypotesen’ om ADHD.  Svikt eller svakheter i hjernens prefrontale systemer kan bero på genetisk påvirkning, prenatale påvirkninger, påført hjerneaffeksjon eller sterkt avvikende læringsmiljø i tidlige utviklingsår eller flere av disse årsakene som samtidig er tilstede.

De eksekutive eller frontale hjernesystemene er ikke en enkelt system. men består av mange subsystemer som utfører forskjellige og spesifikke oppgaver og funksjoner. I tillegg samvirker de prefrontale subsystemene resiprokalt med andre hjernesystemer, som f.eks. er involvert i motorisk programmering og kontroll (premotoriske systemer, basalgangliene, lillehjernen), emosjonell regulering (det limbiske system, amygdala, gyrus cingulate). Dette gjør at den frontale hypotesen i seg selv blir for unyansert og må spesifiseres opp mot kompleksiteten i de hjernesystemene som er involvert.

 

J. Mattes

J. Mattes (1980) var tidligst ute med å forsøke å klargjøre mulig sammen­hen­g mellom ADHD-tilstander og prefrontale svikt på grunnlag av den eksisterende litteraturen. Han hevder at litteraturen klart viser at det finnes interessante og sterke paraleller mellom ADHD-forstyrrel­ser hos barn og de atferdsmes­sige virkningene av spesifikke frontallapps-affeksjo­ner. Hans samlete konklu­sjon er at paralellene er meget overbevisen­de og omfatter følgende atferdsmessige fellestrekk:

emosjonell labilitet,

økt utsatthet for kognitiv og  atferdsmessig forstyrrelse

hypermotilitet

og oppmerksomhetsvansker

Mattes peker også på at man for å kunne gjøre slike paraleller må skjelne mellom virkningene av affeksjoner og lesjoner i de ulike subsystemene av frontalregionen. Lesjoner i det orbitale området er ofte forbundet med emosjonell disinhibisjon, mens dorsolaterale lesjoner er  forbundet med kogni­tiv-atferdsmes­sig disinhibisjon. Ved utviklingsmessige forstyrrelser som ADHD mener Mattes at bildet er diffust og som oftest preges av svikt forbundet med skade i mange områder av frontale cortex .

Mattes oppfatning er at samlet betraktet bekrefter forskningen nyttigheten av å se hyperaktivitet og relaterte atferdsforstyrrelser hos ADHD-barn i et nevropsykologisk perspektiv med særlig betoning av frontalsystemenes rolle. Han skriver at selv om man i en rekke empi­ris­ke studier også har kunnet konstate­re svikt i in­formasjons­behandlings-prosessene hos ADHD-barn som ellers viser mere normale prestasjo­ner på stan­dard psykom­etriske tester, så har funnene i slike studier ikke blitt forsøkt fortolket ut fra en nevro­psykologisk perspektiv.

Mattes understreker at de funn man har gjort ved psykometrisk og nevropsykolo­gisk undersøkelser av hyperaktive barn  i dag kan settes inn i en rimelig velfundert teori-systematisk sammenheng som tillater dypere forståelse av den typen av forstyrret atferd det her er snakk om. En  ren atferdsoverflate-tilnærming tar ikke lenger fullgodt i vare den kunnskapen som forskningen har frembrakt om underliggende mekanismer. Han kan med støtte i nyere nevropsykolog­is­ke frontal-teorier peke på et interessant teoretisk og praktisk poeng som stadig flere lærevanske- og atferds­vans­ke-forskere har vært inne på de siste par tiårene:

» Selv en overflatisk lesning av litteraturen som om­handler frontallapps-dysfunksjon tilsier en sammen­heng med hyper­kinesi .» (1980, s.350).

I en selektiv gjennomgang av relevant forskningslitteratur finner Mattes betraktelig evidens som indikerer at funksjoner som man forbinder med hjernens frontale systemer er involvert i vanskebildet hos hyperaktive barn og unge.  Også de rent deskriptive bildene av barn i den aktuel­le gruppen leder tankene hen til frontallapps-involve­ring.

Mattes viser til Wenders klassiske arbeid fra 1971 om det en dengang kalte ‘MBD-barn’, der denne skriver at:

 ‘Hos MBD-barnet, som også hos mindre barn, vil sterke ytre stimuli virke forstyrrende på den mentale innstilltheten.  Når barnet er bedt om å utføre en oppgave kan det gå i gang ganske velvillig, men deretter glemmer det å fullføre den; ha eller hun gir opp oppgaven underveis. Alle slags irrelevante stimuli, et spennende leketøy, en interessant lyd, holder oppmerksomheten fast inntil et nytt stimulus fanger den. Disse avbrytende stimuli kan også komme innenifra. Barnets menta­le innstil­ling, dets indre plan-utkast, kan også bli forstyrret av ‘ideer’, ‘ønsker’, eller drifter som fremkommer plutselig og forstyrrer den pågående utføringen og fullføringen av vedvarende oppga­ver eller atferdsmønstre.’ ( sitert etter Mattes 1980, s.359).

Mattes hevder at  dersom den videre empiriske forsk­nin­gen fortsetter med å gi støtte til de ulike variantene av frontal-baserte hypote­ser om hyperaktivitet, så vil det på sikt kunne bli riktigere å bruke en betegnelse som «frontall­apps-dysfunksjon» ved denne type tilstander – heller enn de tradisjonelle rene atferds­messige og symp­tom-beskri­vende termer som ‘hyperaktivitet’ og ‘oppmerksomhetssvikt’. Beteg­nelsen ‘frontal dysfunksjon’ henviser til den grunnleg­gende typen eller gruppen av funksjonelle mangler eller pro­se­ss-svak­he­ter, og denne kan fremtre gjen­nom ulike og varierte atferds­messige symptombil­der som impul­sivi­tet, avledbarhet, oppme­rksomhetsva­nsk­er, uro og hypera­ktivtet, ned­satt respondering på forsterk­ninger, disinhibisjon, osv.. Mattes finner også at det er gode grunner til å tro at en bedre fundert hjernepsyk­ologisk forståelse av de underlig­gende funksjonelle svikt kan fremme en mer rasjonelt fundert utforming av ulike behandlings-tilnærminger i form av kognitive og atferdsmessige terapier.

 

Chelune

Chelune at.als. (1985,1986) mener at frontallapps-hypote­sen representerer en god modell for å forklare mange av funnene som er gjort hos ADHD-grup­pen. De peker på at frontallappenes prefrontale systemer har et rikt nettverk av resiprokale forbindelser til retikulær-substansen og diencephaliske sturkturer som regule­rer arousal-tilstander og evnen til å hemme responde­ringen overfor irrelevante stimuli. Prefrontale affeksjo­ner resulterer i sammen­brudd i evnen til å regulere målrettet aktivitet og moduleringen av impulsiv respondering. Individer med slike forstyrrelser viser vansker med å holde tilbake og endre pågående atferd trass i tilbake­meldinger om at atferden er feil eller utilpasset (persevera­sjons-atferd), og de viser forhøyet reaktivitet overfor ytre stimuli (distraherbarhet og impulsivitet). Hovedvirkningen av slike hjernepsyk­ologiske prosess-svakhe­ter er forstyrrelse av organis­mens målrettete atferdsutforming.

Frontallapps-hypotesen finner støtte i at hyperaktivitet og hyper-reaktivi­tet ofte fremstår som en atferdsmes­sig sekvele ved frontallapps-lesjoner. Man tror at hyperaktiviteten resulterer fremkommer som følge av svekkel­se i høyere cortical inhibisjons-fungering, uhensiktsmessige atferder kan ikke lenger hemmes eller holdes igjen på normal måte, og direkte-respon­deringen på stimuli i form av orienterings-reaksjoner blir forsterket.

Chelune og medarbeiderne (1986) gjennomførte en nevropsykologisk studium av frontallapss-fungering hos barn som har fått ADD-diagnose ut fra DSM-III kriterier. De finner også nevropsykologisk testmesig evidens som utpeker prosess-svakeheter i frontal­lappenes ­funksjon som medvir­kende i vaskebildet hos barn med ADDH. De finner f.eks. at ADDH-barna presterer særlig svakt på Wisconsin Kort-Sortering-Test (WCST) og særlig når det gjeder perseverativ feil-respondering sammen­lignet med kontroll-barn. WCST er en test som måler flek­sibilitet og evne til å hemme og variere atferd gjennom skifte av fremgangs­måter og strategier. Andre teoretisk begrunnete tester av prefrontal fungering ga mer blandete resultater og  bekrefter ikke en frontallapps-hypotese om ADHD.

Gorenstein

Gorenstein har sammen med sine medarbeidere gjort en rekke studier for å klargjøre den rollen som forstyrret prefrontal fungering lan spille i atferdsmessige forstyrrelser, antisosialitet og hyperaktivitet. (Gorenstein et. als. 1989, Gorenstein og Newman 1980) Som bakgrunn for sin egen forskning har denne gruppen studier av det de kaller for ‘disinhibi­torisk psykopatologi’. De mener at bl.a. hyperaktivitet represen­terer denne typen av forstyrrelser som de hevder kan bunne i dys­fungering i et helt system som er sammenssatt av mediale sep­tum, hippocam­pus, og orbito-frontale cortex. Gorenstein formulerer sine synspunkter på uhemmet atferd med bakgrunn i lesjonsstudier av dyr.

Dette empiriske studiet er en avløper av den raske utviklingen innenfor utviklingsmessig nevropsykologi iløpet av det siste tiåret der man anven­der nevropsykologisdke teorier og metoder på studiet av såkalte ‘funksjonelle’ atferdsforstyrrelser. Det nevropsykologiske perspektivet har blitt brukt på forstyrrelser som:  schizofreni, antisosial personlighet, OCD, alkoholisme-predisponering,  og ADHD.

Gorenstein-gruppen mener at det nevropsykologiske studiet av slike nevroatferdsmessige forstyrrelser synes å være lovende mht. å kunne belyse spørsmål som går på både strukturelle og funksjonelle faktorer. Dette selv om det ikke alltid er klart hordan man skal forstå mønstre av nevropsykologiske svikt som er forbundet med atferdsmessige forstyrrelser av denne typen – finnes det en organisk årsak eller er det snakk om et fungerings-mønster som mimer slike årsaker ? Hovedverdien av slike nevropsykologiske studier utover generering av strukturelle hypoteser er de kan kaste lys over grunnleggende funksjonelle egenskaper i en klinisk populasjon, som f.eks. ADHD.

I flere studier rettes oppmerksomheten mot ADHD-forstyrrelser som forskerne tror er den typen av utviklingsmessig atferdsforstyrrelse som med størst sannsynlighet vil kunne belyses gjennom en nevropsykologisk analyse. ADHD-symptomer debuterer tidlig i livsløpet, de er refraktære overfor omgivelsesmessige påvirkninger, og man vet at slike symptomer i noen tilfeller forårsakes av organiske forhold. Slike kjenne­tegn sammen med fraværet av noen fremtredende psykososial årsak gjør det mer enn rimelig å tenke seg at ADHD kan være resultat av en form for CNS-dysfungering. 

Hvilken form for CNS-dysfungering det kan være snakk om finnes det mange teorier om: CNS-arousal mekanisme svikt: underarousal av det retikulære aktiveringssystemet med ledsagende mangel på cortical inhibisjon: mange­len på cortical inhibisjon fører til eksessiv motorisk output og mangler i evnen til å fokusere oppmerksomheten. Stimulant medikasjon minsker symptomene ved å påvirke roten i den retikulære underarousa-tilstanden.  (Satterfield 1974)

Andre teoretikere har spekulert omkring mulige lokaliseringer av en cortical inhibitorisk svikt i ADHD: frontale cortex og dens limbiske forbin­delser synes å være svært sannsynlige kandidater pga.: Lesjoner i frontolimbiske strukturer produserer disinhibitoriske effekter som impulsivitet og distraherbarhet både hos dyr og mennesker. Det frontolimbiske systemet har viktige resiprokale forbindelser med det retikulære aktiverings-systemet. Fysisk umodenhet i fronto-limbiske strukturer hos dyr og mennesker har vært forbundet med barnslige og umodne  atferdsmønstre som minner om det man kan se hos ADHD-individer (Altman et als. 1973).

Gorenstein et.als. finner at en fronto-limbisk modell av ADHD-tilstander synes best rustet til å integrere fysiologiske, kognitive, og modningmessige trekk  ved slike forstyrrelser. De understreker  at forbindelsen mellom ADHD og fronto-limbisk system-dysfungering er hovedsakelig teoretisk. Forskerne tar utgangspunkt i at mange teoretikere har hevdet at oppmerksomhetssvikt og hyperaktivitet hos barn kan oppstå som følge av mangler i inhibitoriske mekanismer i prefrontale cortex. Hypotesen som følger av denne teorien er at ADHD-barn skal vise prefrontal-type svikt på ulike teoretisk relevante nevropsykologiske mål eller indikasjoner.

(Subjekter: 21 elever i grunnskole-alder (8-12 år) som er henvist for forstyr­rende atferdsproblemer og som er bedømt som høye på oppmerk­som­hets/hyperaktivitets-skalaer (Conners). Ingen barn er prøvd på medikasjon tidligere. Kontroll-gruppe av 26 alders-matchete grunnskolebarn fra den samme skolen.)

Funn: Forskerne finner at ADHD-gruppen sammenlignet med kontroll-gruppen på seks mål (tre teoretiske og tre empiriske) for prefontal-type funksjon presterer i retning av prefrontaltype-svikt som har en historie av å kunne diskriminere pasienter med prefrontale lesjoner  fra kontroller. Test-funnene er: Perseverative responser på WCST, Necker terning-reversaler, Trailmaking, Stroop Farge-Ord Test , Feil på sekvensiell memorerings-oppgave for barn (Lezak 1983)

Gorenstein-gruppens funn sammenfaller nesten helt med de funn Chelune et. als.(1986) gjorde når det gjelder perseverasjons-feil på WCST. Man finner ingen forskjeller mellom gruppene på WISC-R vokabular-testen. Forskeren finner det samme nevropsykologiske test-mønstret hos barn i normalgruppen som skårer høyt på skalaer for oppmerksomhets-/hyperaktivitets-forstyrrelse. Konklusjon: Funnene fra dette studiet synes å være generelt forenlige med en prefrontal-svikt teori om oppmerksomhets/hyperaktivitets-forstyrrelser i og med at det kan fastslåes en funksjonell likhet på nevropsykologiske tester mellom frontallapps-forstyrrelser og ADHD.. Dette studiet kan ikke utelukke tilstedevæ­relse av andre typer av svikt hos ADHD-barn,- til det måtte man gjennomføre en mer bredspektret undersøkelse av andre nevropsykologiske funksjoner. Men likheten på vokabular-testen på WISC-R mellom gruppene tilsier at resultatene på frontal-testene ikke skyldes noen generalisert kognitiv svikt.

Og man kan heller ikke dra slutninger om en organisk svikt ved ADHD-forstyrrelser uten at man også har tilgang til uavhengige nevrofysiologiske funn.  Forskernes teori om ADHD-forstyrrelser er at slike barn lider av en svakhet eller svikt i prefrontale systemer som involverer minsket evne til å opprett­holde kognitiv aktivtet når de står overfor konkurrerende respon­ser. Slike konkurre­rende responser kan være kunstig tvingende eller naturlig fremtredende. Når den konkurrerende responsen er svært frem­tredende, dvs. særlig vellært eller sterkt fremkalt gjennom tilstedevæ­relsen av  relevante stimuli, slik som belønninger – så vil ADHD-barn vise tendenser til perseverativ respondering. Det resulterende vanskebildet er av et barn som er distraherbar, impulsiv, ute av stand til å avslutte det som det har begynt på, og ellers refraktær overfor andres krav til atferds­messig tilpasning.

Stamm og Kreder

Stamm og Kreder (1979) fremsetter hypotesen om at svikt, og umodenhet eller sen-modning av frontal­lapps-systemene kan være den etiologiske basisen for hyperaktivitet eller hyperkinesi hos barn og unge. Denne umodenheten eller utviklingsmessige forsinkel­sen resulterer i motorisk, oppmerksomhetsmessig og atferdsmessig impulsivitet og dyskontroll hos subjek­tet, slik man observerer dette ved hyperaktivitet. Konstellasjonen av psykologiske forstyrrelser hos hyperaktive barn, med inadekvat oppmerk­somhets-fungering, inadekvat impuls-kontroll, og inadekvat planlegging av respons-sekvenser, synes for en stor del å være analog til det man finner hos pasienter med kjent skade i de anteriore dorsolaterale og polare områdene av frontallappene. Slike pasienter viser et karakteris­tisk at­ferdsmønster med hyppige regelbrudd, perseverasjoner og impulsiv atferd, samt dis­sosiering mellom språklig innsikt og atferdsmessig selvkontr­oll. Evidensen for frontal utviklings-forsinkel­se hos Stamm og Kreder er altså i all hovedsak av atferds­messig karakter der de trekker analogier mellom vanskebildet hos hyperaktive barn og og vanskene hos frontal-affiserte voksne. De støtter seg på teorier og forskning som mener det er demon­strert at prefrontale hjerne­systemer spiller en eksekutiv, en styrende og planleggende rolle, i atferdsut­formingen. Dysfungering i prefrontale cortex fører til svekkelse av den normale eksitasjons-påvirknin­gen fra frontal-systemene til nevronsys­temer i caudate nukleus, og derigjennom til forstyrrelser i den inhibitorisk kontroll av psykolo­giske prosesser og motoriske responser. Den sentrale virknings-mekanismen for samspillet mellom frontalsys­temene og caudate i at­ferdskontrollen synes å være det dopaminergiske nevrale systemet. Stimulant medikasjon har virkninger ved at de hever nivåene av eksitasjon i disse nevron­systemene i caudate, noe som iallefall delvis kan kompensere for svikten i ek­sitatorisk frontallapps-innflytelse. Stamm og Kreder legger vekt på at denne frontalsystem-modellen for hyperaktiv atferdsforstyrr­else også har viktige implikasjoner for utviklingen av trenings-og behand­lings-metoder, og for prognose-tenkningen. Frontal-systemene og den thalomo-frontale trakten undergår nevroutviklings­messige modnings-prosesser antagelig til ut i det tredje tiåret, og en må anta at gruppen av hyperaktive barn vil vise ulike atferdsmessige utviklings-tendenser alt etter hvorledes nevroutviklin­gen forløper. Forfatterne viser ellers til Lurias modell for nevropsykologisk basert opptrening av viljesstyrt kognitiv og atferds-kontroll ved frontale regulerings-forstyrrelser. Slik kontroll dannes gjennom en gradvis prosess med utgangs­punkt i ytre atferds­struktur  og verbaliserings-støtte, der verbaliseringen så omdannes ved internalisering til en indrespråklig kontroll-prosess hos subjektet selv over egen mental fungering og atferd.

 

Marcel Kinsbourne

Den kjente MBD/ADHD-forskeren M.Kinsbourne drøfter i en artikkel fra 1984 ulike teoretiske synspunkter på MBD/HA/ADD-problema­tikken. Han fremsetter en teori om at det eksisterer et svekket eller underaktivert system for atferdskontroll hos denne gruppen av det som idag kalles ADD-elever. Denne primære forstyr­relsen av atferdskontroll rammer også oppmerk­somhetssystemenes fungering. Men selve basisfor­styrrelsen synes ikke å ligge her. Kinsbourne tror at det mest sannsyn­lig er snakk om en frontolimbisk problema­tikk hos ADD-kasusene. Det er antage­lig et disinhibisjonsyndrom med nedsatt emosjonell respondering og mottakelighet. ADD-barna er immune eller viser iallefall nedsatt motakelighet overfor for­sterkninger, dvs. emosjonelle signaler og budskap.  Autister er på sin side antatt oversensitive for slike signaler.

Hynd

Hynd et.al. (1989) mener at det nevropsykologiske perspek­tivet på hyperaktive atferdsforstyrrelser etterhvert er ganske godt underbygd fra flere kanter samtidig. De finnes bl.a. akkumulerende evidens for at ADD/H kan være relatert til svikt i den metabolske fungeringen til det frontalt-corticale inhibisjons-systemet. Barn med ADD/H har at­ferdsproblemer  som kan skyldes svikt i dette nevrale systemet; hyperaktive barn har tilsvarende problemer med vedvarende opp­merksom­het som man ser hos frontalt lederte dyr. Ikke-hyperaktive barn med lærevansker og mildere oppmerksomhetsvansker har derimot et bilde som mer tilsvarer det man ser ved temporale lesjoner hos dyr.

Hynd et.al. peker på at denne frontale inhibisjons-hypotesen er konsistent med det man vet om frontale cortexs utstrakte forbindelser med RAS og den diencephaliske regionen som er viktig for arousal, oppmerksomhet og årvåken­het. Man vet også at frontale lesjoner ofte produserer disinhibisjon, op­pmerksom­hetssvikt og hyperaktive atferd.

 

Barkley

I sin håndbok om diagnostisering og behandling av ADHD-barn (1990) henviser Barkley til at det er blitt et fremherskende syn at ADHD-tilstan­der at disse antagelig er forbundet med forstyrrelse av prefrontale cortical fungering, og/eller forbindelses-systemene mellom de prefrontale områdene og limbisk-motiva­sjonelle områder. Barkley mener derfor at det bør undersøkes nærmere i hvilken utstrekning nevro­psykologiske mål for frontallapps-integritet kan være nyttige ved utredning av ADHD-individers status.

I sin håndbok for utredning og behandling av ADHD-tilstan­der presenterer Barkley (1990) en modernisert og forsknings­basert definisjon av disse tilstande­ne. Hoved-endringen i den nye definisjonen er at sentral-trekket i ADHD-forstyrrelse­ne knyttes til atferdsmessige og mentale regulerings-ferdigheter, og ikke til de tradisjonelle overflate-kjennetegnene overakti­vitet, uoppmerksomhet og impulsivitet.

Barkleys nyformulering lyder som følger:

ADHD består av utviklingsmessige svakheter eller svikt i regule­ring og styring av atferd gjennom regler og konse­kvenser. Disse sviktene gir opphav til problemer med å hemme, oppstarte eller opprettholde responser til oppgaver og stimuli; og med å følge regler eller beskje­der -  særlig i situasjoner der konsekvensene for slik atferd er utsatte, svake, eller inkonsistente. Disse svik­tene er tydelige i tidlig barndom, og er antagelig kroniske av natur. Selv om barna kan vise fremgang som følge av nevrolo­gisk modning, så vil svakhetene fortsatte vare ved sammenlignet med jevnaldringene som også viser prestasjons-fremgang på slike ferdighets-områder etterhvert som de utvikler seg.  ( etter Barkley, 1990)

Hovedproblemet i ADHD-gruppen av atferdsforstyrrelser oppfattes nå som sviktende eller svak regulering, styring og hemnings-kontroll over atferdsutforming og mentale proses­ser. Slike barn har vansker i samband med regel-følging, lydighet, selvkontroll, monitorering og overvåking av seg selv, feil-registrering og vurdering, og stor variabilitet i atferden. Slik regulerings-svikt kan være av ulik grad, og også av ulik type. ADHD-tilstandenes overflate-bilde vil kunne vise endringer som følge av utviklingsmessige omdannelser av regulerings-evnenes struktur  og  innlæringen av regule­rings-ferigheter. Prognosen for ADHD-tilstander er antagelig nært knyttet til  utviklingsforløpet til og læringsmessige påvirknininger  av regulerings-ferdighetssystemene.

Det nye i Barkleys 1990-versjon av ADHD-tilstandene er en åpenbar vri i hjernepsykologisk retning der disse tilstandene ikke lenger defineres på en beskrivende måte i rene atferds­messige termer. ADHD oppfattes nå som en hjernepsyko­logisk basert svikt eller svakhet i styring og regulering av atferd og mentale prosesser. Og denne hjernepsykologiske svikt-tilstanden har mange­artete innvirkninger på den sosiale økologien rundt barnets samspill i heimen, skolen og fritids-sammenhengene. Forsøkene på kontroll av barnets atferd fra omgivelsene er mange ganger lite vellykkete- og fører også ofte til problemfor­sterkninger og avvisning av barnet. I uheldige lære- og atferds- omgivelser er en også ofte fremkomsten av asosial atferdsutvikling når barnet nærmer seg ungdomsalder. Ved dårlig behandling øker risikoen  sterkt for fremkonsten av økende atferdsmeesige vansker med kriminalitet og antisosiale atferder.

 

Lou

Lou et. al. (1984) studerer 11 hyperaktive barn med regional cerebral blod­gjennomstrømning. De finner patofysiologisk svikt i form av konsistent nedsatt metabolsk aktivitet eller hypoperfusjon senralt i frontallappene og relaterte subcorti­cale strukturer hos alle sine 11 ADHD-subjekter i alderen 6-15 år sam­menlignet med normal søskengruppe-kontroller. 7 av de 11 barna viser også hypoperfusjon i caudate nukleus-regionen. Ved iverkset­ting av metylfenidat-behandling finner Lou og medarbeiderne økt blod­gjennomstrømning i den sentrale regionen inkludert basalgangliene og mesencephalon. hos sine unge pasienter. Den relative perfusjonen av de corticale og motoriske områdene ellers minsker i alle områdene.

 På grunnlag av disse resultatene av blodgjennom­strømings-studier fremsetter Lou-gruppen meget viktige synspunkter på hva som kan være hjerne­grunnlaget for ADHD-problematikken:

» Hypoperfusjon ble typisk sett sentralt i frontal­lappen, anterolateralt og posterolateralt, noe som tilsier en sammenheng med grense-soner til de store arteriale ter­ritorier (anteriore, midtre, og posteriore cerebrale arterie­r, thalamus, striale og corticale grener). Aktiv­eringstudier lyktes ikke å påvise den normale ­­­­­­øknin­gen i gjennomstrømning i relevante corticale områder. Hypoperfusjon og lav metabolsk aktivitet kan skyldes mindre morfologis­ke abnormaliteter som ikke kan avsløres med CT men som har viktige patogeniske implikasjoner « (1984, s. 829). 

Og disse forskerne fortsetter:

  » I ADHD, er denne tolkningen støttet av den kjenns­gjerning at aksonene fra de dopaminerge nevron­ene som stammer fra mesencephalon passerer gjennom de sentrale frontallappene for å nå prefrontale cortex  (-)  som antaes å være involvert i reguleringen av oppmerksomhet. (-) Disse dopa­minergiske nevronene blir antagelig reaktivert av metylfenidat, som blokkerer mem­bran-reopptaket av dopamin. (-) De kan utgjøre det anatomis­ke grunnlaget for interaksjonen mellom retikulær-formasjonen i hjerne­stammen og den prefrontale loben i reguleringen av oppmerksom­het .» (1984, s.289)

 

Zametkin og Rapaport

Zametkin og Rapaport finner i sin oversiktsartikkel om det patofysiologiske grunnlaget for ADHD-forstyrrelser at Lou-studiet fortjener inngående drøfting. De peker bl.a. på at konstateringen av minsket blodgjennom­strømning i områdene mellom den cerebrale hoved-arteriale tilførselen er konsis­tent med sammenhen­gen mellom ADHD og perinatal hypoksi der ‘vannskille-områdene’ i hjernen naturlig nok er mest utsatte for ischemisk skade.

Zametkin (1986) rapporterer at en gruppe av ADDH-foreldre som hadde samme diagnose selv viser redusert metabolisme i høyre anteriore frontal-region ved PET-scanning. 

  

En nevropsykologisk modell av atferdsmessig sosialisering: Sosiocerebral utvikling av prefrontale hjernesystemer som grunnlag for tilegnelse av sosiokulturell kompetanse

 En rekke hjerneforskere har sett at det finnes intime sam­menhenger mellom den menneskelige sosialise­rings-proses­sens forløp og de frontale hjernesyste­menes økende rolle i atferdsutformingen iløpet av ontogenesen. Brain skriver f.eks. at:

» Denne kontrollen av emosjoner utvikles gradvis utover i livet i samsvar med den disiplinen som individet under­kastes eller under­kaster seg selv, og dette utgjør åpen­bart en viktig del av opplærin­gen. Det kan være liten tvil om at de prefrontale lappene som er nært forbundet med hypotalamus er ansvarlig for denne mekanis­men.» ( s.108 )

Utviklingen av høyere mentale funksjoner gjennom sosiali­serings-prosessen kan altså sees i sammen­heng med en utviklingsmessig hjernepsykologisk remodel­lering der individets hjerne-funksjon blir ‘frontalisert’ som følge av sosial interaksjon mellom barn og voksne.

Virginia Douglas

Den sentrale kanadiske ADD-forskeren Virginia Douglas (1983, 1989) har i løpet av 80-tallet arbeidet med å forsøke å sette slike atferdsforstyrrelser som ADD og hyperak­tivitet inn i en mer helhetlig psykolo­gisk og nevropsykologisk sammen­heng. Hun synes å betvile fornuftigeheten av de mer ateoretiske enkelt-mekanisme tilnærmingene som forsøker å forklare mest mulig ut fra minst mulig. Douglas setter i realite­ten teorien om ulike typer av atferdsforstyrrelser hos barn i sammenheng med en generelle nevropsykolo­gisk teori om høyere mentale prosesser. Sentralbe­grepet i hennes teori høyere mental fungering er utviklingen av selvregulering.  Det skal ikke mye fantasi til for å se den dype forbin­delsen som finnes mellom Douglas nyeste tenkning og Vygotsky-Luria modellen av høyere mental funge­ring. Den primære mangel ved hyperaktivitet og andre relaterte atferds­forstyr­relser er ifølge Douglas selv-reguleringssvikt. Nevropsykolo­gisk sett er selvre­gulering antagelig et funksjonelt atferds­system med særlig forankring i frontalbaserte hjerne­system­er. Douglas ser oppmerk­somhetsvansker, hemnings-svikt, våkenhets-forstyrrelser eller arousal-defekter, hyperaktivitet , forstyrrende atferder ,og forsterknings-abnor­maliteter som ‘sekundære’ vansker som ligger på en lavere nevropsykolog­isk nivå i det funksjon­systemiske hierarkiet. Sett i et ontogen­etisk perspektiv trenger imidlertid disse del-sviktene ikke fremtre som sekundære. Tidlig i barnets nevropsykologiske utvikling så kan nok en eller flere av disse sviktene være særlig fremtredende, men med den nevro­psykologiske utviklingen av hjernens selvregulerende systemer er det disses funksjons­potensiale som avgjør hva slags atferdsmes­sig innvirkning settet av lavere-nivå svikt vil få for individet. Selvre­gulerings-ferdighetene tar så og si over som atferds­struk­turerende redskaper og krefter, og i den grad selvreg­ulerings-ferdighetene utvikles normalt så vil lavere-nivå forstyrrelser kunne avdempes og etterhvert innlemmes i normalisert fungering.

Olson

Olson et. al. (1990) legger i sin undersøkelse av impul­sivitets-forstyrrelser hos barn vekt på den almene betyd­ningen av å utforske disse i sammen­hengen med den onto­gnetiske utviklingen av selv­reguler­ing og selvkon­troll:

» Svikt i selvkontroll er direkte relevant for to viktige atferds­forstyrrelser i barndommen; opp­merksomhets­svikt og undersosialisert agressiv atferds­forstyrrelse. Utover dette, er selvkontroll-svikt assosierte trekk ved mange andre proble­mer i tilpasningen i barndom­men, inkludert spesifikke lærevansker, (-) mental retarda­sjon, (-) og jevn­alder-avvis­ning. Men til tross for viktigheten av konstruktet, så vet vi svært lite om den utviklings­messige opprinnelsen til selvre­gulatorisk kompe­tanse «.  ( 1990, s.318)

 Kopp og sosialiserende innlæring av selvregulering

Kopp (1982) har drøftet fremveksten av selvkontroll-fer­digheter innenfor et utviklingsmessig perspektiv. Selvre­gulatorisk kompetanse fremkommer ifølge han gradvis gjennom en serie av diskontinuerlige ut­viklingsmessige faser. Når representasjonell tenkning og gjenkallings-hukommelse utvikles i løpet av siste del av andre leveåret, begynner barna å internalisere sosiale standarder; de kan f.eks. hemme forbudte handlinger som følge av at de husker informasjon de har fått. Mer fleksibel ‘monitorering’ av seg selv og egen atferd kommer imidlertid senere – ‘selvregulering ‘i noe mer avansert forstand fremkommer ikke før det tredje og fjerde leveåret.

Sentralt for utviklingen av selvregulatoriske ferdigheter og selvkontroll er barnets interaksjoner med omsorgs­givende voksne.

Evner og ferdigher som inngår i ‘selvregulering’ synes å undergå et utviklingsforløp der ‘kontroll’ innledende påføres utenfra, og så blir denne kontrollen deretter gradvis ‘internalisert’ som en selvkontroll. Man vet imidlertid ennå ganske lite om hvilke typer av interaktive voksen-atferder som fremmer proses­sen med optimal utvikling av selvregulatorisk kompetanse hos barn. Man har rettet oppmerksom­heten mot mødres sensitivitet og responsivitet på barnet – lydighet overfor voksne synes å være forbundet med slike trekk hos mødrene. Kvaliteten i mor-barn tilknytningen har også vært forbundet med lydighet i flere studier. Barn med usikker tilknytning til sine omsorgspersoner viser sosiale til­pasnings­vansker, agressivitet og uoppmerksomhet i førskole­alder. Foreldrenes disiplin­erings-stil synes også å ha en viss betydning for nivået til barnas selvregulerings-evner. Klar, konsistent, men ikke-straffende foreldre-kontroll er forbun­det med lydighet hos barn på ulike alderstrinn.

Hvorfor er ‘ulykkelig kjærlighet’ en viktig erfaring? En upretensiøs, åpen og livslang undersøkelse (2013)

«Ingen hører til her mer enn du
Om du er her eller reist
Du er rørt ved min grunn
Grodd deg fast på min bunn
Og blitt til en del av meg
Bare du!
Bare du!
Bare du er omkring
Og gjør dine ting
Du – Du – Du
Ingen hører til her mer enn oss
På jord er vi bare et blaff
Men jeg tror på noe mer
Et endeløst sted
Og alt er på grunn av deg
Bare du!
Bare du!
Bare du er omkring
Og gjør dine ting
Du – Du – Du
Jeg trenger ingen flokk
For å kjenne meg sterk
Jeg trenger ingen blinkende spott
Og applaus
Du er musikk
Du lyser min vei
Du er jubelen som bruser I meg
I meg
I meg
I meg
Bare du!
Bare du!
Bare du er omkring
Og gjør dine ting
Du – Du – Du
Ingen hører til her mer enn du
Om du er her eller reist
Bare du er omkring
Og gjør dine ting
Du – Du – Du
Bare du!
Bare du!
Bare du er omkring
Og gjør dine ting
Du – Du – Du»
(CC Cowboys:http://www.youtube.com/watch?v=ugA-TXWbQ2k )
 

«All kjærlighet er og må egentlig være ‘ulykkelig’. Det er kjærlighetens v esen at det er slik. Lykkelig’ kjærlighet er følgelig umulig, en selvmotsigelse. Forklaringen er ganske enkelt denne; alle som følger litt med i vitenskap må ha fått med seg at ‘den store kjærligheten’ og ‘den eneste rette’ er innbildninger som evolusjonen har funnet opp og innplantet i vår  følelsesmessige og seksuelle mentalitet. Det er snakk om en slags evolusjonspsykologisk illusjonseffekt, et bedrag og selvbedrag som evolusjonen har  bygd dypt inn i våre hjerner og psyker og kropper for å sikre effektiv spredning av genene. Denne handlingsdrivende illusjonen setter opp en dyptliggende fysiologisk og nevrokjemisk forankret uro i oss, og den gir oss aldri fred men driver oss ut i et evig jag etter rette partnere. Den frembringer en merkelig dynamikk i den menneskelige partnerdannelsens psykologi, der det vi sier og det vi gjør ikke lenger henger sammen. I kjærlighetens landskap finnes det derfor aldri noen ro, ingen endestasjoner, men bare en masse holdeplasser og ledsagende bedrag. Folk tror og tenker at de er opptatt av å finne den ene rette mens de i praksis jager rundt og danner mange forhold til mange rette. Folk blir rotløse, men genene blir fornøyd!» (Rubio Lapone:  ‘Evolusjonspsykologiske perspektiver på kjærlighet. En reduksjonistisk oppfatning av romantikk.’  Kyrkjebø: Krankenhaus forlag, 2010)

«Ideen om ‘den store kjærligheten’ er på et vis bare en romantiserende myte. Det betyr ikke at den er uvirkelig eller uten virkelighet, men at den eksisterer på en bestemt måte. Den finnes ikke slik fysiske ting finnes, men eksisterer på en ganske spesiell måte som det vi kan kalle en ‘imaginal ting’. ‘Engler’ deler f.eks. denne merkelige måten å finnes på med kjærligheten. Slike ‘imaginale ting’ må man omgåes på en ganske annerledes måte enn fysiske ting, de følger så å si egne lover. Blander man disse tingene sammen, da blir det rot og misforståelser. Da tror man lett at kjærlighet har en fysisk eller nevrologisk forklaring, at den oppstår som følge av kjemiske stoffer eller spesiell gjerne erotisk eller seksuell tiltrekning eller match mellom personer. Hva innebærer så den andre måten å se dette på? Jeg skal forklare: Det betyr at det selvsagt ikke finnes noen bestemt og fysisk eksisterende enkeltperson som er ‘den ene rette’ for meg eller deg. ‘Den ene rette’ skapes av oss selv, fordi vi som mennesker ønsker å innrette en egen menneskelig virkelighet som overgår den allerede gitt virkeligheten. I den ordinære verden finnes det bare utvalgte som er mer eller mindre rette for den som søker et forhold med vedkommende. ‘Den ene rette’ er kanskje mest av alt et prosjekt som vi under visse omstendigheter velger å ta på oss og mer eller mindre vellykket satser på å realisere i livet vårt. Mange gir klokelig opp og godtar realitetene. Jeg er ikke så sikker på at man vinner noe på det. Den tørre og oppgitte realismen kan gies for stor plass i tilværelsen; vi må ikke glemme at vi fortsatt som voksne menensker har et ‘imaginalt’ vesen, at vi lever i og gjennom våre egne forestillinger og ikke kun i en faktisk virkelighet. Uten den ‘imaginale dimensjonen’ til å løfte oss ut av det saklige og forutsigbare og pragmatiske tørker forhold mellom partnere langsomt men sikkert ut, og da hjelper det heller ikke med ‘god’ sex eller terapeutiske remedier.» (Sidreh Kanutta Kinn: »Kjærlighetens innbildning eller om den ‘imaginale’ kjærligheten». Florø:Forlaget RettVest, 2012)

» I det gamle samfunnet var området for dannelse av partnerskap  gjennomsyret av en slags seigflytende treghet fordi det var bundet opp i klassemessige forhold, begrenset økonomi og krav om forsørgelse, og styrt av sterke verdimessige tradisjoner og konvensjoner. Den følelsesmessige og mellompersonlige komponenten i dannelse av forhold var så å si vevd sammen med en ramme og kontekst av eksterne betingelser som  ‘overdeterminerte’ forholdet og løftet det ut av det individuelle følelsesmessige rommet.

I våre dager har dette viktige området av livet blitt mer frikoblet fra samfunnsmessige påvirkninger av den gamle typen og  har dermed sunket inn i det individuelle følelsesrommet; det har også blitt mye mer lettlytende og overlatt til tilfeldigheter. Samtidig har naturlig nok andre tidstypiske påvirkninger tatt over pregingen av forholdsdannelse og ikke minst  oppløsning av forhold. Det som er mest åpenbart er en slags økt ‘omsetningshastighet’ og hvor mye ‘løsere’ moderne forhold er; folk danner kvikke partnerskap og (for-) bruker dem like fort opp for så å skifte til nye partnere. Prosessen foregår nå i et tempo som antagelig ingen andre samfunn har gjort mulig tidligere og som virker nedbrytende og forstyrrende både på andre tilknyttede samfunnsmessige forhold (som f.eks. foreldre-barn relasjoner) samt på enkeltpersonenes psykologiske og sosioemosjonelle balanse. Den nye oppjagete samfunnsmessige dynamikken som styrer dannelse av partnerskap – og som helt klart er påvirket av et like oppjaget kjøp-bruk-kast konsum-samfunn for rask omsetning av varer og tjenester  -er i økende grad en belastning for overleverte ideer om kjærlighet og følelsesmessig forankrete varige forhold og for våre ideer om følelsesmessig lykke og ulykke.  Det dominerende mønstret med serier med mer og mer kortvarige og mislykkete partnerskap medfører at det utbrer seg økende usikkerhet og rådvillhet hos moderne mennesker om den kjærlighetsideologien som har preget tankegangen om det å leve i partnerskap, det å inngå forhold til en samlivspartner.

Vi spør oss selv: Er det noe som heter genuint lykkelige forhold’? Hva innebærer egentlig lykke og ulykke i et forhold?  Finnes det en viss mengde av et slags ‘magisk virkestoff’  eller kanskje mer en kombinasjon av ‘virkestoffer’ i forhold som gjør at de oppleves som mer eller mindre lykkelige eller ulykkelige? Hva er eventuelt dette ‘virkestoffet; har det med en slags kjemisk match, god kommunikasjon og åpenhet, ubetinget akseptering eller andre ting som  erotisk tiltrekning eller at partneren ligner på eller minner om signifikante personer i ens livshistorie?

Jeg snakker ikke om foreldrekjærlighet og slike ting men om forholdet mellom to som er kjærester og elsker hverandre, som eksklusivt velger å holde seg til hverandre i et forhold? 

Det er jo ikke snakk om digitale verdier, som ‘av’ og ‘på’?  Enten-eller? Eller sort og hvitt?  Vet vi egentlig hva vi snakker om?

Er ikke hele dette overopphetede og overstimulerte området av menneskelig erfaring et eksempel på vår voksende forvirring over oss selv? Tross enorme materielle og teknologiske fremskritt og den jevne propagandaen i regi av psykologisk vitenskap og opplysning turer folk fram i livene sine uten å ane om det finnes noen holdepunkter å gripe fast i og hva om styrer de tingene de holder på med. Forvirring og en tilsynelatende ubegrenset frihet danner en luguber kombinasjon; etterhvert må naturlig nok tingene skli fullstendig ut; bare ta en kikk på hva som holder på å skje med unge moderne mennesker i det som på overflaten ser ut som et velregulerte samfunn! Bla litt i avisenes weekendutgaver og magasiner og kjendisukeblader som ‘Se og Hør‘, ta en kvikk kikk på reality-oppleggene i fjernsynet.

Da hjelper det ikke med velmenede psykologer og alskens terapeuter som betrakter tilværelsen og alt den rommer som en slags mentalhygiensk rekreasjonsarena for å tilfredstille lyster og behov på sunne måter. De fyrer jo bare opp under forvirringen, de kaster bensin på bålet og fremmer sykdommen som de gir seg ut for å kunne kurere. Hva annet er å vente enn økende forvirring i en tid da alle kompassløse sjeler  utrustet med hypertrof selvtillit og frihet nok til å  gå seg vill og rote det skikkelig til for seg selv og andre?

Jeg har de siste årene spurt folk som lever i varige og tilsynelatende lykkelige forhold om hva som er hemmeligheten, hva det er som utgjør lykken eller gjør at de er lykkelige i forholdet. 

Hva  svarer disse sjelene som har funnet koden for lykken i forhold?  Hva har de av hemmelige oppskrifter å berette om? 

Svarene er for det meste forstemmende intetsigende; folk som befinner seg i lykkelige forhold lirer av seg utrolig trivielle og overflatiske svar. De hevder med overbevisning at de lever i et lykkelig forhold, men aner ikke hva det går ut på! Men så er det bare å minne seg selv på om at man kan spise uten å ha den ringeste anelse om hva fordøyelse egentlig fgår ut på.

Det med lykke i forhold er i allefall ikke noe enkelt; såpass vet vi. Egentlig er det til å bli forundet over hvor paradoksalt dette med lykkelige forhold kan være.  Bare se her; for det første er det såkalte lykken så lett på fot at man ofte ikke merker at man er lykkelig mens man opplever noe! Jeg gjorde tidlig den oppdagelsen at lykke overraskende ofte er  noe man først innser post faktum,. Mens man opplever noe bestemt aner man ikke at man er lykkelig; først i etterkant når man ser tilbake på hvordan det var eller kjentes demrer det for en hvor lykkelig en var. Uten at det var klart mens  en var i situasjonen, da var en altfor opptatt med det som foregikk til å få med  eg at lykken  var innom på en sjelden visitt iten at en fikk det med seg. Og der er kanskje enda mer komplisert, det har hendt at jeg har opplevd vanskelige ting og vært helt ute å kjøre i et forhold, følt meg ulykkelig rett og slett og aller helst ville ha stukket av fra hele greia. I ettertid har jeg sett at selv slike ulykkelige episoder der mye går galt kan utgjøre vesentlige ting i et forhold, de kan være en ingrediens i det som former et forhold ltil et ykkelig forhold. Det er ikke slik at forhold uten gnisninger og trøbbel nødvendigvis er mest lykkelige, Vi har å gjøre med noe som ligner Espen Askeladd-metoden, der man rusler rundt  i tilværelsen og samler med seg en masse saker om i bunn og grunn er trivielle unyttigheter men som en annen gang viser seg å være gull vært! Forstå det den som kan! Det er kanskje ikke så rart at det med å finne lykke sammenlignes med å ville fange regnbuen!» (Fernando Persa, ‘Hvorfor  forhold som rommer ulykkelighet er å foretrekke. Om å unngå å bygge forhold på bedrag og livsløgner’; Utvik: Fargarforlaget, 2013)

 

Forbemerkning:

“If I am to stay alive, I am bound to continue to get love wrong, all the time, but not to cease wooing, for that is my life affair, love’s work.” (Gillian Rose)

c Second_Dimension_by_celsojuDet er så altfor lett å misforstå meningen med livet; de fleste gjør akkurat det. Det er egentlig bare noen få som får med seg poenget med det hele. Selvbedrag er over oss hele tiden. Vi føres bak lyset av forførende tilbøyeligheter i vårt eget vesen, i vår egen natur. Det er vanskelig å stå imot alle de føringene som andre personer legger på oss; vi avledes fra det vi selv står for. Det er vanskelig ikke å la seg friste og fornekte seg selv. Ta bare alle våre innbildninger om lykke og ulykke i livet.

Mange drar den villedende slutningen at vi er her for å være lykkelig. Å søke lykke betraktes som selve livsformelen av de aller fleste mennesker. Enhver som har undersøkt forutsetningene for sin egen lykke vet av egen erfaring at dette fører galt avsted; en slik livsform gir gale svar på nesten alle spørsmål man står overfor i sin tilværelse.

Som den tyske filosofen Arthur Schopenhauer forlengst har demonstrert hinsides enhver tvil, er det ikke tilfelle at vi er her for å være lykkelige; heller tvert imot. Det beste vi kan gjøre for oss selv og hverandre er faktisk å forsøkte å forstå den rollen som ulykke og det kompaniskap ulykkelighet uungåelig holder med alle mulige slags elendighet og fortvilelse spiller i våre liv. For, som de største tenkerne for lenge siden har funnet ut, det aller beste ville være om en aldri var født. Det nest beste, når en først har blitt kastet inn i verden mot sin vilje, er å finne ut hvorledes en bør forholde seg til den dype trangen etter å finne livslykke.

escherVi kjenner alle godt til at mens lykke er forbigående og en heller flyktig gjest selv om vi legger ned alle mulige slags anstrengelser for å jakte på den og finne den, står ulykkene ganske enkelt i kø og vi trenger ikke engang å å oppsøke dem. De dukker opp ubedte og uten at vi trenger å invitere dem. Men dessverre er vi lett å forlede av den lille smak av lykke vi av og til kommer bort i; som forblindete nattsvermere lar vi oss forføre av jakten på lykken, vi trekkes mot og inn i flammenes lys mens den egentlige sannheten om våre liv blir liggende i stummende mørke.

For noen år siden møtte jeg i psykiatriens dypeste korridorer et alvorlig psykiatrisk tilfelle. Det er snakk om en mannlig sjel som i årevis var innesperret og tildels sperret seg selv inne på et bunkersaktig rom på en lukket psykiatrisk post. Pasienten som jeg her gir navnet Rubio Lappone slik at leseren lettere skjønner at det er snakk om en virkelig person under et konstruert navn, er en merkelig hybrid. Han er som sagt langtidspasient i psykiatrien, og på samme tid er han en utforsker av psykiatriens landskap, både gjennom seg selv om offer eller pasient og som observatør og en som undersøker den psykiatriske virkeligheten med dens kunnskapsspill og ideverden, aktører og remedier. Rubio Lappone levde lenge i det han med et merkelig uttrykk omtalte som dobbelt eksil. For det første befant han seg i eksil fra det normale samfunnet og normaliteten selv som han fant seg ytterst dårlig til rette innenfor. Og i tillegg et slags indre eksil innenfor det psykiatriske landskapet  - på et vis et steg lenger inn i psykiatrien hemmeligste rom -  fordi han heller ikke gikk særlig godt overens med den kategorialt ordnete og striglete galskapen som i dag går for å være psykiatri. Han foretrakk f.eks. heller å gjøre rikelig nytte av den frie tilgangen til psykoaktive medikamenter fordi han dermed lettere utholdt den dype eksiltilværelsen; mens han vendte ryggen totalt til de vanlige formene for psykoterapier og da særlig såkalt kogntiv terapi, som han betraktet som herskesyke psykiateres tildekte og andsforlatte forsøk på å oppdra pasientene uten at de trenger å innrømme at det er det de holder på med. Jeg spurte han etter en stund om hva han trodde hadde gått galt i livet hans, hva han led av. Han ble sittende i den tunge skinnstolen mens han tenkte seg lenge om før svaret kom sammen med et megetsigende smil som lyste opp den elelrs så sammenbitte munnen:

«Jeg har hele mitt liv – helt siden jeg var en aktiv og livsglad 5-årig guttunge inne i en liten fjordbygd  – helt siden da det gikk opp for meg hvor sterkt jeg elsket verden, hele verden og alle menneskene i den. Helt siden dette øyeblikket  som traff  meg som et overjordisk lys, helt siden da har jeg vært klar over at jeg lider av en alvorlig og varig kjærlighetsorg, jeg lider av en livsvarig og uhelbredelig ulykkelig kjærlighet. Psykiatrien kaller selvsagt plagene mine for en eller annen sykdomsdiagnose, der har man glemt at mennesket er et metafysisk dyr som  ikke trenger å være psykisk syk for å lide som følge av seg selv og sin tilværelse, Min skjebne er at det ikke finnes noen kur for en slik metafysisk lidelse, uten kjærligheten selv. Bare kjærlighet kan helbrede ulykkelig kjærlighet, intet annet.»

Det mannen som da var midt i tredveårene ga uttrykk for, traff meg som et knyttneveslag et eller annet sted i nærheten av hjertet. Siden den gangen har jeg kjent det nesten kroppslig, jeg har hatt en anelse om noe av det samme som han påstår, at vi kan lide av ulykkelig kjærlighet gjennom hele livet og at det paradoksalt nok ikke finnes annen kur enn kjærlighet.

Er det da noe å la seg forundre over, at jeg helt siden jeg første gangen hørte historien, har vært fascinert av Søren Kierkegaards ‘ulykkelige’ kjærlighetshistorie med frøken Regine Olsen?

Regine Olsen, circa 1870s

For en tid siden bestemte jeg meg for en gang å undersøke dette kjærlighetsforholdet nærmere når forholdene lå til rette for det. Tiden er nå inne.  

Som ledd i et større prosjekt der jeg ønsker å gjøre en bred undersøkelse av fenomenet ‘ulykkelig kjærlighet’ vil jeg også ta for meg forholdet mellom Kierkegaard og hans fr. Olsen. På samme måte som ‘Inferno’ eller Helvete på mange måter er et mer interessant sted befolket av mer fascinerende skikkelser enn ‘Paradiso’ eller Paradiset, så er ulykkelig kjærlighet mer interessant og utfordrende både for hjernen og for hjertet enn lykkelig kjærlighet. I en viss forstand er det bare ulykkelig kjærlighet som er sann kjærlighet, den lykkelige varianten er så gjennomsyret av gjensidig bedrag og avhengigheter at den bare er en skygge av det den gir seg ut for å være. Dersom man ønsker å bli fortrolig med kjærlighetens vesen og verdi i menneskelivet, da må man våge å ta inn over seg den ulykkelige kjærligheten.

Hvordan var det å være Stig Sæterbakken? (Et beskjedent forsøk på å se en avdød forfatter og et avsluttet forfatterliv fra innsiden: skrives 2013)

«Vår kommunikasjon tilhører det synlige. Alt vi er, er det som kan anta former. Slik blir vi til, gjennom det andre er i stand til å oppfatte av oss. Det vi ikke vil, eller ikke klarer, eller ikke er oss bevisste nok til engang å forsøke å uttrykke i en eller annen leselig eller forståelig form, forblir skjult.» (Stig Sæterbakken)

«I believe disharmony and asymmetry correspond to a disharmony and an asymmetry within us, because we ourselves are not whole, or complete. Because we are never fully and completely ourselves. Because our lacks, our weaknesses, and our fears make up an essential dimension within us. Because our wounds are meant not only for healing, but also the opposite, to be kept open, as part of our receptivity to that which is around us and within us. And because there is also relief in this, not to be healed, not to be cured, melancholia satisfies us by preventing us from reaching satisfaction, it clams us by keeping our anxiety alive, it gives us peace by prolonging the state of emergency, the state of emergency that answers to the name of Humankind.» (Stig Sæterbakken: “Why I Always Listen to Such Sad Music”)

Forbemerkning:  ‘Hvordan var det å være Stig Sæterbakken’?

«Han mener at jeg alltid har prøvd å skjule meg bak aktverdige motiver, som ytringsfrihet og utforskning av erfaringens yttergrenser, mens sannheten, sier han, er at jeg bare er ute etter å ødelegge. En förintelse av kosmos, som han sier. Og det kan jo være han har rett.» (Stig Sæterbakkens kommentar til Vertigo-forlegger Carl-Michael Edenborg, som skal ha påstått at Sæterbakken har løyet i alle år)

Hvordan kjentes det ‘på innsiden’ å komme til verden, bli til og eksistere som individet Stig Sæterbakken i tidsrommet mellom 1966 og 2011. Å befinne seg på en konkret lokal livsarena som en selv ikke har valgt, vokse opp og formes, gå på skole, oppdage seg selv og sin væremåte i verden, se seg selv blant andre, oppleve, handle og innvirke på virkeligheten, skrive, motta litterære priser, lese høyt fra egne tekster og alle de andre tingene som fylte det livet som var Stig Sæterbakkens liv. Og så, som en konklusjon på det hele; velge å ta sitt eget liv til slutt – alt som denne enestående personen Stig Sæterbakken? Er det mulig å gjenskape et liv så å si fra innsiden, som en slags autopoietisk selvdannende prosess, finne tak i de lovene eller formlene som skapte Stig Sæterbakken og som han selv medskapte for å forme seg selv?

Av en eller annen mørk grunn er jeg fascinert av Stig Sæterbakken, både hans person og hans forfatterskap. Like etter at jeg hørte om  hans død for egen hånd bestemte jeg meg for å undersøke fenomenet Sæterbakken nærmere, nærmere bestemt ville jeg forsøke å komme på innsiden av denne skrivende personen. Som inspirasjon brukte jeg den kjente artikkelen til vitenskapsfilosofen Nagel; ‘What is it like to be a bat?‘ eller i mitt tilfelle; ‘Hvordan var det å være Stig Sæterbakken?’ Så langt, så bra. Prosjektet ble liggende i en sideskuff i hodet mitt, ganske lenge. Det surret og gikk, men ble ingenting ut av allikevel. Til en midt i mai 2013, da stakk den første spiren opp av jorden og ble til ord.

For å si dette med en gang; det har liten hensikt å skrive om Stig Sæterbakken ut fra en slags naiv innstilling.

«Vi må sette oss inn i hva det er for å lære hvordan vi skal unngå det. En slags pedagogisk innlevelse i det onde. Men så kommer problemet: Hvordan tilegne seg det onde uten også å bli smittet av det? Lar det seg gjøre å vandre gjennom helvete, og se alle redslene, og så komme ut igjen og tro at det bare er ‘den gode innsikt’ man har tatt med seg ut?»

Litteratur:

T. Nagel;  ‘What is it like to be a bat?’, repr. in Mortal Questions (Cambridge University Press, Cambridge, 1979)

Hva går psykologisk behandling i bunn og grunn ut på og hva holder terapeuter og pasienter egentlig på med i en psykologisk behandlingprosess?

I løpet av et par tiår har det å gå i psykologisk behandling blitt en nesten selvfølgelig del av vår vanlige tilværelse. Vi opplever ‘psykologiske problemer’, vi leter oss fram til egnete behandlere som er etter vår smak og vi bruker psykologiske fagfolks ekspertise for å få hjelp med plagene våre. Det hjelper oss, de fleste vet at folk som oppsøker og bruker fagpsykologisk hjelp for å håndtere mentalhelseproblemer greier seg bedre enn de som ikke gjør det.

Hva mer er det egentlig å si?

Kanskje kan vi ta et lite skritt tibake og stille noen betimelig spørsmål om disse tingene? Ikke minst trenger vi å kikke nærmere på hva som ligger i det som kalles ‘psykologisk behandling’ og hva som foregår under slik behandling. Deretter kan vi kanskje forstå noe bedre hvorfor moderne mennesker opplever å ha behov for fagpsykologisk behandlingshjelp.

Den amerikanske psykologen Carl Rogers (1902-1987) publiserte i 1958 sin berømte lille artikkel om ‘Kjennetegn ved hjelpende relasjoner’. Denne epokegjørende artikkelen utgjør et vendepunkt i historien om psykologisk behandling som fortsatt overskygges av teknisk tankegang og måter å bedrive psykoterapi på i våre dager.

Når jeg leser Rogers artikkel om igjen i dag, 53 år etter at den ble publisert, merker jeg at jeg føler en en slags forbauselse. Jeg stusser, klør meg i hodet; her er det noe som ikke stemmer? De fleste som på en eller annen måte er involvert i psykologisk behandling har i alle fall hørt om artikkelen og hovedpoengene til Rogers. Jeg innbiller meg samtidig at ikke så mange har lest den selv.

Det som gjør at jeg stusser er at de tingene som Rogers setter frem som kjennetegn ved psykologisk sett ikke-hjelpende menneskelige relasjoner egentlig er det som preger mye av det som foregår i dagens psykiatriske hjelpeapparat. Når jeg ser meg litt mer nøye om ser jeg f.eks. en sterk innretning av alle våre aktiviteter mot teknikk og ‘saklighet’, i alt vi foretar oss ligger en overordnet tendens til sakliggjøring av menneskelige følelser og erfaringer. Nesten utelukkende settes fokus på slike ting som forhåndsdefinerte diagnoser og klare kriteriedefinerte lidelser og plager. Opplevelser og følelser er relevante som input for å avkrefte eller bekrefte disse. Når vi kommuniserer med og om pasientens opplevde virkelighet brukes tekniske hjelpemidler som spørreskjemaer og intervjuoppsett, standardiserte spørsmålslister for forhånddefinerte lidelser; vi bruker dem for å måle om pasientene har disse lidelsene og i hvilken grad de har dem. Pasienten vet egentlig ikke så mye, de sitter ikke inne med noen slags priviligert visshet eller viten og hva han eller hun har eller feiler. Når vi ‘undersøker’ dem for å finne ut eller oppdage hva det er de plages av representerer det egentlig en slags mistro til deres egen subjektive opplevelse. Hele prosessen innebærer en 3.persons objektiverende og mekanisk synsmåte på pasientens 1.persons opplevde og følte virkelighet. Mens det foregår holder vi gjennom vår profesjonelle rolleatferd saklig distanse til pasientene, vi er velskolerte travle fagpersoner og vi er eksperter som alltid skal  vite å få frem svaret, gjerne bedre enn pasienten selv.

Det slår meg også at også kollegene mine sjelden fremstår i jobbsammenhengen som åpne og følelsesmessig levende og deltakende personligheter som viser ekte engasjement og personlige følelser som berører pasientene og det de opplever. Den faglige kommunikasjonen er saklig og omhandler i hovedsak diagnoser og diagnose-komplekser, dette siste fordi pasientene så ofte har flere ting de feiler.Man drøfter medikamentelle behandlinger gjerne i form av en cocktail av ulike drugs der man gjerne opererer med svært dårlig funderte transmittorkjemiske rasjonaler for bruken av det ene eller annet medikament. I psykologisk terapisammenheng drøftes gjerne spesifikke fremgangsmåter og teknikker for pasientens plager, gjerne kognitive atferdsprosedyrer. I denne travle og saklige, og tekniske settingen er menenskelige og personlige opplevelser og relasjoner redusert til et slags menneskelig rolleminimum.

Ja. det er riktig, alt dette gjør meg forbauset. Hva har skjedd? Er det så enkelt at Carl Rogers tok fullstendig feil for over 50 år siden? Er han helt på jordet når han snakker om kjennetegn ved ‘hjelpende menneskelige relasjoner’, kjennetegn som ifølge han utgjør kjernen i det som fremmer vellykket psykologisk behandling for å hjelpe folk med mentale plager og som fører til mental vekst og mer moden og adekvat mental fungering?

Mangel på interesse for personene, pasienter klager over at de blir ikke ‘sett’, fjernhet og distansering, direkte og spesifikke råd. Samhandlingen har et upersonlig preg, fokus er på diagnose, definerte mentale forstyrrelser, standardiserte skjemaer og målinger av symptomer og atferder, manualiserte behandlinger og spesifiserte fremgangsmåter og prosedyrer.

Det er altså min oppfatning at vi fremdeles i dag har vanskelig for å forstå den fulle rekkevidden i det Rogers snakker om i artikkelen. Vi er så sterkt fanget av vår tids instrumentalistiske tankegang og tekniske tilnærminger til terapi og behandling at dette hemmer oss i å oppfatte hva det egentlig er Rogers forsøker å klargjøre for oss om psykologisk behandling.

I artikkelen forsøker Rogers å formulere en modell for psykologisk behandling som en distinkt behandling som er forankret i en grunnleggende forståelse av hva menneskelig samhandling går ut på og gjør med oss. Psykologisk behandling oppfattes ikke som en distinkt teoretisk forankret teknisk-faglig fremgangsmåte men utgjør en underart av personlig kommunisering og samhandling. Teknikkaspektet er nærmest en underordnet og delvis kunstig prosedyralisert side ved den psykologiske behandlingen og er ikke det som definerer dens karakter. Psykologisk behandling forstått som personlig kommunikasjon og samhandlingsprosess besitter følgelig noen helt spesielle konstitutive kjennetegn som er de trekkene som gjør den til det vi kaller psykologisk behandling.

Psykologisk behandling kan selvsagt bare være det Rogers i sine senere arbeider omtaler som  ‘personsentrert’ behandling. Dette innebærer en markering av at den ikke er en objektiv pasientsentrert eller sykdomssentrert prosess slik man ser det i vanlig medisinsk behandling.

Rogers personsentrering har mye til felles med det legen William Osler engang sa:

«It is more important to know what patient has the disease than to know what disease the patient has.» 

I psykologisk behandling begynner man altså ikke med sykdommen men med den konkrete subjektivt forankrete personen; en unik individuell person i en konkret sosial livbssammenheng som opplever å ha mentale lidelser og plager og som sliter med noe som man gjerne kan oppsummeres gjennom en diagnosebetegnelse som f.eks. angst eller tvangslidelse. Men denne diagnosen må ikke oppfattes som overordnet personen og skygge for tilgangen til den virkelige personens opplevelsessammenheng. Personen er alltid mye mer enn den diagnosen som settes; personens virkelighet og livssammenheng utgjør en dynamisk og bestemmende kontekst for det diagnosebetegnelsen inneholder og viser til. En angsttilstand eller en depresjon og en vrangforestilling er altså intensjonale fenomener som er ‘om’ noe i verden; de henviser alltid også til den opplevende personen og hans eller hennes virkelige liv og ikke utelukkende til underliggende ‘patologiske prosesser’ eller hjerneforstyrelser.

Diagnosen henviser altså ikke alene til en slags egen distinkt indre tilstand eller forstyrrelse som man så kan måle graden av og deretter teknisk behandle med en medisinsk eller atferdsmessig prosedyre. Det er hele og levende individuelle personer som har diagnosen og som gjennomfører og er involvert i og opplever psykologisk behandling som terapeut og pasient eller klient. Det som utspiller seg er derfor aldri bare noe generelt og saklig, rettet mot å fjerne en diagnostisert plage –  men er i bunn og grunn en unik og personlig preget betydningsfull samhandlings- og opplevelsesprosess.

For 25 år siden, i 1986, skrev Rogers en oppfølgende og oppsummerende artikkel om den ‘personsentrerte‘ modellen av psykologisk behandling. Hovedtanken bak personsentreringen av behandlingen er at -

«individet har i seg store ressurser for selvforståelse, for å forandre sin oppfatning av seg selv, sine holdninger, og selvstyrt atferd – og at disse ressursene kan bare taes i bruk dersom et bestemt klima av fasiliterende psykologiske holdninger legges til rette».

Psykologisk behandling defineres ved personsentrering; i denne typen terapeutisk samhandling har behandleren tillit til pasienten. Dette minsker behovet for å nytte utvendige redskaper og prosedyrer som skal sikre en slags personuavhengig objektivitet men som også styrer og kontroller pasientens egen  opplevelsesprosess. I psykologks behandling møtes pasienten som et individ som midt oppe i alle plagene og begrensningene søker etter å høyne og forbedre seg selv og sitt liv, mestre sine egne svakheter og mangler og ta i  bruk ubrukte krefter og ressurser. For Rogers er tiltroen at pasientens og hans eller hennes ressurser avgjørende for om man kan oppnå er varig terapeutisk resultat utoverdet å oppnå en avgrenset atferdsmessig endring.

Rogers retter i denne sene artikkelen oppmerksomheten mot tre avgjørende konstituive betingelser for en spesifikk psykologisk eller personsentrert behandlingsituasjon og et behandlingsklima som fremmer personens ivaretakelse av sin egen terapeutiske utvikling.

1) Ektehet og ‘kongruens’. Den psykologiske behandler må være seg selv under behandlingen, og unngå å sette opp og dekke seg bak en faglig eller profesjonell front eller fasade, han eller hun må vise og formidle følelser og holdninger i øyeblikkets her-og-nå, behandleren må gi uttrykk for og være seg bevisst det han eller hun selv opplever på en mest mulig samsvarende eller kongruent måte.

2) Ubetinget akseptering. Den psykologiske behandler opptrer på måter som formidler at han eller hun bryr seg om og setter pris på eller liker pasienten, og innta en aksepterende og ikke-dømmende holdning.

3) Empatisk innlevende forståelse. Behandleren må på en mest mulig åpen måte oppfatte og lytte aktivt til det pasienten uttrykker omkring sine følelser og opplevelser uten å evaluere og bedømme dem.

Folk blir bedre og psykologisk behandling ‘virker’: Men hvordan virker den?

«vi bør tenke oss to ganger om før vi overmedisinerer den menneskelige opplevelsessammenhengen. Våre daglige bekymringer og uro bør taes som det de er, og ikke bygget opp som psykologisk syndromer i form av ansamlinger av symptomer.» (sitert fra nettstedet - http://www.guardian.co.uk/science/2011/nov/13/nocebo-pain-wellcome-trust-prize   )

Det stilles mange spørsmål om dette tilsynelatende moderne fenomenet – å gå til psykologisk behandling: hvorfor trenger så mange av oss slik hjelp, hva nytte har man av å gjennomgå psykologisk behandling, hvordan virker slike terapier, hvilken terapier er de beste for hvilke problemer, er noen terapier bedre enn andre, hva er kjennetegnene ved en god terapi og en god terapeut, osv.? Og det de fleste spør om aller først: Har det noe for seg, nytter det å gå til psykolog eller til samtale?

Til grunn for mange av spørsmålene både tjenesteytere og forbrukere reiser omkring terapi er altså dette ene nøkkelspørsmålet:

Hva virker?

Både terapeut og pasient har like stor interesse av svaret eller svarene på spørsmålet. Terapeuten er selvsagt interessert i å gjøre mest mulig av det som har dokumentert virkning sammen med pasient. Og pasienten er interessert i å finne terapier som kan sette i gang forandringer som gjør at han eller hun føler seg bedre eller fungerer bedre i livet.

Den instrumentalistiske eller tekniske modellen av psykologisk behandling var lenge dominerende. Den kjennetegnes av følgende hovedtrekk:

Behandling er her grunnleggende sett en teknisk styrt prosess der terapeuten anvender psykologiske og atferdsmessige teknikker på på pasientens følelsesmessige, atferdsmessige og mentale forstyrrelser og problemer. Den terapeutiske effekten springer ut av og er et resultat av de metodene og prosedyrene som benyttes og om terapeuten er dyktig nok og praktiserer dem på de riktige måtene. Det finnes egne optimale prosedyrer som er dokumentert effektive for hver adskilt forstyrrelse eller plage som skal behandles. Pasientene betraktes som individer som er rammet av diagnostiserbare lidelser og de samarbeider i ulik grad i sin egen behandling. Terapeutene er mer eller mindre dyktige til å diagnostisere den aktuelle lidelsen og til å utforme og sette i verk den optimale prosedyren for den diagnostiserte forstyrrelsen.

Tiår med forskning på hva som utspiller seg under psykologisk behandling har ført til et fullstendig revidert syn på den terapeutiske prosessen. Psykologisk behandling kan ikke forståes ut fra en teknisk-instrumentell modell; den kan ikke fremstilles som en terapeutstyrt teknisk prosess for å behandle pasientens lidelse og plager.

Hva slags andre modeller enn den teknisk-instrumentelle kan man nytte for å forstå psykologisk behandling?

Relasjonen og den terapeutiske dialogen: Menneskene lever sine liv innenfor signifikante relasjoner og forhold til andre mennesker; det er derfor ikke overraskende at også i psykologisk behandling er det selve forholdet mellom terapeut og pasient som danner grunnlaget for om terapien virker.  I formuleringen av en forskningsbasert modell av hva som er grunntrekkene i virksom psykologisk terapi oppsummerer forfatterne av den viktige boken ‘The Heart and Soul of Change: Delivering What Works in Therapy’:

”Terapeutisk effektivitet er noe som handler om pasientens erfaring og om det å gjøre bruk av et remoraliserende , ressursstyrkende og motiverende forhold til en terapeut som er støttende og utfordrende (i proporsjoner og til tider som passer med pasientens behov og evner).  Terapeutens prosedyrer er viktige men blir i hovedsak effektive ved at de bidrar til utviklingen av dette forholdet i pasientens erfaring.”

Kognitiv terapi og kognitiv atferdsterapi blir i dag ofte promotert som en effektiv terapeutisk teknikk ut fra en medisinsk behandlingsmodell. Det kan se ut som om nettopp kognitiv terapi ‘passer’ med det tekniske paradigmet som preget mentalhelseapparatets måte å fungere på.

Vi begynner denne delen med å spørre om dette er en riktig forståelse:

«Evidensen er overbevisende for at psykoterapi virker ikke spesifikt på forstyrrelser på den måten som medisin antaes å virke. Det er ikke de kognitive intervensjonene i kognitiv terapi som gjør den effektiv, mer sannsynlig skyldes nytten av den forklaringen man gir klientene; ritualene som er konsistent med forklaringen,som remoraliserer klienten, terapeutens dyktighet; den helbredende konteksten, klientens forventninger og håp, osv..»

Er virkningene av terapi basert på den helbredende effekten av spesialiserte teknikker, eller er det andre variabler som forklarer endringer hos pasienten?

 

Vi stiller altså spørsmålet om hva det er som gjør at terapi virker?

Svaret var lenge preget av en terapeut-orientert teknisk synsvinkel. Standardsynet på terapi er fortsatt strukturert ut fra den teknisk-medisinske behandlingsmodellen som i hovedsak er den som praktiseres i våre mentalhelseinstitusjoner.  I den tekniske behandlingsmodellen plasseres pasienten i posisjonen som ’avhengig variabel’ som blir gjort til gjenstand for dokumentert virksomme terapeutiske teknikker. Pasientens plager og problemer fremstilles som et resultat av dysfunksjoner inne i pasienten; og terapeuten anvender dokumentert effektive intervensjoner for å modifisere disse dysfunksjonelle prosessene og strukturene. Vekten legges på tekniske intervensjoner; terapeuten er altså en ekspert som velger passende intervensjoner og fremgangsmåter. Og noe som er viktig: selv relasjonen mellom terapeut og pasient blir lett oppfattet som en teknisk intyervensjon: relasjonsmodellen reduseres også til et teknisk aspekt.

Litt om pasienten som selvskapende system og om grunnlaget for egenbehandling og selvhelbredelse

“Hva skal jeg gjøre med meg selv?”  (Sagt i fortvilelse av ‘Ruth’, en 50-årig mentalhelsepasient.)

Noen spørsmålstillinger:

Hvordan kan vi best forstå og hjelpe eller behandle et lidende og sykt menneske, som ønsker og trenger og ber om vår hjelp?

Hvilke modeller og forståelsesmåter fungerer best som teoretisk bakgrunn for å gjøre forståelig det som skjer og utspiller seg i en sykdomshistorie og et behandlingsforløp?  

Hvilken stilling har personens egenforståelse og egne grep i behandlingen? Har de en egen og avgjørende plass eller er de henvist til å utføre alle slags ‘hjemmelekser’ utformet og påført dem av den profesjonelle terapeuten?

Hva er forholdet mellom vår egenforståelse som pasienter og andres forståelse av oss, som f.eks. terapeutens?

Finnes det psykologiske eksperter som forstår oss bedre enn vi kan forstå oss selv?

Finnes det alltid flere versjoner av en forståelse av en pasients sykdom og helbredelse fordi det ikke er mulig å forstå et liv på en eneste og riktige måte og der pasientens egen forståelse eller forståelser er et innslag?

Er det å forstå et person en aldri avsluttbar dialog mellom personen selv og hans eller hennes omgivelser og andre personer som er involvert i vedkommedes livsløp?

 

Å spille en rolle i eget liv, i sin egen helse og sykdom

En ting er eller burde være sikkert: Et liv er aldri bare som som hender med et menneske, som følge av påførte faktiske ytre forhold, begrensninger og årsaker. Vi utsettes ikke bare for påvirkninger og innflytelser, vi spiller en rolle i vårt eget liv. Et liv er selvsagt noe vi selv utformer, det er vårt eget prosjekt og et slags personlig ‘verk’. Oppgaven blir å forstå hvorledes et bestemt personlig prosjekt dannes og blir til gjennom samhandling og dialog med omgivelser og andre mennesker, personlige forutsetninger og læring, påførte omstendigheter og de store og små valgene personen gjør. For å kunne oppnå en fullgod forståelse for et konkret menneskes liv og livsproblematikk er det altså ikke tilstrekkelig med å se den som uttrykk for årsaksforhold knyttet til pasientens individuelle psykopatologi sammen med personens ideologisk funderte ideer og motiver, vi må sette alt dette sammen i lys av personens samfunnsforankrete livsprosjekt og de valgene som personen har gjort og gjør  i samhandling og dialog med sin sosiale omverden.

Det som den amerikanske poeten Archie Randolph Ammons (1926- 2001) uttalte om hvorledes et diktverk blir til kan like gjerne brukes for å forstå et personlig livsprosjekt som et ‘estetisk’ selvformende prosjekt:

“Et dikt (Her: en person) som blir til, genererer selv lovene for sin egen tilblivelse”.

Det er enkelt å se hvorfor ensidige psykologiske og patologiserende årsaksforklaringer kommer til kort; de forteller hvordan et livsprosjekt og personens atferd blir til som følge av andre ting, som nevrobiologiske forhold og genetiske påvirkninger, oppvekstbetingelser, personlige forstyrrelser og sykelige egenskaperi personlighet og lynne. Men som mennesker er vi også i våre livsprosjekter selvskapende vesener eller det som Maturana og Varela i 1972 omtaler som ‘autopoietiske systemer’, systemer som altså skaper og organiserer seg selv gjennom pågående dialog og samhandling med sine omgivelser:

“Rommet som defineres av et autopoietisk system er bestemt gjennom seg selv og kan ikke beskrives ved hjelp av dimensjoner som definerer et annet rom”.

Et selvskapende system kan samtidig ikke forståes på en dekkende måte fra utsiden og gjennom system-fremmende forståelsesmåter. Uten at en tar utgangspunkt i eller går via systemets forståelse av seg selv vil en gå klar av gode forståelser eller sitte igjen med begrensete og ufullstendige forståelser. Eksperter og sakkyndige som undersøker en person eller en gjerningsmann bruker god tid på å forsøke å avdekke vedkommedes selvforståelse. Det er lett å skjønne hvorfor det er slik. Systemets forståelse av seg selv inngår i og virker med i dets selvskaping, og selv om denne selvforståelsen ikke utgjør noen fullstendig forståelse så utgjør den et uomgjengelig og konstitutivt element i en slik.

Selvskapingsmodellen er altså en av grunnene til at god psykologisk behandling utspiller seg gjennom å støtte opp under og fremme pasientens fungering som sin egen hjelper og terapeut. Selv i konvensjonell terapi der terapeuten og hans eller hennes utenfra-forståelse gies en priviligert posisjon den egentlig ikke fortjener, er pasienten likevel aktivt selvskapende og står for en egen forståelse er utilgjengelig for terapeuten og ligger utenfor dennes forståelseshorisont. Studier av psykologisk behandling viser tydelig at pasientene hele veien opererer med sin egen forståelse av det som skjer i terapien, og det er gjerne store ulikheter mellom pasientens og terapeutens oppfatning av det som utspiller seg.

Pasienter med vedvarende og overveldende psykiske plager forståes best som ’sterkt’ autopoetiske systemer der systemet har utviklet seg inn i uheldige spor eller retninger som har ført med seg at det har stivnet og tapt noe av sin evne til selvkorrigering av bestemte måter å fungere på. I slike tilfeller vil det selvskapende systemet kunne hjelpes til en mer optimal fungering ved at pasienten gjennom å oppleve grunnleggende trygghet og akseptering gradvis gjennvinner sin åpenhet og evne til å forsette selvskapingen gjennom den støttende dialogen med en åpen og engasjert behandler.

Den russiske dialogfilosofen og litteraturviteren Mikhail Bakhtin (1895-1975) er i samsvar med psykologisk og biologisk individualitetsforskning når han hevder at hver person er unik;; det unike i oss er både ‘gitt’ (vi er unike om vi ønsker å være eller ikke) –  men individualitet vår er ikke ferdiglagd men også noe som blir aktualisert av hver enkelt av oss gjennom livsløpet.. Vi gjør vår eksistens til en spesiell ”oppgave” eller “prosjekt” ved å underlegge den formende mening. Vi er hele livet i bevegelse, livet vårt må forståes som pågående hendelser, det individuelle selvet kan ikke tolerere fiksérbarhet.

Filosofen Sartre treffer dette poenget når han sier i sin berømte formel: ‘jeg er det jeg ikke er, og er ikke det jeg er’. Hva personen “er”, er altså egentlig udefinerbart. Livet er også i viktige henseender en slags kamp for å med-definere hvem vi er og kommer til å fremstå som i konfrontasjon med og motsetning til samfunnets og andres definisjoner og bestemmelser av han.

En person kan altså ikke være fullt ut åpenbar eller kjent i verden, som følge av at ens eget livsprosjekt er underveis, i stadig endring og preget av ‘uavsluttethet’. I Bakhtins forståelse lever vi alltid i dialog, ikke bare med andre mennesker, men også med alt i verden. Alt der ute “adresserer” oss i en viss forstand; vi blir hver av oss adressert på unike måter gjennom det bestemte stedet som vi befinner oss på i verden. Man inngår i dialog med og ser sin eget utside eller sitt eksteriør bare gjennom andres perspektiver på en selv.

Foucaults begreper om ‘selvomsorg’ og ‘selvteknologier’ som kritikk av den tekniske oppfatningen av psykologisk behandling

«Sannheten er at vi er så langt fra å være overlegent klar over hva som foregår i et vellykket møte mellom terapeut og pasient at vi ikke har noen rett å se ned på  tradisjonelle healere og deres praksiser. I stedet for å være nedlatende med dem, ville vi tjene på å undersøke muligheten for at de kanskje har noe å lære oss.» (Anthony Stevens)

«There is a technology of the constitution of the self which cuts across symbolic systems.” (Foucault ,1988, 369).

 «Omsorg for selvet … innebærer et forhold til den andre…Man trenger en veileder, en rådgiver, en venn, noen som kan være sannferdig med deg.” (Foucault, ‘The Ethics of the Concern for the Self as a Practice of Freedom’)

Innledning: Mentale problemer og lidelser og hvorledes de best kan forståes og behandles står høyt oppe på dagsordenen i moderne vestlige land. Fremstillingen av normalfungerende sosiale aktører i sosialiseringsprosessn og trusselen fra forstyrrelser, mangler og sårbarheter for normal menneskelig fungering er i seg selv blitt et av samfunnets største utfordringer og nesten en risikosone. Forstyrrete enkeltpersoner og og deres atferd representerer i kompliserte samfunn en økende belastning både for seg selv, sine nærmeste og sine sosiale omgivelser. Det er ikke til å bli overrasket over at etterspørselen etter psykologisk og psykiatrisk ekspertise og behandling på noen få tiår har  mangedoblet seg i vestlige land. Samtidig med veksten i behovet for psykologisk forståelse og behandling har det vokst fram et panorama av forskjellige psykoterapier og et omfattende diagnoselandskap som definerer og forklarer det som fremstår som et utall av forskjellige mentale lidelser og sykdommer folk kan bli rammet av.

En stor andel av befolkningen  – kvinner, menn, barn, unge eldre – rapporterer i epidemologiske undersøkelser og opplever selv i sine hverdagslige liv å være plaget av mentale forstyrrelser som de føler at de ikke kan håndtere selv og som de trenger andres hjelp for å få bukt med. De oppfordres til og søker selv profesjonelle psykologiske terapeuter for å få deres behandlingshjelp for plagene sine. Folks opplevde mentale plager og problemer omdefineres, forklares og bearbeiders gjennom en prosess strukturert ut fra et omfattende rasjonelt vitenskapelig språk og tekniske fremgangsmåter og metoder. Det er liten tvil om at forandringen i måtene mentale problemer oppfattes og møtes av enkeltpersoner og samfunn og ikke minst det som noe upresist omtales som ‘medikalisering av livsproblemer’ ikke bare er en nøytral og teknisk prosess men noe som har vesentlige følger for hvordan vi forstår og forholder oss til oss selv som individer og som selvstendige aktører i samfunnmessige sammenhenger.

Den britiske sosiologen Frank Furedi skriver i sin psykiatrikritiske og samfunnskritiske bok om ”Terapi-kulturen” (2004) at:

”det er virkelig en trist tingenes tilstand at så mange av oss søker fortrøsting og bekreftelse gjennom en diagnose. Omforminga av sykdom til en identitet er potensielt et alvorlig problem for det offentlige helsevesen. Men viktigst av alt er at det indikerer at et regime med sjølv-begrensning har blitt institusjonalisert”. (s.203)

Furedis hypotese er at den korte veien til og det etter kvart selvsagte i medisinsk-psykiatrisk diagnostisering av mentale særegenheter, lidelser og plager innebærer at vi som sosiale aktører opplever et endret forhold mellom til ens selv, ens opplevelse og atferd og samfunnet vi lever i. Resultatet av dette endrete forholdet er et mere passivt  og selvoppgivende, sårbart og svakt selv.

Vi tar kanskje halvhjertet del i denne moderne tekniske mentaliteten og den vitenskapeliggjorte og saklige samtalen om oss selv og hverandres liv. Men vi merker det; alle de nye ordene bruker oss mere enn vi har nytte av dem til å komme nærmere og til bunns i de tingene som opptar oss. Vi føler at vi på en forunderlig måte ikke treffer det vi ønsker å snakke om, vi snakker oss bort fra oss selv med disse nye biologiske og objektive ordene og begrepene, vi snakker forbi noe viktig i oss selv med dette saklige og veldefinerte språket og vokabularet, vi snakker ikke lenger til oss selv. Heller ikke til hverandre, det nye nevrospråket er jo et språk for å snakke om andre og oss selv og ikke med andre og oss selv. Først gir disse vitenskapene, utøvende psykologer og psykiatere, seg ut for å låne noe fra oss, de får på et vis lov til å snakke om vår opplevde virkelighet i det nye språket og mved hjelp av de nye begrepene - uten at vi merker det begynner de å gi oss tilbake et annet språk enn det de lånte av oss, et vitenskapelige språk som så bare gjør oss stumme og mer forvirrete når det gjelder vår egen opplevelse. Det moderniserte og saklige vitenskapsbestemte språket går fra utsiden og inn til det som er tilgjengelig denne veien –  det kan ikke hjelpe oss på den vanskelige veien fra innsiden av oss selv  og ut til virkeligheten og verden og alle menneskene. Det kjenner ingen vei fra innsiden. 

Filosofen og visdomsforfatteren Peter Kingsley sier det slik:

“Vi ønsker alltid å lære utenfra, gjennom å ta opp i oss kunnskap fra andre mennesker. Det virker tryggere slik. Problemet er at det alltid er andre menneskers kunnskap. Vi har allerede alt vi trenger å vite, dypt inne i mørket inni oss selv.” 

Selvkultur og eksistensens estetikk: En annen slags psykologi med individet som selvformende

Den franske filosofen Michel Foucault var på 80-tallet utvilsomt det best kjente filosofnavnet i verden. Til tross for den sentrale stillingen han hadde var Foucault inne i en personlig og filosofisk krise når det gjelder filosofens rolle. Han vendte blikket mot de filosofiske skoleretningene i antikkens grekenland og de asketiske og monastiske ørkenfedrene i den tidlige kristendommen for å utforske spørsmålet om et filosofisk liv og et liv ‘i sannhet’.

Hva ‘vendingen mot antikken’ og de nye begrepene om selvets hermeneutikk og selvets konstituering betyr sett i sammenheng med hele Foucaults verk, blir fortsatt diskutert og er emnet for denne artikkelen. Foucault svarer selv på dette i sine foredrag om ‘Selvets teknologier‘ (1988):

“Jeg er mer og mer interessert i interaksjonen mellom en selv og andre og i teknologiene for individuell beherskelse, historien om hvorledes et individ handler på seg selv, i selvets teknologier.”

Vendingen mot ‘omsorg for selvet’ 

I artikkelen ‘Selvets teknologier’ (1988) og boken ‘Etikk: subjektivitet og sannhet’ (1997) skisserer Foucault en rekke sosiokulturelt tilgjengelige midler, praksiser og fremgangsmåter som individer bruker for å dra omsorg for og mestre seg selv (gresk. ‘epimelésthai sautou’). Han omtaler slike aktiviteter som selv-teknologier eller selv-omsorg nettopp fordi han ser selvet som en størrelse som er situert innenfor og konstituert gjennom konkrete historisk-sosiale praksiser.

Selvomsorgen omfatter ulike mestringsorienterte og øvende praksiser (kalt: ‘askésis’) som involverer en fremadskridende erkjennelse av seg selv, eller mestring av seg selv gjennom tilegnelse og assimilering av sannhet. Det er et sett av praksiser som på en gang kan skaffe, assimilerer, og forvandle sannhet til varige handlingsprinsipper. For Foucault omfatter selvomsorgen eller ‘epimelésthai’ det å ta klare og målrettet skritt; aktiviteter rettet mot å ta vare på egen helse og velvære. Hovedaktiviteten i omsorg for selvet er at -

“sjelen skal kjenne seg selv”.

Dette er i Foucaults syn en aktivitet som er viktig og fører til omsorg for seg selv og som er forskjellig fra den kjente holdningen ”Kjenn deg selv” (gresk. gnothi sauton). Å ta vare på seg selv omfatter et sett av ulike asketiske praksiser.

Foucaults tilbakevending til den greske filosofiens nært beslektete begreper om ‘kjenn deg selv’ og ’omsorg for selvet’ er knyttet til innsikten om at vi ikke kan forstå oss selv ene og alene gjennom et objektivt tredjepersonsperspektiv og uten å gå via subjektet og dets selvformende aktiviteter og praksiser.

I tiårene før han retter inn undersøkelsene sine mot selvet i dets forhold til seg selv og andre formulerer Foucault i bøker som ‘Histoire de la folie a l’age classique‘ (1961) (norsk oversettelse av Fredrik Engelstad og Erik Falkum: ‘Galskapens historie i opplysningens tidsalder’, 1973), ‘La naissance de la clinique’ (1963)(dansk oversettelse av Henning Silberbrandt: ‘Klinikkens fødsel’, 2000), ‘Les mots et les choses‘ (1966)(norsk oversettelse av Knut Ove Eliassen: Tingenes orden: en arkeologisk undersøkelse av vitenskapene om mennesket’, 1996), ’Archeologie du savoir’ (1969)(svensk oversettelse av C. G. Bjurström: ‘Vetandets arkeologi’, 1972), ‘Surveiller et punir. Naissance de la prison’, (1975) (norsk oversettelse av Dag Østerberg: ‘Overvåkning og straff : det moderne fengsels historie’, 1977) en ‘historisk epistemologi’ der han tegner opp historien til de forskjellige disiplinene i vår kultur som mennesker bruker for å utvikle kunnskap om seg selv: økonomi, biologi, psykiatri, medisin og straffelære. Det viktigste poenget hans er ikke å akseptere denne kunnskapen til pålydende, men å analysere disse såkalte vitenskapene som svært spesifikke “sannhetsspill” som er forbundet med spesifikke teknikker som mennesker bruker til å forstå seg selv.

Reorienteringen mot selvet begynner med full tyngde i 3-binds verket ‘Seksualitetens historie’ (med et ikke-fullført 4.bind med tittelen ‘Kjødets bekjennelser’). Som forfatterne av ‘Den endelige Foucault’ (1987) skriver kom Foucaults nye teoretiske fokus på ‘omsorgen for selvet’ like uventet på hans lesere som hans død etter aidssykdom i 1984 57 år gammel. Hva ‘vendingen mot antikken’ og begrepene om selvets hermeneutikk og selvets konstituering betyr sett i sammenheng med hele Foucaults verk, blir fortsatt diskutert og er emnet for denne artikkelen.

Foucaults teoretiske og emnemessige omorientering er inspirert av en annen fransk filosof, Philip Hadot og dennes undersøkelser av strømninger i den antikke gresk filosofien. Foucault retter som Hadot blikket mot filosofiske skoleretninger i de greske bystatene for gjennom studier av disse å utforske spørsmålet om grunnlaget for en ‘eksistensens estetikk’ og et liv ‘i sannhet’. Pierre Hadot (f. 21. februar, 1922 – d. 24 april, 2010) har gjennom sine studier av gresk livsfilosofi utfordret det innarbeidete bildet at den antikke tenkningen i hovedsak er en akademisk og teoretisk preget filosofi. Hadot skriver i boken ‘Filosofi som en måte å leve på‘ om filosofiens rolle i de greske bystatene:

“Den antikke filosofien, i hvert fall begynnelsen fra sofistene og Sokrates, hadde i første rekke til hensikt å forme mennesker og transformere sjeler. Det er derfor at filosofisk undervisningen i antikken fremfor alt blir gitt i muntlig form, fordi bare det levende ord; i dialoger, i samtaler fulgt opp over lang tid, kan oppnå slike virkninger. Det skriftlige arbeid, betydelig som det er, er derfor mesteparten av tiden bare et ekko eller en komplettering den muntlige undervisningen.”

Foucault forfølger i sin tenkning mot slutten av 70-årene og på 80-tallet Hadots vending mot filosofi og reflektert tankegang mer som ‘en måte å leve på’ enn som tenkning og teoretisk forståelse for sin egen del. Han ble opptatt av hvorledes mennesker i sin aktuelle tilværelse reflekterer over og former seg selv som subjekter. I tillegg til påvirkningen fra Hadot var Foucault i sitt fremvoksende prosjekt om selvet inspirert av lesningen av den amerikanske sosiologen ChristopherLasch‘s bok ‘Narsissismens kultur’ (1978).

I et intervju fra 1984 uttaler Foucault:

«Jeg […] vil si at hvis jeg nå er interessert i hvordan subjektet konstituerer seg selv på en aktiv måte gjennom selvpraksiser, så er disse praksisene ikke desto mindre ikke noe som individet selv finner opp. De er modeller som han finner i sin kultur og som blir foreslått, antydet, påført han av hans kultuir, hans samfunn, og hans sosiale gruppe.”

Han forklarer selvteknologienes rolle i subjektets selvformende praksis slik:

“Selvteknologiene tillater individer å gjennomføre ved sine egne midler eller ved hjelp av andres et bestemt antall operasjoner rettet mot deres egen kropper og sjel, tanker, adferd og måte å opptre på, slik at de kan omforme eller forvandle seg selv for å oppnå en viss tilstand av lykke, renhet, visdom, perfeksjon, eller udødelighet.”

Hver av disse selvteknologiene utgjør øvelsespraksiser eller ‘askeser’, dvs. de impliserer bestemte måter å trene og modifisere selvet på. Ikke bare når det gjelder å innrette og tilegne seg ulike sett av ferdigheter men også når det gjelder å tilegne seg holdninger.

Foucault forklarer at ‘selvteknikker’- som han også omtaler som ‘selvomsorg’, ‘selvkunster’ og ‘eksistenskunster’ – er knyttet til at vi som mennesker utformer vår måte å fremstå på ut fra en stilistisk og estetisk orientering:

“slike reflekterende og viljesstyrte praksiser som mennesker ikke bare bruker for å sette regler for sin atferd, men ved hjelp av hvilke de søker å transformere seg selv, å endre seg selv i sin singulære væren, og for å gjøre livet sitt til et verk som bærer bestemte estetiske verdier og oppfyller stilistiske kriterier”.

Boken ‘Selvets teknologier. Et seminar med Michel Foucault’ som kom ut i 1988 er for en stor del basert på et seminar ved universitetet i Vermont. Her begynte Foucault en filosofisk utforskning av praksiser og teknikker som vi bruker som individer, enten ut fra oss selv eller ved å involvere andre, for å arbeide på og påvirke oss selv, våre kropper, vårt sinn, tanker og følelser, og måtene vi oppfører oss på for å transformere måten vi er på og oppnå en ønsket tilstand av perfeksjon eller lykke, eller kunne gå inn i og mestre spesielle løpebaner som udødelige eller roller som vismenn eller hellige skikkelser.

Begrepet om ‘selvets teknologier’ og det ledsagende begrepet om ‘omsorg for selvet‘ som knytter direkte an til epimeleia heautou i gresk filosofi representerer i virkeligheten en revolusjonerende tilnærming til forståelsen av hvorledes mennesker fungerer atferdsmessig og psykologisk, og ikke minst hvorledes vi selv gjennom tilbakevirkende praksiser og teknikker bidrar til å forme vår egen fungering. Det som er interessant i Foucaults undersøkelser av selvomsorg og livskunst i antikken er at han presenterer et subjekt som ikke bare er passivt formet og bestemt av makt eller av naturlige eller ytre krefter, men som på dynamiske måter tar del i utformingen av sin egen subjektivitet. I konklusjonen til tredjebindet av ‘Seksualitetens historie’, ‘Omsorgen for selvet’ skriver Foucault hva hans undersøkelser av selvpraksiser handler om:

“Det er utviklingen av en eksistenskunst som dreier seg rundt spørsmål om selvet, om dets avhengighet og uavhengighet, om dets universelle form og om forbindelsen som det kan og bør etablere med andre, om prosedyrene gjennom hvilke det øver kontroll over seg selv, og om måtene det kan etablere en fullstendig beherskelse av seg selv.”

Foucault tar utgangspunkt i at personers handlinger og mentalitet er subjektivt og sosialt konstituert, dvs. vt vi må kunne forstå hvorledes hver av oss gjennom samfunnsmessige praksiser og teknikker medvirker i innrettingen og formingen av oss selv. En forståelse av menneskelig atferd og fungering som også innarbeider et førstepersonsperspektiv der individet selv medvirker til å forme seg selv krever bruk av slike subjektivt baserte begreper som Foucaults begrep om selvteknologier eksemplifiserer. Foucault summerer på følgende måte opp kjernen i begrepet om selvteknologier:

“Ingen teknikk, ingen profesjonell ferdighet kan erverves uten trening, og heller ikke kan kunsten å leve, tekhê Tou biou, læres uten askesis som bør forstås som en selvets trening av seg selv.”

I diskusjonen om Foucaults ideer overser man ofte at perspektivet med omsorg for selvet og selvteknologier åpner opp for en første-person forståelse av hvorledes vi som individer selv tilrettelegger for, medvirker i og selvskaper vår egen fungering og atferdsmønster. Foucaults viktige bidrag til en ny antropologi er kanskje å demonstrere at en tredje-persons basert menneskeforståelse slik vi ser den i moderne psykologi og psykiatri er utilstrekkelig for å forstå menneskelig fungering.

Foucaults begrep om selvomsorg og selvteknologier utgjør et alternativ til den konvensjonelle psykologiske og psykiatriske teknisk modellen for å forstå hvordeles psykologiske behandlingsprosesser virker og særlig av hvordan en person involverer seg i sin egen utvikling og utforming som sosial aktør.

Selvteknologiene er historisk og sosiokulturelt frembrakte fremgangsmåter, praksiser, prosedyrer og teknikker som individer kan oppdage eller selv utforme for å innrette seg selv som agerende person i en sosial sammenheng. I en gitt samfunnsmessig sammenheng finnes det et bredt register av slike selvteknologier som er typisk er tilgjengelige for individene og som de tilegner seg under sosialiseringsprosessen. Det foregår hele tiden et vidt spekter av ‘antropoteknisk entrepenørvirksomhet’ der enkeltpersoner og grupper til enhver tid bedriver atferdsmessig og mental eksperimentering med ulike former for selvomsorg og selvteknologier for å forsøke å tilpasse, fornye og forbedre dem

“Selvteknologiene tillater individer å gjennomføre ved sine egne midler eller ved hjelp av andres et bestemt antall operasjoner rettet mot deres egen kropper og sjel, tanker, adferd og måte å opptre på, slik at de kan omforme eller forvandle seg selv for å oppnå en viss tilstand av lykke, renhet, visdom, perfeksjon, eller udødelighet.”

‘Selvomsorg’ og psykologisk behandling

Foucaults studier av historisk gitte konkrete former for selvomsorg og selvteknikker representerer ikke bare en vending når det gjelder hans egne tilnærminger. Det er kanskje særlig når en setter Foucaults studier av selvkunsten og selvteknikkene opp mot den moderne vitenskapelige psykologiens personlighets- og psykiatriske diagnostiseringsmodeller at det går opp for en at det her er snakk om et veritabelt skifte av paradigme når det gjelder hvordan menneskelig fungering og atferd kan og bør fremstilles og forståes. I motsetning til moderne psykologi som ‘forklarer’ vår fungering og atferd gjennom ‘subpersonlige’ og ‘utenfor-personlige’ forhold og faktorer som bestemmer og påvirker oss fra innsiden av organismen eller fra utsiden årsaksmessig, vil Foucault i sin tilnærming ivareta den grunnleggende innsikten som hver og en av oss har om at vi som mennesker ikke bare ‘fremmedbestemme’ av andre ytre og kausale forhold, men at vi også gjennom helt spesielle handlingsmekanismer og ikke minst ‘teknologier’ former og bestemmer oss selv. Mennesker er på en avgjørende måte derfor ‘selvformende’ og ‘selvskapende’ vesener. Bare gjennom en slik forståelse kan psykologi og psykiatri og andre menneskefag ta opp i seg begreper som selvbestemmelse, autonomi, ansvar og valg. Man kan kanskje snakke om at ‘mennesket finnes ikke’, slik det er vanlig i kritikken av Foucault. Men det som skjer er at Foucault gjennom sine konkrete studier kritiserer oppfatningen om det abstrakte individet og subjektet gjennom sin ‘oppløsning’ av det i historisk og sosiokulturelt gitte kunnskapsregimer og dynamiske selvpraksiser og selvteknikker.

Psykiateren Bruce Charlton formulerer seg slik i boken ‘Psykiatri og den menneskelige situasjonen’ (2000):

“Forestill deg en verden der mange mennesker lider av psykiatriske symptomer mesteparten av tiden og svært få blant oss kan gjennomleve livsløpet uten at vi opplever perioder med betydelige psykiske lidelser. Jeg beskriver den verden vi lever i. (-)
Når vi ser tingene på denne måten, er det klart at bare få mennesker er fri for psykiatriske symptomer i lengre perioder. Og hvis det er slik at psykiatriske plager hører til vår menneskelige hverdag, så gjelder det også at – potensielt – deres behandling hører til hverdagen. Omfanget av plager er så stort at profesjonell behandling for alt det vi plages av er ugjennomførbar, i tillegg er det ikke ønskelig. Logistisk innebærer dette at vi må utvide muligheten for psykiatrisk selvhjelp – noe som omfatter evne til selvdiagnosering, self-behandling og selv-evaluering av prosessen med selvhjelp.”

Om sannferdighet, ‘parrhesia’ eller fryktesløs og frimodig tale

«Der hvor et samfunn har satt i verk organisert lyving i prinsippet, og ikke bare med hensyn til spesielle forhold, kan sannferdighet som sådan, uten støtte fra forvrengende makt eller opinions-krefter, bli en politisk faktor av første rang. Der hvor alle lyver om alt som er av viktighet har den som snakker sant, enten han eller hun vet det eller ikke, begynt å handle.» (Hannah Arendt, ‘Truth and Politics’)

«Jeg hadde jo elsket tomhet og søkt løgn.» (Augustin: ‘Bekjennelser’

«Honesty is grand, and deceiving is too, but too much of either one sure is gonna hurt you….’( Leiv Reed ‘And we float or honesty is grand’)/http://www.youtube.com/watch?v=_1A4BSC11oo)

«Serum, serum, serum, serum,
stoffet som stadig forsvant.
Folk blir så rare i trynet sitt,
når de må snakke sant.

Serum Serum sannhetsserum
finner sin egen veg.
Hvem hadde det sist
og hvor er det nå?
Se etter hjemme hos deg»  

(Pelle Parafins Bøljeband i TV-serien «Serum serum». Medlemmene Frida Frosk, Sandra Salamander og Ragna Rekkverk kommer i skade for å produsere et mystiske sannhetsserum)

«What is truth? A mobile army of metaphors, metonyms, anthropomorphisms, in short, a sum of human relations which were poetically and rhetorically heightened, transferred, and adorned, and after long use seem solid, canonical, and binding to a nation. Truths are illusions about which it has been forgotten that they are illusions, worn-out metaphors without sensory impact, coins that have lost their image and now can be used only as metal, and no longer as coins.» (Friedrich Nietzsche, On truth and lie in an extra-moral sense)

 

Sannferdighetens psykologi

books«……vi er alle løgnere: vi lyver til oss selv, og vi lyver til andre.  Dersom det å lyve er så utbredt, hvorfor betraktes det som så dårlig, og hvorfor har det i så liten grad blitt gjort til gjenstand for utforskning?»

Psykologer og fagfolk som beskjeftiger seg med menneskers mentale liv har vanskelig for å håndtere det forhold at det finnes en slags ‘moralsk kjerne’ gjemt dypt inne i vår mentalitet. Den vitenskapelige tenkemåten som skiller mellom ‘er’ og ‘bør’, mellom faktiske saksforhold og moralske føringer, forsøker konsekvent å forholde seg saklig og nøytralt til moralske spørsmål og utfordringer i menneskers liv og blir dermed stående perpleks når den møter et merkelig sammenfall mellom moralitet og mentalitet. Mennesker synes å besitte et innebygd moralsk kompass, både en dyp trang og et behov for og en instinktiv evne til å skjelne mellom godt og vond, riktig og galt. Vi opptrer oftere enn vi liker å innrømme det både uriktig og umoralsk, men vårt moralske kompass slutter aldri å varsle oss når det er tilfelle.

Jeg har – både som psykolog og som vanlig tofoting blant andre oppreiste og taleføre skapninger –  mange ganger lurt på hvor mye av våre mentale ubehageligheter og plager, ja til og med det som regnes som mentale lidelser og sykdommer, som kommer av at vi er uredelige eller uoppriktige, endog lyver, enten på feilaktige måter eller rett og slett bare for mye. Jeg har merket meg at både selvbedrag og bedrag overfor andre ofte ledsages av stress og ofte oppleves som svært ubehagelig for den som velger en slik fremgangsmåte. Psykologisk behandling og psykoterapi utspiller seg gjerne om emner som pasienten ikke våger eller evner å snakke om i sitt ordinære sosiale og mellompersonlige miljø. Mange psykologiske samtaler forløper som ‘bekjennelser’ som har en katarsis-virkning på den som åpner seg, snakker ut, eller ‘tømmer seg’ til en terapeut og samtalepartner.

Sannhet og sannferdighet synes å ha egenskaper som virker ‘helbredende’ og ‘lettende’ på oss. Dersom vi av ulike grunner snakker usant, oppfører oss uredelig eller på uoppriktige måter har vi åpenbart vanskelig for å trives og finne oss til rette med oss selv. For jeg har også merket meg at når vi er demoralisert og plaget av våre personlige forhold og følelser, da handler det forbausende ofte om å gjøre slutt på bedrag, løgn og uoppriktighet og gjenvinne motet og evnen til å stå for ting og ta skritt i retning av å være et hakk mer sannferdig og snakke et hakk mer sant. Noen ganger til andre, men kanskje like ofte til seg selv. Og ikke nødvendigvis i absolutt forstand, men bar et hakk nærmere idealet om sannhet og sannferdighet.

Det å snakke sant og opptre sannferdig synes å være en ingrediens i den livets medisin som en oppegående psyke og sunne følelser har behov for. Men en må ikke derfor la seg forlede til å tro at dette er en enkel oppgave, Tvert imot, dersom vi går nærmere inn på hva slags utfordring sannferdighet innebærer, da oppdager vi fort hvor mangesidig og innfløkt det være sannferdig og snakke sant kan være. En ting er at vi må avklare hva som er ‘sant’, i de mange sidene og betydningene dette kan ha. Sannheten er som kjent mer menneskelig preget og mindre ‘objektiv’ enn vi liker å tenke oss, dvs. den henger sammen med subjektivitet, tolkningsmangfold og mangetydighet. Dette medfører at det som er sant for oss ofte ikke går rett hjem hos andre; andre kan målbære en annen versjon av sannheten og slik åpne opp for en konfliktsituasjon dersom partene blir navlebeskuende eller står for hardt på sin versjon.

«Peer, du lyver!»

images”Peer, du lyver” roper mor Aase til eventyreren som beretter skrøner og fortellinger på en slik måte at han selv alltid blir helten i historiene. I Ibsens skuespill lyver helten, men vi vet at dette ikke gjelder Peer alene, men alle mennesker. Vi er alle en ‘Per’, derfor lyver vi alle sammen, såpass kan vi slå fast. Psykologiske og sosialantropologisk forskning har vist oss at det som kalles vår identitet ikke er noe ‘tinglik’ i oss, en slags substans men er en følge av vår narrative eller fortellende praksis. Dvs. identiteten oppstår som følge av de fortellingene vi lager om oss selv, og disse er både mytologiserende, heroiserende, oppdiktet og derfor og i slekt med alle slags fiksjoner. Selv noe så nært oiss som vår identitet og den personen vi er og fremstiller oss som bygger i denne forstand på usannferdighet.

Hele vår så normale tilværelse er på et vis gjennomsyret og støttet opp av usannferdigheter og løgn. Kanskje lyver vi mest om uviktige og ubetydelige ting, på hensynsfulle og ikke-skadelige måter. Men at vi omgåes lyving på normerte og godtatte måter får ikke løgnen til å forsvinne fra livet vi lever. Psykologenes og sosiologenes forskning og harde fakta bekrefter det hinsides enhver tvil. Løgnen er alltid med oss, like i nærheten, den følger oss som skyggen. Kanskje er det rett og slett fordi den hører sammen med det menneskelige, det språklige og det sosiale at løgnen er her for å bli. Vi kommer aldri unna løgnens skygge.

Som kristendommen hevder er løgnen innebygd i vårt vesen, hva enn godt vi ellers utretter, er det å lyve er en del av vår syndefulle natur. Det betyr ikke desto mindre at vi kan og bør anstrenge oss for å begrense løgnaktighet, uredelighet og uoppriktighet. For en ting er det å fastslå ting om løgnens rolle i vår tilværelse som et saksforhold; noe annet er det hva slags bevissthet vi har i forhold til løgn og sannhet, hvilken stilling vi selv inntar i forhold til det å lyve og det å snakke sant. For det er alltid et konkret menneske, du eller jeg, som gjør disse valgene som handler om å snakke sant eller lyve. Det skjer gjerne midt oppe i et travelt og intenst hverdagsliv slik at vi knapt legger merke til hvilke valg vi gjør, eller hvorfor. Og som vi vet, når vi velger da står vi selv, våre verdier og vårt mot eller mangel på mot på spill. Hvordan vi kan begrense løgnens plass i våre liv for å unngå at den gjør skade på oss og andre –  se, det er en annen skål.

Hvilke skader det å lyve har gjennom et livsløp, vet vi altså mindre om. Om det har noen skader i det hele tatt. Noen mennesker er som Peer i skuspillet, noen innbarka hardhauser når det gjelde løgner og halvløgner, de tar gjerne  innersvingene i livet og har ingen større besværligheter hverken med hvite eller grå løgner. Andre blant oss er ytterst følsomme overfor enhver stor eller liten form for løgn av og til som vi av omstendighetene tvinges eller presses til å begå.

Noen ganger er løgnen krystallklar, men ikke alltid. Med lyving er det nemlig sånn at det kan være vanskelig å vite at man lyver, særlig om de sosiale gruppen eller samfunnet normerer en til å si ting på måter som ikke stemmer med det man erfarer eller tenker. Visse typer av løgn kan omdannes til konvensjoner som ikke helt oppfattes eller føles som løgn lenger, fordi de er godtatte av alle i miljøet som praktiserer dem. Den tjekkiske presidenten Havel har sagt en gang at man blir moralsk blind dersom man venner seg til å si noe annet enn man tenker. I utgangspunktet tenker vi kanskje at disse tingene er enkle, at det finnes en entydig formel. Men hør da bare hvor overbevisende den tyske filosofen er når han forteller oss at det faktisk forholder seg motsatt:

«What then is truth? A movable host of metaphors, metonymies, and; anthropomorphisms: in short, a sum of human relations which have been poetically and rhetorically intensified, transferred, and embellished, and which, after long usage, seem to a people to be fixed, canonical, and binding. Truths are illusions which we have forgotten are illusions- they are metaphors that have become worn out and have been drained of sensuous force, coins which have lost their embossing and are now considered as metal and no longer as coins.» /»the duty which society imposes in order to exist: to be truthful means to employ the usual metaphors. Thus, to express it morally, this is the duty to lie according to a fixed convention, to lie with the herd and in a manner binding upon everyone.» (Nietzsche)

Etter noe slikt er det lettere å innse sine egne begrensninger. Jeg skal her komme med en innrømmelse; det sitter langt inne og jeg ville antagelig aldri maktet å innrømme noe slikt ansikt til ansikt med noen. Faktum er at jeg føler at jeg kanskje har løyet for mye gjennom livet mitt, hverken mer eller mindre. Jeg har kanskje løyet etter normen, etter konvensjonen slik at det ikke oppfattes som løgn selv om det heller ikke er sannhet. Det kan være som det vil, følgene for min egen lyvende psyke kan jeg ikke unnfly. Men faktum er at løgnen og lygingen ledsager oss alle hele tiden som samfunnsindivider. På godt og vondt. Selve det å leve sammen som mennesker, i samfunn og ulike sosiale grupper og organisasjoner, krever forstillelse, tilbaheholding, lyging og løgn av oss, uopphørlig. Det er graden av lyging, måtene vi lyger på, hva vi lyger om, hvem vi lyger til, når vi lyger, som er avgjørende for hvordan vi selv og de vi lever sammen med reagerer på løgnene våre og hvilke følger de har for oss.

‘Løgnsamfunn’

Historien har vist oss en rekke slike samfunn der uredelighet, løgn og lygingen systematisk og målrettet ble brukt og var bygd inn i samfunnets fungeringsmåte. Stalins Sovjet, dagens Kinesiske samfunn, Nazi-Tyskland, osv.. I alle disse samfunnene var løgn og lyging tatt i bruk som systematiske fremgangsmåter for å føre folk bak lyset, for å bevare makt og kontroll, og få folk til å godta de omstendighetene de levde under.

Utbredelsen og ekspansjonen av løgnsamfunnet har alltid skadelig virkninger for samfunnets fungering og for menneskenes liv: Tiliten til ledere, regler, institusjoner undergraves, motivasjon for innsats og troen på at det nytter svekkes, ungdom hopper av rotteracet og vegrer seg for sosial deltakelse, voldstendensene og potensialet vokser, og antisosiale følelser som hat, bitterhet økes. Kraften i den samfunnsmessige integrasjonen svekkes gradvis….og resulterer i tiltakende tegn på oppløsning til tross for alle ytre krefter som settes inn for å holde samfunnet sammen og i funksjon.

Det hevdes av noen at i det i det moderne demokratiske vestsamfunnet, og særlig de siste par tiårene, har omfanget av uredelighet, nye former for korrupsjon, ren løgn og lyging som blir akseptert og stilltiende godtatt, økt voldsomt og på uheldige måter. Vi risikerer nå å få et løgnsamfunn av en ny og annerledes type, der vi alle godtar ¨å lyve uten at vi er helt klar over hva som skjer.

I vårt moderne velferdssamfunn er det først og fremst i forbindelse med tildeling av fordeler, privilegier, økonomiske belønninger og ressurser og menneskelige forskjeller at vi har institusjonalisert fremgangsmåter og mekanismer for løgn og lyging, som gjør at vi godtar løgnen og lygingen – om enn med en bismak og en uro. Her har en på en svært skadelig måte lyktes med å sette i gang prosesser og fremgangsmåter som gjør at vi hele tiden lar oss føre bak lyset og ser gjennom fingrene med at det vi åpnet hevder og sier at vi står for, mener, ønsker, prøver å få til – ikke lenger stemmer med virkeligheten vi lever i – og at vi selv og de styrende vet at det er slik det er i vårt samfunn.

Noen stemmer hevder f.eks at det i ly av den institusjonaliserte løgnen har utviklet seg et ‘kleptokrati’, dvs. ordninger der grupper av elitepersoner og generelt mennesker i ledende posisjoner forfordeler seg selv og hverandre med økonomiske ressurser og privilegier….gylne fallskjermer, pensjonsordninger, bonusordninger. Kleptokratene lyver og de stjeler offentlige midler og ressurser, uten at det er ulovlig…..stjelingen er lagt tilrette slik at den ikke fremstår som det den er. Dette kleptokratiet har etterhvert spredt seg utover i de ledende sjikt i vestlige samfunn, selvsagt særlig dypt inn i finanssystemene….og har spilt en sentral rolle i fremkomsten av den aktuelle finanskrisen. Det kleptokratiske systemet, som bygges opp gjennom tildekkete former for økonomiske løgner, ligger bak oppblåsingen av de finansielle boblene som også er mekanismer for berikelse og forfordeling av økonomiske midler.

Både det å snakke sant og det å lyve i en eller annen forstand er en del av vår hverdag. Vi snakker ikke sant hele tiden. Vi lyver ikke hele tiden. Ofte gjør vi i den daglige omgangen med andre mennesker noe som ligger midt i mellom, noe som kanskje er godtatt som normal fremgangsmåte men som allikevel kan oppleves som galt og ubehagelig fordi det rommer noe som ligner på løgnatferd. For vi vet det alle, og vi kjenner det i vår moralske sans, at det å lyve er ‘galt’. Vi ønsker å være sannferdige:

» Tatt i betraktning dette (med vår vanlige løgnatferd), hvorfra i hele denne verden kommer denne trangen til sannhet.» (Nietzsche)

I vår vanlige overlevelsestilstand godtar vi det meste. Dersom lønna kommer inn på kontoen og tilværelsen flyter avsted uforstyrret, da kan vi merkelig nok fortsette å leve med det meste. Samtidig kjenner vi at den sannhetselskende Nietzsche setter fingeren på noe som dypest sett handler om oss selv og vår egen opplevelse:

» Hos mennesket når forstillelseskunsten sitt høydepunkt: her er bedrag, smiger, lyving og det å snakke bak ryggen på folk, posering, å leve på lånte fjær, godartet maskering, konvensjonenes tildekning, å spille roller overfor andre og for seg selv – kort sagt, den konstante sirklingen rundt forfengelighetens flamme så mye regelen at nesten ingenting annet er mer uforståelig enn hvordan et ærlig og rent ønske om sannhet kunne vokse frem blant mennesker…» 

Som Nietzsche, blir vi plaget at disse tingene som vi innser men samtidig må gjøre. Det er faktisk ikke så mye man kan gjøre, det er snakk om noe menneskelig, nesten altfor-menneskelig. For den enkelte såvel som for samfunnet er det viktig at man har god orden i sysakene, dvs. at man har et gjennomtenkt og avklart forhold i det minste til til sin egen omgang med sannheten men også med den uungåelige vel innøvde og godtatte løgnen. Og ikke minst at vi er så bevisste at vi evner å skille denne fra den skadelige løgnen.

Sannnhetens mange sider og dimensjoner 

Å snakke sant kan som kjent være mange ulike ting. ‘Sannhet’ i menneskelige sammenhenger er et diffust begrep som overlapper med flere andre ting vi er involvert i når vi omgåes andre mennesker. Vi snakker nok som regel sant i en eller annen forstand, men ofte er vi denne sanne måten å være på sammenvevd med ulike former for usannhet eller løgn, som hvite løgner, nødløgner, osv..Dsv. at denne ‘sannheten’ som vi stort sett praktiserer  sjelden er krystallklar, helt absolutt og ubestridelig.

Noen ganger kan det være vanskelig å forstå helt hva som menes når noen hevder at de snakke sant.

Det å snakke sant kan f.eks. gå ut på å hevde ting som stemmer med gitte saksforhold, altså at det man sier korresponderer med kjennsgjerningene og er empirisk riktig. Dette kalles korrespondansekriteriet for sannhet og ofte er det dette bare man tenker på når man sier at man har snakket sant. Vi eller noen andre er faste i vår overbevisning om vi er sannferdige fordi det vi sier ‘stemmer’ med virkeligheten og derfor er riktig.

Men andre ganger går sann tale utover dette; det hender at folk hevder at det de sier ‘stemmer’ med saksforholdene der andre mener at de tar feil. Ofte oppstår situasjoner der det må brukes skjønn fordi saksforholdene er flertydige. Under slike forhold kan sannhet også handle om å å gå frem på en måte som åpner opp for enighet eller ‘konsensus’ og finne frem til en felles og vel begrunnet oppfatning av hvordan saksforholdene skal tolkes. Dvs. man kommer fram til en slags samstethet med andre tilregnelige personer om hva som er tilfelle eller gjelder. Det man da hevder er ‘konsensuelt sant’, fordi det samstemmer med hva andre hevder.

Andre ganger kan det være vanskelig å formulere eller sette på ord det man ønsker å fastslå; da kreves det begrepsmess og orden eller det man kaller begrepsmessig ‘koherens’ slik at det som blir hevdet kan sies å være sammenhengende og meningsfyllt og dermed ‘sant’.

Det å hevde noe som er sant kan også handle om at det er ‘sant i praksis’ eller pragmatisk sant; dvs. at det stemmer med konsekvensene og følgene av noe som inntreffer eller hender.  Det som hevdes ‘fungerer i praksis’ og er derfor sant.

‘Skal jeg våge å si det?’: Sannhets mot

«En kritikk er ikke et spørsmål om å si at ting ikke er riktig som de er. Det er et
spørsmål om å peke ut hva slags forutsetninger, hva slags kjente, ubestridte, ureflekterte tenkemåter som praksisene som vi godtar hviler på. Vi må frigjøre oss fra helliggjøringen av det sosiale som den eneste virkeligheten og slutte å betrakte som overflødig noe så viktig i menneskers liv og menneskelige relasjoner som tenkning.» (Michel Foucault)

Sannhet berører ikke bare begrepsmessige spissfindigher og nyanser. Sannhet handler kanskje mest av alt om hva vi gjør, om praksiser, om menneskelig atferd og menneskelige valg. Det å snakke sant eller lyve handler alltid om våre verdier og vår moral og om å ha evne til å gjøre moralske avveininger og kunne legge moralske vurderinger til grunn for sine valg. Som mennesker lever og samspiller vi med andre mennesker i sosiale situasjoner som involverer ulike interesser og posisjoner. Ofte er vi i konkurranse og motsetning til andre når vi hevder noe. Dersom vi hevder eller mener eller påstår noe i slike ‘agoniske’ situasjoner, da kan det ha skadelige og uheldige følger for oss selv eller andre. Dersom folk viker unna snakker vi om ‘en feig løgner’. Ofte er vi usikre på om vi skal påstå eller mene noe, nettopp pga følgene det kan ha for andre eller oss selv. I dette ligger det at når vi snakker sant tar vi hensyn til følger, enten for oss selv eller andre. Når følgene for oss selv er ugunstige, kan det å snakke sant kreve ‘sannhets mot’ – denne måten å ha mot til å fremføre det som er sant kalles for ‘parrhesia‘ eller fryktesløs tale der vi påstår eller mener ting selv om det får skadelige eller endog ødeleggende følger for oss selv. Det motsatte av ‘parrhesia’ er selvsagt ‘falsk tale’ i alle dens ulike varianter, f.eks det å hykle når man snakker til noen.

51j4ubDDruL._BO2,204,203,200_PIsitb-sticker-arrow-click,TopRight,35,-76_SX285_SY380_CR,0,0,285,380_SH20_OU01_Den franske filosofen Michel Foucault har i en serie forelesninger (utgitt i bokform som ‘Fryktesløs tale’) reaktualisert den gamle greske termen ‘ Parrhesia’. Foucault skriver:

“The one who uses parrhesia, the parrhesiastes, is someone who says everything he has in mind: he does not hide anything, but opens his heart and mind completely to other people through his discourse.”

Parrhesia‘ stammer fra den greske termen ‘παρρησία’ (πᾶν «alt» + ῥῆσις / ῥῆμα «ytring, tale») og betyr enkelt sagt «å fortelle alt’ eller å ‘snakke modig’, eller ha mot til å snakke.

Parrhesia innebærer ikke bare talefrihet, men plikten så snakke sant for det felles gode, selv om det medfører personlig risiko. Den som har mot til å fremføre det sanne selv om det kan skade han er en såkalt ‘parrhestetiker‘, han eller hun har sannhets mot.

Å snakke sant i den parrhestetiske mening av uttrykket er derfor i bunn og grunn noe som handler mg personlig og moralsk mot, noe den enkelte selv velger å gjøre stilt overfor risiko fro ugunstige eller skadelige følger. ‘Sannheten’  er ikke kun et spørsmål om slike ting som korrespondanse med saksforhold eller konsensuelt bekreftelse, men kanskje mest av alt et spørsmål om menneskelige og moralske verdier som krever at en rett og slett sier ‘alt’  eller det som er tilfelle uten å la seg hemme eller begrense av mulige følger.

Litteratur og henvisninger

http://en.wikipedia.org/wiki/Parrhesia