ADHD og menneskelig variasjon: Kritikk av den psykiatriske ‘ADHD-modellen’

Denne faglige bloggen om ADHD er under arbeid. En rekke artikler som omhandler en kritisk, samfunnsmessig syn på ADHD vil følge utover året. Dette er egentlig en viktig oppgave: fagmiljøet og media er fulle av innlegg og artikler som kolporterer et feilaktig og skadelig syn på hva ADHD er som problem og utfordring for individene som får diagnosen, og som samfunnsmessig problem.

Hovedtankene i et menneskelig variasjonsperspektiv på diagnose og behandling av ADHD:

- Fra patologi til variasjonstenkning: Hvorfor bør en ikke nytte ensidig patologiserende synsmåter på barns prob­lemer? Hva sier forskning om fordelene ved å bruke et variasjonsperspektiv, som er nøytralt til hva problemene skyldes?

• Hva er normalt og vet vi hvor stor variabiliteten er i det normale? Det finnes ikke forskning som har fastlagt variasjonen i det som er normalt!

Kan det vi kaller ADHD være ”normalt” og allikevel svært problematisk? ADHD-fenomenet må betraktes, som alle andre menneskelige fenomener – i et historisk­ sosiologisk, kulturelt og filosofisk verdimessig perspektiv:

• Hvordan tenke på ADHD som en del av den menneskelig variasjonen; et perspektiv som også åpner opp for at ADHD’ere besitter og kan
gjøre bruk av spesielle ressurser og ferdigheter selv om mye av den atferden vi forbinder med ADHD er svært problematisk i vår tid.
• Fra variasjon til tiltakstenkning: Hva er det egentlig vi
assisterer og behandler når vi intervenerer overfor ADHD-tilfeller?
• Hjelp til selvhjelp: Hvorfor ADHD diagnosen ikke bør for­
muleres ensidig negativt, men ut fra et samlet perspektiv
for å assistere barn og unge på riktigst mulig måte.


ADHD i et menneskelig variasjonsperspektiv:

Innledende kritiske betraktninger omkring den offisielle ‘ADHD-modellen’

Artikkelen presenterer en kritisk gjennomgang og drøfting av den offisielle psykiatriske ”ADHD-modellen” av konsentrasjonsvansker og urolige atferder hos barn, unge og etter hvert også hos voksne.
Dette er fortsatt en viktig oppgave til tross for at skepsisen til den psykiatriske ADHD-modellen i virkeligheten er utbredt både blant fagfolk og i offentligheten ellers. Folk er forlengs mette og utslitte av den ‘promissoriske’ tilnærmingen i ADHD-miljøet der man i årtier har propagandert helse- og behandlingshjelp som ligger milevis over det man makter i praksis. I virkeligheten koker mye ned til diagnose+medisinering+litt ekstra hjelp i skolen. En haug med halvskolerte fagpersoner, spesialpedagoger, psykiatriske sykepleier, noen halvnevrologer, skolepsykologer og yrkesstolte nevropsykologer velter seg i kunnskapskaoset som hersker rundt ADHD. Av en eller annen grunn forblir ADHD-modellen stort sett uberørt av kritikken og av den nå klart dokumenterte fiaskoen som praksismodell. Over tid blir det bare så altfor tydelig at dette ikke fungerer særlig bra; hovedsakelig fordi tankegangen ligger så tett opp til den behandlingstenkningen som dominerer i psykiatrien i dag. I dag er det ikke lenger noen tvil om at medisinsk tilnærming til diagnostisering og behandling ikke fungerer tilfredstillende – når det gjelder diagnostisering fører det til enorm overdiagnostisering og mht behandling til like stor overbehandling med medikasjon og underbehandling med atferdsmessige metoder og relasjonelle psykososiale tilrettelegginger.
Selv etter årtier med kritikk er det et faktum at ADHD-problematikken behandles på en urovekkende ukritisk og ensidig og til og med dogmatisk måte i norske fagmiljøer og i media (et nyere eksempel er det som kolporterers av enøyde halvforskere som Sagvolden og Zeiner 2006a).
Det foreligger god dokumentasjon på at slike holdninger er utbredt i moderne psykaitri; se f.eks. Whitakers bok ‘En epidemis oppbygning. Magiske kuler, psykiatriske medisiner, og den forbløffende økningen av mental sykdom i Amerika’. (2010)
Det finnes fortsatt en rekke fagfolk her i landet som i virkeligheten ikke er selvstendig tenkende forskere med mer entusiastiske løpegutter for en snever og amerikanisert psykiatrisk-faglig modell av vansker hos barn. I tillegg gjør det seg gjeldende en slags enøyd faglig arroganse der fagfolk som støtter den offisielle modellen er blinde og døve for kravet om at ethvert menneskelig fenomen best forståes ved at man tillemper ulike og bredest mulig perspektiver.
Gjennom henvisning til allerede godt kjente men nedtonete forskningsfunn og velbegrunnete om enn perifere synsmåter i faglitteraturen og i samfunnsfagene, påviser jeg her at den offisielle ADHD-modellen i avgørende henseende bygger på og fremmer en faglig ensidig og reduserende menneskeoppfatning. Den utbrer både ensidig og til dels feilaktig forståelse av og tilnærming til utviklingsmessige atferdsproblemer i hjem, skole og faginstanser.
ADHD-modellen fører også med seg det alvorlige misforhold at det psykiske helsevesenet i dag tilsynelatende ’diagnostiserer og behandler’ store grupper barn, unge og voksne som i mange tilfeller i virkeligheten ikke har psykiatriske eller mentale forstyrrelser eller patologi, selv om deres sosiale livssituasjon i moderne samfunn er tiltakende problematisk. Det er helt åpenbart at majoriteten av ofrene for ADHD-modellen verken er syke eller forstyrrete i psykiatrisk eller nevropsykologisk forstand. Det er faktisk gode grunner til å hevde at de fleste av barna og ungdommene som mottar psykiatriens diagnoser og behandlingstiltak medisinsk og psykologisk sett er ikkeforstyrrete, altså i og for seg normaltfungerende mennesker. Dette selv om de viser krevende atferd og har problemer med å tilpasse seg og derfor trenger forsterket bistand og tiltak fra det voksne samfunnet. ADHD-modellen for å formulere og gi denne bistanden og tiltakene påfører imidlertid både barna og deres familier nye problemer. Den representerer en blindgate når det gjelder gode samfunnsmessige løsninger på ADHD-problematikken.
ADHD-modellen omfatter tenkning og praksisanvisninger som kan medføre nye utilsiktete problemer og belastninger både for mennesker som opplever ADHD-relaterte vansker i sin hverdag, for de som skal assistere og hjelpe slike mennesker, samt ikke minst i forhold til måten samfunnet på ulike områder som skole, og fengselsvesen nærmer seg disse problemene på.
Konklusjonen i denne artikkelen er derfor at ADHD-modellen i Norge ikke lenger bør nyttes som faglig hovedgrunnlag for organisert behandlingshjelp til barn, unge og voksne i PPT, BUP, voksenpsykiatri. Den bør heller ikke virke styrende for forståelse og oppfølging av slike vansker i hjem, barnehager, skole, og arbeidsliv. ADHD-modellens begrensninger og mangler krever at den suppleres og korrigeres av andre perspektiver og tilnærminger. Det er viktig at fagmiljøene og fagpersoner så raskt som råd tar et oppgjør med den dominerende feilaktige ADHD-modellen, og lager standarder og føringer for diagnose, behandling og hjelp som kan rettstille de praksisene man i dag nytter. Konklusjonen i artikkelen gjør det særlig viktig med utforming av alternative og kunnskapsbaserte forståelsesmåter og modeller som kan supplere dagens diagnostiserende patologi/svikttenkning, og til dels erstatte slike der dette er mer fordelaktig eller riktig.
Den norske forskningstilnærmingen til ADHD må prioritere og legge større vekt på å frembringe kritiske synspunkter og begreper i forhold til den offisielle amerikanske modellens massive innsamling av snever positiv faktuell kunnskap; et område der spede norske bidrag i beste fall bare kan ha marginal nytteverdi.
I bloggartiklene blir det skissert variasjonsbaserte og sosiokulturelle perspektiver på tilstanden, og salutogenetisk inspirerte ’styrkebaserte’ tilnærminger til forståelse og håndtering av fremkomsten av problematisk ADHD-relatert atferd hos barn i skole- og hjemsammenhenger. Praktiske og behandlingsmessige konsekvenser av variajons-tenkning og positive styrkemodeller blir presentert sammen med relevant forskning som understøtter ikke-offisiell ADHD-forståelse, slik at de kan utprøves og videreutvikles i behandlingsappratet og i hverdagssammenhengene for å støtte barn, unge og voksne med problematisk konsentrasjons- og selvkontroll-atferd.
Ikke minst er det viktig at populær – og massemedia oppfanger dette budskapet – detteer også en viktig oppgave for fagmiljøet – slik at en kan legger opp til å presentere ADHD-problematikken på en bredere og mer relevant måte for offentlighetenen det som stort sett er tilfelle i dag. En grundig faglig sanering av ADHD-feltet vil også kunne ha positiv innvirkning på tilsvarende skjevheter og faglige villfarelser som preger dagens tilnærminger til mange menneskelige problemstilstander i den norske psykiatrien.

Del 2: ADHD: ‘den amerikanske epidemien

I 2003 hadde 7.8 % eller 4,4 millioner US-barn mellom 4 og 17 år fått ADHD-diagnose. Det finnes altså nå omtrent like mange barn som er ADHD’ere i USA som det finnes nordmenn. Tallet hadde tredoblet seg iløpet av 90-tallet, da ADHD-boomen slo an i det amerikanske samfunnet. 

Norge er antagelig et av de europeiske landene som er mest påvirket av det som foregår i amerikansk psykiatri og en hovedtrend er at man overdmensjonerer problemet og legger altfor ensidig vekt på medisinsk-psykiatrisk tilnærming. Her i landet anslår fortsatt fagfolk helt ukritisk at mellom 3-6 % (sic!) av barna har ADHD, og at to tredjedeler fortsatt har det som voksne. (se Blikø 2008)
Undersøkelsen ‘Barn i Bergen’ fant derimot at bare 1,7 % av barna hadde ADHD.
I 2005 ble 43436 henvist til barne-og ungdomspsykiatriske enheter: Av disse fikk ca. hvert 6 barn eller tilsammen 7671 diagnose som innebærer ADHD.
I samme år ble 2860 nye barn satt på medikamentell behandling.
I Norge er omkring 17 000 barn til og med 19 år medisinert for ADHD; tallet for voksne personer er omtrent 8000 (2010).
11 % av ADHD-barna vil etterhvert utvikle bipolar lidelse (muligens som en følge av medisineringen)  beregnet ut fra Biedermans funn. Dvs. omlag opptil 1900 av barn med ADHD vil utvikle en alvorlig og potensielt kronisk psykiatrisk forstyrrelse som man bare for et tiår siden sjelden eller aldri så hos barn.
Mange forhold i det amerikanske samfunnet har antagelig medvirket til å drive fram ADHD-epidemien i USA. Økningen har vært særlig stor i kjølvannet av at amerikanerne i 1991 definerte ADHD som en spesialpedagogisk rettighets-kategori, noe som gjorde at skolene hadde praktisk, økonomisk og juridisk interesse for å oppspore og tilrettelegge tiltak for barn med denne diagnosen. Eg skal senere komme tilbake til skoleverkets sentrale rolle i ADHD-epidemien, både i USA og i Noreg.
Skoleguttene var først i sentrum for interessen, men etter hvert spredte fokus og interessen seg også til jentene, og samtidig til alle aldersgrupper helt opp i alderdommen. Etter 2000 øker diagnostiseringa av voksne sterkt. I 2004 har økningen blant voksne passert den for barn, og 1,5 millioner amerikanere over 20 år har fått diagnosen. Man anslår i 2003 at ADHD berører mellom 3 og 5 % av den voksne befolkningen, dvs. omkring 8 millioner voksne i USA. En ledende forsker hevder at de fleste av disse vet ikke engang at de har ADHD.
ADHD-diagnosen ble i 2004 gitt 2,5 ganger hyppigere til gutter enn jenter. Diagnose-hyppigheten øker med alderstrinnene. Den var vesentlig lavere for barn mellom 4 og 8 år enn for barn over 9 år.
Den utbredte bruken av ADHD-modellen i det nordamerikanske samfunnet for å beskrive vanskelige barn innebærer at de fleste klasserommene, og svært mange familier, har barn som blir betegnet på denne måten. Selv om ADHD i første rekke er en offisiell betegnelse for en gruppe av mentale forstyrrelser, så inntar den etter hvert en sentral posisjon i folks bevissthet. Den er blitt noe i retning av en kulturell størrelse –
«bruken har blitt så utbredt at den har en fremtredende plass i den samtidige kulturen» hevder en kommentator.
Noe lignende synes å ha skjedd i Noreg, der ADHD har en fremtredende rolle i populær- og massemedias presentasjoner av atferdsproblemer og behandlingsproblematikk. ADHD-fenomene medfører betydelige kostnader for både familier og samfunn. Tilstanden anslås i USA å koste anseelige 77 milliarder dollar pr. år bare i tapt arbeidsfortjeneste, og er dermed en av de mest kostbare medisinske tilstandene. Bare helsekostnadene forbundet med ADHD blir i USA konservativt anslått til å utgøre om lag 25 milliarder i norske kroner årlig. Presentasjonen av slike beregninger, som utgjør typiske innslag i promoteringa av ’nye’ medisinske og psykiatriske helseplager som ’viktige’ helseplager, inngår som elementer i en strategi for å gjøre offentligheten mer oppmerksom på at ADHD er en svært alvorlig tilstand og en svært alvorlig utfordring i moderne samfunn.
About these ads

5 tanker om “ADHD og menneskelig variasjon: Kritikk av den psykiatriske ‘ADHD-modellen’

  1. Christina Hansson

    Hej, jag bor i Sverige och det är väl samma problem här, men min «gutt» som har ADHD mår bättre och är mycket lugnare, blir inte så aggressiv och bits etc när han får medicin. Han trivs mer med sig själv och med livet nu tror jag!! I viss mån framkallas symtom av en stressig vardag och brist på bra rutiner, men den biologi som ligger bakom är också viktig. Man hade inte vunnit mycket med enbart terapi i detta fall, det vet jag helt klart. Pojken kanske hade slutat som amfetamin-missbrukare om han ej diagnostiserats.

    Svar
    1. Einar Lunga Innleggsforfatter

      hei Christina;
      «You wonder all the time: Are you helping or harming your child?»…(fra boken ‘The anatomy of an epidemic)

      jeg tenker at du må finne ut hva du selv mener om hvordan barnet ditt har det, hvorfor han har problemer. og hva som gjør at han fungerer bra og har det bra. hva jeg måtte mene er således ikke viktig. jeg vet f.eks. ikke hvor gammel han er, for det å gå på medikasjon i mange år tenker jeg kan være problematisk. og om han har brukt supplerende medikasjon, som feks. SSRI’er.
      Vær i allefall forsiktig og kritisk.

      Svar
    2. Einar Lunga Innleggsforfatter

      Pelham sier det slik:
      «If you put a child on medication, he or she is far better right at that time. The question for parents is: Is this going to make a benefit for my child long term? The answer is no. Behavioral treatments are going to have much better benefit in the long term. Unfortunately, we don’t have studies of the long-term effects of behavioral therapies eight years out, because they’re much harder to do. But theoretically, we know they work.» (se mer om dette:
      http://health.usnews.com/health-news/blogs/on-parenting/2009/03/27/adhd-drugs-dont-help-children-long-term?

      Svar
    1. Einar Lunga Innleggsforfatter

      hei
      du har rett, jeg var i fantastiske Sulitjelma for mange år siden eller 13 som du sier – er det ikke lenger tid siden? Fint at du lærte noe av kurset.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s