Om ensomhet og aleneværen. Ensomheten som byrde og mulighet og noen skyggesider ved felleskap og samvær

the-long-walk-bernard-fallon
 
  
 
 «Vi er helt alene, født alene, dør alene, og – på tross av sannromantikk- magasinene – en dag skal vi se tilbake på våre liv og se at – tross samvær med andre, var vi alene hele veien. Jeg sier ikke ensom – i det minste ikke hele tiden – men i det vesentlige, og til slutt, alene. Dette er det som gjør din selvrespekt så viktig, og jeg ser ikke hvordan du kan respektere deg selv dersom du må lete i andres hjerter og sinn for din lykke…. « (William S. Burroughs)
 
 «Hvem du enn er, uansett hvor ensom, byr verden seg  frem for fantasien din, kaller på deg slik ville gjess kaller på deg, sterkt og oppglødende – og beretter for deg igjen og igjen om plassen du eier i tingenes orden.» (Mary Oliver, 1986)
 

«Det er bare den onde som er alene.»  (Denis Diderot

‘Alene i en mørk skog': God og dårlig ensomhet

Vi lever mer og mer i en hypersosial tid der vi påføres et uopphørlig press fra alle kanter og hele tiden for at vi skal være utadvendte, sosiale og fungere sammen med andre. Det hevdes at vi er sosiale dyr, politiske dyr, et flokkdyr som befinner seg mest vel i og med gruppen; hvorfor søker vi da så ofte bort fra andre og og hvorfor kan vi så ofte kjenne oss så helt alene, så ensomme og forlatt, utenfor, på utsiden? Hva bunner denne universelle ensomhetsfølelsen i dersom vi har en entydig sosial natur? Å leve som særpreget menneskelig individ har åpenbart to sider, som begge kan være både en berikelse og et tveegget sverd. Den spanske religionsfilosofen Raimundo Panikkar skriver at det i vår kombinerte individualitet og sosialitet bor to motsatte tendenser; en som omfatter rensende individuell aleneværen og en annen som fører med seg ødeleggende individualistisk isolasjon.

1796492_656695484396264_1549340088_nDersom det er slik vår sosiale deltakelse bør begrenses og kan ha skyggesider: Hva slags plass og rolle har og bør vi da gi aleneværen og ensomhet i våre liv slik at de kan ha en positiv innvirkning på oss? 

Når er aleneværen og ensomhet en konstruktiv kraft i våre liv, og når tar vi skade av å være og kjenne oss alene?

Er mennesker ulikt innrettet når det gjelder tiltrekning tikl og evne til å tåle og mestre sosialisering og alenetilværelse?

Hvorfor bør vi kunne velge og praktisere aleneværen og ensomhet ved siden av deltakelse og sosialt liv?

Kan både for mye og for lite sosialt liv og aleneværen være skadelig for oss, eventuelt på hvilke måter og med hvilke følger?

 

I all beskjedenhet; først litt om min egen ensomhet

Det har vært hevdet at all filosofisk refleksjon må finne sin begynnelse i et førsteperson perspektiv, dvs. hos en selv, i ens egen erfaring og subjektive tilværelse. Slik er det kanskje også med vår refleksjon over ensomhet. Den franske filosofen J-J Rousseau fanger opp den grunnleggende følelsen av eksistensiell ensomhet  med de berømte setningene fra boken ’En ensom vandrers dagdrømmerier’:

«Her er jeg  altså, alene på Jorden (-) Jeg lever her som på en fremmed planet som jeg har falt ned på fra den jeg kjente.»

Mens Rene Descartes gjenoppdager en første visshet i tilværelsen gjennom det at han er et tenkende vesen, finner Rousseau at det som kjennetegner det å eksistere som menneske er ensomhet og adskilthet. Rousseau opplever denne alenetilstanden som en slags vond drøm, et uforståelig smertefullt kaos hinsides den naturlige orden som han kan unnslippe ved å våkne opp for igjen å befinne seg midt i en krets av venner.

Ved litt ettertanke, mer trenger jeg ikke, så innser jeg det med fullstendig klarhet; jeg kjenner også denne filosofiske grunnfølelsen som dukker opp av og til i livet, den som bekrefter at jeg i bunn og grunn er og kommer til å være en ensom sjel. Jeg har hele mitt liv vært en ensom sjel. Som William Burroughs skriver et sted, jeg har hatt selskap, jeg har vært sammen med andre. Men i bunn og grunn har jeg hele veien erkjent følelsen av å være alene, av ensomhet. Noen ganger ubehagelig, skremmende. Andre ganger noe som gir fred og indre ro. En lettelse å være seg selv, leve for seg selv, gå sin egen vei gjennom livet, komme inn i verden alene og forlate den på samme måte.

1001298_10200291483554512_1434728167_n397005_4119860159607_444152738_nDen gangen for så lenge siden, som en av fire lørvete unger til krigspregete foreldre der oppe i etterkrigsårenes Harstad, allerede den gangen visste jeg om ensomheten. Jeg vokste opp på nå nesten glemte steder som hette Seljestad og  Solstien og Hamneset, og var fortsatt en ensom sjel gjennom mine urolige ungdomsår, forfrossen i vinterlige busskur som fortapt gymnaselev på Heggen gymnas i det som senere ble den Nordnorske festspillbyen. Byen var full til randen av unger, ungdommer, voksne folk – de befant seg der ute, på avstand, langt bortenfor der jeg befant meg. Jeg var den eneste sjelen som var akkurat der jeg var, i en egen sfære.

Det er derfor ikke særlig overraskende at jeg fortsatt var en ensom figur mens jeg bedrev tiden som rømling fra det høye Nord, og bedrev tiden som gatetegner og uteligger i Oslo og noen av Europas storbyer i 67-68, jeg var ensom som hasjrøykende barfot hippy i ‘Slottsparken‘ og Oslos gatebilde i 1967 og 1968. Sittende gjennom travle kveldstimer i Karl Johansgate med en tiggende hånd eller et pappbeger foran meg for å få tak i noen femkroner til brød, melk og hasj, var jeg enda mer på utsiden av normale folks liv. Selv om mange tror det er det å være utenfor ikke alltid det samme som ensomhet.

Jeg var fortsatt ensom som nølende og halvt motvillig deltaker i marxist-leninistiske organisasjoner og som fremadstrebende psykologistudent gjennom 70-årene i Bergen. 

Jeg var fortsatt ensom som nybakt skolepsykolog på utallige barnehager og barne- og ungdomsskoler i Indre Sogn. Jeg var ensom like nybakt og etterhvert nedbakt gift mann med barn i Breimsbygda i Gloppen kommune. Jeg var ensom hele denne tiden, på fester og feiringer, på fisketurer og på ensomme soppturer. Som flirtende sjekkemann og som kjæreste, som samboer, som ektemann. Som venn, bekjent, kollega, nabo, som keeper på oldboyslaget i fotball på Sandane. Jeg var fortsatt ensom som  middelaldrende avdelingsleder i psykiatrien på slutten av 90-tallet. Jeg var ensom mens jeg var frisk og jeg var fortsatt like ensom som kreftsyk og langtidssykemeldt mann som oppdager at en er i ferd med å passere 60 årsskillet. Og til sist, jeg er fremdeles en ensom sjel men nå for tiden er jeg både kommet til en viss klarhet om  tilstanden og jeg finner meg kanskje til og med tilrette som en ensom sjel som kan sitte her i lenestolen og skrive om ensomheten.

Alltid det samme; jeg har hele tiden og hele veien kjent ensomheten. Et ærlig livsregnskap gir samme resultat, en av de tingene som  har fulgt meg i alle situasjoner og alle livsfaser er denne trofaste livsskyggen som kalles ‘ensomhet’.  Alle andre ting i dette sim har vært mitt liv har begrenset varighet; jeg har bodd her i denne vesle delvis fraflyttede bygda i omkring 20 år, jeg har et 15 årig ekteskap/samlivsforhold bak meg, jeg har levd med en kastrert hankatt i snart 18 år. Men jeg har hele tiden levd med min ensomhet i alle mine 63 leveår. Kanskje er det nå på tide at jeg forsøker å finne ut hvem denne min mest trofaste ledsageren på livsveien er? jeg har lært at jeg slettes ikke er ensom når det gjelder å ønske å finne mer ut om ensomheten og hva den gjør i våre liv og med oss; spørsmålet om ensomheten har opptatt mange av de mest fremtredende filosfene og skrivende tenkerne, som Schopenhauer, Nietzsche, Hanna Arendt, Martin Heidegger, bare for å nevne noen.

‘Åh, om det fantes noen som kunne fortelle oss historien om den subtile følelsen som kalles å være ensom.’ (Nietzsche

Verhaßt ist mir das Folgen und das Führen.
Gehorchen? Nein! Und aber nein – Regieren!
Wer sich nicht schrecklich ist, macht niemand Schrecken:
Und nur wer Schrecken macht, kann andre führen.
Verhaßt ist mirs schon, selber mich zu führen!
Ich liebe es, gleich Wald- und Meerestieren,
mich für ein gutes Weilchen zu verlieren,
in holder Irrnis grüblerisch zu hocken,
von ferne her mich endlich heimzulocken,
mich selber zu mir selber – zu verführen.

(I detest following, but also leading.
To obey? Never! And just as bad – to govern!
He who wishes not to be terrified, will summon no terror for others:
Yet only he who peddles fear can lead others.
I even detest having to lead myself!
Like the creatures of the forest and the sea, I love
To lose myself for a while
In meek error thoughtfully to cower
Drawn home at length by distant things
Being enticed by myself to my Self.)

(Friedrich Nietzsche, Der Einsame (ca. 1882) in Gedichte und Sprüche )

 

Et av våre dagers mest forslitte uttrykk er antagelig ‘ å være seg selv’. Unge mennesker og andre som opptrer på fjernsynsskjermen svarer gjerne dette ene når de blir spurt om hva de ønsker å oppnå:

‘Jeg forsøker bare å være mest mulig meg selv’.

Dette utbredte svaret beror i virkeligheten på en mystifikasjon og det som ofte omtales som en ‘naturalistisk feilslutning’. Et menneske må sant nok forsøke ‘å være seg selv’, men samtidig må det kanskje aller mest forme seg selv. I dette at vi former oss selv, utformer et liv, ligger det at den skikkelsen og personen vi fremstår som springer ut av at vi foretar  valg og distinksjoner, vi forholder oss til verdier og retninger, og at vi ikke bare automatisk overtar det naturen har gitt oss av egenskaper, lynne og evner og genetiske disposisjoner. Naturen legger ganske sikker et sett av forutsetninger for våre liv, men vi lever gjennom å ta disse i bruk og bearbeide dem til en bestemt måte å være til å som individ og enkeltmenneske.

Å leve et fullt ut menneskelig liv omtales derfor gjerne som en kunst, som livskunst. For å gjøre den menneskelige tilværelsen begripelig må vi følgelig låne begreper fra kunstens og estetikkens område; stilarter, kunstretninger, motestrømninger, kreativitet, uttrykksform,  osv. På samme måte som kunstene er mangfoldige i sine uttrykk, er det å være menneske det. Å være til og forholde seg som menneske har en stilmessig, ekspressiv eller estetisk side, som tenkende filosofer har omtalt som ‘eksistensens estetikk’. Vi kunne kanskje også i samme åndedrag snakke om en ‘personlighetens estetikk’. I dette ligger det at vi selv former vår tilværelse og hvem vi er og fremstår som; vi kan altså ikke bare kan være den vi er, rett og slett, naturlig og uten å tenke over hva slags liv og person vi utformer og ønsker å leve gjennom. Da lever på et vis livet for oss, det er ikke vi som selv utformer og lever det.

Det er i tillegg lett å begå nok en feilslutning og forestille seg livskunst som noen generelle og spesielle oppskrifter for hvordan en skal leve og hva en skal gjøre.En slags oppskrift for det gode liv og det gode menneske. Det skrives ofte bøker om livskunst som bygger på denne typen feilslutninger. Det finnes imidlertid også en annen måte å oppfatte det ‘kunstferdige’ i menneskelivet på. I filosofen og psykologen Nietzsches tekster finnes det en visjon av kunsten å leve; Nietzsche forklarer oss at kunsten å leve ikke kan bygge på noen generelle regler men at det finnes like mange livskunster som det finnes individer som forsøker å leve et ettertenksomt og ‘eksaminert’ liv. I det stille former hvert enkeltmenneske seg selv og samtidig sin egen livskunst.

Kunsten å leve med seg selv og med andre

«Ensomhet er en tilstand som er vidt utbredt og som er svært plagsom.»(R.S.Weiss; ‘Ensomhet: Erfaringen av følelsesmessig og sosial isolasjon’,1973)

 

Vi er individuelle og vi er sosiale vesener på samme tid. Noen ordglade forskere omtaler disse to tendensene som ‘Sosiotropisk’ (søker til andre) og ‘Solitropisk’ (søker til aleneværen) tilbøyelighet eller orientering. De definerer det slik:

«En høy sosiotropisk orientering gjenspeiles i et ønske om sosial kontakt og sosialt samspill, en lav sosiotropisk orientering gjenspeiler et lavt ønske om å ha omgang med andre, men ikke nødvendigvis en unngåelse av sosial interaksjon.»

«I motsetning til dette styrer solitropiske disposisjoner folk mot solitære aktiviteter og vekk fra kontakt med andre. Svært solitropiske enkeltpersoner søker aleneværen  ved hver anledning og føler ofte at de ikke får nok tid for seg selv. Mennesker som er lav i solitropisme har på den andre siden ikke noe særskilt behov for å holde seg borte fra andre mennesker eller for å tilbringe tid alene. Solitropisme gjenspeiles for eksempel i et høyt behov for privatliv, i ønsket om å kontrollere hvor mye tilgang til andre mennesker har til den enkelte og hvor godt de kjenner ham eller henne. «

Vi er altså denne merkelige sammensetningen av individualitet og intenst sosiale vesener som hele tiden tiltrekkes av og påvirkes av andre. Samtidig som mye av den livsviktige følelsen av tilhørighet og trygghet kommer fra vår omgang med andre, så kan dette på samme tid true vår evne til individualitet, til ‘å bli oss selv’. Det kjennes fort krevende og nesten selvmotsigende å velge en solitært aleneværen og ensomhet midt oppe i vår sosiale tilværelse. Det oppleves nesten som et valg man må gjøre mot seg selv. En uroende stemme i ens indre protesterer høylydt som et gråtende barn; ‘jeg orker ikke være alene!’.

Samtidig er det noe vi alle er nødt til å gjøre noen ganger i livet for å lære oss å snakke med oss selv, med livet selv slik det taler i og gjennom vår eksistens. Ensomhet er som Nietzsche sier det en omskolering av oss selv mot oss selv. Vi må så å si gjøre med oss selv som fyrsten gjorde når han isolerte nyfødte barn fra menneskelig kontakt for å finne ut hvilket språk som var det opprinnelige og det første. Det finnes for hver av oss et opprinnelig morsmål, vårt fremmede indre språk, som man bare tilegner seg om man er sin egen strenge mor og far og gjennom valgt aleneværen øver seg å lytte til seg selv og lar sitt fremmede språk komme til orde. En slags uopphørlig omskolering av seg selv innenfra for å unngå å bli oppløst i strømmen av sosial lydighet og underkastelse, kopiering av og påvirkninger fra andre. Derfor er det avgjørende å lære seg den krevende kunsten å være alene på en produktiv måte, å gjøre seg kjent med sin ensomhet og finne frem til sin evne til ensomhet. For vi aner at det er mange ting man kun greier eller kan gjøre godt når man velger å være alene.

249774_2086803926596_606288_nDet er bare å minne seg selv om påtvungen aleneværen i encelle og ved isolasjonsstraff for å innse en annen og farlig side ved ensomhet. Jeg er overbevist om at alle tenkere og alle forfattere, alle som tar det merkelige skrittet som er nødvendig for at man skal bruke livet til å tenke og skrive – som jo nesten er det samme – alle tenker og skriver de en eller annen gang om ensomhet. Det må være fordi ensomheten bor og skjuler seg i det menneskelige og det følelsesmessige landskapet at ingen greier å overse eller fornekte den. Som regel dukker ensomheten opp i ens liv nesten som et ekko av andre ting, som når den melder seg under lengsel, savn, sorg, død, sykdom eller andre former for fortvilelse.

Det er lett å tenke seg at måten eller stedet man møter ensomheten har betydning for om den oppleves som en venn eller en fiende. Kanskje har ensomheten graderinger, den kommer ikke i en intensitet men i uttallige sjatteringer. For noen virker kontakten med ensomhetsfølelsen nesten overflatisk, som når den franske tenkeren Roland Barthes skriver disse ordene i ‘Sorgens dagbok’ (2009):

«Ensomhet=ikke ha noen hos seg som man kan si dette til: Jeg kommer hjem da og da eller som man kan ringe til (eller si til):’hei, jeg er hjemme'».

Går vi nærmere inn på disse enkle ordene oppdager vi fort at de ikke er så enkle som de virker i begynnelsen, de rommer hemmeligheter om hvordan vi befinner oss som individer og som sosiale vesener som både er uavhengige av og bundet til hverandre med dype og noen ganger desperate bånd. Vi innser at ensomhet handler om komplekse ting, slik som at selv om vi lever individuelle liv så deler vi tilværelsen med andre, at ensomhet utspiller seg rundt de rollene andre spiller i vårt liv, og at ensomhet er forbundet med smertelige brudd i eller fravær av den kommunikasjonen med andre som holder oss oppe og gir oss trøst på den harde ferden gjennom livet.

Dante Alighieri åpner sitt store diktverk ‘Den guddommelige komedie’ med å berette for oss at hans reise begynte da han midtveis i livet gikk seg vill:

«Midtveis på mitt livs reise, kom jeg på villstrå
fra rette veien og da jeg våknet fant jeg meg selv
alene i en mørk skog.»

danteinthedarkwoodDante føler seg fortapt da han på sin livsreise både befinne seg omsluttet av skogens mørke og er alene på veien. Mørket følger han på vandringen videre gjennom ‘Inferno‘ eller ‘Helvete’, men ensomheten avhjelpes ved at han får den romerske filosofiske dikteren Vergil (født 15. oktober 70, død 21. september 19 f.Kr.) som ledsager. For andre er det gjerne omvendt; vi lærer hvordan vi skal komme oss bort fra mørket men ensomheten  slipper vi ikke så lett unna.

Bevisst valgt ensomhet og aleneværen 

Ensomhet har altså flere enn en bare side, den har mer enn et ansikt. Den utgjør en av de mest gåtefulle og problematiske sidene ved vår menneskelige tilværelse, både når det gjelder forståelsen hva slags rolle den spiller i menneskers liv og hvorledes en best skal møte den og bruke hos seg selv. Men det kan se ut som om at skillet mellom å oppleve seg som et passivt offer, som er ‘rammet av ensomhet’ og det å erkjenne ensomhet og aleneværen som en praksis som inngår i det å forme seg selv som menneske, er noe som vi som mennesker må konfrontere i våre egne liv.

wanderer-above-the-mists-friedrichNoen mennesker både ønsker og trenger ensomhet og å være alene; blant  tenkere og filosofer er det mange som gjennom hele livet oppsøker og foretrekker ensomhet. Selve tenkningen deres handler også om de bruddlinjene som fremkommer i deres liv som følge av en valgt ensomheten.

Schopenhauer, Kierkegaard, Nietzsche og Wittgenstein var alle  ganske avhengig av å være alene og borte fra andre for å kunne tenke, skrive og arbeide med sine krevende ideprosjekter.

Nietzsche bemerker et sted at han er ensomhet som har antatt menneskelig skikkelse; ensomhet og adskillelse fra andre er en livsnødvendighet for han:

«Jeg går inn i ensomheten for ikke å drikke  av samme brønn som alle andre. Når jeg er blant de mange lever jeg som de mange gjør, og jeg tror ikke jeg virkelig tenker. Etter en tid virker det alltid som om de ønsker å forvise meg selv fra meg selv og rane meg for min sjel.»

For Nietzsche må enhver som vil bli filosof i en fase av livsløpet være eremitt; filosofer er blant mestrene i å dra nytte av aleneværen og ensomhet. For han utgjør aleneværen en ‘asketisk’ eller oppøvende side ved selve den filosofiske og reflekterte menneskelige væremåten. Horst Hutter forklarer dette i boken ‘Forming av fremtiden. Nietzsches nye sjeleregime og dens asketiske praksiser‘  (2006) Nietzsches gjør metodisk bruk av aleneværen i formingen av seg selv. Hutter forklarer hvordan Nietzsche ser det:

«Deltakelse i ens samfunns generelle emosjonelle struktur kan bare bringes til opphør gjennom en tilbaketrekning fra samfunnet til aleneværen. Aleneværen tenderer i retning av å frembringe selvakseptering og en forståelse av ens indre automatismer og begrensninger. Det åpner opp forbevissthet om de eksistensielle mulighetene som realistisk er tilgjengelige.»

Hutter hevder at Nietzsche oppfattet filosofi som en samling av åndelige øvelser og askese-teknikker hvorav villet ensomhet er en av de viktige. De asketiske teknikkene skal forberede den moderne sjelen for ‘å ville sin frie vilje’, og nye vurderingsmåter og måter å leve på.

41AMAgMVpJL._SL500_AA300_«Tidsavgrensete tilbaketrekninger til aleneværen er den viktigste delen av det dekonstruerende aspektet ved selvforming der man kunne begynne å oppløse ens innfangethet i en «slavisk» identitet. Tilbaketrekning til aleneværen ville gjøre at frie ånder innser hvordan de er fanget i harme og ønsket om hevn som informerer institusjoner og samhandlingsritualer i moderne samfunn. Aleneværen ville tillate en å unngå å bli kontinuerlig re-infisert av disse sterke negative følelsene. Det ville åpne et individs dypt forankret skjebnelinje og ville vise midlene hvorigjennom et «slavisk» selv kunne bli oppløst.»

bookspjpjpjGary Shapiro skriver om Nietzsches tvetydige forhold til ensomhet i boken ‘Nietzscheanske narrativer’ (1987). Han omtaler han som den første egentlig hjemløse filosof som valgte å leve et liv adskilt fra familie og yrkesmessig tilhørighet, med konstant reising og skriving,:

«Friedrich Nietzsche portretteres vanligvis som en som har levd et intenst solitært og smertefullt liv; mye av smerten sies å være selve ensomheten som sådan. (-) Endog i ‘Slik talte Zarathustra’ gjør han imidlertid et skille mellom aleneværen og ensomhet ved at førstnevnte ikke nødvendigvis er en mangel men kan leves som en rik mulighet i eventyret å komme overens med sine egne tanker, (-). Om Nietzsche selv alltid kunne skille sine egne solitære engasjementer fra en mer hverdagslig ensomhet kan være tvilsomt.»

Ensomhetens utfordring

Vi kjenner den alle som en stort sett uvelkommen og ubehagelig følgesvenn i vår individuelle eksistens. Selv i våre moderne samfunns travle og oppjagete sosialitet og omgang med andre er det mange av oss som mangler nære og dype bånd og forbindelser til andre og enda flere som føler seg ‘utenfor’ i det sosiale fellesskapet og faktisk opplever å være overlatt til seg selv. Vi er langt fra filosofer som trenger aleneværen for å finne ro til å utdype egne tanker eller modige eremitter som søker ensomheten for å kjempe med sine indre demoner. Vi er bare oss selv, sårbare enkeltindivider som ofte til og med lever i enkelthusholdninger eller er single og avhengige av forhold til andre i et mer eller mindre løst knyttet sosialt nettverk

375665640_fba35ac141Hvordan skal vi forholde oss til aleneværen og ensomheten, både vår egen og de andres og samfunnets?

Hvert eneste år i den mørkeste tiden – når den familielune julehøytiden nærmer seg og de tente adventslysenes varme møter oss i alle vinduer – da slår media opp triste og tragiske historier om ensomme mennesker. De står frem for oss i alle varianter; ensomme gamle, ensomme menn, ensomme kvinner, ensomme barn, ensomme syke, ensomme med psykiske lidelser, ensomme alkoholikere og rusmisbrukere. Selvforskyldt ensomme og noen som blir ensomme som følge av omstendighetene. Ensomme fattige er et yndet tema, selv om det kanskje finnes mange mennesker som er ensomme og rike.

likReaksjonene er naturligvis overstrømmende – i julemåneden og andre høytider kjenner vi oss alle litt mer omsorgfulle og menneskelige enn vi orker å  være resten av året – engasjementet for de ensomme blant oss strømmer utover særlig i avvisspalter og nettinnlegg som regn en varm regnværsdag midtsommers. Julens ensomhet virker konkret og ser heldigvis ut som den kan fikses, ved åpne og alternative arrangementer og invitasjoner og at vi bryr oss litt mer om hverandre og inviterer de uheldige ensomme inn i vår ettertraktede ikke-ensomhet. Julens ensomhet er grei slik, den virker overkommelig og kan langt på vei betraktes som et slags teknisk sosialproblem.

White_cubeMen hva med den ‘andre’ ensomheten? Den stillferdige og ulidelige ensomheten som henger ved oss som en skygge og som aldri forlater oss gjennom dager og netter resten av årets 12 måneder?

Hva kan og hva skal vi gjøre med denne ensomheten; er denne andre ensomheten et teknisk problem som vi kan ‘fikse’?

Kanskje er det slik; man kan ikke være et fullt og helt menneske uten å måtte gjøre seg kjent med og ta imot ensomheten i sitt liv? For ensomhet er en merkverdig side ved vår menneskelige væremåte. Ingen velger seg egentlig ensomheten; den kommer gjerne til oss som følge av andre av våre eller andres valg. Å leve sammen med andre mennesker handler om fellesskap og samvær, men også om adskillelse og splittelser. Vi skilles fra vår familie, fra vennene, vi blir uforlikte eller endog uvenner med hverandre; vi distanserer oss, søker avstand og går hver våre veier, ute i det levende livet møtes vi, men vi vender også hverandre ryggen, vi kan miste hverandre på utallige måter. Derfor må det være slik; at ingen unngår å møte den, for ensomhetens mulighet følger oss i bakgrunnen som et usagt ord, som en hvisken, som en skygge, kanskje i ulike bekledninger, men aldri langt unna. Når  ensomheten dukker frem og griper tak i oss, møter vi underlig nok på samme tid oss selv eller en slags speilbilde eller underside av vårt sosiale selv. Selv om ensomheten innebærer at vi kjenner oss intenst alene, adskilte, så er ensomheten også en slags sosialitet, et forhold vi har til oss selv. Vi frykter gjerne ensomheten, men da er det på et vis en frykt for noe ved eller i oss selv.

“Jeg er nå alene på jorden, har ikke lenger noen bror, nabo, venn, eller felleskap annet enn meg selv. (-) Men jeg, adskilt fra dem og fra alt annet, hva er jeg? Det er det som det gjenstår for meg å undersøke.»

Dette er de berømte åpningsordene fra den franske filosofen Jean-Jaques Rousseaus refleksjoner over ensomheten i boken ‘Reveries. Den ensomme vandrers dagdrømmerier’.

Det finnes ikke en ensomhet, men mange ulike ensomhetsopplevelser, Rousseaus ensomhet er åpenbart den utstøttes fortvilte ensomhet. Han fortsetter i en bitter tone:

“Den, der mest af alle har elsket menneskene og søgt deres selskab, er efter deres fælles beslutning blevet en fredløs blandt dem. I al deres drevne had har de søgt, hvilken pinsel vel kunne være grusomst for min følsomme sjæl, og så med vold brudt alle de bånd, der bandt mig til dem. Jeg ville have elsket menneskene mod deres egen vilje.”

Opplevelsen av ensomhet er gjerne ubehagelig; men det bor også ubehag i de fleste former for sosial omgang og forhold til andre mennesker. Vi vet det alle; samvær med andre kan være krevende og føre med seg friksjoner mellom ulike individer. Det å være sosial og ta del i felleskapet faller ikke like naturlig for alle mennesker. Noen velger å trekke seg tilbake og være alene fordi de foretrekker det. Ikke alle orker eller ønsker å være fullt ut sosiale, å være sammen med andre og delta i felleskapet koster dem følelsesmessig for mye. Et menneskelig sett velfungerende samfunn er et samfunn som tolererer og gir rom for et mangfold av individualiteter. Også individualiteter som ikke trenger det filosofen Søren Kirkegaard omtalte som ‘menneskebad’ for å føle seg vel. I et godt samfunn finnes det aksept for og adgang til en slags gradert måte å være sosial på; noen er svært sosiale og andre er mindre med i det sosiale livet uten at dette i seg selv har avgjørende innvirkning på livsutforming og livskvalitet ellers. Ensomhetsbyrden, som kan være en følge av sosial tilbaketrekning og aleneværen, oppleves i et slik samfunn som mindre enn i samfunn som ikke gir positiv adgang til og rom for grader av sosial deltakelse.

Ulike samfunn og kulturer reagerer og møter sosial tilbaketrekning på forskjellige måter. Noen kulturer institusjonaliserer prosessen med å trekke seg tilbake og isolere seg som en egen positiv identitet eller rolle. I andre kulturer betrakter man slik tilbaketrekning som noe uønsket eller endog mistenkelig. Tilbaketrekning sees på som noe galt og kritikkverdig, noe uheldig og kanskje til og med sykelig som hender med eller rammer det enkelte individet som bare faller ut av felleskapet uten at det angår eller berører resten av samfunnet. Individer som viser atypisk eller ensidig sosial opptreden og minsket behov for eller når de kun finner seg til rette med begrensete typer sosial deltakelse har i vestlige samfunn tilgang til få eller bare dårlige sosiale nisjer og identiteter de kan forme livet sitt gjennom, og er derfor gjerne henvist til en sosial tilpasning basert på egne psykiatriske sykdomsdiagnoser forankret ut fra deres sosiale annerledeshet eller avvik.

I Japan finnes f.eks. et kulturspesifikt syndrom eller en tilstand som man kaller hikikomori:

 “Hikikomori (ひきこもり or 引き籠もり Hikikomori?, literally “pulling away, being confined”, i.e., “acute social withdrawal”) is a Japanese term to refer to the phenomenon of reclusive people who have chosen to withdraw from social life, often seeking extreme degrees of isolation and confinement because of various personal and social factors in their lives. The term hikikomori refers to both the sociological phenomenon in general as well as to people belonging to this societal group.” (Wikipedia).

Selvsagt finnes det lignende menneskeskjebner i vårt eget samfunn, folk som søker ekstrem aleneværen og som ønsker å isolere seg. Kanskje finnes noe som kan ligne på hikikomori også hos oss uten at vi har en bestemt betegnelse for det som hjelper oss til å idenfisere slike personer og å snakke om fenomenet?

Det sies at alle mennesker er litt ensomme, eller kjenner seg ensomme av og til. Ingen forbauses over dette; de fleste av oss lever bortgjemte doldisliv og litt avsides i denne verden. Person og sted passer gjerne med hverandre; når man føler seg ensom befinner man seg gjerne også på ensomme steder der man hverken blir sett eller hørt. Vi forbauses derimot med god grunn når personer som befinner seg i selve midtpunktet for den samfunnsmessige oppmerksomhetens intense lys allikevel ikke føler seg i sentrum for noe som helst. For ensomheten er en skygge som kan følge og fortære ethvert menneske, uavhengig av hva slags lys eller mørke det lever i. Selv megakjendiser som Madonna eller Britney Spears – mennesker som bruker all sin tid og sine krefter for å komme seg inn i og være i oppmerksomhetens sentrum – opplever å kjenne seg tilsidesatte og føle seg ensomme. Det påståes at den verdensberømte primadonnaen og filmstjernen Marilyn Monroe var en uendelig ensom kvinne og at det ødela mere for hennes livsevne enn all den voldsomme oppmerksomheten hun ellers ble til del.

Hvor ensom kan et menneske føle seg? Hvor ensomme kan vi egentlig bli før noe skjer, før vi finner ut at livet ikke lenger er et ordenlig liv når det må leves i skyggen av en absolutt ensomhet?

I slutten av mai 2012 kan man lese følgende hjerteskjærende ord i et innlegg skrevet av ungutten Axel Røthe (15) i Aftenposten:

«Jeg er 15 år, blind og trolig en av verdens mest ensomme ungdommer.(-) Det er ingen som ringer meg. Det er ingen som ringer på døra og spør om vi skal finne på noe. (-) Jeg kan ikke gjøre ting alene. Jeg kan ikke ta meg en joggetur for å glemme ensomheten. Jeg kan ikke spille et spill på data eller TV. Jeg trenger hjelp til nesten alt. Også til å skrive dette. (-)Er jeg en byrde? For alle? Jeg prøver så godt jeg kan å holde motet oppe. Pappa sier han beundrer mitt pågangsmot. Det er et lite plaster på såret, men under plasteret er det fremdeles et stort åpent sår som aldri gror. Pappa forteller meg også at det finnes så veldig mange andre ensomme ungdommer rundt omkring. Men hvordan skal jeg, som er blind, finne dem? (-) Jeg savner synet av naturen på denne tiden når alt er grønt og i blomstring. Jeg savner synet av snødekte vidder. Jeg savner det å føle meg inkludert i et fellesskap. Jeg er så ensom, så ensom.»

Når vi først snakker om ensomhet, for vi gjør sjelden det – da snakker vi gjerne litt for lettvint om ensomhet. Som om det skulle være en almen anfektelse, noe rent ytre. Men som vi vet godt at ensomhet er annereledes; det blikket som bare betrakter livet fra utsiden, som anonyme og ‘andre’ personers liv, blir ensomhet fort fordreid til en slags gjenstand. Ensomhet avslører for oss at dette livet vi forsøker å leve har to ganske ulike sider, og at det er innsiden som er avgjørende om vi skal forstå hva som foregår i menneskets tilværelse. Den sanne ensomhet finnes egentlig bare fra innsiden av det levde livet, for ensomhet er noe vi føler idet vi lever dette livet. Derfor kommer også ensomhet alltid i individuelle utgaver som forteller hver sine sannheter, fordi det er din eller min levde ensomhet.

Ensomhet, livsplager og psykiatri

Som kjent har psykiatrien og dens grimmere tvillingbror medikamentindustrien stor sans og omsorg for alle slags menneskelige plager og ubehageligheter. Vi har langt om lenge alle tatt til å innse at denne omsorgen kan være et tveegget sverd: De utgjør det viktigste råstoffet for mentalhelseindustrien, ekspertkomiteer av psykiatere og psykologer samler på og håver inn alle plagene og ubehagene våre og omgjør dem ifølge bestemte retningslinjer til formaliserte psykiatriske sykdommer og forstyrrelser. Etterhvert har det blitt et sykdomspanorama som omfatter flere hundre forskjellige psykiatriske sykdommer.

Blant våre vanlige og utbredte livsproblemer og tilværelsesplager står ensomheten i en særstilling. Ensomhet er et slags uregjerlig ugress som ikke lar seg omplante til psykiatriens velordenete og striglete hageanlegg. Ensomheten er en av disse tingene som bremser psykiatriens fremmarsj, fordi den viser at selv det å være normal og leve normalt også kan oppleves som smertelig og plagsomt. Noen velger til og med å ha det slik, de hevder til og med at ensomheten og dens utøvere – enstøingene – har en spesiell verdi for både mennesker og samfunn. I et debattinnlegg i Bergens Tidende høsten 2010 kunne man under en leserdiskusjon om ensomhet og glemte eksistenser lese følgende:

«Jeg ønsker selv å leve uten noen nær meg. Jeg ønsker å leve alene. Det at du ikke aksepterer at det finnes slike som meg, skremmer deg muligens. Men vi finnes her ute, alle vi som ikke har lyst å ha med noen å gjøre.” 

Er denne selvvalgte ensomheten eller aleneværen den samme ensomheten som kommer til oss uten at vi ønsker det? For det finnes åpenbart en slags ensomhet som enkelte av oss av ulike positive grunner ønsker og søker, en ensomhet som synes å åpne for positive muligheter. Uten at noen sjeler våger og har styrken som kreves til å holde seg borte fra folk og stenge seg ute fra samfunn og selskapelighet er det rett og slett ikke mulig å tenke mange viktige tankerekker til ende, skrive seg gjennom lengre litterære verk, eller frembringe store kunstverk innen musikk eller maleri. Man trenger altså ikke ha noen psykiatrisk lidelse nå man er ensom eller føle seg fullstendig fortapt i sin ensomhet.

Selv etter årtier med diagnostikernes umettelige jakt på stadig nye potensielle psykiatriske lidelser, har ensomheten som sådan hele tiden sluppet unna i begge de to kjente diagnosesystemene DSM og ICD.

Men ensomheten har ikke kunnet føle seg for trygg; det psykiatriske blikket har formelig klistret seg på den for å få ut av den så mye sykelighet som mulig. Typisk nok har det diagnostiske blikket hengt seg opp ved at det helt åpenbart finnes enkeltpersoner som synes å foretrekke å være alene, og som opplever samvær og felleskap med andre som en påkjenning.

Forskere har f.eks. oppdaget at noen barn er mer sky og unngående i sosiale sammenhenger enn vanlige banr. De viser tydelige tegn på at lett opplever ubehag når de er sammen med for  mange og særlig ukjente andre barn, og at de gjerne holder seg for seg selv og foretrekker sitt eget selskap. Noen av disse barna er også sosialt engstelige og får diagnose som sosial fobi/overdrevet skyhet, og vil kunne profitere på egnet hjelp og opplæring. Sosial fobi er selvsagt også en utbredt forstyrrelse blant voksne mennesker, som kan føre med seg tilbaketrekking, isolasjon og påfølgende plager med opplevd ensomhet.

Barnepsykiateren Sula Wolf (1995) følger i sin bok ‘Enstøinger. Livsbanen til uvanlige barn‘ en gruppe  hun omtaler som schizoide barn eller enstøinger. De fleste av Wolfs enstøingsbarn mener hun selv hører til innenfor normalvariasjonen, mens andre igjen tilhører det mildere området av det autistiske spektrum. Hos disse beror tendens til isolasjon og sosial unngåelse antagelig på subtile eller grovere mangler i evneunderlaget for sosial kontakt og omgang. Aviket i sosiale evner kommer presumptivt av defekter i de nevrale systemene som oppbærer sosial fungering hos mennesker. Samtidig har forskere også påvist at mange autistiske barn utover sine vansker i sosialt samspill også opplever vedvarende og plagsom ensomhet, som kanskje kunne avhjelpes ved enkle tiltak som fører dem inn i avgrensete relasjoner til noen få andre eller bare ett annet barn.

Også blant voksne personligheter finner man ganske hyppig individer som foretrekker sitt eget selskap foran samvær med andre, og det i større målestokk enn det som er gjennomsnittlig og i et omfang som eventuelt også kan resultere i sosiale og yrkesmessige funksjonshemninger. Slike personligheter kan omtales som unngående-engstelige og sky eller rett og slett som schizoide mennesker som gjerne unngår andre fordi de har det som kalles ‘sosial anhedonia‘ (nedsatt glede av samvær) eller at kjenner en slags sosial aversjon overfor nærhet og kontakt med andre personer.

Også andre psykiatriske lidelser hos voksne vil lett påvirke deres muligheter til og tilfredshet ved sosial omgang, og som følge av komplikasjoner dette fører med seg kunne resultere i tilbaketrekning og plagsom ensomhet. Et slik forløp ser en gjerne ved såkalt ‘Dysmorfofobi’ eller ‘Kroppsdysmorfisk forstyrrelse’ som kan ligne på en slags ‘stygghetsfobi’.

Det kan være verdt å gjøre oppmerksom på at ikke alle enstøinger oppfatter seg selv som plagete og lidende mennesker. Den amerikanske forfatteren Anneli Rufus har en hjemmeside for normale enstøinger kalt ‘Partiet for en‘ under mottoet ‘Enstøinger, foren dere! – vel på en måte‘.

Hun ser klart mer oppløftende på enstøingene enn fagfolkene har en tendens til, og skriver f.eks. at:

«Blant de mest kreative, talentfulle menneskene som noensinne har levd vil du finne svært mange enstøinger. Inennfor kunst, vitenskap, filosofi, underholdning, endog i lagsport.» (mer om dette, se – http://www.annelirufus.com/partyofone/)

Den ‘frie’ og udiagnostiserte ensomheten

Men selv om ‘tampen brenner’ har altså ensomheten i seg selv så langt sluppet unna diagnostisk kategorisering. Fortsatt befinner den seg her ute i det normale livet, et vanlig fenomen og som noe vi bare må forholde oss til og godta som en del av vår ordinære tilværelse.

Egentlig er det merkelig, fordi opplevelsen av ensomhet kan være ganske lidelsesfull og forbundet med mange negative helsevirkninger.

Kanskje er det bare fordi det er noe uhåndterlig og udefinerbart med ensomheten som gjør at psykiatrien så langt har holdt fingerene av fatet? Kanskje vet egentlig ikke psykiaterne hvordan man skal behandle vekk ensomhet, slik man ikke har funnet ut hvordan man kan behandle gråt, latter og andre litt urasjonelle menneskelige fenomener? Kanskje er det rett og slett bare så enkelt at det ikke er lett å medisinere vekk ensomhet? Jeg kan innrømme at jeg har opplevd særlig iherdige psykiatere forsøke seg også på det prosjektet. Som kjent er ingen plager hos mennesker så bagatellmessige, naturlige eller diffuse at ikke en eller annen psykiater med ekstra stor faglig selvtillitt vil gå igang med forsøk på å kurere den ved litt målrettet medikamentell behandling.

Men ingen vet hvor lenge denne situasjonen kommer til å vare, for det har naturligvis vært tett ved at ensomheten har funnet sin rettmessige plass som psykiatrisk lidelse. Det første skrittet er i virkeligheten allerede tatt; pågående ensomhetsforskerne har forlengst påvist at ensomhet kan være helseskadelig både for kropp og sjel. Heldigvis vet fortsatt ingen hvor haren vil hoppe, men vi vet meget godt hvor diagnosepsykiatrien til slutt kommer til å bevege seg når det gjelder ensomheten. Sporene avslører dens hensikter altfor tydelig.

Hva er det da med ensomheten som så langt har reddet den slik at den fortsatt er overlatt til det naturlige livet, fri fra forvirrende diagnosesjargong og uttørkende profesjonell ekspertise? Hva er det som gjør at du og jeg og alle de andre der ute får beholde våre små og store ensomheter i fred for de grådige fagfolkene?

Ensomhetens filosofi

Kan man være ensom og plages av ensomhet uten å vite om det? Jeg tror at det ofte tilfelle; at mange mennesker går omkring der ute mens de kjenner seg sterkt plaget av alle slags besettelser og lidelser. Men bak alt sammen, i bunnen av det hele, ligger den stumme ensomheten sammen med sin dobbeltgjenger frykten for ensomheten, uten å gi seg til kjenne. Hva er så denne fryktede ensomheten? Hvor kommer den fra, hva er det den vil med meg? Hva skal jeg gjøre med den?

Ensomheten er så vanskelig å innfange og holde fast, kanskje fordi den mest av alt ligner på ingenting, på forunderlige størrelser som null og fravær og vakuum. Slik null har en vesentlig  rolle i all matematikk, spiller ensomhet en viktig og til og med nødvendig rolle i menneskers liv. Denne ledsageren i tilværelsen  som ingen helt vet å bli klok på. Skyggen som er igjen selv om solen forlengst har gått ned, tomheten når alle har andre ting å gjøre enn å beskjeftige seg med vår person, når det kjennes som om ingen bryr seg om vår eksistens lenger. Skal jeg noensinne slippe å kjenne at like bortenfor meg følger ensomheten meg i hælene, like i nærheten, det lille steget bak meg, hele tiden klar til å melde sin ankomst?

Ensomhet er dette merkelige og ulegelige såret der inne i hjertets hjerte. En verkende miks av følelser som både griper en i strupen fra innsiden samtidig som den legger seg som grå fuktig tåke over ens sosiale tilværelse. Ensomhet rommer noe som minner om skrekk eller frykt som en ikke kan flykte fra, en fullstendig egenartet og sær smerte, men også lengselens vedmod. Ensomhet  inneholder alltid smak av melankoli, svien etter den grådige tomhetens klo. Ensomhet er livsskyggen som hvisker noe ubehagelig inn i mitt hjertes hemmelige øre, et ekko langt langt borte fra som samtidig lyder som om det kommer fra min egen stemme.

Det er kanskje ikke så rart at den som våger å snakke om ensomheten sin synes å snakke om mange andre ting enn ensomhet. Hvorfor det er slik? Ensomhet har større likhet med en flyktig væske, med vann enn med en gjenstand, en ting. For det vi tenker på når vi snakker om ensomhet flyter inn i, løser seg opp i og smelter sammen med andre følelser, som det å være for seg selv, som skrekken for utstøtelse og separasjon, som frykten for avstand, som lengsel etter og håp om nærhet, som det å isolere seg og trekke seg vekk fra alt fremmed som ikke er en selv; alle disse tingene er jo noe annet. Dette viser at  språkets eget vesen gjør det umulig å snakke rasjonelt eller tydelig om ensomhet, fordi en da alltid snakker om disse andre tingene som ikke er det samme som ensomheten. Den som holder hodet kaldt snakker følgelig lite om ensomhet, slik må det være. Hvem greier å holde sitt hode kaldt hele tiden med et bankende hjerte i brystet? Vi må tåle ensomheten, slik vi må leve med mørke og kulde og døden og hverandre. Trenger vi egentlig å snakke et enste ord om den? Holder det ikke at den hele tiden ledsager oss som en ubedt og uønsket gjest?

Alle ting har sin tid og sin plass i denne tilværelsen, sier Bibelens Prediker. Endog ensomhet har sin tid, den har en rolle å spille i det individuelle menneskelivet. Kanskje fører den ensidige trangen til å flykte fra ensomheten, å unngå den for all pris, til ‘tomhet og jag etter vind’, dvs. det er en fåfengt innsats. Den som er villig til å innrette hele livet med sikte på å unngå ensomhet, påfører derved seg selv kanskje andre og verre plager. Det finnes en balanse i tingene, også det vonde, mørke og ubehagelige må møtes med aktsomhet.  Selv om ensomhet er en uungåelig side ved vår individuelle væren er den allikevel like vanskelig å snakke om som den er å holde ut. Særlig når en skal finne ord for å uttrykke og formidle egen ensomhet.

Å skrive om ensomhet er også utfordrende, riktignok på andre måter. Her man må være på vakt overfor flere fristelser som kan forvrenge vår forståelse av ensomhet som menneskelig fenomen. Den sterke fristelsen til grunn inderlighet og medfølelse, fristelsen til fortrøstende opptatthet av det almenneskelige slik at man ikke innfanger den individuelle erfaring av ensomhet under det moderne livets betingelser. En annen fristelse er at man bare oppdager ensomhet hos de ‘andre’, hos grupper av syke og det man med et nedverdigende uttrykk velger å omtale som ressursvake mennesker.

Det handler om å ruste opp sin oppmerksom for å gå i møte med ensomhet, slik at man er fullt oppmerksom på en riktig måte. Filosofen Susan Sontag var opptatt av oppmerksomhetens kunst i møtet med menneskelige fenomener; hun skriver:

«Tanken må først og fremst være avventende, tom, ikke på jakt etter noen ting, men rede til å motta objektet som skal komme i dets nakne sannhet.»

Hva ‘er’ så ensomhet? Om den krevende men varierte opplevelsen av ensomhet

La oss forsøke; vi skal snakke og skrive litt om den nakne ensomhet. Først av alt; dette ene som vi alle vet: Ensomhet er selvfølgelig ikke det samme som ‘å være alene.’
Vi opplever ofte aleneværen eller det som på engelsk heter ‘solitude’ som noe positivt, som lettelsen etter et besølt når alle sammen har reist sin vei, som det å komme hjem til seg selv etter jobb og nyte det at man er mutters alene uten en sjel i nærheten. Bortsett fra katten eller kanarifuglen.
 
Mange mennesker som bor eller lever eller er opptatt med en spesiell aktivitet alene opplever seg ikke som ensomme. Noen enslige og aleneboende personer synes faktisk heller å trives med ensomheten sin.
 
 
Omvendt er det utvilsomt slik at noen mennesker føler seg ‘alene’ eller frakoblet fra andre, selv når omgitt med folk og lever sammen med andre. Vi kjenner alle denne merkelige og ubehagelige følelsen fra selskapslivet; av å stå utenfor, av å ikke høre til, av å være til overs, av å ikke kjenne noen, av å være redd for å snakke med noen eller gå bort til dem eller til og med av å være verdiløs eller betydningsløs..
 
Teologen Paul Tillich hadde kanskje akkurat dette i tankene da han pekte på at  språket vårt:
 
 
«har skapt ordet ‘ensomhet’ for å uttrykke smerten ved å være alene. Og det har skapt ordet  ‘alene-væren’ (solitude) for å uttrykke storheten i det å være alene.»
 

Den nederlandske forskeren Jenny de Jong-Gierveld definerer ensomhet som:

«en situasjon som oppleves av den enkelte der det er en ubehagelig eller utillatelig mangel når det gjelder (kvaliteten til) bestemte relasjoner. Dette omfatter situasjoner der en rekke av de eksisterende relasjonene er dårligere enn det som betraktes som ønskelig eller tillatelig eller situasjoner der den nærheten man ønsker seg ikke har blitt realisert. Oppfattet på denne måten omfatter ensomhet den måten som en person opplever og vurderer sin isolasjon og mangel på kommunikasjon med andre mennesker.’

Ulike former for ensomhetsopplevelse: Ensomhet som kontakthunger og kontaktsavn

I den viktige artikkelen ‘Behovet for å høre til’ hevder Baumeister og Leary (1995) at det som kalles ’tilhørighetshypotesen’ innebærer at mennesker har en sterk trang eller drift til å danne og opprettholde varige, positive og signifikante mellommenneskelige relasjoner som i det minste har et minimum omfang og mengde. Dette beyr at vi for det første har behov for hyppige og følelsesmessig positive  samhandlinger med noen få andre mennesker, og for det andre at denne samhandlingen må foregå i sammenheng som utgjør en tidsmessig stabil og varig ramme av følelsesmessig omsorg for hverandres velferd. Samspill med en stadig skiftende rekke av partnere vil være mindre tilfredsstillende enn gjentatte interaksjoner med de(n) samme  person(ene), og relasjoner uten hyppig kontakt vil også være utilfredsstillende. Fravær eller for lav grad av tilhørighetsfølelse vil kunne utgjøre en alvorlig mangel eller deprivasjon og medføre kontakt-savn eller kontakthunger som kan forårsake en rekke skadelige virkninger. Mye av vår menneskelig atferd, følelsesmessige fungering og tenkning er forårsaket av denne grunnleggende mellommenneskelige motivasjonen for samhørighet og kontakt med andre.

Den amerikanske psykologen og ensomhetsforskeren Robert S. Weiss mener at det er grunnlag for å skjelne mellom to ulike typer av ensomhet; han kategoriserer ensomhet inn i to hovedtyper -

Emosjonell isolasjon eller emosjonell ensomhet
 
Ensomhet ved sosial isolasjon eller sosial ensomhet
 
 
Begrepet om  emosjonell eller følelsesmessig ensomhet er avledet fra tilknytningsteori om forholdet mellom foreldre / omsorgspersoner og barn. Når barn skilles fra sine foreldre, viser de separasjonsangst med gråting, søking etter foreldre og hemmet atferd. Voksne knyttes til romantiske partnere og viser  separasjonsreaksjon når de blir skilt fra sine partnere. Weiss definert emosjonell ensomhet som en «separasjonsreaksjon uten et objekt«.
 
Dette betyr at emosjonell ensomhet er forårsaket av mangel på en romantisk eller signifikant partner, og føles som den separasjonsreaksjonen man føler når man blir forlatt av en romantisk partner.
 
Sosial ensomhet, derimot, er den ensomheten mennesker opplever på grunn av mangel på et bredere sosialt nettverk. De føler ikke de er medlemmer av et fellesskap, eller at de har venner eller allierte som de kan søke til og stole på i tider med vansker og nød.
 
 
 
 
Måling av opplevd ensomhet: Bruk av metoden ‘UCLA Ensomhetsskala’

Bruk følgende fremgansmåte for å besvare spørsmålene: O indikerer «Jeg føler ofte på denne måten»/N indikerer «Jeg føler noen ganger på denne måten»/S indikerer «Jeg føler sjelden på denne måten»/A indikerer «Jeg føler aldri på denne måten»

Spørsmålene:
Hvor ofte føler du deg ulykkelig fordi du må gjøre så mange ting alene ? O N S A
Hvor ofte føler du at du har ingen å snakke med? O N S A
Hvor ofte føler du at du kan ikke tåle å være så mye alene? O N S A
Hvor ofte føler du at det er ingen som virkelig forstår deg? O N S A
Hvor ofte merker du at du går å venter på at folk skal ringe deg eller skrive til deg? O N S A
Hvor ofte føler du deg fullstendig alene? O N S A
Hvor ofte føler du at du er ute av stand til å få kontakt med og kommunisere med folk som er rundt deg? O N S A
Hvor ofte føler du deg utsultet på selskap eller kontakt? O N S A
Hvor ofte føler du at du har vanskelig for å få deg venner? O N S A
Hvor ofte føler du deg stengt ute og ekskludert av andre ? O N S A

Skåring: 0=4, N=3, S=2, A= 1. Deretter summerer du skårene dine. Skårer mellom 15 og 20 betraktes som en normal opplevelse av ensomhet. Skårer over 30 indikerer at en person opplever alvorlig ensomhet. Dersom ensomhetsskåren din er høyere enn du føler deg komfortable med, dersom det gjør at du føler deg elendig og kjenner smerte knyttet til ensomhet, kan du søke hjelp for dette.

Ensomhet som gradert og variende opplevelse; opplevelseskontinuum

Det hevdes at alle mennesker er eller føler seg ensomme av og til. Man kan kanskje undre seg over hvordan man vet dette; ‘alle’?

Er det virkelig slik at alle mennesker en eller annen gang kjenner seg ensomme?  Hva forteller dette eventuelt om ensomhetsfenomenet dersom det er tilfelle? Kanskje fører det til at vi må være mer opptatt av de livsomstendighetene og sosiale betingelsene som fremkaller eller bevirker ensomhet hos oss? Kanskje betyr at det noen ganger må ensomhet kunne oppfattes som en positiv opplevelse, som et slags signal og en tilskyndelse til endringer i eget liv og av egen måte å leve på?

Kan man føle seg ensomme mens man spiller en fotballkamp med 21 medspillere på banen? Man mener å hevde at ensomhet er en universell og en eksistensiell følelse, at alle mennesker derfor kjenner eller har opplevd denne følelsen. Hvorfor er det slik? Er denne vanlige eller normale følelsen av ensomhet den samme følelsen som den mer sykelige og smertefulle opplevelsen av ensomhet? 

Forfatteren Brendan Myers skriver i boken ‘Loneliness and Revelation. A study of the sacred.’ (2010) om den eksistensielle ensomhetsopplevelsen:

*Jeg har levd alene størstedelen av mitt liv, og det meste av tiden har jeg foretrukket å ha det på den måten….(-)at ensomhet kan være mer enn en sosial situasjon: det kan være en eksistensiell situasjon i menneskelivet. For riktig å kunne forstå ensomhet, og for å forstå relasjoner på en riktig måte, så innså jeg at jeg ikke kunne henvende meg til andre: Jeg måtte gå dypt inn i mitt eget sinn.»
 

I boken ‘Loneliness, Stress and Well-Being: A Helper’s Guide‘ av Philip Michael Murphy,Gary Allan Kupshik hevder forfatterne at ensomhet må forståes som et gradert fenomen, som et kontinuum.

Det innebærer at folk er ikke enten ensomme eller ikke;  de fleste er litt ensomme, noen er ganske ensomme og færre er svært ensomme.

Andre forsøker å se forkjeller i ensomhetsopplevelse ut fra et tidsperspektiv; de skjelner derfor mellom kortvarig eller forbigående, akutt og situasjonsbestemt og en langvarig og kronisk ensomhet.  Dette er en annen viktig typologisk inndeling av ensomhet som altså retter fokus mot tidsaspektet ved ensomhetserfaringen. En beslektet inndeling har oså blitt referert til som skillet mellom tilstands-ensomhet og trekk-ensomhet.

Forbigående tilstandsensomhet: den er av kortere varighet og blir forårsaket av noe i miljøet, og kan lettes på enkle måter: Når en person er syk og ikke kan omgås med venner er dette et tilfelle av forbigående ensomhet. Når personen kommer seg og får det bedre det ville være lett for dem å lindre sin ensomhet.

Situasjonell ensomhet: denne slags ensomhet oppstår gjerne ved brudd i forhold eller overganger i livet, mellom jobber eller skifte av bosted og de endringer og tap av sosiale nettver som gjerne følger med slike endringer.
 
Kronisk trekkensomhet: Dette er alvorligere ensomhet fordi den er mer permanent og forårsaket av egenskaper hos personen, og derfor kan ikke så lett elimineres: En person som føler seg ensom uansett om hun tar del i en familiesammenkomst, er med venner eller er alene opplever kronisk ensomhet. Det spiller ingen rolle hva som skjer i omgivelsene, opplevelsen av ensomhet er alltid der.

For de fleste er altså ensomhet en forbigående følelse som forsvinner like raskt som den dukker opp. For noen andre kan derimot ensomhet bli en plagsom og nesten permanent opplevelse, som alldri slipper taket. Selv om vi kjenner det slik, har ensomhet egentlig lite eller ingenting å gjøre med selve det å være alene. Noen mennesker føler ensomheten mest intenst når de er sammen med andre. Det er mulig å kjenne seg uutholdelig ensom sammen med andre, og å være fullstendig alene uten å føle seg ensom overhodet.

Den amerikanske coaching-terapeuten Martha Beck viser oss hvorledes vi må lære oss å se den positive tilskyndelsen som bor i vår ensomhetsfølelse:

«Ensomhet er, heller en å avsløre en eller annen svikt, bevis på at din medfødte søken etter samhørighet er intakt.» 

Kan ensomhetsopplevelser bre seg i sosiale nettverk slik smittsomme sykdommer gjør det?

Til vanlig forestiller vi oss ensomhet som en fullstendig individuell og følelsesmessig tilstand. Som en tilstand eller vanskelig følelse som rammer oss som individer, som følge av tilfeldige omstendigheter eller manglende sosiale ferdigheter.

Psykologen og ensomhetsforskeren John Cacioppo mener at dette ikke treffer hva det innebærer at mennesker føler seg ensomme og at vi trenger å endre på måten vi ser ensomhet på: han skriver –

«Ensomhet har før blitt oppfattet som depresjon, innadvendthet, skyhet eller svake sosiale ferdigheter. (-). Dette viser seg ikke å være riktig. Forskningen som vi og andre har gjort tyder på at ensomhet i virkeligheten er en grunnleggende menneskelig motiverende tilstand svært lik sult, tørste eller smerte.»

Cacioppo betrakter ensomhet som en sosial tilstand; ensomhet er et sosialt fenomen som kan spre seg i samfunnet, fra person til person, nesten som en smittsom sykdom. Som andre sosiale følelser kan ensom spre seg som en bølge i sosiale nettverk mellom mennesker. Det at en person opplever ensomhet, øker sannsynligheten for at andre personer i det sosiale nettverket føler seg ensomme. Jo nærmere relasjonen er, jo sterkere er sannsynligheten for at andre i nettverket føler seg ensomme.

Ensomhet er derfor ikke så mye et symptom på at man mangler venner og kontakter, men en drivkraft for sosial isolasjon. Ensomhet avspeiler ikke den emosjonelle tilstanden til enkeltindividet, men den sosiale helsen og sosiale integrasjonen i hele det samfunnsmessige felleskapet vi er en del av. Vi kan alle fra tid til annen oppleve en følelse av isolasjon, men det ser ut som om ensomhet og isolasjon kan begynne å spre seg fra individ til individ i sosiale nettverk som følge av at isolasjonsdrivende krefter festner seg i samfunnet. Hva skjer når individer ‘pådrar seg’ eller ‘rammes’ av ensomhet. Cacioppo tror det skjer gjennom at folk sprer negative følelser og innstillinger til hverandre, sammen med mistro og en følelse av sosiale trusler. Mekanismen for spredning av ensomhet ligger at at folk sprer negative sosiale følelser til hverandre som øker avstand og isolasjonen i det sosiale miljøet. Ensomhetsfaktoren forteller at et sosialt miljø henger dårlig sammen eller er begynt å slå sprekker; gradvis driver spredningen av bøler av negative følelser og innstillinger stadig flere individer ut i utkantene og de tynnnere delene av det sosiale nettverket med færre forbindelser og relasjoner til andre.

Det ensomme mennesket

Mennesker hadde opprinnelig mye å frykte i denne verden. Rovdyr, lyn og torden, storm og kulde, infeksjoner og sykdommer, tåke og mørke; verden var opprinnelig et nådeløst sted. Dette har forandret seg; i den moderne tekniske tilværelsen med velferdsordninger og alskens beskyttelser og sikkerhetsanordninger er det få farer og fiender tilbake å frykte. Men underlig nok, vår gamle ledsager frykten er fortsatt med oss. I stedenfor de opprinnlige har vi skaffet oss nye farer, nye fiender.

En av de tingene som virker mest truende på oss i vår tid er ensomhet. Først og fremst vår egen individuelle ensomhet, men også ensomheten til mennesker som vi bryr oss om.

Vi gjør nesten hva det skal være for å bekjempe den, for å unnslippe den. Ensomhetsbekjempelse utgjør for moderne mennesker store industrier, hele bransjer har som hovedoppgave å finne hjelpemidler og instrumenter og valedninger som kan hjelpe oss med å unnslippe det mangehodete ensomhetstrollet.

For noen er ensomhet det moderne menneskets mest plagsomme sykdom. Da vil vi gjerne at noen helbreder oss; hvorfor kan ikke den fremgangsrike farmakologiske industrien like gjerne finne opp en ‘samværspille’ som en ‘lykkepille’. En velsignet magisk ensomhetspille slik at vi kunne bli spart for denne merkelig plagsomme tilstanden, dette kvelende nærværet av fravær, av ingenting, av tomhet.

Ofte føler vi oss beleiret av ensomheten, andre ganger nærmest jaget; vi er konstant på flukt fra et fraværsspøkelse som både befinner seg i oss selv og samtidig i alle de andre.

Ensomhet er noe vi føler, vi kjenner det som om noen griper tak i oss, som en ubehagelig berøring, som noe som verker et sted i kroppen. Noen forteller at de kan se ensomheten, som en fargeløshet inne i alle fargene, en formløshet midt inne i spillet av former og gjenstander. Av og til kan vil til og med høre ensomheten. Ensomhet er en slags trist og mørk korsang som vi synger sammen med alle andre mennesker på denne jord, men så oppfatter vi bare vår egen spinkle og skjelvende stemme.

Kanskje må vi lære oss å gjenoppdage denne indre dyphørselen vi har i oss og som gjør at vi kan gjenoppdage den fellesmenneskelige korsangen som bærer frem vår egen stemme før ensomhetens desperasjon faller over oss.

Det er vanskelig å forstå ensomhet ved å bruke den kjølige og nøkterne fornuften vår; sett med fornuftens blikk er det utvilsomt noe dypt paradoksalt og gåtefullt med ensomheten. Ensomheten er en slags ondartet trolldom som tryller fellesskapet og den sosiale tilhørighetsfølelsen vekk jo mer vi trenger og ønsker den, som om luften vi puster i kunne bli tryllet vekk av at vi puster i den. I ensomheten opplever vi at andre ikke er der selv når de er der, de er langt langt borte og fjerner seg hele tiden fra oss.

Allikevel er ensomheten  der, nesten hele tiden. Den henger fast i oss, den kleber ved et eller annet i oss vi ikke vet om. Aldri gir den oss opp, aldri gir den oss endelig fred. Når vi av og til endelig omfavnes av og henrykkes i fellesskap og samvær, da merker vi at den fremdeles er der. I bakgrunnen, det er riktig. Men allikevel holder den fast i oss, som et barn som ikke vil slippe sin mor. Som en svak eller sterkere skygge som følger oss i ‘mangesomheten’ og det sosiale sollyset.

Den japanske forfatteren Murakami skriver et sted om dette:

«Hvorfor må folk være så ensomme? Hva er poenget med det hele? Millioner av mennesker i denne verden, alle sammen fulle av lengsel, for at andre skal tilfredsstille dem, men allikevel  isolerer de seg. Hvorfor? Ble jorden plassert her bare for å gi næring til menneskenes ensomhet?»

Det er ikke noen grunn til å tvile på at det er trekk ved den moderne samfunnsmessige tilværelsen som på en påtrengende måte setter det ensomme mennesket på dagsorden. Samtidig som vi opplever dette samfunnets oppjagete krav på oss, om deltakelse og tilgjengelighet og omgjengelighet og bruk av alle våre sosiale antenner, samtidig som vi  bærer med oss mobiltelefoner og alskens tilgjengelighetsteknologier så opplever vi oss selv mer og mer som et slags sosialt atom. En sosial monade blant et utall av andre monader. Tilværelsen er full av møteplasser, arenaer, sosiale medier; vi har hele tiden enkel tilgang til andre. Som mangefargete klinkekuler farer vi frem og tilbake i det sosiale landskapet, vi passerer hvernandre, vi støter borti og inn i og mot hverandre. Men er like ‘klinkekuler’ av den grunn ‘sosiale’?

Midt oppe i all samhandling, samspill og relatering kjenner vi oss som en slags omvendte eremitter, eremitter som finner eller kanskje påføres ensomhet ved å være mest mulig sammen med alle andre. Kanskje har vi uten å ville det frembrakt et nytt moderne samfunnsfenomen vi kan kalle ‘sosial-eremitt'; en tilstand der vi befinner oss fullstendig på egen hånd og alene i den sosiale ødemarken.

Men vi må spørre oss om hva dette kommer av? Hvorfor det kan se ut som om våre moderne samfunn taper kampen mot ensomheten? Hva er det slags feilgrep vi gjør som fører til at vi oppnår det motsatte av det vi ønsker å oppnå?

Ensomhet er ikke bare en sosial tilstand, noe som handler om hvordan det står til med vårt sosiale liv.  Ensomhet handler heller ikke om det vi ynder å tenke i vår rasjonelle tid, at det er snakk om en slags beklagelig medisinsk-psykiatrisk tilstand eller forstyrrelse som kan avhjelpes av ensomhetsterapier og ensomhetsterapeuter. Ensomhet er selvsagt også dette som blikket faller først på.

Men samtidig er ensomhetens stemme en polyfon stemme; den kan skifte skikkelse og fremstå i mange utgaver, gode eller onde, frivillige eller ufrivillige, øyeblikkspregete eller kroniske.

Kanskje må vi åpne oss for at  ensomhet først og fremst er en eksistensiell tilstand. I den grad vi ønsker å være det mennesket vi er er det mange ting vi må komme overens med; eksistensiell ensomhet er en av dem. For den som holder på å kveles av isolasjon og gå under i ensomhetens smerte er det kanskje liten trøst å finne i akkurat dette. Men det er ikke desto mindre nødvendig å begynne her.

Det betyr at mennesket har et ensomt hjerte. Det betyr at kanskje finner nevrovitenskapen ut at det er riktig det som gruppen Delillos synger om at ‘hjernen er alene’; dvs. at vi til og med er utrustet med en ensom hjerne. Mange visdomsforfattere hevder likeens at menneskedyret i bunn og grunn er et ensomt dyr, mennesker er ensomme som følge av sitt eget grunnleggende vesen. Vi har et eget innebygget talent for ensomhet.

Den amerikanske romanforfatteren Thomas Wolfe skriver i essayet «Guds ensomme menneske» om den ontologiske eller universelle siden ved menneskers opplevelse av ensomhet:

«Hele mitt livs overbevisning hviler nå på tanken om at ensomhet, langt fra å være et sjeldent og merkelig fenomen, spesielt for meg og for noen få andre ensomme mennesker, er et sentralt og uunngåelig faktum i den menneskelig eksistensen. Når vi undersøker øyeblikkene, handlinger og uttalelser fra alle typer mennesker – ikke bare sorgen og ekstasen til de største diktere, men også den enorme ulykkeligheten til den  gjennomsnittlig sjel … da tror jeg at vi oppdager at de alle lider av den samme tingen. Den endelige årsaken til deres klager er ensomhet.»

Dersom vi overser dette i vår mentalhygienske og sosialreformistiske iver kommer vi fort på avveier, både som individer og som samfunn. Som en svensk sosialkommentator skriver;

‘man kan ikke lage lover mot ensomheten’.

Det ensomme samfunnet
Jo ensommere vårt samfunn er, jo større er også sannsynligheten for at vi selv kommer til å oppleve ensomhet. Hva vet vi om samfunnsmessige forhold og forandringers rolle for individers ensomhetsfølelse?

Studier antyder at ensomhet kan være et økende problem i mange moderne vestlige samfunn.  I boken ‘Den ensomme amerikaner.  Økende avstand mellom mennesker i det 21. århundret» (2009) skriver forfatterne Olds og Schwartz at viktige samfunnsendringer påvirker amerikanernes forhold til hverandre, og at dette gjør at mange føler seg mer alene:

«Amerikanere i det 21. århundret  bruker mer  teknologi  for å holde kontakt med med hverandre enn noe annet samfunn i historien,  men på en eller annen måte svikter hjelpemidlene  oss; studier viser at vi føler oss i økende grad alene.»

En rekke strukturelle endringer i samfunnet synes å ha stor betydning for vår opplevelse av fellesskap og ensomhet. 25% av alle amerikanske husholdninger er i 2000 en-person husholdninger, og tallet har økt jevnt og trutt siden tiåret etter krigen. Men enkeltperson-husholdninger er ikke et amerikansk fenomen; tallene er høyere (over 40 %) i de skandinaviske landene og i mange andre europeiske land. Og antallet enperson-husholdninger øker globalt og i land som India og Kina med stor fart.

I boken ‘Å gå solo. Det ekstraordinære veksten til og overraskende appellen til det å leve alene» (2012) hevder forfatteren Eric Klineberg at:

«Fremveksten til det å leve alene har vært en transformativ sosial erfaring.»

Det at så mange lever alene påvirker vår oppfatning av oss selv og andre, det påvirker samfunnets økonomiske liv og våre sosiale institusjoner. Det å leve handler ikke nødvendigvis om negative sider som å slite med ensomhet. Han sier videre -

«Til tross for at det er så utbredt, er det å leve alene en av de minst diskuterte og følgelig dårligst forståtte spørsmål i vår tid.»

Klineberg skriver videre:

«Det å leve alene er noe som hver person eller familie opplever som en svært privat sak, når den i virkeligheten er en mer og mer vanlig tilstand som fortjener å bli behandlet som et område av stor offentlig betydning.»

Paralellt med endringene i samfunnet registrer man økende tegn på at moderne mennesker blir eller føler seg mer sosialt isolerte og ensomme. Stadig flere mennesker rapporterer at de har færre mennesker som de kan snakke med om viktige ting enn før, og stadig flere sier at det  finnes ingen som de kan diskutere viktige ting med. Over noen tiår har moderne samfunn gjennomgått store forandringer, og en av følgene er at folk er mer alene.

Dette reiser mange spørsmål, for annen forskning har klart demonstrert at sosial tilknytning, støtte og tilhørighet spiller en viktig rolle for vår helse, hvordan vi responderer på stress, hvor lenge vi lever, hvor robuste våre immunsystemer er, og hvor effektivt vi kan bekjempe ulike sykdommer.  Sosial tilknytning og felleskap er godt for både helse og samfunn.

Samtidig viser studier at det er stadig vanskeligere for oss å snakke om vår ensomhet; mentale lidelser blir avstigmatisert mens ensomhet blir restigmatisert. Psykiatere har bemerket at  pasientenes plager ofte er sammenvevd med ensomhet og isolasjon, uavhengig av andre diagnoser de måtte ha. Men for pasientene er det lettere å snakke om angst og depresjon, enn om den ensomhet som tynger dem. Mange pasienter der en følelse av sosial isolasjon sterkt bidrar til plagene deres, unngår bevisst å bruke ordet ensom, men samtidig er det å benekte egen ensomhet ødeleggende for en selv.  Det oppleves lett som syting dersom man forteller at det man sliter med er  ensomhet, mens det å være offer for mentale sykdommer eller andres overgrep og urett virker som mer reelle klager.

Det amerikanske samfunnet legger stor vekt på å greie seg selvog stå på egne ben. Når en konfronteres med problemer, er den viktigste tilnærmingen en kjøpe-seg-ut-av-problemet løsning.  På den lyse siden er handler det det om heroisme og styrke i det å kunne stå alene i livskampen, den mørke siden handler om nederlag, å føle seg alene og satt utenfor. Bare taperne føler seg ensomme. Mange føler seg satt utenfor, en følelse som det er lett å bagatellisere men som synes å ha stor betydning og mange viktige implikasjoner for sosialt og personlig liv.

Ulike forskere har pekt på at ensomhet kan være en følge av sosiale prosesser som påvirker personlig liv i moderne samfunn.

Sosiologen Philip Slater skriver i boken «På søken etter ensomhet»(1970) at ensomhet kan sees på som en følge av tenologiens utvikling der vi stadig skaffer oss hjelpemidler som gjør oss mer og mer uavhengige av andre. Vi skaffer oss aktivt mer og mer av det som gjør oss ulykkeligere:

«En enorm teknologi synes å ha satt seg selv oppgaven å gjøre det unødvendig for alle mennesker noen gang å måtte spørre andre om noe som helst i løpet av dagliglivet. (-) Vi søker mer og mer privathet, og føler oss mer og mer fremmedgjorte og ensomme mens vi gjør det.»

I boken ‘Det transparente selvet’ (1971)skriver psykologen Sidney Jourard:

«Vi kamuflerer  vårt sanne vesen overfor andre for å beskytte oss selv mot kritikk eller avvisning. Vi må betale en høy pris for denne beskyttelsen. Når de andre i vårt liv vi ikke lærer oss å kjenne på en sann måte, blir vi misforstått. Når vi blir misforstått, spesielt av familie og venner, bli vi det «ensomme massemennesket». Enda verre er det at når vi lykkes i å skjule vårt vesen overfor andre, har vi en tendens til å miste kontakten med våre virkelige selv. Dette tapet av kontakt med selvet bidrar til sykdom i mange slags former.»

Undersøkelser i andre vestlige land bekrefter for en stor del de tendensene man finner i USA. En samlet vurdering av undersøkelser på grunnlag av ulike mål for ensomhet tyder på at ensomhetsopplevelsen er økende i de vestlige befolkningene og kanskje mest i deler av disse befolkningene.

Studier fra Storbritannia har vist at 48% av befolkningen der tror at folk generelt blir mer ensomme i vår tid; man finner er at ensomhet berører mange av oss på et eller annet tidspunkt. Bare 22% av oss føler seg aldri ensom og én av ti av oss føles seg ofte ensom(11%). Mer enn en tredjel av oss (42%) har følt seg deprimert fordi vi føler oss alene.
Smerten ved selve ensomheten er den skarpere enden av en mye vanligere mildere følelse av sosial frakobling. Forskning antyder at denne følelsen er ganske utbredt blant folk: i Storbritannias fant man i en undersøkelse som involverte 4600 online respondenter, at 24,1% kke føler seg følelsesmessig knyttet til andre, 34,8% føler seg ikke knyttet til storsamfunnet og 35,4% mener at de ikke får nok oppmerksomhet.

Ensomhet på norsk

I et intervju sier forfatteren og ensomhetsforskeren professor Knut Halvorsen at:

«I en norsk undersøkelse svarte 79 prosent av befolkningen at de aldri følte seg ensomme. Ca. 4 prosent svarte at de følte seg ofte ensomme, og 18 prosent at de følte seg ensomme av og til. Likevel mener jeg at ensomhetsfølelsen er fellesmenneskelig, noe vi alle har følt i blant og kan kjenne igjen.»

Den norske ensomhetsstatistikken forteller at det blant innvandrere er opp mot 40 % som oppgir at de tidvis føler seg ensomme, noe som er klart mer enn i den norske gjennomsnittsbefolkningen. Kvinner oppgir noe oftere enn menn at de føler seg ensomme, og ungdommer og yngre voksne er mer ensomme enn andre voksne grupper. Også eldre mennesker over 80 oppgir oftere at de føler seg ensomme.

Norsk ensomhetsstatistikk (VG)

Den mørke siden ved ensomhet: helsevirkninger av ensomhet

Den amerikanske psykologen John Cacioppo fra Chicago-Universitetet har forsket på de fysiologiske og helsemessige effekten av ensomhet. Han hevder at ensomhet fungerer på ulike måter som svekker individenes helse. Ensomhet setter i gang en rekke patofysiologiske prosesser som utfolder seg langsomt og over tid. Resultatet er at ensomme individer opplever et høyere nivåer av kumulativ fysiologisk slitasje.

Cacioppo finner at:

• Det å leve alene øker risikoen for selvmord for unge og gamle.
• Ensomme individer rapporterer høyere nivåer av opplevd stress selv når de utsettes for samme stressfaktorer som ikke-ensomme mennesker, og selv når de slapper av.
• Ensomme menneskers sosiale samsvær er ikke slike positive som hos andre mennesker, de relasjonene de har beskytter dem derfor ikke mot virkninger av stress slik sosiale relasjoner vanligvis gjør.
• Ensomhet øker nivåene av sirkulerende stresshormoner og blodtrykksnivået. Dette påvirker blodsirkulasjonen slik at hjertemuskelen arbeider hardere og blodårene utsettes skade som følge av blodstrømturbulens.
• Ensomhet ødelegger kvaliteten og effektiviteten på individers søvn, slik at den fungerer mindre gjenopprettende, både fysisk og psykisk. De våkner mer om natten og bruke mindre tid i sengen med faktisk å sove enn ikke-ensomme mennesker.

Selvvalgt og positiv ensomhet eller aleneværen (solitude)

Vi har sett at noen mennesker blir ‘isolater’ og enstøinger ikke fordi de søker det eller ønsker det, men det er en livsform de blir påført som følge av omstendigheter i livet eller sine egne personlige beskaffenhet. Ofte er denne påførte og ufrivillige sosiale og perosnlige isolasjonen ledsaget av ensomhetskvaler, lidelse, helseplager og dårligere livskvalitet.

For andre er derimot isolasjon, ensomhet og aleneværen noe de velger seg og oppsøker, enten fordi de foretrekker å være alene framfor selskap med andre, eller fordi det å være alene gir et utbytte på det personlige planet som et liv med andre ikke gir. Dersom man studerer nærmere hvordan folk kan ha glede an ensomhet fremgår det at dette er mennesker som gjerne har et svært produktiv og meningsfyllt indre dialog; de er på et vis ikke alene fordi de har lært seg til å lytte til sine egne indre stemmer og finne verdi i disse. Hvordan kan vi forstå denne produktive indre dialogen hos eneboere og eremitter?

Positiv aleneværen (solitude) eller selvvalgt aktiv ensomhet er en viktig bestandel av den åndelige øvelsespraksisen (øvelse=askese) i monastisisme eller munkenes lære. Monastisismens omfatter spesifikke ensomhetspraksiser; munker, eremitter og ørkenfedre aktivt oppsøker spesielle landskaper og ensomme steder som ledd i sin asketiske selvkultivering og for ‘å arbeide på seg selv’.

William Harmless skriver i boken ‘De kristne fra ørkenen. En introduksjon til den tidlige monastisismens litteratur ”(2004) følgende om de utfordringene som eremittmunkene ute i ørkenlandskapet sto overfor:

“Det er slik det er for oss når vi lever blant mennesker. Vi preges av opphisselser og rystelser som blokkere en fra å se sine egne feil: men men en gang man søker ut i roen og stillheten, spesielt i ørkenen, da ser man sine svakheter “.

I stillheten og isolasjonen som hørte sammen med ørkeneksistensen med fravær av ytre variasjon og påvirkninger og mellommenneskelige og sosiale friksjoner ble munkene konfrontere med seg selv og sitt eget indre; i denne settingen kunne de lære ‘å kjenne deg selv’ og å ha ‘omsorg for seg selv’ (Foucault).

Det de oppdaget om sine indre tilbøyeligheter var ikke det samme som våre moderne psykologiske illusjoner om oss selv. Monastikerne oppdaget at vårt indre liv er en ‘moralsk’ verden, i ørkenenisolasjonen ble de tvunget til å rette oppmerksomheten mot sine egne mørke tilbøyeligheter eller ‘demoner’, fristelser og alle slags andre menneskelige svakheter. Læren om ‘de 8 dårlige tankene’, som senere ble til syndelæren i den katolske tradisjonen, ble frembrakt av ørkenfedrene og -mødrene.

Ut fra erfaringen med deres konstante kamp med seg selv utformet de gjennom århundrene en avansert åndelig og psykologisk lære om hvordan å leve fullt ut som mennesker.

“Det mennesket som sitter alene og i ro har sluppet vekk fra tre kriger: det å høre, det å snakke, det å se: men det er én ting som den enkelt hele tiden må kjempe med: det er sitt eget hjerte.”

Den tyske filosofen Thomas Macho (2000) bruker betegnelsen ‘ensomhetssteder‘ om slike steder landskaper som er spesielt egnet for kultivering av ensomhet:

«Ensomhetssteder kjennetegnes vanligvis ikke bare ved fravær av mennesker, men også ved sin ensformighet og homogenitet:  ørkener, hav, skoger, stepper og snøvidder danner (i det minste ved første øyekast) monotone omgivelser der man lett kan forville seg. Men nettopp denne ensartethet favoriserer fremkomsten av  demonene, skikkelsene til  den ‘store andre’, engler og skytsånder.»

Evne til ensomhet eller det å være alene er et viktig trekk ved det vi kan omtale som ‘åndelig modne mennesker’. Neglisjering av denne åndelige praksisen som gjør oss istand til å være alene og mestre det kan kanskje ha skadelige virkninger på både personlig liv og samfunnets liv. Den tyske filosofen Odo Marquard hevder i boken ‘Plädoyer für die Einsamkeitsfähigkeit’  at sivilisering omfatter kultivering av ‘ensomhetsevnen’, og at denne ensomhetsevnen er en ‘selvteknisk kompetanse’.

Han skriver:

 «Den egentlige lidelsen i vår tid er ikke ensomhet som sådan, men mangelen på ensomhetsevne.(-) Man skal ikke gjøre noe alene mer, hverken spise eller skrive, hverken arbeide eller bo, hverken tenke eller sove, hverken snakke eller endog tie, hverken gråte eller være lykkelig, selv det å være alene skal man ikke lenger være alene, alt må foranstaltes sammen med andre.
 

Den kjente moderne trappist-munken Thomas Merton skriver om dette:

«Når samfunnet består av mennesker som ikke kjenner noen innvendig aleneværen/solitude da kan det ikke lenger holdes sammen av kjærlighet: og følgelig holdes det sammen av en voldelig og krenkende myndighet. Men når mennesker på voldsomme måter blir frarøvet sin aleneværen og den frihet som er deres, da blir det samfunnet de lever i råttent, det gjennomsyres av feighet, forakt og hat.»

Thomas Macho (2000) legger i artikkelen ‘Mit sich allein. Einsamkeit als Kulturtechnik‘ (in: Aleida und Jan Assmann (Hrsg): Einsamkeit. Archäologie der literarischen Kommunikation VI, München, Wilhelm Fink, 2000, 27-44) vekt på at i motsetning til den ensomhet som man lider, den man ufrivillig blir påført av omstendigheter I livet så finnes det en annen mer positiv ensomhet. Dette er den ensomheten som man selv aktivt oppsøker og velger seg. Denne aleneværen er en spesiell kontekst eller kulturell teknikk som åpner opp for praktisering av spesielle former for selvrefleksjon. Macho omtaler slike kulturelle teknikker for ‘ensomhetsteknikker’:

 «Hva består ensomhetsteknikker i? De lar seg helt generelt karakteriseres som «fordoblingsteknikker», som strategier for selvbetraktning. Den som ikke bare blir  forlatt av alle mennesker (som vanligvis fører til døden), men som overlever, mestrer og former sin ‘adskillelse’, iscenesetter et slags forhold til seg selv. Idet han oppfatter sin ensomhet uten å bli gal, deler han seg minst i to skikkelser: som et vesen som er alene med seg selv – og derfor egentlig er ‘som to’.»

Macho utvikler sine tanker om aktiv bruk av ensomhetsteknikker videre:

«Ensomhet ‘snakker’, den lokket og overtaler, i dette ligger dens potensielle skadelighet. Den ensomme står i fare for bokstavelig talt å bli ‘snakket i hjel’ , – og det av seg selv (-) For den som er alene, utsetter seg for mange stemmer: uansett om han opplever dem som egne eller fremmede stemmer (. -) Ensomhetsteknikker er strategier for å initiere og å dyrke selvopplevelser (herunder fantasien om forbilder og ‘ledestemmer’); de fører til stimulering og disiplinering – men ikke vilkårlig løsslipping – av den indre dialogen.»

Kunsten å være ensom og leve med ensomhet

Når man har lagt bak seg ensomhetsstatistikk og er ferdig med å sitere store forfattere og lese gjennom alle bøkene om ensomheten, da kommer vi alle som en tilbake til dette ene spørsmålet:

Hva kan jeg gjøre med min egen ensomhet? 

Finnes det oppskrifter man kan følge for å komme overens med sin ensomhet? Er det viktig og riktig å søke å unngå sin ensomhet? Kan jeg se den på en annen måte, være mer tålmodig med den, forandre måten den fremtrer på, måten den opptrer på? Kan jeg utholde og tåle dens selskap, betrakte den mer som en venn enn som en fiende? Kanskje kan jeg endog ha en viss glede av den til tider?

«Problemet er ikke at jeg er singel og trolig bli forbli singel, men at jeg er ensom og trolig vil fortsette å være ensom.» (Charlotte Bronte)

Internett, sosiale medier og ensomhet

Sosiale medier er et interessant område når det gjelder vår opplevelse av ensomhet.

Anneli Rufus skriver i boken ‘Party of One: The Loners Manifesto’:

«Internett er, for einstøinger, et absolutt og total mirakel,»

Litteratur og noen nettsteder om ensomhet:

Baumeister, R. F., and Leary, M. R. (1995). The need to belong: Desire for interpersonal attachment as a fundamental human motivation. Psychol. Bull. 117:497–529.

Boomsma, D. I., Willemse, G., Dolan, C. V., Hawkley, L. C., & Cacioppo, J. T. (2005). Genetic and environmental contributions to loneliness in adults: The Netherlands Twin Register Study. Behavior Genetics. pdf

Booth, R. (1983). Toward an understanding of loneliness. Social Work, 28, 116-119.

Borys, S. and Daniel Perlman. 1985. “Gender Differences in Loneliness.” Personality and Social Psychology Bulletin,  11:63-74.

 Burger, J. M. (1995). Individual differences in preference for solitude. Journal of Research in Personality, 29, 85-108

Cacioppo, J. T., Hawkley, L. C., & Berntson, G. G. (2003). The anatomy of loneliness. Current Directions in Psychological Science, 12, 71-74

Cacioppo, John; Patrick, William, Loneliness: Human Nature and the Need for Social Connection, New York : W.W. Norton & Co., 2008. ISBN 978-0-393-06170-3. Science of Loneliness.com

Cacioppo, J. T., Fowler, J. H., Christiakis, A. N. (2009) Alone in the Crowd: The Structure and Spread of Loneliness in a Large Social Network Journal of Personality and Social Psychology Vol. 97, No. 6.

De Jong Gierveld. July 1987. Developing and Testing a Model of Loneliness. Journal of Personality and Social Psychology Vol 53 (1).

de Jong-Gierveld, J. & Raadschelders, J. (1982). Types of loneliness. In L. A. Peplau & D. Perlman (Eds.), Loneliness: A sourcebook of current theory, research and therapy. (pp. 105-119). New York: John Wiley and Sons.

Dreitzel, Hans-Peter; Die Einsamkeit als soziologisches Problem. Zürich: Arche 1970.

Ernst, J. M., and Cacioppo, J. T. (1999). Lonely hearts: Psychological perspectives on loneliness. Appl. Prev. Psychol. 8:1–22.

Fischer, C. S., & Phillips, S. L. (1982). Who is alone? Social characteristics of people with small networks. In L. A. Peplau & D. Perlman (Eds.), Loneliness: A sourcebook of current theory, research, and therapy (pp. 21-39). NY: Wiley.

Gordon, S. (1976). Lonely in America. NY: Simon & Schuster. (Interviews.)

Halvorsen, Knut, Ensomhet og sosial isolasjon i vår tid, GYLDENDAL AKADEMISK 2005

Johnson, R.A., Rose, J.A., & Russell, D.  (1992).  Loneliness and interpersonal relationships across the school years.  In F. P. Medway & T. P. Cafferty (Eds.), School psychology:  A social psychological perspective (pp. 377-396).  Hillsdale, N.J.:  Erlbaum.

Jones, W.H., Rose, J.A., & Russell, D. (1990).  Loneliness and social anxiety.  In H. Leitenberg (Ed.), Handbook of social and evaluation anxiety (pp. 247-266). New York:  Plenum.

Jong-Gierveld, J., & Raadschelders, J. (1982). Types of loneliness. In L. A. Peplau & D. Perlman (Eds.), Loneliness: A sourcebook of current theory, research, and therapy (pp. 105-119). New York: John Wiley & Sons.

Larson, R. W. (1990). The solitary side of life: An examination of the time people spend alone from childhood to old age. Developmental Review, 10, 155-183.

Laslett, P., & Gibson, H. B. (2000). Loneliness in later life. Houndmills, England: Palgrave Macmillan.

Long, C. R., Seburn, M., Averill, J. R., & More, T. A. (2003). Solitude experiences: Varieties, settings, and individual differences. Personality and Social Psychology Bulletin, 29, 578-583.

Macho, Thomas; Mit sich allein. Einsamkeit als Kulturtechnik, in: Aleida und Jan Assmann (Hrsg): Einsamkeit. Archäologie der literarischen Kommunikation VI, München (Wilhelm Fink) 2000, 27-44.

Marquard, Odo: Plädoyer für die Einsamkeitsfähigkeit. In: Skepsis und Zustimmung. Philosophische Studien. Stuttgart: Reclam 1994. Seite 110-122.

MARTENS, Willem H.J.. Schizoid personality disorder linked to unbearable and inescapable loneliness. Eur. J. Psychiat. [online]. 2010, vol.24, n.1, pp. 38-45. ISSN 0213-6163.

McWhirter, B. T. (1990). Loneliness: A review of current literature with implications for counseling and research. Journal of Counseling and Development, 68, 417-422.

Olds, J., and Schwartz, R. S. (2009) The Lonely American: Drifting Apart in the Twenty-first Century, Uckfield: Beacon Press.

Peplau, L.A., Russell, D. & Heim, M. (1979).  The experience of loneliness.  In I. Frieze, D.Bar-Tal, & J.S. Carroll (Eds.), New approaches to social problems:  Applications of attribution theory (pp. 53-78).  San Francisco:  Jossey-Bass.

Peplau, L.A. & Perlman, D. (1982). Perspectives on loneliness. In L. A. Peplau & D. Perlman (Eds.), Loneliness: A sourcebook of current theory, research and therapy. (pp. 1-18). New York: John Wiley and Sons.

Perspectives – Vol. 1, No. 4 – Importance of Understanding Loneliness. Richard Booth, Ph.D., Professor of Psychology, Black Hawk College, Quad-Cities Campus, Moline, IL, USA Updated: Sep 1st 1996

Rook, K. S. (1984) Promoting Social Bonding: Strategies for Helping the Lonely and Socially Isolated American Psychologist Vol. 39, No. 12, 1389–1407.

Rook, K. S. (1988). Towards a more differentiated view of loneliness. In S. Duck (ed.), Handbook of personal relationships: Theory, research and interventions.. Chichester: Wiley, pp.571–590.

Rufus, A. (2003). Party of one: The loners’ manifesto. NY: Marlowe & Company.

Russell, D.  (1996).  The UCLA Loneliness Scale (Version 3):  Reliability, validity, and factor structure.  Journal of Personality Assessment, 66, 20-40.

Russell, D. (1982).  The measurement of loneliness.  In L.A. Peplau & D. Perlman (Eds.), Loneliness:  A sourcebook of current theory, research, and therapy (pp. 81-104).  New York:  Wiley Interscience.

Russell, D., Peplau, L.A., & Cutrona, C.E. (1980).  The revised UCLA Loneliness Scale:  Concurrent and discriminant validity evidence.  Journal of Personality and Social Psychology, 39, 472-480.

Russell, D., Cutrona, C.E., Rose, J., & Yurko, K. (1984).  Social and emotional loneliness:  An examination of Weiss’s typology of loneliness.  Journal of Personality and Social Psychology, 46, 1313-1321.

Sigman, A. (February 2009) The Biological Implications of Social Networking The Biologist Vol. 56, No. 1.

Storr, A. (1988). Solitude: A return to the self. NY: Ballantine Books.

Taylor, S. E. (2002). The Tending Instinct: How Nurturing is Essential to Who We Are and How We Live. New York: Time Books.

Trout, D. L. (1980). The role of social isolation in suicide. Suicide and Life-Threatening Behavior, 10, 10-23/

Weiss, R.S. (1975). Loneliness: The experience of emotional and social isolation. Boston, MA: The MIT Press

Weiss, R.S. (1999). Reflections of the present state of loneliness research. In M. Hojat & R. Crandall (Eds.), Loneliness: Theory, research, and applications (pp. 1-16). Newbury Park, CA: SAGE Publications

Wolff, Sula. (1995) Loners: The Life Path of Unusual Children.
London: Routledge.

Nettsteder og adresser:

http://www.slideshare.net/fullscreen/Lungarius/ensomhet-og-psykiatri-hva-er-sammenhengene

 

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s