Forsøk på en liten veileder (bruksanvisning) for postmoderne menn (særlig rettet mot menn som kommer i den ulykkelige situasjonen at de befinner seg i forhold til kvinner som overgår dem på alle tenkelige måter). (2013-2014)

manhood-bull“Og en mann uten potens, uten ereksjon, mister sin status som alfahann. Impotens er kulturens og mannens tragedie.” (Pushwagner, forord til ‘Nattens ømhet’ av F. Scott Fitzgerald)

 
«The man in me will do nearly any task
As for compensation, there’s a little he will ask
Take a woman like you 
To get through to the man in me.
 
Storm clouds are raging all around my door
I think to myself I might not take it anymore
Take a woman like your kind 
To find the man in me.
 
But, oh what a wonderful feeling
Just to know that you are near
It sets my heart a-reeling
From my toes up to my ears.
 
The man in me will hide sometimes to keep from being seen
But that’s just because he doesn’t want to turn into some machine
Take a woman like you 
To get through to the man in me.»
 
 
 
 
 
 

Livet som ‘postmoderne’ mann i feminismens epoke

Krig er utvilsomt en skrekkelig ting. Akkurat det er det lett å bli enig om. Men allikevel har mange vitenskapelige og tekniske fremskritt vært en følge av nettopp krig og krgens teknologier. Kreft er likeens en grufull sykdom som rammer mange mennesker på en brutal måte; – men samtidig resultererer den i mange ting som for mennesker representerer et fremskritt.

Ved flere anledninger har jeg de siste årtene pga. prostatakreft med spredning blitt kjemisk kastrert og dermed blitt fratatt selv det minste tegn til normal aktiv mannlig seksualitet. Ingenting er igjen av den såkalte libido etter elimineringen av normal hormonell aktivitet. De fleste normale menn opplever aldri noe slikt, og forblir dermed fanget av den ordinære mannlige seksualitetens illusjoner og forblindelser. Som en følge av kreft og kjemisk kastrering har jeg kunnet oppdage forhold som er knyttet til min tilværelse som mann og som ellers ville ha vært lukket for meg. 

adam-and-eve-12Tese: Dersom det i vår postmoderne tidsalder finnes et område av menneskers liv med hverandre og i samfunnet der det gjør seg gjeldende et presserende behov for gjennomtenkning og reformering så er det mannlighetens område.

Forklaring: Å være mann er en besynderlig og mange ganger forvirrende tilstand. Kanskje er det like forvirrende å være kvinne eller noen av de andre tingene mennesker kan være. Den tilsynelatende naturgitte og naturlige inndelingen av mennesker i to og bare to kjønn heres-your-chance-its-men-we-wantkan kanskje ha sine gleder og endog fordeler, men samtidig gir den opphav til mange komplikasjoner. Den litt klossete historien om hvordan Gud skaper mann og kvinne i Mosebøkene og det disse skapningene deretter greier å sette igang i ulykkesbringende samarbeid med et oppegående reptil viser med all tydelig at dette ikke er den enkleste siden ved skapelsen. I våre dager er det enda tydeligere, i bunn og grunn passer det gamle Adam-og-Eva oppsettet dårlig sammen med noen av de måtene vi har innrettet det moderne samfunnslivet på.

Lenge var menn stolte av seg selv. Jeg nøler ikke med å hevde at vi nærmest utgjorde det stolte kjønn. Til og med kvinnene var i gamle dager stort sett stolte av mennene sine. Slik er det ikke lenger. Nå vet vi og kvinnene dessverre så mye bedre. I kjølvannet av moderniseringen har vi måttet ta inn over oss noen heller sørgelige kjennsgjerninger om vår eget kjønn og den rollen har spilt og fremdeles spiller i mye av den menneskelige elendigheten som finnes på kloden. Selv om mange av våre problemer omtales som menneskelige eller psykologiske og sosiale problemer, så er dette ofte en kamuflering av at de er mannlighetens problemer. Det hersker utvilsomt en nær, om enn komplisert og formidlet sammenheng mellom mannlighet og samfunnsmessige fenomener som ungdommelig gjengdannelse og gjengbasert antisosial atferd, uagerende og sosialt hensynsløs opptreden, underomsorg, voldelighet, asosial sexjakt og voldtekt i forskjellige utgaver, fengsler, hyperdominerende og selvhevdende kampinnstilling og krigføring, dårlig moderte ambisjoner, og rå rivalisering og konkurranseopptreden.

Dette utgjør bare et lite utvalg av en mer fullstendig liste av mannlighetens mørkere side og tvilsomme sosiale økologi. Kanskje er disse tingene del av det som mest av alt ligner på en mannlig ‘underverden’, et sosialt dyp behersket av oppblåste ‘torpedoer’, volds- og våpendyrkere, anabole monstre, fotballgale hooligans og mange andre tvilsomme skikkelser fra det maskuline redselskabinettet. I den moderne verden er ikke lenger nødvendig å dikte opp spøkelser og uhyrer, de befinner seg vel der de befolker en halvt usynlig monstrøs virkelighet. Og på den andre lysere siden finnes det ‘der oppe’ i samfunnslandskapet øverste sjikt en mannlighetens ‘oververden’ av menn som spiller mer ‘korrekt’, en kjedissfære befolket med økonomisk, intellektuelt og familiemesig priviligerte strømlinjeformete og selvpromoterende mannsskikkelser.

Det er mot denne samfunnsmessige bakgrunnen at kulturkommentatoren Fernando Persa kan skrive følgende:

«Å finne, forme og fastholde egen kjønnslig identitet er i våre samfunn ikke enkelt og oversiktlig, slik man har lett forledes å tro når man står overfor en levende mann eller en kvinne. Dette er et merkelig område av livet som beherskes av forvirrende føringer, illusjoner og speileffekter. Kjønnslig identitet handler i virkeligheten om et komplisert biopsykososialt kulturlandskap som er befolket av et uttall av mer eller mindre brukbare og holdbare mannlige rolleskikkelser og figurer. For menn og kvinner i våre dager er det ikke lenger en enkel sak å orientere seg i dette landskapet av motsetningsfyllte og mange ganger forfalskende og bokstavelig talt forførende identitetsmuligheter, for der å finne sin egen forankring og vei gjennom livet som konkret mann eller kvinne. Kanskje er det endog slik at det til hver av de nærmest uttallige mannlige varianter og utforminger finnes komplementære kvinnelige versjoner, selv om dette kan være vanskelig å oppfatte med en gang.» (Fernando Persa; Kjønnsidentitetens komplekse landskap’, Notat 2013)
 

Modern-MasculinityDet er dessverre lett å tro at det å gjøre seg ferdig med vår overleverte og tradisjonelle ‘naturaliserende’ mannsoppfatninger til fordel for vår tids bilde av den glatt vellykkete og overreklamerte ‘suksessmannen’ sikrer oss det mannsbildet vi som moderne menn og kvinner bør orientere oss seg fra. Men dette er et sosiokulturelt feiltrinn, av flere grunner. Ikke minst fordi det er snakk om et sosialt og eliteskapt klassebilde av mannen som den store majoriteten av oss vanlig levende menn og kvinner i samfunnet ikke kan eller vil finne seg til rette med. ‘Suksessmannen’ slik den fremstilles av kjendisgalleriet av sportsfolk, næringslivsvinnere, kulturpersoner og politiske mannsfigurer er langt mindre et forbilde for alle menn enn det er et forskjønningsspeil for å høyne og konsolidere elitære menns selvoppfatning. Dersom dette elitebestemte klassebildet av hva en mann er, kan være og bør være settes opp som ledebilde for hele manns-og kvinnebefolkningen og særlig for unge ‘in-the-making’ menn etterlater det seg mange forvirrete mannsjeler og påfører den mannlige befolkningen mer skadevirkninger enn velsignelser.

I naturen og i de ulike dyreartene er det mannlige noe som er gitt. Det er kanskje ikke like sympatisk, men allikevel som naturfenomen et fascinerende mønster med variasjoner, en ganske fascinerende kraft. For oss mennesker er derimot den samme ‘naturlige’ mannligheten en stor utfordring.

Leonardo_man_2For det mannlige som er overlevert til oss som en salig blanding av tradisjoner, historie, natur og individuelle påfunn går heller dårlig sammen med noen av de vesentlige ideene som regulerer forholdet mellom individer og kjønn i våre dager. Det mannlige og det moderne er blitt vanskelig å sette sammen til noe som fungerer; de passer dårlig til hverandre. Det lar seg ikke lenger snakke bort eller stikke under en stol; mye av de kjennetegnene og egenskapene  som tradisjonelt og gjennom historien har identifisert og fortsatt identifiserer hva og hvordan en mann er og bør være er i våre samfunn direkte problematiske. Man trenger bare ta en kikk på den nye høyrebevegelsens promotering av tradisjonelle mannsverdier (som i massemorderen Breiviks ‘Manifest’) for å forstå at dette er ikke noen farbar vei for demokratisk innstilte hoder og hjerter. Å gripe tilbake til et slikt mannsbilde fører ikke bare med seg store og alvorlige problemer for og i samfunnet, men også for hver enkelt av oss som skal forsøke å utforme og leve et liv som mann blant andre menn og  kvinner. For i et samfunnsperspektiv, og for oss selv som samfunnsvesener, handler kjønn og våre liv som kjønnsindivider aldri om å underkaste seg det naturgitt og tilsynelatende naturlige, men alltid om ulike former for frigjøring av og overvinnelse av det ‘naturmessige’ i oss. Det naturlig mannlig er kun innhold, å leve som mann i samfunn med andre handler uunngåelig om ansvar for å formlegge og utforme dette innholdet. Å være mann er å velge seg selv, ikke en naturgitt og imperativ skjebne eller tvang som man underkaster seg. For kjønnslivet slik det leves i det moderne samfunnet finnes det i virkeligheten ingen veier tilbake til det ‘naturmessige’, men bare gode eller dårlige ‘kunstferdigheter’ eller måter å ‘institusjonalisere’ det på.

tightrope-1Å skulle leve som individ og menneske er en samtidig balansegang mellom mange motsetninger og polariteter; ond-god, normal-gal, individuell-kollektiv, ærlig-løgnersk, hard-mild, åpen-lukket, bofast-nomadisk, for bare å nevne noen. Ved siden av den mer grunnleggende menneskelig balanseringen må man som mannlig vesen og en ‘han’ finne seg en slags indre og ytre ‘mannlig balanse’. Slik kvinnemennesker antagelig også (dem om det) må finne seg en balanse som kvinnelig vesen.

426924_3165342809394_1555784756_nDen ‘mannlige balanseringen’ utspiller seg som en livslang prosess gjennom et eget felt av både universelle og kulturspesifikke og tildels tidsbestemte motsetninger og polariteter som fastlegger og foreslår hva en mann er og skal være: Dominering-føyelighet, overlegen suksess-fiasko, maktbruk-beskyttelse, konkurranse- samarbeid, seksuell nedlegging-trofasthet, heroisk styrke-frivillig avståing, osv..

Mannen som kjønnsidentitetens balansekunstner: selvfremstilling og selvforming av sin mannlige ‘form’

31176_1482477778820_552951_n‘Å være mann’ er altså ikke noe fiks ferdig og fastlagt inne i oss, et slags innebygd naturgitt handyr som er lagt ned i oss og som hver og en av oss må finne fram til, kjempe med og lære seg å håndtere.

‘Å være mann’ er en særskilt dannelsesprosess, det handler langt mer om et sett av tilbøyeligheter og krefter som vi både møter i oss selv og som påføres og tilbydes utenfra og som hver og en av oss må forhandle med, tolke og finne ut av, forme og og fastlegge for seg selv og for sine omgivelser. Med utgangspunkt i tilbøyeligheter og prototrekk vi er påført fra naturens side og de kravene og mulighetene som samfunnet setter opp for oss selvfremstiller vi så å si vår egen opplevde og levde mannlighet, enten på en ganske bevisstløs eller på en mer reflektert måte.

I og med at det mannlige landskapet rommer egenskaper og tilbøyeligheter som krever aktiv moderering og demping for å være funksjonelle og akseptable, er bevisstløs mannlig selvfremstilling en voksende trussel for og i et harmonisk og fredelig samfunn. Menn som blir og former seg til menn uten å forstå hva det innebærer av selvbegrensninger og tilpasninger til samfunnet omkring en blir i våre komplekse og motsetningsfyllte sosiale landskape fort til risikofyllte medspillere for resten av samfunnet. For å være oss bevisst hvordan selvfremstillingen av oss selv som menn foregår må vi innse og vite hvordan det skjer, hvilke fremgangsmåter og mekanismer som er involvert og hvile begrensninger som er påkrevd. Ens mannlighet er kanskje i utgangspunktet en gave fra naturen, men samtidig er den noe man selv gir videre i en akseptabel og individualisert utgave som deltaker i en sosial og mellommenneskelig livssammenheng. Hver enkelt mann bidrar slik på sin særskilte måte til å forme det samlete mannlige landskapet som det samfunnet en tilhører rommer.

Mannlighet som ‘omsorg for selvet’/’selvomsorg’

1217 bks bwSAID_deKanskje er vi som menn i allefall delvis en følge av at v i gjør bruk av en slags historisk og samfunnsmessig frembrakt ‘omsorg for det mannlige’, mannlige selvpraksiser og selvteknologier for å låne den franske filosofen Michel Foucaults terminologi.

“Jeg er nå interessert i hvordan subjektet konstituerer seg selv på en aktiv måte gjennom selvpraksiser; disse praksisene er ikke desto mindre ikke noe som er funnet opp av individet selv. De er modeller som det finner i sin kultur og blir foreslått, antydet, påført det av dets kultur, dets samfunn, og dets sosiale gruppe.”  (Michel Foucault, 1984)

Mannlige selvpraksiser har som de tilsvarende kvinnelige antagelig røtter i naturlig gitte mannlige forutsetninger, som hormonelle forhold, balansen mellom hjernedisposisjoner og fysisk utrustning – men disse formes, bearbeides og omdannes i et sosialiserende forløp til våre kjente konkret levde mannlige figurer eller skikkelser.

books (3)Mannlige selvteknikker og selvpraksiser, noen av dem åpenbare men andre er mer implisitte og skjulte og endog halvt hemmeligholdte – særlig for den moralske og kvinnelige samfunnssfæren –  er den virkelige ‘produktive’ bakgrunnen både for den positive delen av mannligheten men også for en skyggeside som kommer til uttrykk i form av tvilssom sosialstatistikk om menns karriere og skjebne, suksess og feiltrinn i den moderne samfunnsmessige virkeligheten. Både om den ‘farlige’, den ‘hyperkorrekte’, den superkonkurrerende koste-hva-det-vil mannen, den ‘myke’ og den i økende omfang igiugphpih‘sårbare’ og marginaliserte og tapende mannen. Det mannlige landskapet i vår moderne tilværelse er altså et heterogent landskap av ulike og kontrastrende mannsformer og mannlige skikkelser. Vi frembringer det gjennom et bredt sett av mer eller mindre bevisste og oppdaterte mannlige selvpraksiser og selvteknikker

Kanskje er det ikke i en mannlig ‘natur’ men i disse mannlige selvpraksisene og mannlig ‘omsorg for selvet’ at mange av de viktigste svarene ligger på spørsmål om hvorfor det er blitt mer krevende og prekært å være mann i moderne samfunn, hvorfor det er vanskelig å finne en ‘mannlig balanse’ i en moderne tilværelse? Kanskje er våre moderne mannlige selvteknologier så motsetningsfyllte og inkonsistente og lite samkjørt og oppdatert med de tilsvarende kvinnelige selvteknologiene at den mannlige balansekunstneren er dømt til enten å lage seg en mannlig løgnmaske eller uopphørlig å være truet av å falle fra hverandre, mislykkes, av å falle?

En ‘mann’ er i et slikt perspektiv noe individuelt, dynamisk og plastisk, og ikke en en gang for alle generell og naturfiksert tinglik identitet.  I tillegg er disse kjønnsrolletingene ikke enten-eller, svart-hvitt; uten at det i og for seg trenger å komplisere det hele. Men balansere må man enten man vil eller ikke. Finner man ikke et personlig mannlig balansepunkt da faller man.

nnnMan blir en ‘fallen’ mann, enten i sitt indre eller også i sitt ytre liv. I vår moderne tid med nye moderne, velformulerte og ugjennomsiktige løgner og selvbedrag finnes det mange menn som både har en opplevelse av å falle, eller allerede er falne menn.

En ‘fallen’ mann, hva i all verden er egentlig det? Jeg skal forsøke å forklare på en enkel måte hva det går ut på. Og for å ha sagt det allerede her i begynnelsen – i tilfelle du skulle være misfornøyd med forklaringen –  det er egentlig ikke så enkelt å forklare.

bb-l-2En mann  som er ute av balanse eller en ‘fallen’ mann som velger å gi opp er i virkeligheten bare en blant mange mannlige figurer eller skikkelser ute i det mannlige sosiallandskapet som vi som moderne norske menn befinner oss i.

Den ‘hyperkorrekte’ mannsskikkelsen: en forfalskende klassemaske for ‘økonomisk potens’

last nedDen mest dominerende mannlige paradigmet i vårt norske maskuline landskap er egentlig det vi kunne kalle for ‘den hyperkorrekte mannen’. Dette er et forførende falskt ideal som mange vanlige menn og kvinner lett lar seg lure av; det er i bunn og grunn en slags mannlig utgave av Barbiedukken.

Den østerriske forfatteren Robert Musil har i boken ‘Mannen uten egenskaper‘ funnet opp en mannstype som kan minne om vår korrekte type: han skriver om denne moderne typen:

«His appearance gives no clue to what his profession might be, and yet he doesn’t look like a man without a profession either. He always knows what to do. He knows how to gaze into a woman’s eyes. He can put his mind to any question at any time. He can box. He is gifted, strong-willed, open-minded, fearless, tenacious, dashing, circumspect—why quibble, suppose we grant him all those qualities—yet he has none of them! They have made him what he is, they have set his course for him, and yet they don’t belong to him. When he is angry, something in him laughs. When he is sad, he is up to something. When something moves him, he turns against it. He’ll always see a good side to every bad action. What he thinks of anything will always depend on some possible context—nothing is, to him, what it is: everything is subject to change, in flux, part of a whole, of an infinite number of wholes presumably adding up to a super-whole that, however, he knows nothing about.»

Denne mannsfiguren som vi kan observere blant samfunnseliten er egentlig en slags fungerende forfalskning, men det er snakk om en forfalskning eller en løgn som både de selv, folk flest og samfunnet ønsker å tro på. Den hyperkorrekte mannen er en maske for tilgang til priviligert akkumulering av økonomisk potens og maktpotens. De viktigste redskapene bak dette er praksiser som fremstiller suksess og kjendisstatus.

images (6)En mer skjult og tilslørt side ved den hyperkorrekte mannsskikkelsen er økt ‘sexpotensiale’. Vi har egentlig mange gode eksempler med kan nøye oss med å vise til Bill Clinton og en AP-ordfører ved navn Øygard fra Vågå som vel er to ganske ulike tilfeller fra nyere tid.

Det hyperkorrekte mannsbildet er dessverre mindre et konstruktivt mannsbilde enn det er et sosiokulturelt bedøvelsesmiddel som gjør at media, folk og samfunnet kan slo seg til ro med at mannen i bunn og grunn ikke er så verst og til å leve med. Det gir oss håp og får oss til å glemme at fengslene våre er fulle av voldelige og forbryterske menn, at jenter og kvinner på kveldstur i gatene jaktes på av voldtektsmenn, at forhold og hjem og senger og barer og fotballbaner og utallige pornonettsteder fortsatt er gjennomsyret av en helt annen slags skjult, vondere og råere maskulinitet.

Den ‘korrekte’ mann er en kulturelt og politisk korrekt versjon av en mann som sterkt preger vår moderne tilværelse. Denne mannen er en sosial og kulturell kamelon som gjør hva det skal være for å unngå å støte og for å tekkes omgivelsene og samfunnet. Det er en versjon av det å være mann som fremkommer som følge av at menn på subtiler måter skaffer seg tilgang og akspet for å å fortsette å holde ‘Alfa’-posisjoner og akkumulere ulike former for priviligert ‘potens’ og dominans.  Korrektheten krever at de er opportunistiske værehaner. De gjennomsyres av en skjult og systematisert sosial og kulturell feighet og ettergivenhet som dessverre også rommer i seg nye former for bedrag, halv og helsvindel og korrupsjon innenfor politikk, idrett, økonomi og sosialt liv.

images (2)Den korrekte mann fremstår som pakket inn i og kledd opp med et sett av egenskaper som er in i media og offentligheten. Om egenskapene er selvmotsigende og uærlige spiller ingen rolle, det ser en moderne korrekt mann gjennom fingrene med. Han er ‘for’ alt som gir uttelling og aksekt og fremgang. Korrekte menn er derfor milde men bestemte, myke og snille, siviliserte men samtidig ‘lett-naturlige’, oppegående og forholdsvis vellykkete på en dempet måte, sportslige, barneglade og opptatt av eldre, allvitende, friske, sexy uten å være seksuelle, de er i mot alt som er ubehersket og voldsomt og rått og tar sterk avstand fra grovheter, slåssing, alkohol og rusmidler. De er med på og liker fotball og konkurranseidrett, men på en ytterst avbalansert, høflig og disiplinert måte – de unngår sterkt boksing bortsett fra en viss interesse for kvinneboksing, særlig dersom det er en norsk kvinne som seg fram.

images (4)Idealtypene og vellykkete eksempler på den moderne og korrekte mannsversjonen er naturligvis slike mannsvarianter som Jonas Gahr Støre, Audun Lysbakken, Jens Stoltenberg fra den politiske sfæren. Disse mennene er egentlig politikere og valgte til å ivareta politiske mandater, men det er samtidig lett å se at de både oppfatter og fremfører seg selv som og blir brukt som moralske førere og forbilder av media og offentligheten. Den skjulte dynamikken bak dette hyperkorrekte mannsbildet ligger i at det bidrar til akkumulering av sosial kapital, økonomisk og suksesspoten og medial oppmerksomhetspotens via mest mulig uavbrutt medialt nærvær slik at det sikrer en senere ubesværet tilværelse på solsiden og maktsiden av samfunnet.

images (5)Statoils Helge Lund er kanskje det mest fremtredende eksempel hentet fra næringslivssfæren; han kombinerer i sin person beundringsverdige og ettertraktete egenskaper som gutteaktig velstelthet, allsidighet, funksjonalitet med mer vel kamuflert og tilslørt klassemessig grådighet, kynisk egoisme og økonomisk potens.

last ned (1)I ‘Sportsutgaven’ av den hyperkorrekte mannsskikkelsen er det lettere å gjennomskue privilert akkumering av økonomisk potens gjennom medialt nærvær og suksess; i tillegg kommer en mer tvilsom økning av ‘seksuell potens’ og ‘kjendispotens’ slik som hos den nå fallerende fotballspilleren John Carew.

Den forhenværende villmannen og det mediale naturmennesket Lars Monsen og den iherdige like mediale forkjemperen for det sunne samfunn Per Fuggeli er begge ærlige typer og står derfor kanskje fremdeles litt lengre fra den korrekte typen, men begge to strever på forskjellige måter i allefall ganske iherdig for å komme så nær som mulig det hyperkorrekte mannsbildet ved å øke sin suksesspotens og kjendispotens gjennom stadig medialt nærvær gjennom å opptre i ukritiske og fordummende settinger.

Den hyperkorrekte mannsskikkelsen tilhører det vi kan omtale som en sosial eller klasse-klikk, det er snakk om en guttegjeng og et løst sammensatt sosial sjikt som reproduserer seg særlig ved hjelp av media og politiske og økonomiske mekanismer; de resirkulerer hverandre og bygger hverandres potensbasis gjennom tildeling av posisjoner, bonuser og tilgang til medial kjedisoppmerksomhet i et stadig bredere felt av fordummende og idiotiske TV-programmer hvis skjulte formal er nettopp dette med å reprodusere deres tilgang til privilegier.

‘Alle hverdagsmenn, normale menn’ eller andre ‘sub-korrekte’ mannlige figurer

Men de fleste menn der ute i samfunnets mannlige landskap er på langt nær like vellykkete i å finne balansen som menn og falle til ro mannskikkelse. De lever sine liv stort sett utenfor offentlighetens og medias søkelys, og styres derfor mindre av kamelon- og værhane-mekanismer i sin utforming av seg selv som mann. Dermed fremkommer mannsversjoner som er ærligere og kanskje mer ekte bilder av de. utfordringene virkelige menn står overfor i vårt moderne norske samfunn

Det er ikke alt i livet man har ‘herre’-dømme over. Det er faktisk ganske mye man ikke er herre over. Selv om man er mann.

b-44651_1566159470810_1140096289_31668292_7428540_nDet er altfor lett å tro at det å være mannlig og maskulin har noe med å dominere å gjøre. Å være på toppen, øverst oppe, den som bestemmer og som har noe å si. Mange menn forveksler disse tingene; de tror og føler at det å være en fullgod mann først og fremst er et spørsmål å dominere. Et eller annet sted, på en eller annen måte, må en ekte mann ha rett til å føle seg ‘Alfa’, ovenpå. Den første blant likemenn, den varme og gode Fader, i den benigne utgaven. Seierherren, mishandleren, undertrykkeren, psykopaten, tyrannen eller usurpatoren i  de utallige maligne utgavene.

Derfor; når en mann oppfatter at han ikke er herre over noe som han føler eller innbiller seg han burde være herre over, da er han som regel i trøbbel. Mange menn er faktisk i trøbbel nå for tiden, av mange ulike grunner, men en av de som har størst betydning for manneættens ve og vel skal jeg gå inn på her. Det handler naturligvis om kvinner. Men på en ganske annen måte enn man tenker seg.

Det finnes en slags overlevelsens lov som sier at man i utgangspunktet gjør det beste ut av tingene, inkludert å utvikle og ta vare på de evnene, fordelene og forutsetningene man er utrustet med. Jeg er klar over at mange menn i vår tid faktisk ikke oppfyller denne loven, og at de dermed lever en slags lovløs tilværelse. Men for de fleste individer av hankjønn er det utvilsomt tilfelle at de – noen ganger utrolig nok –  kommer seg opp på egne bein, skaffer seg utdannelse og yrkesmessige ferdigheter og til en viss grad en slags personlighet og til og med karakter. Med tiden blir de forholdsvis brukbare voksne spillere på livets harde scene.

peacockSom i naturen ellers finner majoriteten av hanndyrene  ut alle slags finurlige fremgangsmåter og knep som handler om hvordan en kan blåse opp og finpusse det påfuglutstyret en har fått utdelt ved fødselen eller skaffet seg etterpå til en overbevisende og strålende fasade og fremtoning som markedsfører oss så langt det rekker.

Noen ganger holder selv ikke det. Noen ganger er alt det man selv kan gjøre ikke nok. Noen ganger kommer en mann til kort fordi man blir konfrontert med en større virkelighet. En suveren og voksen kvinne som overgår han, rett og slett.

For som de fleste har erfart eller hørt om skjer det at en mann møter kvinnen i sitt liv, eller i våre dager kanskje heller en av kvinnene i sitt liv. Vanligvis forløpet dette som en tilpasningsprosess med forventet utfall, men noen ganger blir alt skrekkelig annerledes enn mannen forventer seg.

90882615b708ccae5887c2389a9db48fGanske ofte inntreffer dette merkelige at en mann, til sin forvirring, skrekk og store forundring –  oppdager han at han har fått seg en kvinne som på et vis fungerer på et definitivt høyere nivå enn det han gjør. Dette er en livets situasjon ingen mann i sin kjerne  egentlig er forberedt på å tackle; den er alvorlig fordi den faktisk truer med ‘å slå han av’ som mann.

Uttrykket ‘den bedre halvdel’ blir sannere enn mannen egentlig tenkte seg. Dama er bedre enn han, i alt eller det meste han prøver å sammenligne seg med henne i. Ikke det at hun sier det og legger vekt på det eller overbetoner det –  hun gjør ofte heller det motsatte – men han merker i det stille at dama er glitrende flink og effektiv, ja at hun faktisk overgår og overstråler han i det meste. Hun er påtakelig gløggere og mer oppvakt, mye bedre til å ta fornuftige og gjennomtenkte avgjørelser, hun greier å organisere livet sitt og holde orden på ting som han lett roter til, hun er mere følsom og omtenksom, forståelsesfull og balansert i det hun foretar seg. Hun har bedre utdannelse, bedre jobb, tjener mere, har flere venner og venninner, hun opprettholder bedre forhold til slekt og familie og naboer og kolleger. Og han befinner seg i skyggen av en overlegen kvinne, og i et forhold med henne.

Når en mann oppdager at dette skrekkelige har inntruffet, får han som forventet og naturlig er både skrupler og betenkeligheter. Han begynner å tvile på seg selv, vantrives, han får problemer med søvnen, liker ikke helt å komme hjem til sin utvalgte, han begynner gjerne å drikke for mye og hver eneste dag, antagelig som en slags trøst eller bedøvelse.

danteinthedarkwood (1)Det er bare å innse det; det at en kvinne er sin mann overlegen er ingen enkel situasjon for mange menn.  Han mister balansen, holdepunktene; kjenner seg bortkommen på livets vei.

I neste omgang kan det faktisk bli en utfordring også for den dyktige dama; en mann som er ute av balanse i selve sitt mannlige vesen er nemlig ikke å spøke med. Han er faktisk et problem. Problemene står i kø. Selvfølelsen og den indre verdigheten er truet, mannens bilde av seg selv rister i sammenføyningene.

Han har flere muligheter og forskjellige utveier som kan gjøre det mulig enten å leve videre i et forhold til en overlegen kvinne, eller han kan smutte ut på livsveien igjen og finne måter der han kan flykte, forsøke å unnslippe det som er så ubehagelig – å måtte leve i skyggen av en suveren og ruvende kvinne.

Hvordan  gjør du og jeg oss til en egenbestemt ‘mann’ ? Forslag til oppskrift for å finne og forme den individuelle mannlige selvteknologien og mannspraksisen for seg selv

Litteratur:

Nettsteder:

http://www.avoiceformen.com/feminism/the-plague-of-modern-masculinity/

3 tanker om “Forsøk på en liten veileder (bruksanvisning) for postmoderne menn (særlig rettet mot menn som kommer i den ulykkelige situasjonen at de befinner seg i forhold til kvinner som overgår dem på alle tenkelige måter). (2013-2014)

  1. Einar Lunga Innleggsforfatter

    Smellande godt skreve,darling !!! Eg fekk masse aha-tanka her ! :-) Kyss og ha ein fin dag !! Pass på deg sjøl både psykisk og fysisk desse arb.dagane !!

    Svar
  2. roargul

    Han:

    Eg leita etter huda di,
    forsto ikkje at eg først måtte gjennom,
    sjela si grensekontroll.

    Men prov kan eg ikkje skaffe
    om kjærleik,

    før hudkontakt.

    Ho:

    Den kjem du ikkje langt med,
    hudmann,

    kjærleik finn du i sjela.

    Hud, innpakkingspapir
    vert gløymt etter
    utpakkinga.

    Dei to vart samde
    om å vere
    samd,

    ein annan gong.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s