‘Mundus imaginalis’ eller om Henry Corbins teori om den imaginale virkeligheten

«…the imaginal is everything that surpasses the order of common empirical perception and is individualized in a personal vision, undemonstrable by simple recourse to the criteria of sensory knowledge or rational understanding …It is often completely misconstrued through the habits of the rational mind, which identifies it simply with the unreal.» (Henry Corbin, 1997, p.87)

”Alle religiøse systemer gir oss rituelle programmer, mer eller mindre utarbeidete, av variende typer, som har som primære mål enten å transformere deltakerne fra en tilstand til en annen, eller å markere slike transformeringer. Rituale er kanskje den kreative siden ved religiøst liv par excellence — den arena hvor personen blir skapt sammen med hans eller hennes univers. Dette er alltid en sosial og kulturell handling som gir uttrykk for svært spesifikke temaer og forståelser; eller sett på en annen måte, disse rituelle prosessene kan sies å utgjøre et empirisk laboratorium hvor man bearbeider selvet og verden.” (David Shulman and Guy G. Stroumsa, eds.;Self and Self-Transformation in the History of Religions (New York: Oxford University Press, 2002), s.6)

«Enhver som er opptatt av de psykologiske, sosiale og økologiske problemene i det moderne livet vil finne Corbin’s verk verdifullt’ (Cheetham 2003)

I egenskap av profesjonell fagpsykolog kjenner jeg en forpliktelse til å basere tankegang og fremgangsmåter i mitt arbeid med pasienter på det som regnes for å være gyldig og pålitelig empirisk kunnskap. Etterprøvd erfaringsbasert viten. Hva man som person føler for eller tror på eller er hellig overbevist om gjelder ikke som kunnskap i faget mitt. Psykologisk behandling og psykiatri bygger på vitenskapelig frembrakt empirisk kunnskap om hvordan ting faktisk er innrettet og fungerer og hvilke tiltak og metoder som er virksomme.

Ved faglig behandling og forståelse av psykiske og mentalhelseproblemer og plager er denne psykiatrien og psykologien blitt enerådende. Ved siden av mitt profesjonelle forhold har jeg som andre mennesker også en slags tilgrunnliggende levende psykologi som omfatter en slags primær psykologisk refleksjon, eller kanskje en slags løpende artikulert naturlig psykologi som er intimt forbundet med særtrekkene i min egen person og tilværelse. Denne primære og i stor grad implisitte psykologien synes aldri å være bare rasjonell og erfaringsbestemt, den synes å ha innebygde strukturer og forestillingsbilder som mange ganger konstituerer virkeligheten for oss på andre måter enn de som vitenskapene og den sunne fornuft bærer fram.

I dag  er det ubetvilelig psykiatrien og psykologien og deres støttedisipliner som besitter autoritet når det gjelder vår viten om menneskelige mentale lidelser og plager. Samtidig finnes det alternative strømninger som henter kunnskapen om grunnlaget for våre menneskelige lidelser og plager fra helt andre kilder enn empirisk forskning. Historisk har kulturelle og religiøse systemer utgjort viktige refreanserammer for hvorledes man forstår menneskets lodd i dette livet og hva som hjelper oss og gjør oss best i stand til å håndtere problemene i våre liv. Her ligger innfallsvinklene til den tematikken jeg presenterer i denne artikkelen.

 

Henry Corbin

Den franske religionsfilosofen Henry Corbins tenkning og verk er fortsatt ganske ukjent i skandinavisk- og norsk-talende miljøer. Han har som en av de få i vår tid sett betydningen til menneskets særegne forestillingsevne eller imaginale virkelighet og den rollen denne spiller for opprettholdelse av en menneskelig tilværelse i en tid dominert av logisk rasjonalitet og empriske fakta. For Corbin utspiller menneskelivet seg i forhold til tre like vesentlige virkeligheter; den erfaringsmessige, den rasjonelle, og den imaginale.

Ingen av hans artikler eller bøker er oversatt til nordiske språk, selv om mange nå er tilgjengelig i engelske oversettelser. Lesning av Corbins arbeider er krevende og vel så det; det forutsetter kjennskap til så mange ulike disipliner at man lett kjenner seg hjelpløse overfor tekstene hans. Corbin var på samme tid filosof med linjer til neoplatonisme, fenomenologi og Heidegger; teolog med interesse for Boehme, Swedenborg og andre kristne mystikere; og orientalist med spesiell interesse for islamsk mystisisme.

Biografi: Henry Corbin ble født i Paris 14.april 1903 og døde 7. 10. 1978.

 

Corbin og religionene

Steven M. Wasserstrøm sier i sin bok ’Religion etter religion’ (1999) om Eliade, Gershom Scholem og Corbin at de deler en teori om religion som han kaller ’religion etter religion’.  Dette er en paradoksal ide på mange nivåer; en ikke-religiøs religiøsitet, en sekulær antimodernisme og en slags metarasjonalisme som overskrider det vi vanligvis tenker på som rasjonalitet. De åpner opp for en forståelse for mystiske tradisjoner i de kjente religionene;   påvirket av Jungs teori om arketyper  rettet de oppmerksomheten mot sentraliteten til mystisk opplevelse. De tre tenkerne karakteristerte sine bidrag både som en ’religionenens fenomenologi’ og ’religionshistorie’. De forsøkte å avdekke generiske sider ved religionene i en mytosentrisk og mystosentrisk religionsforståelse; med vekt på mystisk erfaring, myter, gnosis, esoterisme, og eskatologi.

Corbins spesielle fokus er rettet mot utforskningen av den betydningen som  ’mundus idealis’ eller menneskelige visjoner har i mennekenes tilværelse.

Corbin og arketypisk psykologi

Dersom det er et skritt som Corbin inviterer oss å ta for å komme inn i sin tenkning, så er det lidenskapelig å avvise den forståelsen av oss selv og verden dominerer moderne sekulær bevissthet. Alle vitenskapene om mennesket fremmer syn som er ulike versjoner av det samme reduktive programmet; vår bevissthet og vår personlige eksistens kan forklares ut fra fysiske, biologiske, sosiale og historiske krefter og deres årsaksforhold. Denne synsmåten innebærer nihilisme og er uforenlig med vår eksistens som personer; så lenge vi føler oss fremmedgjort og eksilerte i en slik verden er det fortsatt håp. Det farlige er om vi gir oss over til denne objektivt definerte verden, om vi forstår oss selv som drevet og forklart av upersonlige krefters spill som blindt driver oss gjennom livet. Da vil vi forsvinne, vi vil ikke lenger være til som personer  (Cheetham 2003, s.1)

“A person inhabits another level of being entirely. It is only where there are persons that there can be community. A person is a mystery. A mystery in the sense of  sacrament (-).It is only among such persons that a true society can exist. Among egos there can only be external relations of power, never internal relations of sympathy.But breaking through the shell of the ego involves opening to more than other human persons in a merely human society. It opens the doorway onto the world as a whole. The world which we lose when we lose transcendence,the worldliness of our existence, is what the Abrahamic Tradition calls Creation, and it is teeming with life and mystery. Everything is holy, alive,and animated. It is a world replete with “personifications.” It is a world suffused with images and imaginings. Within this context there may be cause to treat some beings as objects, and to base our actions on relations merely of power – but this occurs within a larger context which is sacramental and sympathetic and mysterious to the roots. We can, that is to say, conceive of Creation scientifically, but if that is all we do, then we end with what the post-modernists call a totalizing discourse – a master narrative that blinds us to the complexities and the particularities that characterize the world as it is inhabited and lived by persons.What then is the function of the human person in the world? In this Abrahamic scheme of things, the human person is the image, the eikon of God. Human personhood, if and when we attain it – for it is to be attained and is not merely given – is the most perfect representation in Creation of the Mystery of the Divine Person. As Corbin has shown us, the supreme act of the creative imagination is prayer. And this is because it is an image on Earth of the Divine act of Creation which continuously breathes the world into being. It is the con-spiration of Lord and creature. In the cosmic liturgy each being prays to its Lord in the manner of which it is capable. The fundamental act of all beings is prayer, worship and celebration.”  (Tom Cheetham, 2008)

Henvisninger og litteratur:
Corbin, H. «Mundus imaginalis» (The Imaginatory World), SPRING 1972, 1-19.

Corbin, H. CREATIVE IMAGINATION IN THE SUFISM OF IBN-ARABI. Princeton, N.J.: Princeton University Press, 1969 (Bollingen Foundation Series Vol. XCI, part 1).

Corbin, Henry; Alone with the Alone: Creative Imagination in the Sufism of Ibn Arabi (Princeton, 1969, repr. Mythos, 1981)
Cheetham, Tom; The World Turned Inside Out: Henry Corbin and Islamic Mysticism (Woodstock,
Conn.: Spring, 2003

Horowitz, M. IMAGE FORMATION AND COGNITION. New York: Appleton, 1970.

McMahon, C. «The role of imagination in the disease process.» PSYCHOLOGICAL MEDICINE, 1976, 6, pp. 179-184.

Price, H.H. «Survival and the idea of `another world’.» In Smythies, J.R. (Ed.), BRAIN AND MIND. London: Routledge & Kegan Paul, 1965.

Singer, J. IMAGERY AND DAYDREAM METHODS IN PSYCHOTHERAPY AND BEHAVIOR MODIFICATION. New York: Academic Press, 1974.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s